Stikkord: Gustave Flaubert

Guy de Maupassant – Madame Telliers etablissement

Madame Tellier driver et bordell i den franske landsbyen Fécamp. De fem prostituerte som jobber for henne er svært populære damer, og byens respektable herrer finner veien til Madame Telliers etablissement stort sett hver kveld. Men en dag kommer herrene til lukkede dører. Huset er tomt og stille, lampen over døren slukket. Herrene vandrer byen rundt i sin fortvilelse, mens sjømenn på land går amok utenfor de stengte dørene. Madame Tellier har reist til hjembygden Virville, hvor hennes niese og guddatter skal til sin første nattverd. Madame Tellier tar like godt med seg de fem prostituerte for å feire guddatterens store dag. I Virville blir de fem damene mottatt med stormende jubel, og landsbygdas innbyggere er fra seg av beundring over de fargerike og flotte damene. Under nattverden blir den ene prostituerte, Rosa, så rørt over minnet av sin egen første nattverd at hun begynner å gråte. Gråten sprer seg som ild i tørt gress i den lille kirken, og plutselig er hele menigheten i hellig ekstase. Presten blir så lykkelig over dette miraklet som skjer foran hans egne øyne at han retter en spesiell takk til de sterkt troende damene som har reist langveis fra for å være et fromt forbilde for menigheten. Etter en vellykket nattverd reiser de tilfredse damer tilbake til Fécault, hvor det blir et lykkelig gjensyn med byens respektable herrer. Champagnen flommer, det danses lystig, og med jevne mellomrom må parene ut på soverommet et lite ærend. Herrene får attpåtil rabatt når kvelden er omme, med Madame Telliers begrunnelse og novellens siste ord: «Det er ikke høytid hver dag».

Novellen ble utgitt i 1881, og den norske oversettelsen av Carl Hambro er trykket i novellesamlingen Karavane. I min begrepsverden er dette mer en fortelling enn en novelle, men morsom er den uansett. Guy de Maupassant var Gustave Flauberts elev, noe det er svært enkelt å se ut fra denne novellen. Likhetstrekkene mellom «Madame Telliers etablissement» og Flauberts «En enkel sjel», som jeg skrev om her, er mange. Begge beskriver det franske bondelandet på 1800-tallet på en levende og sjarmerende måte. Religiøs fromhet er et sentralt tema, om enn på svært forskjellig vis. Men det er ikke minst den nydelige og presise språkføringen som binder dem sammen; stilen som er så karakteristisk for den franske realismen på 1800-tallet, og som jeg også gjenkjenner fra Honoré de Balzacs bøker. De skriver så vakkert at handlingen blir mindre vesentlig for leseropplevelsen.

Det historiske suset ved novellen var et av høydepunktene, i tillegg til ironien. Jeg fant egentlig ikke noe budskap jeg fant det nødvendig å tenke over, men ironien var morsom. Mennenes fortvilelse over å finne Madame Telliers bordell stengt gir inntrykk av at bordellet fungerer nærmest som en hjørnesteinsbedrift i byen. Uten bordellet går alt i oppløsning. I tillegg er det festlig å lese om innbyggerne i den lille landsbygden Virville, som forveksler damenes vulgære og fargesprakende kjoler med rikdom, status og fromhet. Og det komiske høydepunktet er selvsagt prestens takknemlighet over damenes fromme eksempel. Han kaller den falne kvinnen Rosa «et fromhetens lam», og mener det er på grunn av damene at dagen er blitt guddommelig. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvor ironien er rettet. Enten er det presten og den naive menigheten som lar seg blende av ytre omstendigheter og skuer hunden på hårene. Eller den er rettet mot samfunnet generelt, som ser på prostituerte som lite hederlige og korrumperte kvinner uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Kanskje er det en blanding, for det er ikke mye fromhet å spore i de lettlivede og lystige damene. Men de skal ha for at deres lettsindighet i det minste sprer lykke og glede blant de salige kundene deres. En glede som er sterkere og mer oppbyggelig enn noen religiøs tro?

Uansett var dette en herlig novelle. Først og fremst fordi Guy de Maupassants prosa er nydelig, men også fordi det er noe eksotisk og sjarmerende ved å lese om vanlige folks gjøren og laden i 1800-tallets Frankrike. Guy de Maupassants lengre fortellinger/romaner er godt representert på 1001-listene. Jeg gleder meg til å lese mer.

En enkel sjel

“En enkel sjel” er tredje novelle ut i årets novelleutfordring, og andre novelle i Karavane. Den ble opprinnelig publisert i samlingen Trois contes (1877), eller Tre fortellinger, som samlingen heter på norsk. Jeg har tidligere lest boken de fleste vil regne som Gustave Flauberts hovedverk, romanen Madame Bovary, og likte den godt. Likevel ble jeg sånn passe irritert over redaktør Gordon Hølmebakks bombastiske innledning til novellen og Flaubert: “For den som tar til motmæle mot ‛smak og behag kan ikke diskuteres’, ligger et godt argument klar – Gustave Flauberts Madame Bovary. Det er romanen hvor man på nær sagt matematisk vis kan føre bevis for mesterskapsstatus”. Jeg liker generelt dårlig at noen prøver å heve kvaliteten ved enkelte forfatterskap eller bøker over enhver diskusjon. Men etter å ha lest “En enkel sjel” lar jeg det fare. Flaubert fortjener all den mesterskapsstatus han kan få. Novellen er utrolig vakker og sjeldent velskrevet.

“Hennes hjertes godhet utfoldet seg”

“En enkel sjel” er en lang novelle, og omfatter tjenestejenta Félicités liv fra barndom til død. Utad er det et lite bemerkelsesverdig liv. Hun er arbeidsom og sparsommelig, ydmyk og beskjeden. “Gjennom et halvt århundre hadde husmødrene i Pont-l’Evêque misunt fru Aubain hennes tjenestepike”. Likevel har Félicité et helt spesielt trekk, nemlig at hun er den personifiserte nestekjærlighet. Hun elsker andre høyere enn seg selv, og hun er blottet for egeninteresse. Kristne idealer om godhet, kjærlighet og nøysomhet blir tematisert både implisitt og eksplisitt gjennom novellen, men jeg falt spesielt for de delene hvor Félicités enkle sinn bryner seg på kristendommens mysterier. Hun får sitt første møte med katekismen når hun som voksen følger fru Aubains datter Virginie til konfirmasjonsundervisningen:

Først gav presten en kort fremstilling av bibelhistorien. Hun syntes hun så for seg Eden have, Syndfloden, Babels tårn, brennende byer, utdøende folkeslag, avguder som ble styrtet. Denne åpenbaringen fylte henne med ærbødighet for Den Høyeste og frykt for hans vrede. Siden gråt hun over Jesu lidelse og død. Hvorfor hadde de korsfestet ham, han som elsket barna og gav menneskemengden å spise, helbredet blinde og av kjærlighet hadde latt seg føde blant de fattige i en stall full av gjødsel? Såing og høsting, vinpresser, og alle de dagligdagse tingene som det stod om i Evangeliet, fantes i hennes eget liv. Guds nærvær hadde gjort dem hellige. Hun elsket lammene høyere for Lammets skyld, og duene på grunn av den Hellige Ånd. Ham hadde hun vanskelig for å forestille seg. Han var ikke bare en fugl, men også en ild, og noen ganger et åndepust. Det er kanskje hans lys som flakker over utkanten av myrene om natten, hans ånde som driver skyene, hans røst som gjør klokkenes klang så harmonisk? Hun satt i stille tilbedelse og nøt kjærligheten fra murene og stillheten i kirken. Dogmene forstod hun ikke noe av, forsøkte ikke engang å forstå.

Dogmer er selvsagt også overflødige for et menneske som allerede har forstått essensen i kristendommens budskap, og ser Gud og Den Hellige Ånd overalt rundt seg. Novellen har en gjennomført og fin ironi i at det er den enkle sjelen som ubevisst klarer å leve etter de idealene som mer ærgjerrige eller utdannede mennesker bare ser stykkevis og delt. For Félicité er katekismen like sann og virkelig som hun er det selv. Hun får en papegøye ved navn Loulou som blir hennes nøkkel til mysteriet om Den Hellige Ånd:

I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde […] De vokste sammen i tankene hennes. Papegøyen ble hellig på grunn av sin forbindelse med Den Hellige Ånd, og Den Hellige Ånd ble mer levende i hennes øyne, og forståelig. Vårherre hadde ikke kunnet velge en due som sendebud, for duer har ingen stemme, men heller en av Loulous forfedre. Og Félicité bad sine bønner med blikket festet på bildet, men innimellom snudde hun seg litt mot fuglen.

Jeg synes det er fascinerende hvordan Félicité kan kombinere en feilslutning med en annen, og likevel ende opp med et riktig resultat. Man trenger likevel ikke være spesielt opptatt av religiøse problemstillinger for å like novellen, for tematikken er ikke begrenset av dette. Novellen bør dessuten være obligatorisk lesning for den som liker godt og stilsikkert språk, for dette er realismen på sitt ypperste. Jeg avslutter med min favorittlinje fra novellen, som er en treffende naturbeskrivelse fra den dagen Félicité mottar dødsbudskapet om sin høyt elskede nevø, matrosen Victor:

Markene var tomme, vinden laget bølger på elven. På bunnen bøyde de lange sivene seg som hår på et lik i vannet.

Tidsskriftet Biblioteket, Hamsun og nytt i bokhyllen

Forrige uke var en enda en laber leseuke, men denne gangen var det faktisk ikke Knut Hamsuns feil. Jeg mottok nemlig nytt nummer av Tidsskriftet Biblioteket fra trykkeriet, og det tar tid når man skal distribuere til 200 abonnenter fra kjøkkenbenken. Men nummeret ble kjempefint, og presentasjon av innholdet blir lagt ut i løpet av uken.

Jeg holder fortsatt på med Hamsuns Rosa og liker den sånn passe. Forhåpentligvis blir det bedre tid til å lese denne uken, for det er ikke lange boken. Men jeg er fortsatt à jour med novelleutfordringen, og forrige uke leste jeg «En enkel sjel» av Gustave Flaubert fra Karavane. Den likte jeg utrolig godt, og jeg ble nok en gang overbevist om at det er bra å utvide novellehorisonten min.

Nytt i bokhyllen denne uken er Alltid Alice av Lisa Genova, hovedbok i Bokklubben. Denne boken har jeg hatt lyst på helt siden jeg leste et kjempefint blogginnlegg om den i fjor. Jeg har dessverre ikke klart å finne innlegget igjen, men andre som har skrevet fint om boken er blant andre Solgunn sitt, Ord om annet og Stinema.

Fra omslaget:

Alice Howland er femti år og jobber som professor ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift, og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimer sykdom.

Alltid Alice er en gripende, vakker og jordnær roman om hvordan det er å leve med Alzheimer – om hvordan det er å sakte, men uunngåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i. Historien om Alice er usentimental, rørende og opprørende lesning, og en sterk fortelling om det å aldri ville gi opp.

Ellers har jeg laget en liste over de uleste bøkene jeg har i bokhyllen her. Det er ca 300, and counting, og jeg ble litt imponert da oversikten var ferdig. Mye å lese er det, men mange av bøkene er klassikere eller slike bøker som en litteraturviter med respekt for seg selv bør ha tilgjengelig i bokhyllen. Hvis en eller flere av bøkene er din favoritt, legg gjerne igjen en kommentar eller en lenke til et blogginnlegg hvor boken er omtalt!