Stikkord: Den lange søvnen

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

Den lange søvnen

Den lange søvnen (1939) var Raymond Chandlers første roman, og både mannen og boken har hatt stor innflytelse på krimsjangerens utvikling i ettertid. Filmen The Big Sleep med Humphrey Bogart i hovedrollen som den hardbarkede privatdetektiven Philip Marlowe er i seg selv en klassiker innen film noir. Jeg har jukset som vanlig og lest Olav Angells norske oversettelse fra 1954.

Philip Marlowe får i oppdrag av den søkkrike general Sternwood å løse en utpresningssak mot generalens yngste datter Carmen, til tross for at generalen har mer enn nok penger til å betale det beskjedne beløpet. Carmen og storesøster Vivian er to villstyringer som stadig havner i trøbbel, ofte på grunn av penger. Hele familien er nokså tvilsom, godt oppsummert av Vivian selv: “Sternwoodene har penger. Det eneste vi greier å kjøpe for dem, er bråk”. Marlowe aner raskt at pengeutpressingen av Carmen ikke er den egentlige grunnen til at han har fått oppdraget, men at Sternwood i stedet ønsker å finne den forsvunne svigersønnen, brennevinssmugleren Rusty Regan. Marlowe begynner å nøste opp trådene i saken, som er mer kompleks enn man skulle tro. I mellomtiden dør bokens bifigurer som fluer, og det er ingen enkel sak å skjønne hvem som lurer hvem.

Høydepunktet med boken ble for meg tidskoloritten. Barske menn i hatt og frakk som kjederøyker og drikker store mengder whiskey, vakre kvinner med smaragdgrønne øyne og dårlige vaner, biljakter langs Sunset Boulevard, hasardspill, utpressing, kruttrøyk og kjappe replikker; dette er virkelig det gode, gamle Hollywood. Miljøet passer perfekt til Chandlers nedstrippete og kjølige språk, og jeg skjønner godt hvorfor han er anerkjent som en ypperlig stilist. Han kombinerer ofte det rent deskriptive med litt overraskende bilder: “Øynene hennes ble smalere helt til de bare var en svak grønnaktig stripe, som et skogstjern langt inne mellom trærnes skygger.” Slike kombinasjoner tilfører teksten spenst, siden Chandlers stil ellers er sober og svært lite poetisk. Jeg falt dessuten pladask for tekstens tørre humoristiske innslag: “Han hørtes ut som en mann som hadde sovet godt og ikke hadde altfor stor gjeld”, “Jeg tok av meg solbrillene og dasket dem lett mot innsiden av den venstre hånden. Hvis det er mulig å veie nitti kilo og se ut som en homo, så gjorde jeg mitt beste”, «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Foruten å være tøff i kjeften, hard på flaska og en geskjeftig privatdetektiv, er det ikke mye vi får vite om Philip Marlowe. Derfor stiller jeg meg noe skeptisk til at Chandler hedres for sine gode personskildringer. Samtlige karakterer i boken er svært lite troverdige, og da spesielt kvinnene. Carmen Sternwood beskrives som umoden og barnslig på grensen til å være tilbakestående, uten at jeg fikk inntrykk av at det helt var meningen. I Chandlers univers er kvinnene først og fremst seksualobjekter, og deretter en kilde til masse bry og mas for mannfolkene som må rydde opp i kaoset de steller i stand. Umodne, manipulerende, bortskjemte, forfengelige og fjollete; Chandlers syn på kvinnekjønnet er ikke helt patent. Men siden de mannlige karakterene heller ikke er spesielt nyanserte eller sympatiske, er det vanskelig å la seg provosere av de overdrevne kjønnsstereotypiene boken byr på. I Den lange søvnen er det kort sagt plottet og stilen som er i fokus.

Jeg likte boken godt nok til at jeg absolutt kunne tenke meg å lese Chandlers nest mest kjente roman om Philip Marlowe, Det lange farvel. Jeg fikk dessuten lyst til å lese Dashiell Hammett, en annen svært anerkjent forfatter av hardkokt krim fra samme periode som Raymond Chandlers bøker. Likevel er det i mine øyne ingen tvil om at krimsjangerens utvikling i ettertid har vært av det positive slaget.

Elskeren, De besatte og Barnas bok

Søndag var det bloggdato for lesesirkelens første bok, Marguerite Duras’ Elskeren. Om leseropplevelsen var ganske laber for min del, var det en desto mer positiv opplevelse å blogge om boken. Det var veldig gøy å se hva andre bloggere mente, selv om de fleste i likhet med meg ikke likte boken noe særlig. Jeg hadde bare skummet gjennom de siste sidene før jeg skrev innlegget, men merker at nå når jeg leser de siste sidene mer nøye, er jeg utrolig påvirket av Karins opplevelse av moren til hovedpersonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye andres opplevelse av boken kan bety for min egen oppfatning av den. Derfor håper jeg at du også er med på å lese neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Mer info om boken finner du her. Du trenger ikke å melde deg på på forhånd, men det er en fordel om du gir meg et lite vink sånn at vi andre samlesere finner bloggen din.

Nok om det. Endelig har jeg noen boknyheter å rapportere om, selv om det nok ikke er bøker som står veldig høyt på prioriteringslisten min. Jeg abonnerer på Bokklubbens Verdensbibliotek, og månedens bok er første bind av Dostojevskijs roman De besatte (1871-72).

Den karismatiske adelsmannen Nikolaj Stavrogin vender tilbake til hjembyen i den russiske provinsen og blir sentrum i en krets av unge menn med det Fjodor Dostojevskij har kalt “umodne ideer”. Kretsen består av den slavofile Sjatov, Kirillov som forkynner “det logiske selvmord”, teoretikeren Sjigaljov med detaljerte planer for den nye verdensordenen, og ikke minst nihilistenes fanatiske anfører, Pjotr Verkhovenskij. De besatte er Dostojevskijs oppgjør med de russiske nihilistene.

Det er sjelden jeg leser forfatterpresentasjonen og tenker at den høres mer spennende ut enn innholdet i boken. I dette tilfellet ville jeg mye heller lest Dostojevskij skrive om sitt eget liv. Hør bare på dette:

I 1849 ble Dostojevskij dømt til døden for revolusjonær virksomhet. Han ble benådet i siste øyeblikk foran eksekusjonspelotongen og sendt til straffarbeid i Sibir. Årene i tukthuset og det tette samværet med de andre fangene ble avgjørende for forfatteren. Han fikk stor innsikt i den menneskelige psyke, og han fant frem til en dyp kristentro. Først i 1859 kom han tilbake til St. Petersburg, der han startet to tidsskrifter og skrev noveller og kortromaner, men slet med elendig økonomi.

For et liv. Hvilken dramatikk. Selv ikke Dostojevskij selv kunne funnet på en bedre bakgrunn for en roman. Men så ble det altså nihilisme, øksemord og mistenkelige brødre i stedet. Ja, ja. Dette blir nok ikke den første boken jeg kaster meg over, for først må jeg få lest Brødrene Karamasov, og den står godt der den står og støver ned i hylla. Men De besatte er blant de 1001 bøkene, så det var nok en mening med det likevel.

Andre nye bok siden sist er A. S. Byatts Barnas bok, som jeg fikk til bursdagen min. Jeg må innrømme at jeg bleknet litt da jeg så størrelsen på boken, for man kan slå i hjel mer enn insekter med den, det er jeg helt sikker på. Om den er god i tillegg, gjenstår å se. (God å lese, mener jeg, ikke som drapsvåpen). Jeg har Besettelse av samme forfatter, men har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fryktelig tunglest og har unngått den hittil. Men Barnas bok er faktisk en av de eksklusive elleve titlene som ble tilføyd i revisjonen av 1001 bøker i 2010, så den skal nok krysses av en gang i fremtiden. Jeg begynner forresten å ane at det er et mønster bak mine nyanskaffelser, til tross for at jeg ikke valgte dem selv. Hmmm…

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright [Dødsfrykt? Bra navn på et hus!]. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A. S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.  

Ifølge NRKs anmelder Anne Cathrine Straume er boken “overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.”

Er det bare jeg som kom til å tenke på Thomas Manns Buddenbrooks? Og tenkte at én overveldende detaljrik bok i tiåret er nok…?