Stikkord: chick lit

Årets morsomste roman?

Jeg leste Heidi Lindes forrige roman Nu, jävlar! (2010) i fjor og syntes den var god uten at den nådde de helt store høydene. I høst er Linde aktuell med Agnes i senga, og denne gangen er saken en helt annen. Agnes i senga må være årets morsomste roman. Det er ikke ofte jeg hikster høyt av latter når jeg leser en bok; humring holder som regel i massevis. Men med Agnes i senga gikk jeg fra det ene latterbrølet til det andre, og klarte bare ikke å slutte å le. Selv ikke da jeg skulle sove. Jeg holdt på å kveles av akutt latteranfall mens jeg pusset tennene. Heldigvis måtte jeg ikke i noen begravelser den uken. Verken min egen eller andres.

Agnes er 31 år og flyvertinne i SAS. Kjæresten William har kastet henne på dør etter seks års forhold, fordi han har forelsket seg i en annen kvinne som han har bedratt Agnes med over lengre tid. Faren til Agnes eier en bygård, og Agnes flytter inn i en av leilighetene mens leieboeren Åsa Wallander er i praksis i Tromsø. Åsa har fått lov til å oppbevare tingene sine i boden mens hun er borte, og det gjør jo ingenting for Agnes ettersom hun regner med å dø av knust hjerte innen kort tid. I måneden som følger er Agnes et nedbrutt vrak som griner seg til sykemelding og tilbringer dagene alene i senga. Hun velter seg i selvmedlidenhet og kjærlighetssorg, selvmedisinerer med paralgin forte og kjeks, og romsterer i Åsa Wallanders personlige eiendeler i boden mens hun lurer på om hun blir filmet, à la Truman Show.

Agnes forholder seg til kjærlighetssorgen sin med et høytidelig alvor. I første kapittel ser hun for seg sin egen tragiske begravelse for ørtende gang og tenker på hvor mye William kommer til å angre når hun er død i en bilulykke eller av en uhelbredelig sykdom. Agnes har allerede vært så oppsatt på å forestille seg begravelsen helt riktig at hun har stått opp midt på natta for å lage lister over hvem som garantert ville ha møtt opp i begravelsen, hvem hun er usikre på, og hvem som sannsynligvis ville ha latt det være. Det er ingenting i veien med fantasien til Agnes, og det samme kan man si om Heidi Linde.

I likhet med Nu, jävlar! er dette umiskjennelig en roman fra Norge i våre dager, komplett med småbarnsmødre som føler seg dratt mellom jobb og unger, Facebook-oppdateringer og sjekking i fylla. Leseren følger Agnes til legekontoret, på butikken, når hun treffer den alternative naboen sin og mens hun prater i telefonen med broren og bestevenninnen, og det er like vittig beskrevet alt sammen. Agnes gråter, og leseren ler. I egne kapitler fortelles episoder fra Agnes sitt tidligere liv; fra barneskolen, ungdomsskolen, opplæringen i SAS, og ikke minst forholdet til William. Engelske nudister er inkludert her, bare så det er sagt. Disse bakgrunnskapitlene er også fornøyelige, men her finner man en sårere undertone som aldri forløses. Istedet bidrar sårheten til å nyansere Agnes, og forhindrer at hun blir en rent komisk figur.

Humoristiske romaner om unge kvinner – eller relativt unge kvinner, hvis man skal høre på faren til Agnes – med hjerte/smerte som sentralt tema sorterer som regel inn under kategoriene chick lit eller feel good. Eller dameroman, hvis man skal bli riktig stygg og ty til skjellsord. Lettvint tidtrøyte som fyller den kvinnelige leserens behov for avkobling. Bøker som passer godt til sjokoladespising. Bøker som Agnes selv mest sannsynlig ville ha likt hvis hun ikke hadde funnet mer pikant lesestoff blant sakene til Åsa.

Agnes i senga vil utvilsomt appellere til lesere som liker chick lit. Men det gjør ikke jeg. Dermed må jeg finne på noe annet for å begrunne min hengivenhet og begeistring for romanen. Det holder ikke å si at Linde skriver for smart, for godt og for nyansert til at designerskoen passer. Det blir omtrent det samme som å si at boken er chick lit bare hvis den er dårlig, og at den er Noe Annet hvis den er god. Som på en måte er det jeg mener, men som ikke helt holder mål som argument overfor chick lit-inkvisisjonen. Heldigvis kan jeg min narrative teori og finner for tiden stor glede i å analysere fortellerinstanser og dele det med resten av verden. Kanskje kan man si det så enkelt som at det er fortellerinstansen som her skiller Den Gode Roman fra den antifeministiske bullshitmutanten chick lit? Ja, la oss si at det er så enkelt.

I chick lit er det meningen at man som leser skal kunne identifisere seg med heltinnen, enten det er gjennom reelle likheter eller ren ønsketenkning. Når heltinnen har det leit, skal leseren ha det leit (bare et lite stikk, ikke genuin smerte). Når heltinnen møter drømmemannen, blir leseren like begeistret som henne («Han er jo så kjekk! Hviiiin!»). Den kvinnelige leseren av chick lit leser seg inn i en jenteverden som likner tilstrekkelig på hennes egen til at innlevelse er mulig, men som likevel er glossy og annerledes nok til at det føles som en underholdende flukt fra egen virkelighet. Chick lit skal være koselig. Litt sånn intim jenteprat om gutter og plagsomt flisete hårtupper, som viser at vi damer kan være så vidunderlig fjollete, dere! Nevnte jeg at jeg ikke liker sjangeren?

Selve narrativet i chick lit er basert på askepotthistorien. Den er en garanti for at man trygt vil ankomme den lykkelige slutten i drømmemannens armer etter at heltinnen har fjollet fra seg, og opplevd en passende mengde motstand og dårlige hårdager. Men hvis leseren skal få ta rikelig del i heltinnens eternal bliss, må fortellingen i seg selv være sømløs og usynlig. Fortellingen skal bare være et vindu inn i en annen virkelighet – gjerne med et behagelig rosa filter – og skal ikke tiltrekke seg noen oppmerksomhet i seg selv. Fortelleren skal koble sammen leseren og heltinnen i en deilig sjokoladespisende symbiose, og ikke forstyrre dem når de endelig har funnet hverandre. Fortellerinstansen er bare et middel for å oppnå all denne saligheten. Fortelleren er den dyktige butleren som ingen husker ansiktet på når han blir mistenkt for mord. Han har vært der hele tiden, men du husker ham ikke.

Det som gjør Agnes i senga så morsom, er at fortellingen i seg selv tiltrekker seg en hel masse oppmerksomhet. Det er selve fortellingen som er viktig her, det er den som er bra. Handlingen er underordnet den underfundige og særdeles lakoniske fortellerinstansen. Agnes er en ganske vanlig jente. Hun er verken dum eller smart, hun er helt normal. Men fortelleren er betraktelig smartere enn henne, og det benytter fortelleren enhver anledning til å demonstrere overfor leseren, uten å blande seg inn ved å mene noe. Her går det kun på måten alt fremstilles, understrekes og vektlegges. Hvis man for eksempel skulle få lyst til å føle med Agnes når hun lider av sitt knuste hjerte, klapper det prosjektet ganske raskt sammen. Du kan ikke gråte når Agnes gråter, for fortelleren er der for å vise hvorfor du heller burde le av henne. Bare se på dette:

For seks dager siden lå hun i en langt større seng ved siden av William. Seks dager, hva er det? I et evighetsperspektiv: ingenting. I et menneskeliv: ingenting. Og likevel. Seks dager, og alt er forandret. Og akkurat nå, tenker Agnes mens hun forgjeves forsøker å rigge seg til i en stilling som kan lindre smerten, akkurat nå, et eller annet sted, fins han, William. Den varme munnen, det bankende hjertet, han fins nå, og kanskje er han på sitt aller lykkeligste.

Det er uutholdelig, men hun fortsetter å holde fast ved tanken. Å fortrenge er farlig, konsekvensene kan gi uopprettelige skader. Jeg skal stå i denne sorgen! tenker Agnes, og i det samme kjenner hun hvor rørt hun blir av seg selv, av sin egen tapperhet, av hvordan hun liksom bærer alt dette, og akkurat da hun bestemmer seg for bare å gi seg hen til sorgen og tårene, merker hun at hun fryser. Det er en utrolig forstyrrende oppdagelse. Når tanken først er tenkt, er det umulig å konsentrere seg om noe annet.

Agnes prøver seg stadig. Hun er så ulykkelig at hun bare vil melde seg ut av verden og vente på døden. Livet er kansellert, det er ikke noe mer å hente. Men den forferdelige sorgen blir stadig amputert av matlyst, seksualdrift, spennende hemmeligheter i boden og det faktum at det sitter en fyr og kjederøyker rastløst utenfor vinduet hennes som er til forveksling lik Ryan Gosling.

Og voilà: Som leser skal du ikke identifisere deg med Agnes. Du skal ikke leve deg inn i hennes kamp mot kjærlighetssorgen og drømme deg inn i hennes tornefylte vei mot drømmemannens armer. Tvert imot kan du le godt og lenge av Lindes herlige blanding av dypt alvor og frydefulle komedie. Istedenfor å identifisere seg med heltinnen, danner leseren en allianse med den kloke og innsiktsfulle fortelleren. Sammen kan vi flire av Agnes og samtidig forstå henne. Hvis du har hatt skikkelig kjærlighetssorg før eller har sett det på nært hold, vil du nok kjenne deg igjen. Nå får du muligheten til å le av det. Le av deg selv eller andre. Uten rosa filter. Å sympatisere med Agnes er det samme som å innse at du har oppført deg fryktelig teit en eller annen gang i løpet av livet. Du hadde sikkert gode grunner, men teit var du likevel.

Linde holder opp et speil foran leseren og viser hvor sørgelig komisk man ser ut når man drukner seg i selvmedlidenhet. Kjærlighetssorg er ingenting å spøke med. Det kan være virkelig ille. Men bak enhver tapt kjærlighet ligger et såret ego og blåser seg opp. Bak enhver tapt kjærlighet ligger det heldigvis også nye muligheter. Dette er klisjeenes verden, hvor velmente visdomsord spikkes inn i fjøler og henges på veggen. Men Heidi Linde unngår dem elegant, og gir oss istedet en fornøyelig, underholdende og klok historie om Agnes, flyvertinne i SAS, som etter hvert klarer seg godt på egenhånd – med eller uten drømmemannen.

Linde er en stor humorist, og er det noe jeg gjerne skulle sett mer av i norsk litteratur, er det gode humoristiske romaner. Agnes i senga fortjener å glede mange lesere, og kommer sannsynligvis til å gjøre det også. Så hva venter du på? Les, for faen! Nu, jävlar!

Hvis du mot formodning ennå ikke har fått nok av bokbloggeres distinksjoner mellom populærkulturelle sjangre, anbefaler jeg Ingalills innlegg om forskjellen mellom chick lit og feel good i «The Good life» fra tidligere i år. Det kan virke klargjørende eller forvirrende avhengig av hvilke merkelige forestillinger du har gjort deg på forhånd. Jeg ble personlig helt satt ut over at Nick Hornby i henhold til disse kriteriene ikke er feel good selv om han unektelig feels good å lese. Nick Hornby er jo selveste feel good-kongen i mine øyne. Dengang ei. Men dersom Heidi Linde er en norsk Nick Hornby, er jo ikke hun heller feel good. Og da får det være greit. Herren gir og herren tar. Det samme gjør Ingalill. I samme slengen anbefaler jeg Boktankers innlegg om bestselgeroppskriften, eller hvor jævlig dårlige Kate Mortons bøker er. Sånn apropos dameromaner. Les og bli klok.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Janet Evanovich – Plum Lovin’

Det nærmer seg Valentine’s Day i Trenton, New Jersey. Den mystiske og kjekke Diesel dukker plutselig opp på kjøkkenet til dusørjeger Stephanie Plum. Stephanie trenger å finne forholdseksperten Annie Hart, som er ettersøkt for væpnet ran og overfall. Diesel vet hvor hun er, og er villig til å overlate Annie i Stephanies varetekt på én betingelse: At Stephanie hjelper Annies klienter med å finne kjærligheten før Valentine’s Day. Og det må være ekte kjærlighet.

Først ut er en fraskilt firebarnsmor som tar vare på alt som kan krype og gå av herreløse dyr, og som aldri klarer å komme seg gjennom første date uten at daten får panikk av livssituasjonen hennes og stikker av. Andre klient er en lubben, skallet og hjertegod veterinær som nettopp er blitt dumpet av en yppig og grisk blondine. Tredjemann ut er en håpløst sjenert slakter som ikke aner hvordan man snakker med jenter, og derfor forblir ulykkelig avstandsforelsket i jenta som jobber tvers over gata fra slakteriet. Fjerde klient er fremdeles jomfru i en alder av 35 år, fordi alle menn hun treffer stryker på dør når de finner ut av tingenes tilstand. Siste klient er Stephanies egen svoger, som gjerne vil være gift med Stephanies storesøster, men som besvimer av skrekk bare ved tanken på bryllup.

Stephanies kjærlighetsliv er alltid kaotisk, og hun har ikke noe medfødt talent for å leke Kirsten Giftekniv. Hun har forpliktelsesvegring og strever med å velge mellom de to mennene i sitt liv, politimannen Joe Morelli og sikkerhetseksperten Ranger. Det hjelper lite på kaoset at den flørtende kvinnemagneten Diesel flytter inn i leiligheten hennes midlertidig. Heldigvis har hun mer hell når det gjelder å få Amors piler til å treffe blink for Annies klienter.

Janet Evanovich har en humoristisk stil som passer perfekt til romanser, siden det verken blir sentimentalt eller klisjefylt. Kjærlighetshistoriene er hverdagslige og søte, og langt fra amerikansk formelbaserte. Det som trakk ned, var at mannen som ga Stephanie sommerfugler i magen i denne boken er Diesel, som ikke rekker Morelli og Ranger til knærne engang. Diesel er altfor opptatt av hva en mann kan eller ikke kan gjøre for å være maskulin, og det er i mine øyne et fokus som i seg selv gjør en mann mindre maskulin. For ikke å snakke om irriterende og barnslig. Særlig når det dreier seg om småtteri som at Diesel kjøre bilen, han kan ikke sitte på når en kvinne kjører. Eller at han ikke kan plukke opp hundebæsj fra gata når han går tur med hunden, fordi det ikke er mulig å føle seg som et skikkelig mannfolk samtidig. Jeez. Der aner jeg en stor forskjell mellom norske og amerikanske kvinners syn på hva det vil si å være en attraktiv mann. Det hjelper ikke at du er kjekk hvis du er teit. Nei, boken ville vært mye bedre hvis ikke Morelli var opptatt med politioppdrag og Ranger var utenbys, og en av dem kunne kastet Diesel på dør.

Plum Lovin’ er en lettlest feelgood-roman som jeg ble i godt humør av å lese. Den er ikke like morsom og gjennomarbeidet som bøkene i serien om Stephanie Plum, men den er desto mer sjarmerende og koselig. Alt i alt er Plum Lovin’ et trygt valg når man bare ønsker en hyggelig lesestund, og ikke krever at boken skal være av det spesielt minneverdige slaget.

Min søster Ellie

Jeg er som regel ikke spesielt sjangerbevisst når jeg leser bøker. Men etter mange års litteraturstudier legger jeg selvfølgelig merke til det når jeg leser sjangeroverskridende tekster. Teksten kan jo bare være sjangeroverskridende i den grad leseren har et mer eller mindre bevisst forhold til hvilken sjanger man leser og forventer å lese, og fordi de fleste tekster har sine karakteristiske sjangertrekk. Vellykket sjangeroverskridelse er igjen noe jeg forbinder med Nobelpriser i litteratur og stormende jubel fra kresne litterater.

At Amanda Eyre Wards roman Min søster Ellie skulle føre til noen form for sjangerforvirring hos meg, var mildt sagt en overraskelse. Den blir presentert av forlaget som en underholdningsroman, og er utgitt i serien «litterære drops». I bokhandelen var den plassert under kategorien chick lit. Etter i tillegg å ha lest Beates innlegg om boken, gikk jeg trygt ut fra at dette kom til å være like forutsigbar underholdning som å se «Bridget Jones’ dagbok» i reprise for femte gang. Men den gang ei. Tvert imot opplevde jeg at det å lese denne boken bød på en uvant kombinasjon av interesse og frustrasjon, på grunn av bokens salige blanding av trekk fra underholdningsromaner og det jeg vil kalle drama – lånt fra filmens verden i mangel av et mer presist litterært begrep. Min søster Ellie befinner seg nemlig i et sjangermessig ingenmannsland.

Hovedpersonen i Min søster Ellie er Caroline Winters, som sammen med sine to yngre søstre Madeline og Ellie vokser opp med en alkoholisert og mildt sagt usympatisk far, og en modellvakker, alkoholisert og bitter mor som har meldt seg helt ut og tilbringer dagene i senga. Etter en konfrontasjon med voldelig utfall mellom Caroline og faren når Caroline er femten, bestemmer de tre søstrene seg for å rømme til New Orleans for å starte et nytt liv uten foreldrene. Alt er pakket og klart, og jentene skal møtes etter skolen for å reise i foreldrenes bil, som Caroline stjeler etter skoletid mens moren ligger og sover. Men når Caroline og Madeline kommer for å hente Ellie på barneskolen, er hun sporløst forsvunnet.

Handlingen i boken starter femten år senere. Ellie ble aldri funnet og Caroline er nå bosatt i New Orleans. Hun er singel, har innfunnet seg med at hun alltid kommer til å være det, og drikker whiskey som vann. Hun har droppet en lovende karriere som pianist til fordel for en jobb som servitrise i en shabby bar. Hun er selvironisk og barsk, av det slaget som selvsagt skjuler en sårbar kvinne som er livredd for intimitet. På obligatorisk julebesøk hos moren i New York blir det stor oppstandelse når søsteren Madeline ber om å få erklære Ellie som død. Ikke bare er mamma Winters uvillig til å gi opp håpet om at datteren fortsatt lever; hun har funnet et bilde av ei jente som er prikk lik Ellie i et magasin. I motsetning til de andre bildene moren har funnet og klamret seg til opp gjennom årene, må Caroline innrømme at jenta faktisk likner veldig på søsteren. Så mye at hun ikke får puste. Etter mye om og men bestemmer Caroline seg for å kjøre til Montana, hvor bildet er tatt, for å spore opp jenta hun velger å være overbevist om at er den forsvunne søsteren. Parallelt med kapitlene om Caroline og jentenes barndom får vi lese brev fra skrivebordet til Agnes Fowler, en «mystisk» jente i Montana som leseren mistenker må være den forsvunne Ellie.

Det er mulig at jeg har lite kunnskap om sjangeren, men jeg forbinder underholdningsromaner og chick lit med dagdrømmende og gjennomsnittlige jenter som trasker forhåpningsfullt gjennom et liv mer eller mindre fylt av shopping, iskrem og paraplydrinker, på evig jakt etter Drømmemannen og størrelse 34. Det sier jeg helt uten å være nedlatende mot sjangeren, for jeg synes det er fantastisk å kunne slappe av med bøker som er, nettopp, «litterære drops». Bøkene lærer deg sannsynligvis ikke så mye (utover at Drømmemannen muligens er han du kaller din beste venn, eller at han har bodd i leiligheten ved siden av din de siste seks årene), men de er underholdende og herlig avkobling etter en lang dag hvor alt har gått dit høna sparker.

Bøkene jeg kaller drama er fra en mer gjenkjennelig virkelighetens verden, hvor karakterene er nyanserte og har psykologisk dybde, med skjebner som i beste fall ikke slipper taket i deg med det første. I hvert fall ikke hvis forfatteren er dyktig. Det er interessante bøker, som kan innby til refleksjon og gi leseren nye perspektiver på eget og andres liv. For meg ligger den store forskjellen mellom chick lit og drama ikke primært i bøkenes kvalitet, men i funksjonen den er ment å ha. Med det mener jeg at det kan være en like stor utfordring å skrive en bok som får en hel verden til å sukke og fryde seg, og på å forandre perspektivene til et utvalg lesere. For meg er forskjellen mellom chick lit og drama vesentlig.

Etter min mening hører Min søster Ellie egentlig hjemme i kategorien drama. Det er verken underholdende eller avkoblende å lese om omsorgssvikt, alkoholisme og håpløshet. For meg er det nettopp dét boken handler om; desperate mennesker, ensomme mennesker, avmakt og frustrasjon – delvis skjult bak ironi og kjappe replikker. Det er karakterene, ikke leseren, som flykter fra virkeligheten i Min søster Ellie. Caroline drikker gjerne alene, hun drømmer ikke om en bedre fremtid, og karakterene hun møter er enten mislykkede eller livredde for å bli det; de er sørgende eller desillusjonerte.

Et av minnene Caroline har fra sin ungdomstid er: «Vi sniffet linjer med Ritalin etter å ha kuttet dem med barberbladene til fedrene våre på interiørmagasinene til mødrene våre». Man kan skrive en hel bok rundt en sånn setning. Men Ward gjør det bare delvis. For hun går ikke ordentlig inn i stoffet eller karakterene sine, men holder seg på overflaten. Karakterene hennes er interessante, men det er ikke noe bak dem å reflektere over. Plottet er forsåvidt godt nok, men hun bruker det ikke til noe. Hun skaper verken spenning rundt løsningen på gåten eller spenning rundt hvorfor det ble sånn. Hun gir meg verken underholdning eller noe å reflektere over. Dessverre, må jeg vel si, for med relativt enkle grep kunne hun ha lykkes med begge deler.

Det mest skjemmende med boken er likevel at den språklig sett virker litt som et uferdig manus. Blant annet er den full av uklarheter som denne: «Han stoppet ved en benk i sola. […] Han satte seg ned og åpnet kurven.» Neste side: «Anthony la seg bakover på teppet med en albue bak hodet.» Setter Anthony seg først på benken, for deretter å legge seg på et pledd? Eller var det bare viktigere å nevne benken som han ikke satte seg på fremfor pleddet? Og hvor kom pleddet fra? En liten detalj, ja vel, men det er forvirrende og skaper avbrudd i lesingen når jeg hele tiden må korrigere mitt mentale bilde av hvordan ting ser ut, og det gir inntrykk av slurv og manglende bearbeidelse.

Wards overflatiske måte å behandle interessant tematikk på er sannsynligvis det som har ført til merkelappen underholdningslitteratur, selv om den ikke passer. Mye av dette tenkte jeg på da jeg leste boken, og jeg bestemte meg etter hvert for at det derfor ville være best å prøve å lese den som ren underholdning. Caroline har tross alt møtt sin drømmemann, Anthony, som eier en spritbutikk (beleilig for Caroline), og er en typisk kjekkas av italiensk opprinnelse. Men forholdet mellom dem passer bare ikke inn i eventyrformularet. Anthony mistet sin høyt elskede kone ellevte september, og viser tegn til å være en sympatisk, oppriktig og reflektert mann. Selv om jeg riktignok aldri får helt taket på hvorfor han er det, fordi jeg blir overlatt til å stole på eventyrformelen selv når romanen ikke bruker den. Anthony er nyansert nok til å fremstå som et menneske, ikke en stereotyp drømmeprins, men han mangler dybden som kunne ha gjort ham interessant som litterær karakter.

Uansett: Caroline dumper Anthony så fort hun skjønner at han har hederlige intensjoner. Dette er enda et skudd i baugen for merkelappen chick lit: Det er hun som dumper ham, og selv da får man ikke et øyeblikk inntrykk av annet enn at han kommer til å vente tålmodig på henne. De kommer selvfølgelig til å finne hverandre til slutt, men Caroline må finne ut av livet sitt først. Og det er nettopp det: Jeg klarer ikke å lese dette som en romantisk roman selv når jeg prøver, for Caroline er ikke ute etter romantikk – hun vil ha søsteren sin, eller closure. Hun må kjøre til Montana for å lete etter søsteren, eventuelt gi henne opp for alltid, alt etter som. Menn har ingen plass i dette bildet før prosjektet hennes er fullført, og hun er ambivalent selv da.

Jenta Caroline finner i Montana er dessverre en usympatisk, ruset stripper med voldelig kjæreste, og «Ellie» er først og fremst opptatt av å bomme penger av Caroline. Ward skal ha mye ære for den ubehagelige måten hun klarer å skildre ting på, som Carolines inntrykk av strippeklubben Ellie jobber på: «Hele stedet dreide seg om vern, innså jeg, noe som fikk deg helskinnet gjennom de nakne, kalde nettene. Det er rikelig med strippeklubber i New Orleans, ikke misforstå, men den utilslørte fortvilelsen på Mulligan’s skremte meg. Menn så på Ellie som om de ville sluke henne. De så med smerte, med sinne». Enda en sørgelig historie blant mange, men Ward går ikke noe særlig i dybden her heller. Caroline innser at hun alltid har forestilt seg at dersom søsteren levde, kom hun til å være like sjarmerende og søt som da hun var liten. Hun er ikke forberedt på det hun finner, og bestemmer seg for å glemme «Ellie», og heller ta vare på søsteren hun har i New York – Madeline.

Men stripperen er selvfølgelig ikke Ellie. Som leser må du være nybegynner for ikke å skjønne at Agnes Fowler er Ellie, for hva har ellers brevene hennes i boken å gjøre? Det som er spennende er ikke hvorvidt Ellie lever, men snarere hvordan Ellie ble Agnes Fowler og endte opp i Montana. Og ikke minst: Hvordan kommer Ellie og Caroline endelig til å finne hverandre? Forklaringen som ligger bak Ellies forsvinning er den delen av romanen som Ward lykkes best i å løse. Jeg skulle bare ønske at hun hadde jobbet frem karakterene sine så godt at løsningen føltes som grunn god nok til å lese boken. Istedet leste jeg raskt for å komme til slutten, for i det minste å kunne nyte tilfredsstillelsen ved kvinnenes forhåpentligvis tåredryppende gjensyn. Men Ward snøt meg fullstendig for den tilfredsstillelsen. Boken slutter idet Caroline ser den ekte Ellie komme gående mot henne, og det var det.

Joda, jeg har fått alle forklaringer, men jeg vil lese forklaringene de gir hverandre. Det er bokens største feiltrinn lest som underholdningsroman, for der skal man virkelig kunne nyte slutten og det faktum at alt løser seg, som i eventyrene. Denne slutten er enda et trekk jeg forbinder med drama-sjangeren, hvor leseren kan forestille seg den ideelle slutt etter at siste side er lest, og forfatterens forklaringer bare ville vært forstyrrende. I en underholdningsroman forventer jeg derimot at forfatteren skal skrive det for meg, i noenlunde klartekst. Det var faktisk utrolig frustrerende å bli snytt for den slutten. Nå sitter jeg igjen som et spørsmålstegn og lurer på hva det var jeg egentlig skulle få ut av Min søster Ellie.