Stikkord: Halvor Heming

Drep for en god sak

I Birger Baugs tredje kriminalroman om Halvor Heming, Død sjel, blir Norges mest eksklusive klesbutikker arena for blodige drap. Ingen påtar seg ansvaret for aksjonene, og politiet sliter med å komme til bunns i hva som ligger bak. At de finner ut hvem som utfører selve aksjonene, fører dem ikke noe nærmere verken bakmenn eller formål. Halvor Heming har egentlig tatt ett års permisjon fra stillingen som etterforskningsleder ved Oslopolitiet for å bo på Vega sammen med kona og de tre ungene. Når han blir beordret tilbake til Oslo for å lede etterforskningen av butikkdrapene, vikler han seg samtidig inn i problemer på privatfronten som kan snu livet hans på hodet. Parallelt med etterforskningen og de private forviklingene følger vi hjernevaskingen av unge, svenske Sofi Bornebusch.

Birger Baugs kriminalromaner er forankret i et sosialt og samfunnsmessig engasjement. I de to første bøkene Straff og Paradis tapt var det henholdsvis mobbing og rusmisbruk som var tematikken, og i Død sjel følger han opp med klimaendringer som følge av de rike landenes overforbruk. Tematikken danner ikke bare utgangspunkt for plottet slik det gjerne gjør i kriminalromaner; motivasjonen bak forbrytelsene kan knyttes opp mot etiske problemstillinger og perspektiver man kan sympatisere med selv om aktørene trekker det altfor langt. Baug tilfører en ekstra dimensjon til denne tematikken gjennom bruken av romantitler som refererer til verk med beslektede temaer fra litteraturhistorien: Dostojevskijs Forbrytelse og straff, Miltons Paradis tapt og Gogols Døde sjeler.

Død sjel er det som sagt klimaendringer og overforbruk det handler om. Vi har en økonomisk verdensorden som er basert på å skape kunstige behov hos mennesker, slik at vi måler lykke og suksess gjennom en ond sirkel av forbruk som verken er bærekraftig eller særlig oppbyggelig. Her settes forbrukskulturen opp mot miljøaksjoner på en måte som hever skyldsspørsmålet langt over den sedvanlige forbryter/offer-konstellasjonen.

«Hvem er det som er mest hjernevasket: en som dreper noen få i dag for å redde millioner i morgen, eller en som tror hun er nødt til å ha 48 par designersko i skapet?»

Tematikken utforskes på en interessant måte, og jeg liker spesielt godt at den ikke ledsages av den sedvanlige kynismen man ofte finner når all verdens onder skal under lupen i spenningssjangeren. Det maner til en sterkere innlevelse i de aktuelle problemstillingene enn dersom krimforfatteren mesker seg i elendigheten og tilsynelatende bare ønsker å gni leserens ansikt i det faktum at slaget allerede er tapt.

Samtidig er dette god, gammeldags spenningskrim med høy intensitet fra begynnelse til slutt. Baug er god på å skape driv i handlingen, og det er vel så spennende å følge privatlivet til Halvor og kollegene Kristine og Hans Petter som selve kriminalplottet. Halvor Heming er en etterforsker jeg har stor sans for. På den ene siden er han en handlekraftig og dyktig politimann. På den andre siden er han en moderne mann som nekter å prioritere jobben fremfor familien. De er i det hele tatt svært familieorienterte, disse etterforskerne til Baug, noe det handler ekstra mye om i Død sjel.

Jeg kunne imidlertid ha ønsket meg at Baug roet ned tempoet i de delene hvor han fokuserer på privatlivets ufred, og forbeholdt de hyppige vekslingene mellom perspektiver til de mer actionfylte delene av romanen. Spesielt siden privatlivene skildres med samme engasjement som krimplottet, og absolutt ikke har funksjon som rent fyllstoff. Jeg kunne gjerne tenkt meg å synke mer ned i denne delen av handlingen før jeg måtte haste videre. Dette lyktes han svært godt med i Paradis tapt, med resultat at boken var nesten helt umulig å legge fra seg. I Død sjel er tempoet derimot så høyt gjennom de bortimot fem hundre sidene at det til tider nesten blir for mye av det gode. For å hente begreper fra musikkens verden, er det ikke dumt å kombinere allegro med adagio. Likevel skal jeg ikke klage for mye over en spenningskurve som er så høy at den får de fleste andre kriminalromaner til å fremstå som seige, trauste og baktunge.

Da jeg hadde lest Paradis tapt i fjor, uttrykte jeg et håp om at Baug ville skru opp ambisjonsnivået noen hakk med neste bok. Det har han gjort, med stort hell. For fjerde bok om Halvor Heming håper jeg at Baug stoler mer på at kvaliteten ved stoffet er spenningsskapende i seg selv, for det er det. Død sjel hører til blant de sjeldne kriminalromanene som kombinerer interessant tematikk, eksplosiv spenning og et underliggende engasjement for mennesker. Det gikk tre år mellom utgivelsen av Paradis tapt og Død sjel. Jeg håper at ventetiden ikke blir like lang før neste bok om Halvor Heming er klar.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

Birger Baug – Paradis tapt

I Birger Baugs andre kriminalroman med Halvor Heming i hovedrollen, blir et skjelett funnet på en øde øy langs Helgelandskysten. Ingen vet hvem skjelettet kan tilhøre, eller hvorfor noen har oppholdt seg på øya i lang tid. Politiet kommer ingen vei med undersøkelsene sine, og saken forblir et mysterium. Noen år senere lever Oslos rusmisbrukere i frykt etter at en rekke misbrukere har mistet livet av mistenkelige overdoser. Politiet har en hypotese om at det er noe galt med stoffet som er i omløp, men klarer ikke å få tak i stoffprøver til analyse. Misbrukerne er unormalt lite snakkesalige, for det kan virke som om noen bevisst prøver å ta livet av dem.

Paradis tapt er som nevnt Birger Baugs andre kriminalroman og ble utgitt i 2009. Jeg leste debuten Straff i fjor og var veldig begeistret. Jeg er ikke mindre begeistret over oppfølgeren, for dette er virkelig fengende og gjennomført krim. Boken er spennende fra første kapittel, og spenningen holder seg konstant gjennom hele boken. Baug er utrolig dyktig til å snekre sammen gode plott, og å strukturere det slik at man hele tiden må lese enda et kapittel for å få vite hvordan det går. Samtidig er mye av spenningen i boken knyttet til karakterene, for Baug er like dyktig til å skape karakterer jeg blir nysgjerrig på, og som jeg engasjerer meg sterkt i. Paradis tapt er klassisk norsk politikrim, men har mer å by på enn ren underholdning.

I Straff skrev Baug engasjerende om mobbing. I Paradis tapt er det historier om de tunge rusmisbrukerne som danner bakgrunnen for krimgåten. Politietterforsker Halvor Heming har selv opplevd å miste en høyt elsket storesøster i en overdose, noe han aldri har klart å komme helt over. I innskutte dagboknotater fra en ukjent far får vi lese om hvordan han prøver å etablere kontakt med sønnen som har falt utpå etter morens død. En av Halvors kolleger blir sterkt fascinert av en ung alenemor han treffer på Plata i forbindelse med etterforskningen. Hun ser ut som en ung og frisk Blindern-student, og kan neppe være misbruker. Eller?

Rusmisbrukernes skjebner er knyttet til selve krimgåten, men er vel så spennende lesning i seg selv. Slik jeg oppfatter det, er et av romanens prosjekter å viske ut skillet mellom rusmisbrukere og «vanlige mennesker», ved å vise fram mennesket bak misbruket. Spesielt i møtet mellom politimannen Hans Petter og alenemoren Irene. Hans Petter er glad i damer, og føler seg sterkt tiltrukket av henne. Han vakler mellom å finne argumenter for hvorfor hun neppe er rusavhengig, og å ta innover seg tegnene på at hun er nettopp det. Ambivalensen Hans Petter føler ved å skulle forholde seg til at en kvinne kan være både vakker, intelligent og rusavhengig avslører mye om hvordan den rusfrie delen av befolkningen oppfatter narkomane. Ikke minst viser Baug hvordan samfunnet ser ut fra den andre siden:

«De begynte å gå mot Oslo City. Hans Petter holdt på å kollidere med en fyldig kvinne med hvit bluse og halvlangt, trangt skjørt. Hun så på ham med utilslørt vemmelse og hveste mens spyttdråpene haglet: «Hvorfor kan dere ikke bare fjerne dem? Dette stedet er det første turistene ser når de kommer hit! Og dere kaller dere politi!» Hans Petter overså henne, og fortsatte bortover mot patruljebilen. Han mer ante enn så den svake rødmen i kinnene til den unge kvinnen som gikk ved siden av ham. Med ett følte han seg nært beslektet med henne.»

Harmen mot rusmisbrukerne på Plata er velkjent, men fremstår annerledes når den betraktes fra en annen vinkel enn den snusfornuftige og selvrettferdige. Det er interessant hvordan man tilsynelatende er fritatt fra å vise alminnelig folkeskikk og medmenneskelighet når man har med rusmisbrukere å gjøre. Oppfatningen om at de er annenrangs mennesker uten følelser og verdighet står sterkt i samfunnet, og det er denne oppfatningen boken utfordrer hos karakterer og lesere.

Paradis tapt er en meget god kriminalroman. Baug forholder seg lojalt til den norske politikrimsjangeren, men samfunnsengasjementet som gjennomsyrer romanen gjør at den likevel skiller seg ut i mengden. Baug fortjener dessuten mye ros for sin evne til å skape spenning på høyt nivå. Hvis jeg skal innvende noe, er det at boken gjerne kunne vært nesten dobbelt så lang. Når karakterene er så troverdige og interessante, plottet så gjennomført, og spenningskurven så stabil, kunne de ulike karakterene og historiene godt fått mye større plass. Men det er strengt tatt ingen innvending, snarere et uttrykk for at stoffet er svært spennende og tåler utbrodering. Birger Baug får det til å virke enkelt å skrive gode kriminalromaner, og jeg har skyhøye forventninger til neste bok. Jeg håper han skrur ambisjonsnivået til himmels neste gang Halvor Heming skal i ilden.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

Straff

Forfatter Birger Baug debuterte med krimromanen Straff i 2008. Boken introduserer politietterforsker Halvor Heming, en hovedperson som i motsetning til de fleste av sine litterære krimkolleger er lykkelig gift og omsorgsfull trebarnsfar, forfriskende fri for elskerinne, rusproblemer, ensomhet og gamle traumer. Heming får ansvaret for en uvanlig sak når en mann blir funnet død i garderoben på Vestkantbadet i Oslo. Mangelen på en åpenbar dødsårsak tyder på at dødsfallet har en naturlig forklaring. Det viser seg imidlertid snart at det dreier seg om et utspekulert og sjeldent merkelig drap. Sporene peker entydig i retning av en gammel kjenning av politiet, men den mistenkte er som sunket i jorden. Før politiet klarer å lokalisere ham, skjer enda et drap. Politiet oppdager en forbindelse mellom de to drapene og den mistenkte; et grovt tilfelle av mobbing i 1982 som endte med at mobbeofferet Kris tok livet av seg ved å hoppe fra danskebåten.

Straff er en engasjerende og sjeldent effektivt fortalt krimroman som det var helt umulig å legge fra seg. Nå er jo krimsjangeren generelt kjent for sin effektive språkføring og plottfokuserte oppbygging, men Baug skriver effektivt selv til krimforfatter å være. Med sine 250 sider inneholder romanen ingen overflødige deler, og det er dermed heller ingen steder hvor det virker naturlig å ta en pause. Likevel sitter jeg ikke igjen med inntrykket av at romanen manglet noe, at romanens plottfokus gjør karakterene mindre troverdig eller at det høye tempoet ødelegger muligheten for innlevelse. Tvert imot er Straff faktisk en krimroman jeg ble sterkt følelsesmessig berørt av. Den er hva jeg vil kalle en samfunnsengasjert krim der hvor andre krimromaner «bare» har et samfunnsaktuelt tema. For å si det mer presist: Det hører selvsagt sjangeren til å tematisere alt som defineres som kriminelt – overgrep, vold, prostitusjon, smugling, ran, osv. – men som regel blir tematikken enten brukt som et rent påskudd til å lage en spennende bok, eller menneskelige tragedier blir skildret med en så kjølig distanse at det er vanskelig å sympatisere med ofrene.

I Straff fortelles den gamle historien om mobbeofferet Kris parallelt med nåtidens etterforskning. Kris er i 1982 en ensom og venneløs gutt på 13 år som blir utsatt for grov mobbing av en guttegjeng i klassen. Han holdes fast mens en av guttene kaster en hoggorm på ham, de henger ham i renneløkke fra et tre, og ødelegger den nye sykkelen hans slik at han faller av i fart og nesten slår seg i hjel. Kris forteller ingen om mobbingen, og holder det skjult for moren fordi hun fortsatt sørger over Kris’ far, som døde noen år tidligere. Kris vil ikke at hun skal bekymre seg for ham også, når det likevel ikke er noe hun kan gjøre. Til slutt orker han ikke mer, og tar livet av seg ved å hoppe fra danskebåten når han, moren og hennes samboer er på vei til Danmark for å feire bursdagen hans.

Som romanens tittel antyder, er det historien om Kris og konsekvensene av mobbingen boken handler om. Begreper som skyld og straff er viktige stikkord, blant annet gjennom referanser til Dostojevskijs klassiker Forbrytelse og straff. Den empatiske skildringen av Kris’ ensomhet, strev med å unngå mobberne, og iherdige forsøk på å skjule mobbingen for andre, gjør at det skal godt gjøres å distansere seg fra ham og kun forholde seg til ham som en viktig del av et plott. For selv om Kris er en fiktiv skikkelse, er det dessverre ingenting fiktivt over det han opplever. Straff er samfunnsengasjert krim i ordets rette forstand, fordi de personlige tragediene i romanen er fortalt med et engasjement som gjør at de føles viktig i seg selv.

Og til tross for sympatien for Kris: Dette er en veldig spennende krimroman, hvor Kris trekkes inn i etterforskningen som mer enn en gammel historie. Ikke bare er ofrene forbundet til ham, men også drapsmetodene henger sammen med måten Kris ble mobbet på før han tok livet av seg. Eller gjorde han egentlig det? Etterforskerne og leseren blir stadig mer usikre på hvorvidt Kris egentlig døde den gangen han kastet seg utfor danskebåten. Liket hans ble nemlig aldri funnet, og drapene likner mistenkelig på et hevntokt.

Jeg nevnte innledningsvis at etterforsker Halvor Heming er forfriskende fri for alle de lastene man forbinder med en krimhelt. Han er en stabil og normal mann, absolutt ikke perfekt, men han sliter med gjenkjennelige og vanlige problemer. Uansett hvor viktig etterforskningen er, må Heming hente den yngste sønnen sin i barnehagen hver dag klokka fire. Han lager middag, småkrangler med kona, megler mellom ungene og strever for å få tid til alt. Samtidig som dette gjør ham til en annerledes krimhelt, gjør det ham også sårbar, fordi han har noe å miste. Kona, ungene, jobben; Heming er ikke en etterforsker som fanatisk kan kaste seg inn i jakten på en drapsmann, eller uten videre prioritere jobben foran alt. Normaliteten i livet hans danner dessuten en fin kontrast til unntakstilstanden drapene han etterforsker utgjør. Dermed likner Halvor Hemings verden mer på den verden jeg kjenner igjen, enn det dystopiske og beksvarte samfunnet uten medmenneskelighet og håp som mange andre krimforfattere prøver å overbevise meg om er det ekte samfunnet. Heming er definitivt en etterforsker jeg er forberedt på å følge gjennom et dusin bøker.

Jeg vil helt klart anbefale Straff, og gleder meg til å lese andre bok om Halvor Heming, Paradis tapt, som kom i 2009. Her er det mistenkelig hyppige overdoser blant Oslos tyngste rusmisbrukere som danner utgangspunktet for plottet, noe jeg tror passer perfekt til engasjementet Baug skriver med.