Merkelapp: litteratur

Nye bøker fra Cappelen Damm

Cappelen Damm presenterte høstbøkene sine innen norsk skjønnlitteratur og dokumentar forrige uke, til sammen ca 60 bøker. Det er et par år siden sist Cappelen Damm holdt pressekonferanse, og det har ført til at noen av bøkene deres nok har forsvunnet for meg i den harde konkurransen fra andre store forlag med overveldende mange utgivelser å velge mellom. Ettersom jeg har et litt ambivalent forhold til å vie de neste fire månedene i hovedsak til nye, norske bøker, er det gledelig at Cappelen Damm utgir opptil flere bøker jeg gjerne ville lest uansett. Her er noen av bøkene jeg synes virker mest lovende, og som du trygt kan lese i stedet for Calendar Girl.

Vigdis HjorthVigdis Hjorth kommer med romanen Arv og miljø i september. Jeg leste Takk, ganske bra for nesten 20 år siden, og likte den ikke noe særlig. Etter det har jeg aldri lest noe av henne. Men hver gang jeg har sett henne i bokbad og intervjuer er hun jo så fantastisk! Belest, morsom, skarp. Med årene er jeg dessuten blitt utsatt for systematisk Vigdis-hjernevask av Moshonista, og regner det nå som sikkert at jeg vil like alle Vigdis-bøkene jeg har hamstret etter at forsvaret mitt brøt sammen ca 2013. Planen for høsten er å lese Arv og miljø i tillegg til noen av bøkene som står i hylla, blant annet essaysamlingen Fryd og fare og romanene Leve posthornet! og Et norsk hus. Det blir bra.

Forlagets omtale: «Hjorths nye roman starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.»

Benedicte Meyer Kroneberg er blitt en av norskefavorittene for flere bokbloggere enn meg, og i september kommer hennes femte roman Dette er helt nødvendig. Hvis du ikke har lest Kroneberg før, anbefaler jeg debuten Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010 eller tredjeboka Hvis noen ser meg nå. Jeg er spent på høstboken hennes, siden jeg har en følelse av at Kroneberg skriver sånne romaner som før eller senere blir nominert til Bokbloggerprisen. Kroneberg skriver om ganske vanlige folk på en sånn måte at jeg tenker at forfattere burde skrive mer om vanlige folk, og det er jo et standpunkt jeg overhodet ikke står for. Men i hennes bøker er det ikke kjedelig, i motsetning til ellers.

Forlagets omtale: «I Benedicte Meyer Kronebergs nye roman står et skilsmisseoppgjør sentralt. Fotografen Daniel tar med seg de to døtrene sine på en båttur, mens han tenker over hva som egentlig skjedde mellom ham og kona, Sonja. Underveis bestemmer han seg for å bryte avtalen om bare å ha med barna én dag på sjøen. Så blåser det opp. I Dette er helt nødvendig fortsetter Kroneberg sin store undersøkelse av familien.»

I juli var jeg på Litteraturhuset for å høre Selma Lønning Aarø snakke om romanen Hennes løgnaktige ytre, som utgis i september. Hun snakket mest om den drøye historien boken handler om, brukte de siste par minuttene på selve romanen, og avrundet med en cliffhanger som sikret den en plass høyt oppe på min høstleseliste. Under pressekonferansen forrige uke ga hun en kort presentasjon av historien bak, og avsluttet igjen med en cliffhanger. Ettersom cliffhangere på et eller annet tidspunkt ble strengt forbudt innen Ordentlig Litteratur i Norge, er det en slags begivenhet å få to av dem allerede før boken er utgitt. For meg som ikke liker Knut Hamsun noe særlig, ser jeg også frem til å møte ham som karakter i en roman som ikke nødvendigvis er like glad i Hamsun som det Hamsun var selv.

Forlagets omtale: «I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.»

OppstandelseOppstandelse er Eivind Buenes fjerde roman, og utgis i begynnelsen av september. Jeg har aldri lest noe av Buene før, men forlaget har likevel sikret ham en plass på min høstleseliste ved å beskrive boken som en «bredt anlagt episk roman» som «stiller viktige samfunnsaktuelle spørsmål». Se der, ja. Åtte av åtte treff på mine favorittord når det kommer til bøker! Og så alle på en gang! Vanligvis må jeg nøye meg med ordet «roman», og det blir litt stusselig i lengden. Jeg fikk med meg et forhåndseksemplar av boken hjem fra pressekonferansen, og det er virkelig fascinerende store mengder Jesus i boken. Jesus og sex.

Forlagets omtale: «Ekstase, oppstandelse og begjær etter overskridelse. Hvor finnes de frigjørende kreftene i vår tid? En mann søker friheten i kristenfundamentalismens totale overgivelse. To par utforsker de seksuelle og menneskelige grensene for frihet. Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt?»

Jeg avslutter romanene fra Cappelen Damm med den mest forutsigbare av alle, boken som ingen vil klare å unngå i høst. Jeg beklager det, men Norge har rett og slett ikke mange nok forfattere av – nettopp – bredt anlagte episke romaner til at man kan skusle dem vekk bare fordi forfatteren er kjempekjent. Jeg leste debuten Falketårnet som følsom tenåring, og krampegråt så mye av slutten at jeg brukte to timer på å lese tjue sider. Det er ti år siden forrige roman fra Erik Fosnes Hansen, og da må det være lov å glede seg til Et hummerliv, som kommer om få uker.

Fra forlagets omtale: «Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem. Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag. Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.»

Er det bare meg, eller byr dette utdraget fra forlagets omtale på flere karakterer, konflikter, farger og morsomheter enn en gjennomsnittlig norsk roman? Ikke bare det. Selv omtalen av boken er mer innholdsrik enn en gjennomsnittlig norsk korttekst. Jeg tror Et hummerliv kan få oss tørrskodd gjennom det meste.

Den synkende byenDokumentarbøkene til Cappelen Damm var for mange til at jeg klarte å velge ut et par av dem her. Men essays om litteratur er definitivt ikke et dårlig alternativ til annen sakprosa, spesielt når essayene handler om amerikansk samtidslitteratur. Jeg har inntrykk av at de i Amerika har funnet opp en måte å skrive bøker på hvor leseren kan få BÅDE plott OG godt språk OG humor. Om dette er et tema i Leif Bulls Den synkende byen, vet jeg ikke. Men godteriet på forsiden lover jo sitt.

Bull har en doktorgrad/PhD i amerikansk litteratur, og Den synkende byen er hans første bok. Noen av forfatterskapene han ifølge forlaget skriver lekent og innsiktsfylt om, er (jeg nevner de jeg har hørt om) Jennifer Egan, Ben Lerner, Lydia Davis og Richard Yates. Boken utgis i oktober, og «gir et dypdykk i den fornyelsen som de senere år har preget den amerikanske litteraturen». Det høres ut som en perfekt bok for alle lesere som i høst dropper norske bøker til fordel for amerikanske fordi de har fornyet seg. Kanskje er den også en perfekt bok for norske forfattere som trenger å fornye seg.

Jeg avslutter med diktsamlingene. Jeg holdt på å overse Gro Dahles Søster i katalogen, fordi den beskrives som en ideell gavebok til en søster eller sjelevenn. Jeg har ingen søster, og er fremdeles bitter for det. Men ved nærmere ettersyn er jeget som meg, et lengtende enebarn: «Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i denne diktsamlingen. Med varme og humor får Gro Dahle fram de mange sidene ved det å være søster.» Boken kommer i slutten av september.

Casper André Lugg ga ut sin forrige diktsamling Dagene er som gress i fjor høst, og har nå skrevet Nymånedagene. Lugg føyer seg inn i rekken forfattere som er så produktive at de skriver bøker fortere enn jeg klarer å lese dem. Dette må vi snakke mer om, en eller annen. Men debuten hans Lite rekviem fra 2011 har jeg lest. I førsteboka skrev han om en døende far fra sønnens ståsted, mens i Dagene er som gress er rollene snudd og jeget er far til et spedbarn. Ifølge forlaget er Nymånedagene «en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Som bevismateriale har har jeg valgt ut diktet «i det skjulte».

I

regnet kom

og himmelen

speilet seg

i grøftene

jeg blir slått av muligheten

for utallige

former for avskjed

som om sorgen

kjenner meg bedre

enn jeg selv gjør

II

lyset rammer

som avstand

og vingeslag

blant stammer

som såvidt har begynt

å hvitne

og jeg fortsetter

å lete

etter et skjulested

der bare kjærlighet

kan finne meg

Flere bøker fra Cappelen Damm finner du i katalogen deres her. Neste forlag ut blir enten Samlaget, Oktober, Gyldendal eller Kolon, som alle lanserte sine høstlister denne uken. Vi går neppe tom for lesestoff dette året heller.

Advertisements

Nye bøker fra Flamme

Katalog FlammeOg så var bokhøsten her igjen. Tradisjonen tro har jeg jobbet hele sommeren, og tatt ferie nå som alle de nye bøkene kommer og jeg kan lese og skrive så mye jeg vil. Det har vært ganske stille på bloggen det siste året; dels fordi jeg har hatt mye å gjøre på jobb, dels fordi jeg har brukt fritiden på å lese langt mer enn jeg pleier. I håp om å kunne få til et både-og fremover, er planen for høsten å skrive kortere innlegg.

Årets bokhøst blir same procedure as every year: Jeg får med meg de fleste høstlanseringene til forlagene, og skriver om det jeg rekker. Hovedfokuset ligger på norsk skjønnlitteratur, men jeg skal prøve å få med meg noe dokumentar også. Først ute er Flamme Forlag, som lanserte sin høstliste på Deichman i går. Jeg har plukket ut fire bøker jeg vil lese i høst, og håper selvsagt at minst én av dem er god nok til å kunne nomineres til Bokbloggerprisen 2016.

En av romanene som gjorde det skarpt i fjor var Tiril Broch Aakres romandebut Redd barna. Det holdt ikke til Bokbloggerprisens langliste, men var kun få poeng unna. I stedet vant romanen Ungdommens Kritikerpris, og forfatteren mottok Bjørnsonstipendet 2016. I begynnelsen av oktober kommer hennes andre roman, Fjällräven gul. Den foregår samme tid og sted som Redd barna, men er ingen oppfølger til debuten.

Forlagets omtale: «Sjur er søtten år. Barndomsvennen Frede har dødd i en ulykke. Sjurs hund er blitt borte på Hardangervidda. Mora og stefaren har altfor mye gjeld. Faren til Sjur har svake nerver. Mora og stefaren krangler, og lillebroren Jesper får vanvittige raserianfall. Sjur drømmer om Pjotr, jenta som Frede var så forelska i. Og så er det den gule Fjällräven-sekken, med det hemmelige innholdet, som han skal levere et sted. Dette er en roman som handler om før man vet at det går an å reise seg igjen. At det går an å komme seg videre i livet.»

WunderkammerSpør du meg, er det lettere å finne interessante og spesielle diktsamlinger enn romaner i Norge for tiden. En av diktsamlingene det uansett blir vanskelig å komme unna i høst, er Nils Chr. Moe-Repstads Wunderkammer (27 kataloger). Boken er hans tredje utgivelse på Flamme, etter Teori om det eneste I og II og 19 forgiftninger. Moe-Repstad har tjueårsjubileum som forfatter i år, og markerer det med en diktsamling utenom det vanlige: Nærmere 850 sider, hvor alle diktene er på tre linjer. Forlaget beskriver boken som et rarietetskabinett, et arkiv som inneholder alt. Den utgis i midten av september.

Forlagets omtale: «Historier, portretter, ligninger, essays, avhandlinger, teorier, encyklopedier, biografier, aforismer, gåter, parafraser. Kan en begrensning på tre linjer i diktform over nær 850 sider rettferdiggjøre en utforskning av disse litterære begrepene? Det er dette Nils Chr. Moe-Repstad prøver å besvare i diktsamlingen Wunderkammer (27 kataloger).»

En annen diktsamling jeg merket meg er Vannfall av Atle Håland, som allerede er i salg. Håland debuterte i fjor med diktsamlingen Han, som ble lest og anbefalt av Moshonista – av alle personer. Hvis hun kan lese og like en diktsamling, kan alle det. Årets bok handler om en ung homofil gutt som vokser opp på de kristne sørlandet, og på bokryggen finner du et brennende kors.

Forlagets omtale: «It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win,» synger Bruce Springsteen i «Thunder Road» – og bytter du ut losers med kristenfundamentalisme og homofobi, så nærmer du deg bygda Vannfall i Atle Hålands andre diktsamling. Ei bygd som samlingas jeg, i likhet med The Boss, bare må bort fra, for å kunne leve, ikke bare overleve. Men som oppdager at også han kan savne det han måtte forlate. Vannfall er både et opprør og en omfavnelse.

LesehistorierDet er kanskje litt tidlig å snakke om julegavetips i august, men Lesehistorier er uansett ikke dum å notere seg bak øret. Antologien er en oppfølger til fjorårets Skrivehistorier, og inneholder 50 + tekster om å være en leser. Boken kommer i september, og noen av leserne som har bidratt med sine historier er Erlend Loe, Ruth Lillegraven, Frøydis Sollid Simonsen, Aina Basso, Beate Grimsrud, Birger Emanuelsen, Maria Navarro Skaranger, Geir Gulliksen og Didrik Morits Hallstrøm.

Forlagets omtale: «Hva leser favorittforfatteren din? Hvilke bøker har forma dem, inspirert dem, gledet dem, forarget dem? Når leser de? Hvor? Lesehistorier er en antologi om alle bøkene som betyr noe for oss – den første boka som brøt gjennom, inn til deg, og den som fikk deg til å forstå at det er en leser du er, historien om hvordan du fant favorittboka, eller favorittbøkene dine, er historier om hvordan du fant flere av dine beste venner. Venner som får plass i hånda, i veska, i lomma. Som reiser billettfritt sammen med deg, hvor enn du skal. Lesehistorier er til alle som leser. Til alle som har ei hylle med bestevenner på stua eller soverommet eller kjøkkenet. Fra en hel haug med lesere, som også skriver, men som først og fremst leser.»

Siste sjanger ut i dag er kortprosa. Rune F. Hjemås har tidligere gitt ut bøker på Samlaget og Tiden, og utgir nå sin første bok på Flamme Forlag. Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018) kommer i august, og er en av grunnene til at jeg bruker tid på disse høstlanseringene. Jeg hadde garantert bladd forbi boken i katalogen, men utdraget som ble lest i går gjorde sitt til å flytte den øverst i Flamme-bunken min. Forlaget beskriver boken som «en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser, og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsenes omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum.»

Jeg fikk lov til å publisere teksten som ble lest i går, med forbehold om at den ennå ikke er korrekturlest og klar til trykk. Flere aktuelle bøker fra Flamme Forlag finner du på nettsiden deres. Neste forlag ut er Tiden, som lanserte sin liste i dag. Hjemås får æren av å avslutte for Flamme-bøkene, med en tekst jeg liker bedre hver gang jeg leser den.

DET ER INGEN SOM SER DEG og du står midt på gulvet i din egen stue, etterligner prøvende et par av Robyns dansetrinn i Dancing on My Own, musikken kan så vidt høres gjennom døra og et stykke bort i oppgangen, men toner ut allerede ved trappene, har for lengst stilnet i etasjene nedenfor og ute på gårdsplassen, der blokka står og sammen med et titalls andre utgjør borettslaget som tilhører et av de mest folkerike i denne bydelen, i en forstad med fem ulike busslinjer, tre skoler, nord for sentrum av byen som etter siste kommunesammenslåing strekker seg helt fra fjorden og langt innover i landet, skogkledde åser og fjellområder mot utkantene av fylket, landbruksareal som ligner lappetepper sett ovenfra, sømløst glidende over mot nabolandene i øst; Skandinavia, Nord-Europa, kontinenter omgitt av hav, en disig atmosfære, nordlig halvkule som krummer merkbart i horisonten og planeten er én av åtte i bane rundt sola, solsystemet igjen bare ett av uoverskuelig mange som utgjør Melkeveien, den spiralformede galaksen som mot en bakgrunn av mørkt intet nesten minner om et stjerneskudd fotografert med lang lukkertid på nyttårsaften, du svinger det rundt i vide sirkler; sammen med en rekke andre galakser inngår den i en galaksehop, som i sin tur former en superhop med omtrent hundre andre galaksehoper, disse atter organisert i enda større, vevslignende strukturer, finmasket og til forveksling likt flettverket av nerveceller i hjernen, nevronene og synapsene som gjør at du i dette øyeblikket kan stå her og forestille deg alt dette. Grensen for det observerbare universet – og et sted i det finnes du. Du står midt på gulvet, det er ingen som ser deg.

Lesesirkel 1001 bøker – juli og august

Trekket mot nordMed den norske bokhøsten rett rundt hjørnet, har jeg innført streng Harry Potter-rasjonering for å ha noe å leve for frem til jul. Jeg er halvveis i sjette bok, og det er så kort tid igjen nå før Harry knuser Voldemort at jeg rakk lesesirkelboken i juli med god margin. Afrika var temaet, og jeg valgte Trekket mot nord av den sudanske forfatteren Tayeb Salih.

Eget innlegg om romanen kommer (kanskje) etter hvert, forutsatt at jeg klarer å bli enig med meg selv hva jeg mener om den. På den ene siden begynte jeg på boken 1. juli, og leste ferdig siste side av etterordet 31. juli. Det er lang tid å bruke på 147 sider, Harry Potter eller ikke. På den andre siden kommer jeg ikke utenom at boken er fascinerende, praktfullt skrevet og spesiell. Og spesiell liker vi jo.

For å unngå at lesesirkelen i august blir overskygget av bokhøsten og avstemningen til Bokbloggerprisen, valgte jeg vår alles kjære Margaret Atwood som tema. Hun overstråler de fleste, og har til sammen hatt seks romaner på 1001-listen; Surfacing, Cat’s Eye, The Handmaid’s Tale, The Robber Bride, Alias Grace og The Blind Assassin. Hvis noen har lest alle romanene allerede, går det selvsagt an å lese Maddaddam-trilogien i stedet, selv om den dessverre ikke gir 1001-kryss. Men innsikt og spenning fungerer bra, det også. Jeg anbefaler dessuten Lady Oracle, for de som liker god, gammel Atwood-årgang utenfor 1001-listen. Selv skal jeg lese Surfacing fra 1972.

Dere som har lest en bok fra Afrika i juli, kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg hvis dere har brukt ferietiden på skriving. Siden jeg pleier å være treg med disse innleggene; husk at dere kan holde dere oppdatert på neste måneders temaer på lesesirkelsiden her.

Jomfrudød

The Virgin SuicidesJeg ligger på etterskudd i lesesirkelen, men har endelig lest ferdig bøkene for mai og juni, og er i gang med juliboken. Temaet i mai var nålevende amerikanske forfattere, og jeg valgte Jomfrudød av Jeffrey Eugenides fordi første del av The Marriage Plot er boken i mitt liv. Debutromanen hans Jomfrudød (The Virgin Suicides) fra 1993 vakte ikke samme spektakulære begeistring, men er absolutt en lesbar roman og sterk debut.

Boken handler om det året – ca 1970 – da de fem søstrene Lisbon begår selvmord. Vi får aldri vite hva fortelleren heter, bare at han og de andre tenåringsguttene i nabolaget var besatt av søstrene Lisbon og spionerte på dem fra nabohuset. Mange år senere har de ikke glemt jentene, og fortelleren forsøker å rekonstruere hva som skjedde fra yngstesøster Cecilia tok livet sitt den ene sommeren, til Bonnie, Lux, Therese og Mary fulgte eksempelet hennes året etter.

Jomfrudød er sånn jeg liker romanene mine; sanselig og fargerik, med mange karakterer, lite introspektiv inderlighet og få dagligdagse transportetapper. Til tross for den skyhøye selvmordsraten er Jomfrudød ingen makaber roman. Det mest spesielle trekket ved den er fortellerens fokus, som ligger i et ubestemmelig ingenmannsland mellom ham selv og søstrene Lisbon. Han kommer aldri tett nok innpå dem til å gi oss svaret på hvem de var og hvorfor de døde, og han røper så lite om seg selv at han virker som en hvilken som helst voksen mann som mimrer nostalgisk om ungdomstidens besettende forelskelse. Hvilket er noe av poenget.

For her er det ikke den ensomt lengtende pubertale guttungen og den idealiserte, utilgjengelige jenta; de er en hel gjeng gutter som lengter etter fem søstre de bare halvveis klarer å skille fra hverandre. Individene i historien er mindre viktig enn epoken i livet, kollektivet og generasjonen de tilhører. Jomfrudøden refererer ikke kun til søstrene Lisbons død, men til guttenes tap av uskyld i overgangen fra barn til voksen, fra jomfruelighet til seksualitet. Gjennom en metaforisk rød tråd i boken, hvor myndighetene hugger ned almetrær i kvartalet for å forhindre spredning av smitte, knytter Eugenides jentenes død til en forstadskultur der man heller kutter ned det som er friskt enn å risikere at smitten sprer seg.

Hvorfor døde søstrene Lisbon? Først ble jeg lettere desperat da jeg skjønte at gåten ville forbli like uløst for meg som for guttene. Men det er denne nysgjerrigheten som driver handlingen fremover, og gjorde meg (nesten) like engasjert som guttene i å gruble rundt hva svaret kunne være. Vissheten om at svaret ikke finnes, skjerper visst bare trangen til å finne det. Fortelleren har aldri klart å la spørsmålet ligge, og hele boken er et forsøk på å lappe sammen bildet av jentene og finne et svar på hvorfor de begikk selvmord. Han gjengir alle spekulasjonene, sladderen, mediedekningen og hypotesene, om kjærlighetssorg, en overbeskyttende mor, isolasjon, galskap, undertrykket begjær, ubearbeidet sorg over Cecilia, og genetisk sårbarhet i kombinasjon med smitteeffekt – eller alt på en gang.

Hver gang de gamle vennene møtes igjen, må de ta en ny gjennomgang av saken i forsøket på å komme et skritt nærmere sannheten og jentene. De går gjennom alle tingene de har spart på av jentenes jordiske gods; Cecilias dagbok, bilder, magasiner, klær og småting. Cecilias dagbok stjal de etter at hun døde, og brukte den som inngang til den kaotiske og ubegripelige sfæren som jentene levde i:

And so we started to learn about their lives. […] We felt the imprisonment of being a girl, the way it made your mind active and dreamy, and how you ended up knowing what colors went together. We knew that the girls were really women in disguise, that they understood love and even death, and that our job was merely to create the noise that seemed to fascinate them. We knew that they knew everything about us, but that we couldn’t fathom them at all.

Guttene stirrer så intenst på jentene at alt annet trer i bakgrunnen, og likevel klarer de aldri å se dem klart. Det er neppe et paradoks at jentene virker påfallende vanlige (for meg i hvert fall) når de en sjelden gang slipper til selv i teksten. Avstanden til dem skaper fascinasjon, og den dreier seg mer om søstrene Lisbon som konsept enn om jentene som individer. Men til tross for guttenes standhaftige forsøk på å holde fast på bildet av og ideen om jentene, var de allerede i ferd med å viskes ut som mennesker da de døde. Jeg er usikker på om selvmordene deres strengt tatt spiller en avgjørende rolle for guttene, utover at jentenes dødsfall setter en endelig grense mellom dem.

Jeg leste den norske oversettelsen av Dag Heyerdahl Larsen. Sitatene mine er hentet fra filmversjonen fra 1999, med forbehold om at jeg hører riktig og teksten ikke er trikset med. Oversettelsen halter, så les heller originalen hvis du kan. Det bidrar riktignok mest til underholdningen når Larsen skriver tinnfolie i stedet for aluminiumsfolie, og gjør lite konsekvente feil som å skrive spedbarnsolje i stedet for babyolje, men likevel lar være å oversette pool til biljard. Men noen av setningene er såpass kryptiske at jeg ikke er overbevist om at Larsen selv forstod alle ordene og setningene han oversatte. Fortelleren i filmen dukker opp innimellom med sin slepende og nasale hasjrøykende røst, og bidrar med mer poesi og gåsehud i de korte glimtene enn hele den norske oversettelsen kunne tilby.

The only way we could feel close to the girls was through these impossible excursions which have scarred us forever, making us happier with dreams than wives. Collecting everything we could of theirs, the Lisbon girls wouldn’t leave our minds, but they were slipping away. The color of their eyes was fading along with the exact locations of moles and dimples. From five they had become four, and they were all living in the dead, becoming shadows.

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

The Virgin SuicidesMai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!