Stikkord: Buddenbrooks

1001-boken, lesetørke og Dr. Johnson

Årets litterære høydepunkt så langt inntraff på fredag, da jeg fikk en forsinket bursdagsgave som var den beste av alle. Fanfare. 1001 Books You Must Read Before You Die, 2006-utgaven, heretter kalt Bibelen, står nå sammen med den norske utgaven fra 2008 på hedersplassen i bokhylla. Ut fra min voldsomme entusiasme skulle man ikke tro at ca tre fjerdedeler av boktitlene er de samme som i den norske. Det er likevel, etter min (og sannsynligvis også forlagets mening), en helt annen bok. Nå har jeg mest lyst til å lese den fra perm til perm, men skal prøve å styre begeistringen over i mer hensiktsmessige leseprosjekter, som for eksempel å lese de siste tjue sidene av Elskeren grundig. Eh… Uten disiplin faller verden sammen.

Jeg har hatt lesetørke den siste måneden, med laber interesse for bøkene jeg har startet på, og alt annet som kunne ha fristet. De siste dagene er jeg imidlertid kommet ganske langt i P. D. James’ Det svarte tårnet, og den fengsler meg nå dypt og inderlig. Jeg har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg før jeg er ferdig. Samtidig vil jeg at den skal vare så lenge som mulig, for det er noe med stemningen i boken som passer utrolig godt til det nitriste regnværet ute, og boken er så velskrevet og langsom at den bør nytes, ikke slukes. (Dessuten er den nifs, og jeg blir livredd hvis jeg leser for lenge i den.)

Jeg har som sagt ikke hatt lyst til å lese noe den siste måneden, ikke engang bøker som pleier å appellere til utålmodigheten min, som Jeffery Deaver. Men etter å ha sett «To tårn» på tv på fredag, og «Atter en konge» på søndag, kom jeg til å tenke på at jeg ennå ikke har lest siste bok av Ringenes herre. Mon tro om ikke det ville vært et passende forsommerprosjekt å lese Atter en konge? Før jeg går i gang skal jeg imidlertid sette av tid til å lese om Ellikkens modige Ringenes herre-prosjekt på nytt, slik at jeg er helt sikker på at jeg vet hva jeg går til, og ikke blir stående på stedet hvil i både Buddenbrooks og Tolkien. (Lesing kan av og til sammenliknes med å sitte fast i nettet til den der ekle edderkoppen som vil spise Frodo. (Den scenen er jeg heldigvis ferdig med.))

Ukene mine er tydeligvis ikke komplette for tiden uten at en ny murstein/drapsvåpen dukker opp i postkassen, for det har sannelig dukket opp enda en. Hovedbok denne gang var Richard Herrmanns Dronningtrilogi om de britiske dronningene Elizabeth I, Maria Stuart og Victoria. (Digresjon: Tenk så bittert bare å være én bokstav fra å hete Richard Herremann.)

Den første delen handler om Elizabeth I, selve gulljenta i engelsk historie, og Tudor-dynastiets tid på den engelske tronen. Deretter er det Maria Stuart det dreier seg om. Hennes liv endte tragisk – hun var midt i førtiårene da øksen falt. I tyve av disse årene hadde hun vært i Elizabeths makt, gjemt for all verden. Dronning Victoria var også en fascinerende skikkelse, langt mer sammensatt og mangfoldig enn mange historiebøker gir inntrykk av. Hun ble det mektige imperiets ubestridte herskerinne og er stammoren til dagens kongelige.

I Richard Herrmanns penn blir historien levende og de kongelige menneskelige. Bli med gatelangs i London, bakover i historien da hodene rullet i Tower!

Jeg leser egentlig ikke historiebøker fordi de er så lange og omstendelige at jeg aldri blir ferdig. Men jeg gjør unntak for andre verdenskrig og britiske kongelige, siden slike historier som regel er drøyere og mer hårreisende enn noe selv Roald Dahl kunne diktet opp. Jeg synes bare det er synd at denne boken ikke omfatter 1700-tallet, for det var en spennende tid i England. Men jeg får heller vente med å lese om det til jeg kjøper James Boswells The Life of Samuel Johnson, som jeg tror kan være verdens kuleste bok om verdenshistoriens kjekkeste mann. Dronningboken kan kanskje ligge på nattbordet i tilfelle jeg trenger pause fra en annen bok, som for eksempel Elskeren, eller jeg trenger noe å parere en innbruddstyv med. Kanskje kommer jeg meg til og med så langt som til å bestille boken om Dr. Johnson hvis jeg leser lenge nok om dronningene. Sånn at du skal skjønne hva jeg mener med Johnsons kul- og kjekkhet, kommer et sitat fra Johnsons Dictionary fra 1755, hvor han definerer ordet pensjon:

Pension: An allowance made to any one without an equivalent. In England it is generally understood to mean pay given to a state hireling for treason to his country.

Ordbøker er ikke det de en gang var…

For de av dere som har savnet mine gullkorn rundt om i bloggland den siste tiden, er det fordi jeg holder på med layout av Tidsskriftet Bibliotekets neste nummer og ikke er ferdig før ca neste fredag. Inntil da har jeg egentlig strengt bloggforbud, for ellers blir det mye kommentering og lite redigering. Jeg har ikke glemt dere, og jeg kommer sterkere tilbake så fort tidsskriftet er sendt i trykken. Da skal jeg samvittighetsfullt og interessert lese hvert eneste innlegg dere har snekret sammen de siste ukene. I mellomtiden får jeg bare lov til å skrive sprikende og springende innlegg som dette, for ikke å miste både motet og grepet. Ferien kan ikke komme fort nok, og da skal jeg innta posisjonen som vist på bokomslaget øverst.

Signe leseuken!

Elskeren, De besatte og Barnas bok

Søndag var det bloggdato for lesesirkelens første bok, Marguerite Duras’ Elskeren. Om leseropplevelsen var ganske laber for min del, var det en desto mer positiv opplevelse å blogge om boken. Det var veldig gøy å se hva andre bloggere mente, selv om de fleste i likhet med meg ikke likte boken noe særlig. Jeg hadde bare skummet gjennom de siste sidene før jeg skrev innlegget, men merker at nå når jeg leser de siste sidene mer nøye, er jeg utrolig påvirket av Karins opplevelse av moren til hovedpersonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye andres opplevelse av boken kan bety for min egen oppfatning av den. Derfor håper jeg at du også er med på å lese neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Mer info om boken finner du her. Du trenger ikke å melde deg på på forhånd, men det er en fordel om du gir meg et lite vink sånn at vi andre samlesere finner bloggen din.

Nok om det. Endelig har jeg noen boknyheter å rapportere om, selv om det nok ikke er bøker som står veldig høyt på prioriteringslisten min. Jeg abonnerer på Bokklubbens Verdensbibliotek, og månedens bok er første bind av Dostojevskijs roman De besatte (1871-72).

Den karismatiske adelsmannen Nikolaj Stavrogin vender tilbake til hjembyen i den russiske provinsen og blir sentrum i en krets av unge menn med det Fjodor Dostojevskij har kalt “umodne ideer”. Kretsen består av den slavofile Sjatov, Kirillov som forkynner “det logiske selvmord”, teoretikeren Sjigaljov med detaljerte planer for den nye verdensordenen, og ikke minst nihilistenes fanatiske anfører, Pjotr Verkhovenskij. De besatte er Dostojevskijs oppgjør med de russiske nihilistene.

Det er sjelden jeg leser forfatterpresentasjonen og tenker at den høres mer spennende ut enn innholdet i boken. I dette tilfellet ville jeg mye heller lest Dostojevskij skrive om sitt eget liv. Hør bare på dette:

I 1849 ble Dostojevskij dømt til døden for revolusjonær virksomhet. Han ble benådet i siste øyeblikk foran eksekusjonspelotongen og sendt til straffarbeid i Sibir. Årene i tukthuset og det tette samværet med de andre fangene ble avgjørende for forfatteren. Han fikk stor innsikt i den menneskelige psyke, og han fant frem til en dyp kristentro. Først i 1859 kom han tilbake til St. Petersburg, der han startet to tidsskrifter og skrev noveller og kortromaner, men slet med elendig økonomi.

For et liv. Hvilken dramatikk. Selv ikke Dostojevskij selv kunne funnet på en bedre bakgrunn for en roman. Men så ble det altså nihilisme, øksemord og mistenkelige brødre i stedet. Ja, ja. Dette blir nok ikke den første boken jeg kaster meg over, for først må jeg få lest Brødrene Karamasov, og den står godt der den står og støver ned i hylla. Men De besatte er blant de 1001 bøkene, så det var nok en mening med det likevel.

Andre nye bok siden sist er A. S. Byatts Barnas bok, som jeg fikk til bursdagen min. Jeg må innrømme at jeg bleknet litt da jeg så størrelsen på boken, for man kan slå i hjel mer enn insekter med den, det er jeg helt sikker på. Om den er god i tillegg, gjenstår å se. (God å lese, mener jeg, ikke som drapsvåpen). Jeg har Besettelse av samme forfatter, men har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fryktelig tunglest og har unngått den hittil. Men Barnas bok er faktisk en av de eksklusive elleve titlene som ble tilføyd i revisjonen av 1001 bøker i 2010, så den skal nok krysses av en gang i fremtiden. Jeg begynner forresten å ane at det er et mønster bak mine nyanskaffelser, til tross for at jeg ikke valgte dem selv. Hmmm…

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright [Dødsfrykt? Bra navn på et hus!]. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A. S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.  

Ifølge NRKs anmelder Anne Cathrine Straume er boken “overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.”

Er det bare jeg som kom til å tenke på Thomas Manns Buddenbrooks? Og tenkte at én overveldende detaljrik bok i tiåret er nok…?

Lesemaraton og status lesemål

«Helvetes mursteiner!»

Det er mye gøy som skjer i bokbloggsfæren for tiden, og det meste av det er i form av utfordringer. Ann-Helen på Migrating Coconuts tok forrige uke initiativet til å arrangere norsk lesemaraton, og lørdag 9. juli skal det leses 24 timer i strekk. Mer informasjon om denne galskapen finner du her. Jeg anbefaler alle bokelskere å melde seg på. Hvis du ikke klarer å holde deg våken under hele maratonet, kan det jo likevel være verdt å få med seg deler av det?

Så langt i år har jeg ikke lagt ut noen oppdatering på hvordan det går med de halsbrekkende lesemålene jeg satte meg for 2011. Jeg stakk hodet i sanden tidlig i januar, og håpet at målene enten ville være borte eller fullført innen jeg kikket frem igjen. Surprise, surprise, de er der fortsatt – i all sin gru.

Av mine til sammen nitten «off the shelf»-bøker har jeg kun lest to, Knut Hamsuns Benoni og Rosa. Jeg hadde for øvrig en egen utfordring innen «off the shelf»-utfordringen, nemlig å lese seks bøker av Knut Hamsun. Akkurat der ligger jeg jo faktisk fantastisk godt an. Jeg har riktignok ikke lest noen av de resterende «off the shelf”-bøkene ennå, men fire av dem (pluss Hamsun nr. 3) inngår i lesesirkelen som skal samlese de 1001 bøkene i løpet av sommeren og høsten. Håpet er med andre ord lysegrønt og henger fortsatt i snøret.

En annen del av årets utfordringer jeg ligger godt an med så langt, er debutantutfordringen. Riktignok har jeg ikke skrevet innlegg om Karine Nyborgs novellesamling ennå, men jeg har lest to av seks debutanter. På grunn av samme novellesamling er jeg dessuten ganske à jour med årets novelleutfordring, jeg må som sagt bare få skrevet innleggene. Til sammen har jeg lest tjue noveller i år.

Målsetningen om å lese én bok pr uke og blogge om dem ligger jeg derimot sørgelig på etterskudd med. Jeg har lest 13 av 17 bøker, og har kun blogget om 8 av dem. Men våren er jo tiden for dugnad, så jeg får satse på at det ikke bare gjelder luking av blomsterbed, rydding i bod og hysteriske forsøk på å komme i bikiniform på to uker.

Jeg har ikke lest noen diktsamlinger eller skuespill ennå, men det er heldigvis sånne bøker man kan lese på en ettermiddag eller tre. Dette målet var dessuten beskjedent, med bare tre verker pr sjanger. Om ikke før, skal jeg kunne klare å nå dette målet på selveste nyttårsaften. Kremt.

Forrige uke var jeg fortsatt mer opptatt av å se filmatiseringer av P.D. James’ krimromaner om Adam Dalgliesh enn jeg var av å lese, og denne gangen så jeg Shroud for a Nightingale. Siden jeg så ut til å befinne meg i en slags P.D. James-periode begynte jeg å lese Det svarte tårnet, bare for å oppdage at den er veldig treig og at jeg kanskje ikke befinner meg i en P.D. James-periode likevel. Men damen skriver godt (som de gjør, alle forfatterne som jeg sliter med å komme gjennom). Jeg har begynt på lesesirkelboken Elskeren, men har ikke kommet langt nok i den til å danne meg noe inntrykk av hvordan den er. Inntil videre har jeg stagnert i Buddenbrooks, og boken har fått sin faste og intenst tilstedeværende plass på stuebordet. Et slags ekstra familiemedlem, kan man si. Så nå har jeg startet på tre bøker og alle går like treigt. Det er med andre ord ikke bøkene, det må være meg det er noe i veien med.

Jeg har da muligens også fått mitt banesår som bokblogger, og troverdigheten min er i alvorlig krise. Ellikken: Jeg lover å skjerpe meg, og komme sterkere tilbake med noen GODE anmeldelser med ORDENTLIGE begrunnelser. Men først må jeg som sagt lese litt. Og komme i bikiniform. Gjerne begge deler samtidig.

Buddenbrooks og krim

I går skulle jeg egentlig ha blogget om Thomas Manns Buddenbrooks for Labbens lesesirkel, men tankene mine har levd sitt eget omflakkende liv i noen måneder nå, og det er ikke alltid at de er like samarbeidsvillige når det gjelder å skrive blogginnlegg. Siden jeg ikke er halvveis i boken engang, er jeg heller ikke klar for å skrive et eget innlegg om den. Men å ta mine foreløpige inntrykk av boken med i ukesoppdateringen virker som et fornuftig kompromiss. For detaljer om hva Buddenbrooks handler om, sjekk positive omtaler hos Karin og Bokelskerinnen, og Labben for mindre positiv omtale.

Altså: Buddenbrooks er en imponerende roman, som ikke blir mindre imponerende med tanke på at Thomas Mann bare var 24 år da han skrev den. Boken er nærmest utmattende detaljert og omstendelig språklig, og det går treigt å lese. Men likevel er dette en bok jeg virkelig er enig i at fortjener klassikerstatus. Jeg har studert tysk ved universitetet, og må si at denne boken så langt har lært meg mer om tidsånden i de tyske småstatene på 1800-tallet enn selv den glitrende undervisningen på universitetet ga meg. Særlig entusiastisk ble jeg da jeg oppdaget at romanens omstendelige fokus på gester, klesdrakt, penger, tradisjon osv. faktisk speiler karakterene i romanen. Sagt med andre ord: Fortellerinstansen er like lite interessert i karakterenes indre liv som karakterene er selv. Det er et genialt grep, og for de som måtte være like interessert i narrativ teori (og praksis) som jeg selv er, vekker boken stor begeistring.

Nå merker jeg imidlertid at jeg begynner å ordlegge meg som Thomas Mann, og da er det på tide å skrive om noe annet.

Nytt i bokhyllen denne uken er den påskekrimmen jeg gleder meg aller mest til: Birger Baugs Paradis tapt. Hva jeg synes om Baugs debutroman kan du lese her. Jeg likte faktisk Straff enda bedre enn det jeg ser kommer til uttrykk i anmeldelsen, og jeg gleder meg veldig til å lese Baugs neste bok. Birger Baug tar opp samfunnsaktuelle temaer i krimromanene sine og jeg har stor sans for måten han gjør det på, fordi han kombinerer spenning med troverdighet. I første bok var temaet mobbing. I Paradis tapt er det samfunnets kanskje aller svakeste mennesker som står i fokus, nemlig de tunge rusmisbrukerne.

Et skjelett blir funnet på en ubebodd øy ytterst i havgapet langs Helgelandskysten. Snart blir det avdekket at to mennesker har oppholdt seg på øya i lang tid. Hvem de var eller hva de gjorde der, forblir et mysterium for lokalbefolkning og politi.

Sommeren fem år senere rår frykten blant Oslos mest nedslitte narkomane. Folk dør som fluer av overdoser, uten at noen kan forklare hva som er galt med stoffet som omsettes på gata.

Etterforskningsleder Halvor Heming, Kristine Holm og resten av etterforskningsgruppa ved Oslo politidistrikt jobber dag og natt for å nøste opp trådene. Men for noen er det ikke raskt nok, og Hemings høye idealer blir satt på prøve mot ondskapen i sin pureste form…

Dette blir en perfekt innledning til årets påskekrim, og så får heller de andre krimromanene hoppe etter Wirkola.

Den andre nye boken er jeg også spent på, for ENDELIG, etter TJUE ÅR, skal jeg få vite hvordan Kanonene på Navarone ender. Boken er skrevet av Alistair MacLean, og handlingen er lagt til andre verdenskrig.

I 1943 står 1200 soldater overfor et tilintetgjørende tysk angrep. Kanonene på Navarone må sprenges, og fem utvalgte menn får det umulige sabotasjeoppdraget. De må ta seg i land på øya Navarone, som ligger utenfor kysten av Tyrkia, og uskadeliggjøre kanonene. Nå er tiden inne til å ta tilbake øya.

Boka ble filmatisert i 1961 med Gregory Peck, Anthony Quinn og David Niven. Filmen ble nominert til 7 Oscars.

Det er filmen som har forårsaket min voldsomme entusiasme over endelig å skulle lese boken, for jeg så nesten hele filmen da den gikk som nattkino på NRK på slutten av åttitallet. Men jeg var så liten og filmen ble vist så sent at jeg sovnet akkurat da gutta hadde kommet til kanonene og helvete brakte løs. Jeg var rasende på mamma da hun vekket meg etter filmen, fordi hun ikke hadde pirket i meg med pinner for å holde meg våken. Og skjønte dermed ikke at det ikke var noen selvfølge at en åtte-ni-åring fikk være våken til over midnatt for å se en film som sannsynligvis ikke var beregnet på barn. Men mamma var fin sånn; jeg fikk se Dynastiet og Falcon Crest og Miami Vice og Die Hard og Twin Peaks og Dødelig våpen og Derrick før jeg skjønte hva det handlet om, og lærte mye om livet generelt ved å få lov til det. For eksempel hva utroskap, skilsmisse, narkotika, svindel, mafiadrap og korrupsjon er for noe. Tv’en i ene øret og mammas moralske forklaringer i andre. Man kan si hva man vil om denne typen barneoppdragelse, men det funket på meg. Hva man ikke lærer av tv og mamma! Jeg gleder meg derfor ekstra mye til påske i år, for da skal jeg hjem til mamma i Nord-Norge og vi skal lese masse krim.

Ellers har jeg fått en svært hyggelig oppfordring fra Dipsolitteraten i dag om å skrive et innlegg om hvorfor jeg startet Tidsskriftet Biblioteket og hvordan det er å drive et tidsskrift. En slik oppfordring kan jeg ikke motstå, og innlegg kommer så fort jeg får tenkt meg om.

Ha en fantastisk leseuke alle sammen!