Stikkord: Luigi Pirandello

Luigi Pirandello – Donna Mimma

I utgangspunktet er jeg kritisk til novellesamlingen Karavane. Den skal visstnok inneholde det ypperste novellekunsten i verdenslitteraturen har å by på, men likevel består den stort sett bare av noveller skrevet av Døde Hvite Menn. Det vitner ikke akkurat om vilje til å lage en samling fra – nettopp – verdenslitteraturen. Det er snarere et tegn på at begrepet verdenslitteratur radbrekkes for å få de døde hvite mennenes prestasjoner til å virke enda større. Innen postkolonial teori finnes det mange ord man kan bruke for å beskrive en slik begrepsbruk, og alle ordene er stygge. Å samle klassiske, vestlige noveller på ett sted er en god ting. Men da kan man ikke kalle det verdenslitteratur og samtidig utelate halvparten av kontinentene. Afrika er dessuten representert gjennom to hvite forfattere. Spar meg. Den kulturelle sammensetningen i samlingen kunne til og med blitt godkjent av Hitler. De kvinnelige representantene er selvfølgelig like få som de er forutsigbare: Doris Lessing, Alice Munro og Joyce Carol Oates. Ellers er det bare gutta boys, de som hersker tryggest på tronen i den vestlige kanon. Men nok om det. Novellene har så langt vært svært gode. Ikke alle er glimrende, men de er likevel langt over gjennomsnittet. Så får jeg heller finne verdenslitteraturen et annet sted.

I «Donna Mimma» befinner vi oss i en liten siciliansk landsby tidlig på 1900-tallet. Donna Mimma er jordmor, og har tatt imot hvert eneste barn i landsbyen i 35 år. Hun er en institusjon i samfunnet, en kvinne som for barn og voksne er omgitt av en aura av eventyr og mystikk. Den dypt religiøse Donna Mimma er så bluferdig og gammeldags at hun dekker over fødselens prosaiske slit ved å fortelle ungene at hun i nattens mulm og mørke kjøper spedbarn i Palermo for pappas penger, og frakter dem hjem i en praktfull bærestol.

Men en dag får Donna Mimma en konkurrent i en ung, ugift jordmor med eksamen fra universitetet. Den unge kvinnen er ikke det minste beskjeden eller bluferdig, selv om hun ikke engang har født barn selv. Hun sprader rundt i kort skjørt og hatt og kaller en spade for en spade, til Donna Mimmas store forskrekkelse og forargelse. Dessverre for Donna Mimma melder den unge jordmoren fra til myndighetene om at Donna Mimma arbeider uten formelle kvalifikasjoner, og Donna Mimma blir pent nødt til å reise til Palermo for å ta eksamen, til tross for tårer og fortvilelse.

Det som er interessant med denne novellen, er at den kombinerer en hverdagslig overflate med en litt uhyggelig undertone. Donna Mimma takler ikke å forlate landsbyen hvor hun er en eventyrlig og viktig skikkelse. I storbyen Palermo og på universitetet er hun bare en gammel og gammeldags kone som tiden har reist fra. Hun forstår ikke vitenskapen, og klarer ikke å relatere den til sin lange erfaring. Men hun vender til slutt tilbake til landsbyen med vitnemål og nymotens hatt. Der oppdager hun at den unge jordmoren ikke bare har tatt hennes plass; hun har stjålet hennes identitet. Den unge kvinnen har erstattet hatten med gammelmodige klær, og forteller barna om da hun kjøpte dem for pappas penger i Palermo og brakte dem hjem i bærestol.

Det uhyggelige og fascinerende ved novellen ligger i tanken på at identitet faktisk lar seg stjele på et mer intrikat vis enn gjennom kun å stjele noens kredittkort og personlige opplysninger. Donna Mimma mister alt. Den unge kvinnen tvinger først Donna Mimma til å forlate konteksten som gjør henne til den hun er. Ved universitetet erstattes erfaringene hennes med vitenskapelige begreper Donna Mimma ikke skjønner noe av. Hun blir en ubrukelig jordmor. Når hun vender tilbake til landsbyen oppdager hun at den unge kvinnen har stjålet både klesdrakten og eventyrene hennes, og det er ikke lenger noen som har bruk for Donna Mimma. Det er ikke engang noen som skjønner at hun har mistet noe.

Pirandello skildrer Donna Mimmas undergang utrolig godt. Den nye jordmorens tyveri av Donna Mimmas identitet er kalkulerende og litt nifs, og Donna Mimmas avmakt er total. Men Pirandellos fortellerstil falt ikke helt i smak. Jeg er så inderlig lei av litteratur med modernistisk tilsnitt, selv om det er skrevet i modernismens gullalder aldri så mye. Jeg falt ofte ut av sammenhengen fordi jeg ikke skjønte om jeg leste dialog, monolog eller tanker. I en ellers kronologisk og tradisjonelt oppbygd novelle slet jeg også med å koble hendelsene til tid og sted. Litt sånn: Jeg skjønner hva som blir sagt, men hvem er det som sier det, og til hvem? Og hvor? Slike uklarheter gjør meg mer irritert enn nysgjerrig, Nobelpris eller ikke. For ja, Luigi Pirandello vant Nobelprisen i 1934. Mest kjent er han nok for skuespillet Seks personer søker en forfatter, et skuespill jeg skal lese i høst. Men tilbake til «Donna Mimma«. I tillegg til identitetstematikken tar novellen opp overgangen fra det religiøse til det vitenskapsbaserte samfunnet på en tankevekkende måte. Formell kunnskap vs. erfaring, åndelighet vs. pragmatikk, teori vs. praksis, idé vs. virkelighet. Pirandello viser hvordan fremskritt er et relativt begrep.  

Bøker på salg

Det vanskelige valget. Brød eller bok?

Jeg har utsatt kanossagangen så lenge jeg klarte, men nå er det på tide å bryte sammen og tilstå. Etter å ha vært eksemplarisk nøktern under Mammutsalget, med bare tre nye bøker, glapp det helt for meg da Bokklubbene hadde sitt supersalg. Plutselig, etter bare å ha trykket på et par uskyldig utseende taster på pc’en, var fem bøker på vei til meg i posten. Som om ikke det var nok, fikk jeg ny hovedbok samtidig. Pluss at jeg hadde tigget meg til en krimroman fra Schibsted på et dårlig valgt tidspunkt. Og endte altså på sju nye bøker forrige uke. Hvor mange bøker leste jeg? Null.

Men: Boken jeg fikk fra Schibsted – Glenn Coopers De dødes bibliotek – leste jeg ut allerede nå på mandag, så alle disse bøkene havner i det minste ikke i haugen over dårlig samvittighet. De dødes bibliotek er forresten en super krimroman, og var like finurlig og djevelsk som baksideteksten lovet:

Den 7. juli år 777 blir et guttebarn født på Isle of Wight. Det er en skjebnesvanger dag å bli født på, særlig hvis du er den syvende sønn av en syvende sønn. I 1947 gjør arkeologer på Isle of Wight et helt eksepsjonelt funn, så urovekkende at det må skjules for all ettertid. I mai 2009 går en drapsmann omkring i New Yorks gater, i mediene kjent som Dommedagsmorderen. Seks personer er hittil drept på høyst forskjellige måter, og befolkningen er vettskremt. Det eneste som knytter ofrene sammen, er at alle har fått et kort i posten – et postkort som kunngjør dødsdagen deres…

Dette var akkurat det jeg trengte etter et par måneder med Sigrid Undset og Knut Hamsun – før jeg kommer ordentlig inn i Thomas Manns Buddenbrooks.

Jeg har tenkt mye på dette med ukontrollert bokshopping etter at Ellikken skrev sine bokshopoholiske bekjennelser. De negative konsekvensene av å være bokshopoholiker er åpenbare: Det koster penger, krever plass, og er bortkastet så lenge man ikke leser dem. Men hva med for eksempel å tenke på det som en investering i eget dødsbo?

Mens du grubler over dette, presenterer jeg neste røverkjøp, John Ajvide Lindqvists Menneskehavn:

«Det er en strålende vinterdag på øya Domerö i Stockholms skjærgård. Anders og hans seks år gamle datter Maja leker på den tykke isen som er dekt av snø så langt øyet rekker. Så begynner marerittet. Til tross for at det ikke fins et eneste sted Maja kan forsvinne, er det akkurat det som skjer. Hun forsvinner. Sporløst.»

Det er det fine med litteratur. Akkurat mens man begraver seg i sine egne nevroser og bittesmå hverdagslige problemer, dukker litteraturen opp med sine forsvunne barn og setter en total mangel på impulskontroll i et større perspektiv. En bok her og en bok der – hvem bryr seg? Ungen min er i hvert fall ikke sporløst forsvunnet i en bok skrevet av en forfatter som vet ubehagelig mye om vampyrer og zombier.

Apropos nevroser: Min største boknevrose (utover at jeg kjøper for mange bøker) er at jeg MÅ lese bøker i riktig rekkefølge. Jeg kan ikke lese bok nummer fire i en serie, for så å lese nummer to. Dette høres sikkert fornuftig ut der en viss kronologi følges, men det er kanskje ikke like fornuftig der hvor bøkene ikke er knyttet til hverandre utover at de er skrevet av samme forfatter. Det er tilfellet med Lindqvists bøker: La den rette komme inn og Håndteringen av udøde er ikke forløpere til Menneskehavn. Likevel føler jeg nå en viss uro ved tanken på å lese Menneskehavn før de andre. Note to self: Kjøp La den rette komme inn og Håndteringen av udøde.

Heldigvis er kronologien nesten på plass med neste kjøp, Åsa Larssons Til din vrede går over. Innbundet, 50 kr. Ching-ching!

Tenåringene Wilma Persson og Simon Kyrö dykker etter et gammelt flyvrak i islagte Vittangijärvi. Sikkerhetslinen har de festet i et kryss over råken de sagde i isen. Men noen kutter linen og legger en dør over åpningen. Simon greier ikke å finne veien tilbake, mens Wilma i desperasjon hakker et nytt hull i isen med dykkerkniven sin. Noen griper hånden hun stikker opp i luften. Med sine siste krefter sliter hun seg løs. Hva slags hemmeligheter ligger gjemt i flyet? Hvem er villig til å begå drap for å skjule sine spor?

Hva er det egentlig med svenske forfattere og karakterer som forsvinner i isen? Vel, vel. Jeg har allerede lest første bok om advokat Rebecka Martinsson og har nummer to, Spilt blod. Til din vrede går over er nummer fire i serien, så nå mangler jeg bare treeren, Svart sti.  Jeg vet hva jeg må gjøre. Er jeg forresten den eneste som opplever at bokkjøp formerer seg? Som har en hviskende stemme i hodet som kontinuerlig messer: Må. Kjøpe. Flere. Bøker. Må. Kjøpe. Flere. Bøker. Må. Kjøpe…

Siste nye krimroman er Raymond Chandlers klassiker Det lange farvel. Her er min samvittighet hvit som snø. Boken var hovedbok i Bokklubben for et par år siden, og jeg avbestilte KUN fordi jeg trodde at jeg hadde boken allerede. Det viste seg at jeg tok feil, jeg hadde Den lange søvnen. Fort gjort å ta feil av titlene dine, Mr. Chandler. Men jeg valgte å være slu som en rev. Istedenfor å bestille boken i desperasjon, ventet jeg til den skulle komme på salg (alle hovedbøker gjør det før eller senere). Dette teller derfor ikke som en glipp, for jeg har faktisk spart masse penger på kjøpet. Siden handlingen egentlig høres ganske kjedelig ut, hopper jeg direkte til bokgarantien på baksiden som lover at jeg ikke har kastet bort pengene mine, ei heller ventet forgjeves:

Raymond Chandlers mesterverk Det lange farvel er en av de mest anerkjente krimklassikerne gjennom tidene. Romanen kom første gang ut i 1953, og har siden den gang befestet sin posisjon som banebrytende innenfor krimsjangeren.

Klassikere er alltid verdt å kjøpe, selv når de virker litt kjedelige. Jeg vet ikke helt hvor jeg har hørt det, men jeg er ganske sikker på at det er sant. En annen hovedbok jeg også har spart noen kroner på er Sigurd Hoels Møte ved milepelen. Jeg husker ikke hvorfor jeg i min tid avbestilte den, men jeg tror det var fordi jeg ennå hadde Syndere i sommersol litt for friskt i minnet etter å ha lest den på videregående.

Møte ved milepelen kom første gang ut i 1947, og handlingen i romanen foregår i Norge under okkupasjonen. Bokens jeg-forteller bruker sitt hjem som skjulested for folk som må holde seg unna tyskere. En dag får han vite at hans ungdomsvenn Hans Berg er blitt nazist. Sjokket ved å høre dette får ham til å spørre seg selv: Hvorfor? Hva er det som får et menneske til å bli landssviker?

Jeg liker bøker fra og om andre verdenskrig, så jeg stiller meg helt uforstående til at jeg avbestilte denne. Nå er feiltakelsen heldigvis rettet opp, med ren profitt til yours truly.

En annen klassiker jeg sikret meg er en bok jeg overhodet ikke har lyst til å lese, nemlig Luigi Pirandellos skuespill Seks personer søker en forfatter. Men heldigvis er jeg skapt slik at jeg alltid har lyst til å kjøpe, selv om jeg ikke har lyst til å lese. Det avgjørende var prisen, innbundet til kr 50. Og så kan man si hva man vil om skuespill, men selv om de er kjedelige har de i hvert fall den fordelen at de er så korte. Denne passer godt til målet om å lese skuespill i år. Ifølge Bokklubbenes nettside handler stykket om dette:

Handlingen er lagt til en teaterscene. Der pågår innstuderingen av et Pirandello-stykke, som imidlertid blir avbrutt av at seks mennesker kommer inn fra gaten og insisterer på å få sine liv utspilt på scenen. De brenner etter å fortelle, og hevder at det er de som er skuespillere.

Det gikk akkurat opp for meg at dette kanskje er et av de skuespillene som faktisk er ment å skulle fremføres, ikke leses. Bomkjøp.

Siste bok ut er tilfeldigvis med denne uken, nemlig månedens hovedbok: Rohinton Mistrys Balansekunst. Dette kjøpet er litt annerledes enn andre bokkjøp, fordi man strengt tatt ikke kjøper den. Man lar bare være å foreta seg noe som helst, og så får man den i posten med en giro. For å kvalifisere som kjøp må man ha trykket på knapper og sånn. Hovedbøker får man ved å la være å trykke på knapper. Vesentlig forskjell, ikke sant? Aktiv vs passiv, osv. Jeg har fått med meg at det er delte meninger om denne boken i bloggverdenen. Noen elsker den og har den blant sine favoritter, mens andre mildt sagt er ambivalente. Det gjør meg nysgjerrig.

Året er 1975. Stedet er en navnløs indisk by ved havet. Det er blitt erklært unntakstilstand i landet. Fire ulike mennesker møtes og stuer seg sammen i en liten byleilighet for å tjene til livets opphold og spare penger. Gjennom historien til disse fire fører Mistry leseren fram og tilbake i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. Det er en brutal, men også sterk og vakker historie, som bringer India i fokus på en enestående måte.

Høres veldig spennende ut. Dessverre er boken en murstein, og slike har en tendens til å blomstre jomfruelig i bokhyllene mine i årevis før jeg noe motvillig forbarmer meg over dem. Men de blir lest. Til slutt. Dette var i hvert fall det jeg tenkte da jeg kjøpte to mursteiner av Tom Wolfe i 2000. Men de står der fortsatt. Om ikke annet, lover dette godt for fremtidige «off the shelf»-utfordringer.

I mellomtiden er det enkelte ting jeg trøster meg med. For det første at jeg er et voksent menneske og kan kjøpe så mange bøker jeg vil. For det andre at summen av laster er konstant, og at bøker er en bedre last enn opium. Nevnte jeg forresten at jeg ikke har lånekort på Deichmanske selv etter å ha bodd nesten fjorten år i Oslo? Men hvis jeg fortsetter som dette, løser det problemet seg helt av seg selv. Deichmanske kommer rett og slett til å åpne ny filial i stua mi.

Ha en strålende, nevrosefri leseuke!