Stikkord: kvinnehistorie

Urd

untitledRuth Lillegravens siste diktsamling Urd minner meg om en konsentrert roman, der diktene henger sammen og griper essensen av to kvinners liv. Jeg leste samlingen in one sitting, og syntes den var vanskelig å legge fra meg. En uvant opplevelse, for diktsamlinger engasjerer meg sjelden så sterkt at de blir pageturnere.

Lillegraven debuterte med diktsamlingen Store, stygge dikt i 2005, og utga romanen Mellom oss i 2011. Jeg har ikke lest noen av dem (ennå), men på impuls plukket jeg med meg Urd fra Tidens presentasjon av høstlisten sin for et par uker siden.

Ordet «Urd» har flere betydninger. Det var navnet på et av de aller første ukebladene for kvinner i Norge, som blant annet tok opp folkeopplysning, kunst og kultur. Den ene av tre skjebnegudinner i norrøn mytologi het Urd, i betydningen fortid. De tre gudinnene spant på skjebnetrådene til alle mennesker og æser. De var alltid til stede når et barn ble født, og bestemte hvilket liv barnet skulle få. Hvis ikke jeg hørte helt feil, nevnte Lillegraven på pressekonferansen at ordet opprinnelig betyr død.

Samlingen er delt inn i fem deler. Cecilie er jeget i fire av delene, Seselja er jeget i samlingens andre del. De to kvinnene lever i hver sin del av det tjuende århundre, men er likevel forbundet med hverandre. Cecilie er oppkalt etter Seselja, og Seselja dør samme år som Cecilie blir født. I det siste diktet i Seseljas del får hun holde Cecilie som nyfødt. Da er hun dement og ligger på sykehjem. I nåtid overtar Cecilie Seseljas gamle hus på Vestlandet.

Andre del, Soga om Seselja, er samlingens hjerte og sjel, og klart sterkeste del. Seselja lever et beskjedent liv fra fødsel til død, ugift og barnløs. eg er seselja / eg syr for alle / snakkar med alle / og kjenner alle / slik ingen / kjenner / meg. Jeg har lest utallige tekster om ensomme kvinneliv i gamle dager, men ingen av dem har loddet så dypt eller grepet meg så sterkt som Lillegravens dikt om Seselja.

Når kvinnehistorien skal fortelles, trekker man som regel fram de høyrøstede kvinnene som tok mye plass og krevde noe for seg selv. De sterke kvinnene som bidro til å reformere samfunnet. Lillegraven skriver en annen type kvinnehistorie, om en annen type kvinne. Seselja er stillferdig og krever ingenting. Hun har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne.

Men man kan lese mellom linjene. Diktene er så stemningsfulle og rike på undertekst at kjernen av Seselja blir tydelig selv om store deler av livet hennes – både det indre og det ytre – forblir ukjent. Hun har mistet broren, foreldrene og frieren som moren viste vekk, og hun er vanskapt av sykdom. Seselja er alene, bortsett fra katten, Lissipus. Inntil kvelden da katten også er borte.

lissipus framfor meg opp

bratte smale trappa, alt er mørkt, men alt er trygt, no

skal vi inn i lampegløden, ned i teppehimmelen og

lissipus skal liggje over føtene mine og male, og

gjennom tynne gardiner skal månen lyse

sin kjærleik over oss

[…]

til den dagen

to veker etter at

radioen vart vekke

den dagen ho ikkje er

der om kvelden, ikkje om

morgonen og ikkje neste kveld

Det er i 1941, og Seselja husker at det var to uker etter at tyskerne tok radioen. Men en verden i krig er bare rammen rundt hennes egen personlige ensomhet. En liten tragedie for et menneske som ikke har noen andre å elske enn katten. Når Lissipus blir borte, går verden hennes i svart. alt / er berre kald og / stille stein. Neste dikt er fra 1965. 24 år av livet hennes er tomme. Men katten dukker opp igjen i de siste linjene av siste dikt i Soga om Seselja – samlingens kanskje beste dikt – når hun i tåkete demens forveksler lille Cecilie med Lissipus.

[…] og igjen smiler

han og legg barnet ned til meg, legg lissipus

ned til meg, å pusen, som eg har sakna

deg, som eg har sakna dykk alle

Det er neppe nødvendig å utbrodere hva som ligger bak forvekslingen hennes mellom spedbarnet og katten. Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte.

Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Lillegraven skriver her et viktig stykke kvinnehistorie, noe som burde være en hedersbetegnelse i kvinnens år 2013. En alternativ kvinnehistorie om de som stod på sidelinjen når den andre historien ble skrevet. Kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. Kvinner som ikke satte tydelige spor etter seg, men som var der likevel. Som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Som gjorde det beste ut av det de fikk.

Seseljas historie settes inn i et større perspektiv av Cecilie, den voksne Cecilie, forfatteren. Hun er en moderne kvinne med et behov for å knytte sin egen historie til det ukjente slektskapet hun ikke kan lese om, men bare kan lytte etter.

seselja sydde seg

gjennom to verdskrigar

svartsaumen hennar finst på

kistebotnar over heile bygda

men seselja planta ingen skog

bygde ingen veg, reiste inga

løe, fødde ingen barn

likevel

høyrer vi

føtene hennar

over golvet

Slektskapet mellom dem er der; i navnet, familien, huset – og yrket. Seselja sydde, og lærte seg tidlig å spinne verden inn i tråder, en verden hun ellers hadde begrenset adgang til å oppleve annet enn i fantasien og gjennom sømmen. Cecilie spinner historier; om sitt liv, Seseljas liv, og det som binder dem sammen. Hun lever et helt annet liv, og har helt andre muligheter. Men skaperverkene deres har en felles bunnklang.

Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare. Til tider ble det imidlertid vanskelig å lese delene om Seselja og Cecilie som en enhet. Delvis er Soga om Seselja så gripende at den blendet meg. Den er så fortettet og intens med tanke på både tematikk og poetisk kraft at den stilte mange av de andre diktene i skyggen. Siden det er mange flere dikt om Cecilie, er det naturlig at de blir mer ujevne totalt sett.

Men jeg tror at det handler mest om at perspektivene er så vesensforskjellige, og derfor ikke alltid er like enkle å binde sammen. Diktene om Cecilie oppleves som nokså personlige, som om Lillegraven her har tatt utgangspunkt i egen erkjennelse og har blikket vendt innover. Mens diktene om Seselja er det motsatte, og et forsøk på å leve seg inn i det ukjente. Jeg synes diktene fungerer aller best når blikket er vendt utover, mot den andre. Ofte knyttes diktene tematisk eller metaforisk sammen av Cecilie, men i enkelte tilfeller glipper det, og jeg får følelsen av at enkelte dikt ikke helt hører hjemme i akkurat denne samlingen, selv om de i og for seg er veldig gode.

Aller helst bør Urd leses og oppleves av så mange lesere som mulig, og jeg anbefaler den på det varmeste. Samlingen er både interessant og tilgjengelig, og burde ikke skremme vekk lesere som ellers ikke tør å prøve seg på diktsamlinger. En kvalitativt god og samtidig tilgjengelig norsk diktsamling finner man ikke hvert år, så jeg føler nesten for å sette kryss i taket. Men jeg har inntrykk av at norsk samtidslitteratur sakte men sikkert begynner å dreie over i en ny retning nå, bort fra den distanserte, ironiske og ambivalente fordypningen i jegets egosentriske kvaler, over mot inderligheten, historien og menneskets plass i det store og uoversiktlige hele. Med andre ord det litteraturen alltid burde handle om: Dichtung und Wahrheit.

Takk til Tiden for leseeksemplar.