Stikkord: leseutfordringer

Mitt litterære 2013

Jada, jeg vet at det ennå er en måned igjen av 2012 og litt tidlig å tenke på hva jeg skal lese neste år. Men jeg trenger en pause fra eksamenslesing, og da er ingenting mer givende enn å legge fremtidige planer for frivillig tvangslesing av skjønnlitteratur. Dessuten var jeg tidligere ute i fjor; 27. november la jeg ut planene for 2012. Hvordan det har gått med årets lesemål trenger jeg ikke å spandere på meg et eget innlegg for å si noe om. Det gikk til helvete, mer eller mindre strake veien fra januar. Paradoksalt nok kan jeg fortsatt klare årets sakprosamål ved å lese pensumlitteraturen fra perm til perm. Men jeg foretrekker altså å lage nye planer istedet, planer som jeg heller ikke denne gangen vil klare å gjennomføre.

Jeg har lyst til å ydmyke meg selv ved å sitere fjorårets innlegg, og vise hvilken innstilling jeg hadde til målene for 2012: «Jeg har hatt vanskeligheter med å gjøre målene konkrete uten at de blir helt urealistiske.» Hahahahaha!! Herregud. Jeg trodde med andre ord i fullt alvor at det å lese tolv diktsamlinger, tre mursteiner av Charles Dickens og kjøpe kun to bøker pr måned ikke var «helt urealistisk». Jeg lar med vilje være å lenke til innlegget. Hvis du vil se mine andre «konkrete og realistiske» planer for 2012, får du lete deg frem til dem på egenhånd.

Men jeg har lært et og annet av mine tidligere fadeser, og kan gjerne dele noen innsikter med dere andre listefrelste. Bokbloggere er jo generelt fryktelig glad i å lage lister over bøker, og fundere på hva vi har lyst til å lese i dag, i morgen, i juleferien, neste år og en vakker dag. Likevel er det mange som ikke ønsker å stresse med å sette seg mål for hva de vil lese i fremtiden, fordi det kan gjøre lesing til et ork og en plikt. Det er fornuftig tenkt, og jeg har bare én innvending til det: Hvis du ikke setter deg mål, har du heller ingen anledning til å mislykkes. Og det å mislykkes er mye av poenget med å sette seg mål. I hvert fall når du med viten og vilje setter deg mål som det burde være innlysende at du aldri kommer til å klare å gjennomføre. Ord for dagen.

Jeg begynner etter hvert å få en ærverdig tradisjon for å mislykkes her på bloggen min. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det å mislykkes med lesemål er et av bloggens defining characteristics. Personlig liker jeg å mislykkes med lesemålene mine. Det betyr bare at optimismen fremdeles er større enn selvinnsikten, og at jeg etter å ha levd med meg selv i 32 år fortsatt er i stand til å overraske meg selv i hverdagen. Derfor ser jeg ingen grunn til å moderere meg i lesemålene for 2013, til tross for at erfaringene fra 2011 og 2012 tilsier at det er et håpløst prosjekt. Dessuten gir målene en slags indikasjon på hva som kommer på bloggen min neste år, så helt bortkastet er det uansett ikke. Målene gir i alle fall en indikasjon på hva jeg ikke kommer til å blogge om. Tegneserieromaner, for eksempel. Og fantasy (med ett unntak). Ellers tror jeg at målene mine dekker bortimot hele litteraturhistorien.

1. Off the Shelf

For tredje år på rad har jeg som mål å lese mer fra egne bokhyller, og mindre fra postkassen. Jeg stiller meg helt uforstående til at dette målet så langt har vist seg å være det vanskeligste målet å få til. Boksamlingen min er nå så stor at den kan konkurrere med en liten bokhandel, og utvalget er mye bedre, spør du meg. Men det er åpenbart noe helt uimotståelig med splitter nye bøker som fortsatt lukter trykksverte og lite miljøvennlig papir. I 2011 var målet å lese de eldste uleste bøkene mine. Det gikk dårlig. I år var målet å lese flest mulig bøker kjøpt før 2010. Det gikk – tro det eller ei – enda dårligere. I 2013 er målet helt enkelt å lese flest mulig bøker anskaffet innen 31.12.12. Det kan ikke slå feil, eller hur?

2. 1001 bøker

Å lese bøker fra 1001-listen har vært en uventet stor suksess i år. Så langt har jeg lest 15 titler, og kan i beste fall klare tre til i år. Godt er det, for hvis jeg skal klare å lese meg gjennom listen uten å tøye forventet levealder urealistisk langt, må jeg lese ca to bøker fra listen hver eneste måned til jeg er i åttiårene. Og noen av bøkene vil jeg trenge et helt år på å komme gjennom. Målet for neste år blir derfor å lese minimum to 1001-bøker hver måned. En kjapp gjennomgang av beholdningen i bokhyllen viser at jeg har ca 150 av bøkene allerede, så det burde gå greit å kombinere 1001-målet med off the shelf-målet. I teorien, selvsagt. Men hvis jeg klarer å lese alle lesesirkelbøkene neste år, er jeg halvveis, og neste års lesesirkelbøker er betraktelig kortere enn årets utvalg av tungleste mursteiner. Fingers crossed.

3. Kvantitet

Jeg gir meg ikke, en gang skal jeg klare 52 bøker på ett år. Jeg klarte det tross alt stadig vekk da jeg studerte litteratur. Men så lenge jeg jobber som konsulent og studerer ved siden av, er det vanskelig å få tid til å lese 52 bøker i tillegg til alt annet jeg må lese. Derfor blir målet for neste år enten å lese 52 bøker eller å lese til sammen 20 000 sider. Da kan jeg telle med alt jeg leser, også det jeg ikke blogger om, og kanskje bli modig nok til å gå løs på noen av mursteinene i hylla. Bra plan.

4. Forfattermål: Margaret Atwood

Margaret Atwood er en av mine aller største favorittforfattere, og det går altfor lang tid mellom hver gang jeg leser noe av henne. Jeg har mange av bøkene hennes, og planen er å lese dem også. The Handmaid’s Tale, romanen hun er mest kjent for, er lesesirkelbok i oktober. Jeg leser forfatterskapet kronologisk og er kommet til Surfacing, som tilfeldigvis også er 1001-bok. Andre aktuelle bøker er novellesamlingen Dancing Girls og diktsamlingen The Journals of Susanna Moodie. Det får holde på et år. Bøkene er korte, men sannsynligvis desto mer komplekse. Atwood skriver aldri overfladisk og enkelt, og det er derfor jeg elsker henne.

5. Forfattermål: Lev Tolstoj

Jeg begynte på Anna Karenina i år, og tok en pause etter å ha lest en fjerdedel. Det var ikke innholdet som gjorde at jeg la boken fra meg, for jeg likte den godt. Men det passet bare ikke så godt å lese den på sommeren. Neste år skal jeg lese den ferdig, og det får bli et vinterprosjekt. I september skal vi lese Krig og fred i lesesirkelen, så da lar jeg like gjerne Tolstoj være et eget lesemål neste år. Hvis det ikke blir overdose Tolstoj av to mursteiner og jeg fortsatt kunne tenke meg å lese mer, har jeg også Ivan Iljitsj’ død liggende klar. Alle tre står på 1001-listen, selvfølgelig. Jeg er lur som en rev.

6. Fullføre!

Jeg har en utpreget monogam holdning til bøker, og foretrekker å lese dem i tur og orden. Hvis jeg ufrivillig må avbryte en bok halvveis uti, blir jeg gretten og irritert. På grunn av lesesirkelen min har jeg måttet begynne på en rekke bøker jeg aldri har hatt tid til å avslutte, og det må jeg gjøre noe med før jeg glemmer alt jeg har lest. Bøkene i bunken av dårlig samvittighet er Thomas Mann Buddenbrooks, Toni Morrison Elskede, Donna Tartt The Secret History, Victor Hugo The Hunchback of Notre-Dame, Herman Melville Moby-Dick og Ann Radcliffe The Mysteries of Udolpho. Her er jeg optimistisk etter nylig å ha fullført Karen Blixens Den afrikanske farm, og tatt opp tråden igjen i Buddenbrooks. Både den og Elskede får være med på juleferie. The Secret History har derimot ødelagt nok ferier for i år. Jeg planlegger også å lese ferdig Ringenes herre, etter å ha utsatt Atter en konge i årevis nå. Jeg vet det er å banne i kirken, men jeg foretrekker Tolkien på film. Ja, og så skal jeg ikke begynne på flere bøker enn jeg klarer å fullføre. Eh.

7. Lese forfattere jeg burde ha lest for lenge siden

Listen over forfattere jeg aldri har lest noe av, som jeg burde ha lest noe av, er så omfattende at jeg begynner å lure på hva jeg egentlig leste da jeg studerte litteraturvitenskap. Her er det kjente navn i fleng: Cora Sandel, Ian McEwan, Amalie Skram, Graham Greene, Salman Rushdie, Per Olov Enquist, Agnar Mykle, Kurt Vonnegut, Sofi Oksanen, Aksel Sandemose, Philip Roth, Paul Auster, Stig Sæterbakken, Bjørnstjerne Bjørnson, Carl Frode Tiller, Dag Solstad, Per Petterson, Haruki Murakami, Jonathan Franzen, Cormac McCarthy, Siri Hustvedt, Gunnar Staalesen, Tarjei Vesaas, Knut Faldbakken, Kjartan Fløgstad, Lars Saabye Christensen, Olav Duun, Beate Grimsrud, Ragnar Hovland og Torborg Nedreaas. Og da har jeg bare tatt med forfattere jeg allerede eier bøker av. Ok, så har jeg lest noen noveller her og der av forfatterne, men ikke nok til egentlig å vite hvordan de skriver. Hvor skal jeg begynne? Jeg klarer selvfølgelig ikke alt på ett år, men tre av dem må være et minimum. Jeg tror jeg starter med de norske. Mange lesere havner på bloggen min etter å ha søkt på norsk litteratur, og da tar jeg det som en indirekte oppfordring til å skrive mer om det.

8. Lese bøker anbefalt av andre bloggere

Hvis man har et stramt bokbudsjett og foretrekker ryddige bokhyller, bør man ALDRI lese bokblogger. Man bør i hvert fall ikke bli kjent med bokbloggere, for de liker ofte å gi bort bøker i tillegg til å komme med gode anbefalinger på løpende bånd. Bunken min over bøker andre bokbloggere har anbefalt vokser seg stadig større. De jeg har fått i gave er prioritert, og alle bøker på ønskelisten overser jeg i denne omgang. Carl Frode Tillers Innsirkling fikk jeg av Ingalill, og hvis jeg ikke snart leser Joseph Hellers Catch 22 kommer hun til å slutte å leke med meg. Av Karin har jeg fått Fred Uhlmanns Forsoningen, og av Silje fikk jeg Gail Carrigers Soulless til jul i fjor. Og Bokelskerinnen hadde med seg John Brandons A Million Heavens fra bokmesse i USA. Det er bare toppen av isfjellet, men et sted må man starte.

Det burde være innlysende for noen og enhver at jeg har minst tre mål for mye. Jeg ser det til og med selv. Likevel publiserer jeg planen ubekymret istedenfor å finne slettetasten. Så da ligger alt til rette for at jeg kan mislykkes med et og annet lesemål i 2013 også. Same procedure as every year.

Hvilke leseplaner har dere andre for 2013? Lenk gjerne til deres egne mål i kommentarfeltet hvis dere skal skrive innlegg om dem. Og bare for moro skyld spør jeg de ærligste av dere hvilket mål dere tror jeg vil slite mest med å oppnå? Og så kan de snilleste, mest barmhjertige av dere gjerne si noen støttende ord om hvilket dere tror jeg ligger best an til å klare. Til de med det skarpeste falkeblikket: Hvilket mål er det som mangler i år? Dere skal få et hint: Blunkesmilefjes.

Husk å få med dere den litterære adventskalenderen på Mellom linjene og Elidas give away! I dag kan du vinne Anna Karenina. Ha en flott førjulstid så lenge!

Uke 36

I januar i år tok Bokelskerinnen initiativet til en leseutfordring hvor målet er å lese et bestemt antall debutanter i løpet av 2011. Jeg bestemte meg for å lese seks, og hittil har jeg lest to: Kurt Hanssens kriminalroman Forglemmegei og Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. Man kan velge å lese debutbøker som ble utgitt i enten 2010 eller 2011. Hvis jeg bare skal lese seks debutanter i år, begynner jeg imidlertid å få problemer med å velge. I tillegg til de jeg allerede hadde bestemt meg for – Ragnhild Koldens I krig og kjærleik, Jo Sannems De vanlige, Dan Aleksander Andersens Evighetsarbeid og Benedicte Meyer Kronebergs Ingen skal høre hvor stille det er – har jeg skaffet meg Sondre Midthuns Kom aldri nærmere, Øyvind Strands Gjørme – En kjærlighetshistorie, Jan Henrik Nielsens Høsten og Olav W. Rokseths Et spørsmål om beskyttelse. Og jeg ønsker meg Casper André Luggs Lite rekviem. Alle bøkene virker veldig interessante, flere har fått svært gode anmeldelser, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.

Gøy er det uansett å lese debutanter, spesielt når man vinner bøker for å gjøre det. For mitt innlegg om Nyborg vant jeg i sommer en premie fra Bokelskerinnen, hvor hun ga bort bøker fra sitt eget bibliotek. For et par uker siden fikk jeg en diger pakke med bøker i posten, med hele ni bøker totalt. Til min store overraskelse synes jeg alle de ni bøkene virker spennende og jeg hadde ingen av dem allerede. Ikke verst når man vet hvor vanskelig det er å gi bøker til folk som elsker å lese. Tusen takk, Bokelskerinnen!

Første bok er skrevet av en gammel kjenning av meg, Nick Hornby. High Fidelity er fortsatt en av mine favorittbøker, selv om resten av forfatterskapet hans så langt ikke har nådd slike høyder. Boken Juliet, Naked må jeg innrømme ikke å ha hørt så mye om fra før, så jeg googlet for å finne ut om andre bokbloggere har likt den eller ikke. Kommafeil var skuffet, og mente at dette er enda en av Hornbys mellomromaner. Knirk var mer positiv, og fikk frem latteren hos meg med følgende utsagn: «Jeg ser for meg filmen allerede, men håper inderlig noen andre en Hugh Grant får hovedrollen denne gangen. Selv om han nok kunne passe som Duncan – han er passe teit og idiotisk.» Klokkeklart spikerhodetreff om Hugh Grant. Solgunn sitt var også positiv og ga den terningkast fem da hun anmeldte den for Altaposten. Men det var på Bøker jeg har lest at jeg ble overbevist om at boken må leses: «Juliet, Naked er en klassisk Hornby-bok. Liker du de andre, liker du denne.» Moshonista var ikke helt overbevist, men likte den godt nok til å lese det som kan bli bokbloggernes mest betydningsfulle verk i det enogtjuende århundre: The Complete Polysyllabic Spree. Som selvfølgelig allerede har inntatt bokhyllen og står der og blomstrer.

Jeg kjøpte nylig Om forlatelse av Ian McEwan og fikk i den forbindelse mange anbefalinger om å lese bøkene hans. Nå har jeg i tillegg fått On Chesil Beach, som er blitt anbefalt på opptil flere bokblogger. Migrating Coconuts ga den terningkast fem, og Flukten fra virkeligheten var også positiv. Ellikken var svært begeistret og ga den terningkast seks. Nå blir jeg jo enda mer nysgjerrig på denne McEwan, og er spent på om jeg kommer til å være den eneste som ikke skjønner hva som er så bra.

Mest spennende var det å få bøker hvor jeg aldri har hørt om verken bok eller forfatter. Amor Towles’ debutroman Rules of Civility er lagt til New York i 1937, og sammenliknes i en omtale med både Fitzgerald og Capote. Hovedpersonen er en skarp ung kvinne på vei opp i verden, og boken virker lettlest og underholdende. En annen debutroman er S. J. Watsons Before I Go to Sleep, hvor Christines hukommelse utslettes hver natt. Denne høres uhyggelig ut, bare hør på dette: «Memories define us. So what if you lost yours every time you went to sleep? Your name, your identity, your past, even the people you love – all forgotten overnight. And the one person you trust may be telling you only half the story. Welcome to Christine’s life.» Forfatter Dennis Lehane har beskrevet boken som «‘Memento’ on crystal meth», hvis det er noen som husker den fantastiske filmen «Memento» hvor hovedpersonen bare husker ca femten minutter før alt forsvinner, og må tatovere beskjeder til seg selv på kroppen for å vite hvem han kan stole på. Denne boken har jeg store forventninger til!

To norske bøker lå også i pakken, den første er Kristian Klausens Akilles. Boken har vært på bokbloggturné og fikk svært blandede reaksjoner. Les Mye likte den veldig godt og anbefalte den videre. Hennes anbefalinger har tidligere gitt meg gode leseropplevelser i form av blant andre Karine Nyborgs Ikke rart det kommer kråker og Heidi Lindes Nu, jävlar!, så jeg er positivt innstilt til hennes anbefalinger. Bortsett fra at Moshonista, som gjorde meg oppmerksom på bøker som Charlotte Roches Våtmarksområder og J. R. Wards vampyrkrigere, hadde mye å innvende mot boken og likte den ganske dårlig. Hva skal man da tenke, når man ikke får noe gratis? Nei, jeg blir nok nødt til å lese Akilles ganske snart for å få klarhet.

Andre norske bok er  Alexandra Beverfjords Kretsen, en kriminalroman fra pressemiljøet. Bokelskerinnen ga den terningkast seks i sin anmeldelse, og er også sitert på bokens omslag: «Fantastisk! Elsket den.» Siden både jeg og Bokelskerinnen liker å lese krim, er dette en anbefaling jeg tar til meg.

Tysk krim leser jeg lite av, siden det ikke er mange av de tyske kriminalromanene som oversettes til norsk. Dessverre, får jeg vel tilføye, for i en artikkel i Tidsskriftet Bibliotekets krimnummer i fjor skrev professor Elin Nesje Vestli om tendenser i tyskspråklig samtidskrim som ville fått meg til å gå amok med bestillinger dersom bøkene var tilgjengelige på norsk. Men tysken min er såpass rusten at jeg får nøye meg med den romanen Bazar forlag nylig har gitt ut, Volker Kutschers Den våte fisken. Romanen beskrives som en hardkokt krim med intriger og action, lagt til Berlin i 1929. Dette høres vidunderlig eksotisk ut, og ikke minst blir det kjempegøy å lese det som virker som en litt annerledes krim. Om ikke i oppbygning, så i hvert fall i setting.

Philippa Gregorys The Other Boleyn Girl kjøpte jeg på årets mammutsalg. Jeg har lest flere omtaler av boken, blant annet hos Fjordlandet og Anitas blogg, og før jeg har fått somlet meg til å lese den har jeg jammen fått enda en bok av Philippa Gregory. Wideacre er lagt til 1700-tallets England. Denne setningen på baksiden fikk meg interessert: «Corrupted by a world that mistreats women, she sets out to corrupt others.» Du verden. For ordens skyld: Wideacre Hall er navnet på barndomshjemmet Beatrice Lacey elsker, men ikke har arverett til fordi hun er kvinne. Jeg kommer nok til å lese om Boleyn-søsteren først, men denne høres slett ikke verst ut.

Siste bok er en debutroman den også, Bonnie Nadzams Lamb. Den høres i utgangspunktet minst spennende ut av alle bøkene jeg fikk, men kan fort bli den største overraskelsen: En selvopptatt middelaldrende mann finner ut at han skal gjenopprette troen på sin egen godhet ved å ta med seg en elleve år gammel upopulær jente på en road trip fra Chicago til Rocky Mountains. Baksideteksten påstår at «they are both shaken in ways neither of them expects», og det kan virkelig bety det meste.

Dette er uten tvil den morsomste premien/bokgaven jeg har fått noen gang, og jeg prøver å tenke ut et eller annet jeg kan arrangere på min egen blogg slik at jeg kan gi en tilsvarende bokpakke til noen andre. Muligens blir det i forbindelse med neste års lesesirkelbøker som jeg nå har begynt å planlegge. Hvis du har lest noen av bøkene i innlegget eller har forslag til lesesirkelbøker du kunne tenke deg å være med på: Rop ut! Hvis ikke: Ha en fortsatt god helg!

Krim, Nord og sør, og høstens lesemål

Ferien er snart over, og det er på tide å bytte ut den lettbeinte sommerlektyren med litt tyngre saker. Det vil si, jeg skal lese og anmelde Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Heidi Lindes Nu, jävlar for neste nummer av Biblioteket, så tyngden setter ikke inn før med lesesirkelboken i august,  Karen Blixens Den afrikanske farm. Og kanskje aller helst den dagen jeg skal plukke opp Buddenbrooks og Bevareren igjen. For tiden er de på en forlenget og velfortjent sommerferie som ser ut til å vare helt til høstferien.

Jeg har lest seks bøker i juli, og det er første gang på lenge at jeg har lest flere bøker enn jeg har kjøpt. Sånn kan man selvfølgelig ikke ha det, og forrige uke ble boksamlingen derfor utvidet enda noen hakk. Første nye bok er Jørn Lier Horsts andre kriminalroman om William Wisting, og heter Felicia forsvant. Jeg leste første bok Nøkkelvitnet i fjor og likte den veldig godt. Jørn Lier Horst er den eneste krimforfatteren jeg kommer på som ikke ustanselig veksler i perspektiver og hopper frem og tilbake i tid, og det er en av grunnene til at jeg likte første bok så godt. Rett på sak, ingen kronglete avstikkere, og upåklagelig flyt.

Hvem er kjekkest? Orry eller George?

Andre kjøp var et impulskjøp, som jeg likevel er veldig fornøyd med nå som kjøperusen har lagt seg. Det er John Jakes’ North And South (1982), boken som tv-serien fra 1985 er basert på. Selv om jeg ikke var store jenta da serien ble vist på NRK på åttitallet, husker jeg fortsatt de ivrige debattene om hvem som var kjekkest, Orry eller George, og hvem som var penest, Madeline eller Constance. Jeg tror serien til og med hadde flere kvaliteter enn bare smukke hovedrolleinnehavere. For den uinnvidde er Orry sørstatsmann og George nordstatsmann. De er nære venner til tross for store forskjeller i levesett og politisk overbevisning. Boken er en historisk roman som handler om dem og familiene deres i borgerkrigstidens USA, og virker fryktelig spennende. Jeg lider fortsatt nød etter å ha lest ferdig borgerkrigsdramaet Tatt av vinden i altfor ung alder, og denne boken skal forhåpentligvis fylle det gapende tomrommet Scarlett O’Hara og Rhett Butler etterlot i mitt hjerte.

Tredje bok er Janet Evanovich’ One for the Money, en bok som neppe trenger flere presentasjoner på denne bloggen. Jeg leste den for mange år siden, men lånte den bort uten å få den tilbake. Snøft. Siden jeg har anbefalt serien om Stephanie Plum i hytt og pine det siste året og første bok snart er fiks ferdig film, fant jeg ut at jeg skal lese den på nytt nå snart. Foreløpig har jeg tenkt at den skal være min oase i ørkenen når jeg kjemper meg gjennom Knut Hamsuns Sult i forbindelse med lesesirkelen i september. Med godt skal ondt fordrives.

Ellers er slutten på sommerferien en fin tid til å oppsummere hvor langt man er kommet i å nå årets ymse lesemål, og planlegge når og hvordan man skal fullføre dem. Oppsummeringen min er enkel: Det blir en travel høst.

Jeg skal lese 30 bøker og blogge om 35. Pluss at jeg skal blogge om de åtte bøkene jeg leste, men ikke rakk å skrive om i fjor. Et lyspunkt er at tre av titlene skal være diktsamlinger og tre skal være skuespill, og det går fort å lese. De fire debutantene som gjenstår i debutantutfordringen har dessuten skrevet nokså korte bøker som jeg går ut fra er drivende gode og lettleste. Jeg skal lese 40 noveller, og det må nesten løses gjennom dugnad. Før du rekker å si vann over hodet, sier jeg at jeg sterkt vurderer å gå til anskaffelse av en sekretær som kan skrive blogginnlegg etter diktat mens jeg leser. Gjerne en som aksepterer betaling i form av knapper og glansbilder, eventuelt å bli tilgodesett med en hyggelig hilsen i mitt testamente.

«Off the shelf»-utfordringen står det dårligst til med. Åtte av bøkene jeg har lest i år har riktignok kommet i hus før 2010, men bare to av dem var blant de eldste nitten som opprinnelig stod på listen. Hvis jeg anstrenger meg veldig, kan jeg klare 10 til sammen, godt hjulpet av lesesirkelen og 1001-inspirasjon. Note to self: Neste år skal utfordringen være å lese kun de nyeste bøkene i samlingen, og helst ingen av de eldste. Da kommer min rebelske underbevissthet til å få et uforklarlig behov for å kaste seg over James Joyces Ulysses og Robert Musils Mannen uten egenskaper. Omvendt psykologi = suksess!