Merkelapp: Kain

Genesis/Kain

KainKain var den siste romanen José Saramago skrev før han døde i 2010, og er årets første lesesirkelbok her på bloggen. Saramago vant Nobelprisen i litteratur i 1998, og er mest kjent for romanene Klosterkrønike, Jesusevangeliet og En beretning om blindhet. Jeg trengte bare å lese tredve sider av Kain før Jesusevangeliet ble bestilt, for dette var boken – og forfatteren – for en glødende overbevist ateist som meg.

Nobelprisvinnere kan få meg til å gjøre merkelige ting jeg ellers ikke ville gjort. For eksempel å lese Bibelen. Jeg er oppvokst i et gudløst hjem uten Det gamle testamente i hyllene, og vendte det døve øret til i ni år med kristendomsundervisning i grunnskolen. Men da jeg skulle lese José Saramagos Kain, fant jeg ut at det kunne være greit å forstå Saramagos referanser til alle de gamle bibelfortellingene, når han som en annen gud blåser liv i de velkjente figurene Adam og Eva, Kain og Abel, Abraham og Isak, Lot, Job, Noah og Moses. Derfor satte jeg meg ned med min King James version av Bibelen fra Oxford World’s Classics, kjøpt på salg i et svakt øyeblikk i studietiden, og begynte å lese på første side av Genesis, der Gud skaper himmelen og jorden. Deretter leste jeg Saramagos Kain som en slags kommentar til bibelhistoriene jeg hadde lest. Det var en sann fest.

Bedre sent enn aldri, svarte engelen hovmodig, som om han nettopp hadde forkynt en elementær sannhet, Der tar du feil, aldri er ikke det motsatte av sent, det motsatte av sent er for sent, svarte kain. Engelen brummet, Enda en rasjonalist,

Første observasjon: Kain er historien om Gud og Hans mennesker omtrent slik Det gamle testamente ville ha sett ut hvis det ble skrevet av noen som virkelig kunne skrive, med intellektuelle evner på et adekvat nivå. Det er min påstand. Å lese begge historiene parallelt er en leseropplevelse jeg unner alle som ikke blir snurt og fornærmet over uærbødig ateistisk klussing med de hellige skrifter. Saramagos sans for intertekstualitet er upåklagelig. Han har lest fortellingene grundig, og påpeker spydig de viktigste logiske bristene, mens han boltrer seg i harselasen over de bibelske dogmene. Han kaller fortellingen Tåpelighetens bok, og tar det derfra.

Men før jeg sier mer om Kain, må jeg nesten si noen ord om mitt førsteinntrykk av Genesis, siden det er mitt første ordentlige møte med Vidunderet. Jeg sier som testamentforfatterne må ha gjort: La oss brainstorme litt! Beware of digressions.

Piker, vin og sang. Eller øl, fitte og hornmusikk

Alle dere som har lest gamletestamentet før meg, har underkommunisert hvor artig det er å lese. Gud er lunefull, ærekjær og impulsiv. Han bare skaper og skaper og skaper uten mål og mening, og så blir han sur som ei padde når noe uforutsett skjer. Gud skaper mennesket i sitt bilde, men blir likevel rasende når menneskene viser seg å være like feilbarlige, tankeløse, urettferdige og hevngjerrige som han er selv. Konfliktnivået er høyt fra første stund. Som Saramago sier: «Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham.» Amen.

Helhetsinntrykket mitt av budskapet i Genesis er oppsummert i Guds instrukser til Noah etter at han har utryddet nesten alt liv på jord, og festet alt sitt jordiske håp til Noahs slekt:

Whoso sheddeth man’s blood, by man shall his blood be shed: for in the image of God made he man. And you, be ye fruitful, and multiply; bring forth abundantly in the earth, and multiply therein.

Gud er med andre ord opptatt av to ting: Sex og hevn. Drep den som dreper! Ha et aktivt sexliv! Mvh Gud. Din Terminator-Gud, som liker deg best aggressiv og kåt. Gud kunne selvfølgelig ha sørget for å skape og drepe de menneskene han selv ønsket, ut fra sine egne tanker om hvordan det burde gjøres. Istedet overlot han – som enhver dårlig sjef – oppgaven til mennesker med sterk kjønnsdrift og lav impulskontroll, og dukket heller opp i ettertid for å klage over det dårlige resultatet og rundhåndet dele ut straff for å kamuflere sin egen utilstrekkelighet som skaper.

Ettersom jeg leste Kain parallelt med Genesis, klarer jeg ikke å skille mellom det som sannsynligvis var ment som en dypt alvorlig og autoritær fortelling om menneskehetens tidlige historie, og Saramagos radbrekking av samme fortelling. Likevel er enkelte deler av Boka veldig komisk, uten Saramagos hjelpende hånd.

Noah er for eksempel den eneste Gud finner verdig til å overleve syndefloden. Bare Noah er rettferdig og rettskaffen nok blant alle synderne som må dø fordi de er så fæle. Men det første den selvsamme Noah gjør etter å ha overlevd syndefloden, er å drikke seg snydens full og sprade rundt naken i teltet sitt:

And Noah began to be an husbandman, and he planted a vineyard: And he drank of the wine, and was drunken; and he was uncovered within his tent.

Der har du Guds utvalgte. Noah var den eneste Gud fant verdig i hele sitt skaperverk til å være framtidige menneskers stamfar (etter at Adam dreit på draget), og det markerer han ved å bli full som en alke. Hvis denne historien stemmer like mye som enkelte vil ha det til, setter det jo en nydelig standard for hvordan vi mennesker kan oppføre oss på sydenturer og julebord, og samtidig vite at vi som Noahs etterkommere er verdige i Guds øyne og har litt av hvert å slektes på. Drap. Vold. Sex. Nakenhet. OG flatfyll. Det begynner å demre for meg hvorfor det etter hvert ble nødvendig å skrive enda et testamente, denne gangen med *litt* tydeligere moral.

En annen ting er at Bibelen er kjent for sine litterære kvaliteter. Jeg går ut fra at kvalitetene kommer inn på et senere tidspunkt i Boken, for halvveis uti Genesis er språket jevnt over knotete, utydelig og rart, i alle fall i min King James version.

And Adah bare Jabal: he was the father of such as dwell in tents, and of such as have cattle. And his brother’s name was Jubal: he was the father of all such as handle the harp and organ.

Ordene forfatteren lette forgjeves etter, var sannsynligvis beduiner, bønder og musikere. Det er nok ingen vits i å være presis når man har tusenvis av sider å skrive, ikke har et sekund å miste, og uansett har svært gode utsikter til fremtidig publisering/kanonisering. Men hva skjer egentlig med kursiveringen? Vanligvis brukes kursiv for å legge spesielt trykk på enkelte deler, men her er bruken helt vilkårlig. «I am God, and I tell thee, all is Good. Thou shalt obey me and be Quiet.» Etc.

Og vi bare må snakke om navnene. En stor del av Genesis består av å ramse opp stamtavlene til kåte og produktive folk som ga avkommet navn ut fra tanken om at navnet skjemmer ingen. Brødrene Jabal og Jubal, altså? Jeg fatter ikke at Isak og Noah kan være så populære bibelske guttenavn for tiden når jevngode alternativer er Jabal og Jubal. Eller hva med brødrene Huz og Buz? Andre heite tips er Uz, Hul, Gether og Mash. For vordende foreldre er det bare å forsyne seg med artige navn arvingen garantert vil ha enerett på.

Selv tok jeg meg i å fantasere om moderlivets gleder midt oppi oppramsingen av ymse stamtavler, og vet nå hva mine fremtidige tvillingsønner skal hete. Arphaxad og Hazarmaveth. Uten etternavn. Du trenger ikke etternavn når du heter Arphaxad eller Hazarmaveth. Alle vet hvem du er uansett, selv de sure damene i Folkeregisteret. Arphaxad og Hazarmaveth, mine to krigersønner. De kommer til å banke dritten ut av alle Noah-ene og Isak-ene i barnehagen, be fruitful and multiply allerede i ung alder og gjøre sin mor meget stolt.

Jeg blir selvfølgelig nødt til å lese hele Bibelen. Allerede halvveis uti Genesis gleder jeg meg vilt til Exodus. Det gamle testamentet er akkurat sånn jeg liker min litteratur: More is more, less is a bore. Hvorfor legge bånd på seg når man kan gå helt av skaftet? Genesis forklarer etter mitt skjønn også hvorfor tusenvis av mennesker glatt kjøpte Dan Browns konspirasjonsteorier i Da Vinci-koden. Brown sørget i det minste for å holde seg til en slags logikk, i motsetning til forfatterne av Genesis, som bare skrev ufortrødent i vei uten å sjekke om noe av det de skrev hang sammen. Hvilket er mye av poenget til Saramago i Kain.

Tåpelighetens bok. Eller ting Gud angrer på

Saramago innleder sin Tåpelighetens bok med historien om Adam og Eva og syndefallet. Han skriver seg sporenstreks inn i mitt hjerte ved å la en undersetsig og feig revisor-liknende Adam og en pompøs Gud som varsler sin ankomst slik: «Jeg er herren, ropte han, jeg er den jeg er», bryne seg på en Eva som er så snartenkt, handlekraftig, snusfornuftig og frekk i kjeften at jeg umiddelbart førte henne opp på min topp fem-liste over favorittkarakterer i litteraturhistorien. Jeg aner her et underliggende budskap fra Saramago om at Gud skapte språket til forkleinelse for all verdens menn (inkludert Gud selv), som i all evighet er dømt til et knusende semantisk tap mot kvinnens listige flisespikkeri.

Eva snakker dem trill rundt, både Adam, Gud og kjeruben som er satt til å vokte porten inn til Edens hage etter utkastelsen. «Hun var en kvinne, den eneste.» Og for en kvinne. Mennene følger hierarkiet og reglene, mens Eva er den handlekraftige pragmatikeren som skjærer gjennom for å overleve. Bare samtalen mellom Gud og Eva om slangen som overtalte henne til å spise frukten av kunnskapens tre, er verdt en Nobelpris. Kortversjonen: Det var en slange som sa at jeg kunne spise – men det finnes ingen slange i paradis – jammen jeg drømte at en slange sa det – men slanger kan ikke snakke – jammen slangen i drømmen min kunne snakke. Osv. Banaliteter og selvfølgeligheter i Evas munn blir en overraskende tøff nøtt å knekke for hennes fantasiløse mannlige motstandere.

Fortellingen om Kain er ikke tilgodesett med mange linjene i testamentet, men Kain følger opp pappa Adam og mamma Evas skikk med å gjøre Gud forbannet. Kain og Abel ofrer fruktene av sitt harde arbeid til Gud, men Gud rynker på nesen over Kains offer. Abel ler, Kain dreper Abel, og alt er i bunn og grunn Guds skyld, fordi han er kjip og kresen og behandler Kain dårlig. Ifølge Saramago og meg. Kain reagerer på den dårlige behandlingen, og dreper Abel fordi han ikke kan drepe Gud. Gud får forklaringsproblemer når han diskuterer saken med Kain, og nøyer seg med å gi Kain et merke i pannen og status som (fredløs) vandrer på jorden.

I Saramagos versjon reiser Kain rundt i verden og bibelhistorien, og får med seg mange av høydepunktene, inkludert historiene om Sodoma og Gomorra, Babels tårn og begivenhetene i Sinai-ørkenen. Kain kan bevege seg i tid og rom i beste science fiction-stil. Vi kan vel si det sånn at akkurat dét er en mindre synd mot troverdigheten enn de gammeltestamentlige historiene han rapporterer fra.

Kain er en satire over religionen – kristendom og jødedom – og det er flere grunner til at satiren fungerer så godt. Én ting er at Saramago har plukket ut verdenshistoriens kanskje aller beste utgangspunkt for en satire: Et knippe fortellinger med ubestridt kulturell og religiøs status, men med ekstremt store svakheter. Det er vanskelig å bomme for en forfatter av Saramagos kaliber. En annen ting er at det ikke finnes grenser for hvor moro man kan ha det med å gjenfortelle høytidelige historier på en ironisk måte, noe Monty Pythons «Life of Brian» er et annet godt eksempel på. Men hva er poenget hans?

Det er ikke uvanlig at mennesker gis guddommelige trekk i litteraturen, for å vise menneskets fulle potensial i guddommelig retning, og hvor store vi kan være i inspirerte øyeblikk. Saramago går i motsatt retning i Kain, og menneskeliggjør både Gud og alle velkjente hellige skikkelser. Det kunne ha vært karnevalistisk, hvis de høye og lave byttet roller. Men det gjør de ikke. Ingen av menneskene i Saramagos versjon av testamentet får guddommelige trekk. Alle er rent menneskelige, alt er dratt ned på jorda, og leseren sitter igjen uten noen guddommelig autoritet.

Jeg mener at boken er en slags kommentar til tanken om at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det er mer nærliggende å tenke at mennesket skapte Gud i sitt bilde. En selvfølgelig tanke for en ateist. En ikke like selvfølgelig tanke for de milliardene av mennesker som har slukt dette rått i et par tusen år. Men mennesker skaper selv sine guder, etter ymse behov, og gir dem autoritet. Derfor er Gud i verste fall et speilbilde av vår egen utilstrekkelighet, grådighet, tankeløshet, forfengelighet. Gud er Gud for de som skapte ham og holder ham i live, som kan tøye hans lover i den retningen det passer dem og slippe unna med det de vil. Saramagos Gud med svært menneskelige svakheter er egentlig bare en påminnelse om det de fleste av oss burde vite nå: Pass deg for tilbedelsen. Den gjør deg ukritisk og sløv. Før du vet ordet av det er du mer opptatt av å få andres usammenhengende tanker til å gå opp, enn av å tenke selv.

Moralen i Det gamle testamentet unnviker ifølge Saramago enhver logikk, og man kan vel knapt kalle det en moral overhodet. Hans implisitte forslag er å glemme guddommene, unngå forsøket på å finne mening i tilfeldige historier, og heller søke mening og moral andre steder. Saramago viser hvordan autoriteten ligger i statusen testamentet har, for det finnes ingen grunn til at innholdet i seg selv skal ha autoritet; selvmotsigende, urealistisk og fjollete som det mildt sagt er. I fortellingen om Abraham er han villig til å ofre sin sønn Isak etter Guds ordre. Det er en vanvittig ordre, etter alle målestokker. Men likevel en ordre Abraham var villig til å lystre. Hvorfor?

Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke.

Du, far, hva galt hadde jeg gjort deg siden du ville drepe meg, jeg som er din eneste sønn, Du hadde ikke gjort meg noen ting, isak, Men hvorfor ville du da skjære strupen over på meg som om jeg var et lam, spurte gutten, hvis ikke den mannen hadde kommet og tatt tak i armen din, måtte herren overøse ham med velsignelser, måtte du nå ha hatt med deg et lik hjem igjen, Det var herren som fant på det, for han ville ha et bevis, Et bevis på hva, På min tro, på min lydighet, Hva er det for slags herre som befaler en far å drepe sin egen sønn, Det er den herren vi har, det er vår forfedres herre, den herren som allerede var her da vi ble født, Og hvis denne herren hadde hatt en sønn, ville han også ha befalt at han skulle drepes, spurte isak, Det vil tiden vise, Så denne herren er i stand til alt mulig, det gode, det onde og det verre, Det stemmer

Saramago er spesielt opptatt av rettferdighet og uskyld, og Kain vender stadig tilbake til utslettelsen av Sodoma og Gomorra. Han påpeker at Gud brøt løftet sitt til Abraham da han lovet at bare synderne skulle dø, ikke de uskyldige. Likevel drepte Gud alle barna. Og, må jeg tilføye, kvinnene ingen av mennene ville ligge med.

I tilfellet Sodoma og Gomorra blir det dessuten åpenbart at de kristne homofobene har et jævlig stort forklaringsproblem. Homofili fordømmes, og menneskene i Sodoma og Gomorra må utslettes fordi menn har omgang med menn. Lot og hans døtre berges ut av Sodoma som de eneste som fortjener å overleve. MEN! historien slutter med at begge døtrene ligger med faren for å sikre slektens gang, og ingen straffes for det.

Med andre ord: Bibelsex handler kun om reproduksjon, og ingenting annet. Glem kjærlighet og samtykke. Det avgjørende er hvilken puling det blir barn av, og hvilken puling det ikke blir barn av. Hvis målet ditt er å sikre slektens gang, må du gjerne ligge med faren din for å få det til. Innavl er helt ok. Hvis du derimot er en mann som ligger med en annen mann bare fordi du har lyst, skal du brenne ihjel. Flott, da vet vi det. Jeg kommer herved til å bruke akkurat det argumentet imot enhver som påstår at Bibelen fordømmer homofile, siden den samme Bibelen i neste kapittel sier at incest er helt i orden.

Som om ikke det var nok, tilbyr Lot å ofre døtrene sine til den mannlige gemene hop som har samlet seg utenfor døren hans for å få ligge med de mannlige englene han har tatt i hus. Lot sier: Jeg har to døtre som ingen mann har rørt, dere kan få dem og gjøre hva dere vil med dem. Fin fyr, denne Lot. Akkurat hans gener kunne kanskje ha dødd ut uten at det gjorde så fryktelig mye. Men Saramago har en grei hypotese på hvorfor Gud støtter denne tankegangen:

At herren skulle ha gitt adgang til incest som noe hverdagslig som ikke fortjener noen straff i de gamle samfunnene han hadde brakt i stand, burde ikke forbause oss i betraktning av at det var en natur som ennå ikke var beheftet med moralske normer, hvor det viktigste var utbredelsen av arten, hva enten det skyldtes ren brunst eller bare lyst, eller som man senere skulle si, å gjøre vel mot sin neste, også til eget beste. Herren selv hadde jo sagt, Vær fruktbare og bli mange, og hadde ikke lagt noen begrensninger på dette påbudet, ikke et ord om med hvem og med hvem ikke. Det er mulig, selv om det foreløpig ikke er mer enn en arbeidshypotese, at herrens storsinn når det gjaldt å lage barn, hadde å gjøre med behovet for å oppveie tapene i falne og sårede som hans egne og andres armeer skulle lide, både titt og ofte, slik man har sett helt til denne dag, og slik man ganske sikkert fortsatt vil få se. Tenk bare på hva som skjedde innen synsvidde av sinai fjell, og med røyksøylen som var herren, og den erotiske gløden som samme natt, fuktet av de overlevendes tårer, i stor hast tok sikte på å avle nye stridende som kunne gripe de eierløse sverdene og skjære strupen over på barna til dem som nå hadde vært seierherrene.

Hvis menneskene skal krige like mye som Gud ønsker, må mennesker lage mange barn slik at krigerne har tilstrekkelig mange struper å skjære over. Altså: Reproduksjon = produksjon av kanonføde. Den hypotesen forklarer jo en hel del.

Men boken går ikke bare løs på de kristne. Den er like nådeløs overfor jødene, eller muligens enda hardere. Saramago synes tydeligvis at Genesis er en rekke samling mer eller mindre tullete historier man bør gjøre narr av, mens Exodus er en desto mer alvorlig historie om menneskelig stormannsgalskap og blodtørst. Og evinnelige sutrete klagesanger, når det går åt skogen med jødene på slagmarken.

Saramago fremstiller Guds pakt med jødene som en slags mafiavirksomhet, hvor det kun er pengene som gjelder. Overgangen fra Genesis til Exodus er påfallende i Saramagos versjon. I første del er han opptatt av humoren, han latterliggjør. I Exodus kommer den virkelig harde kritikken av den endeløse krigføringen og tapte menneskeliv, som rettferdiggjøres av at de er Guds utvalgte folk på jorden, som kan gjøre det de vil, som får ordre fra Gud om å utslette andre mennesker. Man skal drepe den som dreper, ifølge Gud. Men man skal også drepe en lang rekke andre folk, viser det seg, enten de har gjort noe galt eller ikke. Spesielt hvis de har eiendeler som Gud og hans utvalgte folk gjerne vil overta, enten det er gull, sauer eller jomfruer, der en viss porsjon av utbyttet skal ofres til Gud:

Det er godt mulig at pakten som ifølge noen skal finnes mellom gud og menneskene, ikke inneholder mer enn to paragrafer, nemlig, du tjener oss, dere tjener meg.

Fraværet av rettferdighet er nok Saramagos fremste kritikk mot Det gamle testamente, som visstnok ellers er kjent for sin brutale rettferdighet. Motstridende meninger der, altså.

Fest i Truseland og anti-Madonnaer

Kain er som sagt en satire, og det betyr at den er morsom. Jeg tar forbehold om at noen av de verste latterkrampene mine skyldtes språket, som er en salig blanding av arkaiske formuleringer, svulstig-ironisk poesi, moderne hverdagstale og formelt byråkratisk språk. Min favoritt: «En sober henrettelse ved hengning». Saramago eksperimenterer med den komiske effekten man får av å introdusere en helt fremmed språkbruk i hellige skrifter. Jada, jeg er fullstendig klar over at man nok bør ha en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur for å se humoren her.

Men det er også andre ting som er morsomt! Saramago bruker for eksempel frampek for å late som han er den første som forteller historien, som om leseren ikke vet hva som vil skje videre. Og så leker han seg med hva som er sant og oppdiktet, og sparker ondskapsfullt i retning godtroende og ikke fullt så kildekritiske kristne/jøder. Greit, jeg innser at en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur fremdeles er påkrevd.

Men alle ler vel av banale sexscener? Her tar Saramago testamentet på alvor, og er like opptatt av sex som skriftene beordrer gudfryktige mennesker til å være. Be fruitful and multiply, som det heter. I begynnelsen av Bibelen går menn veldig ofte og «legger seg» sammen med noen, som regel kona. Og så får de massevis av unger med rare navn. Å «legge seg» med noen høres ut som en ganske høytidelig affære, men det er bare fordi svett stønning er innpakket i arkaisk terminologi. Hos Saramago handler det mer om å ha fest i Truseland, enten det bedrives av Adam og Eva eller mannen i gata – i dette tilfellet Kain.

Sett bort fra humoren, er det en vri på seksualiteten hos Saramago som feministen i meg er svært begeistret for. Kain blir forført av Lilit, gift med Noah. Jeg aner ikke om det er snakk om selveste Noah – han drikkfeldige nakne karen med arken, vet du – eller en helt annen Noah. Jeg aner heller ikke hvor Lilit hører hjemme i testamentet, og et kjapt google-søk viser at jeg ikke er den eneste. Men Lilit er et festlig supplement til den andre kvinnen i historien, Eva.

Lilit er et kvinnemenneske som lar kjønnsdriften styre livet. Hun eier ikke respekt for mannen sin, og hun sier det til ham, uten omsvøp. Ubekymret over hva mannen hennes måtte mene, forfører hun åpenlyst den ene mannen etter den andre, på evig jakt etter neste orgasme og mannen som kan gi henne det. Lilit er en kvinne som sliter menn ut med sin kravstorhet og umettelighet. Den slags folk finner man overalt, både i litteraturen og virkeligheten. Men det de folkene har til felles er at de alltid er menn, menn som forfører kvinner mens kona sitter sjalu og fortvilet og ser på.

se bare på denne kvinnen, som riktignok er syk av begjær, for det er lett å se, men likevel har moro av å utsette stunden for hengivelsen, et ord som på den annen side er svært lite dekkende, for når lilit endelig skrever med bena for å penetreres, vil det ikke være for å gi seg hen, men for å prøve å sluke den mannen som får høre hennes, Kom inn.

Lilit er en slags anti-Madonna. Hun skremmer og fascinerer menn med sin fyrrige lidenskap og selvfølgelige autoritet, og er en sånn kvinne som egentlig ikke finnes noen steder, verken på ordentlig eller i fiksjonen. Menn kan oppføre seg sånn, det vet vi, men kvinner kan ikke det, ikke uten å stemples som horer. Men Lilit er ingen hore, Saramago er tydelig der. Lilit har både en intens og umettelig seksualitet, og en sterk og interessant personlighet (som en av få i denne satiren). I en diskusjon med Kain om samvittighetskvaler, sier hun: «Jeg er ikke av dem som lider slike kvaler, den slags overlater jeg til pyser, til sveklinger, jeg er lilit.» Faen, så kul hun er.

Saramagos to bibelske kvinner skiller seg ut blant alle de tomsete, stridslystne, underdanige mennene. I Det gamle testamentet er kvinnene statister. I verste fall får de skylden for alt som går dårlig her i verden, i beste fall reduseres de til å være kvinnen som lydig fødte Huz og Buz, eller sin far Lots barn. Saramagos kvinnerevansje er ganske knusende, vil jeg si. Etter å ha blitt forvist fra Edens hage, bestemmer Eva seg for å oppsøke kjeruben som vokter porten for å be om mat. Adam tør ikke, han er redd for straffen fra Gud. Eva går alene og tenker at Guds hevn umulig kan være verre enn å sulte i hjel i ørkenen: «det gikk faktisk så vidt at hun sa med lav stemme, så motfallen var hun, Hvis jeg var mann, ville det ha vært lettere.» Akk ja, selv kloke hoder har sine svake øyeblikk.

Du bør selvfølgelig lese Kain. Om du bør lese Bibelen, er jeg mer usikker på. I alle fall hvis du er kvinne. Jeg gikk rett fra Kain til å lese videre i M.G. Lewis’ gotiske roman The Monk, og der fant jeg følgende dom over Bibelen:

Many of the narratives can only tend to excite ideas the worst calculated for a female breast: Every thing is called plainly and roundly by its name; and the annals of a Brothel would scarcely furnish a greater choice of indecent expressions.

Du er herved advart. Les heller Kain og The Monk. Frelst blir du neppe, men underholdningen er det ingenting å utsette på. Kanskje blir du til og med klokere, hvem vet.

Boken kjøpte jeg selv. Vel anvendte penger var det, og hvis du lurer på hvordan det gikk med Kain til slutt, kan jeg opplyse om at han nå er en fredet del av min boksamling.

Advertisements