Stikkord: En rekke avbrutte forsøk

Bokhøsten hos Flamme Forlag

Årets bokhøst startet tidlig en mandag morgen, da Flamme Forlag presenterte høstens utgivelser i Tronsmo bokhandel i Oslo dag. Flamme Forlag er et lite og smalt forlag som satser spesielt på nye stemmer og relativt unge og lovende forfattere. Forlaget fylte fem år i år, men dette var første gang de holdt høstpressekonferanse, som ifølge nettsiden deres er påkrevd for å havne på det seriøse forlagskartet:

Alle vet at det er to faktorer som skal til for å bli tatt på alvor i norsk bokbransje: representasjonskonto og høstpressekonferanse. Du kan oversette bøker med Google Translate og få dem trykket i en kopisjappe oppe ved ring 2 – men har du representasjonskonto og høstpressekonferanse, er du likevel til å regne med.

Presentasjonen ble holdt av forlagssjefene Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen, og stod ifølge Wold selv til terningkast 5. Jeg driver vanligvis verken med terningkast eller kvalitetsvurderinger av pressekonferanser, men sier meg enig i det. Det var en fin blanding av informasjon, kreative innslag, opplesninger og artige vitser.

Ifølge kalenderen min skal jeg på 11 pressekonferanser de neste tre ukene, og har tenkt å blogge fra så mange som mulig av dem. Jeg prioriterer de forlagene jeg synes er mest interessante, og som utgir mye god litteratur. Jeg plukker ut 3-4 utgivelser fra hvert forlag som jeg enten har lyst til å lese selv, eller som jeg tror at dere, mine kjære lesere, kan være interessert i.

Flamme Forlag er som sagt et lite forlag, med en liten høstliste. Likevel utgir de mange titler som ser ut til å fylle mange av kravene jeg stiller til bøker for å anse dem som verdt tiden min. Bøkene må handle om temaer jeg anser som viktige, være gjennomtenkte og velskrevne, og gjøre et hederlig forsøk på å berøre både intellekt og følelser. Jeg har valgt ut noen av Flammes høstutgivelser som virker lovende i så måte, basert på forlagets egne omtaler og forfatternes opplesninger.

jeg kommer snartSelma Lønning Aarø er et kjent navn for mange lesere, og hun utgir vanligvis på Cappelen Damm. I høst har hun imidlertid fått innvilget «Flamme-asyl på litterært grunnlag», og utgir romanen Jeg kommer snart. Av hennes seks tidligere romaner har jeg lest En rekke avbrutte forsøk (2007). Jeg likte veldig godt den sprudlende humoristiske og fandenivoldske tonen i beskrivelsen av hvor vanskelig det er å skrive en slags selvbiografisk oppvekstroman når man hele tiden blir avbrutt av familiemedlemmer som ikke er enig i forfatterens versjon av hva og hvordan noe skjedde.

Jeg kommer snart handler om Julie, som aldri har hatt orgasme. Hun er en jævel til å fake, inntil det etter hvert utløser en personlig krise. Hun begynner å spørre seg om hvorfor hun faker hele tiden, og om hun faker også på andre områder. Til slutt bestemmer hun seg for at hun skal få sin første orgasme, for egen hånd, og låser seg inn på soverommet. Romanen tematiserer ifølge forlaget ikke bare orgasmejag og seksuell lyst, men også det sterke samfunnsmessige fokuset på kropp og hvor viktig det er å være attråverdig. Seksuell lyst er noe man burde ha, i motsetning til før, da man helst ikke skulle ha lyst. Tittelen har en vittig dobbel betydning, og refererer til Julie som prøver å få orgasme mens familien banker på døra og spør om hun ikke kommer snart.

Aarø leste et utdrag fra Jeg kommer snart i dag. Hvis jeg skal dømme ut fra det korte utdraget, har romanen den samme humoristiske tonen som En rekke avbrutte forsøk, men virker både modnere, dypere og mer reflekterende enn det muntre forsøket på å skrive selvbiografi fra 2007. Romanen utgis i midten av oktober.

Den anerkjente lyrikeren Nils Christian Moe-Repstad utgir sin syvende diktsamling Teori om det eneste. Bok I og II på Flamme i slutten av september, etter å ha utgitt sine forrige diktsamlinger på Kolon. Moe-Repstad brakk nakken som 19-åring i en stupeulykke, men har tidligere aldri tematisert hendelsen eksplisitt. Det gjør han nå, i en samling som består av to bøker. I første bok skriver han om kroppen som natur, materialitet og evolusjon. I andre bok gransker han en ulykke og dens konsekvens, hovedsaklig gjennom det medisinske. Forlaget beskriver utgivelsen som «to alternative skapelsesberetninger», «en språklig bearbeidelse av anatomisk ødeleggelse og sykdom» og «en antibiografi». Det klinger som vakker musikk i mine nerdeører, og denne samlingen vil jeg få med meg.

Linda Klakken debuterer som skjønnlitterær forfatter med diktsamlingen Mamma, kone, slave i begynnelsen av september. Samlingen et et kampskrift og en kjærlighetsbok, om det skeive livet i streite Norge. I ett av diktene Klakken leste på pressekonferansen, følger en lesbisk kone og mor en nyhetssending der hundre tusen mennesker demonstrerer mot homofile foreldre i Paris, mens kona lærer datteren deres alfabetet. Datteren blir imidlertid distrahert av det som foregår på tv, og det synes jeg er et godt bilde på det meste. Men først og fremst beskriver det hvordan diskriminering kryper inn i heimen og hjernen og påvirker menneskers forståelse av seg selv og andre, i en dannelsesprosess med negativt fortegn.

vet du hva de gamle tantene mine

sa til meg?

nei

de sa hvorfor bli homofil forfatter

når du kan bli tannlegesekretær?

Jeg meldte meg inn i Miljøpartiet De Grønne tidligere i sommer, og har store planer om å bli et forbilledlig aktivt og engasjert medlem som skriver ivrig om krig og fred og klima og sånt (religionspolitikk unntatt). Det er i alle fall på høy tid at jeg utvider skriverepertoaret mitt fra å gjøre lesninger av hundgamle bøker og fatte statlige vedtak med tolkning av paragrafer, til å skrive om noe som kan redde verden fra den sikre og snarlige undergang.

Da virker Bård Lahn Klimaspillet. En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter som en naturlig sakprosabok å få med seg. Lahn er miljøverner, tidligere leder av Natur og Ungdom, og en del av Norges delegasjon til FNs klimatoppmøter. Boken tar ikke opp miljøspørsmål i og for seg, men gir leseren et innblikk i spillet som foregår bak lukkede dører i forhandlingene. Den forklarer hvorfor det tar så himla lang tid å oppnå resultater i klimasaken, og knytter det internasjonale spillet om klima til globale maktforhold og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Boken utgis i midten av oktober, og prestasjonsangsten har allerede festet seg i ryggmargen. Det er mulig jeg må starte med «miljøvern for dummies» for å bygge opp selvtilliten. Men for lesere som er opptatt av klima og allerede har god selvtillit på området, kan Lahns bok muligens være verdt å sjekke ut.

Jeg merket meg også et par Flamme-singler, små/korte utgivelser som man enten kan abonnere på eller kjøpe enkeltvis. Den ene var Johan Harstad «Hvem vi er & hva vi gjør» (om fellesskapssamfunnet og den «typisk norske» normalitetstenkingen) og Kjetil Røed «Dislike» (kritisk om Facebook-kulturen). Singlene utgis i henholdsvis september og oktober.

Til de 50 spente bokbloggerne som er klar for bokbloggertreff i Oslo 14. september, kan jeg røpe at Flamme Forlag i år stiller med et utvalg av årets titler som leseeksemplarer. Dermed kommer leserne av noen av disse 50 bokbloggene kanskje til å lese mer om Flammes utgivelser utover høsten.

Hele 2013-katalogen til Flamme Forlag finner du her.

Selma Lønning Aarø – En rekke avbrutte forsøk

Ifølge prologen i En rekke avbrutte forsøk ble Selma Lønning Aarø møtt med skepsis da hun hadde skrevet en bok om en blind, jødisk mann på førti år, fordi hun umulig kunne ha god kjennskap til hva hun skrev om. Ikke er hun blind, ikke er hun jødisk, og hun er i hvert fall ikke en mann på førti. Hun resonnerer seg frem til at det tydeligvis ikke holder å ta fantasien til hjelp når bok skal skrives, for her er det bare virkeligheten som gjelder. Og den eneste virkeligheten forfatteren virkelig kan gjøre krav på, er hennes egen. Vel, nesten. For som hun også kommer frem til: «I det øyeblikket forfatteren skriver en bok om seg selv, skriver hun også en bok om sine pårørende. Dette innebærer et ansvar, tenker forfatteren. Hun vil gjerne gjøre alt så ordentlig som mulig, og hun bestemmer seg for å vise teksten til de involverte etter hvert som den blir til. Det er det tryggeste – og det enkleste, tenker forfatteren.» En refleksjon som blir desto morsommere hvis man forestiller seg noe tilsvarende på første side i Knausgårds Min kamp.

Som sagt, så gjort. Forfatteren beslutter å skrive boken mens hun er på sommerferie med mann og barn hos foreldrene på vestlandet. Boken veksler mellom kapitlene som omhandler oppveksten, og familiens reaksjon på det hun har skrevet. Forfatteren finner raskt ut at det kanskje er det tryggeste å vise boken frem, men det er definitivt ikke det enkleste. For det er sjelden familiemedlemmene er enige i hvordan ting skjedde, og forfatteren tar seg dessuten noen friheter underveis. Spesielt moren blir helt forferdet over alle løgnene og halvsannhetene forfatteren skriver om sine nærmeste, særlig når forfatteren fremstiller faren som en barnemishandler med økonomisk kriminalitet på samvittigheten. Noe forfatteren må innrømme er overdrevet, men vil ha med likevel fordi det egner seg så godt på trykk. Det er ikke så enkelt å holde seg til virkeligheten når man er vant med å dikte opp ting.

Hvis man går med en selvbiografi i magen, kommer man muligens på bedre tanker etter å ha lest En rekke avbrutte forsøk. Men Selma Lønning Aarø har med dette neppe skrevet en selvbiografisk roman. Det er snarere en humoristisk roman om det å skrive selvbiografisk, hvor karakterenes ulike oppfatninger av fortiden skaper utallige komiske situasjoner. Romanen er dessuten en humørfylt reise tilbake til 80-tallet. Selv om Selma Lønning Aarø er noen år eldre enn meg, husker jeg mye av klærne, lekene, musikken, tv-programmene og hårfrisyrene hun skriver om. Det er en humoristisk oppvekstroman, noe jeg gjerne hadde sett mer av i norsk litteratur.

«Jeg skal bli som jenta i ‘Flashdance’. Jeg skal ha en drøm og jeg skal gjennomføre den, bli lagt merke til. Men alt dette er lenge til og jeg kan gjerne bli sveiser først. Det første året som sveiser skal jeg gå i ett med kjeledressene. Jeg skal ha kaffe på termos og skit under neglene. Jeg skal jobbe nattskift og dagskift og kveldskift. Men når jeg blir lei av å sveise skal jeg flytte til New York, bo i et lagerlokale og bli verdensberømt danser med leggvarmere. Det vil antakelig overraske de fleste at jeg er så flink til å danse.»

Det som ofte gjør boken morsom er at den unge Selma i oppvekstdelen tenker og snakker som en ungjente. Men den voksne Selma skinner alltid gjennom i måten hun kommenterer og harselerer med den barnslige tenkemåten. Selma er sannsynligvis ikke spesielt god til å danse, men en ungjente kan da ikke la slike bagateller påvirke fremtidsplanene sine. Lønning Aarø leker seg med alvoret man finner i barnesinnet og andre oppvekstromaner, og skriver med en selvironi og villighet til å utlevere seg selv som sjarmerer. Hva som er sant eller ikke, er aldri et poeng for leseren. Man skal jo som kjent aldri ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten, og Lønning Aarø skriver godt enten det er påfunnet eller sant.

Bokens svakhet er at den avsluttes for brått. Romanens prosjekt skal riktignok være en rekke avbrutte forsøk på å skrive en oppvekstroman, og det er sannsynligvis grunnen til at oppvekstdelen blir hengende i løse lufta til slutt. Forfatteren i boken begrunner dette med at det er umulig å skrive når alle skal mene noe underveis. Men jeg satt igjen med følelsen av at det var den virkelige forfatteren som gikk lei av prosjektet, ikke forfatteren i romanen. Jeg er delvis enig med kommentaren fra forfatterens ektemann, forlagssjefen, som påpeker at «Dette er jo ingen historie. Du må gi leseren noe mer. […] Historien bør ha en begynnelse, en midte og en slutt. Du må knytte historiene sammen». Jeg synes både begynnelsen og midten fungerer ypperlig. Det finnes mange måter å lage en historie på, men det er som regel slutten som avgjør hvordan helheten oppfattes. Når slutten blir for løs, virker resten av romanen fort litt tilfeldig, og det undergraver mye av prosjektet. Men jeg kan nærmest garantere at man får en underholdende lesestund med En rekke avbrutte forsøk, for boken er morsomt skrevet og godt funnet på.

Morsomme norske bøker og nytt i bokhyllen

For et par uker siden klaget jeg min nød over mangelen på norske forfattere som skriver morsomt. Jeg fikk et tips fra Karin om å prøve Selma Lønning Aarøs En rekke avbrutte forsøk, som er en oppvekstroman slash humoristisk selvbiografi. Boken er nå lest, og jeg koste meg hver sekund. Følgende utdrag er fra den velkjente familieleken, hvor Selma og to venner sliter med livets og lekens harde realiteter:

Etter en stund vil ikke Anne være med og leke “Mot alle vindar” lenger. Hun nekter å føde. Alle som skal være Mary må føde […] men Anne nekter å være med på det. Hun vil ikke føde, og hun har enda mindre lyst til å være med og lage ungen. Jeg må gjøre alt. Jarle synes ikke det er noe problem å lage unger. Det er heller ikke så rart. Han får jo alltid ligge øverst. Det er ikke det at Jarle er så veldig tung, men mest at golvet i uthuset er så hardt. Jarle sier at hvis det var sånn på ordentlig at damene lå øverst så ville han ha vært underst.

Det bekrefter bare at et av mine litterære nyttårsforsetter for 2011 – at jeg skulle følge opp gode boktips fra andre bokbloggere – var et fornuftig forsett å ha. Takk til Karin! Jeg fikk også tips fra Boktanker om at blant andre Kyrre Andreassen og Edmund Austigard skriver morsomme bøker, og de står nå på ønskelisten min.

Nytt i bokhyllen siden sist er enda en hovedbok fra Bokklubben, som ser ut til å være like fast bestemt på at jeg skal lese krim i påsken som jeg er selv. Denne gangen er det to romaner av Knut Faldbakken – Grensen og Nattefrost – som skal friste meg bort fra andre leseprosjekter, men jeg tror at listen min for årets påskekrim allerede har sprengt kapasitet. Jeg gleder meg likevel til å sjekke ut Faldbakkens krimbøker ved en passende anledning.

Ellers har jeg fått Aina Bassos historiske roman Fange 59. Taterpige fra Samlaget, og den ser jeg frem til å lese. I kommende nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Basso om den historiske romanens nedvurderte status sammenliknet med andre romaner, og det gjorde meg nysgjerrig på bøkene hennes. Jeg er veldig interessert i 1700-tallet, men har lest få (eller ingen?) norske bøker lagt til denne perioden.

Jeg avslutter ukens oppdatering med en oppfordring til å lese et innlegg på Migrating Coconuts. Labben har skrevet om en av mine favorittbøker av en av mine favorittforfattere, og det bør du få med deg. Jeg får ikke anbefalt verken boken eller forfatteren hjertelig nok, og er veldig glad for at Labben er av samme oppfatning. Les! Les! LES!