Stikkord: gotisk

The Monk

the monkMatthew Gregory Lewis’ gotiske roman The Monk (1796) var fjorårets siste lesesirkelbok, og etter å ha lest en tredjedel av boken kan jeg slå fast at det er et meget festlig litterært bekjentskap. Som Monika sa i kommentarfeltet et sted: Det er overraskende hvor mye fres det er i disse hundgamle romanene. Handlingen foregår i Madrid og kretser rundt to klostre og tre … kjærlighetshistorier? Det er så mye katolsk skyldfølelse, hett begjær og purunge jomfruer i omløp her at det ikke er så enkelt å skille kjærlighet fra kjødets lyst. Men det snakkes da noe om kjærlighet i intervallene mellom feberhete fantasier og munkehabitter som flerres av vakre kropper.

Munken Ambrosio har levd innenfor klosterets murer hele sitt tredveårige liv, og har vært forskånet fra alle nedrige fristelser som hører verden til, spesielt den fristelsen som heter Vakre Kvinner. Han anser seg selv som en meget hellig mann med plettfri samvittighet som ikke har noe usnakket med Vårherre. Derfor har han ingen medlidenhet med den unge nonnen Agnes når han oppdager at hun er blitt gravid med kjæresten sin utenfor klosterets murer og planlegger å rømme med ham. Ambrosio overlater høygravide Agnes til den sadistiske priorinnen i naboklosteret, og får slengt en slags forbannelse etter seg der Agnes garanterer at han selv skal komme til å gjøre samme feil som henne. Og ganske riktig, det går ikke mange timene før Ambrosio må begynne å svelge tungt, flakke med blikket og rette svettende bønner om styrke mot sin skaper når fristerinnen Matilda entrer banen. De andre karakterene i dette katolske kyskhetsdramaet er Agnes’ kjæreste Don Raymond, som ønsker å redde henne fra klosterets pinsler og gjøre henne til en ærbar kvinne, samt Agnes’ bror Don Lorenzo, venn av Don Raymond og nyforelsket i den skjønne unge Antonia.

Dessverre for den dydige og selvtilfredse Ambrosio er han også en kjekk og velskapt mann med talegaver av en annen verden. Han kan ikke forhindre kvinner fra å bli forelsket i ham når han taler inspirert og glødende om fromme temaer i kirken, og for enkelte unge damer blir Ambrosio en besettelse. Som Adam sikkert kunne ha fortalt Ambrosio mye om, trenger man bare én kvinne for å styrte mannen ut av Paradis og lukt ned i Helvete. Og når Ambrosio ikke kommer til Kvinnen, kommer Kvinnen til ham – forkledd som en munk.

Han kaller seg Rosario og har kjøpt seg inn i klosteret med pappas penger. Han har innyndet seg hos Ambrosio, som har blitt glad i den flinke og fromme unge gutten. Stor er forskrekkelsen når Rosario avslører at han egentlig heter Matilda, har blondt englehår og melkehvite bryster, og en fanatisk stalkermentalitet. Det blir ikke bedre når Ambrosio oppdager at Matilda i tillegg har stått modell for portrettet av den vakre Madonna han i hemmelighet har beundret på kammerset sitt. Ambrosios dilemma er at hvis han jager Matilda fra klosteret, vil hun ta livet av seg. Hvis han lar henne bli, vil hun lede ham inn i fristelse. Woe is me! tenker Ambrosio, og ber Vårherre om hjelp. Men Vårherre er nok like nysgjerrig som leseren på å se hva Ambrosio og Matilda finner på hvis de bare får nok alenetid på kammerset.

Lewis var bare 19 år da han skrev The Monk, og boken bærer tydelig preg av å ha sprunget ut av den umettelige fantasien til en vellystig tenåringsgutt med svært mye fritid. Ifølge forordet av E.A. Baker var Lewis født rik, og den største prøvelsen han måtte gjennomgå her i verden var kranglingen mellom moren og faren, der han tok morens parti og dermed fikk lommepengene sine redusert. Baker mener at et portrett av Lewis som ung mann oppsummerer det viktigste om Lewis’ liv og karriere: «It is the face of a good-natured, insignificant young man, who never made an enemy; a man who shone in private life, was kind to his slaves, and never had a brilliant idea in his life». Baker mener nemlig at leseren for all del ikke må lese The Monk og forvente seg en god bok.

Vi er ikke helt enige der, Baker og jeg. I mine øyne er The Monk en overskuddsroman av de sjeldne, og fortjener absolutt status som forfatterens (muligens eneste) briljante idé. Noen stikkord for de knappe tre hundre sidene er incest, voldtekt, tortur, eksorsisme, drap, spøkelser, den spanske inkvisisjonen og Satan. The Monk har flere forviklinger og mer action i løpet av ett kapittel enn mange andre romaner har totalt.

Spesielt begeistret er jeg over nerven i skildringen av Ambrosio og Matildas relativt korte vei fra kyskhetsløfter og jomfruelig sølibat til eksplosivt begjær og full nakenhet. Alle forfattere med ambisjoner om å beskrive dampende lidenskap og forbudt kjærlighet bør umiddelbart lese bokens første kapitler. Det er sånn det gjøres.

For det første er Matilda og Ambrosio usedvanlig vakre og tiltrekkende mennesker med fyrrig temperament, og er født noen århundrer for tidlig til å vite at naturen har programmert dem til å vektlegge sånt for å sikre at det blir barn av det. For det andre har de levd kyske liv uten begjær, og mangler derfor grunnleggende erfaring med the burning of passions, and how to resist it. For det tredje er de overbevist om at de vil havne i helvete hvis de gir etter for begjæret, og det sier seg selv at man bare hiver bensin på bålet hvis man tror at Satan kommer og banker på døren din dersom du bryter kyskhetsløftet. Tanken om at et øyeblikks tilfredsstillelse kjøpes med sjelens evige fortapelse, det kaller jeg forspill.

Men det aller beste er Lewis’ beskrivelse av hvordan Ambrosio og Matilda helt oppriktig forsøker å kjempe imot, hvordan de lyver til seg selv og lurer hverandre til å tro at de egentlig har full kontroll. For det er jo sjelen hos den andre de elsker, sant? Det er jo ikke det at de vil ligge med hverandre? Deres kjærlighet er da både hellig og ren! Eller? Som Matilda forsikrer Ambrosio om: Hvis han hadde begjært henne, ville hun ha mistet respekten for ham, ettersom hun tross alt har forelsket seg i ham fordi han er en Guds mann og frommere enn alle andre menn. Dessuten bryr hun seg ikke det spor om hans fysiske skjønnhet, hun elsker ham utelukkende for hans flotte personlighet og dydige hjerte. Haha! Stakkars mennesker.

Å følge Ambrosios fortvilende tanker er som å se på en flue som kjemper for livet i et vannglass. Man skjønner at slaget er tapt når han til slutt trøster seg med at dyden hans er trygg i Matildas nærvær fordi hun er så uskyldig: «I have nothing to fear from her presence; even should my own prove too weak to resist the temptation, I am secured from danger by the innocence of Matilda.» Godt tenkt, Ambrosio. Veldig smart. Overlat for all del ansvaret for din udødelige sjel til en seksten år gammel jente som er besatt av deg; som vil ta livet av seg hvis hun ikke får være sammen med deg, og allerede har lagt planer om at dere en dag skal ligge i samme grav.

På dette tidspunktet klasket jeg meg i pannen og ga Ambrosios dyd en levetid på maks tre sider. Men alas!, det tok faktisk hele fem sider, fordi Lewis i likhet med andre 1700-tallsforfattere ikke sier med få ord det han kan si med mange. Matilda ligger nå på dødsleiet og avslører seg som the agent of hell. Lewis skal ha for at han i en roman som ellers kun har stereotype og passive kvinneskikkelser å by på, lar Matilda være den som endelig tar til vettet og sier det som det er: «I lust for the enjoyment of your person.» (Fjorårets kuleste setning, btw.)

Det intense klimakset består av den skjønne Matildas dramatiske garanti: Enten skal hun gjøre alt hun kan for å forføre Ambrosio, eller så skal hun dø. Sex eller døden, enkelt og greit. Matilda er tross alt skapt av en tenåringsgutt. Ambrosio bør be innstendig om at hun dør, ellers blir det verst for ham.

The woman reigns in my bosom, and I am become a prey to the wildest of passions. Away with friendship! ‘Tis a cold unfeeling word: my bosom burns with love, with unutterable love, and love must be its return. Tremble then, Ambrosio, tremble to succeed in your prayers. If I live, your truth, your reputation, your reward of a life passed in sufferings – all that you value – is irretrievably lost. I shall no longer be able to combat my passions, shall seize every opportunity to excite your desires, and labour to effect your dishonour and my own. No, no, Ambrosio, I must not live; I am convinced with every moment that I have but one alternative; I feel with every heart-throb, that I must enjoy you or die.

Man kan si hva man vil om katolikkene, men de har gjort livet så vanskelig for seg selv at de ender opp med å ha det mye gøyere enn protestantene. Poenget med kyskhetsløftet her er å få karakterene til å tenke mest mulig på sex. Det man prøver hardest å unngå, er det man tenker mest på. Det er i alle fall det Lewis antyder, for dette er skrevet med det muntre glimtet i øyet bare en ung mann kan ha som selv slett ikke har tenkt å motstå de villige kvinnene som måtte komme hans vei. Som Baker sier om Lewis i forordet: «He enjoyed his life, his letters leave no doubt on that point». Jeg tror ham.

Den første tredjedelen av boken minner mest av alt om en nøye utspekulert og velskrevet erotisk fantasi, der Lewis har slengt inn alle tenkelige saftige elementer for å piske opp stemningen. Jeg tviler ikke på at han er like kreativ når han etter hvert går over til å skrive om vold, tortur og sjeler som skal sorteres mellom himmel og helvete. Lewis forholder seg helt uforpliktende til datidens sans for alminnelig bluferdighet, og det er nok mye i fortsettelsen som kan sjokkere selv en blasert moderne leser. Jeg vedder på at Ambrosio får smaken på uskyldige jomfruer og voldtar den unge Antonia, og at hun viser seg å være lillesøsteren hans. Kanskje blir jeg til og med like forskrekket som teaterpublikummet i Covent Garden ble over fremføringen av et av Lewis’ heftige skuespill:

It threw a portion of the audience – whose nerves were unable to withstand the dreadful truth of the language and the scene – into hysterics, and the whole theatre into confusion and horror… Never did Covent Garden present such a picture of agitation and dismay. Ladies bathed in tears – others fainting – and some shrieking with terror – while such of the audience as were able to avoid demonstration like these, sat aghast, with pale horror painted on their countenance. It is said that the very box-keepers took fright…

Lesesirkel desember: The Monk

the monkÅrets siste lesesirkelbok er M.G. Lewis The Monk fra 1796. Jeg har hatt hele tre runder med sykdom i jula og har derfor fått lest veldig lite. Men jeg har nå lest ca en tredjedel av boken og har stor sans for alle rampestrekene Lewis har funnet på. The Monk får andre bøker til å virke ganske tamme og kjedelige.

Lesesirkelen blir litt amputert i dag, for jeg skal snart reise tilbake til Oslo og har ikke sånn fancy mobil med nettilgang. Jeg får derfor ikke godkjent kommentarer eller lest innlegg før etter kl 19 i kveld, og det er forutsatt at ingenting er forsinket. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg bestilte billetter til i dag, men det kan ikke ha vært lesesirkelen. Uansett tar jeg med meg The Monk på flyet, og satser på å være klar med innlegg i morgen eller tirsdag.

Dere deltakere: legg gjerne igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet likevel, sånn at jeg er sikker på at jeg får med meg alt. I mitt fravær lenker jeg istedet til de jeg vet har lest eller begynt på boken. Jeg tror at vi skal være ca seks som blogger om den, og Melusine og Marianne har allerede lagt ut sine innlegg. I tillegg kommer det nok innlegg fra Karin og Monika i løpet av dagen. Mitt innlegg om boken kommer som sagt i morgen eller første nyttårsdag, det samme gjør Ingalill sitt (eller?).

Hvis noen skulle få lyst til å lese The Monk, finner du den gratis på nett her. Jeg trengte noen kapitler på å komme ordentlig inn i den, men nå er den både lettlest og full av action. Og: Den passer godt til årstiden, gotisk og dramatisk som den er.

Ha en fin søndag så lenge, og godt nyttår!

The Mysteries of Udolpho

Handlingen i Ann Radcliffes gotiske romanse The Mysteries of Udolpho (1794) er lagt til Frankrike og Italia i 1584. Emily St. Aubert har vokst opp i pittoreske omgivelser i Gascogne med to engleaktige foreldre som har oppdratt henne til å bli en enkel og dydig sjel med sans for naturens og kunstens sublime skjønnhet. Moren dør etter kort tids sykdom og Emily og far St. Aubert legger ut på en reise til Languedoc i håp om at faren skal overleve et anfall av den samme sykdommen. På veien møter de hedersmannen Valancourt, på alle måter skapt for å være Emilys store kjærlighet og svigerfars drøm. Men faren dør, og Emily ender opp i fangenskap hos den sadistiske tantens grådige nye ektemann Count Montoni i hans slott Udolpho. Det ser ikke lyst ut for stakkars Emily.

Jeg har bare rukket å lese 68 av 620 sider, men jeg har lest introduksjonen i boken og vet at Emily heldigvis vil ende lykkelig opp i Valancourts armer etter at begge har gjennomgått a great many tribulations på hver sin kant. Introduksjonen avslører nemlig både slutten og hele plottet i det den kaller en anmeldelse av boken; en anmeldelse som kun består av en gjennomgang av handlingen og en oppfordring om å lese boken. Joda, det er liksom derfor jeg har kjøpt den, da. Romanen beskrives imidlertid som en psykologisk thriller, så da regner jeg med at den psykologiske dybden i disse romantiske karakterene blir så imponerende og skummel utover i boken at jeg kommer til å være takknemlig for at jeg slipper å være nysgjerrig på slutten i tillegg. Inntil videre får jeg bare nyte naturskildringene som så langt utgjør ca 50% av teksten.

Jeg har allerede avslørt at jeg har ledd mye på bokens bekostning, og derfor virker det sikkert som om jeg ikke liker den. Men det gjør jeg! Den er så langt veldig koselig, på samme måte som å være sammen med barn i naturen. Det kan være en tålmodighetsprøve, men man blir smittet av den barnslige entusiasmen deres. Vårt elskelige lille trekløver er mye verre enn unger. «Se, et tre! Og en blomst! Og et fjell! Og en fugl! Og en skog! Og en bekk! Og en sau! Blå himmel! Gress! Frisk luft! Se på utsikten, folkens!» Stor begeistring, hver eneste gang solen står opp eller går ned, eller befinner seg et sted midt imellom. Emily, St. Aubert og Valancourt har reist gjennom Pyreneene på vei til kysten og de er så barnslig fortryllet av alt de ser at jeg er fristet til å kalle dette historiens første miljøvernroman. De nyter naturen med samme iver som andre folk styrter brennevin.

De kommer seg aldri i hus om kvelden fordi de bare nyte enhver vakker utsikt de kjører forbi, gjerne mens Valancourt kurtiserer Emily med noen dikt han liker spesielt godt. Og så må de tørke tårene, alle sammen, for det er ingenting som føles så sterkt og vakkert som å se naturen på sitt mest romantiske. De blir så melankolske, og må tenke på alle de har mistet som ikke kan oppleve utsikten sammen med dem. Ikke et ondt ord om å være lettrørt, altså, for jeg kan selv gråte av det mest utrolige. Jeg er bare ikke vant til gråt som en plenumsaktivitet. Jeg er heller ikke vant til at man gråter sammen med fremmede mennesker, bare fordi de nevner temaer som ligger ens hjerte nært, som for eksempel kjærlighet. Men for all del, de er rett og slett skjønne mennesker, hvis aller største glede her i verden er å sitte under et tre (Radcliffe er veldig nøye med å opplyse om hvilken tresort) mens de spiser enkel mat og Emily spiller på lutt. Så søtt! Så romantisk! Og samtidig så utrolig vittig.

Høydepunktet så langt har vært Valancourts inntreden på arenaen. Jeg er klar for spontant å vedta som sannhet at man kan vite hvilken bok man har med å gjøre ut fra måten bokens mannlige helt introduseres for leseren. I dette tilfellet kommer Valancourt hoppende frem fra noen busker i veikanten i jegerhabitt, omgitt av hundene sine, med våpen og en kjepp som «as he held it, added to the manly grace of his figure». Manly grace = Prince Charming. Sånn er det bare. Leseren er overbevist før Valancourt i det hele tatt har rukket å åpne munnen. Det er kanskje like greit siden Valancourt har en forkjærlighet for å sitere vakker romantisk poesi, uoppfordret og i utrengsmål. Men Emily og svigerfar St. Aubert må også overbevises, og det klarer Valancourt lekende lett gjennom et knippe edle og uselviske handlinger.

Første ildprøve kommer samme kveld, idet trekløveret tar inn for kvelden hos en fattig familie midt i ødemarken. Valancourt ønsker å gi sengen sin (den mest komfortable) til St. Aubert siden han er invalid. St. Aubert blir noe støtt av at Valancourt ikke er galant nok til å tilby sengen til den skjønne unge kvinnen Emily. Men den skjønne unge kvinnen elsker sin invalide far høyere enn seg selv, og dermed har Valancourt plantet den første kimen til grenseløs beundring og ekte kjærlighet i hennes skjønne unge bryst. Idet St. Aubert klatrer opp i Valancourts seng – mens Valancourt ligger på en benk utendørs, tapre mannen – oppdager svigerfar imponert at gutten har tatt med seg bøker av Homer, Horats og Petrarca ut på tur i ødemarken. Uselvisk og lærd. Vis meg boksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er.

Neste kveld skal deres veier skilles, men Valancourt kan ikke slite seg løs fra den skjønne og beskjedne Emily. Han kommer ridende etter dem, og i et stresset øyeblikk skyter St. Aubert ham i armen i den tro at han er en røver. Fullt kaos. Valancourt blør og Emily besvimer. Invalide St. Aubert vet ikke hvem han skal se til først, og det oppstår en sødmefylt oppvisning av selvutslettende følelser hvor alle tenker på noen andre enn seg selv. Men Valancourt går selvfølgelig av med seieren, når han forstår at Emily har besvimt på grunn av ham.

Valancourt, who heard these calls, and also the repeated name of Emily, instantly understood the subject of distress; and almost forgetting his own condition, he hastened to her relief. She was reviving when he reached the carriage; and then, understanding that anxiety for him had occasioned her indisposition, he assured her, in a voice that trembled, but not from anguish, that his wound was of no consequence.

Det skal virkelig godt gjøres å skrive seg opp på dette nivået av romantiske klisjeer. Men Radcliffe klarer det så godt at jeg ler salig likevel. Dessuten må jeg bare konstatere at romantikken i våre dager dessverre er død. Kvinner får ikke lenger lov til å besvime skjødesløst ved tanken på blod og lidelse, og menn kan derfor ikke lenger komme dem tappert til unnsetning. Men hvordan skal man da kunne bevise sin kjærlighet? Jeg bare spør. Kjærligheten ligger i skjelvende stemmer og sjenerte blikk. Uskyld og dydighet, folkens. Valancourt kan være så manly han bare vil, men jeg vedder på at det han har aller mest lyst til når han sitter ved siden av Emily og nyter den vakre utsikten, er å holde henne i hånden.

Jeg blir frustrert over Radcliffes uendelig langsomme ferd mot noe som kan likne på handling, men i mellomtiden lærer hun meg et og annet om hvordan rødmende romantikk foregikk før internett og smusslitteraturen ødela alt. Når de to unge elskendes veier skilles ved middelhavskysten, oppdager Emily at Valancourt har lagt igjen en utgave av favorittdiktene sine i vognen hennes, der han har streket under alle sitatene han har lest for henne, samt noen sitater han ikke har hatt mot nok til å lese høyt. La oss alle si det høyt sammen: Naaaaaaw! Gud, så romantisk! Emily sitter i vognen og tar innover seg at han virkelig elsker henne, og kjenner på den fantastiske følelsen av å være elsket av denne snille og på alle måter skriftlærde og dannede mannen med så god smak i lyrikk. Hjertet mitt smelter. You go girl!

Meeeen. Så er Valancourt da også skapt av en kvinne. Neste måned skal vi lese L.G. Lewis’ The Monk, utgitt samme tiår som The Mysteries of Udolpho, og skrevet av en nitten år gammel mann med sex på hjernen. Såvidt jeg har forstått handler boken mest om kåte munker og gravide nonner, med mye sadistisk vold og ikke et ømt blikk i sikte. Så dette handler muligens ikke så mye om fortid vs nåtid, men at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus og at de skriver bøker deretter. Kanskje har ikke Valancourt så lyst til å holde Emily i hånden likevel. Kanskje siterer han lyrikk mens han forbanner svigerfar som forhindrer ham fra å rive opp Emilys kjole og vise henne nye måter å nyte naturen uselvisk på. Jeg har i alle fall forstått det sånn at Valancourt reiser til Paris for å leve et lastefullt liv mens Emily vansmekter dydig på Udolpho. De har hver sine prøvelser de må gjennomgå før de kan gifte seg med hverandre, men jeg vedder på at Valancourt trives veldig mye bedre med sine prøvelser enn det Emily gjør, der han møter kvinner som er betraktelig mindre beskjeden enn henne.

Inntil jeg kommer så langt i boken at jeg kan finne ut mer om Valancourts fall fra tapper helt til dekadent levemann, adopterer jeg Mariannes kallenavn på Valancourt og Emily: Sirupsnippen og Persillebladet. Meget presist spikerhodetreff fra Marianne, det der. For selv om de to unge elskende er så søte og fortryllende som de kan få blitt, er det noe jeg savner her. De har absolutt alle kvaliteter et menneske kan ha, bortsett fra det vesentligste, nemlig personlighet. De hadde klart seg utmerket hvis livet og litteraturen skulle sammenliknes med katolikkenes kardinaldyder- og synder, som jeg mistenker at Radcliffe gjør, men de eier ingen særtrekk. Derfor lider Valancourt også et knusende tap mot de to romantiske heltene som foreløpig er kronet som konger i mitt hoff: Jane Austens Mr Darcy og Charlotte Brontës Mr Rochester. De er ikke spesielt romantiske, men de har desto mer interessante personligheter, inkludert dårlige og usympatiske sider. Og let’s face it. Romantikk hjelper sånn ca ingenting hvis man kjeder livet av seg.

Jeg koser meg virkelig med The Mysteries of Udolpho, jeg gjør det. Jeg har ikke tid til å lese den ferdig i denne omgang, for Radcliffe skrev bøker for lesere som hadde et betraktelig mindre hektisk liv enn det moderne lesere har. Men jeg skal lese den ferdig en dag. Som kompensasjon for at dette er den av lesesirkelbøkene jeg hittil har lest minst av og likevel blogget om, får innlegget mitt bli desto lengre. Det er nemlig enda en grunn til at jeg ler meg gjennom Radcliffes velformulerte romantiske krumspring, og det er at boken er så umiskjennelig romantisk i historisk forstand, altså som representant for den litteraturhistoriske retningen romantikken. Den er rett og slett et prakteksemplar av et verk fra romantikken, egnet for undervisning i hva perioden handler om.

Jeg har aldri likt litteratur fra romantikken noe særlig, ganske enkelt fordi jeg aldri har funnet noe ved den det går an å like. Som estetisk/filosofisk retning blomstret romantikken i Europa i tidsrommet 1800-1830, og var en motreaksjon til den vitenskapsbaserte opplysningstiden, og ble avløst av den mer jordnære realismen. I mitt hode har romantikken alltid vært den perioden da europeiske åndsmennesker tok en pause fra fornuften og tenkningen, og begynte å skrive inderlige dikt som flommet over av følelser og natur. Forbindelsen romantikk – lyrikk henger nok sammen med at lyrikken ble dyrket over noen annen sjanger i denne perioden, og det er de romantiske dikterne som er blitt stående som de beste representantene for ettertiden. Wergeland, Goethe, Schiller. Wordsworth, Keats, Yeats, Shelley, Byron og Colerigde. Kjedelige greier alt sammen.

Det gikk for det meste i fuglekvitring, vinden som bruser i trær, ensomme gjetere blant gressende sauer, klokker som klinger vakkert i det fjerne, dugg i gresset, klukkende bekker i fjellet og den ene vakre solnedgangen etter den andre. Variasjoner over temaet «elg i solnedgang». For ikke å snakke om tårevåte øyne, ømme hjerter og sukkende bryst. Som en reaksjon til opplysningstidens fokus på samfunn, logikk og vitenskap, ville romantikerne vekk fra byen og ut i Guds frie natur. De dyrket ensomheten, følsomheten, det naturlige, uforstilte og sublime. Enkelhet. Barndom. Inderlige følelser. Patos. Lengsel. Den romantiske litteraturens ideal oppsummeres i grunnen best av de britiske poetene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge i deres sentrale diktverk Lyrical Ballads: «The spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Og det er den andre grunnen til at jeg ler så mye av The Mysteries of Udolpho. Det er akkurat sånn den er! Med min indre sjekkliste over hva romantikerne likte, kan jeg bare krysse av punkt etter punkt etter punkt over hva Radcliffe lykkes med, som hun har hentet fra det romantiske idealet mens romantikken fortsatt bare var i emning. The Mysteries of Udolpho er kort sagt en «spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Men underlig nok ser det ut til at det jeg ikke klarer å like med romantisk lyrikk, funker som bare det i romaner fra samme periode. Jeg trodde det var tilfeldig at jeg falt pladask for Alexandre Dumas’ fantastiske Greven av Monte Christo og at jeg likte det lille jeg fikk lest av Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame. Men med Radcliffes The Mysteries of Udolpho er alle gode ting tre, og jeg skjønner at det er mye ved romantikken som egner seg i romanform der det blir for kjedelig i lyrikken. I romanform kommer kontrastene inn på en helt annen måte. Skillet mellom godt og ondt, lys og mørke, lykke og fortvilelse. Ikke minst er det en lengsel tilbake til gamle dager, med en handling lagt til middelalderen. Det er unyansert og enkelt, men man kan fint lage glimrende skjønnlitteratur av arketyper. Det var tross alt i romantikken at folkeeventyrene ble skrevet ned av Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe, og det er mye eventyr i disse romanene. Eventyr er egentlig det alt handler om, for forfattere og lesere som aldri hadde sett en realistisk roman. Prinser og prinsesser, troll i form av onde mennesker, den reneste uskyld og den mørkeste håpløshet.

Radcliffe er en praktfull romantiker. Sammenliknet med tidens ideal overdriver hun ikke engang. Sammenliknet med det moderne idealet for skjønnlitteratur overdriver hun overdrivelsene så overdrevent at det fungerer likevel. Hun bare lesser på med klisjeer med ambisjoner som en romersk keiser. Jeg digger det! Dessuten bruker hun alle mine engelske favorittord i boken: Alas!, yonder, melancholy, pastoral, sweetness, tenderness, obliged, repast og repose. Det gleder mitt anglofile hjerte å se at vi er flere i lesesirkelen som har falt for boken. Selv om jeg nok kommer til å si som Monika den dagen jeg har lest den ut: Jeg elsker den og er glad jeg leste den, men jeg kommer neppe til å lese den igjen.