Stikkord: Bevareren

Uke 44

Dette fortjener nesten et eget innlegg: Jeg har bare hundre sider igjen av Nadine Gordimers Bevareren! Hvis jeg fortsetter i samme tempo som nå, er jeg ferdig med den i løpet av et par dager. Man må kunne si at Bevareren er lesesirkelboken fra helvete, tunglest og vrien. Jeg liker andre halvdel bedre enn første, sannsynligvis fordi jeg nå klarer å følge Gordimers stadige og brå perspektivskifter uten å falle helt ut. Men mest av alt liker jeg den bedre fordi boken nå nærmer seg slutten. Bevareren ligger godt an til å komme med på listen over årets tre dårligste leseropplevelser, sammen med Marguerite Duras’ Elskeren og Knut Hamsuns Rosa.

Noe annet som fortjener et eget innlegg er at jeg har møtt Silje fra Siljes skriblerier! Anledningen var Bookcrossing-møte på onsdag, og det var kjempegøy å møte Silje og Ingalill samtidig. Silje er en av mine favorittbloggere, fordi hun alltid skriver så gode, grundige og spennende innlegg. Ikke overraskende var hun like koselig på ordentlig som på nett, så dette prosjektet med å treffe bokbloggere på ordentlig er så langt en dundrende suksess. Dessuten er det flust av andre hyggelige bokelskende mennesker på møtene, og etter induktiv metode konkluderer jeg nå med at bokfolk er bra folk. Jeg og Ingalill har lagt en ambisiøs plan om å bli kulturkjerringer, og første mål på listen er å få med oss noe om Kina i forbindelse med kinesisk uke på Litteraturhuset neste uke. Hva vi får med oss, er mindre viktig enn muligheten til å notere på blokk. Forvent dere mange überkulturelle innlegg i tiden fremover.

Bøker har jeg selvfølgelig også fått siden sist, men denne gangen er det ikke snakk om hvilke som helst bøker. P. D. James har skrevet mordmysterium basert på Jane Austens Pride and Prejudice, og som blodfan av Austen og nokså stor fan av James, er jeg klar til å utrope dette til tiårets bokbegivenhet. P. D. James er sannsynligvis den eneste forfatteren som kan nok om Austen, er skarp nok og dyktig nok språklig til å kunne gjenskape stemning og karakterer fra Pride and Prejudice. Åpningssetningen er umiskjennelig austensk: «It was generally agreed by the female residents of Meryton that Mr and Mrs Bennet of Longbourn had been fortunate in the disposal in marriage of four of their five daughters.» Herlig, herlig! Dette blir årets juleferiebok, hvis jeg klarer å vente så lenge før jeg begynner. Bokbloggen Har du lest? har allerede anmeldt boken her.

De to andre nye tilskuddene på leselisten er Sue Monk Kidds Bienes hemmelige liv, som jeg plukket med meg fra Bookcrossing-møtet, og Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen, som ligger an til å bli julelektyre sammen med P. D. James. Det er i det hele tatt veldig mye spennende som skal leses så snart jeg er ferdig med Gordimer.

Ellers har jeg nå fått tilbake store deler av boksamlingen min fra langvarig eksil hos ekssvigers. Jeg har begynt å reorganisere bokhyllene i stua, «gjesterommet» og «kontoret» (egentlig roterom 1 og 2). I stua skal jeg bare ha uleste bøker, som en påminnelse om at jeg har mye godt i vente og at jeg ikke trenger å gå bananas på nett annenhver uke for å ha noe å lese. På gjesterommet skal jeg ha krimbøker og annen underholdningslitteratur. På kontoret skal jeg ha fagbøker og oppslagsverk. Jeg har en idé om at ryddige, velorganiserte boksamlinger på de respektive rommene kommer til å inspirere meg til å rydde og fikse resten av rommet. Vel, vel. Det er en grunn til at jeg ikke har interiørblogg, eller husmorpornoblogg, som jeg kaller det. Jeg hadde trengt både interiørarkitekt og hushjelp, men har ikke råd til noen av delene fordi jeg har kjøpt så mange bøker. Å være lidenskapelig bokelsker er et livsstilsvalg som innebærer store forsakelser. Men som de synger i pantreklamen: Det føles jo, det føles jo så bra.

God helg!

Bevareren

«Bevareren, det er Mehring – fremgangsrik forretningsmann. Han er gift, har en voksen sønn, elskerinne, luksusbolig i byen og gård på landet som han kan holde gående uten økonomiske oppofrelser. Og han er innstilt på å forsvare, koste nesten hva det koste vil, sin privilegerte livsform. Mehring er ingen ond mann, han behandler de farvede han har i sitt brød med patriarkalsk vennlighet, og han har distré omsorg og interesse for sine omgivelser. Allikevel er han ikke elsket, ikke av konen, ikke av elskerinnen, og selv er han ute av stand til å utvikle dypere følelser for menneskene omkring seg. Det eneste han føler seg virkelig ett med er Afrika. Men en ukjent farvet mann som man finner død på gården stiller plutselig et spørsmålstegn ved Mehrings rett til Afrikas jord.»

Jeg må innrømme at jeg ikke helt kjenner boken igjen ut fra baksideteksten. Mehring er ikke gift, han er skilt, og forholdet til elskerinnen er avsluttet før boken begynner. Jeg har heller ikke fått inntrykk av at Mehring er en mann som er innstilt på å forsvare sine privilegier for enhver pris.

Og privilegier er en sentral del av tematikken i boken. Søkkrike hvite sørafrikanere som har privilegier på bekostning av den lutfattige svarte delen av befolkningen. Mehring reflekterer stadig over forholdet mellom fattig og rik, spesielt fordi sønnen hans og den tidligere elskerinnen er opptatt av å ta avstand fra de hvites makt i Sør-Afrika. Men snarere enn å være en mann som forsvarer sine privilegier ut fra en overbevisning om at han fortjener det, eller at han er verdt mer enn de sorte afrikanerne, får jeg heller inntrykk av at Mehring betrakter sin livsform som et slags uunngåelig resultat av historiens utvikling, noe enkeltmennesker ikke kan bestemme over:

Hvor mange prosent av verdens befolkning sulter? Hvor lenge kan vi fortsette å komme ustraffet fra det? Da aristokratene ble utsatt for terror, innså de da at: nå er det vår tur. Snart, i denne generasjonen eller i neste, må det bli vår tur til å sulte og lide, hvorfor ikke?

Dessuten ser han hvor utilstrekkelig sønnens og elskerinnens idealisme er; hvor avhengige idealene deres er av den eksisterende maktstrukturen og at det er mye vanskeligere å skulle forandre samfunnet enn det de liker å tro.

Mehring er ikke en mann som har rett i sitt levesett eller i sine tanker, men han tar ikke helt feil, heller. En annen ting som underlig nok ikke kommer frem av baksideteksten, er at mye av tekstens perspektiv ligger hos de svarte tjenerne ved Mehrings farm. Særlig Jacobus, den eldre mannen som har ansvaret når Mehring er i byen. Jacobus som er avhengig av sin masters tillit for å kunne ha innflytelse over de andre tjenerne; han kan bruke tilliten til å oppnå fordeler for de andre, men ikke tøye det for langt.

Vekslingen mellom de to perspektivene får frem hvilke to forskjellige verdener de rike hvite afrikanerne og de fattige svarte afrikanerne lever i, og ikke minst hvordan de forholder seg til hverandre. Det er i forholdet dem i mellom at kompleksiteten ved urettferdigheten i Sør-Afrika kommer frem, og mangelen på gode løsninger glimrer med sitt fravær. De svarte tjenerne er dyktige til å manipulere og lyve, men gjør det i et forsøk på å klare seg. Problemene i “negerbyen” i nærheten av Mehrings gård er omfattende; alkoholmisbruk, arbeidsledighet, vold og folk som dreper eller blir drept for småpenger.

Helt adskilt fra slike problemer lever Mehring og hans like, men de kan ikke verne seg helt fra det. Som når en død mann blir funnet på Mehrings land. Politiet gidder ikke engang å ta liket med seg, men begraver det likeså godt på Mehrings jord.

Mer enn noe annet er det resignasjon som kjennetegner karakterene i boken. Det blir feil å si at Mehring ikke er i stand til å føle dypt for andre mennesker. Han virker snarere ute av stand til å opprettholde nære forhold, og det er noe annet. Han tenker mye på sønnen, og ønsker at de skal ha et nærere forhold enn det de har. Men sønnen er dypt kritisk til måten faren lever på, og vil ikke ha penger fra ham eller assosieres med ham på annen måte. Han insisterer blant annet på at tjenerne på gården skal kalle ham Terry, ikke master Terry. Mens Mehring elsker Afrikas jord, er sønnen mer opptatt av Afrikas mennesker. Det store gapet mellom dem skyldes den store forskjellen i verdenssyn, ikke mangel på kjærlighet.

Dette er ingen enkel bok verken å lese eller skrive om. Delvis skyldes det at det skjer eksepsjonelt lite på handlingsplanet. Derimot florerer det av beskrivelser av trær, siv, leire, gress og dyreliv i landskapet på Mehrings gård, noe som gjør at det går treigt å lese. Etter min mening kunne boken godt ha vært halvparten så lang uten at noe hadde gått tapt. Samtidig skaper alle naturskildringene et inntrykk av at det er nettopp Afrikas jord og landskap som er voldsomt, vakkert og evig, mens mennesker, kultur og samfunn trår inn i bakgrunnen. Sånn sett passer det narrative grepet godt til Mehrings verdisyn. Men det tyngste med boken er at det ofte er vanskelig å følge Mehrings tanker rent teknisk. Gordimer lar Mehring henvende seg til sønnen i tankene, for plutselig å komme på en samtale han har hatt med elskerinnen. Han veksler stadig vekk, og de mange skiftene er vanskelig å henge med på. De fleste avsnittene måtte jeg lese minst to ganger for å holde de ulike karakterene fra hverandre, og å sortere ut fortid fra nåtid. Grepet er utmattende, og overskygger tematikken. Det er synd, for utover det skriver Gordimer svært godt.

Jeg har lest Bevareren i forbindelse med lesesirkelen hos Migrating Coconuts, hvor du også vil finne lenker til andre som har skrevet om boken. Nadine Gordimer var forsåvidt et spennende nytt forfatterskap å oppdage, men hun er langt fra å være noen ny favoritt. Temaet hun skriver om er både viktig og interessant, men skrivemåten hennes passer ikke helt for meg, i hvert fall ikke i denne boken.

Mørkets elsker, Moby Dick og Nadine Gordimer

Det begynner å merkes at jeg har satt stopp for bokkjøp i en periode, for det er stadig sjeldnere at jeg får hjertebank av å åpne postkassen. Men det drypper fortsatt inn noe, blant annet det som ligger an til å bli sommerens store høydepunkt: Første bok i J. R. Wards vampyrserie «Den sorte dolks brorskap». Første bok har tittelen Mørkets elsker, og det sier seg selv at dette er et must i sommervarmen. Du finner alle de gode grunnene du trenger til å kaste deg over serien hos Moshonista, så jeg nøyer meg med å gjengi baksideteksten:

Bli kjent med Den sorte dolks brorskap og kvinnene som forelsker seg i mørkets menn…

Beth er 25 år og jobber i en lokalavis. Hun har ingen familie, for moren døde da hun ble født. Beth har aldri fått vite hvem som er faren hennes. Hun lever et stille liv, men alt endrer seg da en bil går i luften utenfor en lokal bar. Mannen som omkommer i eksplosjonen er nemlig Beths far. Han er vampyr, og han har alltid passet på henne på avstand. Men nå får Beth en ny vokter. Wrath er vampyrenes leder, og den eneste som kan hjelpe Beth inn i vampyrenes verden. Det er en verden preget av mørke og destruksjon, men også ufattelig rikdom, evige vennskap og brennende begjær.

Jeg hadde egentlig tenkt å begynne på denne så fort jeg hadde lest ut Nadine Gordimers Bevareren, men så kom jeg til å tenke på at dette må være den perfekte bok å lese i anledning lesemaraton lørdag om to uker. Spørsmålet er om jeg klarer å la den ligge så lenge… Jeg bladde opp på første side, hvor ord og begreper er forklart. Det første begrepet man kommer til er –

Blodslave: Mannlig eller kvinnelig vampyr som er blitt tvunget til å stille andres blodtrang. Skikken med å holde blodslaver er stort sett opphørt, men er ikke forbudt ved lov.

Hjelpes!

Jeg begynner å angre på at jeg ikke bestilte hele serien med en gang.

Den andre nye boken jeg fikk klarer jeg ikke engang å opparbeide et minimum av engasjement for. Det er Herman Melvilles (dørgende kjedelige) klassiker Moby Dick. Jeg hadde den på pensum da jeg tok et universitetskurs i amerikansk litteratur på 1800-tallet, og kom halvveis i boken før jeg måtte gi meg. Etterpå har jeg kjøpt den i norsk utgave, men jeg tror ikke det kommer til å hjelpe. Nå har jeg kjøpt den på lydbok, og vil i teorien kunne klare å komme gjennom hele boken på ett døgn hvis jeg setter av 23 timer og 41 minutter til det. Kanskje det skal bli sommerens store torturprosjekt; først et døgn Moby Dick, deretter to døgn Don Quijote?

Hvis du hører til dem som godt kan tenke seg å lese om en hvit hval og en vannvittig båtkaptein på ett bein, lover baksideteksten følgende:

Kaptein Ahab er besatt av å jakte på en hvit hval kalt Moby Dick, fordi han i en tidligere seilas mistet sitt ene ben takket være denne hvalen. Ahab ønsker hevn over hvalen, og legger derfor ut på en farefull seilas for å få has på Moby Dick. Romanen åpner med den velkjente replikken «Kall meg Ishmael», ettersom det er sjømannen Ishmael, og ikke Ahab selv, som forteller historien om den dramatiske jakten med det tragiske endelikten.

Jeg heier på Moby Dick, bare så det er sagt. Den beste slutten jeg kan tenke meg på denne romanen, er at kaptein Ahab ender opp med å miste det andre benet også på grunn av Moby Dick. Da ville alt ha vært verdt det.

Forresten så lurer jeg på hvordan og hvorfor «Kall meg Ishmael» ble en så berømt åpningslinje? Den kan jo ikke konkurrere med for eksempel, «jeg har vært min mann utro» eller «noen måtte ha baktalt Josef K. …», osv. Ishmael er riktignok et stilig navn, men bytt ut navnet og du har ingenting: «Kall meg Karl Ove». «Kall meg Dag». «Kall meg Line».

Pussig.

Som jeg nevnte innledningsvis, holder jeg for øyeblikket på med Nadine Gordimers Bevareren til lesesirkelen hos Migrating Coconuts med bloggdato i morgen. Det er en merkelig bok, med ekstremt lite handling og ekstremt mange lange beskrivelser av trær, leire og siv i et afrikansk landskap. Jeg kjeder meg ikke, men jeg blir heller ikke ferdig med boken tidsnok til å skrive et velfundert innlegg om den. Så i morgen skal jeg altså for første gang skrive innlegg om en bok jeg ikke har lest ferdig. Stay tuned, for å se hvordan dét går.

Ha en god lørdag kveld!

Nytt i bokhyllen og Don Quijote

Når man blogger om bøker får man mange hyggelige og morsomme kommentarer. Bokblogglesere ser ut til å være velsignet fri for trangen til å si: «Å ja? Så du likte den boken? Det er bare fordi du er STYGG!! Jeg HATER trynet ditt” til hverandre, i motsetning til blant annet rosabloggernes og Dagbladets lesere. Den kommentaren jeg hittil har ledd mest av fikk jeg fra Karinforrige ukesoppdatering. Hun etterlyste noe vantro hvilke bøker jeg hadde kjøpt siden sist; prøvde jeg muligens å underslå at jeg hadde utvidet dødsboet, og hadde hun nå ødelagt hele opplegget mitt? Men det er faktisk HELT SANT! Jeg kjøpte ingen bøker uken etter påske!

Før du rekker å tenke at det var da voldsomt til selvdisiplin, kan jeg berolige deg med at det var fordi jeg var bortreist. Forrige uke var jeg imidlertid på plass i Oslo igjen, og klarte å utvide dødsboet med hele fire nye bøker. Men det var likevel ikke snakk om å gå amok, for alle bøkene kom i hus av mer eller mindre fornuftige grunner.

Edvard Hoems Mors og fars historie var for eksempel hovedbok i Bokklubben, og som jeg har nevnt før: Det er noe helt annet å være en aktiv bokkjøper som trykker på knapper, enn å være en passiv bokkjøper hvis eneste last er at hun lar være å trykke på knapper. Dessuten er Bokklubben i krise, så jeg liker å tenke på meg selv som en slags velgjører som mottar gratis bøker som takk for de sjenerøse pengegavene jeg donerer.

Baksidetekst: Edvard Hoem skriv om det foreldra hans ikkje snakka om, korleis mor hans og far hans trefte kvarandre i 1945, og kva det var som førte til at akkurat dei slo seg i lag. Edvard Hoems far var lekpredikant og heldt i krigens år 1940-45 meir enn sju hundre møte i det han kalla Dalenes dal, Gudbrandsdalen. Mora var kokke på Fåberg pleiehjem, og ho fekk ei dotter med ein tysk soldat i 1945. Ingen ville vel ha trudd at lekpredikanten og kokka ville finne kvarandre.

Noen som har lest? Dette er en bok jeg ikke ville kjøpt selv, men som jeg likevel nå er den (litt skeptiske?) eier av. Andre bok er kanskje et enda mer fornuftig kjøp, for det er Nadine Gordimers Bevareren. Den skal leses til Labbens lesesirkel, og er derfor omtrent like nødvendig å kjøpe som en pensumbok i et yndlingsfag. Hvis ikke måtte jeg ha stått over lesesirkelen, og da hadde Labben blitt svært lei seg. Nei, det går ikke, boken måtte kjøpes!

Baksidetekst: Bevareren, det er Mehring – fremgangsrik forretningsmann. Han er gift, har en voksen sønn, elskerinne, luksusbolig i byen og gård på landet som han kan holde gående uten økonomiske oppofrelser. Og han er innstilt på å forsvare, koste nesten hva det koste vil, sin privilegerte livsform. Mehring er ingen ond mann, han behandler de farvede han har i sitt brød med patriarkalsk vennlighet, og han har distré omsorg og interesse for sine omgivelser. Allikevel er han ikke elsket, ikke av konen, ikke av elskerinnen, og selv er han ute av stand til å utvikle dypere følelser for menneskene omkring seg. Det eneste han føler seg virkelig ett med er Afrika. Men en ukjent farvet mann som man finner død på gården stiller plutselig et spørsmålstegn ved Mehrings rett til Afrikas jord.

Dette er en bok jeg ikke ville ha kjøpt hvis det ikke var for lesesirkelen til Labben, men det gir meg gode assosiasjoner til studietiden, da jeg plutselig oppdaget fantastiske nye forfatterskap gjennom pensumlitteraturen. Nadine Gordimer er uansett en forfatter det er på høy tid at jeg leser noe av.

Tredje bok var noe mye hyggeligere enn et fornufts- eller impulskjøp; det var en gave fra Beate. Vi falt begge to pladask for Lisa Genovas debutroman Alltid Alice, som du kan se av både Beates og min anmeldelse. Vi var derfor spent da Genovas andre bok, Left Neglected, ble utgitt for et par måneder siden. Men Beate ble veldig skuffet over boken, av grunner du kan lese her, og ville derfor gi bort boken.

Baksidetekst: Sarah Nickerson is like any other career-driven supermom in Welmont, the affluent Boston suburb, where she leads a hectic but charmed life with her husband Bob, faithful nanny, and three children – Lucy, Charlie, and nine-month-old Linus. […]  A self-confessed balloon about to burst, Sarah miraculously manages every minute of her life like an air traffic controller. Until one fateful day, while driving to work and trying to make a phone call, she looks away from the road for one second too long. In the blink of an eye, all the rapidly moving parts of her jam-packed life come to a screeching halt. A traumatic brain injury completely erases the left side of her world.

Tusen takk for bok, Beate!

Siste nye bok er faktisk en lydbok, noe som er sjelden vare her i gården. Jeg har kjøpt Cervantes Don Quijote på lydbok etter å ha prøvd meg på papirutgaven to ganger uten å komme lengre enn til side 200. Lydboken varer 40 timer og 24 minutter, og jeg må si at det er en veldig forlokkende tanke å kunne fullføre en murstein i løpet av til sammen to knappe døgn. Hvis dette funker, og det skal det, vil jeg skaffe meg lydbokversjonen av både Melvilles Moby Dick og Dantes Den guddommelige komedie, for det er virkelig den eneste muligheten jeg ser til å komme gjennom dem. Klassikere på lydbok er jammen en god idé, og de er slett ikke dyre. Jeg fant mine her.

Nå skal jeg ut i solen og lese et eller annet. Jeg tror faktisk det blir Buddenbrooks, for det er noen uker siden jeg leste i den sist. Og så er det på tide å annonsere neste ukes store begivenheter. På tirsdag er det selveste 17. mai, noe jeg går ut fra at de fleste vet. Men på onsdag 18. har jeg bursdag, og torsdag 19. feirer jeg ettårsdagen for Lines bibliotek. Hvordan all denne herligheten skal feires aner jeg fortsatt ikke, så det er mulig det bare forbigås i all stillhet. Men feiringsforslag fra tidligere bokbloggjubilanter mottas med takk!

Ha en fortreffelig og lettlest uke!