Stikkord: Eugene O’Neill

Om mus og menn

John Steinbeck fikk sitt litterære gjennombrudd med Om mus og menn i 1937. En amerikansk kritiker hevdet at det er en roman det tar to timer å lese og 20 år å glemme. Jeg brukte mer enn to timer på den, og har nok glemt den innen 2032. Men det var en fin liten roman, og virker som et bra sted å starte i Steinbecks forfatterskap. John Steinbeck ble for øvrig tildelt Nobelprisen i litteratur i 1962.

George og Lennie er løsarbeidere i California på tredvetallet. I likhet med mange andre fattige arbeidskarer reiser de fra gård til gård, arbeider hardt noen måneder på markene, og reiser videre til neste gård. Drømmen er å legge opp nok penger til å kunne kjøpe seg sitt eget lille jordstykke og leve av egen avling – den fattige mannens versjon av den amerikanske drømmen. For George og Lennie er drømmen spesielt viktig, men også vanskeligere å realisere. Store, sterke Lennie er en enkel sjel med stor forkjærlighet for dyr. Men han har ikke helt kontroll på kraften i hendene sine, og dreper som regel dyrene han koser med. Lille, intelligente George må vokte ham som en smed slik at han ikke skader noen. Ofte ender det med at de må flykte fra gården før de har tjent pengene de trenger til å kjøpe jordstykket sitt. I begynnelsen av boken ankommer de en gård sør for Soledad, hvor de skal jobbe for en hissig og sjalu ung mann som nylig har giftet seg med en forfengelig og eventyrlysten femme fatale. Katastrofen er under oppseiling.

Om mus og menn er en roman, men minner mer om et skuespill. Mens jeg leste, tenkte jeg stadig på Steinbecks samtidige amerikanske dramatikerkolleger Tennessee Williams og Eugene O’Neill, og på de antikke tragediene. I etterordet av Haagen Ringnes fikk jeg forklaringen: John Steinbeck skrev senere en dramaversjon av boken, og den var allerede fra starten av tenkt som en forstudie til skuespillet. Det er mye dialog og beskrivelser av karakterenes gester og mimikk, og det er dette som formidler karakterenes tanker og personlighet. Hvert kapittel er lagt til en avgrenset setting, med karakterer som går inn og ut av settingen. Dette gjør miljøet veldig tydelig, og jeg må gi Ringnes rett når han sier at Steinbeck klarer å gjøre det spill levende for lesere som aldri har satt sine bein i Steinbecks California.

Men det er først og fremst funksjonen til den amerikanske drømmen i karakterenes psyke som får meg til å tenke på Williams og O’Neill. Den enkle og fattige amerikaneren som har arvet sine forfedres altoverskyggende drøm om å eie et lite stykke Amerika eller – for kvinnens del – å være en omsvermet skuespiller. Drømmen fungerer som en slags ryggrad som holder mennesket oppe under ensformig og tungt arbeid, maktesløshet og mangel på frihet. I en av bokens beste scener snakker Lennie, den gamle og funksjonshemmede oppasseren Candy og negeren Kroken om planen om å kjøpe en liten eiendom – drømmen som holder Lennie og George oppe. For en stakket stund er drømmen innen rekkevidde, og utsikten til å kunne klare det får frem styrken og pågangsmotet i dem.

Drømmen er så sterk fordi den er selve motsetningen til deres daglige virkelighet, og troen på at forandring er mulig er det eneste de virkelig lever for. Det sørgelige hos Steinbeck er i likhet med Williams og O’Neills skuespill ikke bare at drømmen er dømt til å mislykket, men at den er det fordi karakterene har et eller annet svakt punkt som gjør drømmen umulig. Det virker som et tragisk paradoks: De trenger drømmen på grunn av sine svake punkter, men det er de samme svake punktene som forhindrer dem fra å nå målet. Den amerikanske drømmen er en virkelighetsflukt for de som aldri vil kunne lykkes.

Jeg har sett hundrevis av fyrer komme rekendes på veiene og rundt på farmene med knyttene sine på ryggen og den samme fordømte tingen i hue. Hundrevis. De kommer og de kvitter og de labber videre, og hver eneste jækel av dem har et lite støkke land i hue. Og ikke en av dem får det noen gang. Det er akkurat som med himmer’n. Alle så ska’rem ha et lite støkke land. Jeg leser en bråte med bøker her ute. Aldri kommer noen tel himmer’n, og aldri får noen noe land. Det er bare noe som er i hue på dem. De snakker om det hele tia, men det fins bare i hue på dem.

Om mus og menn er like skjebnetung som de antikke tragediene. Man vet fra starten av at det kommer til å gå dårlig, spørsmålet er hvordan og hvorfor. Svaret ligger også her i hybris; mennesket som går under på grunn av en skjebnesvanger karakterbrist. Det tragiske hos Steinbeck er at så mange uskyldige dras med i fallet.

I etterordet av Haagen Ringnes beskrives John Steinbeck som et litterært problembarn. Ringnes siterer Verdens litteraturhistorie, og jeg må flire av både sitatet og Ringnes sin dom:

«Det er ingen sak å påvise at Steinbeck er sentimental, smakløs, ensidig i sin politiske bedømmelse og filosofisk som et kålhode. Det er straks mye vanskeligere å forstå hvorfor han tross alt er en stor forteller.» Arme litterater! Det er så man nesten føler trang til å befri dem fra dette tyngende tankekorset.

Ringnes befrir i alle fall denne arme litteraten for et eventuelt tyngende tankekors med sin formulering av Steinbecks evner: «Han er en stor forteller fordi han viser oss at også det hellige, alminnelige menneske er ualminnelig. Han er en stor forteller fordi han skriver nært og likefrem, uten sjenerende kunstgrep eller anmassende bruk av symboler.» Det synes jeg i grunnen er en passende beskrivelse av Om mus og menn.

Påskekrim og Lang dags ferd mot natt

Min drøm om en lesende påske gikk i vasken og jeg aner ikke hvor tiden ble av. Men det er ikke ofte at jeg prioriterer trening fremfor lesing, og da går det ikke an å være lei seg. Dessuten er det godt å senke tempoet så mange hakk at man egentlig ikke får gjort noe, men uten å kjede seg.

Jeg har holdt på med Colin Dexters Veien gjennom skogen i over en uke nå, og det er første gang på lenge at jeg har lest en bok så sakte samtidig som hvert ord fenger. Et av mine fremste kriterier for kriminalromaner er at det skal være lett å lese fort. Jeg er ellers en langsom leser, men unntaket er krim. Derfor er det gøy å kunne lese krim sakte, og se at boken likevel tåler det. Inspektør Morse er en herlig romankarakter, og Colin Dexter skriver krim som selv den mest kresne leser kan like. Boken er original, velskrevet, spennende og humoristisk. Anbefales!

Før påske kjøpte jeg filmatiseringen av P. D. James’ bøker om Adam Dalgliesh på DVD, og vi har begynt med første bok/serie Døden i laboratoriet (Death of an Expert Witness). Jeg har bare lest to James-romaner før og syntes det gikk for treigt for min smak. Filmatiseringen er like treig, men det fungerer faktisk godt på tv. Det vies mye tid til hver enkelt scene og karakter, og det gir serien en helt særegen stemning. Nå begynner jeg å lure på om jeg må revurdere tempokriteriet mitt når det gjelder krim. Kanskje kan et roligere tempo bidra til å gjøre det mer spennende?

Forrige ukes desidert hyggeligste hendelse er at mitt mest populære innlegg hittil er blitt enda mer populært. Da jeg skrev om Eugene O’Neills skuespill Lang dags ferd mot natt i fjor sommer var jeg helt sikker på at ingen kom til å interessere seg for innlegget, og ville skrive om det kun fordi jeg liker det så godt. Men i forbindelse med Riksteatrets oppsetning i 2010 er det mange som har lest om stykket på bloggen, og innlegget fikk ca femten hundre treff da NRK viste oppsetningen på søndag. Det er utrolig oppløftende og inspirerende å oppdage at folk bruker bokblogger til mer enn å lese om bestselgere.

Ellers er lesesirkelen hvor vi skal samlese et utvalg av de 1001 bøkene nå i gang. Da jeg foreslo lesesirkelen trodde jeg ikke at så mange kom til å melde sin interesse. Det er kjempehyggelig at så mange vil være med, og mye mer spennende å skulle gå løs på de 1001 bøkene sammen med andre lesere, enn å pusle med det alene. Første bok ut er Elskeren av Marguerite Duras med bloggdato 22. mai. Oversikt over lesesirkelen og deltakerne finner du her. Det er bare å bli med på samlesingen, enten du har egen blogg eller ikke.

Jeg avslutter med å videreformidle et tips jeg fikk på epost som kan være av interesse for alle lesende mennesker der ute. Det er nemlig opprettet en egen nettside hvor du kan sammenlikne priser på bøker hos de største bokforhandlerne. Her er det nok mye penger å spare, så det er bare å sjekke ut www.billybok.no.

Hva har dere lest i påsken?

Lang dags ferd mot natt

Når man leser skuespill er det ikke alltid like lett å få karakterene til å bli levende og troverdige. I hvert fall ikke de skuespillene som er beregnet på fremføring (overraskende mange dramaer er såkalte lesedramaer og kan ikke fremføres i sin helhet uten overnattinger: Peer Gynt og Faust er kjente eksempler). Fordi man bare har replikker å forholde seg til, og kanskje noen nøkterne sceneanvisninger, er det opp til leseren å få levende mennesker med ekte tanker og (forhåpentligvis) forståelige handlinger ut av det sparsomme materialet. Det er ikke helt enkelt, spesielt siden karakterer (som de ekte menneskene de skal forestille å være) ofte sier noe helt annet enn det de mener.

Selv liker jeg Ibsens samtidsdramaer veldig godt, ikke minst av den praktiske årsak at de er så til forveksling like at man forstår alle hvis man har forstått ett. Et skuespill som minner meg ikke så rent lite om Ibsens er Lang dags ferd mot natt (1956) av den amerikanske dramatikeren Eugene O’Neill. Skuespillet regnes som nobelprisvinnerens mesterverk, og er utvilsomt en tragedie. I typisk Ibsen-stil foregår alt på ett sted på en dag, med få karakterer, og det er fortidige hendelser som styrer karakterenes liv og tanker.

Lang dags ferd mot natt handler om en dag i den dysfunksjonelle familien Tyrones liv, hvor faren James og sønnene Jamie og Edmund er alkoholikere, og moren Mary er avhengig av morfin. Mary er akkurat kommet hjem fra avrusning, og familien befinner seg i det forfalne sommerhuset sitt. Mennene er livredde for at Mary skal sprekke, og Mary er livredd for at Edmund skal ha fått tæring. Frykten fører til rusmisbruk og krangling. Familiemedlemmene er i strupen på hverandre konstant, men klarer ikke å kommunisere uansett hvor mye de anklager, kjefter og kritiserer.

Tragedien til familien Tyrone er ikke rusmisbruk i seg selv. Som med rusmisbruk generelt er det snarere hva misbruket er et symptom på: frustrasjon, skuffelse, avmakt og behov for lindring eller flukt. For Tyronene er det fortidens hendelser og deres manglende evne til å glemme eller tilgi som resulterer i avhengighet av alkohol og morfin. I Ibsens dramaer har det meste allerede skjedd når vi møter karakterene for første gang. Tragedien består i at alt er for sent, og det gjenstår bare for karakterene å erkjenne at det er for sent. I Lang dags ferd mot natt er det streng tatt ikke for sent ennå, for det er ingen ytre betingelser som ikke lar seg endre. Det er derimot karakterenes personlighet som gjør at man likevel skjønner at det kommer til å ende dårlig for familien, fordi de aldri vil klare å ta nødvendige grep om livene sine og allerede har gitt opp. Tittelen på Bertrand Besigyes diktsamling Du dør så sakte at du tror du lever (1993) er en passende beskrivelse på familien Tyrone.

Det som gir Lang dags ferd mot natt en ekstra tragisk dimensjon, er at stykket er sterkt selvbiografisk – som forfatterens dedikasjon viser:

«Til Carlotta på vår tolvte bryllupsdag. Kjæreste: Jeg gir deg originalmanuskriptet til dette skuespillet om gammel sorg, skrevet med tårer og blod. Det kan synes som en sørgelig upassende gave på en dag da lykken skal feires. Men du vil forstå. Den er ment som en hyllest til din kjærlighet og ømhet, som ga meg den tro på kjærligheten som gjorde meg i stand til endelig å møte mine døde ansikt til ansikt og å skrive dette stykket – skrive det med dyp medfølelse og forståelse og tilgivelse for alle de fire hjemsøkte Tyronene.»

Eugene O’Neill hadde tæring, moren hans var avhengig av morfin, og både han selv, faren og storebroren var alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. Lang dags ferd mot natt er et skuespill det skal gjøre vondt å lese. Det er vanskelig å felle en dom over karakterene, fordi O’Neill lykkes så godt i å formidle sin medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykket har den tristeste siste linjen jeg har lest i et drama, når Mary tenker tilbake på ungdomstiden sin:

«Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.»