Stikkord: Charles Dickens

Lesesirkel januar: Store forventninger

God ettermiddag, folkens, og velkommen til årets lesesirkel! Dickens-året 2012 innledes om en drøy uke, og vi tyvstarter feiringen med å samlese den kanskje mest anerkjente av Dickens’ romaner, Store forventninger fra 1860-61. Hvis mine beregninger er riktige, er vi fjorten bokbloggere og et par stykker til som skal ha lest klassikeren til i dag. Det hviler som vanlig en forbannelse over min egen deltakelse i lesesirkelen. Hele forrige uke var jeg syk, og jeg leste ikke en side i noe som helst hele uken. Dermed fikk jeg ikke begynt på boken før i går ettermiddag. Det er synd, for Store forventninger fenget meg fra aller første side og ville ha vært en enkel sak å lese ferdig på en uke. Om det kommer innlegg fra meg senere i dag basert på det jeg da har rukket å lese, eller om jeg venter med å skrive innlegg til jeg er ferdig – det har jeg ikke bestemt meg for ennå. Men jeg vet at mange av dere har lest ut boken, og sannsynligvis bruker søndagen til å skrive iherdig om Pip, Miss Havisham & co.

Siden det er betydelig flere påmeldte til årets lesesirkel enn fjorårets, er den også mer krevende å organisere. Derfor oppfordrer jeg alle dere som deltar til å legge igjen lenke til innlegget deres i kommentarfeltet under, slik at alle lenkene er samlet på ett sted og lette å finne. Dere som ikke har blogg kan bruke dette kommentarfeltet til å diskutere boken, og det kan selvfølgelig alle andre som har lest boken på et eller annet tidspunkt også hive dere med på. Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere i gang:

  • Hva mener du om boken?
  • Hvilken karakter likte du best?
  • Hva synes du om språket?
  • Var boken underholdende, eller tung å komme gjennom?
  • Fristet boken deg til å lese mer Dickens?

Hvis mine skolefrøkenspørsmål var lite spennende, står dere selvfølgelig fritt til å overse dem og heller skrive om noe annet.

I morgen trekker jeg en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og skriver om den i dag – enten på egen blogg eller i kommentarfeltet under.

Nå er jeg spent på å lese hva dere synes om Store forventninger!

Uke 46

Igår var jeg så opptatt med å være kulturell at jeg helt glemte at jeg hadde et ukesinnlegg å publisere, med lesemål for 2012. Og idag er det bloggdato i lesesirkelen og alt. Det får bli to innlegg idag, da. Skylden legger jeg som sagt på at jeg fikk en overdose kultur igår. Først var jeg og Ingalill på Lisa Bjurwalds foredrag om høyreekstreme på frammarsj i Europa. Deretter var jeg på kino og så filmatiseringen av Hunter S. Thompsons «The Rum Diary». Begge deler var meget bra, i terningkast seks-land et sted. Eget innlegg om Bjurwald kommer når jeg har fått lest ferdig boken hennes. «The Rum Diary» anbefaler jeg helhjertet. Veldig morsom film, og Johnny Depp blir bare aldri gammel.

Forrige uke lovet jeg at jeg skulle avsløre mine lesemål for 2012 denne uken. Jeg har hatt vanskeligheter med å gjøre målene konkrete uten at de blir helt urealistiske. Derfor sier jeg heller noe om hva jeg ønsker å prioritere i 2012, og så kommer resten etter hvert. Likevel trenger jeg å ha mål, for jeg vet av erfaring at lesingen fort sklir ut hvis jeg ikke har noen leseprosjekter på gang. Det er en lei skade jeg pådro meg i studieårene, da det var pensumlister og forelesninger som avgjorde hva jeg til enhver tid leste av bøker. Uten mål blir lesingen enten helt nedprioritert i forhold til andre ting. Eller så ender jeg opp med å lese for ensporet og går lei.

1. Dickens-året 2012

Det er to hundre år siden Charles Dickens ble født, og jeg er ikke den eneste som vil benytte anledningen til å lese bøkene hans. Jeg har de fleste verkene i bokhyllen allerede, men finner liksom aldri tid til å sette meg ned med dem. Dette skyldes hovedsakelig at bøkene er så lange, men nå er jeg oppmuntret av den store suksessen med fullversjonen av Greven av Monte Christo. I 2012 skal jeg lese Great Expectations, Bleak House og The Pickwick Papers. I tillegg skal jeg få sett flere av BBC-filmatiseringene jeg har i diverse samleutgaver. Kanskje blogger jeg om det også, hvem vet.

2. Off the shelf

Jeg kjøper altfor mange bøker, og de fleste av dem blir liggende ulest i årevis. I år begrenset jeg off the shelf-utfordringen til å gjelde kun de eldste av bøkene, de som var kjøpt i 2000 og 2001. Jeg fikk ikke lest så mange av dem, og viderefører målet til 2012. Men målet utvides til å gjelde bøker kjøpt før 2009.

3. 1001 bøker

Ca annenhver bok jeg leser skal dessuten være hentet fra listen over de 1001 bøkene man skal ha lest før man dør. Siden jeg har over hundre av bøkene allerede, lar dette målet seg stort sett kombinere med målet om å lese bøker jeg kjøpte før 2009. I tillegg kommer lesesirkelen. Jeg liker også at dette målet inneholder en mulighet til både å lese klassikere og nyere bøker man «burde» ha lest.

4. Stop the madness!

Det vil si: Slutte å kjøpe så inn i granskogen mange bøker. Jeg har aldri kjøpt så mange bøker før som i år. Og selv om jeg har god plass i leiligheten og er flink til å kjøpe billige bøker, kommer jeg til å bli gal av frustrasjon over at stabelen med bøker jeg skal lese bare vokser og vokser uansett hvor mye jeg leser. Derfor er det slutt fra 2012. Ikke helt slutt, selvfølgelig, jeg har da noe selvinnsikt, men ganske slutt. Regelen jeg har landet på er (nokså) enkel. Takk til Ingalill for forslaget. Jeg får kjøpe to bøker pr måned. Utover det får jeg kjøpe ny bok først når jeg har lest den forrige jeg kjøpte. Det tror jeg kan funke. Men det er selvsagt en pikant tvist. Gratis leseeksemplarer er unntatt. Her satser jeg på at min naturlige skamfølelse vil beskytte meg. En ting er ustanselig å miste selvkontrollen når jeg selv betaler regningen. Noe annet er å be andre om å gjøre det.

5. Andre bloggere sier… hæ?

Jeg skal slutte å innbille meg at jeg kommer til å følge opp alle gode tips jeg kommer over fra andre bokbloggere, selv om jeg har aldri så lyst. Det finnes ikke nok tid og jeg er ikke millionær. Jeg skal i de fleste tilfeller forholde meg til bokinspirasjon som til røyksug: Det er intenst mens det står på, men det går over. (Det kan kanskje interessere noen at jeg likevel ikke har som mål å slutte og røyke i 2012.)

6. Lese 52 bøker

Å lese en bok pr uke er et realistisk mål for meg. Når jeg ikke klarer det i år, skyldes det at jeg brukte altfor mye tid på Nadine Gordimer og Knut Hamsun. Men neste år skal jeg klare det, godt hjulpet av lyrikkmålet og neste mål.

7. Lystprinsippet

Jeg er skeptisk til bare å lese det jeg har lyst til. Hvis jeg hadde fulgt dette prinsippet siden tenårene, ville jeg sannsynligvis ha rukket å lese Sagaen om Isfolket tredve ganger, og lite annet. Man kan si mye stygt om tvangslesing, men det er nå en gang sånn jeg har oppdaget samtlige av mine yndlingsforfattere. Samtidig er det slitsomt hele tiden å skulle være på jakt etter det som kan bli store leseropplevelser (og som ofte ikke blir det), og jeg trenger å kunne falle tilbake på det velkjente for å holde leselysten ved like. Derfor skal jeg i 2012 være flinkere til å slutte å utsette lystlesingen til ferien kommer eller jeg er ferdig med treige og tungleste bøker. Lystlesing er sunt året rundt.

8. Sjanger: Sakprosa/skuespill/lyrikk

Jeg leser for lite sakprosa, og i 2012 skal jeg lese mer. Jeg setter ikke noe fast antall bøker siden mye av det jeg kommer til å lese er artikler og kapitler fra bøker. Jeg leser også for få skuespill, men setter meg ikke noe konkret mål her heller. Det beste hadde vært å fordype seg i sjangeren en periode og samtidig lese bakgrunnsstoff og teori, så det er mulig jeg prøver å få til noe sånt. Jeg skal lese mer lyrikk, og har bestemt meg for å konsentrere meg om en lyriker hver måned. Det vil variere om jeg bare leser utvalgte dikt eller hele samlinger.

9. Nobelprisvinnere

Jeg har ikke lest så mange Nobelprisvinnere som jeg har lyst til, og neste år skal jeg i hvert fall skaffe meg en oversikt over hvem av dem jeg kunne tenke meg å lese noe av. Etter hvert lager jeg kanskje et mer konkret mål, men det blir i så fall en svært langsiktig affære.

10. Bloggendringer

Jeg skal dessuten gjøre en del endringer på bloggen, men er ennå ikke blitt helt enig med meg selv i hva endringene skal bestå av. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det blir flere kulturelle aktiviteter i 2012, og det må selvfølgelig både dokumenteres og analyseres.

Det var det. Hvilke lesemål har dere andre planlagt for 2012? Hvilket mål gleder du deg mest til å begynne på? Og hvilket tror du blir vanskeligst å klare?

Anton Tsjekhov – Morsmålslæreren

En knapp uke etter at jeg oppdaget en ny favorittforfatter i Alexandre Dumas, har jeg jammen funnet enda en! Anton Tsjekhov har jeg foreløpig holdt meg langt unna, for jeg har hatt et inntrykk av at novellene og skuespillene han skrev er dørgende kjedelig. Så feil kan man altså ta. Jeg har lest en av hans sju hundre (!) noveller, «Morsmålslæreren», som er oversatt fra russisk av Erling Sande og del av mestersamlingen Karavane, og den ga virkelig mersmak. Novellen må vel i rettferdighetens navn beskrives som tragikomisk, selv om jeg heller mer mot å kalle den komisk. Veldig komisk.

Nikitin er tjueseks år og underviser i russisk ved gymnaset i en liten provinsby i Russland. Han fremstår som en alminnelig mann, men det viser seg at han likevel har nokså høye tanker om seg selv og sin egen potensielle fremtid. Novellen er delt i to, og i første del er Nikitin på frierføtter. Hans utkårede, Masja/Manja/Manjusja, er datter av en velholden mann, og Nikitin prøver å overkomme sjenansen sin og endelig få somlet seg til å fri. Han er grundig forberedt:

«Hele tiden siden han hadde forelsket seg i Manjusja for alvor, hadde han hver dag forberedt seg grundig på hva han skulle si når han endelig fikk samlet mot nok til å fri til henne, ja til og med laget formfullendte taler med innledning og avslutning».

Når en filolog er i det amorøse hjørnet, overlates ingenting til tilfeldighetene. Frieriet går til slutt såre vel, selv om det blir med et inderlig kyss og både Masja og leseren blir snytt for en formfullendt tale med innledning og avslutning. I andre del gifter paret seg for fullsatt kirke og alt er vakkert som et eventyr. I nesten ett år går Nikitin rundt i salig lykkerus:

«De lykkeligste dagene var nå søndager og helligdager, når han kunne være hjemme fra morgen til kveld. Disse dagene kunne han ta del i en naiv, men behagelig livsform som mest av alt minte ham om en pastoral idyll. Han ble aldri trett av å følge med i hvordan hans fornuftige og driftige Manja innredet deres lille dukkehjem, og for å bevise at han ikke var overflødig, tok han også selv et tak i ny og ne, men som regel var det noe så komplett unyttig som å dra en vogn ut av uthuset og inspisere den omhyggelig fra alle kanter.»

Jeg er stormende begeistret for måten Tsjekhov tilsynelatende bare beskriver nøkterne fakta på, mens han benytter enhver anledning til å gjøre narr av karakterene sine. Russisklæreren som lever så lykkelig i en pastoral idyll, i et dukkehjem, og som beviser hva han duger til ved å inspisere vogner – ah, det er så herlig!

Teksten er full av finurlige formuleringer og fjollete mennesker, og Tsjekhov har et komisk talent som minner mye om Dickens’. I likhet med i Dickens’ romaner er det særlig bifigurene som er gjenstand for en latterliggjøring som er urkomisk, men aldri ondskapsfull. Et fabelaktig eksempel er Ippolit Ippolitytsj, Nikitins kollega og samboer. Han underviser i geografi og historie, og er «fåmælt av natur; enten tidde han stille eller så snakket han om ting som alle visste fra før». Når Nikitin energisk utbryter at været er herlig denne dagen, og at han ikke fatter hvorfor Ippolit likevel sitter inne hele dagen, svarer Ippolit:

«Ja, været er storartet. Nå er det mai og snart kommer selve sommeren. Sommeren er ikke lik vinteren. Om vinteren må vi fyre i ovnen, men om sommeren er det varmt nok uten fyring. Om sommeren kan du åpne vinduene og det er fremdeles varmt, men om vinteren fryser du selv med dobbelte vinduer.»

Enda morsommere enn Ippolits fjollete kommentar er det at Nikitin ikke ser humoren i det; han bare kjeder seg og irettesetter Ippolit for å være så ensporet at han ikke fortjener å høre om Nikitins ømme følelser for Manja.

I en artikkel i nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Iril Hove Ullestad om Tsjekhovs skuespill Tre søstre, og innleder med en anekdote fra prøvetiden før utfremføringen av stykket:

«Tsjekhov skrev dramaet på bestilling for Kunstnerteateret i Moskva i år 1900, og syntes selv det var et morsomt stykke. Oversetter Kjell Helgheim beskriver i sitt forord [til Solums samleutgave] hvordan Tsjekhov selv ble forvirret da enkelte skuespillere tørket tårene mens han for første gang leste stykket høyt for ensemblet ved Kunstnerteateret. Selv syntes han det var komisk, og anstrengte seg øyensynlig for at andre skulle mene det samme. Etter den første leseprøven tilføyde Tsjekhov enda flere komiske elementer til stykket, som for å understreke sin påstand om at stykket i bunnen er en komedie.»

Slik er det også med denne novellen, for det er fullt mulig å lese den som tragisk. Hva tragedien består i, avhenger derimot av leseren. Etter Nikitins første lykkerus går det som man kan forvente: Boblen brister, han ser verden og sitt eget liv på en mer virkelighetsnær måte, og sjelefreden er ifølge ham selv borte for alltid. Plutselig virker de andre menneskene i den lille provinsbyen (inkludert hans kone) trivielle og vulgære. De kan ikke tilføre ham noe og han ønsker seg bare vekk fra hjemmet og byen.

Man kan identifisere seg med Nikitin i hans sjelelige og intellektuelle krise, noe jeg mistenker at en uavbrutt rekke av litterater fra Tsjekhovs tid frem til i dag har gjort. Eller man kan kjenne seg igjen i følelsen av å være fanget i et liv som består av uendelige hverdager og kjedelige rutiner uten noe spennende i sikte. Interessant nok er dette den første novellen jeg har lest hvor en mann føler at ekteskapet hans muligens er til hinder for intellektuell stimulans, et tema som vanligvis er forbeholdt kvinner i litteraturen.

Uansett er denne åpenheten i teksten er en stor kvalitet ved en novelle som på ingen måte er gåtefull eller kryptisk. Men jeg heller fortsatt mot at både «Morsmålslæreren» og morsmålsleseren er grunnleggende komisk. Og jeg ser for meg Tsjekhov der han står foran ensemblet i Kunstnerteateret og ikke forstår hvorfor folk gråter av vitsene hans. Tragikomisk, det også.

Uke 40

Det er ikke mange uker igjen av året, og det er på tide å sette inn nådestøtet for å oppnå diverse leseforsetter som jeg så ambisiøst og skjødesløst bestemte meg for i fjor. Det er allerede for sent å fullføre målsetningen om å lese mine nitten eldste bøker, men med litt innsats kan jeg på slutten av året ha klart å lese halvparten av dem. De andre utfordringene er fortsatt innen rekkevidde. Jeg har lest tre debutanter, og de tre som gjenstår er korte bøker. Jeg er snart ferdig med to av tre diktsamlinger, og den siste skal leses i helgen. De tre skuespillene skal jeg nok klare i løpet av en uke. Så blir det intensiv dugnad på novellene, eventuelt skal jeg prøve å lese én novelle pr dag til jeg er ferdig. Hvis jeg skal rekke å lese 52 bøker i år, må jeg lese 20 bøker frem til nyttårsaften. Det kan gå, så lenge jeg leser korte eller lettleste bøker. Slaget er ennå ikke tapt!

Da passer det jo bra at leselysten har meldt seg for første gang i år. Jeg tenker på bøker morgen, middag og kveld, og har lyst til å lese nesten alle bøkene jeg har dratt i hus det siste tiåret (skremmende nok føler jeg plutselig en dragning mot selv Knut Hamsuns Landstryker-trilogi og Homers Odysseen). I tillegg til at jeg har lyst til å lese bøkene dere skriver om. For ikke å snakke om alle bøkene som står på ønskelisten allerede. Og mange av bøkene forlagene i dette øyeblikk spyr ut med lysets hastighet.

Æren for denne plutselig overveldende lesetrangen er det Alexandre Dumas som har, for jeg har forelsket meg dypt og inderlig i Greven av Monte Christo. For en bok! For en historie! For en fortellerglede! Det er underlig at årets murstein ligger an til å bli årets mest lettleste bok. Plutselig virker ideen min om å kjøpe mange bøker av samme forfatter uten å ha lest noe fra før veldig god. Jeg har De tre musketerer, Dronning Margot, The Last Cavalier, The Man in the Iron Mask, Diana og Den hellige liga i bokhyllen allerede i til sammen ti bind. Og julenissen har ennå ikke fått ønskelisten min. Det er gode tider.

De fleste av dere har nå lagt igjen kommentarer til hva dere kunne tenke dere å lese i forbindelse med lesesirkelen neste år. I tilfelle noen etternølere har lyst til å stemme på bøker, finner du alternativene her. Jeg venter et par uker med å lage endelig liste, men allerede nå kan jeg avsløre at første lesesirkelforfatter ut i 2012 mest sannsynlig blir Charles Dickens. Det er nemlig Dickens-år i 2012, for 7. februar er det 200 år siden den vidunderlige og svært populære mannen ble født. Det må jo feires!

Nå må jeg haste videre til neste innlegg før jeg bruker opp alle utropstegnene mine. Signe leseuken!

Dickens, Hornby og Evanovich

Om ca en time tar jeg offisielt sommerferie, og da er det ingen grunn til å utsette feiringen av total lese- og bloggefrihet! Whohoo! Neste nummer av Tidsskriftet Biblioteket er straks fiks, ferdig og klart til trykking, og resultatet blir veldig bra. Temaet denne gangen er populær litteratur, og vi har fått mange spennende bidrag om alt fra Harry Potter og Twilight-sagaen til Jane Austen og Murakami. Jeg er superfornøyd med det bidragsyterne våre har fått til, og gleder meg til å se det på trykk.

Jeg har riktignok innført bokshoppeforbud, men først etter å ha bestilt en hel bråte med bøker. Derfor havner det stadig et og annet i postkassen, og forrige uke var intet unntak. Jeg begynner med høydepunktet, som utvilsomt er årets beste kjøp så langt. Ikke målt i kroner og øre, men i estetikk og kjærlighet. Hos et antikvariat fant jeg nemlig en norsk utgave av Charles Dickens’ The Pickwick Papers, eller Pickwick-klubbens etterlatte papirer, i to bind fra 1991, og den er så vakker at jeg foreløpig ikke har hatt hjerte til å sette den i bokhylla. Bokklubbens designer har brukt to fargelagte versjoner av originalillustrasjonene på forsiden, og resten av illustrasjonene finner man inni. Nydelig! Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Pickwick Papers, men har måttet innse at jeg aldri vil klare å komme meg gjennom min engelske Penguin-utgave med knøttliten skrift og kronglete språk. Det sier seg selv at jeg nå havner i den delen av helvete som er reservert for mennesker som ikke leser sine klassikere på et språk de faktisk kan lese. Men det er tross alt bedre enn å havne i den miserable delen av helvete for mennesker som ikke leste Charles Dickens i det hele tatt.

I stedet for hele baksideteksten får du i denne omgang nøye deg med den herlige bokdesignen øverst og et sitat av Johan Borgen som burde si det meste: “Det er svært mange synspunkter hvoretter man kan stille menneskene i to slags, men ett av dem er i alle fall holdbart: De som synes Pickwick-klubben er morsom, og de som ikke synes det.”

Neste kjøp er inspirert av Moshonista. Jeg er generelt inspirert av Moshonista for tiden. Jeg har meldt meg på Bookcrossing og skal fra høsten av både delta på møter og kvitte meg med en god del bøker (og, selvfølgelig, hente med meg hjem igjen en god del andre bøker, sannsynligvis dobbelt så mange). Jeg har bestilt første bok i J.R. Wards serie om Den sorte dolks brorskap som jeg skal forlyste meg med nå som jeg har tid til å lese. Jeg har derimot ikke begynt å jogge ennå. Men det kommer nok det også, hvis jeg fortsetter i dette tempoet.

Denne uken fikk jeg Nick Hornbys The Complete Polysyllabic Spree, som Moshonista skrev om her. Etter å ha slitt meg gjennom Hornby om fotball i høst, gleder jeg meg til å kose meg med Hornby om bøker i sommer. Ikke minst fordi jeg tror at Hornby vet hvordan man skal skrive om bøker slik at man kan utgis i gullkantede flerbindsverk og med tiden overta litteraturkritikkens verdensherredømme. Baksideteksten lover en bok “about reading – about enjoying books wherever and however you find them” (Antikvariat? Bookcrossing? = sitat du jour). “It is a celebration of why we read – its pleasures, its disappointments and its surprises.” Jepp, det høres ut som et must.

Siste nye bok er likevel ikke mindre etterlengtet, for det er nummer seksten i Janet Evanovich’ herlige krimserie om den sjarmerende og klossete dusørjegeren Stephanie Plum – Sizzling Sixteen. Jeg leste Finger Lickin’ Fifteen i fjor sommer, og skrev om den her. Da beskrev jeg den som en blanding av Sex in the City, Gudfaren og South Park, og den beskrivelsen er jeg fornøyd med. Det er chick lit og New Jersey-mafia, med barske menn og gærne familiemedlemmer. Det blir ikke sommer for meg uten årets bok om Stephanie Plum, og tittelen er sånn sett veldig lovende. Bøkene er aldri originale, men da vet man heldigvis at man får nøyaktig det man vil ha. If it ain’t broke, osv.

Nå på søndag skal det blogges i stor skala om Raymond Chandlers Den lange søvnen, som andre lesesirkelbok 1001. Boken er kort og lett (?), så jeg håper du er med på samlesing!