Stikkord: Leo Tolstoj

Ukens lesning, Undset og Harry Potter

I uken som gikk leste jeg den mest fengende boken jeg har lest på flere år, nemlig Alltid Alice av Lisa Genova. Stikk i strid med hva jeg lovet meg selv, ble jeg liggende våken til langt på natt for å lese den ferdig, noe jeg ikke har gjort siden Hodejegerne av Jo Nesbø holdt meg våken for et år siden. Den var helt fantastisk fra begynnelse til slutt, og er en roman jeg unner flere lesere å oppdage. Forhåpentligvis kommer du til å skjønne hvorfor når du leser den.

Jeg fikk endelig fullført novellen “Herre og dreng” av Leo Tolstoj, og er mildt sagt forundret over at jeg leste ut en hel roman på kortere tid enn jeg brukte på den novellen. Hva kan jeg si? Hvis du bråkjekt har tenkt deg ut på tur i fjellheimen i nærmeste fremtid, kan novellen bidra til å minne deg på hvorfor det er fornuftig å kunne sine fjellvettregler. Skildringen av to menn og en hest i en snøstorm var intet mindre enn angstfremkallende. Men det var utmerket litteratur.

Etter Ellikkens glimrende innlegg om Sigrid Undset i romjulen ble jeg inspirert til å lese mer av damen som ga meg en av mine virkelig store leseropplevelser med Kristin Lavransdatter. Jeg fikk Fru Marta Oulie, Den lykkelige alder og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis i samlet utgave som hovedbok i Bokklubben for noen år siden, og startet friskt på den etter Alltid Alice. Nå angrer jeg litt på at jeg ikke valgte mer lettbeint underholdning etter en så opprørende bok, for Sigrid Undset er en forfatter som krever tilstedeværelse og konsentrasjon. Men det er virkelig god litteratur. Siden Den lykkelige alder er en novellesamling bestående av fire noveller, tar jeg en liten pause fra novellene i Karavane for å konsentrere meg om dem.

Etter mange års motstandskraft har immunforsvaret mitt endelig bukket under for Harry Potter-feberen, og forrige uke kjøpte jeg første bok, Harry Potter og de vises stein. Jeg har aldri hatt noen motforestillinger mot bøkene tidligere; jeg er bare veldig, veldig treig til å kaste meg over litterære snakkiser. Inntil jeg plutselig, helt uten videre, får blod på tann. Det er forresten en av grunnene til at du finner så få omtaler av ny, norsk litteratur på bloggen min. Jeg venter som en gjedde i sivet på at tidens gang skal luke ut de bøkene det er verdt å lese fra de som blir fort glemt. Sånn blir det når man leser i snegletempo.

Harry Potter trenger neppe noen videre introduksjon, men får det likevel siden baksideteksten er så herlig:

Harry Potter har aldri vært en fremragende rumpeldunk-spiller på sopelime høyt over bakken. Han kan ikke trylle, har aldri hjulpet til med å klekke ut en drage, og har aldri hatt på seg en usynlighetskappe. Alt han kjenner til, er et trist liv hos teite onkel Wiktor og tante Petunia, og den ondskapsfulle fetteren Dudleif som har to rom – et ekstra til alle lekene sine. Harry bor i et kott under trappa og har ikke feiret bursdagen sin på 11 år. Men alt dette endrer seg når ei ugle leverer et mystisk brev med innbydelse til et utrolig sted som Harry – og alle som leser om ham – aldri vil glemme. For her får han venner og lever et magisk liv, men et skjebnesvangert møte venter på ham. Kan gutten med siksakarret i pannen leve opp til forventningene alle har til ham…?

Dette minner meg om Roald Dahls herlig absurde verden, selv om jeg går ut fra at Harry Potter-bøkene har sitt helt egne særpreg. Jeg har allerede store forventninger til boken og trenger strengt tatt ikke flere oppfordringer til å lese, men alle dere Potter-fans kan gjerne slå dere løs: Hva er fantastisk med Harry Potter, og denne boken spesielt?

Ukens lesning og klassikere fra Norilana

Nå begynner det å ta seg litt mer opp med lesingen, og jeg har hatt flaks med de to siste bøkene jeg har begynt på. Jeg leste Louis de Bernières Partisanens datter i forrige uke, og det var en morsom, rørende og annerledes bok som jeg likte kjempegodt. Innlegg om den kommer i løpet av uken. Deretter begynte jeg på Lisa Genovas Alltid Alice, nysgjerrig etter å ha lest så mange lovord og hederlige omtaler av den. Jeg har bare lest ca hundre sider av den foreløpig, men vil allerede si: Fy fader, for en bok!! Hvis du har den, les den. Hvis du ikke har den, skaff den og les den. MED EN GANG!!

Novelleutfordringen går det saktere med for tiden, men det skyldes at jeg holder på med en novelle av Leo Tolstoj, “Herre og dreng”, som er lang som et ondt år. Selv om jeg har lest tretten sider av den, føler jeg at jeg ikke helt er kommet inn i handlingen ennå. Man kan si hva man vil om Tolstoj, men han var ikke særlig glad i å fatte seg i korthet. Likevel er den ikke kjedelig; den kan bare ikke konkurrere med Alltid Alice.

Forrige ukes nyanskaffelse er jeg ekstra godt fornøyd med, nemlig Elizabeth Gaskells The Moorland Cottage. Mrs. Gaskell, som hun ble kalt i gamle dager, skrev samtidig med søstrene Brontë (ca 1850) og det er hennes romaner BBC-serien “Cranford” er basert på. Jeg leste romanen Cranford i fjor, og den var like herlig som tv-serien. Det eneste som er litt forvirrende, er at tv-serien består at en salig blanding innslag fra Gaskells bøker. The Moorland Cottage ser for eksempel ikke ut til å være lagt til Cranford, men hovedpersonene figurerte i “Return to Cranford” som gikk på NRK i julen. Søsknene Maggie og Edward Browne er svært forskjellige og lever sammen med sin mor, en sørgende enke. Hun foretrekker sønnen fremfor datteren uansett hvor snill og pliktoppfyllende Maggie er, mens Edward er en egoistisk slyngel og skurk. Hvis handlingen i boken noenlunde tilsvarer den i serien, vil dette bli en fornøyelse å lese.

Grunnen til at jeg er ekstra godt fornøyd med kjøpet, er at boken er utgitt av Norilana Books, min yndlingsutgiver av klassikere. Bøkene er pent og solid innbundet, og latterlig billige. Denne kostet bare 134 kr, selv om den måtte bestilles fra utlandet. Jeg bestilte boken gjennom Bokklubbene, og da slapp jeg dessuten å betale frakt fra utlandet eller styre med kredittkort. Uimotståelig enkelt og greit, og svært belastende for bokhyllene mine på sikt.

Hva leser så du denne uken?

Min leserpersonlighet – hva er din?

Jeg hadde egentlig aldri tenkt over at jeg hadde en leserpersonlighet før Norunn la ut en hjemmesnekret test på bloggen sin. Jeg trodde rett og slett at jeg var en leser, punktum, og at alle leste som meg. Så feil kan man ta. Jeg må ha sovet meg gjennom alle forelesningene om leserrespons-teori. Ut fra Norunns kriterier er jeg en kantiansk leser (plikt, samvittighet, struktur). Du kan ta testen her.

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?

Aldri. Livet er for kort, jeg leser for nøye, og det er for mange bøker å lese. Jeg har imidlertid tenkt å gjøre et unntak en eller annen gang i fremtiden for min favorittbok Kaptein Corellis mandolin av Louis de Bernières. Må sjekke om jeg liker den ti år++ etter første gang jeg leste den.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?

Definitivt. Jeg er Bokklubbenes verste mareritt, og krever nye omslag tilsendt hvis de er blitt ødelagt i frakt (Jeg vet: Jeg er gal. Men VIP-kunde, tross alt). Jeg liker imidlertid at bøker har noen skrammer ETTER at jeg har lest dem, som bevis på anstrengelsen.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?

Går det an å lese uten? Ordnung muss sein. Men jeg blir bekymret over å se at jeg har over tre hundre bøker på listen, og det er bare bøkene jeg allerede eier som jeg ikke har lest. Kommer jeg til å rekke alt i løpet av et liv? Jeg utsetter å lese Tolstojs Krig og fred så lenge jeg kan, for jeg skal ha på gravsteinen min at jeg har lest den. Og så lenge jeg ikke leser den, kan jeg jo ikke dø.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?

Det er like vanskelig hver gang. Prøver å variere sjangre, forfatterens nasjonalitet, kjønn og epoke slik at det blir noenlunde balanse. Men lar meg overtale av tiltrekkende omslag og behagelig font.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?

Niks. Men hvis anmeldere med sans for smal, ny, norsk litteratur er vill av begeistring, mister jeg interessen. Helt.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?

Alltid. Koste hva det koste vil. Jeg har gjort kun fem unntak så langt i mitt liv: Sølvhingstens arv (hvem pokker skriver barnebok med en hest som hovedfigur?), Iliaden av Homer (kom halvveis. For mye krig. For lange stamtavler), Den guddommelige komedie av Dante (Inferno bra. Skjærsilden kjedelig. Paradis helt krise) Virginia Woolfs debutroman The Voyage Out. Og Thomas Hardys Jude the Obscure. Utover det er min samvittighet ren.

7) Hvor mye leser du hver dag?

Altfor lite. Sukk.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?

Nei. Men jeg tenker ofte at jeg burde spise sunnere og trene oftere. Eller, jo: Jeg burde lese mer. Og fortere.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.

Handling, helt klart. Godt språk er en bonus, men er ikke verdt å lese uten bra handling/prosjekt. På den andre siden er det mye bra handling/gode prosjekter som går i vasken på grunn av elendig språk. Opplagt, ikke absurd spørsmål.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?

Nei, dessverre. Jeg er en yrkesskadet litteraturviter og er alltid på jobb.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?

Alle tre samtidig, takk! Når alle tre er på plass, er jeg overlykkelig. Hvis jeg skal være presis, foretrekker jeg dannelsen som underholder meg så mye at jeg ikke merker at den kommer snikende. Flukt tolker jeg som total innlevelse, og jeg liker det når det en sjelden gang skjer.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?

Nei. Margit Sandemos Sagaen om Isfolket er grunnen til at jeg ble lidenskapelig bokelsker og litteraturviter, og det innrømmer jeg gladelig. Om jeg hadde likt den i dag, er en annen sak.