Stikkord: drama

Leseåret 2011

Jeg elsker nyttårsforsetter, og er faktisk ganske god på å holde dem også. Det er nok fordi jeg pleier å ha mange, slik at sannsynligheten er større for at jeg klarer å holde i hvert fall et par av dem. I år har jeg bestemt meg for at de eneste nyttårsforsettene jeg skal ha for 2011, skal handle om bøker og lesing. Inspirert av andre bokbloggere, har jeg klart å finne ti som passer for meg og mine lesevaner.

En bok per uke: Selv om jeg er fryktelig glad i å lese, blir lesingen sørgelig nedprioritert i hverdagen fordi jeg bruker tiden på så mye annet tøys. I 2011 skal lesing være en så prioritert aktivitet at jeg til sammen klarer å lese en bok hver uke, det vil si 52 bøker til sammen. Det burde ikke være vanskelig for en bokelsker som meg, men kommer likevel til å bli det.

Blogge: Jeg skal skrive innlegg om alle bøkene jeg leser. Det gjør jeg strengt tatt allerede, men jeg trenger å utfordre meg selv på det siden jeg jo tross alt kommer til å lese mer i 2011 enn i 2010. Jeg skal også prøve å utvide bloggrepertoaret ved å blogge om bøkene jeg kjøper og andre ting som handler om bøker, for eksempel tv-serier og filmer jeg ser som er basert på bøker jeg har lest.

Kommentere blogger: Jeg er altfor dårlig til å kommentere andres blogger, selv om jeg synes det er utrolig gøy og inspirerende å lese andres innlegg og jeg lærer masse av det. I 2011 skal jeg skjerpe meg på det. Jeg skal dessuten prøve å lage en utfordring til andre bloggere, men må komme på noen festlige spørsmål først.

Anbefalinger fra andre: Jeg har allerede oppdaget flere bøker fra andre bloggere som jeg bare måtte skaffe meg, mens andre innlegg har inspirert meg til å lese bøker jeg allerede hadde liggende. Mine nyanskaffelser basert på tips fra andre bloggere er så langt Alltid Alice av Lisa Genova og Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. Jeg skal anskaffe meg flere bøker anbefalt av andre bloggere i 2011, selv om jeg ikke nødvendigvis rekker å lese dem i 2011.

Lese, ikke kjøpe: Jeg elsker å kjøpe bøker, men kjøper altfor mange. Ikke minst kjøper jeg flere bøker enn jeg har plass til. Problemet er strengt tatt ikke pengene som går med, siden bøker er en knakende god investering. Men med samboer som jobber i forlag og liten leilighet, er det rett og slett ikke plass til så mye mer før vi må kaste senga for å sove på bokstabler. For å forhindre at det hoper seg voldsomt opp, får jeg ikke lov til å kjøpe flere bøker enn det jeg klarer å lese. Gled deg til å se hvordan jeg klarer å kombinere denne utfordringen med den over.

«Off the shelf»: Dette var en utfordring jeg hadde planlagt før jeg leste om den hos Bokelskerinnen. Jeg pleier å notere hvilke jeg bøker jeg kjøper i løpet av et år, som en måte å forhindre at jeg går helt amok og kjøper alt jeg har lyst på. Det virker, men bare litt. Uansett har bøkene hopet seg opp gjennom årene, og det er mange bøker som nå har blitt stående i hylla i nesten ti år uten at de har vært særlig prioritert av den grunn. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg i 2011 skal lese alle bøkene jeg kjøpte i 2000 (jada, det står to tusen), som jeg ennå ikke har lest. Dette gjelder: Greven av Monte Cristo av Alexandre Dumas, Benoni og Rosa av Knut Hamsun, Ukjent soldat av Väinö Linna, og Forfengelighetens fyrverkeri og En helstøpt mann av Tom Wolfe. Siden tre av bøkene er ordentlige mursteiner, har jeg av tidsmessige hensyn aldri kommet i gang med dem, selv om jeg tror at jeg kommer til å like dem.

Hvis jeg lykkes med denne utfordringen, skal jeg fortsette med bøkene jeg kjøpte, men ikke leste, i 2001 etterpå, det er femten stk: Fire av Knut Hamsun, Nick Hornby, Olav Duun, Albert Camus, Shakespeare, to av Isabel Allende, Agnar Mykle, Karen Blixen, Homer, James Joyce og Robert Musil.

Debutanter: Jeg deltar mer enn gjerne på Bokelskerinnens debutant-utfordring, og gleder meg til å se oversikten over alle debutantene for 2010 og 2011. Der skal det nok være mye spennende å velge mellom. Kanskje oppdager jeg også nye forfatterskap som jeg ønsker å følge videre.

Sjanger-utfordring: Romaner har alltid vært min favorittsjanger. Nettopp derfor skal jeg lese mer drama, noveller og lyrikk i 2011. Bokhyllen min er full av Shakespeare, Ibsen, Tennessee Williams, Anton Tsjekhov, Emily Dickinson, Haldis Moren Vesaas og Inger Hagerup, men i 2011 skal jeg prøve å få lest noe av det også.

Klassikere: Jeg elsker klassikere og trenger ikke utfordre meg selv til å lese dem. Tvert imot burde jeg hatt utfordret meg selv til å lese mer samtidslitteratur, men det får bli i 2012 i stedet (unntatt debutantene, da). Inspirert av boken 1001 bøker du må lese før du dør har jeg imidlertid bestemt meg for å systematisere lesingen av «must reads» bedre. Boken inneholder også nyere bøker som ennå ikke er klassikere, men foreløpig «kun» anses for å være gode, så dette blir ikke bare antikvarisk lesning. Jeg skal derfor lese tolv bøker som er nevnt i den boka, en i måneden. Heldigvis overlapper mange av bøkene fra «off the shelf»-utfordringen med denne utfordringen.

Lesedagbok: Den siste utfordringen jeg gir meg selv er kanskje den største. Jeg har nemlig bestemt meg for å føre en slags lesedagbok, hvor jeg skriver hva bøkene jeg leser får meg til å tenke på. Dette må ikke forveksles med å blogge om det, for en lesedagbok er mye mer privat, og kan gi plass for tanker og innfall helt ukritisk og spontant. Mange av tankene vil nok ende opp i bloggen i bearbeidet versjon. Målet med denne utfordringen er likevel å bevare inntrykket av hva en bok betydde for meg da jeg leste den, som frem til nå dessverre har gått i glemmeboken.

Romeo og Julie

Romeo og Julie er sannsynligvis det mest kjente kjæresteparet i den vestlige kulturhistorie. Dette til tross for at svært mange mennesker slett ikke har lest Shakespeares skuespill. De populære filmatiseringene fra 1968 og 1996, samt jevnlige teateroppsetninger, har sannsynligvis mye av æren for dette. Spesielt navnet Romeo gir sterke assosiasjoner til en elskovshungrig mann, på samme måte som Casanova og Don Juan, uten at man nødvendigvis kan historiene bak på rams.

Romeo og Julie er purunge når de blir hodestups forelsket i hverandre slik bare tenåringer kan. Det er imidlertid ingenting umodent ved språkføringen deres. Som Romeo sier om Julies øyne i den kjente balkongscenen: “To av de skjønneste blant himlens stjerner som har et ærend, ber nu hennes øyne å tindre for dem til de er tilbake. Hvis blikk og stjerner byttet plass – hva så?” Det svulstige språket er ganske fornøyelig å lese, og man kan trygt velge André Bjerkes gjendiktning fremfor originalen på renessanse-engelsk.

Romeo Montague og Juliet Capulet (som de heter på originalspråket) tilhører to familier i Verona som har ligget i strid med hverandre i årevis, og ingen av dem ville gitt ungdommenes forhold sin velsignelse. Og forbudt kjærlighet blir jo ofte ikke mindre besettende av å måtte holdes hemmelig. Striden mellom de to slektene intensiveres når Romeo og Julies slektninger Mercutio Montague og Tybalt Capulet havner i slåsskamp. Tybalt blir drept, og familien Capulet tørster etter hevn. Ethvert håp de unge elskende har om å kunne få hverandre ved å appellere til foreldrene, slukner med dødsfallet. De legger en plan for å flykte, slik at de kan gifte seg i hemmelighet. Men planen slår feil. Julie drikker en gift som gjør henne skinndød i 48 timer, og “liket” hennes plasseres i et gravkammer hvor Romeo kan hente henne. Hun sender ham brev om dette med bud, men budet blir forhindret på veien. Når Romeo hører at Julie er død, oppsøker han vill av sorg gravkammeret hvor hun ligger, og tar livet av seg ved leiet hennes. Kort tid etter at Romeo er død, våkner Julie og finner liket hans ved sin side. Når hun skjønner at Romeo er død, kan hun ikke leve lenger, og tar livet av seg med dolken hans. Etter deres tragiske dødsfall blir slektene Montague og Capulet venner igjen i sorgen.

Dramaet kan leses som en advarsel om hva som kan skje når omverdenen forsøker å komme imellom to elskende, og som en understrekning av at kjærlighet er, og bør være, et privat anliggende. For en forelsket eller romantisk anlagt leser vil det sikkert være naturlig å sympatisere med Romeo og Julie, og se på deres død som en forferdelig hendelse. For den litt mer nøkterne leser vil stykket kanskje heller fremstå som en parodi på kjærlighet. Og det kan også leses til skrekk og advarsel om hva som kan skje når du ikke gjør som mora di sier, og lar forelskelsens rus slå enhver fornuftig tanke i hjel – som et ungdomsopprør med tragisk utfall. Romeo og Julie får ikke leve lenge nok til å finne ut hvorvidt det virkelig er snakk om den store kjærligheten. Og dét er tragisk uansett hvilken tolkning man velger.

Lang dags ferd mot natt

Når man leser skuespill er det ikke alltid like lett å få karakterene til å bli levende og troverdige. I hvert fall ikke de skuespillene som er beregnet på fremføring (overraskende mange dramaer er såkalte lesedramaer og kan ikke fremføres i sin helhet uten overnattinger: Peer Gynt og Faust er kjente eksempler). Fordi man bare har replikker å forholde seg til, og kanskje noen nøkterne sceneanvisninger, er det opp til leseren å få levende mennesker med ekte tanker og (forhåpentligvis) forståelige handlinger ut av det sparsomme materialet. Det er ikke helt enkelt, spesielt siden karakterer (som de ekte menneskene de skal forestille å være) ofte sier noe helt annet enn det de mener.

Selv liker jeg Ibsens samtidsdramaer veldig godt, ikke minst av den praktiske årsak at de er så til forveksling like at man forstår alle hvis man har forstått ett. Et skuespill som minner meg ikke så rent lite om Ibsens er Lang dags ferd mot natt (1956) av den amerikanske dramatikeren Eugene O’Neill. Skuespillet regnes som nobelprisvinnerens mesterverk, og er utvilsomt en tragedie. I typisk Ibsen-stil foregår alt på ett sted på en dag, med få karakterer, og det er fortidige hendelser som styrer karakterenes liv og tanker.

Lang dags ferd mot natt handler om en dag i den dysfunksjonelle familien Tyrones liv, hvor faren James og sønnene Jamie og Edmund er alkoholikere, og moren Mary er avhengig av morfin. Mary er akkurat kommet hjem fra avrusning, og familien befinner seg i det forfalne sommerhuset sitt. Mennene er livredde for at Mary skal sprekke, og Mary er livredd for at Edmund skal ha fått tæring. Frykten fører til rusmisbruk og krangling. Familiemedlemmene er i strupen på hverandre konstant, men klarer ikke å kommunisere uansett hvor mye de anklager, kjefter og kritiserer.

Tragedien til familien Tyrone er ikke rusmisbruk i seg selv. Som med rusmisbruk generelt er det snarere hva misbruket er et symptom på: frustrasjon, skuffelse, avmakt og behov for lindring eller flukt. For Tyronene er det fortidens hendelser og deres manglende evne til å glemme eller tilgi som resulterer i avhengighet av alkohol og morfin. I Ibsens dramaer har det meste allerede skjedd når vi møter karakterene for første gang. Tragedien består i at alt er for sent, og det gjenstår bare for karakterene å erkjenne at det er for sent. I Lang dags ferd mot natt er det streng tatt ikke for sent ennå, for det er ingen ytre betingelser som ikke lar seg endre. Det er derimot karakterenes personlighet som gjør at man likevel skjønner at det kommer til å ende dårlig for familien, fordi de aldri vil klare å ta nødvendige grep om livene sine og allerede har gitt opp. Tittelen på Bertrand Besigyes diktsamling Du dør så sakte at du tror du lever (1993) er en passende beskrivelse på familien Tyrone.

Det som gir Lang dags ferd mot natt en ekstra tragisk dimensjon, er at stykket er sterkt selvbiografisk – som forfatterens dedikasjon viser:

«Til Carlotta på vår tolvte bryllupsdag. Kjæreste: Jeg gir deg originalmanuskriptet til dette skuespillet om gammel sorg, skrevet med tårer og blod. Det kan synes som en sørgelig upassende gave på en dag da lykken skal feires. Men du vil forstå. Den er ment som en hyllest til din kjærlighet og ømhet, som ga meg den tro på kjærligheten som gjorde meg i stand til endelig å møte mine døde ansikt til ansikt og å skrive dette stykket – skrive det med dyp medfølelse og forståelse og tilgivelse for alle de fire hjemsøkte Tyronene.»

Eugene O’Neill hadde tæring, moren hans var avhengig av morfin, og både han selv, faren og storebroren var alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. Lang dags ferd mot natt er et skuespill det skal gjøre vondt å lese. Det er vanskelig å felle en dom over karakterene, fordi O’Neill lykkes så godt i å formidle sin medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykket har den tristeste siste linjen jeg har lest i et drama, når Mary tenker tilbake på ungdomstiden sin:

«Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.»