Stikkord: Det svarte tårnet

P. D. James – Det svarte tårnet

I P. D. James’ femte roman om Adam Dalgliesh er politiinspektøren i ferd med å komme til hektene etter alvorlig sykdom. Mens han ligger på sykehuset mottar han et brev fra en gammel venn av familien. Åtti år gamle fader Baddeley ønsker å snakke med Dalgliesh om et politianliggende, og inviterer ham på besøk til Toynton Grange i Dorset. Toynton Grange er et avsidesliggende hjem for funksjonshemmede drevet av den eksentriske Wilfred Anstey, hvor fader Baddeley arbeider som sjelesørger for en billig penge. Dalgliesh bestemmer seg for å besøke den gamle som del av sin rehabiliteringsperiode, om enn uten særlig entusiasme. Men når han ankommer Toynton Grange, finner han fader Baddeleys hytte tom. Den gamle mannen er død. Fader Baddeley hadde nettopp kommet hjem fra sykehuset etter et illebefinnende da han døde, og det er ingenting mistenkelig ved hendelsen. Likevel stusser Dalgliesh over at skatollet i hytten til den gamle mannen er brutt opp, og at han finner et usmakelig trusselbrev i den ene skuffen. Dalgliesh blir værende på Toynton Grange lenger enn han egentlig har grunnlag for. Men det går lang tid før han endelig formulerer for seg selv det han hele tiden har mistenkt, at fader Baddeley ble myrdet. I mellomtiden har flere mennesker dødd på Toynton Grange, også de under tilsynelatende normale omstendigheter.

Det skjer lite på handlingsplanet i Det svarte tårnet, men det ulmer desto mer under den rolige overflaten. En skikkelse i munkekutte som smyger seg rundt på området i mørket. Dødsfall som kanskje er naturlige, kanskje ulykker, kanskje selvmord, kanskje drap. Det svarte tårnet på de steile klippene med en makaber historie. Men først og fremst handler boken om alle de anspente konfliktene som utspiller seg i det skjulte mellom beboerne ved Toynton Grange.

Det skulle være avdelingslegens siste visitt, og Dalgliesh følte at ingen av dem beklaget dette, siden arroganse og nedlatenhet på den ene siden og svekkelse, takknemlighet og avhengighet på den andre er et uholdbart grunnlag for ethvert forhold mellom voksne mennesker, hvor forbigående det enn måtte være.

Slik begynner Det svarte tårnet og etablerer dermed bokens gjennomgående tematikk: Skjeve, uholdbare relasjoner mellom syk og frisk. Dalgliesh er selv mentalt på vei tilbake til de levendes rekker etter at legene feilaktig erklærte ham som uhelbredelig syk. På Toynton Grange møter han mindre heldige pasienter som på grunn av sine funksjonshemninger er blitt stuet bort på et avsidesliggende hjem. Det øde landskapet som omgir hjemmet er goldt, dystert og grått, og stemningen blant de isolerte pasientene og ansatte er like håpløs. Wilfred Anstey etablerte stiftelsen etter å ha blitt mirakuløst helbredet fra en kronisk sykdom, og han er en idealistisk bestyrer på grensen til det fanatiske. Personalet går ikledd munkekutter, og beboernes felles rutiner minner mer om ritualer. Det er et usunt miljø, hvor pasientene er ment å skulle føle seg som en familie til tross for at de i beste fall har lite til felles, i verste fall ikke tåler synet av hverandre. Deres eneste fellesnevner er at de har en funksjonshemning som gjør dem helt avhengige av andres pleie og veldedighet, og overflødige og uønskede på alle livets områder.

P. D. James legger ikke noe i mellom når hun beskriver hver enkelt pasients skjebne. På grunn av kroppens forfall er de alle fratatt sin verdi som individer og sine muligheter til et meningsfullt liv. Friske sinn innesperret i en syk kropp, tvunget til å identifisere seg helt med sin raskt skrantende helse og glemme det som kunne ha vært. Samtidig oppstår et ekkelt avhengighetsforhold til de funksjonsfriske omgivelsene hvor bevegelighet tilsvarer makt, og fysisk svekkelse underdanighet og krampaktig takknemlighet. Det er et kunstig og ubehagelig miljø hvor motsetninger, avmakt og forakt ulmer under de falske og misforståtte forsøkene på omsorg. Kroppens betydning for vurderingen av mennesket og dets muligheter oppsummeres godt i en samtale mellom bifiguren Millicent Hammitt og Adam Dalgliesh:

«Sex er for de friske. Jeg vet at uføre liksom skal ha følelser som oss andre, men en skulle tro de ville slutte med sånt når de kommer til rullestolstadiet.» […] Dalgliesh […] erkjente med et blaff av selvforakt at enda så dårlig han likte fru Hammitts åpenhjertige ytring, var følelsen ham ikke fremmed. Hvordan kunne det være, undret han, å føle begjær, kjærlighet, lyst, og være innesperret i en kropp som ikke reagerte? Eller enda verre, en kropp som reagerte bare så altfor sterkt på noe av det som stimulerte den, men ukoordinert, stygt, grotesk.

Det er mye underliggende erkebritisk behov for «keeping up appearances» i tankegangen, men den fungerer likevel godt som oppsummering av hvordan omgivelsene tenker at følelser og behov bør tilpasses og reduseres i takt med funksjonshemningen.

Men leseren inviteres ikke på noen måte til å betrakte det som utspiller seg fra et sentimentalt eller forarget perspektiv. Beskrivelsene er kalde og nøkterne, og til tider så kliniske at man grøsser av å lese. I første nummer av Tidsskriftet Biblioteket skrev Norunn Ottersen Seip om Adam Dalgliesh under tittelen «Medlidenhet og forakt», og hevdet at:

Adams to hovedegenskaper er medlidenhet og forakt. For å føle forakt må man heve seg over det man føler medlidenhet eller forakt for. […] Disse to egenskapene er de samme følelsene P. D. James trigger hos sine lesere i karakterbyggingen, kanskje spesielt medlidenhet. De ulike karakterene er opplyst i en nesten kirurgisk stil, James vrir og vender på karakterenes intime liv, så man tidvis krymper seg.

Denne nesten pinlige måten å skildre karakterer på representerer både det stygge og det vakre i Det svarte tårnet. Den kliniske ytre beskrivelsen av for eksempel karakteren Grace Willisons ubehjelpelighet og ustelthet er en beskrivelse man både vemmes og ynkes ved:

Han så de skarpe knoklene i skuldrene hennes bevege seg rykkvis under kjolens grå bomullstøy, de blåfiolette venene som sto som strenger på den nesten gjennomsiktige venstrehånden, så liten og skrøpelig i forhold til sitt motstykke. Også denne så deformert ut med sin kompenserende størrelse og styrke når hun grep om hjulet [på rullestolen] med en manns kraft. Bena hennes var tynne som pinner i de skrukkete ullstrømpene, og de sandalkledde føttene, som virket altfor store for de ynkelige leggene, var klemt mot stolens fotstøtter som klistret til metallet. Det grå håret spettet med flass var kjemmet oppover og samlet i en tykk flette som var festet til issen med en hvit kam av plast, ikke spesielt ren. Nakken hennes så skitten ut, enten det nå skyldtes falmende solbrunhet eller utilstrekkelig vask.

Grace Willison er en karakter man føler sterk sympati med, men hun beskrives likevel på en stygg og litt heslig måte. Og det er nettopp det P. D. James er så god på, denne spenningen mellom sympati og antipati. Samtidig gjør hun det heslige vakkert, gjennom å beskrive det i et språk som er så presist og poetisk at kontrasten mellom stygt og vakkert understrekes enda en gang. Jeg har riktignok lest boken i norsk oversettelse, men Bodil Engen gjør en helt fabelaktig jobb i å oversette det  som er umiskjennelig og karakteristisk for P. D. James’ skrivestil til norsk.

Dette er en glitrende roman som det egentlig er litt vanskelig å bedømme ut fra kriminalsjangerens kriterier, for det er på det litterære og analytiske planet den fungerer best. Jeg brukte veldig lang tid på den, selv om den bare teller litt over tre hundre sider, fordi jeg ville få med meg hver eneste setning og hver eneste nyanse. Boken var nærmest perfekt, og det eneste som ødela litt var avslutningen. James skapte en uhyggelig stemning underveis gjennom så nedtonede grep at jeg hadde forventet meg en avslutning i tråd med dette. Men slutten ble derimot av det prosaiske slaget og den stod ikke i stil med resten av romanen, selv om motivasjonen bak drapene var gjennomført nok. Det var likevel en fantastisk bok helt frem til de siste kapitlene. Sannsynligvis fordi P. D. James skriver krim som til og med litterære feinschmeckere kan like.

1001-boken, lesetørke og Dr. Johnson

Årets litterære høydepunkt så langt inntraff på fredag, da jeg fikk en forsinket bursdagsgave som var den beste av alle. Fanfare. 1001 Books You Must Read Before You Die, 2006-utgaven, heretter kalt Bibelen, står nå sammen med den norske utgaven fra 2008 på hedersplassen i bokhylla. Ut fra min voldsomme entusiasme skulle man ikke tro at ca tre fjerdedeler av boktitlene er de samme som i den norske. Det er likevel, etter min (og sannsynligvis også forlagets mening), en helt annen bok. Nå har jeg mest lyst til å lese den fra perm til perm, men skal prøve å styre begeistringen over i mer hensiktsmessige leseprosjekter, som for eksempel å lese de siste tjue sidene av Elskeren grundig. Eh… Uten disiplin faller verden sammen.

Jeg har hatt lesetørke den siste måneden, med laber interesse for bøkene jeg har startet på, og alt annet som kunne ha fristet. De siste dagene er jeg imidlertid kommet ganske langt i P. D. James’ Det svarte tårnet, og den fengsler meg nå dypt og inderlig. Jeg har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg før jeg er ferdig. Samtidig vil jeg at den skal vare så lenge som mulig, for det er noe med stemningen i boken som passer utrolig godt til det nitriste regnværet ute, og boken er så velskrevet og langsom at den bør nytes, ikke slukes. (Dessuten er den nifs, og jeg blir livredd hvis jeg leser for lenge i den.)

Jeg har som sagt ikke hatt lyst til å lese noe den siste måneden, ikke engang bøker som pleier å appellere til utålmodigheten min, som Jeffery Deaver. Men etter å ha sett «To tårn» på tv på fredag, og «Atter en konge» på søndag, kom jeg til å tenke på at jeg ennå ikke har lest siste bok av Ringenes herre. Mon tro om ikke det ville vært et passende forsommerprosjekt å lese Atter en konge? Før jeg går i gang skal jeg imidlertid sette av tid til å lese om Ellikkens modige Ringenes herre-prosjekt på nytt, slik at jeg er helt sikker på at jeg vet hva jeg går til, og ikke blir stående på stedet hvil i både Buddenbrooks og Tolkien. (Lesing kan av og til sammenliknes med å sitte fast i nettet til den der ekle edderkoppen som vil spise Frodo. (Den scenen er jeg heldigvis ferdig med.))

Ukene mine er tydeligvis ikke komplette for tiden uten at en ny murstein/drapsvåpen dukker opp i postkassen, for det har sannelig dukket opp enda en. Hovedbok denne gang var Richard Herrmanns Dronningtrilogi om de britiske dronningene Elizabeth I, Maria Stuart og Victoria. (Digresjon: Tenk så bittert bare å være én bokstav fra å hete Richard Herremann.)

Den første delen handler om Elizabeth I, selve gulljenta i engelsk historie, og Tudor-dynastiets tid på den engelske tronen. Deretter er det Maria Stuart det dreier seg om. Hennes liv endte tragisk – hun var midt i førtiårene da øksen falt. I tyve av disse årene hadde hun vært i Elizabeths makt, gjemt for all verden. Dronning Victoria var også en fascinerende skikkelse, langt mer sammensatt og mangfoldig enn mange historiebøker gir inntrykk av. Hun ble det mektige imperiets ubestridte herskerinne og er stammoren til dagens kongelige.

I Richard Herrmanns penn blir historien levende og de kongelige menneskelige. Bli med gatelangs i London, bakover i historien da hodene rullet i Tower!

Jeg leser egentlig ikke historiebøker fordi de er så lange og omstendelige at jeg aldri blir ferdig. Men jeg gjør unntak for andre verdenskrig og britiske kongelige, siden slike historier som regel er drøyere og mer hårreisende enn noe selv Roald Dahl kunne diktet opp. Jeg synes bare det er synd at denne boken ikke omfatter 1700-tallet, for det var en spennende tid i England. Men jeg får heller vente med å lese om det til jeg kjøper James Boswells The Life of Samuel Johnson, som jeg tror kan være verdens kuleste bok om verdenshistoriens kjekkeste mann. Dronningboken kan kanskje ligge på nattbordet i tilfelle jeg trenger pause fra en annen bok, som for eksempel Elskeren, eller jeg trenger noe å parere en innbruddstyv med. Kanskje kommer jeg meg til og med så langt som til å bestille boken om Dr. Johnson hvis jeg leser lenge nok om dronningene. Sånn at du skal skjønne hva jeg mener med Johnsons kul- og kjekkhet, kommer et sitat fra Johnsons Dictionary fra 1755, hvor han definerer ordet pensjon:

Pension: An allowance made to any one without an equivalent. In England it is generally understood to mean pay given to a state hireling for treason to his country.

Ordbøker er ikke det de en gang var…

For de av dere som har savnet mine gullkorn rundt om i bloggland den siste tiden, er det fordi jeg holder på med layout av Tidsskriftet Bibliotekets neste nummer og ikke er ferdig før ca neste fredag. Inntil da har jeg egentlig strengt bloggforbud, for ellers blir det mye kommentering og lite redigering. Jeg har ikke glemt dere, og jeg kommer sterkere tilbake så fort tidsskriftet er sendt i trykken. Da skal jeg samvittighetsfullt og interessert lese hvert eneste innlegg dere har snekret sammen de siste ukene. I mellomtiden får jeg bare lov til å skrive sprikende og springende innlegg som dette, for ikke å miste både motet og grepet. Ferien kan ikke komme fort nok, og da skal jeg innta posisjonen som vist på bokomslaget øverst.

Signe leseuken!

Lesemaraton og status lesemål

«Helvetes mursteiner!»

Det er mye gøy som skjer i bokbloggsfæren for tiden, og det meste av det er i form av utfordringer. Ann-Helen på Migrating Coconuts tok forrige uke initiativet til å arrangere norsk lesemaraton, og lørdag 9. juli skal det leses 24 timer i strekk. Mer informasjon om denne galskapen finner du her. Jeg anbefaler alle bokelskere å melde seg på. Hvis du ikke klarer å holde deg våken under hele maratonet, kan det jo likevel være verdt å få med seg deler av det?

Så langt i år har jeg ikke lagt ut noen oppdatering på hvordan det går med de halsbrekkende lesemålene jeg satte meg for 2011. Jeg stakk hodet i sanden tidlig i januar, og håpet at målene enten ville være borte eller fullført innen jeg kikket frem igjen. Surprise, surprise, de er der fortsatt – i all sin gru.

Av mine til sammen nitten «off the shelf»-bøker har jeg kun lest to, Knut Hamsuns Benoni og Rosa. Jeg hadde for øvrig en egen utfordring innen «off the shelf»-utfordringen, nemlig å lese seks bøker av Knut Hamsun. Akkurat der ligger jeg jo faktisk fantastisk godt an. Jeg har riktignok ikke lest noen av de resterende «off the shelf”-bøkene ennå, men fire av dem (pluss Hamsun nr. 3) inngår i lesesirkelen som skal samlese de 1001 bøkene i løpet av sommeren og høsten. Håpet er med andre ord lysegrønt og henger fortsatt i snøret.

En annen del av årets utfordringer jeg ligger godt an med så langt, er debutantutfordringen. Riktignok har jeg ikke skrevet innlegg om Karine Nyborgs novellesamling ennå, men jeg har lest to av seks debutanter. På grunn av samme novellesamling er jeg dessuten ganske à jour med årets novelleutfordring, jeg må som sagt bare få skrevet innleggene. Til sammen har jeg lest tjue noveller i år.

Målsetningen om å lese én bok pr uke og blogge om dem ligger jeg derimot sørgelig på etterskudd med. Jeg har lest 13 av 17 bøker, og har kun blogget om 8 av dem. Men våren er jo tiden for dugnad, så jeg får satse på at det ikke bare gjelder luking av blomsterbed, rydding i bod og hysteriske forsøk på å komme i bikiniform på to uker.

Jeg har ikke lest noen diktsamlinger eller skuespill ennå, men det er heldigvis sånne bøker man kan lese på en ettermiddag eller tre. Dette målet var dessuten beskjedent, med bare tre verker pr sjanger. Om ikke før, skal jeg kunne klare å nå dette målet på selveste nyttårsaften. Kremt.

Forrige uke var jeg fortsatt mer opptatt av å se filmatiseringer av P.D. James’ krimromaner om Adam Dalgliesh enn jeg var av å lese, og denne gangen så jeg Shroud for a Nightingale. Siden jeg så ut til å befinne meg i en slags P.D. James-periode begynte jeg å lese Det svarte tårnet, bare for å oppdage at den er veldig treig og at jeg kanskje ikke befinner meg i en P.D. James-periode likevel. Men damen skriver godt (som de gjør, alle forfatterne som jeg sliter med å komme gjennom). Jeg har begynt på lesesirkelboken Elskeren, men har ikke kommet langt nok i den til å danne meg noe inntrykk av hvordan den er. Inntil videre har jeg stagnert i Buddenbrooks, og boken har fått sin faste og intenst tilstedeværende plass på stuebordet. Et slags ekstra familiemedlem, kan man si. Så nå har jeg startet på tre bøker og alle går like treigt. Det er med andre ord ikke bøkene, det må være meg det er noe i veien med.

Jeg har da muligens også fått mitt banesår som bokblogger, og troverdigheten min er i alvorlig krise. Ellikken: Jeg lover å skjerpe meg, og komme sterkere tilbake med noen GODE anmeldelser med ORDENTLIGE begrunnelser. Men først må jeg som sagt lese litt. Og komme i bikiniform. Gjerne begge deler samtidig.