Stikkord: Et halvt dusin lommetørklær

Sigrid Undset – Den lykkelige alder

Novellen «Den lykkelige alder» fra samlingen med samme navn ble utgitt i 1908, året etter at Sigrid Undset debuterte med romanen Fru Marta Oulie. Den er enda en av Undsets lange noveller som jeg ikke helt skjønner hvorfor kalles novelle istedenfor roman, men uansett: God er den. Kanskje litt for god, for dette var en novelle som satte seg fast og fortsatt nekter å slippe taket. Undsets analyse av det drømmende, lengtende menneske er tidløs, og minst like relevant i dag som for hundre år siden, og gir solid belegg for Undsets påstand om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».

Uni Hirsch er en ung foreldreløs kvinne som kommer til Kristiania full av rastløshet, lengsel og store planer. Drømmen er å slå gjennom som skuespiller, og hun nekter å gi opp selv om det skal godt gjøres for en ung ubemidlet kvinne uten kontakter eller utdannelse å komme gjennom nåløyet. Uni forlover seg med Kristian, og det tærer på forholdet deres at de ikke har råd til å gifte seg og derfor heller ikke kan bo sammen. Men Kristian har forståelse for at Uni ikke kan gi opp drømmen så lenge hun ikke har forsøkt, og ønsker ikke at hun skal ende som en konvensjonell og ulykkelig husmor på grunn av ham. Årene går, og Uni lykkes faktisk med å bli skuespiller ved et av Kristianias teatre.

Det er bare det at når Unis drøm går i oppfyllelse, så gir det henne ingen tilfredsstillelse. Hun tør ikke innrømme det for noen, later bare som om hun er fornøyd med livet ved teatret. Men det Uni egentlig har lengtet etter, den dype følelsen av mening og utfoldelse, finner hun ingen steder. Selv livet som skuespiller har sine rutiner, og Uni går fort lei av å spille den samme rollen kveld etter kveld, måned etter måned. Men hva skal man drømme om og lengte etter når den eneste drømmen man hadde har gått i oppfyllelse? Når det ikke finnes noe større og bedre å drømme om?

Tittelen «Den lykkelige alder» viser til tidsånden karakterene lever i. Det er mulig å komme seg opp og frem her i verden, hvis man bare står på selv og har litt flaks. Man trenger så visst ikke å tråkke i foreldrenes konvensjonelle fotspor hvis man ikke ønsker det. Tittelen viser samtidig til karakterens unge alder. De har hele livet foran seg, og det er nå de må velge hva det skal fylles med. Men det er der tittelens ironi kommer inn i bildet. For disse unge menneskene er slett ikke lykkelige, og slites i stykker mellom stram økonomi og kummerlige levekår på den ene siden, og utferdstrang, lengsel og store drømmer på den andre. Unis venninne Charlotte oppsummerer det godt:

«Jeg har aldri vært forelsket. Kan ikke bli det. Man blir ikke nøysom av å vente – er det ikke sant, Uni? Man går og tar på forskudd i sine drømmer – dynger på og dynger på. Til sist er alt som livet kan by på, for lite. Vi går alene – stirrer ned i oss selv, speider og undersøker, dikter og drømmer -.»

Eventyrlysten, behovet for selvrealisering, de store kravene til hva livet skal være – til slutt er det vanskelig å skille mellom hva som er naturlige lengsler og hva som er narsissisme. De tre kvinnelige karakterene i novellen, Uni, Charlotte og Birgit har ulike forventninger til livet, men må alle kjenne på følelsen av avmakt og skuffelse når de ikke får det de vil ha. Det blir umulig å slå seg til ro med noe av det de har, for bevisstheten om alt det de ikke har er like stor, om ikke større. I mellomtiden går årene, og i det intense ønsket om å leve, men å leve riktig, ender de opp med å gjøre det motsatte:

«Dette fortærende lyset. De lyse aftener – man synes man skulle leve dem, hver en – for det er straks sankthans – så slukner det like fort. Så er det gult, løvet, noen dager. Så regner det vekk. Så er det jul igjen. Og så kjenner man nesten med det samme, fra søndag til søndag, på lyset, på føret, nu kommer våren. Ungt løv, lyse aftener – bare at vi er blitt et år eldre. Og tiden rinner over oss, og vi ligger som lik under vannet – lever ikke.»

Og ifølge Charlotte er de heller ikke alene om å fortæres av lengsler, hun mener det er menneskets lodd. Så er da også Charlotte den som går mest drastisk til verks av de tre.

Da jeg leste novellesamlingens første novelle, «Et halvt dusin lommetørklær», hvor lille Birgit blir avspist med en billig gave fra sin egoistiske far, tippet jeg at det ikke kom til å ende godt for den lille jenta senere i livet. I «Den lykkelige alder» er Birgit blitt voksen, 23 år, og opptrer som bikarakter i novellen hvor hennes kusine Uni Hirsch står i fokus. Jeg hadde dessverre rett i at det går dårlig med Birgit, selv om hennes forventninger til livet er helt annerledes enn Unis. Birgit har vært kjæreste med en ung løytnant i flere år, og ligger an til å få et godt liv som hustru og mor – akkurat det Birgit ønsker. Men løytnanten gjør det slutt når han treffer en annen, og nøysomme, beskjedne Birgit er ikke sterk og selvhevdende nok til å kunne gå videre i livet. Dette ene nederlaget blir så stort at det knekker henne fullstendig:

«Birgits lille skjebne, den var slutt med at løytnant Gurstad hadde slått opp. Livet ville ikke komme til henne mere.

[…]

Som om hun ganske hadde resignert for seg selv, Birgit med sine treogtyve år, ydmyk, var beredt på å nøyes med å se på de andre leve – arbeide pene ting til andres hjem, elske andres barn».

Det er trist og opprørende å lese om kvinnenes skjebne, fordi den i og for seg ikke kan knyttes opp mot noen urettferdighet eller samfunnsmessig skjevhet. Tvert imot går det dårlig fordi kvinnene ikke helt klarer å forsone seg med seg selv, men kjemper en ambivalent kamp mot egne lengsler. De mangler evnen til å virkelig leve det livet de har valgt, og blir værende i et limbo av urealiserte drømmer. Kanskje er det først og fremst det at karakterene har et så uavklart forhold til seg selv og sitt indre liv som gjør det opprørende å lese. Men det er også det som gjør at novellen fortsatt oppleves som relevant. Og det er kanskje det som gjør den så god.

Et halvt dusin lommetørklær

Novellen “Et halvt dusin lommetørklær” er hentet fra Sigrid Undsets første novellesamling Den lykkelige alder (1908). Det er kommet en danselærer til byen, og ni år gamle Bildit Iversen har så lyst til å gå på den nye danseskolen. Alle de andre i klassen skal gå, og Bildit har vært flink på skolen og til å passe de mange småsøsknene. Men faren sier nei, fordi de ikke kan ta seg råd til utgiftene på bekostning av de andre søsknene. Bildit skal heller få en fin presang neste gang han er i Kristiania. Det viser seg likevel at familien slett ikke har dårlig råd. Det er bare Bildits far som foretrekker å bruke alle pengene på seg selv. Gjerrigheten dekker han over med et sjarmerende vesen, og ved å utnytte Bildits samvittighet, skamfølelse og kjærlighet.

Dette er en knakende god novelle. Jeg er blitt vant til at Undsets hovedpersoner er voksne kvinner som kjemper for å leve opp til sine idealer, og sliter med tungsinnet som ledsager en mer eller mindre innbilt utilstrekkelighet. I denne novellen viser Undset at hun har et vel så stort talent for å skildre et konfliktfylt barnesinn, og for å analysere menneskers samspill fra et barns perspektiv.

I “Et halvt dusin lommetørklær” er stemningen lysere og lettere enn i Undsets andre tekster. Men den såre undertonen er et ubehagelig forvarsel om den skuffede kvinnen Bildit sannsynligvis kommer til å bli. Foreldrene forventer at hun skal takle dette som “ei stor og fornuftig jente”, bagatelliserer skuffelsen hennes, og tenker ikke på at Bildit må forholde seg til andre barns beinharde oppfatninger av hverandre:

Det var fælt på skolen den neste dagen. De skulle gå på danseskolen alle sammen i klassen uten hun og så Oline Sørum, datteren til skomakeren, som sa det var synd å danse, og Annie Martinsen, som de aldri regnet med, for hennes mor hadde en liten melkehandel og gauket øl til sjøfolk, og Annie hadde pultost på maten og luktet vondt. Bildit holdt seg så langt fra Oline og Annie som hun bare kunne – hun skulle ikke ha noe av å bli regnet sammen med dem.

Bildit er et barn og tenker som et barn, men hun vet hvilke sosiale regler som gjelder. For å unngå å bli regnet blant Oline og Annie må Bildit lyve om hvorfor hun ikke får gå på danseskolen, og fremstiller faren bedre enn han fortjener. Hun havner i kryssilden mellom de sosiale kravene som stilles for å være med i gjengen, og skammen og skuffelsen over farens pinlige smålighet. Den etterlengtede gaven fra Kristiania som skal gjøre alt godt igjen, blir bare enda en skuffelse og bekreftelse på hvor lite følelsene hennes betyr for ham.

Det lover ikke godt for lille Bildit, som tidlig må lære seg å lyve for å klare seg sosialt og dekke over sine kjæres mer usmakelige sider. Skuffelsen må hun svelge i ensomhet, med dårlig samvittighet. Jeg kan som sagt ikke unngå å lese novellen opp mot Undsets voksne kvinneskikkelser, og er helt sikker på at lille Bildit nok skal få erfare at hardt arbeid, god oppførsel og et tilgivende sinn aldri kommer til å lønne seg for henne. Heldigvis er dette en antakelse som skal slippe å forbli en hypotese, for samlingens tittelnovelle handler om en litt eldre Bildit. Noe sier meg at tittelen Den lykkelige alder er et tilfelle av Undsets bitende ironi.