Stikkord: Dan Aleksander Andersen

Bokhøsten hos Tiden

MirakeletTiden Norsk Forlag la frem sin høstliste på onsdag. Fordelen med utgivelsene fra Tiden er at jeg (i likhet med hos Flamme) slipper å forholde meg til samlebåndskrim, og – enda verre – bøker med romantiske kjoledamer på omslaget og titler med smak av honning og duft av kanel. Ulempen er at det er desto vanskeligere å velge hva jeg vil lese når forlaget allerede fungerer som et litterært spamfilter. Det er en ganske feig løsning, men jeg går for en delvis reprise av fjorårets Tiden-pensum og forfattere jeg vet at jeg liker.

Aller først: En anbefaling jeg som forfatterens forhenværende dårligere halvdel er altfor inhabil til å gi, og som jeg kommer med selv om – ifølge brevet jeg fikk fra NRK i sommer – vilkårene for å dele TV-lisens ikke lenger er til stede. Mirakelet er Dan Andersens tredje diktsamling, og første utgivelse hos Tiden. Jeg skrev om debuten Evighetsarbeid her, i forbindelse med 30-årsdagen hans. Noen lyrikere sysler med hverdag og de små øyeblikkene, andre er mer opptatt av dommedag og frelse. Eller som forlaget skriver i sin omtale av Mirakelet: Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Dan skriver noen av de fineste kjærlighetsdiktene jeg vet om, enten det handler om kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet til menneskeheten eller kjærlighet til menneskeligheten. Og i likhet med Steinar Opstad skriver han så innsiktsfullt og vakkert om religiøse temaer at selv en ateist som meg får tårer i øynene.

Himmeltørst (syn)

Herren kjente tårer renne langs anklene

og hørte folket tenke

Tusen fattige for hver rik

Men munnen fyltes med vann da hun kysset

føttene hans som lepper

En rikmann ville kjøpe seg evig liv, så ikke

at Himmelen bare vil gå med tap

i verdens øye

Da de druknet ham i brønnen neste dag

lærte han å be

Forlagets omtale: «Mennesket er en hemmelighet mellom mennesker.» I Dan Aleksander Andersens siste diktsamling Mirakelet stiller han spørsmål ved de etablerte forestillinger vi omgir oss med. Størrelser som lys og mørke settes til side for en annen orden. Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Andersen nærmer seg gamle spørsmål om frelse og håp, tro og offer på en ny måte. Det er blitt en sterk, uvanlig og morsom diktsamling, som trekker overraskende forbindelser mellom det religiøse og det verdslige.

ManilahallenMed fjorårets diktsamling Urd klarte Ruth Lillegraven både å vinne Brageprisen og vekke begeistring hos lesere som vanligvis ikke leser dikt. Lillegravens fortellende dikt har nok gjort sitt for å rokke ved den dypt rotfestede lyrikkvegringen hos mange lesere, siden man ikke trenger litteraturutdanning for å lese dem. Men diktene hennes fungerer minst like godt for meg som både har litteraturutdanning og leser dikt med glede.

Jeg intervjuet Lillegraven i mai, og da snakket hun blant annet om høstens diktsamling Manilahallen, som er en biografi i diktform: «Litt av målsetningen har vært å vise frem det fascinerende og dramatiske ved et vanlig liv, hvordan livet blir som det blir – og hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd.»

Manilahallen er et rom på Modum bad, der Birgit blir innlagt på 1970-tallet med en alvorlig spiseforstyrrelse.

snart står eg bøygd over

badekaret, lepjar vatn frå

dusjhovudet, berre litt, berre

bitte litt, og huda mi blir så tørr

så knitrande tørr, men eg smør

meg ikkje, ikkje med nokon av

kremane i skapet, for alle kan

dei trengje gjennom huda

og bli til feitt

Forlagets omtale: Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik? Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein samen lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit helt vanleg – og difor uvanleg – liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav var den første romanen jeg leste av Gaute Heivoll, og en av romanene jeg likte aller best i fjor. Jeg skrev aldri om boken her på bloggen, men presenterte den for Bokklubben da den var hovedbok der.

For å sitere meg selv: «Historien i Over det kinesiske hav er basert på virkelige hendelser og mennesker. Men det er først og fremst en drivende god fortelling om en rekke usedvanlige mennesker man sjelden møter maken til i litteraturen eller virkeligheten. Gaute Heivoll skriver med sterk innlevelse og klok verdighet om de såkalt åndssvake, om menneskets verdi og om livskvalitet. Det er en stillferdig og gripende roman som gjør dypt inntrykk.»

Jeg har store forventninger til årets roman, De fem årstidene, der Heivoll skriver om besteforeldrene sine. Han fortalte på onsdag at han fikk ideen da han i 2012 for første gang fikk se filmopptak bestefaren gjorde i 1978, blant annet av Heivoll selv som nyfødt.

Fra forlagets omtale: Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

unnskyldMen jeg kan jo ikke gi meg de relative sikkerstikkene i vold uten å ta noen sjanser. Blant de forfatterne jeg foreløpig ikke har lest noe av, velger jeg meg Ida Hegazi Høyer og hennes tredje roman på tre år, Unnskyld.

Forlagets omtale: En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Jeg hadde imidlertid ikke vært en litteraturviter med respekt for meg selv hvis jeg ikke var noe mindre opptatt av tematikken, og noe mer opptatt av gjennomføringen. Tekstutdraget fra Unnskyld i katalogen appellerer omtrent like sterkt til den språksnobbete delen av meg som liker gode setninger, og bokelskerdelen av meg som blir like barnslig glad hver gang noe viktig om livet kan sies med bokmetaforer:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Hele katalogen til Tiden finner du her.

Evighetsarbeid

Da manuset til det som skulle bli denne diktsamlingen ble sendt inn til Aschehoug forlag i 2009, ble den sendt inn i mitt navn. Dan Aleksander Andersen jobbet allerede som redaktør i et annet forlag og ville ha en vurdering basert på det han hadde skrevet, uten at jobben hans skulle ha noen innvirkning på hvordan manuset ble lest. På den tiden var vi i ferd med å bli samboere, så han fikk bruke mitt navn. Jeg har fortsatt en epost fra Aschehoug liggende der det står at de er veldig interessert i manuset mitt og gjerne vil treffe meg. Det er nok første og siste gang i mitt liv jeg mottar en slik epost, for Dan har alltid vært forfatteren av oss to. I dag fyller han 30 år, og jeg vet ikke om noen bedre måte å feire ham på enn å skrive om Evighetsarbeid.

Ifølge forlaget er Evighetsarbeid «en spennende og moden samling dikt, gjennomreflektert og skrevet med stort og smittende overskudd. Forfatteren bruker kjente mytologiske skikkelser for å sparke liv i og dramatisere det ‘evighetsarbeidet’ et kjærlighetsforhold er. Han iscenesetter dramaene rundt de greske mytologiske figurene Promethevs, Sisyfos og Tantalos med innsikt og humor. Han trekker dem fra deres høye sfære og inn i kjærlighetens lave hverdager, ja, helt inn i døden.»

Jeg kjenner ikke til de greske mytene spesielt godt. Jeg har liten forutsetning til å forstå rollen de mytologiske figurene har i samlingen. Kompleksiteten i språket og billedbruken går ofte over hodet på meg. Men først og fremst handler diktene i samlingen om kjærlighet, og det vet jeg hva er. Ingen har lært meg mer om å lese dikt enn Dan. Og ingen har lært meg mer om kjærlighet. Det er et evighetsarbeid. Det tar aldri slutt.

Heldigvis.

 

Men du blåser meg opp i full høyde,

stemmen din skraper i ørene,

organene dine gror inn i meg:

i all blodighet: vi legger oss ved bekkenleiet

og måler hverandres forvridde spenn;

bein mot bein, hånd og håndledd, se!

våre proporsjoner er nesten like, og fingrene

sprer seg til figuren av det perfekte mennesket

– Fra «Titanium»

 

Ifølge en av de greske mytene bestod mennesket opprinnelig av to. Mann og kvinne, mann og mann eller kvinne og kvinne, med dobbelt sett av alle kroppsdeler. Men menneskene ble for sterke, og som straff splittet Zevs dem i to. Det skal ifølge myten være grunnen til at mennesket for alltid leter etter sin motpart, sin andre halvdel, sin sjelevenn.

Et av bildene på kjærlighet som går igjen i samlingen, er nettopp det å gro fast i hverandre som en fysisk prosess. Skillet mellom kropp og følelser oppheves og blir det samme, uadskillelig. På samme måte som to elskende mennesker kan oppheve skillet mellom hverandre og bli en ny helhet. I «Titanium» når mennesket sitt fulle potensiale gjennom den andre; blir blåst opp i full høyde. Den andres kropp blir egen kropp – nesten. De er nesten like, men ikke helt. Ved å ligge kropp mot kropp i samme stilling blir de ett. Sammen utgjør de figuren av det perfekte mennesket. Det får meg til å tenke på Leonardo da Vincis bilde av mennesket, eller rettere sagt mannen, som står med utstrakte armer og bein. Her møter han sin andre halvdel og blir komplett. Det perfekte mennesket består av to.

 

Du står latterlig nær;

ett skritt til så knekker jeg sammen

Jeg har krittet opp en sirkel rundt meg,

men du tråkker over alle grenser

[…]

Vi ber om den største mulige stillhet, for nå

står vi overfor prøvelsen

Du har kommet altfor nær og jeg

har mistet halve min omkrets

– Fra «Klovnens bryllup»

 

«Klovnens bryllup» har et humoristisk tilsnitt. Klovnen skal gifte seg i manesjen foran «et halvtomt publikum og en halvfull direktør». Hans utkårede står «latterlig» nær, klovens sirkel er tegnet opp med kritt, og bryllupet er en prøvelse på lik linje med å balansere på en line og underholde et publikum med komiske påfunn. Men den største mulige stillhet aktørene i manesjen skal ha for å skape spenning hos publikum og konsentrasjon for å klare nummeret sitt, er samtidig en høytidelig stillhet – selv om brudgommen er en klovn og omgivelsene er alt annet enn høyverdige. Ekteskapet er som et sirkusnummer; halsbrekkende, risikabelt, morsomt og kanskje tidvis banalt. Likevel kan nærheten til den andre være farlig, den innebærer en grenseoverskridelse og et tap av seg selv. Risikoen ved den andres nærhet er stor. Man vet hva man gir slipp på, men ikke hva man får.

Men hva annet finnes det å leve for? Det aller fineste diktet i samlingen handler om det. Den som ikke risikerer noe, men heller trekker seg unna og mister det viktigste av alt. Diktet er plassert i delen som omhandler Promethevs, titanen som kunne se inn i fremtiden og var klok. Han elsket menneskene og ga dem ild til å forsvare seg mot gudene. Som straff ble han lenket fast, og fikk leveren spist av Zevs’ ørner hver dag, før leveren vokste ut igjen om natten. I diktet blandes han sammen med en figur som er mer kjent – Josef fra Bibelen.

Men historien er ikke den samme. Josef er en bifigur i evangeliene. Han er der som mannen til Jomfru Maria og faren til Jesus. Han er der i kraft av sine kjærlighetsforhold til kjæresten og sønnen; en sønn som er unnfanget uten hans medvirkning. I Bibelen aksepterer Josef Marias forklaring når hun forteller at det er Den Hellige Ånd som har befruktet henne. Istedenfor å bryte forlovelsen, blir han faren til Jesus. Men tenk om han hadde valgt annerledes? Hva om Josef hadde satt seg selv først?

 

«Å gå gjennom byer»

Han skulle hatt en kjæreste til esels,

et øk til odel og eie,

en hoppe av de edleste, et barn på vei

og en hang til å elske trofast

 

Han skulle føre barn og kone gjennom ørkenen,

skritte blygt fra dør til dør,

avvises lett og fortsette lettere,

lønnlig ta bolig i det aller enkleste

 

Han skulle motta budskap i halmen,

synge sin arving opp og fram,

dra hjem til slektens by og bygge

på kongers og gjeters råd

 

Ikke slik som nå, han er en drømmer

som legger seg til rette over steinen;

et gammelt hode faller fram i søvnen

før en rovfugl kvesser klørne og stuper

 

Diktet kunne like gjerne hatt tittelen «Å gå gjennom livet». Den kloke Promethevs som kan spå i fremtiden, kan forutse hva som vil skje hvis Josef blir hos Maria og er der når Jesus blir født. Josefs mening med livet er ydmykheten og trofastheten mot sin fattige kone frem til hun skal føde, og deretter å støtte «arvingen» Jesus med hans livsoppgave. Men han kunne ha valgt å la det være. Han kunne ha støtt fra seg Maria på grunn av mistanke om utroskap, kanskje i frykt for hva andre ville si. Å fremstå som den forsmådde og godtroende forlovede/ektemann er ingen enkel oppgave å ta på sine skuldre overfor omverdenen. Dette diktet stiller den betingelsesløse kjærligheten opp mot egeninteresse i form av ære og stolthet. Frykten for hva det vil koste ham å følge Maria fikk ham til å trekke seg unna. Men klok og forutseende som han er, har han måttet leve med vissheten om hva han har mistet. «Han er en drømmer» som snart skal dø. Det som kunne ha gitt livet mening, er borte for alltid. Han har bare drømmene om det tapte igjen, og det er dit tankene går før søvnen/døden innhenter ham.

Lest mot de andre diktene i samlingen understreker «Å gå gjennom byer» at tilbaketrekningen inn i seg selv er det største tapet. Å miste halve sin omkrets til en annen er det man må ofre for å kunne bli det perfekte menneske. Beholder man krittstrekene man har tegnet opp rundt seg, mister man alt som gir livet mening. Hangen til å elske trofast er Josefs største dyd.

Diktene i samlingen tar også opp andre temaer. Ingen bok om kjærlighet kan tas seriøst hvis den ikke også handler om livet og døden, og her finner man begge deler: Fra den humoristiske beskrivelsen av befruktning i diktet «Liv»:

 

Det er det plumpe hjerteslaget, sangen

fra et morkent, pottetett orgel

Med et bein til å stake opp tuten flør

en utbasunering av blomster

 

Hvis du ikke skjønte den, tenk koffert. Ganske stilig, og veldig morsomt. Og selvfølgelig handler noen av diktene om døden. Ett av mine andre favorittdikt heter «Feiring», og her oppdager mennesket at døden er en skuffende og evig borddekning med Døden som skinnhellig og fordrukken vert.

 

Kan døden snakke, hva

ville den si

og hva ville den i så fall gjøre

Ville den reise seg og smuldre opp fra stolen;

den pinligste talen under middagen, uforberedt

og syk av livslang skuffelse taler døden

gjestene imot

[…]

Det er de levendes blikk som ser dødens storhet,

alt som er borte, alt som er alt

annet er injurier

Han sleper skrittene ut

av synet, et eldgammelt triks

han har hatt all tid i verden til å terpe på

 

Bortsett fra ironien i at Døden har vært skuffet hele livet, virker det som om det er menneskene som opplever den største skuffelsen i det hinsidige. Mennesket er skuffet over det døden har å by på (bokstavelig talt), og døden er skuffet over menneskets mangel på respekt. Det er bare de som fortsatt lever som behandler døden med ærefrykt; så snart mennesket dør brister illusjonen om dødens storhet. De døde menneskene kjøper ikke Dødens forsøk på å sette seg i respekt, men synes han er pinlig og uforberedt. Og når Døden ikke får det som han vil, blir han fornærmet og forlater bordet med slepende skritt. Ikke så rart, kanskje, siden døden er en trussel bare for de som fortsatt har livet i behold. Etter døden er det ikke så mye mer igjen å miste.

Spørsmålet er hva det er som feires? Kanskje ligger svaret i forestillingen om døden som en evig borddekning, altså et slags paradis eller en evig fest, som ikke er så fantastisk som man tenker på forhånd. Dette rommer både en tanke om det kravstore mennesket som aldri kan bli tilfreds, og peker samtidig på hvor tom festen er når kontraster ikke finnes. Og det er livet mennesket er vant til å dyrke, ikke døden:

 

Det er dette allerjævligste folkevettet som brenner kunnskap inn

og ut av verdens mange tavler og brødfjøler

springer livsglede og dødsforakt

som knuger dommen over vert og vertshus

 

Livsglede og dødsforakt. Døden kan ikke tilby mennesket det det aller helst vil ha: Livet. De er dømt til en evig skuffelse over hverandre. Så kanskje er det nettopp livet som feires i diktet?

Kjærligheten, livet og døden. Evighetsarbeid alle tre. Kjærligheten er bare så god som det man mister for å oppleve den. Livet betyr ingenting uten tanken på døden. Intellekt og følelser bakt inn i kjøtt, blod og slim. Og ingenting er så alvorlig at det ikke også rommer komedie. Det er det Evighetsarbeid handler om for meg.

Jeg avslutter med de siste linjene fra diktet «Fødselshjelper», for de er som skapt for dagen i dag:

 

Jeg går svanger med hundre somre

og holder munnen lukket

Jeg har fortsatt mange gode år igjen.

 

Gratulerer med dagen, Dan. Du er min aller beste venn, og jeg ønsker deg mange gode år fremover. 30 år er ingen alder, det er nå det begynner. Jeg er veldig glad i deg.