Stikkord: Jo Nesbø

Krimfestival etc.

I går fikk jeg mail fra en bekymret leser som ville minne meg på at det nå er tre uker siden jeg skrev forrige innlegg. Leseren håpet at fraværet mitt ikke skyldes at jeg er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Hun la dessuten inn bestilling på et innlegg om krimfestivalen til Cappelen Damm forrige helg, og slakt av minst én av de nominerte bøkene til Rivertonprisen.

Jeg tolker det dithen at bloggland er ganske kjedelig uten meg og at man har gjort seg avhengig av min jevnlige tilførsel av sarkasme. I så fall trenger jeg en Mini-Me for å holde ting gående fremover, for jeg har det travelt for tiden. Kortvokste nordlendinger med hissig gemytt og bred litterær smak oppfordres til å kontakte meg snarest for vikariat. Lønn: Leseeksemplarer og sukkertøy. Siden blogging ikke er så frivillig som jeg hittil har trodd, her kommer – under tvang – en kommentar til Riverton-bøkene, en superkort anmeldelse og en krimfestivalrapport på sparket.

Krimfestivalen arrangeres som sagt av Cappelen Damm, i år for tredje gang, med et fullpakket program i tre dager. Detaljer finner du her. Festivalen går kort sagt ut på at krimforfattere fra inn- og utland snakker om egne og andres bøker, filmer og tv-serier, og hvorfor krim generelt er en bra greie. Eventuelt en ganske dårlig greie, for de som drister seg ut på den galeien. Jeg var der alle tre dager i fjor og i år, og føler meg derfor rimelig oppdatert på hva som foregår i krimland for tiden.

Før du rekker å bli virkelig rørt over mitt selvoppofrende engasjement for kriminallitteraturen, kan jeg røpe at det er mye strategisk latskap inne i bildet her. Jeg setter heller av tre dager i året til å la krimforfatterne selv gi meg en kortfattet oversikt over hva de skriver om, enn å bruke hele året på å lese bøkene deres. Så kan jeg heller bruke resten av året på å lese noe annet som – i mange tilfeller – er mye bedre. Det er derfor ikke latskap i det hele tatt, bare skikkelig smart.

Jeg finner ut hvilke forfattere jeg liker å høre på, de som sier fornuftige, smarte og morsomme ting, og så noterer jeg meg at jeg skal sjekke ut om de skriver like godt som de snakker. De forfatterne det er kjedelig å høre på to minutter i strekk, vil aldri få en sjanse. Krim kan aldri være kjedelig, det går ikke, og jeg nekter å tro at kjedelige mennesker kan skrive spennende krim. De må underholde meg overalt, disse klovnemenneskene.

Hans Olav Lahlum er i en underholdningsmessig særstilling, selv når han ikke faller av stoler. Han kunne sikkert ha skrevet en egen vitsebok om alle de rare kommentarene han får fra lesere. Det levende leksikonet Nils Nordberg kan jeg høre på i det uendelige. Det Nils Nordberg ikke vet om krim, er neppe verdt å vite. OP-5 hadde for sikkerhets skyld med seg den krimskrivende stand up-komikeren Mark Billingham, og den krimskrivende Anne Holt som sannsynligvis kunne ha vært stand up-komiker. Det var mange gode vitser. Mennesker var glade. Bra opplegg!

Det er kanskje litt urettferdig av meg å kåre en sammenlagt vinner av denne krimfestivalkonkurransen, siden mange av årets og fjorårets deltakere (eller “forfattere”, om du vil) ikke var invitert begge årene og ikke får snakke like mye. Likevel går jeg for Chris Tvedt. Han vinner fordi han sier mye fornuftig, smart og morsomt uansett hva han snakker om, og fordi han som regel sier andre imot på en passe spydig og velformulert måte, og samtidig er så selvironisk at han slipper unna med hva det skal være. Tvedt er jurist (selvfølgelig), har studert litteraturvitenskap, og gjør like mye ære på jurister, litteraturvitere og bergensere. Dessuten liker mamma bøkene hans, og mamma pleier å ha rett.

Vinnersitatet er fra en diskusjon i fjor, der de andre forfatterne fremhevet hvor viktig det er å gjøre mye research. Tvedts kommentar: “Norske krimforfattere kan med fordel tenke litt mindre på kaliber og litt mer på å skrive gode setninger.” Det er vakker musikk i mine ører.

Et bevis på at krimfestivalutsilingstaktikken min fungerer utmerket er at jeg kun har lest tre av fjorårets krimutgivelser, og to av dem er nå nominert til Rivertonprisen. To av tre utgivelser, altså. Hvilken teft! De jeg har lest er Jo Nesbøs Politi og Nikolaj Frobenius’ Mørke grener.

Politi anmeldte jeg i fjor sommer, og anmeldelsen finner du her. Flere har rukket å anmelde min anmeldelse, blant annet (the plot thickens) Riverton-nominerte Roar Sørensen. Han mente at det er “sårt at du på en måte feier alt annet av krim til side og kaller Nesbøs bok «årets krimbegivenhet», med suveren forakt for alle de andre krimbøkene som er utgitt, og ennå ikke utgitt. I tillegg slakter du tidvis Politi.”

En av leserne av anmeldelsen min som ikke er nominert til Rivertonprisen, skrev at han “har lest en ti – femten omtaler, og dette er definitivt den beste, mest detaljerte, og mest kritiske. Virker som andre kritikere blir starstruck av Jo Nesbø og nekter å si noe negativt, og det er dumt når det er et par ting å utsette på Politi.”

Det lover dårlig for Jo Nesbøs sjanser til å få sin andre Rivertonpris at leserne av Politi er like tørste på slakt som Nesbøs seriemordere, enten de konkurrerer med ham om pris eller ikke. Av de to Riverton-bøkene jeg har lest, heier jeg på Nikolaj Frobenius. Som roman er den mer interessant enn Politi, og den var langt mer spennende enn de fleste norske A4-krimromanene jeg har lest – både når det gjaldt plott, karakterer og synsvinkel. Mørke grener kom dessverre ikke med på longlisten til Bokbloggerprisen (selv om det var nære på), så da kan kanskje Rivertonprisen være en fin trøstepremie å få?

Artig nok er Mørke grener ikke engang en krimroman, men en roman. Det stigmatiserende krimordet mangler. Derfor hadde det vært ekstra morsomt hvis den vant en krimkonkurranse, og danket ut alle krimromanene i deres eget spill. Det ville også langt på vei ha bekreftet at Chris Tvedt har rett i det han sier om kaliber vs. gode setninger.

Jeg har ikke anmeldt Mørke grener ennå, så da gjør jeg det nå, i forbifarten. Boken handler om forfatteren Jo Uddermann, som i god norsk tradisjon har skrevet en selvbiografisk roman. Det burde han nok ikke ha gjort, for snart begynner skumle ting å skje rundt ham. Blant annet et drap. Det er Uddermann selv som forteller, og allerede i første kapittel får jeg en solid mistanke om at han ikke er helt pålitelig, denne Uddermann. Hendelsene filtreres gjennom hans stadig mer paranoide bevissthet, og Frobenius bruker alle tenkelige spenningsskapende triks for å lage nifs og dårlig stemning. Han har tenkt lite på kaliber, og mye på å skrive gode setninger. Min favoritt: “søvnen kom snikende som en voldtektsmann på en mørk parkeringsplass.”

Mørke grener er en uhyggelig psykologisk krim, men jeg fikk like mye ut av måten boken kommenterer den selvbiografiske norske litteraturen på. Den litteraturen har noe suspekt, bedragersk og selvrettferdig over seg, og man kan ikke stole på noe av det forfatterne skriver. Bare det at de velger å skrive om seg selv, vitner om tvilsomme motiver. Folk mangler tilstrekkelig selvinnsikt til å fortelle sannheten om sitt liv, og det er da langt mer fristende å fremstille seg selv på en fordelaktig måte når man først skal brette ut sitt indre liv og privatliv over hundrevis av sider, enn å skjemme seg ut. Jo Uddermanns tvilsomme troverdighet er bare litt mer markert, satt litt mer på spissen, enn i de ekte selvbiografiske romanene. Jeg har stor glede av å tenke at boken retter en tordnende moralsk pekefinger mot selvopptatte norske forfattere, og advarer om at noe ondt vil skje dem hvis de ikke øyeblikkelig slutter å stå foran speilet og stirre forelsket på seg selv. Sier Frobenius, med min stemme.

Siden det ikke ble noen Riverton-slakt av meg i denne omgang, får jeg kritisere Krimfestivalen i stedet. For eksempel surmule litt over at pausen mellom arrangementene er altfor kort, og at man virkelig trenger en pause fra stoler som virkelig er vonde og ubehagelige i lengden for de av oss som ikke bærer med oss minst femti kilo ekstra støtdempende flesk å sitte på. Noe å tenke på neste år, Cappelen Damm? Okei da, de mest prolapsfremkallende stolene finner man i Teaterkjelleren. Men det verste var at Leif GW Persson ikke kom likevel, fordi han var skadet. En gedigen nedtur for oss begge, vil jeg tro.

Hvis jeg skal kritisere programmet for noe, er det at blant de mange resirkulerte temaene fra i fjor, glimret et av de mest interessante med sitt fravær: Forholdet mellom krim og annen skjønnlitteratur. “Krim – litteraturens død eller redning?” var spørsmålet, og diskusjonen i fjor var god, uten at temaet var i nærheten av å bli uttømt. Nils Nordberg ledet diskusjonen, med Ketil Bjørnstad, Gunnar Staalesen, Aslak Nore og Agnes Moxnes i panelet. Krimlitteraturen trenger å diskuteres i en kontekst, den også, ellers blir den fort like selvopptatt som den andre norske samtidslitteraturen. Neste år ønsker jeg meg en diskusjon mellom minst én kyndig forfatter som er kritisk til krim (en som faktisk har lest krim, vel å merke), og en kyndig krimforfatter som er kritisk til den andre norske samtidslitteraturen. Hvis de er litt frekke i tillegg, kan det bli en riktig fin debatt.

Det andre jeg savnet, var flere paneldeltakere som ikke skriver krim selv. For eksempel noen kritikere som anmelder krim jevnlig. Det hadde gjort seg med noen i panelene som ikke har et eget forfatterskap å forsvare, og som kan representere krimleserne bedre enn det forfatterne selv kan.

Sånn, det får være nok programkjeft fra meg. Fordi jeg og Bokelskerinnen m. fl. kom på delt førsteplass i krimquiz-en fredag kveld, fikk vi beskjed av festivalsjefen om at vi ikke var velkommen igjen neste år. Derfor er jeg redd for å si noe mer kritisk nå, og risikere at vi blir nektet adgang for resten av livet bare fordi Bokelskerinnen kan sjokkerende mye om krim (mens vi andre mer var feststemt daukjøtt).

Programmet satt til side, må jeg si noen velvalgte ord om hva disse krimforfatterne sier om (krim)bøker. Jeg nevner ingen navn, siden jeg riktignok er frekk, men ikke slem. For det første lurer jeg på om norske krimforfattere lider under en form for kollektivt selvbedrag når de snakker så hardt om samfunnskritikken de driver med i bøkene sine. Jeg tviler ikke på at de har en oppriktig intensjon om å kritisere samfunnet. Men har bøkene deres en samfunnskritisk funksjon?

Jeg går for nei, det har den ikke. Som leser kan man sikkert lære mye om samfunnet gjennom en krimbok. Men krimlitteraturen har ingen plass i den kritiske offentligheten, bortsett fra at den av og til havner på nattbordet til folk som har en plass i den kritiske offentligheten. Da tenker jeg at denne samfunnskritikken handler mer om å få bøkene til å føles relevante for leseren, at det er en måte å skape troverdighet og spenning på. Samfunnskritikken er en del av romanuniverset, men rekkevidden av kritikken er nok svært begrenset.

Derfor stiller jeg meg uforstående til den utstrakte mobbingen av seriemordere i disse diskusjonene. Krim handler i stor grad om drivende god historiefortelling, og da spiller graden av realisme egentlig ingen rolle. Seriemordere har en rekke fortreffelige kvaliteter, anvendelige og populære som de er. De kan representere ondskap, galskap, kaos eller døden, og trenger på ingen måte å legitimeres av virkeligheten. At gale og hemningsløse karakterer pr definisjon er uinteressante i fiksjonen, blir helt meningsløst å si etter Heath Ledger som Joker i The Dark Knight. Han er splitter pine gal, men følger likevel en logikk som er relevant også utenfor fiksjonen.

Så lenge forfatteren ikke forsøker å beskrive en Joker-aktig karakter innenfra eller insistere på realismen ved å tenke diagnoser, skulle jeg gjerne sett flere slike gale karakterer i krimsjangeren. Spesielt hvis det kunne ha overbevist flere krimforfattere om å slutte å være så opptatt av morderens indre liv. De grunnleggende bestanddelene i morderens psykologi er som regel det aller kjedeligste i krim, særlig i krim som fokuserer mest på å forklare hvorfor noen dreper i den virkelige verden. Huff, så traust og deprimerende kjedelig. Dessuten er det å holde seg for god til å seriemyrde folk i romanform ingen garanti for at noen skriver bra, spennende eller troverdig. Så var det også sagt.

Jeg har inntrykk av at de som mener at seriemordere – eller gale karakterer generelt – blir helt feil, tenker at litteraturen alltid må forplikte seg til virkeligheten, at litteraturen er underordnet virkeligheten, og at realisme og kvalitet henger sammen. Men det er troverdighet, ikke realisme, som avgjør. Jeg tror mange av disse krimforfatterne forveksler realisme med troverdighet, til tross for at krimsjangeren (ved siden av fantasy) vel er det beste beviset på at mens troverdighet alltid er et must, er realisme bare et valg.

Jeg føler meg derfor rimelig sikker på at det finnes et kvalitetsskille mellom krimforfattere som skjønner at de skriver tekst og driver med historiefortelling, og krimforfattere som tror at de på død og liv må beskrive virkeligheten. Da blir det mye kaliber, og få gode setninger. En dårlig krimforfatter tenker at troverdighet er selve målet. En god krimforfatter vet at troverdighet bare er en svært krevende forutsetning. Forskjellen i tenkemåte er stor, og for alt jeg vet forhindrer denne tenkemåten at krimromaner i mange tilfeller aldri klarer å utvikle seg fra amøbestadiet og forblir klønete forsøk på litteratur. Alt dette her gjelder for øvrig all skjønnlitteratur, ikke bare krim. Da skuler jeg spesielt i retning forfattere av selvbiografiske romaner og romaner som dyrker jeg-fortellinger i presens. En god skrøne slår virkeligheten når som helst.

Sånn. Da burde jeg ha klart å si noe passe fornærmende om de aller fleste: Krimforfattere (minus Chris Tvedt), andre forfattere, leserne deres, selvbiografiske romaner, krimromaner (publiserte og upubliserte), Krimfestivalen v/programansvarlig og Cappelen Damms møblement, Rivertonprisen, kortvokste, overvektige og Jo Uddermann.

Jeg har bevist at jeg fremdeles lever, og verken er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Og nå skal det leses krim! Men foreløpig ikke ny, norsk krim, siden Tidemann-familiens samling av Chris Tvedt-bøker befinner seg hjemme hos mamma i nord. Det blir i første omgang Patricia Highsmiths The Talented Mr Ripley og John le Carrés The Spy Who Came in from the Cold.

Det er godt å være tilbake.

Politi

PolitiÅrets begivenhet i krimland er Jo Nesbøs Politi, den tiende romanen om Harry Hole. De som fryktet at Harry strøk med på slutten av Gjenferd slipper å bekymre seg mer, og kan slutte å sjekke bloggen min daglig for å finne svar på om Harry døde eller ikke da han ble skutt. Her kommer endelig svaret: Nei, han døde ikke. Og for the record: Internett er ikke ei spåkjerring, og jeg er ikke synsk. Din dott.

Harry lever, og han er til og med edru. Men politiet må klare seg uten ham når en politimorder slår til. Morderen dreper politifolk på åstedet for uoppklarte drap, og etterforskerne har lite å gå på av spor og mulig motiv. Det er den klassiske situasjonen der etterforskningen ikke rikker seg av flekken (offisielt sett, uoffisielt skjer det langt mer), og det brenner under føttene på unge politimester Bellmann. Men den like klassiske seriemorderkrimmen til Nesbø får en snedig vri når det er etterforskerne selv som er potensielle drapsofte for en morder de ikke klarer å stanse. Siden Nesbø har begått såpass harde narrative anstrengelser for å dekke over deler av plottet fra begynnelsen av, skal jeg ikke si så mye mer enn at blodet atter en gang flyter i Oslo og omegn. Politiblod.

Jo Nesbø har nådd det skumle punktet i serien om Harry Hole der det egentlig bare kan gå nedover. Det er alltid stygt når det skjer, og det skjer alltid. Det er ikke smart å skrive noen skikkelig gode krimromaner som hundretusenvis av mennesker elsker, for da må man prøve å overgå seg selv i neste runde. Forfatteren begynner å gå tom for gode ideer omtrent samtidig som salgstallene når det nivået der forlaget gir ut hva som helst, fordi de vet at det betyr store penger. Og så tør de ikke å si nei til en bok som er for dårlig, fordi de vet at andre forlag står klare til å sope inn pengene istedet. De smarte forfatterne lar hovedpersonene sine brenne i hjel eller få Alzheimer før det går så langt. De dumme forfatterne fortsetter å skrive. Og de enda dummere leserne fortsetter å kjøpe de dårlige bøkene, sånn at de dumme forfatterne kan skrive enda flere dårlige bøker og tjene enda mer penger. Med vennlig hilsen brent krimleser.

Derfor er det veldig fint å se at Jo Nesbø med Politi utvikler seg enda et stort skritt i retning av god forfatter, og unngår alle fellene forfattere begynner å gå i når de ikke lenger må bekymre seg for blank refusjon. Politi er Jo Nesbøs beste roman så langt, og befinner seg milevis unna debutromanen Flaggermusmannen når det gjelder litterær kvalitet. Hvis den positive utviklingen fortsetter i samme tempo, spår jeg Nobelpris for den tjuende romanen om Harry Hole.

Fra spøk til alvor: Politi er beviset på at alle som påstår at krim generelt er altfor dårlig litterært, har helt rett. Det er ikke bare det platte, enkle og uspennende språket som er problemet. Det er som regel veldig lett å se at den jevne krimforfatter har forsvinnende lite peiling på hva god litteratur er for noe, og derfor tror at de bare trenger et plott som henger sånn noenlunde sammen, og å skrive det ned omtrent som de har tenkt det. En dæsj action, en dæsj romantikk, en dæsj konflikt med kjerringa eller sjefen, en dæsj sosialpornografi, og så er man i mål. Nesbø vet bedre, og derfor var Politi en roman jeg leste med fokus på noe annet enn plottet.

Det er mulig at den store Nesbø-vekkelsen som har hjemsøkt vårt land har fått Nesbø til å skjønne at han ikke trenger å stresse for å nå slutten av romanen ved å gå all in med et stramt og målbevisst plott. Jeg tror han har skjønt at de fleste leserne vil elske å være tilbake i Harry Hole-land – et land som er til forveksling likt Oslo, Norge – og at han derfor kan bruke den plassen han vil på å skrive om akkurat det han vil. Han har forhåpentligvis skjønt at han har det lille ekstra som gjør at man blir tiltrukket av hans tankeverden, hvor dyster og brutal den enn måtte være.

Han tar seg i alle fall tid til å skrive alle kapitlene skikkelig, og viser at han vet hvordan han skal fortelle historier, der mange av dem ikke har noen betydning for hovedplottet. Kapitlene er ikke skrevet for å skumleses sånn at man kommer raskt til slutten og avsløringen; de er skrevet for sin egen del. Han er bevisst på perspektivene; hva som avsløres når. Han begynner å bli dreven på hvordan man skaper tvetydighet gjennom språket sånn at leseren lures, og er generelt mye sikrere språklig. Han benytter enhver anledning til å legge inn kunnskapsrike og intelligente refleksjoner som tangerer handlingen i forbifarten. Teksten viser mye mer personlighet enn jeg kan huske fra tidligere romaner, og har en tenksom, ironisk, mørk og autoritær fortellerstemme. Han boltrer seg i universet han har brukt ni bøker på å bygge opp, og har det ikke travelt.

Nesbø har til dels forlatt den groteske volden fra Panserhjerte, og det er relativt lite voldsfokus her tatt i betraktning at det er en Nesbø-roman på over 500 sider. I stedet for å fråtse i vold, bruker han tid og plass på å bygge opp et eskalerende og grøssende ubehag, mistenksomhet og frykt. Og det er nettopp det: Frykten for vold fungerer som regel bedre enn utført vold, fordi frykten engasjerer mens volden skaper distanse. Spesielt i en Nesbø-roman, der man aldri kan vite hvem som kommer til å leve eller dø. Han har tatt livet av samtlige hjørnesteinskarakterer i serien så langt – bortsett fra Harry selv. Når fortelleren da ber meg om å bli redd på karakterenes vegne, så blir jeg redd. Før eller siden er det noen som får hodet kappet av, som regel bokstavelig talt. En dag blir det nok Harry selv, når Jo Nesbø har gått tom for bedre ideer. Men jeg håper det blir lenge til, nå som han begynner å få finmotorikken på plass.

Det eneste aberet med at romanen var så godt egnet for nærlesning, var at jeg skjønte hvem morderen var et par hundre sider før det var meningen. Vanligvis bruker jeg det mot forfatteren, fordi det gjerne betyr at de har vært for slappe med kamuflasjen eller har altfor få potensielle mordere. Men her er jeg usikker på om det var morderen som var for åpenbar, eller om jeg bare er uhyre observant og mitt sedvanlige lynende intelligente selv. Jeg går for det siste, siden det tar seg best ut for både meg og Jo.

Løsningen finner man hvis man følger kjærligheten. Noe som er lettere sagt enn gjort, siden alt i Politi handler om kjærlighet – eller kjærlighet og seksualitet. Hvor man enn snur seg i de drøyt fem hundre sidene, støter man på det samme. Forbudt kjærlighet, hemmelig kjærlighet, besatt kjærlighet. Avvisninger, skuffelser, forelskelser, begjær, skam, makt, sjalusi, hevngjerrighet og hat. Skaphomofili, utroskap, voldtekt og tvilsomme sexleker. Harry som elsker Rakel, men får trøbbel med en ung politistudine av typen Fatal Attraction. Truls som elsker Ulla som elsker ektemann Mikael som står i med byråd Isabelle Skøyen mens han tenker forbudte homoerotiske tanker om den vakre døde skurken fra Gjenferd.

Nesbø er til og med i humør for skikkelig romantikk, noe han ellers aldri er med mindre han bygger opp til et tragisk crescendo. Men ikke denne gangen. Hvem skulle trodd at det bor en ekte romantiker i Nesbø? Jeg nyter det så lenge det varer, og tviler på at det holder i mer enn en bok eller to til. For mye lykke og harmoni, og det begynner å klø i morderfingrene til Nesbø.

Alle disse kjærlighetshistoriene henger sammen på sin måte, enten i plottmessig eller tematisk forstand. Fordi man finner så mange variasjoner over samme tema, så mange ekko av samme motiv, lykkes Nesbø med å skjule sporene til morderen i teksten selv om de er der hele tiden. Det gjør romanen god både litterært og krimteknisk. Men! Det holder ikke hele veien. Slutten er en helt merkelig kontrast til resten av romanen; en klisjéaktig nødløsning som hører mer hjemme i en banal billigkrim enn en verdig og spennende avslutning på Politi. Slutten nærmer seg «…og morderen var splitter pine gal! The End.»

Slutten burde ha rommet en større tragedie, en virkelig tragedie, en tragedie som selv et ikkemyrdende menneske som meg kan forstå. Dessuten fikk jeg ikke momentene til å henge sammen, for det virket som om motivet var basert på en slags misforståelse. Morderen hadde ikke all den informasjonen han trengte for å gjøre en god vurdering av situasjonen, og man bør ALLTID ha korrekt informasjon tilgjengelig før man begynner å myrde folk i stor skala. Sånne misforståelser er tragiske når de fører til feilbehandling i helsevesenet, men de hører ikke helt hjemme i en krimroman.

En relevant parallell: Maria Langs En morder lyver ikke alene, som jeg leste i påsken. Det er en svensk hurrakrim fra femtitallet der – i likhet med Politi – alt handler om kärleken og hvem som ligger med hvem. Merkelig nok har Langs roman et motiv som var så bra at jeg ble slått i bakken – ikke minst fordi det dukket opp nettopp i en ironisk Agatha Christie-kloning med høy sigarføring. Psykologisk dybde, troverdighet, ekte menneskelig tragedie og kjærligheten som går over styr uten patologisk galskap. Jeg ble sittende å fundere på motivet etter at boken var ferdiglest, og likte det tankevekkende og moralsk sett ubehagelige ved slutten. Motivet var sånn at det fikk plottet til å gå opp, men ikke verden, og avstanden mellom de to gjorde inntrykk. Det er sånn jeg forventer at Nesbø skal levere når han først legger listen så høyt og er så nær målet. Dessuten ser jeg av innlegget mitt om Gjenferd at han klarte det der. Neste gang, formoder jeg?

Men det er ikke slutt før jeg har sammenliknet Politi med de andre Harry Hole-bøkene. I tider der Nesbø er folkelesnad, er jo bøkene et allment samtaleemne som majoriteten av befolkningen kan delta i. Enten man liker eller ei.

Fem på topp: Litterært sett mener jeg at Politi er den beste hittil. Det skjærer meg i hjertet å si det så direkte, for min personlige favoritt er fremdeles Rødstrupe. Det føles litt som å skulle dumpe mannen i mitt liv for å gifte meg med en revisor, men sånn er det. Gjenferd var bedre motivmessig, god litterært og får plusspoeng for å ta opp relevant og viktig tematikk på en reflektert måte. Dessverre leste jeg den på én dag, og derfor husker jeg skammelig lite av den. Men jeg husker at den gjorde dypt inntrykk der og da. Marekors og Sorgenfri klarer jeg aldri å skille fra hverandre, fordi de var så spennende at jeg leste begge på en uke. Men den beste av dem var den med seriemorderen. Den andre ville ha byttet plass med Frelseren i taperbunken under, hvis jeg klarte å huske hvem som var hva.

Fem på bånn: For Frelseren var bra, det var vel omtrent da det begynte å gå skikkelig oppover for Nesbø, og skikkelig nedover for Harry. Mulig jeg undervurderer denne, for jeg mener å huske at det var mye som fungerte her. Snømannen ble jeg skuffet over, som jeg alltid blir når det er ÅPENBART hvem morderen er hele veien og jeg ikke engang får sjansen til å outsmarte forfatteren. Panserhjerte var for heslig brutal og unødvendig lang. Kakerlakkene husker jeg ingenting av, bortsett fra at Thailand er hett, snuskete og korrupt. Flaggermusmannen var spennende, men dårlig litterært.

Status quo er med andre ord at alt fremdeles er som det skal være i et godt krimforfatterskap, der de nyeste bøkene er blant de beste og de eldste bøkene ikke er fullt så gode. Harry Hole trenger derfor ikke å avlives med det første.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Og ikke minst: Takk til Moshonista for å ha introdusert meg for begrepet finmotorikk i en litterær sammenheng.

Endelig ferie!

I går hadde jeg min første ordentlige feriedag, og det feiret jeg med å lese ferdig August Strindbergs Det røde rommet. Nerdepoeng til meg! Jeg likte boken godt og skjønner hvorfor den har klassikerstatus, men det var vanskelig å henge med i Strindbergs analyse av et samfunn jeg overhodet ikke kjenner. Jeg er glad jeg leste boken, og er like glad for å være ferdig. Det røde rommet anbefales varmt til tålmodige eller spesielt interesserte lesere, og Strindberg skriver virkelig godt – i verdenshistorisk forstand. Og så lærte han meg et nytt ord: Brennevinslitterat. Det er – på så mange måter – et verdifullt ord å kunne for en litteraturviter. Spesielt når fornærmelser skal deles ut sent på kvelden.

Ferien varte ikke så lenge, for i dag var jeg tilbake på jobb igjen. Min definisjon av ferie inkluderer nemlig to arbeidsdager i uken i statens tjeneste. Det føles som ferie så lenge jeg har fri fra manuslesing fem dager i uken, og vi har sommertid med sju timers arbeidsdag. Jeg vet ikke om det gir meg enda flere nerdepoeng, eller om det betyr at det bare er skikkelig gøy å jobbe i staten. (Eller om de bare ansetter nerder som meg i staten, som ikke vet hva «skikkelig gøy» er for noe.) Uansett er det good times, for de neste åtte ukene kan jeg lese akkurat det jeg vil, og så mange bøker jeg orker.

Jeg har en skikkelig fæl skrivesperre for tiden, og klarer ikke å skrive så mye fornuftig om verken det ene eller det andre. Men lister funker alltid, og jeg har satt opp en liste over de første tre bøkene som skal leses i ferien. Flere bøker enn det er jeg ute av stand til å planlegge i forkant.

1. Jo Nesbø – Politi

For mange en innlysende førsteprioritet i disse dager. For meg ikke spesielt innlysende, ettersom jeg er både tålmodig og bedagelig og har nok å lese fra før. Dessuten er jeg like god til å spare på bøker som jeg var til å spare på godteri da jeg var liten. En lett blanding av selvdisiplin og masochisme. Men fine tenner, det har jeg da. Jeg fikk Politi tilsendt fra Aschehoug, og for en gangs skyld skal jeg skubbe alt annet til side for et leseeksemplar. Jeg må nesten det, for det er bare et spørsmål om tid før en eller annen skravlesyk tulling spoiler hele handlingen for meg. Hittil har jeg unngått å lese alle anmeldelser av boken, og oversett Nesbø-hysteriet som snur halve Norge på hodet for tiden. Jeg gjør mitt beste for å bevare følelsen av at når jeg åpner Politi, så er Harry Hole bare min. Og min blir han, fra og med torsdags morgen. Det føles litt som å glede seg til julaften midt på sommeren.

2. Virginia Woolf – Til fyret

Til fyret blir ren pliktlesing, og ikke bare fordi den er lesesirkelbok i juni. Jeg har enorm respekt for Virginia Woolf som tenker og skribent, og mener hun hadde et sjeldent essayistisk talent. Men romanene hennes klarer jeg ikke å like. De er for kunstige og intellektuelle, sofistikerte og livløse. Men enhver litteraturviter med respekt for seg selv (og evnen til å ta litterære referanser) har lest Til fyret. Jeg har selvrespekt, og dermed er det bare én ting å gjøre. Det er likevel noe helt annet å pliktlese klassikere av dette kaliberet enn å pliktlese moderne bøker bare fordi de tilfeldigvis er snakkiser for øyeblikket. Jeg føler en kriblende blanding av ærefrykt og historisk sus hver gang jeg leser bøker som millioner av mennesker har lest før meg, de fleste av dem i en annen tid, et annet sted. Om handlingen er kjedelig, føler jeg meg likevel som en del av verdenshistorien. En bitteliten og ubetydelig del, men det er nettopp min egen litenhet jeg liker å kjenne på. Jeg er liten, litteraturen er STOR. Og Virginia Woolf bør absolutt leses i damenes år 2013.

3. Moshin Hamid – Slik blir du styrtrik i Asia

Før jeg feiret ferien med å lese ferdig Det røde rommet i går, feiret jeg med å vaske trappen i gården. Mens jeg vasket, fant jeg ut fire ting. 1. Jeg har en eksepsjonelt sterk rygg til å være et skarve fruentimmer. 2. Renholdsyrket er likevel ikke noe for meg. 3. Jeg har skikkelig lyst til å lese indisk litteratur. 4. Jeg elsker indisk mat. Jeg er usikker på hvordan punktene 1 og 2 førte til 3 og 4, men tror det skyldes varmen, svetten og det å utføre hardt fysisk arbeid uten lønn. Etter et kjapt blikk i hyllene fant jeg ut at jeg har en del indisk litteratur stående, men Moshin Hamids roman er den nyeste og absolutt korteste. Solgt! Det blir sommer tikka masala style.

Hvis skrivesperren min blir langvarig, kommer jeg til å perfeksjonere listeformen her på bloggen i sommer. Jeg håper selvfølgelig at det blir unødvendig, selv om jeg mener at man aldri kan få for mange lister over bøker. I så fall lover jeg å komme tilbake med lister over bøker jeg faktisk har lest neste gang. Eventuelt noe annet i agurksjangeren.

Until then: Harry Hole er tilbake!

Gjenferd

Harry Hole er tilbake i Oslo etter tre år i Hong Kong. En ung rusmisbruker er blitt skutt i brystet og drept, og drapsmannen er arrestert. Det ser ut til å være en opplagt sak. Et oppgjør mellom to narkomane, en uvesentlig hendelse ingen bryr seg om. Likevel er Harry tilbake i Oslo for personlig å etterforske saken. Gutten som er arrestert for drapet er nemlig Oleg Fauke; sønnen til Harrys store kjærlighet Rakel, og den eneste gutten som noen gang har kalt Harry for pappa.

Harry jakter på sannheten om hva som egentlig skjedde den ettermiddagen i juli da Gusto Hanssen ble drept. For å finne svaret må Harry skaffe seg oversikt over det nye rusmiljøet i Oslo, hvor alt dreier seg om det nye stoffet som omsettes på Plata. Stoffet kalles fiolin, og har satt omsetningen av heroin ut av spill. Fiolin er sterkere, men medfører færre overdosedødsfall, noe politikerne og allmennheten er svært fornøyd med. Bakmannen kalles Dubai, en skygge ingen har sett, men som allerede har fått et rykte på seg som får alle involverte i omsetningen av fiolin til å holde kjeft. Advarslene Harry mottar er tydelige: Hvis han ikke lar saken være i fred, kommer han til å dø.

Gjenferd er en utrolig god kriminalroman. Som svoren Nesbø-tilhenger er jeg aldri i tvil om hvorvidt bøkene hans kommer til å falle i smak. Spørsmålet er heller hvor godt jeg kommer til å like den siste boken sammenliknet med de tidligere bøkene om Harry Hole. I Gjenferd er spenningsnivået så konstant at det egentlig aldri stiger. Det er der fra første til siste side. Selv om jeg begynner å gjenkjenne noen av Nesbøs grep, klarer han fortsatt å dra noen overraskelser opp av hatten til slutt. Jeg kan ikke annet enn å nikke anerkjennende, og tenke at han var smartere enn meg denne gangen også. Og det er nøyaktig det en god krimforfatter skal være. Men Nesbø er etter min mening mer enn “bare” en god krimforfatter. Han er en intelligent forfatter, som på sitt beste forteller historier som det er viktig å lytte til.

Gjenferd er en sterk reise inn i Oslos tunge rusmiljø, en brutal og nådeløs virkelighet de fleste av oss bare ser bruddstykker av utenfra. Nesbøs perspektivveksling minner meg om filmen “Traffic” (2000), fordi vi får innblikk i alle de involverte leddene av narkotikahandel og -misbruk. Smuglerne, bakmennene, politikerne, selgerne, brukerne og de pårørende veves alle inn i romanen, med sine historier og grunner til å være der de er. Hvem som tjener på andres elendighet, og hvordan elendigheten sprer seg. Lest som kriminalroman klarer Jo Nesbø det veldig få krimforfattere klarer: Å forene who dunnit-krim med psykologisk krim. Spenningen er jevn fra første side fordi leseren både lurer på hvem som er morderen, og hva som er motivasjonen bak drapet. Det viktigste spørsmålet i romanen var for meg likevel: Hvor gikk det galt med Oleg Fauke?

Svaret får vi gradvis, gjennom den avdøde Gusto Hanssens siste tanker. Han ligger på gulvet i narkoreiret, skutt i brystet, og skal snart dø. Unggutten tenker tilbake på sitt eget liv, i de siste sekundene før han mister bevisstheten. Gustos fortelling er opprørende lesning. Han er fosterbarn, sjeldent vakker, og har klare antisosiale trekk. Han elsker ingen, men er en mester i å lese andres følelser. Innsikten bruker han til å ødelegge alle han kommer tett nok inn på, ved å manipulere, stjele og misbruke andres kjærlighet. Det nærmeste han kommer følelsen av kjærlighet i løpet av sitt korte liv, er rusen.

I litteraturens verden har Gusto visse fellestrekk med Goethes Mephistopheles, som lokker Faust på avveie og utløser fortvilelse og undergang. En skikkelse som alltid ser halve sannheten klart, men bare den kyniske, destruktive delen. I virkelighetens verden er Gusto en psykopat. For ham er andre mennesker brikker i et spill han kan bruke til egen vinning. Andres medfølelse og sårbare punkter er hans inngangsportal til utnytting, og konsekvensene flirer han av.

Dessverre er Gusto også en troverdig karakter, og det er det som gjør boken så opprørende. I hovedsak finner man mennesker med antisosiale personlighetsforstyrrelser (psykopater) to steder i samfunnet: I rusmiljøer/fengsler, og på toppen av samfunnsstigen. Hvor de ender opp handler om hvorvidt de er ressurssvake eller -sterke. Dette er nok et faktum Jo Nesbø også er klar over, for den kriminelle rusmisbrukeren Gusto har ganske riktig sine tvillingsjeler godt plassert på solsiden i det dystre samfunnet boken skisserer. Og de har mye å tjene på andres undergang. Makt og penger. Enten eller. Mest sannsynlig både og. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha fått innblikk i en verden som er alt annet enn fiktiv.

Gustos historie avdekker samtidig Olegs historie og binder ungguttene sammen gjennom deres farløse skjebner. Gusto har aldri kjent sin far, men det har Oleg. Valget Harry Hole og Rakel Fauke tok om å holde seg unna hverandre på grunn av hendelsene i Snømannen, viser seg å ha vært en større belastning for Oleg å takle enn risikoen for å bli drept av en potensiell seriemorder. Voksne beslutninger er ikke alltid så velfunderte som de ser ut til. Oleg har tolket Harrys fravær som et svik, og spørsmålet er om det nå er for sent å rette opp i.

Gjenferd er en eksemplarisk utført kriminalroman, men den forteller samtidig en viktig historie. Da spørsmålene om hvem og hvorfor til slutt ble besvart, var det et svar som både knuste hjertet mitt og reparerte det samtidig. Jo Nesbø er for lengst utkåret til Norges ubestridte krimkonge, men jeg synes det er på tide at han rett og slett får status som god forfatter. Observasjonsevnen og refleksjonsnivået som kommer til uttrykk i de beste romanene hans fortjener å bli lest for mer enn bare spenningens skyld. Gjenferd er en slik roman.

De dødes bibliotek

“Sensasjonell krimdebut” var VG-anmelder Berit Kobros dom over Glenn Coopers De dødes bibliotek. Hun ga terningkast fem og mente at Cooper “går langt utenpå Dan Brown” – hva nå enn dét betyr. Likevel må jeg si meg enig i både terningkastet og det sensasjonelle ved en forfatter som debuterer i Dan Browns fotspor, og koker sammen et plott hvor middelaldermunker, hellige barn, hvitsnippforbrytere, arkeologer, FBI-agenter, matematikkgenier og selveste Winston Churchill og Harry Truman figurerer i en og samme historie. Man får til og med oppgitt datoen for selveste Dommedag i denne romanen. Intet mindre.

Dommedagsmorderen

Handlingen i romanen foregår på tre tidsplan. Den 7. juli år 777 blir den syvende sønn av en syvende sønn født på Isle of Wight. Mens sekstallet tilhører Djevelen, er syvtallet Vår Herres magiske tall. Omsorgen for det underlige guttebarnet overlates til klosteret på øya, i likhet med andre barn som foreldrene ikke har råd til eller ønske om å beholde. Den skjebnesvangre fødselen har ikke gått upåaktet hen for klosterets munker og nonner, og det viser seg snart at det er all grunn til å korse seg over den lille guttens evner.

I 1947 gjør arkeologer et helt hårreisende funn på Isle of Wight. Oppdagelsen er så sensasjonell at myndighetene ikke kan tillate at den blir kjent for verden. Tidligere statsminister Winston Churchill inngår en avtale med president Harry Truman om å skyve hele problemet over på amerikanerne. Truman oppretter det topphemmelige Area 51 utenfor Las Vegas, og iverksetter UFO-tiltak for å kamuflere hva som egentlig foregår ute i ørkenen.

I mai 2009 bryter New Yorks innbyggere ut i panikk når en rekke dødsfall knyttes til “Dommedagsmorderen”. Det er tilsynelatende ingen forbindelse mellom noen av ofrene, og de er drept på helt forskjellige måter. Det eneste som binder dem sammen, er at alle ofrene på forhånd har mottatt et postkort med tegningen av en likkiste, der dødsdatoen deres er fastsatt.

Nysgjerrig nå? Det har du all grunn til å være.

Will Piper

Saken havner hos FBI-agent Will Piper, en forfyllet storsjarmør og legendarisk profiler med voldelige seriemordere som spesialfelt. Han har ødelagt sin egen karriere på grunn av en kvinnehistorie, og har nå kun ett mål for øyet: Han skal pensjoneres fra FBI om fjorten måneder og gir blanke faen i alt annet frem til da. Hans plan om å komme seg fyllesyk gjennom arbeidsdagene tar brått slutt når han får hovedansvaret for Dommedagssaken. Han får den unge agenten Nancy Lipinski som partner, en kvinne som tilsynelatende er Wills rake motsetning: Pliktoppfyllende, ambisiøs og hardtarbeidende.

Will Piper er den festligste hovedpersonen jeg har funnet i en krimroman på veldig, veldig lenge. Han er så frekk og ironisk at det er en fornøyelse å lese, og Cooper lykkes godt i å etablere en karakter som man ville irritert seg over i det virkelige liv, men som egner seg perfekt i en storslagen krimroman. For den leseren som nå har Jo Nesbøs Harry Hole i tankene, er det ingen grunn til sammenlikning. Mens Harry Hole drikker seg vekk fra harde erkjennelser og en tøff hverdag, lever Will Piper simpelthen etter følgende filosofi: “I hans bok var det slik at hvis du klarte å komme deg på arbeid til tiden, aldri drakk på jobben og ikke rørte en dråpe før happy hour, så hadde du ikke noe alkoholproblem”.

Det er med andre ord heller ingen grunn til å sammenlikne Will Piper med Dan Browns Robert Langdon, som er like prektig som en tiåring speiderjente – og omtrent like spennende. For eksempel er dette Will Pipers reaksjon når han får vite at kollegaen hans har fått slag:

Will foraktet Mueller. Selvgod, hengslete drittsekk. Absolutt alt etter boka. Komplett utålelig. Kødden kom fremdeles med bitende kommentarer om utbruddet hans, serverte dem rett i ansiktet på ham, for jævelen regnet med at han var beskyttet av Wills status som utstøtt. Håper at han kommer til å gå og snakke som en åndssvak resten av livet, var den første tanken som slo ned i ham. ‛Herregud, noe så forferdelig’, sa han i stedet.

Piper er like usentimental når han forholder seg til andre politikolleger og pårørende, som når han feller en knusende dom over den snobbete kona til et av Dommedagsofrene:

Der hadde han det, en forklaring på denne manglende samarbeidsviljen. Bortsett fra den ulempen det var å miste en pålitelig ektefelle, så mislikte hun å bli assosiert med Dommedagssaken. Det var høyprofil, men lavrente. De fleste av ofrene var anonyme underklassemennesker. Mordet på David var ikke bra for hennes image, uheldig for karrieren, de hvite, rike partnerne hennes hvisket og tisket om henne mens de pisset i urinalene og puttet på greenen. På ett vis var hun antakelig sint på David fordi han hadde fått halsen skåret over.

Glenn Cooper er kort sagt en krimforfatter som behersker sarkasmens gylne kunst til fingerspissene. Dessverre går han på trynet i den klassiske amerikanske fellen, fordi han åpenbart følte at det ville ha vært for galt hvis han lot Will Piper drikke alene frem til pensjonsalder. Will må selvfølgelig finne Kjærligheten og begynne et nytt og bedre liv. Dermed forsvinner Pipers (u)sjarmerende vesen underveis i en litt søtladen “boy meets girl”-historie. Heldigvis står selve plottet fjellstøtt innen han kommer så langt, og det forhindret derfor at interessen min dalte i takt med Will Pipers promille.

Dramaturgiske finurligheter

Det er ikke bare Will Pipers personlighet som gjennomgår en drastisk forvandling underveis. Det virker nemlig som om Glenn Cooper midtveis i romanen forandrer mening om hvilken type spenningsroman han vil skrive. I begynnelsen er romanen strukturert etter klassiske Dan Brown-prinsipper, med dertil hørende cliff hangers. Man spekulerer iherdig på hvem Dommedagsmorderen kan være, hvordan i huleste han gjennomfører drapene, hva denne mystiske arkeologiske oppdagelsen kan være, og hva det er for slags magiske evner man får når hele ens eksistens er omgitt av syvtall.

Men midtveis uti romanen er det plutselig veldig enkelt å gjennomskue hvem Dommedagsmorderen er, og det er ikke bare fordi undertegnede er sylskarp og har vært ute en vinternatt før i krimmens iskalde verden. Identiteten hans avsløres for leseren, og det samme gjør guttens magiske evner. Dermed kan man ikke unngå å skjønne store deler av sammenhengen. Romanen får et mer thrilleraktig preg og tempoet skrus ned. Cooper tar en Umberto Eco og vier mye plass til handlingen i middelalderen, samtidig som han slipper oss inn i Dommedagsmorderens liv og psyke.

En slik plutselig endring er grunnen til at Jeffery Deavers Insektgutten er den desidert beste kriminalromanen jeg noen gang har lest. Men i Deavers roman skjønner man at forfatteren har ledet leseren på villspor med vilje helt fra starten av, og sannsynligvis gapskratter av fryd over å ha lurt millioner av lesere trill rundt. I De dødes bibliotek virker det derimot som om Cooper plutselig bare ombestemte seg med tanke på hvilken type spenningsroman han ønsket å skrive, og fulgte innskytelsen. Likevel fungerer det, pussig nok. Mye av årsaken ligger i at Coopers plott er så originalt at det i seg selv gjør boken spennende. I tillegg skriver han såpass bra at boken tåler tidlige avsløringer og mangelen på cliff hangers.

God krim

Et aber med boken, som dog ikke kan lastes Glenn Cooper, er at oversettelsen til tider er litt for lite smidig i forhold til originalspråket. Det skinner gjennom at boken er oversatt fra amerikansk engelsk, og det gjør at enkelte partier blir i overkant klisjéfylte. Det klassiske utbruddet “You know it, and I know it!” høres fryktelig teit ut oversatt til “Du vet det, og jeg vet det!”, og man risikerer å le litt av deler som egentlig er alvorlige.

Teit virker også oversettelsen av FBI-avsnittene Grand Theft, Violent Crime og Organized Crime til Store Tjuverier, Voldskriminalitet og Organiserte Forbrytelser – det virker Altfor Ruvende og Konstruert. Voldsavsnittet er den norske betegnelsen, og avsnittene for grove tyverier og organisert kriminalitet ville passet bedre. As if FBI ville ha kalt noe «tjuveri» istedenfor «tyveri». Herregud, så teit.

Men jeg pirker sannsynligvis mye fordi det egentlig ikke er så mange store ting å pirke på. Noen logiske brister er det her og der, men logiske brister har tross alt ikke forhindret folk i å trykke Bibelen til sitt bryst, så det tenker jeg må være lov. Dette er en god krimroman; en langt over gjennomsnittlig velutført krimroman og en sterk debut. Jeg storkoste meg med den. Det er eventyr og fantasi fra ende til annen, men det er et særdeles festlig eventyr å være med på så lenge det varer. Oppfølgeren Sjelenes bok står allerede på ønskelisten min.

Takk til Schibsted forlag for leseeksemplar.