Stikkord: Jane Austen

Tilbake til Pemberley

Jane Austens romaner har inspirert en forbløffende mengde forfattere til å skrive enten fortsettelser av eller andre versjoner av originalverkene hennes (med eller uten zombier). Spesielt karakteren Mr Darcy fra Pride and Prejudice dukker opp i stadig nye sammenhenger, og blir dermed – det må sies – tvunget inn i situasjoner den ekte Mr Darcy nok ville følt seg svært ukomfortabel i. Jeg tipper at Jane Austen selv ville ha ment at slike bøker for det meste er en direkte radbrekking av originalen; at forfatteren på tross av sin hengivenhet for Austen ikke har skjønt poenget med bøkene hennes, og at det er en tvilsom ære å se sine karakterer og plott leve videre i bøker skrevet av forfattere som er forgapt i følsom romantikk og sentimental lidenskap – noe Austen selv ikke var. Til tross for at jeg gjerne skulle ha lest hvordan man kunne tenke seg at det gikk videre med karakterene i en av mine yndlingsklassikere – Pride and Prejudice – har jeg derfor alltid ligget langt unna slike fortsettelser, klok av skade etter å ha lest Alexandra Ripleys hårreisende dårlige fortsettelse av Margaret Mitchells fantastiske Tatt av vinden som tenåring.

Nettopp derfor ble jeg overlykkelig da jeg i fjor høst leste at selveste P. D. James hadde skrevet en fortsettelse av Pride and Prejudice. Det krever en virkelig intelligent, belest og dyktig forfatter for å kunne gjenskape Austens univers på en troverdig og interessant måte, og forfattere av det kaliberet pleier som regel å foretrekke sine egne originale ideer. Men de gjør unntak, heldigvis, og resultatet er Death Comes to Pemberley, hvor Jane Austens kjære Elizabeth og Mr Darcy blir forstyrret i sin ekteskapelige lykke når et mord blir begått i skogene rundt Pemberley.

Det første James gjør i boken er da også å be Jane Austen om unnskyldning for at hun blander Austens favorittkarakter Elizabeth Bennet inn i en mordetterforskning. Dermed viser James også hvor godt hun kjenner Jane Austen og hennes forfatterskap, ved å være i stand til å forestille seg hvordan Austen ville ha reagert: «No doubt she would have replied to my apology by saying that, had she wished to dwell on such odious subjects, she would have written this story herself, and done it better.»

Hun har rett, Austen ville ha gjort det bedre. Men når Austen selv ikke er her for å skrive fortsettelsen om Elizabeth og Mr Darcy, tviler jeg på at noen kunne ha gjort det bedre enn P. D. James. For Death Comes to Pemberley er lagt så tett opp til originalen at jeg stadig tok meg selv i å glemme at det ikke var Austen selv jeg leste, og jeg ble regelrett sjokkert de få gangene James brøt med god gammeldags decorum på sin elegante ferd gjennom Austens verden. Språket er umiskjennelig og gjennomført austensk. Elizabeth Darcy (tidligere Ms Bennet) var for meg ikke mulig å skille fra originalen. Og Mr Darcy – som vi i denne romanen for første gang får stifte bekjentskap med fra sitt eget perspektiv – er akkurat som Mr Darcy skal være. Burde være. Må være. Osv.

Jeg visste ikke at jeg hadde fundert så mye på hva som kunne skje videre med Elizabeth, Darcy og alle de andre fra Pride and Prejudice før jeg leste Death Comes to Pemberley, og jeg plutselig skulle få lese en kvalifisert tilhengers versjon av hva som skjedde etter at de levde lykkelig alle sine dager. Allerede i første avsnitt av bokens prolog skjønner man at man har med nettopp en kvalifisert leser å gjøre:

«It was generally agreed by the female residents of Meryton that Mr and Mrs Bennet of Longbourn had been fortunate in the disposal in marriage of four of their five daughters. Meryton, a small market town in Hertfordshire […] has an assembly room where dances are regularly held but no theatre, and the chief entertainment takes place in private houses where the boredom of dinner parties and whist tables, always with the same company, is relieved by gossip.»

Dette er Pride and Prejudice. Det er Jane Austen. For en begynnelse!

Elizabeth Darcy har rukket å få to sønner siden sist, og er blitt allment godtatt som husfrue på Pemberley – godt hjulpet av sin utmerkede forstand og upåklagelige manerer. Til og med den fryktede Lady Catherine de Bourgh har endret oppfatning om det upassende ved ekteskapet mellom aristokraten Darcy og middelklassejenta Elizabeth, og det sier det meste. Elizabeths eldste søster Jane er like lykkelig gift (selvfølgelig) med sin Mr Bingley, og paret er bosatt i behagelig avstand fra Pemberley. Året er 1803, og Elizabeth planlegger Pemberleys årlige ball da yngstesøsteren Lydia – familiens sorte får – uventet dukker opp på godset og annonserer at hennes ektemann, Mr Wickham, er blitt myrdet. Mr Wickham har ikke vært velkommen på Pemberley etter at han prøvde å forføre Mr Darcys lillesøster Georgiana før Pride and Prejudice-tidsregningen. Nå kommer ubehagelige minner fra fortiden tilbake og truer med å ødelegge harmonien på Pemberley for alltid.

«I have no doubt that all of you on the night before Lady Anne’s ball had better things to do than make your way through the stormy night with the purpose of murdering a complete stranger in the wild woodland.»

Det er duket for mord og mysterier in the good old fashioned way, med gotisk stemning og obduksjon i skinnet fra stearinlys, likskue med distriktets prominente borgere i juryen, og en rettssak basert på den mistenktes karakter og alt som ikke sies. Mye står på spill. Det blir generelt ufred for en familie av høy byrd når folk går hen og lar seg myrde på eiendommen deres. Den muligens uskyldig mistenkte risikerer å henges for et mord han ikke har begått. Årsakene til Mr Darcys og Mr Wickhams dårlige forhold må for all del ikke komme for dagen, for det vil ødelegge ugifte lillesøster Georgianas gode navn og rykte. Sistnevnte vil være spesielt uheldig ettersom hun nå er i gifteklar alder og har to ivrige beilere: Darcys fetter Mr Fitzwilliam og den unge fremadstormende advokaten Mr Alveston. Ja, for det hadde jo selvsagt ikke blitt noen bok i god Austen-tradisjon hvis det ikke var ekteskap under oppseiling, også under times of distress.

Jeg tror ikke man trenger å ha lest Pride and Prejudice for å henge med i denne boken, og man må heller ikke ha lest boken nylig. P. D. James gir leseren samvittighetsfullt all den bakgrunnsinformasjonen man trenger for å forstå hva som foregår, samtidig som hun gir sine egne tolkninger av tidligere begivenheter. Jeg presiserer dette fordi jeg som blodfan av originalen og eksepsjonelt nerdete leser av denne versjonen er mest opptatt av hvordan James forholder seg til Austen. Alle andre hensyn må vike, og heller vurderes av noen som ikke forguder prosjektet per definisjon. For å unngå detaljer i det kjedsommelige, skal jeg prøve å oppsummere kort.

P. D. James holder seg nært og respektfullt til originalen, og dikter videre på livene til både små og store karakterer. Av og til blir det nesten for mye respekt, siden de satiriske sparkene og avsløringene som er så typiske for Austen her er nedtonet eller fraværende. Men det er også da P. D. James gjør det hun er god på, nemlig å skape portretter av karakterer med fokus på psykologisk dybde og subtile relasjoner mellom dem. Noen ganger var jeg litt skeptisk til retningen hun hadde ført et par av Austens karakterer i, men merkelig nok ga dette meg en følelse av å være i dialog med P. D. James mens jeg leste. Du och jag, P. D., du och jag. Vi er ikke enige om alt, men vi er enig om det viktigste.

Death Comes to Pemberley er mye mer detaljrik enn originalen, et annet typisk særtrekk ved James’ bøker som hun definitivt ikke deler med Austen. Men det at denne boken er mer rik på detaljer, tror jeg gjør det lettere for en leser som ikke er så vant med 1800-tallslitteratur å sette seg inn i karakterenes kontekst. Det er en fremmed verden for en moderne norsk leser, men James får den til å tre frem med tydelige konturer og problemstillinger ved å dvele ved scenene. Det er ikke bare en nostalgisk visitt tilbake til Austens verden, men tidlig 1800-tall generelt. En langsommere verden som er både mer brutal og mer inntrykksvar enn den moderne. Krimplottet i seg selv er ikke det viktigste i boken, noe enkelte lesere kanskje vil innvende mot den. Mot det igjen vil jeg innvende at krimplottet ikke alltid er like fremtredende i James’ øvrige krimromaner heller. Touché.

Det som skiller de to sterkest er faktisk – og dette er overraskende – at den notorisk uromantiske P. D. James her gir utløp for romantiske sider jeg ikke mistenkte henne for å ha. Om Austens romaner er mer romantiske i leserens hode enn i svart-hvitt-format, er slutten på Death Comes to Pemberley så inderlig romantisk at den overgår egne forestillinger. Det eneste som forhindrer P. D. James i å avslutte med slow motion og fiolinmusikk, er at det er vanskelig å få til i bokform. Men det er fint, og helt riktig. Skal hun først rippe opp i den lykkelige avslutningen Austen ga oss for snart to hundre år siden, og introdusere mord og konflikter på det harmoniske Pemberley, må hun nesten avslutte det hele ved å kline til med en skikkelig happy ending. P. D. James tar oppgaven på alvor, og gir meg dermed et muligens fåfengt håp om at Elizabeth og Darcy heretter, og i all fremtid, skal få hvile i fred for alskens snodige innblandinger fra ivrige forfatterfans. Men hvordan det hele ender ifølge P. D. James, dét er definitivt verdt å få med seg.

Cold Comfort Farm

Flora Poste blir foreldreløs i en alder av nitten år. Foreldrene etterlater henne en beskjeden inntekt, og en solid utdannelse hun ikke kan bruke til å skaffe seg arbeid. For å slippe å lære seg å arbeide, bestemmer hun seg ubekymret for at hun heller skal snylte på en eller annen slektning til tiden er moden for å gifte seg. Valget faller på Starkadder-slekten i Sussex, som bor på den falleferdige gården Cold Comfort Farm i Howling. Flora Poste kan som sagt ikke arbeide for føden, så til gjengjeld har hun tenkt å rydde opp i slektningenes liv. Det antar hun nemlig at de har god bruk for. Hun ankommer den trasige gården en sen vinterkveld, og oppdager at oppgaven er mye mer omfattende enn antatt. Cold Comfort råtner under mangel på vedlikehold og vask, og Starkadderne er en utrivelig gjeng lurvete, uhøflige og fiendtlige mennesker tvunget til å bli boende på gården av Aunt Ada Doom – en herskesyk mater familias som har bestemt seg for at livet hennes ble ødelagt den dagen hun «saw something nasty in the woodshed» da hun var liten. Men ingen oppgave er for vanskelig for den handlekraftige Flora Poste.

Stella Gibbons’ gjennomført komiske roman Cold Comfort Farm fra 1932 er en herlig parodi på noen av Englands mest verdsatte og respekterte romaner lagt til den engelske landsbygden. En av forfatterne, Mary Webb, kjenner jeg ikke til, men det er en enkel sak å kjenne igjen referansene til tungvekterne Jane Austen, Thomas Hardy og D. H. Lawrence. Men også high brow-kulturen generelt, inkludert forfattere, intellektuelle og kunstnere får så hatten passer i denne herlige parodien.

I forordet til boken harselerer Gibbons med hva hun som skjønnlitterær forfatter må gjøre for å skrive litteratur og få positive anmeldelser: «to write as though I were not quite sure about what I meant but was jolly well going to say something all the same in sentences as long as possible.» Hun har til og med forenklet anmeldernes oppgave ved å markere med én til tre stjerner hvilke passasjer hun mener er spesielt vellykkede. Allerede i romanens første linjer etablerer Gibbons det som sannsynligvis utgjør Cold Comforts Farms grunnleggende inspirasjonskilde: Jane Austens Emma.

Likhetene mellom Flora Poste og Emma Woodhouse er åpenbare. Begge er i overkant selvsikre unge damer; elegante, snusfornuftige og optimistiske, med en hang til å blande seg inn i folks skjebner, brennsikre på at de alltid vet best. Men der Austens Emma har en lekse å lære og må finne seg i en skikkelig smekk på lanken, seiler Flora gjennom den ene seieren etter den andre. Det virker nærmest som om Floras medkarakterer skapes gjennom hennes fordommer, uansett hvor drøye antakelser hun gjør på forhånd. Hun klarer å gjette seg til at hun har slektninger ved navn Seth, Reuben og Amos før hun har satt sine bein på gården, og har i tillegg gjettet seg frem til hvilke personligheter (og problemer) de har. Og i motsetning til Emma Woodhouse treffer hun blink hver gang hun forsøker å rydde opp for de forvillede slektningene. Dermed spiller Gibbons på leserens forventning om at Floras innblandning må få uheldige konsekvenser for henne til slutt, og tar oss ved nesen.

Gibbons har også latt seg inspirere av Jane Austens stil. Den ironiske distansen, vektleggingen av gode manerer, sleivsparkene til en romantisering av livet og kjærligheten – og ikke minst stemningen; Austens varemerker gjennomsyrer romanen. Men i beste fall er dette snakk om Austen på anabole steroider, siden Gibbons parodierer det samme som Austen samtidig som hun parodierer Austen selv ved å la alt gå helt av skaftet. Austen-parallellen er imidlertid svært viktig for resten av Gibbons’ parodier, for det hun gjør er å flytte skjebnetunge, dramatiske og humørsyke karakterer typiske for romaner av Thomas Hardy og D. H. Lawrence inn i et Austen-aktig univers. Kollisjonen er et faktum, og det er ustyrtelig morsomt.

Thomas Hardy er kjent for sine dystre beskrivelser av noe depressive karakterer med labre fremtidsutsikter i skitne, landlige omgivelser. D. H. Lawrences karakterer har intense sjelekvaler og et uavklart forhold til kjønnsdrift og samfunn. Hele Starkadder-slekten kan plasseres innenfor denne kategorien; fra rundbrenneren Seth, som lusker rundt som en kåt hankatt og noe ufrivillig setter unger på kvinnene i nabolaget hver sommer, til moren Judith, som nærmest er forelsket i sønnen og tilbringer dagene i badekåpen og dyp sorg på et soverom tapetsert med hundrevis av bilder av Seth. Hos Hardy og Lawrence ville underteksten ha vært samfunnskritisk, misantropisk og desillusjonert. I Gibbons’ lystige og overfladiske verden er det eneste som trengs litt ryddehjelp fra en snusfornuftig tenåring, og vips så er alle problemer borte.

Det beste eksempelet på kollisjonen er nok Floras middelaldrende fetter Amos. Han er fanatisk religiøs, og kan ikke åpne munnen uten å dømme noen til evig fortapelse – og det er alltid like malplassert. Første gang Amos snakker i romanen, er ved frokostbordet:

«Suddenly Amos, looking up from his food, asked abruptly: ‘Where’s Elfine?’ ‘She is not up yet. I did not wake her. She hinders more than she helps o’ mornings,’ replied Judith. Amos grunted. ‘’Tes a godless habit to lie abed of a working day, and the reeking red pits of the Lord’s eternal wrathy fires lie in wait for them as do so.”

Det hører selvsagt med til historien at Amos ikke er særlig opptatt av at datteren Elfine reker rundt som en annen alv i området om nettene, og ubeskjedent sniker på vinduene til en gutt hun er forelsket i.

Den dypt religiøse karakteren dukker opp i den engelske landsbyromanen med jevne mellomrom, og forårsaker med sin overdrevne moral som regel stor skade på seg selv og andre. Hos Gibbons er han gjennomført komisk, siden advarslene hans om helvetes evige ild smyges inn i helt hverdagslige og uvesentlige sammenhenger, og det finnes ikke noe skille mellom små og store synder.

Men han møter sin overkvinne i Flora Poste, som ikke lar seg affisere av Amos’ dommedagsprekener. Scenen hvor Flora skal være med Amos til byen for å høre ham preke i menigheten sin og de skal til å ta plass i vognen, er et godt eksempel på hvordan Gibbons lar karakterenes vidt forskjellige tilnærming til livet undergrave hverandre:

«‘Git up,’ said Amos to Flora. ‘Is there a rug?’ she asked, hanging fire. ‘Nay. The sins burnin’ in yer marrow will keep yer warm.’ But Flora thought otherwise, and darting into the kitchen, she returned with her leather coat, in the lining of which she had been mending a tiny tear.”

Denne vekslingen mellom Amos’ skjebnetunge fanatisme og Floras liketil og praktiske innstilling gjør det umulig å ta noen av dem på alvor. Amos tenker på helvete, Flora på å holde klærne sine i orden. Slike kontraster er med på å skape utallige morsomme situasjoner i boken.

Selve handlingen og fremdriften av plottet er underordnet Gibbons’ intertekstuelle spill med andres tekster, og metaperspektivet på litterær/kunstnerisk fremstilling av virkeligheten. Gibbons’ mest vellykkede grep er at hun setter ulike skjønnlitterære typer opp mot hverandre, og lar begge kollapse i sin egen latterlighet, som i eksempelet over. Hun gjør oss hele tiden oppmerksom på at det er en urealistisk og overfladisk roman vi leser, og heltinnen selv understreker gjentatte ganger fiksjonen ved stadig å sammenlikne sin virkelighet med den tradisjonelle kunstneriske fremstillingen av virkeligheten, for så – ironisk nok – å oppdage at hennes egen fiksjonelle virkelighet er det leseren vil oppfatte som totalt urealistisk.

«She had a lively acquaintance with confinements [barsel] through the works of women novelists, especially those of the unmarried ones. Their descriptions of what was coming to their less fortunate married sisters usually ran to four or five pages of close print, or eight or nine pages of staccato lines containing seven words, and a great many dots arranged in threes.”

Dermed harselerer Gibbons’ også med kunsten og litteraturen generelt. En av karakterene, Mr Mybug, er i Howling for å skrive biografien om Branwell Brontë. Han er overbevist om at søstrene Brontë har stjålet brorens tekster for å finansiere sitt ukontrollerte alkoholmisbruk, siden det er umulig å forestille seg at en kvinne kan ha skrevet Wuthering Heights. Denne konspirasjonsteorien åpner for en vidunderlig avsløring av den tradisjonelle mannssjåvinistiske litteraten, som tilpasser virkeligheten ut fra sitt eget ego og dikter opp de mest usannsynlige forklaringer for å rettferdiggjøre egne fordommer.

Det absolutte høydepunktet var for min del Gibbons’ latterliggjøring av kulturen Mr Mybug og hans like springer ut fra, nemlig kunstverdenens merkverdige smak og snobberi. Flora minnes en kinoforestilling av en kunstfilm hun en gang så, og avsløringen av både publikum og filmen er tatt på kornet med lattervekkende presisjon:

«That audience had run to beards and magenta shirts and original ways of arranging its neckwear; and not content with the ravages produced in its over-excitable nervous system by the remorseless workings of its critical intelligence, it had sat through a film of Japanese life called ‘Yes’, made by a Norwegian film company in 1915 with Japanese actors, which lasted an hour and three-quarters and contained twelve close-ups of water-lilies lying perfectly still on a scummy pond and four suicides, all done extremely slowly.

All round her (Flora pensively recalled) people were muttering how lovely were its rhythmic patterns and what an exciting quality it had and how abstract was its formal decorative shaping.”

Bedre kan det ikke sies. Flora sper på med tanker om at det å betrakte Starkadderne sammen gir henne følelsen av å se på en tysk kunstfilm av det lite lystige slaget, og sier dermed en god del om både tysk kunstfilm og Starkaddernes outrerte livsinnstilling.

For meg var Cold Comfort Farm en gjennomført festlig roman, og en av ytterst få bøker jeg garantert kommer til å lese igjen. Hvis jeg skal innvende noe mot Gibbons verk, er det at hun gjør det litt for enkelt for seg selv på slutten. I den grad man kan snakke om eksistensen av en plottmessig (i motsetning til en sterk språklig) drivkraft i teksten, er det hva Aunt Ada Doom egentlig så den dagen i vedskjulet; hva Adam gjorde mot Floras far Robert for mange år siden; hvorfor Adam er så knyttet til Elfine og hvilke rettigheter Judith mener at Cold Comfort skylder Flora. Disse spørsmålene dukker stadig opp i romanen, men Gibbons snyter leseren for svarene. Jeg tipper at dette er Gibbons måte å leke med leserens forventninger på, men synes ikke det er spesielt vellykket. Tvert imot virker det som om hun ikke tok seg bryet med å utvikle plottet helt, og jeg tror romanen ville blitt bedre av noen saftige avsløringer mot slutten.

Cold Comfort Farm er imidlertid en konsept- og språkdrevet roman, og tåler derfor et noe lunkent plott. Ifølge Sunday Times er boken «probably the funniest book ever written.” Det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg skriver gladelig under på at dette er den morsomste boken jeg har lest. Anbefales på det sterkeste!

Januarstatistikk

Januar har gått unna i et forrykende tempo, og jeg har gjort mitt beste for å lese like fort. Kalde vintermåneder foran peisen er som skapt for å fordype seg i en bok, og jeg har hatt flere lesestunder enn jeg ellers pleier å ha tålmodighet til. Min årelange plan om å bruke søndagen til å lese er endelig blitt en realitet. Nå når kattene igjen er fulltallige i heimen har jeg dessuten en fin unnskyldning til å tilbringe mye tid i sofaen, for ellers fryser vel de stakkars små pelskledde ihjel? Mesteparten av æren for min nye tålmodighet er det imidlertid visse forfattere som skal ha. De fleste vil være enige med meg i at det er langt bedre å lese velskrevne bøker av intelligente forfattere, enn middelmådige bøker av merkelige forfattere. Dagens visdomsord.

Dette har jeg lest i januar:

  • Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri 
  • P. D. James’ Death Comes to Pemberley 
  • Inger Hagerups Videre (påbegynt)
  • Charles Dickens’ Store forventninger (påbegynt)

Jeg byttet ut Shakespeares Macbeth med Hagerups diktsamling, siden lyrikkmålet er viktigere for meg å prioritere i år enn skuespillmålet. Ellers har jeg lest det jeg planla første januar, om enn ikke blitt helt ferdig, selvsagt. Fire bokinnlegg er skrevet, så jeg ligger et bittelite skritt foran skjema. Klapp på skulderen.

Hva synes jeg?

Tom Wolfes roman var det absolutte høydepunktet. Forfengelighetens fyrverkeri var ikke lettlest, men den var så intelligent, velskrevet og morsom at tyngden aldri ble frustrerende. Etterpå har jeg tatt meg i nesten daglig å tenke på en av Wolfes utallige smarte observasjoner og finurlige formuleringer, og jeg mistenker mannen for å ha endret mitt verdensbilde i en ikke ubetydelig grad.  P. D. James’ kriminalroman basert på Jane Austens Pride and Prejudice bød på en lykkelig gjenforening med karakterene i en av mine favorittklassikere. Jeg lot meg imponere over James’ behandling av Austens roman, og ikke minst over at hun faktisk klarer den nesten umulige oppgaven det er å skulle gjenskape Elizabeth Bennet (nå Mrs Darcy) og Mr Darcy, Jane og Mr Bingley, Mr Wickham og Lady Catherine de Bourgh som autentiske Austen-karakterer. En veldig god roman jeg nikoste meg med. Inger Hagerups tredje diktsamling var mye bedre enn den jeg leste rett før jul, men jeg merker at jeg nå har lest meg mett på diktene hennes i denne omgang. Neste måned skal jeg lese en lyriker jeg aldri har lest noe av før.

I alt tolv bokbloggere skrev om Charles Dickens’ Store forventninger i går i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, den samlede listen over lenker til omtaler finner du her. Det var morsomt med så mange deltakere, og mange interessante og fine innlegg å lese. Isabella vant månedens bokpremie, og Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame er på vei i posten. Jeg var forsinket på grunn av sykdom, og har ikke rukket å lese mer enn en fjerdedel av boken ennå. Men boken fenger som bare det, og er en kjempefin start på Dickens-året 2012. Det er en fornøyelse jeg føler for å gjenta med Pickwick-klubben og Bleak House senere i år.

Etter å ha lest James’ og Dickens’ bøker med handling lagt til England på 1800-tallet, har jeg oppdaget hvor mye jeg har nedprioritert slike bøker de siste årene, og hvor mye jeg har savnet det. Før denne måneden hadde jeg faktisk ikke lest noen bøker fra England i gode, gamle dager etter at jeg begynte å blogge i mai 2010. Jeg føler meg ofte mer hjemme i bøker hvor a coach and six er et adelsmerke, og karakterer er very much obliged, gir sine evinnelige compliments, og lar seg ryste av alt inappropriate, enn jeg gjør i moderne romanunivers. Sånn kan det gå når man bruker store deler av studiepoengene på å fordype seg i eldre engelsk litteratur. Mer Dickens har jeg allerede tenkt å lese i år, men det spørs bare om ikke jeg må prøve å finne tid til Jane Austen, Elizabeth Gaskell, Henry Fielding og/eller en Brontë-søster eller to også.

Alt i alt ble januar en fin påminnelse om at jeg i fjor prioriterte relativt nye norske romaner mye mer enn jeg egentlig har interesse av, norsk krim unntatt. I år blir det forhåpentligvis litt mindre norsk, og mye mer litteratur fra det store utland. Engelskspråklige bøker er førstevalget, men jeg leser gjerne flere franske og tyske bøker, og bøker fra mer eksotiske land. Oversatt, selvfølgelig, jeg har fortsatt ingen planer om å lære meg koreansk eller punjabi.

Status lesemål:

Jeg ligger foreløpig dårlig an med målet om å lese 52 bøker på 52 uker, men slik må det bli når to av fire bøker så langt i år har vært mursteiner. Jeg ligger derimot suverent godt an når det gjelder målet om å lese ti bøker kjøpt før 2009, og hente annenhver bok fra 1001-listen. To av fire på begge punkter er en strålende start. Jeg er også i gang med målet om å lese tre Dickens-romaner i år, og har lest den første av tolv lyrikere. Sakprosa, skuespill og noveller er blitt nedprioritert, men jeg kommer sterkere tilbake en annen måned.

Lesesirkel avstemning:

Dere har stemt fram hvilken lesesirkelbok vi skal lese om ett år, og den soleklare vinneren ble Haruki Murakamis Kafka på stranden som fikk hele 70% av stemmene. Nå har jeg lagt ut tre nye kandidater dere kan stemme på i februar, alle tre er skrevet av kvinnelige forfattere på fransk og er relativt nye utgivelser (i 1001-sammenheng riktignok). Dere kan melde dere på Murakami-boken så fort jeg har somlet meg til å oppdatere deltakerlisten øverst i arkfanen. Stem, godtfolk, stem! (Enten dere skal være med å lese eller ikke.)

En bokshopoholikers bekjennelser:

Dette målet må nesten få sin egen overskrift, for vi er utallige bokbloggere som planlegger å skjerpe inn bokkjøppraksisen betraktelig i år. Målet mitt er å kjøpe kun to bøker pr måned, anmeldereksemplarer og gaver ikke medregnet (fordi stikkordet er kjøpt), men jeg hadde bestemt meg for ikke å skaffe meg en eneste bok i januar.

Under over alle under: Jeg klarte det!! Jeg klarte å motstå salg i Bokklubbene, tilbud på John Irving-pocket i bokhandelen, min stadig voksende ønskeliste, og en telefonselger fra Tanums bokklubber som ville lede meg bort fra den smale sti med alskens gratis fristelser. Jeg takket faktisk høflig nei før hun rakk å komme nærmere inn på hva jeg kunne velge mellom. Det kaller jeg selvinnsikt!

Meeeen… Hvor lenge var Adam i paradis? Forrige uke var det slutt på disiplinen. Nå venter jeg på anmeldereksemplarer fra både Schibsted og Samlaget (fortsatt ikke kjøp, men det gjør jo ikke leselisten noe kortere av den grunn), og Bokklubbene fikk endelig has på meg ved hjelp av et gavekort som måtte brukes innen i dag. Man kaster jo ikke penger ut av vinduet, sant? Derfor skriver jeg følgende oversikt over månedens nyanskaffelser med andakt, for det blir nok lenge til den blir så oversiktlig og nett igjen.

  • Candace Bushnells Sex in the City (julegave som måtte byttes)

Det var min litterære januar. Bokarrangementer ble det dårlig med, bortsett fra det nå obligatoriske book crossing-møtet. Men allerede denne uken slår jeg til med hele to litterære arrangementer, og det blir to neste uke også. Mer om det i morgendagens innlegg, der februar skal planlegges.

Hvordan har deres januar vært på bokfronten?

Uke 44

Dette fortjener nesten et eget innlegg: Jeg har bare hundre sider igjen av Nadine Gordimers Bevareren! Hvis jeg fortsetter i samme tempo som nå, er jeg ferdig med den i løpet av et par dager. Man må kunne si at Bevareren er lesesirkelboken fra helvete, tunglest og vrien. Jeg liker andre halvdel bedre enn første, sannsynligvis fordi jeg nå klarer å følge Gordimers stadige og brå perspektivskifter uten å falle helt ut. Men mest av alt liker jeg den bedre fordi boken nå nærmer seg slutten. Bevareren ligger godt an til å komme med på listen over årets tre dårligste leseropplevelser, sammen med Marguerite Duras’ Elskeren og Knut Hamsuns Rosa.

Noe annet som fortjener et eget innlegg er at jeg har møtt Silje fra Siljes skriblerier! Anledningen var Bookcrossing-møte på onsdag, og det var kjempegøy å møte Silje og Ingalill samtidig. Silje er en av mine favorittbloggere, fordi hun alltid skriver så gode, grundige og spennende innlegg. Ikke overraskende var hun like koselig på ordentlig som på nett, så dette prosjektet med å treffe bokbloggere på ordentlig er så langt en dundrende suksess. Dessuten er det flust av andre hyggelige bokelskende mennesker på møtene, og etter induktiv metode konkluderer jeg nå med at bokfolk er bra folk. Jeg og Ingalill har lagt en ambisiøs plan om å bli kulturkjerringer, og første mål på listen er å få med oss noe om Kina i forbindelse med kinesisk uke på Litteraturhuset neste uke. Hva vi får med oss, er mindre viktig enn muligheten til å notere på blokk. Forvent dere mange überkulturelle innlegg i tiden fremover.

Bøker har jeg selvfølgelig også fått siden sist, men denne gangen er det ikke snakk om hvilke som helst bøker. P. D. James har skrevet mordmysterium basert på Jane Austens Pride and Prejudice, og som blodfan av Austen og nokså stor fan av James, er jeg klar til å utrope dette til tiårets bokbegivenhet. P. D. James er sannsynligvis den eneste forfatteren som kan nok om Austen, er skarp nok og dyktig nok språklig til å kunne gjenskape stemning og karakterer fra Pride and Prejudice. Åpningssetningen er umiskjennelig austensk: «It was generally agreed by the female residents of Meryton that Mr and Mrs Bennet of Longbourn had been fortunate in the disposal in marriage of four of their five daughters.» Herlig, herlig! Dette blir årets juleferiebok, hvis jeg klarer å vente så lenge før jeg begynner. Bokbloggen Har du lest? har allerede anmeldt boken her.

De to andre nye tilskuddene på leselisten er Sue Monk Kidds Bienes hemmelige liv, som jeg plukket med meg fra Bookcrossing-møtet, og Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen, som ligger an til å bli julelektyre sammen med P. D. James. Det er i det hele tatt veldig mye spennende som skal leses så snart jeg er ferdig med Gordimer.

Ellers har jeg nå fått tilbake store deler av boksamlingen min fra langvarig eksil hos ekssvigers. Jeg har begynt å reorganisere bokhyllene i stua, «gjesterommet» og «kontoret» (egentlig roterom 1 og 2). I stua skal jeg bare ha uleste bøker, som en påminnelse om at jeg har mye godt i vente og at jeg ikke trenger å gå bananas på nett annenhver uke for å ha noe å lese. På gjesterommet skal jeg ha krimbøker og annen underholdningslitteratur. På kontoret skal jeg ha fagbøker og oppslagsverk. Jeg har en idé om at ryddige, velorganiserte boksamlinger på de respektive rommene kommer til å inspirere meg til å rydde og fikse resten av rommet. Vel, vel. Det er en grunn til at jeg ikke har interiørblogg, eller husmorpornoblogg, som jeg kaller det. Jeg hadde trengt både interiørarkitekt og hushjelp, men har ikke råd til noen av delene fordi jeg har kjøpt så mange bøker. Å være lidenskapelig bokelsker er et livsstilsvalg som innebærer store forsakelser. Men som de synger i pantreklamen: Det føles jo, det føles jo så bra.

God helg!

Populær litteratur

Da var nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket sendt av gårde til alle abonnenter, og jeg feirer ved å reklamere litt for nummeret. Denne gang var temaet populær litteratur.

Oppfatningen om at populær litteratur nødvendigvis er dårlig litteratur, er utbredt. Dermed er den populære litteraturen et relativt uutforsket område fra et dybdekritisk ståsted, sammenliknet med den smalere (og mindre populære) litteraturen. Men betyr det at det ikke er noe mer å finne i den populære litteraturen enn ren overflate og åpenbare virkemidler? Stemmer det at kvalitetslitteratur ikke kan være voldsomt populær, og at den populære litteraturen er så intetsigende som ryktene vil ha det til? Er det en forutsetning for stor suksess at boken ikke egentlig har et budskap å formidle? Eller at man må skrive virkelighetsfjern litteratur basert på velkjente formler for å nå fram til et stort publikum?

Dette er spørsmål som artiklene i det nyeste nummeret av Biblioteket på hver sin måte tar opp. I åpningsartikkelen spør redaktør Annika Lisa Belisle hvorfor Haruki Murakami er blitt så voldsomt populær, og ser nærmere på Murakamis to romaner After Dark og Kafka på stranden. Annika er ny redaktør i tidsskriftet, og har nettopp opprettet bloggen Annikas bibliotek som du finner her.

Linnea Helgesen undersøker det moralske budskapet i Harry Potter-bøkene, og argumenterer for at det er en av årsakene til at bøkene er blitt så populære. Ingvild Øye gjør en vantro og humoristisk lesning av Rhonda Byrnes selvhjelpsbok The Secret, med et kritisk blikk på bokens lumske verdisyn.

Cornelia Kristiansen argumenterer for at vampyr- og varulvheltene i Twilight-sagaen egentlig representerer hver sin sosiale klasse, og viser hvordan Edward Cullen er mistenkelig lik den aristokratiske drømmemannen på 1800-tallet. Bjørg Myhre Ims tar for seg to par kjærlighetsfortellinger som har en sterk intertekstuell forbindelse: Romeo og Julie/Under en ny måne (Twilight) og Stolthet og fordom/Bridget Jones’ dagbok. Ims undersøker hvordan det kan ha seg at to av tekstene nyter stor anerkjennelse som klassikere, mens de andre to anses for å være litteratur av laber kvalitet. Karen Marie Øvern ser nærmere på fenomenet Jane Austen, og spør hva som er årsaken til at Austens romaner bare blir mer og mer populær med årene.

Bokelskerinnen/Elin Brend Johansen har gjort et eksklusivt intervju med den danske krimforfatteren Jussi Adler-Olsen, og har dessuten skrevet en tankevekkende artikkel om barnelyrikken i krise. Anna Høyem slår et slag for tegneserieromanen, og gir oss en innføring i den norske tegneserieromanen De fire store. Når de døde våkner. Bjørn Erga tar oss med på en reise til Tor Åge Bringsværds Ker Shus, og hevder at den fantastiske litteraturen yter viktig motstand mot normalvirkelighetens ideologi.

Hvis du synes dette høres spennende ut, finner du mer informasjon om hvordan du skaffer deg et eksemplar eller abonnement på nettsiden vår – www.biblio.no. Her finner du også en oppdatert oversikt over de 75 folkebibliotekene i Norge som abonnerer på tidsskriftet, hvor du kan låne eller lese det helt gratis. God fornøyelse!