Stikkord: Lincoln Rhyme

Nytt i bokhyllen: Ferielesning

Forrige uke avsluttet jeg endelig min grundige lesing av Marguerite Duras’ Elskeren og min ikke mindre grundige lesing av P. D. James’ Det svarte tårnet. Jeg fikk begynt på neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Siden krim noir ikke høres særlig spennende ut i mine ører, var jeg litt skeptisk, men så langt liker jeg det jeg leser. Det meste vil egentlig virke lettlest etter Elskeren, tror jeg, så jeg skal ha den boken i bakhodet som sammenlikningsgrunnlag så lenge jeg kan.

Endelig fikk jeg to av bøkene jeg bestilte til bursdagen min (til Line, fra Line), og det er bøker jeg planlegger å lese i sommerferien. Den første er en relativt ny sommertradisjon, nemlig Jeffery Deavers krimserie med Amelia Sachs og Lincoln Rhyme i hovedrollene. Forrige bok, Det knuste vinduet, leste jeg i fjor sommer. Anmeldelse finner du her. The Burning Wire er niende bok i serien.

At home. In your office. On the street. A merciless killer with a unique weapon is ready to strike. Electricity is as lethal as it is vital, and it only takes one spark of genius to generate panic and death. In the meantime, one of the few criminals to have ever slipped Lincoln Rhyme’s net – the assassin known as the Watchmaker – has set his murderous sights on innocent victims, whose identity is as yet unknown… Rhyme must juggle the two investigations as they hurtle toward their deadly outcomes.

Jeg tror denne baksideteksten, i tillegg til å angi sånn cirka hva romanen handler om, kunne vært et utmerket grunnlag for en litteratursosiologisk analyse av forskjellen på hva som frister amerikanske og norske lesere. For denne baksideteksten ser faktisk ut til å appellere til leserens paranoia. (Elektrisiteten som du trenger for å koke kaffe og lade mobilen kan faktisk DREPE deg!!!) Og, selvfølgelig, understreke hvilken forunderlig skærp kar Lincoln Rhyme er, som kan tenkes å fakke ikke bare én, men TO! gale mordere samtidig, i en og samme bok!! Man får mye krim og action for pengene med Jeffery Deaver. Han er for øvrig valgt ut til å skrive en ny roman om James Bond, og jeg tror han er helt riktig mann for jobben. Han er i hvert fall et helt riktig valg for meg når jeg skal late meg i sommervarmen.

Andre nye bok er jeg mer ambivalent til. Jeg har slaktet Patricia Cornwells Scarpetta langt og omstendelig her, men hun er kort oppsummert en forfatter jeg har et elsk/hat-forhold til. Første halvdel av forfatterskapet hennes er glimrende, resten helt elendig. Men jeg har fortsatt et lite håp om at hun en dag skal komme sterkt tilbake, og leser trofast en ny roman hver sommer. Det blir bare ikke sommer uten at jeg kan irritere meg grønn over hvor dårlige bøkene hennes er blitt. I år er det bok nummer atten om rettsmedisiner Kay Scarpetta, Port Mortuary, som får æren av å skru opp forventningene mine, før jeg igjen synker ned i vonbroten skuffelse.

Kay Scarpetta has been training at the Dover Port Mortuary, mastering a groundbreaking forensic procedure. And it is not long before these new skills need to be put into practice. A young man drops dead, eerily close to Scarpetta’s home. When his body is examined, there are stunning indications that he may have been alive when he was locked inside the cooler. When the revolutionary 3D radiology scans reveal internal injuries unlike any Scarpetta has ever seen, she realizes that she is fighting a cunning and uniquely cruel enemy. Now it is a race against time to discover who and why before more people die…

Det interessante med bokomslaget er at forlaget har klistret på en lapp hvor det står “If you don’t LOVE this book, we’ll give you your money back”. Jeg skal akkurat til å konkludere med at Little Brown Books her har gravd sin egen grav og formelig bedt om å gå konkurs. Men det står selvsagt tilføyd med liten skrift: “Terms and conditions apply”. Mest sannsynlig må man klage innen 24 timer etter at man kjøpte boken. Eller de ber deg om å skrive en fem sider lang begrunnelse om hvorfor man ikke likte den, på engelsk, adressert til forfatteren. (“Dear Ms. Cornwell. You suck. Etc. Etc. Best wishes). Eller de ber deg definere ordet ‛love’ ved å bruke maksimalt fem ord. Hva kan jeg si? Jeg gleder meg.

Siste bok er ENDA en hovedbok fra Bokklubben, Tatiana de Rosnays Saras nøkkel. Bokklubben sender nå ut hovedbøker annenhver uke (?). Det har faktisk ført til – hold deg fast – at jeg for første gang på et år har klart å AVBESTILLE! Jepp, det har jeg. Jeg fant ut at bøkene blir svært mye billigere etter noen måneder og er til salgs ganske lenge, så nå skal jeg vente tålmodig til prisen går ned og heller slå til da. Men denne boken er jeg glad for, siden den har handling fra andre verdenskrig.

Paris, 1942: Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede aksjonen mot jøder i det som senere er blitt kjent som Vel d’Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser…

Paris, 2002: I anledning sekstiårsmarkeringen for Vel d’Hiv blir journalisten Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun gjør research for artikkelen, snubler hun over Saras historie. Julia blir mer og mer opptatt av Sara og hennes families skjebne, og etter hvert tvinges hun til å stille spørsmål ved sitt eget liv.

Jeg har ikke hørt noe om denne boken foreløpig, men synes den virker lovende.

Nå er det ikke mange dager igjen til jeg tar sommerferie, og da kan jeg endelig lese og blogge så mye jeg orker, samt konsentrere meg om to lesesirkelbøker og forberede lesemaraton. Jeg gleder meg stort til å oppdatere meg på hva dere har lest i mellomtiden!

Det knuste vinduet

Krimforfatteren Jeffery Deaver har alltid hatt en høy stjerne hos meg fordi han er en mester på alt som er gøy i underholdningskrim: Intrikate plot, utspekulerte seriemordere, heseblesende tempo, og overraskende vendinger på løpende bånd. Plottene er som regel like lite sannsynlige som plottene i Frøken Detektiv, men du verden så spennende det er likevel. Sammenliknet med den mer alvorlige og samfunnskritiske skandinaviske krimlitteraturen, er Deavers bøker for røverromaner å regne, ikke ulik Dan Browns Robert Langdon-bøker.

Det knuste vinduet er åttende bok i serien om kriminalisten Lincoln Rhyme og etterforsker Amelia Sachs. For de som ikke kjenner serien, er Rhyme en godhjertet grinebiter som ble lenket til rullestolen da en brakk nakken i en arbeidsulykke før serien startet. I seriens første bok Knokkelsamleren (1997) brukte han dagene på å surmule og planlegge sitt eget selvmord. Inntil han traff politikvinnen Amelia Sachs (vakker, fartsgal, skarpskytter) i forbindelse med en sak, og søt musikk oppstod.

I Det knuste vinduet utforsker Deaver skrekk-scenariet med en drapsmann som bruker moderne datateknologi og informasjonssamfunnet for alt det er verdt for å komme tett inn på mennesker – og drepe dem. Deretter planter han beviser hos en uskyldig utvalgt, og får ham dømt for forbrytelsen. Men når Lincoln Rhymes fetter Arthur blir arrestert for mordet på en kvinne han ikke engang kjenner, skjønner Rhyme raskt at det er en iskald og utspekulert morder på ferde – «Mannen som vet alt». Mistanken om at morderen må ha tilgang til enorme mengder digital informasjon om mennesker, fører etterforskningen raskt til SSD; et stort selskap som opererer i et etisk grenseland ved å innhente alle tenkelige opplysninger om mennesker for så å selge dem videre til høystbydende. Opplysningene gir for eksempel bedrifter en indikasjon på hvem de skal rette markedsføringen sin mot. Og de gir bokens morder anledning til å stjele identiteter, og til å finne drapsofre og intetanende syndebukker.

Lincoln Rhyme er en av mine store krimhelter av to grunner. For det første minner han meg litt om en av mine andre krimhelter, Hercule Poirot, fordi han er like sær, gretten, kravstor og sylskarp. På samme måte som Poirot og hans ‘små grå’ oppklarer mordgåten like enkelt som andre legger puslespill, er det ikke mye som unnslipper Lincoln Rhymes årvåkne oppmerksomhet. Se for deg et typisk Poirot-mysterium. Poirot står bøyd over en mystisk flekk på gulvteppet til en «gammel hurpe» som nettopp er blitt «kverket» (slik hennes nonchalante, og nå også styrtrike, nevø vil omtale hendelsen). Poirot undersøker flekken, smaker på den, og utbryter «Mon dieu, Hastings! Det er kakao! Dette forklarer alt!» Hvorpå Poirot styrter mumlende ut av rommet mens Hastings – igjen – tenker at det har rablet helt for ham. Lincoln Rhyme er på liknende måte i stand til å dra de utroligste konklusjoner ut av – i hvert fall for meg – meningsløs informasjon:

Til slutt forelå resultatene, og Mel Cooper [krimtekniker] forklarte analysen mens han skrev detaljene ned på den hvite tavla.

– Det vi har her, er vermikulitt, gips, syntetisk skum, glasstøv, malingspartikler, fibre av stålull, glassfiber, kalsittbiter, papir, kvartspartikler, lavtemperaturforbrenningsmateriale, metallspon, krysotylasbest, og noen kjemikalier. Det ser ut til at det dreier seg om polisyklisk aromatiske hydrokarboner, parafin, olefin, naften, oktaner, polyklorinerte bifenyler, dibensodioksiner – ikke ofte man treffer på dem [så sant, så sant]– og dibensofuraner. Pluss litt brominert difenyleter.

– Trade Center, sa Rhyme.

– Tror du?

– Jepp.

Det er vel en underdrivelse å anta at Rhyme var naturfagslærerens yndlingselev. Ved hjelp av et skarve mikroskop og en lynrask gjennomgang av sin mentale database klarer han å lokalisere morderens tilholdssted til området rundt Trade Center, og ennå er vi ikke engang halvveis i romanen. Ikke spesielt troverdig, men desto mer fornøyelig.

Den andre grunnen til at Rhyme er en av mine krimhelter, er at det går stadig bedre med ham hvor det med andre krimhelter går i strak nedoverbakke.  Han har gjenvunnet følelsen i en av fingrene, og holder den lamme kroppen i toppform ved å bruke avansert treningsutstyr. I denne boken får han igjen kontakt med sin fetter Arthur, som han tidligere var bestevenn med, men som sluttet å ta kontakt da Rhyme ble lam. Han og Amelia tenker på å få barn sammen i fremtiden en gang, og han er rett og slett strålende opplagt og klar til å ta fatt på et ny og innviklet sak.

Rhymes stigende formkurve tror jeg skyldes Jeffery Deavers iboende ønske om at det skal gå bra for alle gode mennesker, og en like stor aversjon mot å drepe mennesker – selv om det er snakk om fiktive drap på fiktive karakterer. For det er nemlig et interessant paradoks ved Deavers bøker at romanene innledes med en gal seriemorder uten skrupler, bloddryppende drap, og politiets intense jakt for å stoppe ham før han slår til neste gang. Men ved romanens slutt er det likevel mistenkelig få lik å holde styr på. I mitt innlegg om Cornwells Scarpetta nevnte jeg at jeg synes bøkene til Patricia Cornwell for tiden er mer kvalmefremkallende enn underholdende, fordi hun velter seg i beskrivelsen av grove voldshandlinger. Deaver baserer sine bøker på like psykopatiske seriemordere som Cornwell, men i bøkene hans er voldshandlinger sterkt nedtonet. I Det knuste vinduet avslører Deaver seg når Rhyme leter etter tidligere forbrytelser som «Mannen som vet alt» kan ha begått:

Jeg forklarte ham situasjonen, og han nevnte uten videre to saker som kunne stemme med den profilen vi hadde. Den ene dreide seg om tyveri av noen skjeldne mynter verdt rundt femti tusen. Den andre var en voldtekt.

– Voldtekt?

Dette introduserte et dypere og mer bekymringsfullt element.

Voldtekt er med andre ord mer bekymringsfullt enn et knivdrap? Neppe. Men i Deavers bøker er lidelse noe som utsettes til det ikke lenger kan unngås, og til og med da blir vi forskånet for mange av de blodige detaljene.

Deavers uvilje mot å ta livet av karakterer skaper imidlertid et spenningsproblem når man har lest flere av bøkene hans. Det karakteristiske Deaver-grepet består kort fortalt ut på å sette karakterene i livsfare, avslutte kapitlet, ny scene, en totalt overraskende vending hvor Rhyme har foregrepet begivenhetene i siste liten, og karakteren reddes. I Deavers første bøker i Rhyme-serien utviklet han dette grepet til neglebitende perfeksjon (og det er derfor jeg kaller det Deaver-grepet istedenfor Dan Brown-grepet, for Deaver gjør det så mye bedre). Men dette grepet kan bare brukes et visst antall ganger før leseren lærer seg at det som regel er falsk alarm. De få gangene det er ekte, dreier det seg dessuten om en karakter vi ikke har rukket å knytte noen følelser til, og du skal være en usedvanlig empatisk leser for å engste deg over skjebnen til «hva-var-det-nå-han-het-igjen».

Det er synd, for i Det knuste vinduet legger Deaver opp til en mer subtil og grøssende spenning ved at morderen har tilgang til så mye informasjon om Rhyme og co. «Mannen som vet alt» foretar en svært treffende observasjon innledningsvis når han slår fast at i dagens teknologiske samfunn tror vi på data, ikke mennesker. Når han finner ut hvem som jakter på ham, bestemmer han seg naturlig nok for å rydde dem av veien. Det gjør han ved å få avstengt strømmen i Rhymes bolig (og etterforskningens hovedkvarter), fingere narkotikatestene etterforsker Sellito rutinemessig har tatt, slik at de gir positivt utslag og fører til umiddelbar suspensjon, og å føre opp betjent Pulaskis amerikanskfødte kone opp på en liste over mistenkelige innvandrere i USA, slik at hun blir arrestert av immigrasjonsmyndighetene. Og hvor mye Sellito og Pulaski enn argumenterer for det absurde i situsjonen, blir de ikke trodd så lenge dataene viser noe annet.

«Mannen som vet alt» lammer dermed etterforskningsteamet, som plutselig får mer prekære ting å bekymre seg over enn en skarve seriemorder. Og han setter Rhymes liv i fare fordi ingen av hjelpemidlene hans fungerer, og han blir smertelig bevisst sårbarheten som funksjonshemningen hans innebærer. Å følge opp denne tråden til siste slutt ved å spille på morderens modus operandi ville understreket plottet og skapt en riktig fin spenning. I stedet forlater Deaver denne situasjonen relativt fort, og tyr i stedet til det gamle «Amelia-blir-kidnappet-av-morderen»-trikset. Men vi har skjønt det nå: Amelia kommer ikke til å dø.

I tillegg er det noe skuffende over løsningen av mordgåten. Driven i Jeffery Deavers romaner er alltid basert på at leseren skal lure på hvem, hvem, HVEM??? som er morderen – og jeg har til dags dato ikke klart å gjette riktig. Men denne gangen følte jeg ingen tilfredsstillelse ved oppklaringen. Selv om jeg – som vanlig – ikke klarte å gjette hvem den skyldige er, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg ble lurt på en kjedelig måte, fordi det var flere mistenkte som hadde vært mye bedre mordere. Det knuste vinduet er et must for alle som liker Rhyme-serien, for her skjer det alltid noe nytt, men for nye lesere vil jeg heller anbefale å lese de tre første bøkene Knokkelsamleren, Kistedanseren (1998) og Insektgutten (2000), særlig sistnevnte.