Stikkord: lesing

Mine lesevaner – og god jul!

Det virker meningsløst å publisere skikkelige bokinnlegg når leserne mine har mer julete ting å gjøre enn å lese bokblogg. Selv har jeg oppdaget for lenge siden at det å sitte klistret foran dataskjermen fritar meg fra vasking, baking, stryking og pynting fordi det ser mye viktigere og mindre avslappende ut enn å lese bok. Og jeg gadd bare ikke å se «Tre nøtter til Askepott» enda en gang. Det hardeste jeg har tenkt å gjøre i dag er å dusje, spise meg stappmett og flerre av gavepapir. Det ligger urovekkende få harde pakker under treet, så gaven fra kjære Silje blir kveldens høydepunkt. Bokbloggere har peiling på gaver!

Jeg har stjålet noen spørsmål om lesevaner fra Nisse-Silje som får fungere som pausefisk de neste par dagene, til det i anstendighetens navn går an å blogge ordentlig om bøker igjen. Men bevares, spørsmålene er viktige! De gir viktig informasjon om bloggeren bak anmeldelsene; om de leser hvert eneste ord eller hopper over sider, om de leser bøkene på tom mage eller har sunt næringsvett. Og ingen skal komme her og si at det ikke spiller noen rolle om man leser bøker i dyp, meditativ stillhet eller om man har Hotell Cæsar durende i bakgrunnen. Dessuten passer spørsmålene godt til mandarinspising.

Har du et fast lesested?

Ja, jeg leser i sofaen foran peisen, med en eller to katter som selskap. I mange år leste jeg ivrig på sengen, men det har jeg aldri fått til i den leiligheten jeg bor i nå. Jeg blir bare liggende og fundere på når jeg skal få slått ned veggen mellom soverommet mitt og det ved siden av sånn at jeg får et digert soverom med spesiallagde bokhyller fra gulv til tak, og om det skjuler seg rosett og stukkatur bak panelet i taket. Det kan godt hende at det finnes bøker som er så spennende at jeg glemmer interiørrelaterte spørsmål på soverommet, men jeg har ikke oppdaget dem ennå.

Bokmerke eller tilfeldig papirlapp?

Helst et bokmerke jeg kan bruke som linjal mens jeg leser for å holde på konsentrasjonen. Når jeg ikke har flere bokmerker på lager, bruker jeg enten en tilfeldig papirlapp i pocketbøkene eller innbretten i de innbundne. Sa jeg at jeg bruker bokmerke? Det er ikke helt sant, jeg bruker postkort. De passer perfekt og varer mye lenger.

Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka?

Nei. Jeg kan finne på å avslutte midt i en setning, for jeg leser uansett det siste avsnittet på nytt før jeg fortsetter. Dessuten er ikke alle bøker delt inn i kapitler, og noen av bøkene har så lange kapitler at det ikke er mulig for en skilpaddeleser som meg å forholde seg til dem. Men hvis de har korte kapitler, er det jo et naturlig sted å avslutte lesingen.

Spiser eller drikker du noe mens du leser?

Jeg spiser. Jeg liker å lese mens jeg spiser, og liker enda bedre å spise mens jeg leser. Bøker gjør meg sulten! Jeg skal være glad for at jeg ikke leser mer enn jeg gjør, for da hadde jeg vært smellfeit og fortsatt like sulten. Det er egentlig ganske rart at ingen bokbloggere har tenkt på å legge ved menyforslag til anmeldelsene sine. Noen bøker passer til kjøttsuppe (spesielt de som foregår på vinteren i gamle dager der karakterene har smått med mat). Andre bøker passer best til frukt og grønt (de med farlig overvektige hovedpersoner som ikke klarer å slanke seg og er farlig røde i ansiktet). Aller best liker jeg bøker der karakterene spiser mat som jeg liker, så kan vi på en måte spise sammen.

Går det greit å høre på musikk eller se på TV mens du leser?

Absolutt ikke! Jeg må ha det helt stille mens jeg leser, ellers klarer jeg ikke å konsentrere meg. Tv er det verste, med både lyd og bilde som forstyrrer. Jeg liker ikke tv, og vurderer å kaste min. Pr idag brukes den bare som kombinert katteseng/jakttårn, siden pusegutten min har god utsikt til skjærene i hagen når han ligger på den og slumrer (ja, jeg har en veldig, veldig gammel tv).

Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen?

Jeg foretrekker å lese en bok om gangen, men lesesirkel, blogg og manuslesing har gjort det vanskelig å følge preferansen de siste årene. Et av målene mine for 2013 er å kutte ut denne uvanen og maks lese to bøker om gangen; en lang eller tung og en kort eller lett.

Leser du helst hjemme hos deg selv eller overalt?

Helst hjemme. Jeg kunne kanskje ha lest andre steder også, men andre steder er det som regel også andre mennesker og de distraherer meg. Med ørepropper kan det gå, men som regel ikke. Etter jul må jeg trene meg opp til å lese på lesesal igjen, for kjedelig pensumlitteratur er en utfordring å få lest hjemme. Da må jeg ha ørepropper, selv om studenter stort sett er flinke til å oppføre seg på lesesalen og er mottakelige for fiendtlige blikk.

Høytlesing eller stillelesing?

Stillelesing. Enkelte dikt må leses høyt, jeg gjør unntak for dem. Hvis jeg sliter med å holde konsentrasjonen oppe eller jeg leser avsnitt jeg har vanskelig for å forstå, leser jeg dem høyt.

Hopper du over sider eller snikleser forover i boka?

Jeg hopper aldri over sider, det er en Stor Forbrytelse. Hvis jeg føler for å hoppe over sider, vurderer jeg seriøst å avbryte boken og heller finne noe annet å lese. Jeg hopper ikke engang over avsnitt. Eller ord. Jeg leser ALT. Men så leser jeg da også for det meste bøker hvor det språklige er uhyre viktig. Dersom forfatteren (eller oversetteren) har valgt sine ord med omhu, har jeg ikke tenkt å være noe dårligere. Jeg gidder ikke stresse når jeg leser og synes det er viktig å lese nøye for å få med meg undertekst og eventuell tvetydighet, samt filosofere over de store spørsmål her i verden. Det hender at jeg snikleser forover i boka, men ikke av ren nysgjerrighet. Det er mer en indirekte kritikk av forfatteren som har prøvd å legge inn overraskelser jeg ikke ønsker å overraskes over, hvor opptakten til overraskelsen distraherer meg bort fra ting i handlingen jeg finner mer spennende. Unntaket er krim, hvor overraskelser er hele poenget. Der blir jeg sur hvis overraskelsene uteblir.

Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare den helt som ny?

Jeg prøver å fare pent med bøkene mine sånn at de skal leve lenge i landet. Men noen pocketbøker er umulig å lese i hvis jeg ikke knekker litt på dem, og det gjør meg ingenting at man kan se på bøkene at noen (dvs jeg) har lest dem. Jeg har da mer enn nok av jomfruelige bøker i samlingen.

Skriver du i bøkene dine?

Jeg markerer gode sitater med blyant i margen sånn at jeg kan finne dem igjen når jeg skal skrive om dem. Hvis det er en billig underholdningsbok hender det at jeg bruker eselører i stedet. Sånn sett finnes det en underklasse i bokhyllen min bestående av bøker med brett både inni og utenpå. Deres lurvete ytre står i stil med hva jeg synes om innholdet.

Da var det på tide å få av seg pysjamasen og trekke i finstasen. Siden jeg vet at min kjære mor er blant mine aller mest trofaste lesere, vil jeg benytte anledningen til å takke henne for å ha laget jul for oss helt på egenhånd i år også. Genetikk er et livets mysterium, og sjansene var femti-femti for at jeg skulle arve evnen til å stelle hjemme, eller evnen til å sitte stille og rolig og drikke kaffe mens andre gjør det. Det var et lotteri jeg dessverre tapte (eller vant, alt etter som hvordan man ser det), men jeg satser friskt på at mitt skjulte potensial vil blomstre når jeg en dag blir godt gift og det er min tur til å lage jul. Da skal du få sitte på stas hele julen, mamma, det lover jeg.

Jeg ønsker dere alle sammen en riktig god jul! Jeg håper at dere skal feire sammen med noen dere er glade i, og at det blir en fredelig og koselig høytid. Ta godt vare på hverandre, og husk at Nissen ser deg.

God jul!

Raske og langsomme lesere

Forrige uke begynte jeg på ferielektyren, og fullførte to bøker: Jo Nesbøs Gjenferd og Janet Evanovich’ Sizzling Sixteen. Jeg avsluttet dessuten min finlesing av Raymond Chandlers Den lange søvnen, og begynte på J.R. Wards Mørkets elsker på søndag. En sjeldent effektiv leseuke til meg å være, med andre ord.

Lørdag var det lesemaraton, og jeg holdt ut i 16 timer. Det var kjempegøy å lese så mange timer i strekk, og jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg ville holde ut halvparten så lenge. Det ga meg ideen til å ha en privat lesemaraton light med jevne mellomrom for å få fortgang i lesingen og diverse leseprosjekter. Jeg planlegger å ha en runde i høst hvor jeg leser tolv timer både lørdag og søndag, men sover mellom øktene. På den måten får jeg utnyttet de 24 timene skikkelig. Det mest positive med å være med på lesemaraton, var at jeg for en gangs skyld ikke hadde noe annet jeg skulle gjøre den dagen enn å lese. Jeg trenger flere slike dager.

I løpet av lesemaratonet leste jeg Jo Nesbøs Gjenferd, og jeg tror det er første gang at jeg har lest en bok på 450 sider på en dag. Siden andre deltakere leste dobbelt (eller tre ganger) så mye som meg, fikk det meg til å tenke på det å lese raskt versus det å lese langsomt.

Jeg er en langsom leser i dobbelt forstand. Jeg leser sakte, og jeg leser i relativt korte intervaller. Det er sjelden jeg ikke klarer å legge fra meg en bok til fordel for andre aktiviteter, og det er sjelden at boken fenger meg så mye at jeg setter opp tempoet og må sluke setninger for å komme videre. Mange dager har jeg ikke tilstedeværelse nok til å lese i det hele tatt. Som regel fokuserer jeg på de tre største ulempene jeg kommer på med det å lese langsomt: (1) Jeg rekker å lese betydelig færre bøker enn det jeg har lyst til. (2) Jeg holder på med bøker altfor lenge og bøker jeg ikke liker kjempegodt kan okkupere uforholdsmessig mange dager av mitt liv. (3) Det blir vanskeligere å lese etter innfallsprinsippet, for jeg har alltid to tredjedeler igjen av boken jeg leser for tiden, og kan sjelden kjenne etter hva jeg virkelig ønsker å lese.

Men i fjor leste jeg en artikkel i enten VG eller Dagbladet om det å lese langsomt, med vekt på fordelene. De gikk i hovedsak ut på at man får med seg mer av det man leser, at man ikke glemmer boken så fort, og at man får tid til å reflektere over stoffet underveis. Artikkelen var en tankevekker for meg, siden jeg alltid har betraktet snegletempoet mitt som et gigantisk handicap, eller en slags lesesykdom jeg burde prøve å kurere.

Likevel var det ikke før under lesemaratonet at jeg skjønte hvorfor den raske lesemåten ikke nødvendigvis er så mye bedre, i hvert fall ikke for meg. Jo Nesbø er en av mine favorittforfattere, og jeg pleier alltid å lese bøkene hans raskt. Men raskt for meg når det gjelder en bok på 450 sider, betyr ca tre dager. Til sammen brukte jeg nok ikke mer tid på den, det er snarere det at jeg ville ha fordelt leseøktene over flere dager. Lesetempoet er det uaktuelt å skru opp. Hvis jeg ikke får med meg noe av det jeg leser og aldri har tid til å reflektere over noe av innholdet før etterpå, kan jeg like gjerne la være å lese. Etter at jeg er ferdig med en bok begynner jeg dessuten å tenke på neste bok i bunken altfor fort.

Det jeg oppdaget under lesemaratonet, var at jeg til tross for å lese i mitt sedvanlige tempo begynte å få problemer med å huske referanser til det som hadde skjedd tidligere i boken. Jeg måtte stoppe opp, tenke meg om, og ble usikker på om det virkelig hadde skjedd i denne boken, om det hadde skjedd i en annen Nesbø-bok, i en annen bok av en annen forfatter, om det minnet meg om en samtale jeg hadde hatt med noen, eller rett og slett bare pirket borti en tanke som har streifet meg en eller annen gang. Jeg rakk aldri å sortere inntrykkene mine underveis, og jeg rakk ikke å fordøye noe ordentlig. Det handlet ikke om tempoet jeg leste i, men om det at jeg aldri tok fri fra boken mens jeg leste.

Nå, noen dager etter lesemaraton, har jeg store problemer med å huske stort av boken. Jeg husker til en viss grad slutten og karakterene, samt et par detaljer som gjorde inntrykk. Ellers er de 450 sidene en grøt av informasjon, og jeg har spesielt vanskelig for å huske hvordan boken var strukturert. Jeg kan også huske at det var flere ganger jeg måtte legge boken fra meg fordi jeg ble så sterkt følelsesmessig berørt at jeg hadde behov for en time out, men jeg husker ikke helt hvorfor.

Bare så det er sagt, det er ikke boken, det er meg. For boken var bra, veldig bra, et soleklart terningkast seks var min vurdering da jeg hadde lest siste side. Problemet er bare at all informasjon om boka er lagret i et tilfeldig kaos i hodet, og jeg er redd for at jeg derfor kommer til å ha glemt den helt i løpet av et par uker. Når folk spør, vil jeg kunne si at den var god og at jeg likte den, men jeg vil ikke kunne si noe om hvorfor.

Jeg har i det minste konkludert med at anmeldervirksomhet ikke er noe for meg. Å lese bøker andre har valgt ut for meg i et altfor raskt tempo, å skrive strengt kortfattet om det etterpå (med eller uten terningkast), innenfor en latterlig kort deadline, for veldig dårlig betaling? Nei, takk.

Men det har fått meg til å stille meg selv følgende spørsmål: Er det viktigste for meg at jeg skal ha lest boken? Eller er det at jeg skal la den få bety noe for meg? Selvfølgelig, de aller fleste vil svare at det er spørsmål nummer to som er det “riktige” å svare ja på. Det jeg da lurer på, er hvordan dere raske lesere der ute, som klarer å lese fort og mye samtidig som boken blir lagret i langtidshukommelsen, i tillegg til at dere får tid til å reflektere ordentlig underveis – hvordan i alle dager får dere hjernen, følelsene og konsentrasjonen til å jobbe så fort og strukturert? Eller er det slik at rask lesing nødvendigvis innebærer – som jeg mistenker – at det bare er svært få bøker som får lov til å leve videre i dere med sin fulle tyngde etter at boken er ferdiglest? At bøker virkelig må kjempe med tusenvis av andre inntrykk for å være minneverdige, enten man likte leseropplevelsen eller ikke? Ja, hvilke tanker har dere om de bøkene dere leser og har lest? Hvor blir det av dem i mengden?

Svar utbes, både fra raske og langsomme lesere.