Stikkord: Nick Hornby

Bursdag!

Housekeeping_vs_The_Dirt_loresJeg blogger så sjelden for tiden at det er på tide med et lite livstegn. Jeg har altså ikke har sniksluttet eller lagt ned bloggen i all stillhet, og jeg har verken dødd eller havnet på sykehus. Det er bare livet som har sammensverget seg mot meg og gitt meg så mye annet å gjøre at bloggen, mitt lille hjertebarn, må forsømmes en stund til. Men jeg har nesten skrevet ferdig innlegget mitt om Fanny Hill, som er så langt og så grovt at jeg må stålsette meg for å tørre å publisere det. Og jeg har fremdeles en slags plan om å lese Strindbergs Det røde rommet til lesesirkelen neste helg. Jeg har til og med hentet boken frem fra hyllen! La det være et bevis på mine gode intensjoner.

Og så er det igjen tid for å feire trippelbursdag. I går hadde grunnloven bursdag, og det ble behørig feiret med manuslesing og klesvask. I dag har jeg bursdag – hurra! – og feirer med Grand Prix, trening og intens introspeksjon. Jeg krysser fingrene for Margaret Berger, men tror dessverre danskene vinner i år. I morgen fyller bloggen min tre år, og dagen skal markeres med ekstremt dårlig samvittighet over hvor lite jeg har blogget i år. Jeg er et fyrverkeri av et menneske, og livet mitt er en fest!

Bloggbursdag = giveaway i Blogglandia, og i fjor fikk jeg gitt bort ca femti bøker av overskuddslageret mitt til Marianne, Gro og Karin. I retrospekt innser jeg at det var en så egoistisk gave at den nesten var ondskapsfull. Så i år modererer jeg meg, og gir bort bare én eneste bok, og det er en gave som kommer rett fra hjertet. Det er ikke en hvilken som helst bok det er snakk om. Det er Nick Hornbys Housekeeping vs. the Dirt. Hvis du ikke ønsker deg den, så la meg være den første til å si at det sannsynligvis feiler deg noe alvorlig. Eventuelt at du har lest den så mange ganger at du nå kan den utenat.

Jeg har aldri klart å skrive en skikkelig anbefaling av Hornbys bøker om lesing, selv om jeg har prøvd. Jeg har et utkast liggende om Shakespeare Wrote for Money som jeg kanskje velger å publisere hvis bloggen overlever all grisepraten i Fanny Hill-innlegget. Men jeg får prestasjonsangst når jeg skal skrive om Hornbys månedlige leserapporter. Han har tross alt klart å bli verdens beste bokblogger uten engang å ha blogg. Slå den. Å skulle beskrive hvor suverent han skriver om bøker og lesing er omtrent like vanskelig for meg som det var for Dante å beskrive paradis. Man blir blindet av all stråleglansen. Men Moshonista, Bokofilia og Migrating Coconuts har skrevet noen fine og frelste innlegg.

Housekeeping vs. the Dirt er en samling spalter hentet fra det amerikanske tidsskriftet the Believer. Boken er den andre halvdelen av The Complete Polysyllabic Spree, i tilfelle du har den allerede. Hornby skriver om hvilke bøker han har lest og kjøpt den siste måneden, og kommer med betraktninger om alt fra lesetørke, blurber, snobbete litteraturkritikere og vittige anekdoter fra sitt liv som leser. Hornby har det gøy med bøker, og det er ingenting som gir meg så lyst til å lese bøker som spaltene hans. Han skriver underholdende og treffende, og beveger seg uanstrengt mellom små og store litterære temaer. Utdraget nedenfor er innledningen til en av spaltene hans.

A few years ago, I was having my head shaved in a local barbers’ when the guy doing the shaving turned to the woman working next to him and said, «This bloke’s famous.»

I winced. This wasn’t going to end well, I could tell. Any fame that you can achieve as an author isn’t what most people regard as real fame, or even fake fame. It’s not just that nobody recognizes you; most people have never heard of you, either. It’s that anonymous sort of fame.

The young woman looked at me and shrugged.

«Yeah,» said the barber. «He’s a famous writer.»

«Well, I’ve never heard of him,» said the young woman.

«I’ve never even told you his name,» said the barber.

The young woman shrugged again.

«Yeah, well,» said the barber. «You’ve never heard of any writers, have you?»

The young woman blushed. I was dying. How long did it take to shave a head, anyway?

«Name one author. Name one author ever.»

I didn’t intercede on the poor girl’s behalf because it didn’t seem to be that hard a question, and I thought she’d come through. I was wrong. There was a long pause, and eventually she said, «Ednit.»

«Ednit?» said her boss. «Ednit? Who the fuck’s Ednit?»

«Well, what’s her name, then?»

«Who?»

«Ednit.»

Eventually, after another two or three excrutiating minutes, we discovered that «Ednit» was Enid Blyton, the enormously popular English children’s author of the 1940s and 1950s. In other words, the young woman had been unable to name any writer in the history of the world – not Shakespeare, not Dickens, not even Michel Houellebecq.

Hornby knytter anekdoten til hvordan interessen for litteratur synker i befolkningen, samtidig som litteraturen blir stadig mer litterær og lukker seg rundt sin egen sfære. Han mener forfattere er feige når de bare skriver om intellektuelle temaer som interesserer svært få mennesker, og at forfattere må slutte å skrive så mange romaner om skriving og litteratur (amen!). Han går fra Ian McEwans roman Saturday til en fotballkamp mellom Arsenal og Manchester United. Han skriver om britisk politikk og skuffelsen over Tony Blair, enda et par romaner, og runder av med å lure på om brukte bøker som koster en penny på internett er en svindel, eller om det er sånn man kvitter seg med gamle bøker som har usedvanlig lite vellykkede blurber. Alt dette på sju sider, og alt er like engasjerende og morsomt å lese. Jeg skjønner ikke hvordan han klarer det, men Hornby er min største autoritet på bokbloggfaglige spørsmål.

Housekeeping vs. the Dirt er på 150 lettleste sider. Hvis du ikke er vant til å lese på engelsk, er Hornby den perfekte trening. Hvis du allerede har for mange bøker å lese, er Hornby det beste valget. Ikke bare får man lyst til å kaste seg over sin egen bokhylle etter å ha lest boken, men man får en fin bekreftelse på det vi allerede vet: Alt som har med bøker å gjøre er skikkelig gøy!

Jeg vet at det er vanlig å gi ekstra vinnersjanser hvis deltakerne gjør alt mulig for å like bloggen overalt. Siden jeg trives utmerket i min beskjedne lille avkrok av Blogglandia, innfører jeg heller en alternativ måte å øke vinnersjansene dine på. Hvis det er mulig å overrekke boken personlig – fra meg til deg – får du ekstra poeng, fordi jeg da får muligheten til å snakke entusiastisk om boken IRL. Det er en av livets svakheter, har jeg oppdaget, at det gir meg altfor få muligheter til å snakke entusiastisk om Nick Hornbys bokspalter. Men for ikke bare å favorisere folk som bor i nabolaget mitt, får du også ekstra muligheter til å vinne hvis du skriver noen ord om hvorfor du vil ha boken. Du kan skrive i kommentarfeltet eller sende meg en mail.

Ha en fin lørdag i solen! Heia Norge!

Reklamer

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

Årets morsomste roman?

Jeg leste Heidi Lindes forrige roman Nu, jävlar! (2010) i fjor og syntes den var god uten at den nådde de helt store høydene. I høst er Linde aktuell med Agnes i senga, og denne gangen er saken en helt annen. Agnes i senga må være årets morsomste roman. Det er ikke ofte jeg hikster høyt av latter når jeg leser en bok; humring holder som regel i massevis. Men med Agnes i senga gikk jeg fra det ene latterbrølet til det andre, og klarte bare ikke å slutte å le. Selv ikke da jeg skulle sove. Jeg holdt på å kveles av akutt latteranfall mens jeg pusset tennene. Heldigvis måtte jeg ikke i noen begravelser den uken. Verken min egen eller andres.

Agnes er 31 år og flyvertinne i SAS. Kjæresten William har kastet henne på dør etter seks års forhold, fordi han har forelsket seg i en annen kvinne som han har bedratt Agnes med over lengre tid. Faren til Agnes eier en bygård, og Agnes flytter inn i en av leilighetene mens leieboeren Åsa Wallander er i praksis i Tromsø. Åsa har fått lov til å oppbevare tingene sine i boden mens hun er borte, og det gjør jo ingenting for Agnes ettersom hun regner med å dø av knust hjerte innen kort tid. I måneden som følger er Agnes et nedbrutt vrak som griner seg til sykemelding og tilbringer dagene alene i senga. Hun velter seg i selvmedlidenhet og kjærlighetssorg, selvmedisinerer med paralgin forte og kjeks, og romsterer i Åsa Wallanders personlige eiendeler i boden mens hun lurer på om hun blir filmet, à la Truman Show.

Agnes forholder seg til kjærlighetssorgen sin med et høytidelig alvor. I første kapittel ser hun for seg sin egen tragiske begravelse for ørtende gang og tenker på hvor mye William kommer til å angre når hun er død i en bilulykke eller av en uhelbredelig sykdom. Agnes har allerede vært så oppsatt på å forestille seg begravelsen helt riktig at hun har stått opp midt på natta for å lage lister over hvem som garantert ville ha møtt opp i begravelsen, hvem hun er usikre på, og hvem som sannsynligvis ville ha latt det være. Det er ingenting i veien med fantasien til Agnes, og det samme kan man si om Heidi Linde.

I likhet med Nu, jävlar! er dette umiskjennelig en roman fra Norge i våre dager, komplett med småbarnsmødre som føler seg dratt mellom jobb og unger, Facebook-oppdateringer og sjekking i fylla. Leseren følger Agnes til legekontoret, på butikken, når hun treffer den alternative naboen sin og mens hun prater i telefonen med broren og bestevenninnen, og det er like vittig beskrevet alt sammen. Agnes gråter, og leseren ler. I egne kapitler fortelles episoder fra Agnes sitt tidligere liv; fra barneskolen, ungdomsskolen, opplæringen i SAS, og ikke minst forholdet til William. Engelske nudister er inkludert her, bare så det er sagt. Disse bakgrunnskapitlene er også fornøyelige, men her finner man en sårere undertone som aldri forløses. Istedet bidrar sårheten til å nyansere Agnes, og forhindrer at hun blir en rent komisk figur.

Humoristiske romaner om unge kvinner – eller relativt unge kvinner, hvis man skal høre på faren til Agnes – med hjerte/smerte som sentralt tema sorterer som regel inn under kategoriene chick lit eller feel good. Eller dameroman, hvis man skal bli riktig stygg og ty til skjellsord. Lettvint tidtrøyte som fyller den kvinnelige leserens behov for avkobling. Bøker som passer godt til sjokoladespising. Bøker som Agnes selv mest sannsynlig ville ha likt hvis hun ikke hadde funnet mer pikant lesestoff blant sakene til Åsa.

Agnes i senga vil utvilsomt appellere til lesere som liker chick lit. Men det gjør ikke jeg. Dermed må jeg finne på noe annet for å begrunne min hengivenhet og begeistring for romanen. Det holder ikke å si at Linde skriver for smart, for godt og for nyansert til at designerskoen passer. Det blir omtrent det samme som å si at boken er chick lit bare hvis den er dårlig, og at den er Noe Annet hvis den er god. Som på en måte er det jeg mener, men som ikke helt holder mål som argument overfor chick lit-inkvisisjonen. Heldigvis kan jeg min narrative teori og finner for tiden stor glede i å analysere fortellerinstanser og dele det med resten av verden. Kanskje kan man si det så enkelt som at det er fortellerinstansen som her skiller Den Gode Roman fra den antifeministiske bullshitmutanten chick lit? Ja, la oss si at det er så enkelt.

I chick lit er det meningen at man som leser skal kunne identifisere seg med heltinnen, enten det er gjennom reelle likheter eller ren ønsketenkning. Når heltinnen har det leit, skal leseren ha det leit (bare et lite stikk, ikke genuin smerte). Når heltinnen møter drømmemannen, blir leseren like begeistret som henne («Han er jo så kjekk! Hviiiin!»). Den kvinnelige leseren av chick lit leser seg inn i en jenteverden som likner tilstrekkelig på hennes egen til at innlevelse er mulig, men som likevel er glossy og annerledes nok til at det føles som en underholdende flukt fra egen virkelighet. Chick lit skal være koselig. Litt sånn intim jenteprat om gutter og plagsomt flisete hårtupper, som viser at vi damer kan være så vidunderlig fjollete, dere! Nevnte jeg at jeg ikke liker sjangeren?

Selve narrativet i chick lit er basert på askepotthistorien. Den er en garanti for at man trygt vil ankomme den lykkelige slutten i drømmemannens armer etter at heltinnen har fjollet fra seg, og opplevd en passende mengde motstand og dårlige hårdager. Men hvis leseren skal få ta rikelig del i heltinnens eternal bliss, må fortellingen i seg selv være sømløs og usynlig. Fortellingen skal bare være et vindu inn i en annen virkelighet – gjerne med et behagelig rosa filter – og skal ikke tiltrekke seg noen oppmerksomhet i seg selv. Fortelleren skal koble sammen leseren og heltinnen i en deilig sjokoladespisende symbiose, og ikke forstyrre dem når de endelig har funnet hverandre. Fortellerinstansen er bare et middel for å oppnå all denne saligheten. Fortelleren er den dyktige butleren som ingen husker ansiktet på når han blir mistenkt for mord. Han har vært der hele tiden, men du husker ham ikke.

Det som gjør Agnes i senga så morsom, er at fortellingen i seg selv tiltrekker seg en hel masse oppmerksomhet. Det er selve fortellingen som er viktig her, det er den som er bra. Handlingen er underordnet den underfundige og særdeles lakoniske fortellerinstansen. Agnes er en ganske vanlig jente. Hun er verken dum eller smart, hun er helt normal. Men fortelleren er betraktelig smartere enn henne, og det benytter fortelleren enhver anledning til å demonstrere overfor leseren, uten å blande seg inn ved å mene noe. Her går det kun på måten alt fremstilles, understrekes og vektlegges. Hvis man for eksempel skulle få lyst til å føle med Agnes når hun lider av sitt knuste hjerte, klapper det prosjektet ganske raskt sammen. Du kan ikke gråte når Agnes gråter, for fortelleren er der for å vise hvorfor du heller burde le av henne. Bare se på dette:

For seks dager siden lå hun i en langt større seng ved siden av William. Seks dager, hva er det? I et evighetsperspektiv: ingenting. I et menneskeliv: ingenting. Og likevel. Seks dager, og alt er forandret. Og akkurat nå, tenker Agnes mens hun forgjeves forsøker å rigge seg til i en stilling som kan lindre smerten, akkurat nå, et eller annet sted, fins han, William. Den varme munnen, det bankende hjertet, han fins nå, og kanskje er han på sitt aller lykkeligste.

Det er uutholdelig, men hun fortsetter å holde fast ved tanken. Å fortrenge er farlig, konsekvensene kan gi uopprettelige skader. Jeg skal stå i denne sorgen! tenker Agnes, og i det samme kjenner hun hvor rørt hun blir av seg selv, av sin egen tapperhet, av hvordan hun liksom bærer alt dette, og akkurat da hun bestemmer seg for bare å gi seg hen til sorgen og tårene, merker hun at hun fryser. Det er en utrolig forstyrrende oppdagelse. Når tanken først er tenkt, er det umulig å konsentrere seg om noe annet.

Agnes prøver seg stadig. Hun er så ulykkelig at hun bare vil melde seg ut av verden og vente på døden. Livet er kansellert, det er ikke noe mer å hente. Men den forferdelige sorgen blir stadig amputert av matlyst, seksualdrift, spennende hemmeligheter i boden og det faktum at det sitter en fyr og kjederøyker rastløst utenfor vinduet hennes som er til forveksling lik Ryan Gosling.

Og voilà: Som leser skal du ikke identifisere deg med Agnes. Du skal ikke leve deg inn i hennes kamp mot kjærlighetssorgen og drømme deg inn i hennes tornefylte vei mot drømmemannens armer. Tvert imot kan du le godt og lenge av Lindes herlige blanding av dypt alvor og frydefulle komedie. Istedenfor å identifisere seg med heltinnen, danner leseren en allianse med den kloke og innsiktsfulle fortelleren. Sammen kan vi flire av Agnes og samtidig forstå henne. Hvis du har hatt skikkelig kjærlighetssorg før eller har sett det på nært hold, vil du nok kjenne deg igjen. Nå får du muligheten til å le av det. Le av deg selv eller andre. Uten rosa filter. Å sympatisere med Agnes er det samme som å innse at du har oppført deg fryktelig teit en eller annen gang i løpet av livet. Du hadde sikkert gode grunner, men teit var du likevel.

Linde holder opp et speil foran leseren og viser hvor sørgelig komisk man ser ut når man drukner seg i selvmedlidenhet. Kjærlighetssorg er ingenting å spøke med. Det kan være virkelig ille. Men bak enhver tapt kjærlighet ligger et såret ego og blåser seg opp. Bak enhver tapt kjærlighet ligger det heldigvis også nye muligheter. Dette er klisjeenes verden, hvor velmente visdomsord spikkes inn i fjøler og henges på veggen. Men Heidi Linde unngår dem elegant, og gir oss istedet en fornøyelig, underholdende og klok historie om Agnes, flyvertinne i SAS, som etter hvert klarer seg godt på egenhånd – med eller uten drømmemannen.

Linde er en stor humorist, og er det noe jeg gjerne skulle sett mer av i norsk litteratur, er det gode humoristiske romaner. Agnes i senga fortjener å glede mange lesere, og kommer sannsynligvis til å gjøre det også. Så hva venter du på? Les, for faen! Nu, jävlar!

Hvis du mot formodning ennå ikke har fått nok av bokbloggeres distinksjoner mellom populærkulturelle sjangre, anbefaler jeg Ingalills innlegg om forskjellen mellom chick lit og feel good i «The Good life» fra tidligere i år. Det kan virke klargjørende eller forvirrende avhengig av hvilke merkelige forestillinger du har gjort deg på forhånd. Jeg ble personlig helt satt ut over at Nick Hornby i henhold til disse kriteriene ikke er feel good selv om han unektelig feels good å lese. Nick Hornby er jo selveste feel good-kongen i mine øyne. Dengang ei. Men dersom Heidi Linde er en norsk Nick Hornby, er jo ikke hun heller feel good. Og da får det være greit. Herren gir og herren tar. Det samme gjør Ingalill. I samme slengen anbefaler jeg Boktankers innlegg om bestselgeroppskriften, eller hvor jævlig dårlige Kate Mortons bøker er. Sånn apropos dameromaner. Les og bli klok.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Nick Hornby – Tribunefeber

Nick Hornby er en forfatter jeg godt kan lese. Selv om han skriver chick lit for gutter, skriver han såpass god chick lit for gutter at også jenter kan lese. Det er snart ett år siden jeg leste Nick Hornbys Tribunefeber, og selv til meg å være har utkastet ligget veldig lenge på vent. Jeg har likevel ikke fått meg til å droppe det, for jeg har et og annet å si om boken. Spesielt om det å lese en bok som helt åpenbart ikke var beregnet på meg, men som jeg likevel ble lurt til å lese. Ja, lurt er et godt ord. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å styre unna hele boken siden den handler om fotball, og fotball i mine øyne er mindre spennende enn å vaske filteret på ventilatoren over komfyren. Men etter å ha blitt overbegeistret av High Fidelity og sånn passe begeistret av Gutter er gutter, lot jeg meg overtale av baksideteksten til at denne boken var også for meg, til tross for at jeg er sportsanalfabet. Les bare hva den sier:

«Da Tribunefeber kom ut i England i 1992, ble boken umiddelbart en suksess. Nick Hornby skildrer det nærmest absurde følelsesmessige engasjementet knyttet til fotballsporten og favorittlaget Arsenal, et engasjement som domineres av gnagende uro og mismot, men som også innebærer stunder av jublende glede. Samtidig skriver han om barndommen, om det å vokse til, om maskulinitet, klasseskiller, sex og familieliv, og om vanskelighetene voksentilværelsen bringer med seg. Boken er full av lun humor, ironi og innsikt, og man behøver ikke å være sportsfrelst for å verdsette ærligheten og sjarmen i Hornbys bok.»

Allerede her burde jeg ha tenkt: «Man behøver altså ikke å være sportsfrelst. Seriøst? Hvorfor skal man ellers lese en bok som består av 99% prosent fotball, hvorav 90% er dårlig fotball?»

Men jeg var sjarmert av Hornby, og ble sjarmert av tanken på at fotball kunne være artig fra en litterær og selvironisk synsvinkel. Jeg visste dessverre så lite om Arsenals historie på dette tidspunktet at jeg ikke skjønte at det å skulle skildre en livslang besettende kjærlighet til Arsenal er litt som å skulle skildre et livslangt ekteskap med en sprøytenarkoman: Smertefullt, deprimerende og helt uforståelig for uinnvidde.

Jeg tror dessuten ikke man kommer så langt hvis man bare er generelt sportsfrelst, for det står relativt lite om for eksempel langrenn, friidrett og turn. Boken har helt enkelt et publikum, og det er de fotballfrelste. De gode nyhetene er at hvis du er Arsenal-tilhenger, bør denne boken øyeblikkelig få status som Hellig Bok og du kan skamme deg over ikke å ha lært deg den utenat allerede. Man kan også få en ekstatisk leseropplevelse hvis man er innbitt tilhenger av Manchester United eller City, Tottenham eller Liverpool, West Ham eller Newcastle, Derby eller Southampton – kort sagt et av svært mange lag som i løpet av en lang rekke tiår har hatt gleden av å knuse Arsenal på hjemme- eller bortebane mange, mange ganger. Kanskje spesielt hvis man ikke heier på Arsenal, for her finner du mange pinlige og knusende tap du kan mobbe Arsenal-fans med, gjerne ondskapsfullt, nedlatende og arrogant. For den er ikke lystig, Arsenals historie. Såpass har jeg lært av å lese Tribunefeber.

Det skal veldig mye til før jeg legger fra meg en bok uten å fullføre den. I ettertid skjønner jeg likevel ikke hvordan jeg klarte å fullføre Tribunefeber. Hvis jeg leste mer enn tre sider i strekk, fikk jeg en følelse av at jeg pugget tippekupongen. Tottenham – Arsenal 3-0. Arsenal – Liverpool 1-5. Arsenal – Derby 0-9. Borte – borte – uavgjort. Hjemme – borte – uavgjort. Og så videre og så videre. Jeg kunne like gjerne prøvd å lese en bok om trafikkregler eller printerens bruksanvisning for moro skyld.

Bittert nok lover baksideteksten at Hornby skriver om mer enn bare fotball, som blant annet sex og familieliv, men det er en sannhet med visse modifikasjoner. Riktignok skriver Hornby en del om det familielivet han ikke har og ikke kan ha fordi han bare tenker på fotball. Men sex får bare et par stusselige sider, når han sammenlikner gleden ved orgasme med gleden over at Arsenal overraskende vinner en kamp (eventuelt det engelske landslaget; jeg husker ikke, jeg nekter å sjekke, og det går ut på det samme). Orgasmen kommer selvsagt til kort sammenliknet med seiersrusen. Å si at Hornby dermed skriver om sex og familieliv er å dra det vel langt. Litt som å si at Nadine Gordimers Bevareren handler om botanikk bare fordi den nøyaktig og samvittighetsfullt beskriver den sørafrikanske floraens mangfold. Eller at Thomas Manns Buddenbrooks handler om interiør bare fordi det buddenbrookske hjem beskrives i hver minste detalj. Man kan bare ikke strekke språket så langt at det forandrer sannheten.

Men rett skal være rett: Hornby skriver godt uansett om temaet er fotball, og noen sitater kan jeg fortsatt humre over. For eksempel Hornbys refleksjon rundt maskulinitet:

«Det virker som om mange regner femininitet som en egenskap, mens maskulinitet ifølge et stort flertall av både menn og kvinner er et sett synspunkter som menn enten godtar eller avfeier. Liker du fotball? Da liker du også soul, øl, slåssing, brystklåing og penger. Er det rugby eller cricket som gjelds? Da liker du Dire Straits eller Mozart, vin, rompeklyping og penger. Passer du ikke inn i noen av leirene? Macho, nein danke? I så tilfelle følger det logisk at du er pasifist og vegetarianer, en lesehest blind for Michelle Pfeiffers sjarm, en som mener at det bare er glisende spradebasser som hører på Luther Vandross.”

Boken var nesten verdt å lese bare for frasen ‘Macho, nein danke’. Så festlig at jeg nesten kalte innlegget ‘Fotball, nein danke’.

Jeg skjønner at jeg griper etter halmstrå her, men Tribunefeber gjorde meg faktisk én tjeneste, nemlig å forklare hvorfor menn er like hårsåre når det gjelder laget i deres hjerte som menn beskylder kvinner for å være når det gjelder fedme (reell eller innbilt) og dårlige hårdager. Man kan nemlig ikke velge fotballag. Når man først er blitt tilhenger av et lag, er man forpliktet av kjærlighet til å bli værende der resten av livet enten det går bra eller dårlig. Eneste unntak er pussig nok fotballspillerne selv, som ubeskjedent kan la lommebok og ambisjonsnivå avgjøre hvor lojaliteten deres ligger.

Det er kjekt å vite, for inntil jeg leste Hornbys bok har jeg alltid reagert pragmatisk når menn klager over Lagets dårlige sesong. «Hvorfor gidder du å heie på dem, da? Hvis du blir så sur når de taper?» Reaksjonen har alltid vært vantro på grensen til hatefull. Heretter skal jeg tie klokelig ved slike følelsesutbrudd, og heller diskutere irrasjonelle fotballfølelser med de av mine kamerater som mener at det burde vært forbudt å tjene mer enn en halv million i året på å spille fotball.

Selv har jeg selvinnsikt nok til å anerkjenne at jeg er helt feil leser av denne boken. Jeg kan ikke verdsette de kvalitetene den kanskje har, og innrømmer at jeg sannsynligvis har oversett hva den egentlig handler om. Men skylden legger jeg på den utspekulerte baksidetekstforfatteren, som jeg vil gi et velment tips: «Know thy audience».

Dickens, Hornby og Evanovich

Om ca en time tar jeg offisielt sommerferie, og da er det ingen grunn til å utsette feiringen av total lese- og bloggefrihet! Whohoo! Neste nummer av Tidsskriftet Biblioteket er straks fiks, ferdig og klart til trykking, og resultatet blir veldig bra. Temaet denne gangen er populær litteratur, og vi har fått mange spennende bidrag om alt fra Harry Potter og Twilight-sagaen til Jane Austen og Murakami. Jeg er superfornøyd med det bidragsyterne våre har fått til, og gleder meg til å se det på trykk.

Jeg har riktignok innført bokshoppeforbud, men først etter å ha bestilt en hel bråte med bøker. Derfor havner det stadig et og annet i postkassen, og forrige uke var intet unntak. Jeg begynner med høydepunktet, som utvilsomt er årets beste kjøp så langt. Ikke målt i kroner og øre, men i estetikk og kjærlighet. Hos et antikvariat fant jeg nemlig en norsk utgave av Charles Dickens’ The Pickwick Papers, eller Pickwick-klubbens etterlatte papirer, i to bind fra 1991, og den er så vakker at jeg foreløpig ikke har hatt hjerte til å sette den i bokhylla. Bokklubbens designer har brukt to fargelagte versjoner av originalillustrasjonene på forsiden, og resten av illustrasjonene finner man inni. Nydelig! Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Pickwick Papers, men har måttet innse at jeg aldri vil klare å komme meg gjennom min engelske Penguin-utgave med knøttliten skrift og kronglete språk. Det sier seg selv at jeg nå havner i den delen av helvete som er reservert for mennesker som ikke leser sine klassikere på et språk de faktisk kan lese. Men det er tross alt bedre enn å havne i den miserable delen av helvete for mennesker som ikke leste Charles Dickens i det hele tatt.

I stedet for hele baksideteksten får du i denne omgang nøye deg med den herlige bokdesignen øverst og et sitat av Johan Borgen som burde si det meste: “Det er svært mange synspunkter hvoretter man kan stille menneskene i to slags, men ett av dem er i alle fall holdbart: De som synes Pickwick-klubben er morsom, og de som ikke synes det.”

Neste kjøp er inspirert av Moshonista. Jeg er generelt inspirert av Moshonista for tiden. Jeg har meldt meg på Bookcrossing og skal fra høsten av både delta på møter og kvitte meg med en god del bøker (og, selvfølgelig, hente med meg hjem igjen en god del andre bøker, sannsynligvis dobbelt så mange). Jeg har bestilt første bok i J.R. Wards serie om Den sorte dolks brorskap som jeg skal forlyste meg med nå som jeg har tid til å lese. Jeg har derimot ikke begynt å jogge ennå. Men det kommer nok det også, hvis jeg fortsetter i dette tempoet.

Denne uken fikk jeg Nick Hornbys The Complete Polysyllabic Spree, som Moshonista skrev om her. Etter å ha slitt meg gjennom Hornby om fotball i høst, gleder jeg meg til å kose meg med Hornby om bøker i sommer. Ikke minst fordi jeg tror at Hornby vet hvordan man skal skrive om bøker slik at man kan utgis i gullkantede flerbindsverk og med tiden overta litteraturkritikkens verdensherredømme. Baksideteksten lover en bok “about reading – about enjoying books wherever and however you find them” (Antikvariat? Bookcrossing? = sitat du jour). “It is a celebration of why we read – its pleasures, its disappointments and its surprises.” Jepp, det høres ut som et must.

Siste nye bok er likevel ikke mindre etterlengtet, for det er nummer seksten i Janet Evanovich’ herlige krimserie om den sjarmerende og klossete dusørjegeren Stephanie Plum – Sizzling Sixteen. Jeg leste Finger Lickin’ Fifteen i fjor sommer, og skrev om den her. Da beskrev jeg den som en blanding av Sex in the City, Gudfaren og South Park, og den beskrivelsen er jeg fornøyd med. Det er chick lit og New Jersey-mafia, med barske menn og gærne familiemedlemmer. Det blir ikke sommer for meg uten årets bok om Stephanie Plum, og tittelen er sånn sett veldig lovende. Bøkene er aldri originale, men da vet man heldigvis at man får nøyaktig det man vil ha. If it ain’t broke, osv.

Nå på søndag skal det blogges i stor skala om Raymond Chandlers Den lange søvnen, som andre lesesirkelbok 1001. Boken er kort og lett (?), så jeg håper du er med på samlesing!