Stikkord: drama

Bøker jeg leste i januar

  • Haruki Murakami Kafka på stranden 
  • Alessandro Baricco Silke
  • Linda Eide Oppdrag Mottro
  • Henrik Ibsen En folkefiende

Kafka på strandenInntil nylig har jeg alltid blitt nedstemt når folk snakker begeistret om Haruki Murakamis forfatterskap, fordi jeg har hatt følelsen av at alle bøkene jeg leser som er skrevet av en annen forfatter enn Murakami er å kaste bort tiden på fjas. Men etter å ha brukt hele januar på å slite meg sukkende og stønnende gjennom Kafka på stranden, innser jeg at jeg i et drøyt tiår har unngått Murakamis bøker på grunn av min blodhundaktige teft for bøker jeg ikke kan fordra. Kafka på stranden satte i alle fall ny personlig rekord for hvor lite en forfatter kan engasjere meg, og fremdeles være aktuell for Nobelprisen i litteratur. Men så har jeg ikke lest noen av Bjørnstjerne Bjørnsons romaner ennå, så jeg er åpen for at det blir mye verre enn dette.

Da jeg skrev om Kafka på stranden for et par uker siden hadde jeg knapt lest halve romanen, og den endelige dommen er nå klar til avsigelse. Det jeg likte med boken er kjapt oppsummert: Brevet fra skolelærerinnen om hva som egentlig skjedde den dagen i skogen (intenst og vakkert). Kapitlet der Oshima diskuterer kjønn med avsindig teite feminister (slagferdig og overraskende). Kapitlet der Hoshino møter Colonel Sanders og den smellvakre prostituerte gir Hoshino «en fellatio utført med superslagskipspresisjon» mens hun siterer Henri Bergson og Hegels teori om selvbevissthet (akkurat dét kapitlet fortjener faktisk Nobelprisen).

Sist, men ikke minst, likte jeg meget godt at jeg i innlegget mitt om boken påstod hardnakket at Murakami bedriver bevisst dekonstruksjon her, bare for etterpå å snuble over denne linjen et par hundre sider senere: «som om alle håndgripelige ting ble dekonstruert til sine enkelte bestanddeler, for så å bli satt sammen igjen». Som på en måte er en oppsummering av hele Kafka på stranden. Var det ikke det jeg visste? Jeg er en snedig liten djevel, og det der kaller jeg knakende godt samarbeid mellom Murakami og meg. Han dekonstruerer, jeg dekonstruerer hans dekonstruksjon, og Derrida gir oss en high five fra det stedet i det hinsidige hvor poststrukturalister drar når de dør.

Men det er likevel ikke et spesielt godt tegn når det jeg liker aller best med en bok faktisk er min egen skeptiske lesning av den. Ok, så har Kafka på stranden sine øyeblikk. Enkelte gode observasjoner, noen hundre knallgode setninger og et og annet gnistrende avsnitt. En håndfull ideer som funker utrolig bra. Men de druknes altfor ofte i tullprat og trivialiteter, og boken burde ha vært minst 150 sider slankere. Minst.

Det som til slutt kvalte enhver spire til kjærlighet jeg måtte føle for Kafka på stranden, var at den ikke hadde et fnugg av substans under alle sofistikerte filmtriks. Den eneste silver liningen jeg klarte å trekke ut av det hele, liknet så mye på billig New Age-åndelighet at jeg for å være snill med Murakami-fansen er villig til å avskrive boken som overfladisk smart. Eller jeg kan si det jeg egentlig mener, men da må jeg advare den Murakami-frelste leser om at vi kanskje blir uvenner for livet på grunn av det jeg nå skal si. Nemlig at budskapet i Kafka på stranden mest av alt minner meg om Paolo Coelho.

Livsfilosofien hos Murakami er like påtrengende finne-seg-sjæl-banal som hos Coelho, Murakami er bare utrolig mye dyktigere til å håndtere stoffet slik at det virker godt tenkt og helt nytt. I realiteten vil man finne mye av «underteksten» hos Murakami brodert inn som visdomsord i glass og ramme på veggen hos veldig gamle damer, og broderte visdomsord er som kjent Paolo Coelhos fremste inspirasjonskilde. Kafka på stranden er som en spirituelt vinklet amerikansk selvhjelpsbok med store litterære kvaliteter. Det jeg prøver å si er at jeg virkelig ikke likte Kafka på stranden, og at jeg kommer til å gråte mine modige tårer hvis Murakami vinner Nobelprisen i litteratur.

Jeg sa innledningsvis at jeg brukte hele januar på å slite meg gjennom Kafka på stranden. Det er ikke helt sant, for egentlig brukte jeg mesteparten av måneden på å unngå den. Ikke fordi den var kjedelig, må vite. Jeg er tross alt litteraturviter, og selve grunnprinsippet i litteraturvitenskapen er å kunne tvangslese litteratur man ikke kan fordra på løpende bånd uten å heve et øyenbryn. Neida, det var kattemordene som gjorde at jeg ga Murakami the silent treatment i noen uker. Universitetet lærer oss nemlig ikke hvordan vi skal håndtere vold mot dyr i bøker, og derfor begynte jeg å hyperventilere da Johnnie Walker drepte en tigerstripet kattegutt, mens jeg satt lamslått og holdt for øynene på den tigerstripete kattegutten jeg hadde på fanget. Da hadde jeg fått nok. Ærlig talt, sånne ting skriver man bare ikke om! Jeg vurderte faktisk å avbryte boken for godt, noe jeg ellers aldri gjør på grunn av god oppdragelse og alminnelig høflighet.

Men så var det dette med lesesirkelen, da. Vi skulle jo lese boken i lesesirkelen min, og jeg hadde lovet meg selv og alle deltakerne at jeg for en gangs skyld skulle ha lest lesesirkelboken selv, og ikke bare freidig nærlese de første femti sidene med godt humør og overlate grovarbeidet til alle andre. To be or not to be? Mens jeg lurte på dette, var jeg fornuftig nok til å gå løs på en annen bok istedenfor å gjøre det jeg vanligvis gjør når jeg blir uvenner med bøker, dvs sover halve døgnet mens jeg venter på at det skal gå over.

Valget falt på Alessandro Bariccos knøttlille roman Silke, som jeg aldri i livet ville ha lagt merke til eller kjøpt hvis det ikke var for at boken er med på 1001-listen, er bitteliten og superkort, og kostet nesten ingenting på et salg hos Aschehoug i fjor. Jeg tenker det kan være kjekt for all verdens forfattere å vite at deres litterære prestasjoner i praksis vurderes ut fra en brutal likning der pris, sideantall og antallet drepte dyr spiller en vesentlig rolle. Idealet mitt er en bok som koster 169 kr, er på 169 sider og sørger for at Lassie kommer hjem til slutt. Jo dårligere utslag på surmunnskalaen min, desto bedre blir kritikken.

SilkeSilke kostet femtilappen, måler 135 luftige små sider og inneholder null dyrelik. Med andre ord: Jeg elsket den! Handlingen foregår i Frankrike på Flauberts tid, det vil si midt på 1800-tallet, og handler om en helt alminnelig mann som må reise til Japan, verdens ende på den tiden, for å finne verdens beste silkeormer og bringe dem hjem til storstilt silkeproduksjon på den franske landsbygda. I Japan treffer han en vakker ung kvinne som han blir vilt forelsket i, til tross for at han er godt gift hjemme. Han snakker aldri med den unge kvinnen, men reiser tilbake år etter år for å se henne igjen.

Jeg liker vanligvis ikke så korte romaner, og jeg liker vanligvis ikke kjærlighetshistorier. Silke er både kort og kjærlig, men likevel smakte den godt. Kjærlighetshistorier blir som regel bare kleine og klisjéfylte i litteraturen, siden få forfattere klarer å gjenskape den samme intensiteten i fiksjonen som virkelighetens (dvs mine) kjærlighetsforhold har. Kanskje kan man si det så enkelt som at kjærlighet føles splitter ny hver eneste gang, mens den i litteraturen lukter enten mugg eller svette.

Men Bariccos beskrivelse av kjærlighet i Silke har faktisk en new car smell. Enten det, eller så er det bare fryktelig lenge siden jeg leste om kjærlighet og har rukket å glemme oppskriften. Boken er sanselig, poetisk og vittig på en Louis de Bernières-aktig måte (som er den aller beste måten å være vittig på) og hadde en fin vri på slutten som var veldig rørende.

Baricco har peilet seg inn mot det som gir næring til ethvert kjærlighetsforhold man kun får ta del i gjennom en tekst: Måten man ser den andre på, ikke hva som faktisk skjer. Silke er en motgift mot klamme erotiske romaner som tøyer grensene for det antatt pirrende, og går istedet inn i de bittesmå detaljene et menneske kan la seg pirre av. Når det er sagt, er det relativt mange episoder i Silke der mann og kvinne tar av seg benklærne. Blant annet i et kjærlighetsbrev som er så fint skrevet at jeg rødmer over alle kjærlighetsbrevene jeg aldri har skrevet, for de ville ha trengt betydelig mer velvilje av leseren enn dette.

…til jeg endelig kysser deg på hjertet, fordi jeg vil ha deg, jeg skal bite huden der den dirrer over hjertet ditt, fordi jeg vil ha deg, og med hjertet mellom leppene mine skal du bli min, fullt ut, med min munn i hjertet skal du bli min, for bestandig, hvis ikke du tror meg, så åpne øynene, min elskede herre og mester, og se på meg, det er meg, hvem skal noensinne slette ut dette øyeblikket som nå skjer, og denne kroppen min som ikke lenger er dekket av silke, hendene dine som rører ved den, øynene dine som ser på den…

Silke ble lest på null komma niks, og den gjorde faktisk et visst inntrykk selv om den var aldri så kort. Stilen minnet meg litt om enten Flaubert eller Balzac – jeg vet ikke hvem av dem, for jeg klarer aldri å skille. Jeg vet at de var to forskjellige mennesker som levde nesten samtidig, og at den ene av dem brukte hele formuen på å kjøpe nipsfigurer og derfor døde i fattigdom blant hundrevis av porselsensgjetere m/hund. Det holder for meg.

mottro Silke var såpass god at jeg syntes Murakami gjerne kunne ligge i fred en stund til. Istedet kastet jeg meg over Linda Eides Oppdrag Mottro. Jakta på gamle dagar. I fjor høst var jeg og den skjønne Ellikken på bokmøte hos en drøss forlag, og da var Linda Eide der for å underholde oss. Eller promotere boken, som det sikkert heter – det er ikke så lett å skille når man har med en humorist av Eides kaliber å gjøre. Uansett var Spartacus forlag generøse nok til å spandere leseeksemplarer på hele hurven, og boken ble lest i en tilstand av ekstrem fryd. Jeg sier det bare: Hvis du har lest deg lei på Paolo Coelho-aktige forfattere som er grusomme mot dyr, er dette riktig bok å lese istedet.

Jeg antar at du allerede vet at Linda Eide er Norges morsomste dame. Jeg antar at du i alle fall vet hvem Linda Eide er, ellers synes jeg virkelig synd på deg. På grunn av Oppdrag Mottro vet jeg nå at eplet ikke faller langt fra stammen. Kanskje lurer mor og datter Eide av og til på om Linda egentlig er adoptert, men humoren avslører slektskapet like sikkert som en DNA-test.

Linda Eide har i en årrekke intervjuet moren sin om gamle dager pr telefon. Eides mor, Gudrun, kan ikke fatte at noen skulle være interessert i å lese en bok som handler om hennes minner fra gamle dager, og synes ideen er det dummeste hun har hørt om i hele sitt liv. Hun stiller opp kun fordi hun synes synd på datteren, og blir fort lei av intervjuene om ting hun ikke ser noen vits i å diskutere, blant annet krigen, politikk, strømpriser, idrett, barneoppdragelse, bunad vs sari, kultur, familie og teknologi. Mottro (= muttern) svarer etter beste evne, mest for å få det overstått.

Men jeg forstår Linda Eide godt. Det kan ikke være lett å finne et morsommere, mer overraskende og klokt intervjuobjekt enn Gudrun Eide hvis man først skal lete i rekkene av mennesker som har levd et langt liv i lykkelig anonymitet. Dersom min egen mor etter 32 års uavbrutt moderlig omsorg skulle ymte frampå om at hun trenger avlastning, ville Gudrun Eide være den første personen jeg ba om å vikariere for henne.

MOTTRO: … Ho Moste budde jo på Enkjeheimen etter at han Kristian døydde, hugsar du ikkje det?

MEG: Jo, eg hugsar det. Det var der ho sat i stolen sin og såg leeenge på meg for å finna noko positivt ho kunne seia om utsjånaden min.

MOTTRO: Det hugsar eg ikkje.

MEG: Du nei, men eg var i min mest følsame alder. Og eg hugsar godt at ho endeleg lente seg mot meg og sa: «Ja ja, Linda, du har no fine tenner.»

MOTTRO: Haha, sa ho det?

MEG: Ja, eg har aldri gløymt det.

MOTTRO: Men det stemmer jo ikkje eingong.

MEG: Og takk til deg.

MOTTRO: Eg har faktisk aldri skjønt kvifor Terjen og Geiren skulle ha tannregulering og ikkje du.

MEG: Kan me halda oss til saka?

MOTTRO: Det var ikkje eg som kom inn på tennene dine fyrst.

De fleste samtaleemnene i Oppdrag Mottro er forankret i Gamlevegen i Bjørgum på Voss. Sånn sett er boken et lite stykke Norge, gjenfortalt med nøktern og bitende morsom Vosse-humor. Jeg blir rent nostalgisk på vegne av en fortid jeg aldri har opplevd mens jeg leser. Det fineste med boken er likevel forholdet mellom de to småkranglende hovedpersonene. Linda Eide var nok ikke helt som andre småjenter da hun vokste opp; hun ville heller ha trillebår enn dukkevogn, og ønsket seg en øks i julepresang da hun var seks år. Etter noen forsøk på å kjøpe kjoler og oppdra henne som en typisk jente, ga Mottro opp og lot datteren være akkurat som hun var. Det er ikke så ofte man leser om så kloke mødre, men desto mer rørende er det når man gjør det. Hvis jeg ikke hadde vært sent ute som vanlig, ville jeg ha anbefalt alle å gi boken i morsdagsgave. Jeg skulle selvfølgelig ha gitt den i morsdagsgave til min egen mor, som også alltid har latt meg være akkurat den jeg er, men hun leste boken før meg, ti ganger raskere, som vanlig.

Etter denne lengre ferien fra Murakami følte jeg meg fremdeles ikke det minste klar for å lese om kattemordene. Jeg måtte finne noe annet å lese som var kort nok til ikke å bli enda en av mine ufullførte bøker jeg skal fullføre en annen gang. Siden jeg har blogg og derfor må avlegge jevnlig og offentlig rapport om min bokrelaterte gjøren og laden, kan jeg ikke snike og skulke og improvisere og avbryte like mye som før. Jeg må fremstå som en leser med klart definerte mål, og med en sterk vilje til gjennomføring. Men hjelpen er ofte nærmere enn man tror, for helt ut av det blå fikk jeg plutselig en overveldende trang til å lese en konsis og knusende dom over borgerskapet på slutten av 1800-tallet med detaljerte interiørbeskrivelser. Og det var sånn Henrik Ibsen ble min guilty pleasure. Jeg var faktisk ikke klar over at Ibsen var noe man kunne smuglese med dårlig samvittighet over å sluntre unna moderne, hipp asiatisk litteratur. En ny erfaring for meg, og sikkert også for Henrik Ibsen.

en folkefiendeJeg gjetter blindt på at En folkefiende er Ibsens forsøk på å skrive komedie. Han har litt å gå på før han går Oscar Wilde i næringen, men det er faktisk et ganske morsomt skuespill – i alle fall dersom man forventer et blodig borgerlig alvor. Jeg vet riktignok ikke hvor mye av humoren som er tilsiktet fra Ibsens hold, og hvor mye av komedien som oppstår fordi jeg ikke klarer å ta det som skjer seriøst. Uansett var En folkefiende en fin avveksling fra de fem andre Ibsen-skuespillene jeg har lest, hvor det alltid er en karakter som dør utstudert og horribelt og legger en demper på stemningen. Unntaket er Nora i Et dukkehjem, som kun gjør seg skyldig i den (etter dagens målestokk) trivielle handlingen å forlate mann og barn.

En folkefiende er det ikke mer dramatikk enn noen vindusruter knust med småstein, et par usaklige oppsigelser, dårlig fordøyelse, baksnakking, velformulert kjefting og ondt blod mellom to brødre. Og utrolig mye krangling og flisespikkeri mellom folk som står så høyt oppe på behovspyramiden at de har altfor mange ord å flisespikke med. Siden jeg ikke i min villeste fantasi kan forestille meg at noen av leserne mine kommer til å lese En folkefiende på min anbefaling, kan jeg like gjerne spoile hele skuespillet.

Doktor Stockmann har oppdaget at vannet rundt småbyens nybygde badeanlegg er giftig, og at pasienter som lokkes dit for å bli friske risikerer å bli sykere. Byens mektige menn vil ikke at doktor Stockmann skal avsløre det han vet, for det koster altfor mange penger å rense opp i giften, og byens mektige menn vil ha pengene sine for seg selv. Derfor blir doktor Stockmann fremstilt som en folkefiende – noe han i grunnen hjelper godt til med selv. Han kunne ha overbevist folket om at de lar seg lure av pengegriske og feige øvrighetspersoner. Istedet går han til angrep på folkets intelligens og sammenlikner dem med løshunder som pisser på veggene og skadedyr som ødelegger samfunnet og derfor fortjener å utryddes som fiender av demokratiet. Det kan godt hende at han har rett, det er ikke det. Men som politisk strateg har doktor Stockmann et og annet å lære om hvordan man får folket på sin side.

Først og fremst lærte En folkefiende meg mange nye måter å banne på. Gud døde meg, død og plage, fan flytte meg, i pokkers skinn og ben, nei så fan hente meg, osv. Jeg er skuffet over at jeg aldri lærte meg disse uttrykkene da jeg vokste opp nordpå, hvor man burde kunne klare å overgå et skarve borgerlig Ibsen-drama i banning hundre år senere, med frisk amerikansk innflytelse og null sensur. Doktor Stockmann er for øvrig ikke spesielt begeistret over Nord-Norge eller imponert over nordlendingene, etter å ha bodd der betraktelig kortere tid enn meg.

Så satt jeg i mange år inne i en forskrekkelig avkrok langt der nordpå. Når jeg kom sammen med noen av de folk som lever hist og her mellom stenrøsene, så syntes jeg mangen gang det hadde vært tjenligere for de stakkars forkomne skapninger om de hadde fått en dyrlæge der oppe i stedet for en mann som jeg.

Hehe, Ibsen skal ha for den. Jeg kjenner meg igjen, fra mine år blant stenrøsene i en forskrekkelig avkrok nordpå. En folkefiende er artig, men antikvarisk lesning, og jeg klarer til syvende og sist ikke å kjøpe problemstillingen. Hvis doktor Stockmann har rett i at badevannet er giftig – som han sikkert har – vil de høye herrer ikke komme særlig langt med å feie alt under teppet. Sannheten er sannheten, uavhengig av hvordan man vrir og vender på den, og her er sannheten mulig å bevise selv med datidens vitenskapelige apparater, eventuelt med pasienter som dør i hopetall etter å ha besøkt badeanlegget. Byen vil ruineres uansett, spørsmålet er bare hvor lang tid det tar.

Hvis du ønsker å lese mer om Ibsen og bading, anbefaler jeg den illustrerte barneboken Henrik og badesvampen. Der kan man se fine tegninger av en kjempeglad Henrik Ibsen som såper inn den tjukke magen sin og hele badekaret med en badesvamp som han er veldig glad i. Tro det eller ei, men boken er ikke så vovet som den høres ut.

Etter flere ukers prokrastinering ble jeg ferdig med Kafka på stranden til slutt, selv om den var farlig lett å legge fra seg. Boken er 575 sider lang, og da jeg var på side 470 var jeg fortsatt ikke spent på slutten. Jeg kunne faktisk ha lagt vekk boken for godt uten å føle at jeg hadde gått glipp av noe. Men med en siste trassig kraftanstrengelse kom jeg gjennom, bare for å oppdage at det overhodet ikke var verdt det. Så i februar skal jeg teste ut noe helt nytt, nemlig lystlesing eller lesing etter innfallsmetoden. Jeg vet ikke helt hvordan man gjør det, for impulskontrollen min er meget sterk og jeg mangler nødvendig erfaring på området. Men det kan umulig være vanskeligere enn å kjempe seg gjennom Kafka på stranden i strak oppoverbakke.

Nye bøker:

  • Sylvia Plath Ariel
  • Toril Moi Språk og oppmerksomhet
  • George Eliot Middlemarch
  • Peter Franziskus Strassegger Stasia
  • Maria Lang Mord på kirkegården
  • A. J. Kazinski Den siste gode mann
  • Carl Frode Tiller Innsirkling 2
  • Gaute Heivoll Før jeg brenner ned
  • Toni Morrison En nåde
  • Samuel Beckett Molloy / Malone dør / Den unevnelige
  • D. H. Lawrence Regnbuen
  • Janet Evanovich Explosive Eighteen

Vil du skrive for Biblioteket?

Neste nummer av Biblioteket har temaet tragedie/komedie. Dette innebærer for det første en utforskning av tragedie og komedie som sjangre innen drama og teater. For det andre vil vi utforske komedie og tragedie som tema og motiv i litteraturen. Spørsmål vi stiller oss er: Hvorfor er den tragiske karakteren så spennende? Hvorfor er det ofte regnet som lettere å skrive morsomt enn å skrive tragisk? Og hvorfor skrives det så lite komisk litteratur på norsk i dag?

Vi skal trykke bidrag fra blant andre Are Kalvø og Magne Hovden, så det ligger an til å bli en fest av et nummer. Det er imidlertid to bøker vi gjerne ønsker å ha med i nummeret: Tolstojs roman Anna Karenina og Marit Kaldhols barnebok Farvel, Rune. Hvis du har lest en av disse bøkene og kunne tenke deg å skrive om den, ber vi om at du tar kontakt med oss!

Du trenger ikke å være profesjonell skribent eller utdannet litteraturviter for å skrive for Biblioteket. Du velger selv om du vil skrive to eller ti sider, og om du ønsker å være personlig eller formell i tonen. Du kan skrive en artikkel, et essay, en anmeldelse eller en omtale. De eneste kravene vi stiller til deg, er at du henvender deg til et bredt bokelskende publikum, at du skriver om litteratur, og at du ikke skriver i skjønnlitterær form.

Hvis dette høres fristende ut, ikke vær beskjeden; send en epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com og fortell oss hva du kunne tenke deg å skrive om. Mer informasjon om hva vi har publisert tidligere finner du på www.biblio.no. Deadline for første utkast er 20. august.

Påskekrim og Lang dags ferd mot natt

Min drøm om en lesende påske gikk i vasken og jeg aner ikke hvor tiden ble av. Men det er ikke ofte at jeg prioriterer trening fremfor lesing, og da går det ikke an å være lei seg. Dessuten er det godt å senke tempoet så mange hakk at man egentlig ikke får gjort noe, men uten å kjede seg.

Jeg har holdt på med Colin Dexters Veien gjennom skogen i over en uke nå, og det er første gang på lenge at jeg har lest en bok så sakte samtidig som hvert ord fenger. Et av mine fremste kriterier for kriminalromaner er at det skal være lett å lese fort. Jeg er ellers en langsom leser, men unntaket er krim. Derfor er det gøy å kunne lese krim sakte, og se at boken likevel tåler det. Inspektør Morse er en herlig romankarakter, og Colin Dexter skriver krim som selv den mest kresne leser kan like. Boken er original, velskrevet, spennende og humoristisk. Anbefales!

Før påske kjøpte jeg filmatiseringen av P. D. James’ bøker om Adam Dalgliesh på DVD, og vi har begynt med første bok/serie Døden i laboratoriet (Death of an Expert Witness). Jeg har bare lest to James-romaner før og syntes det gikk for treigt for min smak. Filmatiseringen er like treig, men det fungerer faktisk godt på tv. Det vies mye tid til hver enkelt scene og karakter, og det gir serien en helt særegen stemning. Nå begynner jeg å lure på om jeg må revurdere tempokriteriet mitt når det gjelder krim. Kanskje kan et roligere tempo bidra til å gjøre det mer spennende?

Forrige ukes desidert hyggeligste hendelse er at mitt mest populære innlegg hittil er blitt enda mer populært. Da jeg skrev om Eugene O’Neills skuespill Lang dags ferd mot natt i fjor sommer var jeg helt sikker på at ingen kom til å interessere seg for innlegget, og ville skrive om det kun fordi jeg liker det så godt. Men i forbindelse med Riksteatrets oppsetning i 2010 er det mange som har lest om stykket på bloggen, og innlegget fikk ca femten hundre treff da NRK viste oppsetningen på søndag. Det er utrolig oppløftende og inspirerende å oppdage at folk bruker bokblogger til mer enn å lese om bestselgere.

Ellers er lesesirkelen hvor vi skal samlese et utvalg av de 1001 bøkene nå i gang. Da jeg foreslo lesesirkelen trodde jeg ikke at så mange kom til å melde sin interesse. Det er kjempehyggelig at så mange vil være med, og mye mer spennende å skulle gå løs på de 1001 bøkene sammen med andre lesere, enn å pusle med det alene. Første bok ut er Elskeren av Marguerite Duras med bloggdato 22. mai. Oversikt over lesesirkelen og deltakerne finner du her. Det er bare å bli med på samlesingen, enten du har egen blogg eller ikke.

Jeg avslutter med å videreformidle et tips jeg fikk på epost som kan være av interesse for alle lesende mennesker der ute. Det er nemlig opprettet en egen nettside hvor du kan sammenlikne priser på bøker hos de største bokforhandlerne. Her er det nok mye penger å spare, så det er bare å sjekke ut www.billybok.no.

Hva har dere lest i påsken?

Bøker på salg

Det vanskelige valget. Brød eller bok?

Jeg har utsatt kanossagangen så lenge jeg klarte, men nå er det på tide å bryte sammen og tilstå. Etter å ha vært eksemplarisk nøktern under Mammutsalget, med bare tre nye bøker, glapp det helt for meg da Bokklubbene hadde sitt supersalg. Plutselig, etter bare å ha trykket på et par uskyldig utseende taster på pc’en, var fem bøker på vei til meg i posten. Som om ikke det var nok, fikk jeg ny hovedbok samtidig. Pluss at jeg hadde tigget meg til en krimroman fra Schibsted på et dårlig valgt tidspunkt. Og endte altså på sju nye bøker forrige uke. Hvor mange bøker leste jeg? Null.

Men: Boken jeg fikk fra Schibsted – Glenn Coopers De dødes bibliotek – leste jeg ut allerede nå på mandag, så alle disse bøkene havner i det minste ikke i haugen over dårlig samvittighet. De dødes bibliotek er forresten en super krimroman, og var like finurlig og djevelsk som baksideteksten lovet:

Den 7. juli år 777 blir et guttebarn født på Isle of Wight. Det er en skjebnesvanger dag å bli født på, særlig hvis du er den syvende sønn av en syvende sønn. I 1947 gjør arkeologer på Isle of Wight et helt eksepsjonelt funn, så urovekkende at det må skjules for all ettertid. I mai 2009 går en drapsmann omkring i New Yorks gater, i mediene kjent som Dommedagsmorderen. Seks personer er hittil drept på høyst forskjellige måter, og befolkningen er vettskremt. Det eneste som knytter ofrene sammen, er at alle har fått et kort i posten – et postkort som kunngjør dødsdagen deres…

Dette var akkurat det jeg trengte etter et par måneder med Sigrid Undset og Knut Hamsun – før jeg kommer ordentlig inn i Thomas Manns Buddenbrooks.

Jeg har tenkt mye på dette med ukontrollert bokshopping etter at Ellikken skrev sine bokshopoholiske bekjennelser. De negative konsekvensene av å være bokshopoholiker er åpenbare: Det koster penger, krever plass, og er bortkastet så lenge man ikke leser dem. Men hva med for eksempel å tenke på det som en investering i eget dødsbo?

Mens du grubler over dette, presenterer jeg neste røverkjøp, John Ajvide Lindqvists Menneskehavn:

«Det er en strålende vinterdag på øya Domerö i Stockholms skjærgård. Anders og hans seks år gamle datter Maja leker på den tykke isen som er dekt av snø så langt øyet rekker. Så begynner marerittet. Til tross for at det ikke fins et eneste sted Maja kan forsvinne, er det akkurat det som skjer. Hun forsvinner. Sporløst.»

Det er det fine med litteratur. Akkurat mens man begraver seg i sine egne nevroser og bittesmå hverdagslige problemer, dukker litteraturen opp med sine forsvunne barn og setter en total mangel på impulskontroll i et større perspektiv. En bok her og en bok der – hvem bryr seg? Ungen min er i hvert fall ikke sporløst forsvunnet i en bok skrevet av en forfatter som vet ubehagelig mye om vampyrer og zombier.

Apropos nevroser: Min største boknevrose (utover at jeg kjøper for mange bøker) er at jeg MÅ lese bøker i riktig rekkefølge. Jeg kan ikke lese bok nummer fire i en serie, for så å lese nummer to. Dette høres sikkert fornuftig ut der en viss kronologi følges, men det er kanskje ikke like fornuftig der hvor bøkene ikke er knyttet til hverandre utover at de er skrevet av samme forfatter. Det er tilfellet med Lindqvists bøker: La den rette komme inn og Håndteringen av udøde er ikke forløpere til Menneskehavn. Likevel føler jeg nå en viss uro ved tanken på å lese Menneskehavn før de andre. Note to self: Kjøp La den rette komme inn og Håndteringen av udøde.

Heldigvis er kronologien nesten på plass med neste kjøp, Åsa Larssons Til din vrede går over. Innbundet, 50 kr. Ching-ching!

Tenåringene Wilma Persson og Simon Kyrö dykker etter et gammelt flyvrak i islagte Vittangijärvi. Sikkerhetslinen har de festet i et kryss over råken de sagde i isen. Men noen kutter linen og legger en dør over åpningen. Simon greier ikke å finne veien tilbake, mens Wilma i desperasjon hakker et nytt hull i isen med dykkerkniven sin. Noen griper hånden hun stikker opp i luften. Med sine siste krefter sliter hun seg løs. Hva slags hemmeligheter ligger gjemt i flyet? Hvem er villig til å begå drap for å skjule sine spor?

Hva er det egentlig med svenske forfattere og karakterer som forsvinner i isen? Vel, vel. Jeg har allerede lest første bok om advokat Rebecka Martinsson og har nummer to, Spilt blod. Til din vrede går over er nummer fire i serien, så nå mangler jeg bare treeren, Svart sti.  Jeg vet hva jeg må gjøre. Er jeg forresten den eneste som opplever at bokkjøp formerer seg? Som har en hviskende stemme i hodet som kontinuerlig messer: Må. Kjøpe. Flere. Bøker. Må. Kjøpe. Flere. Bøker. Må. Kjøpe…

Siste nye krimroman er Raymond Chandlers klassiker Det lange farvel. Her er min samvittighet hvit som snø. Boken var hovedbok i Bokklubben for et par år siden, og jeg avbestilte KUN fordi jeg trodde at jeg hadde boken allerede. Det viste seg at jeg tok feil, jeg hadde Den lange søvnen. Fort gjort å ta feil av titlene dine, Mr. Chandler. Men jeg valgte å være slu som en rev. Istedenfor å bestille boken i desperasjon, ventet jeg til den skulle komme på salg (alle hovedbøker gjør det før eller senere). Dette teller derfor ikke som en glipp, for jeg har faktisk spart masse penger på kjøpet. Siden handlingen egentlig høres ganske kjedelig ut, hopper jeg direkte til bokgarantien på baksiden som lover at jeg ikke har kastet bort pengene mine, ei heller ventet forgjeves:

Raymond Chandlers mesterverk Det lange farvel er en av de mest anerkjente krimklassikerne gjennom tidene. Romanen kom første gang ut i 1953, og har siden den gang befestet sin posisjon som banebrytende innenfor krimsjangeren.

Klassikere er alltid verdt å kjøpe, selv når de virker litt kjedelige. Jeg vet ikke helt hvor jeg har hørt det, men jeg er ganske sikker på at det er sant. En annen hovedbok jeg også har spart noen kroner på er Sigurd Hoels Møte ved milepelen. Jeg husker ikke hvorfor jeg i min tid avbestilte den, men jeg tror det var fordi jeg ennå hadde Syndere i sommersol litt for friskt i minnet etter å ha lest den på videregående.

Møte ved milepelen kom første gang ut i 1947, og handlingen i romanen foregår i Norge under okkupasjonen. Bokens jeg-forteller bruker sitt hjem som skjulested for folk som må holde seg unna tyskere. En dag får han vite at hans ungdomsvenn Hans Berg er blitt nazist. Sjokket ved å høre dette får ham til å spørre seg selv: Hvorfor? Hva er det som får et menneske til å bli landssviker?

Jeg liker bøker fra og om andre verdenskrig, så jeg stiller meg helt uforstående til at jeg avbestilte denne. Nå er feiltakelsen heldigvis rettet opp, med ren profitt til yours truly.

En annen klassiker jeg sikret meg er en bok jeg overhodet ikke har lyst til å lese, nemlig Luigi Pirandellos skuespill Seks personer søker en forfatter. Men heldigvis er jeg skapt slik at jeg alltid har lyst til å kjøpe, selv om jeg ikke har lyst til å lese. Det avgjørende var prisen, innbundet til kr 50. Og så kan man si hva man vil om skuespill, men selv om de er kjedelige har de i hvert fall den fordelen at de er så korte. Denne passer godt til målet om å lese skuespill i år. Ifølge Bokklubbenes nettside handler stykket om dette:

Handlingen er lagt til en teaterscene. Der pågår innstuderingen av et Pirandello-stykke, som imidlertid blir avbrutt av at seks mennesker kommer inn fra gaten og insisterer på å få sine liv utspilt på scenen. De brenner etter å fortelle, og hevder at det er de som er skuespillere.

Det gikk akkurat opp for meg at dette kanskje er et av de skuespillene som faktisk er ment å skulle fremføres, ikke leses. Bomkjøp.

Siste bok ut er tilfeldigvis med denne uken, nemlig månedens hovedbok: Rohinton Mistrys Balansekunst. Dette kjøpet er litt annerledes enn andre bokkjøp, fordi man strengt tatt ikke kjøper den. Man lar bare være å foreta seg noe som helst, og så får man den i posten med en giro. For å kvalifisere som kjøp må man ha trykket på knapper og sånn. Hovedbøker får man ved å la være å trykke på knapper. Vesentlig forskjell, ikke sant? Aktiv vs passiv, osv. Jeg har fått med meg at det er delte meninger om denne boken i bloggverdenen. Noen elsker den og har den blant sine favoritter, mens andre mildt sagt er ambivalente. Det gjør meg nysgjerrig.

Året er 1975. Stedet er en navnløs indisk by ved havet. Det er blitt erklært unntakstilstand i landet. Fire ulike mennesker møtes og stuer seg sammen i en liten byleilighet for å tjene til livets opphold og spare penger. Gjennom historien til disse fire fører Mistry leseren fram og tilbake i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. Det er en brutal, men også sterk og vakker historie, som bringer India i fokus på en enestående måte.

Høres veldig spennende ut. Dessverre er boken en murstein, og slike har en tendens til å blomstre jomfruelig i bokhyllene mine i årevis før jeg noe motvillig forbarmer meg over dem. Men de blir lest. Til slutt. Dette var i hvert fall det jeg tenkte da jeg kjøpte to mursteiner av Tom Wolfe i 2000. Men de står der fortsatt. Om ikke annet, lover dette godt for fremtidige «off the shelf»-utfordringer.

I mellomtiden er det enkelte ting jeg trøster meg med. For det første at jeg er et voksent menneske og kan kjøpe så mange bøker jeg vil. For det andre at summen av laster er konstant, og at bøker er en bedre last enn opium. Nevnte jeg forresten at jeg ikke har lånekort på Deichmanske selv etter å ha bodd nesten fjorten år i Oslo? Men hvis jeg fortsetter som dette, løser det problemet seg helt av seg selv. Deichmanske kommer rett og slett til å åpne ny filial i stua mi.

Ha en strålende, nevrosefri leseuke!

Skal lese 2011

Dagen i dag er sannsynligvis som skapt for å bryte nyttårsforsetter, og det er i hvert fall dagen hvor jeg har møtt min kantianske leserpersonlighet(sforstyrrelse) i døra. Siden jeg er akademiker av både utdannelse og legning, har jeg ikke klart å lage en konkret liste over hvilke bøker jeg skal lese i 2011 uten å gå analytisk til verks. I prosessen har jeg oppdaget at jeg er en høyst uansvarlig bokkjøper med kjøpevaner som overhodet ikke står i forhold til interessene mine, og som derfor ikke burde få lov til å gå i bokhandelen uten tilsyn.

Det startet med «off the shelf»-utfordringen, hvor jeg skal lese de bøkene jeg kjøpte i år 2000 og 2001 som jeg ennå ikke har lest:

Off the shelf: Mine mest hardnakkede og provoserende hylleslitere

  • Forfengelighetens fyrverkeri Tom Wolfe
  • Ukjent soldat Väinö Linna
  • Greven av Monte Cristo Alexandre Dumas
  • En helstøpt mann Tom Wolfe
  • Macbeth William Shakespeare
  • Sangen om den røde rubin Agnar Mykle
  • Menneske og maktene Olav Duun
  • Den afrikanske farm Karen Blixen
  • Paula Isabel Allende
  • En lykkens datter Isabel Allende
  • Odysseen Homer
  • Ulysses James Joyce
  • Mannen uten egenskaper Robert Musil

Men så oppdaget jeg at det selvsagt er en god grunn til at jeg ikke har lest disse bøkene i løpet av de siste ti årene, og det er at jeg faktisk ikke har lyst til å lese noen av dem. Eneste unntak er Greven av Monte Cristo. Den er ulest kun på grunn av sin avskrekkende tykkelse. Men hvorfor i alle dager kjøpte jeg Robert Musils Mannen uten egenskaper? Ikke bare er den avskrekkende tykk med sine 9 – ni! – centimeter, men den virker også avskrekkende kjedelig. Hvis du skal skrive en ni centimeter tykk roman, kan du ikke i det minste skrive om en mann med egenskaper? I tilfelle du har lest denne boken og likt den godt, kan du være så snill å gi meg gode grunner til å lese den i kommentarfeltet? Gjerne 9 – ni – gode grunner, hvis du har. Ellers er jeg redd leseåret 2011 blir året da jeg finner ut at jeg egentlig ikke liker å lese bøker, og det ville jo vært trist å kaste en mastergrad i litteraturvitenskap ut vinduet før jeg i hvert fall har klart å betjene studielånet. Jeg har faktisk vært inne på tanken om å arrangere et lite uhell med Mannen uten egenskaper, hvor første bind forveksles med avisen jeg bruker til å tenne opp i vedovnen. Man kan jo ikke lese andre bind uten første, kan man vel?

«Kan du ikke bare la være å lese den hvis du ikke har lyst?» tenker du vel nå. Nei, jeg kan ikke det sånn helt uten videre, og det er ikke bare på grunn av min leserpersonlighetsforstyrrelse. Jeg føler nemlig et visst ansvar for den merkverdige tjueåringen som brukte sine ytterst få penger på å kjøpe disse bøkene. Nå er det opp til tredveåringen å legitimere tjueåringens feiltrinn ved å late som om det lå en kløktig plan bak fadesen. Jeg ville jo fortsatt slitt med kredittkortgjelden hvis jeg hadde pådratt meg noe sånt for ti år siden, og jeg må da ta like mye ansvar for bokinnkjøpene? Jeg er dessuten vant til at det er andre som bestemmer pensumlitteraturen for meg, og dette minner meg betryggende om å starte et nytt semester og for sent oppdage at jeg har meldt meg på helt feil emner. Og alle bøkene på listen er bøker som jeg har lyst til å ha lest, så da er det ingen vei utenom.

Det mest uforklarlige mysteriet forblir imidlertid hvorfor jeg kjøpte intet mindre enn 9 – ni! – bøker av Knut Hamsun i denne perioden. Jeg hadde allerede lest og ikke likt Victoria og syntes Sværmere var sånn midt på treet, så hvorfor var jeg så fast bestemt på å gi Hamsun en sjanse at jeg kjøpte alt jeg kunne komme over av bøkene hans? Hva var det jeg drev med? Bortsett fra å la være å lese Hamsun? Jeg skulle gjerne lagt skylden på brennevin, men jeg var en nokså edruelig tjueåring. Dessverre, får man vel kanskje si. Nå er jeg stuck med seks av bøkene hans, og skal klare å lese alle sammen på ett år. Etter å ha brukt ti år på å komme i gang med Markens grøde. Jaja. Jeg har i det minste lagt bort Børn av tiden, og bestemt meg for at den ble skrevet utelukkende for Hamsun-stipendiater. For å ha mulighet til å komme meg gjennom dette halsbrekkende prosjektet, har jeg gitt det et passende navn. Mange takk for tipset, Hitler og Knausgård.

Knut Hamsun: Min kamp i seks bind

  1. Benoni
  2. Rosa
  3. Sult
  4. Landstrykere
  5. August
  6. Men livet lever

Ingen krise er komplett uten lys i enden av tunnelen. Noen av utfordringene mine overlapper hverandre, blant annet fordi det er mange klassikere blant «off the shelf»-bøkene. Devilishly clever. Dessuten hører begge dramaer, diktsamlinger og novellesamlingen i sjangerutfordringen hjemme i den kategorien:

Sjanger

  • En folkefiende Henrik Ibsen
  • Cat on a Hot Tin Roof Tennessee Williams
  • Karavane (noveller) Gordon Hølmebakk (red.)
  • Samlede dikt Inger Hagerup
  • Samlede dikt Haldis Moren Vesaas

I debutantutfordringen er det dessuten to diktsamlinger og en novellesamling, som igjen passer fint med sjangerutfordringen:

Debutant

  • De vanlige Jo Sannem
  • I krig og kjærleik Ragnhild Kolden
  • Evighetsarbeid Dan Aleksander Andersen
  • Ingen skal høre hvor stille det er Benedicte Kroneberg
  • Forglemmegei Kurt Hanssen
  • Eg bygger ikkje byar Terje Tørrisplass

I tillegg har jeg laget meg en liste over klassikere som jeg faktisk har lyst til å lese, selv om The Pickwick Papers nok er et urealistisk mål så lenge jeg har konsentrasjon som en flaksende høne:

Andre klassikere

  • The Pickwick Papers Charles Dickens
  • Fru Marta Oulie Sigrid Undset
  • Den lykkelige alder Sigrid Undset
  • Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis Sigrid Undset
  • Jenny Sigrid Undset
  • Av måneskinn gror det ingenting Torborg Nedreaas

Mange takk for inspirasjon, Ellikken!

Til slutt har jeg plukket ut fjorten romaner blant de øvrige i bokhyllen, basert på utvelgelseskriterier så avanserte at jeg ikke kan gjengi dem her. Det eneste jeg kan si, er at jeg allerede i morgen kommer til å ha forandret det første leddet i algoritmen, og dermed er det en av titlene som ryker. Men man må jo ha et utgangspunkt.

Romaner

  • Kjærlighetens historie Nicole Krauss
  • Alltid Alice Lisa Genova
  • Surfacing Margaret Atwood
  • Huset ved moskeen Kader Abdolah
  • The Yacobian Building Alaa Al Aswany
  • Veien Cormac McCarthy
  • Kollektivt selvmord Arto Paasilinna
  • Evig din Elizabeth Gilbert
  • Mengele Zoo Gert Nygårdshaug
  • Døren Magda Szabó
  • Som i et speil Gunnar Staalesen
  • Predikanten Camilla Läckberg
  • Det jeg elsket Siri Hustvedt
  • Niagara Joyce Carol Oates

Her er enda et lyspunkt, i lys av debatten om mannlig versus kvinnelig forfatter på Migrating Coconuts, nemlig at det i det minste hersker en upåklagelig og harmonisk likestilling mellom kjønnene i bokhyllen min. Dette lyspunktet skal jeg klamre meg til gjennom mitt personlige Hamsun-år 2011, og håpe at Knut ikke driver meg til vanvidd før jeg rekker å lese noen av dem.

Ønsk meg lykke til!