Stikkord: Forsyte-sagaen

Lesesirkel oktober: Forsyte-sagaen

Tredje nobelprisvinner på rad i lesesirkelen er John Galsworthy og Forsyte-sagaen. Den består av de tre bindene Den rike mann/The Man of Property, Skilsmisse/In Chancery og Til leie/To Let. I tillegg skrev Galsworthy hele sju bind til om familien Forsyte, og alle er tilgjengelig i norsk oversettelse.

Wikipedia sier følgende om bøkene: «They chronicle the vicissitudes of the leading members of an upper-class British family, similar to Galsworthy’s own.Only a few generations removed from their farmer ancestors, the family members are keenly aware of their status as «new money». The main character, Soames Forsyte, sees himself as a «man of property» by virtue of his ability to accumulate material possessions—but this does not succeed in bringing him pleasure.»

Jeg skulle så gjerne ha lest sagaen selv, men hele oktober har gått bort i lesing av pensum og manus. Det eneste jeg har rukket av fritidslesing er ca 10 sider Blixen. Men jeg burde vel få poeng for at jeg prioriterer en 1001-bok når jeg først kan velge selv? Fra november kommer jeg sterkere tilbake. Jeg skal begynne på Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho neste uke, og deretter går jeg rett på M.G. Lewis’ The Monk. Med sin gotiske dysterhet går jeg ut fra at begge bøkene passer perfekt til årstiden. Historier om dydige jomfruer fanget i skumle spøkelsesslott og onde, perverse munker er akkurat det man trenger for å varme opp til vinteren.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om Forsytene i dag eller på etterskudd. Du trenger ikke å ha lest alle bøkene for å blogge om sagaen. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen. Jeg har hørt rykter om at boken har falt i smak hos opptil flere av deltakerne, så jeg er spent på å lese mer om hva jeg har gått slipp av!

God søndag til alle!

Uke 43

De fleste av dere har nå fått med seg listen over lesesirkelbøkene vi skal lese i 2012. Men det er fortsatt to bøker igjen å lese i 2011, og det er ikke for sent å melde seg på. De to bøkene er finske Väinö Linnas Ukjent soldat (1954) og amerikanske Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri (1987). Begge bøkene var bestselgere i sin tid, og er blitt filmatiserte. Filmversjonen av Tom Wolfes roman er nok mest kjent, den kom i 1990 og hadde Tom Hanks, Bruce Willis, Melanie Griffith og Kim Cattrall i hovedrollene. Omtaler er hentet fra den norske 1001-boken.

«Linnas roman er en dyster, knudrete skildring av et finsk maskingeværkompani som er fanget i et dødsdømt forsøk på å motstå angrepet fra Stalins stridsvogner og infanteri under vinterkrigen i Finland i 1941. Blodige lik, gjennomborende kuler, opprivende skyttergravskamper, summariske henrettelser, mobbende overklasseoffiserer og korte pauser med kvinnfolk og drikk sprenger myten om ærbar krigføring til himmels. Det grove språket og arbeiderklassesoldatenes ofte feige, uforskammede og skrekkslagne oppførsel ble skydd av finske politikere, kritikere og patrioter som var mer vant til krigsskildringer som ikke stilte spørsmål. Dessuten hadde Linna den frekkhet å spørre hvorfor finnene i det hele tatt førte denne krigen sammen med nazistene.»

Bloggdato er 27. november og min norske versjon er på 421 sider. Ukjent soldat høres ikke ut som lystlesning, men jeg liker bøker fra andre verdenskrig og kan ikke huske å ha lest spesielt mye om finnenes rolle under krigen. Min erfaring er at skjønnlitteratur kan få frem nyanser ved historiske hendelser som historiebøkene gjennom en nøktern beskrivelse av fakta sjelden lykkes i å gjøre levende. Dessuten kan jeg faktisk ikke huske å ha lest finsk litteratur overhodet.

Tom Wolfes satire er sannsynligvis morsommere å lese, selv om dommen over det kapitalistiske USA nok er like knusende som den Linna feller over finsk deltakelse i krigen. 1001-omtalen lover i alle fall at Forfengelighetens fyrverkeri «er en ambisiøs murstein og en grusom kjennelse over utvekstene av Wall Street-kapitalismen i 1980-årene. Sherman McCoy er en rik, fremadstormende aksjemegler i New Yorks børsmiljø. Han havner i en bilulykke i South Bronx, da elskerinnen hans, Maria Ruskin, kjører over en ung, svart mann, Henry Lamb, som dør av skadene. Romanen følger den en gang så mektige Shermans fall og hele serien av kapitalinteresser som bidrar til hans offentlige vanære, anklagen mot ham og rettssaken. Selv om enkelte går seirende ut av hendelsene, finnes det ingen moralske vinnere. Wolfe har nådd sitt mål – å skape en 1900-talls-konkurrent til Dickens’ og Thackerays viktorianske kioskveltere.» Tittelen på boken refererer da også åpenlyst til W. M. Thackerays klassiker Forfengelighetens marked (de engelske titlene er Vanity Fair og The Bonfire of the Vanities). Thackerays roman står også på 1001-listen, og den har jeg skrevet om her.

Bloggdatoen er satt til 18. desember, men jeg vurderer å flytte den. Siden julestria er travel for alle og pocketversjonen er på 662 sider, kan det være kjekt å få noen ekstra dager på seg til å lese. Hvis noen av de påmeldte reiser bort på juleferie, kan omtalen eventuelt autopubliseres i romjulen. Mitt forslag er å flytte bloggdatoen til slutten av uke 52, rundt nyttårsaften. Noen innvendinger?

Forleden kjøpte jeg John Galsworthys Forsyte-sagaen på antikvatiat, og fikk angstfornemmelser da jeg tok de skrekkinngytende ti bindene nærmere i øyesyn. Jeg kan ikke fatte hvordan en roman som er på ca tusen sider på engelsk kan transformeres til mange tusen sider på norsk. Det skyldes nok at det norske papiret er mye tykkere, at skriften er større og at det er mer luft mellom linjene, men inntil det motsatte er bevist kommer jeg til å mistenke oversetteren for å ha tatt seg meddiktende friheter i arbeidet. Da er det enda godt at boken skal leses ferdig til oktober, for da blir det en bok å lese pr. måned. Til alle dere som stemte på boken: Jeg tror det er lurt å begynne minst et halvt år i forveien.

Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg ble gjenstand for nysgjerrighet da jeg hentet bøkene på antikvariatet. De to ansatte hadde til og med snakket om det da de i sin tid plasserte bøkene i hyllen, at de lurte på hvem i alle dager det er som leser slike bøker. De virket derfor svært fornøyde over å ha fått svar på akkurat det spørsmålet. Jeg følte for å presisere at jeg ikke er den eneste i Norges land som er sprø nok til å skulle lese sagaen, og at tiden vil vise om jeg klarer det. Men kommentaren var en sårt tiltrengt boost for selvtilliten som dempet noe av panikken jeg fikk da jeg så hvor utrolig mange bøker ti bind egentlig er.

Ble du skremt nå? Jeg håper at du ikke ble så skremt at du lar være å lese boken (bøkene), for hvis jeg er den eneste som leser boken (bøkene) blir jeg ikke enkel å ha med å gjøre. Min ekskjæreste forlagsredaktøren kunne for øvrig berolige meg med at bøker ble gitt ut i skrekkelig mange bind på 50-tallet fordi det var big business for forlagene. En liten trøst. Bitteliten. Men bøkene er feiende flotte! Med skinninnbinding og gullskrift liver de opp i stua og får eieren til å virke både ambisiøs, seriøs og sylskarp. Og endelig har jeg fått bøker i hus som kan jekke ned den prangende Mannen uten egenskaper av Robert Musil, som hittil har vært arrogant enehersker i rekkene.

Mer om Robert Musils irriterende egenskaper kommer i morgen, jeg har nemlig lest en av hans noveller. Inntil da nøyer jeg meg med å si at Musils verker er en lovende kandidat til bokbrenning, dersom jeg plutselig går tom for ved.

Ha en feiende flott lørdagskveld!