Stikkord: anbefaling

Lesesirkel 1001 bøker: The Handmaid’s Tale

margaret atwoodMånedens lesesirkelbok er Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1985). Atwood er min favorittforfatter, men det er lenge siden jeg leste en av romanene hennes. De siste årene har jeg bare lest dikt. Når jeg nå leser The Handmaid’s Tale, spør jeg meg hvorfor jeg ofte leser langt dårligere forfattere enn Atwood, når livet er kort og lesetiden begrenset. Det må det bli en slutt på.

1001-boken om The Handmaid’s Tale: Margaret Atwood skaper en dystopisk fremtid hvor befolkningen er blitt truende ufruktbar og kvinnene er redusert til forplantningsmaskiner. Patriarkatet antar et nytt, ekstremt aspekt – det undertrykker i bevaringens og beskyttelsens navn, og volden utføres ved hjelp av eierspråk og fysisk avgrensning. I dette marerittsamfunnet får ikke kvinner ha arbeid eller penger, og de blir fordelt på forskjellige klasser: de dydige, barnløse Hustruene, Marthaene som er hushjelper, og de forplantningsdyktige Tjenerinnene, som overlater avkommet til Hustruene. Hovedpersonen Offred skildrer sin nåværende situasjon med klinisk opptatthet av kroppen, som nå bare er et forplantningsredskap. Kontrasten er de rørende glimtene fra hennes tidligere liv, med minner om sensuell kjærlighet til familien hun har mistet. Prosaen er iskaldt malende. Leseren får følelsen av at alle tidligere, fysiske gleder i livet er redusert til mekaniske handlinger, noe som fremhever begjærets verdi kraftig. Gjennom denne fantasiverdenen viser Atwood ikke først og fremst seksuell undertrykkelse på det mest ekstreme, men snarere seksualiteten som utslettet fra den begjærende kroppen, noe som er like brutalt som seksuell vold.

Det er en så god beskrivelse av romanen at jeg foreløpig har intet å tilføye og kryper tilbake til sengen. Jeg er syk i helgen, og skal lese ferdig Handmaid i horisontalen mens immunforsvaret mitt foretar sin årlige oppgradering. Innlegg kommer når feberen er borte. Romanen passer for øvrig perfekt til svimmelhet og feber, dystopisk og skummel som den er. Spennende er den også, med et driv og en uhygge som jeg vanligvis forbinder med krimromaner. Det er litt mindre kjedelig å være syk i Atwoods selskap.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om The Handmaid’s Tale tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Husk å stemme på lesesirkelbok for oktober 2014.

God helg!

Politi

PolitiÅrets begivenhet i krimland er Jo Nesbøs Politi, den tiende romanen om Harry Hole. De som fryktet at Harry strøk med på slutten av Gjenferd slipper å bekymre seg mer, og kan slutte å sjekke bloggen min daglig for å finne svar på om Harry døde eller ikke da han ble skutt. Her kommer endelig svaret: Nei, han døde ikke. Og for the record: Internett er ikke ei spåkjerring, og jeg er ikke synsk. Din dott.

Harry lever, og han er til og med edru. Men politiet må klare seg uten ham når en politimorder slår til. Morderen dreper politifolk på åstedet for uoppklarte drap, og etterforskerne har lite å gå på av spor og mulig motiv. Det er den klassiske situasjonen der etterforskningen ikke rikker seg av flekken (offisielt sett, uoffisielt skjer det langt mer), og det brenner under føttene på unge politimester Bellmann. Men den like klassiske seriemorderkrimmen til Nesbø får en snedig vri når det er etterforskerne selv som er potensielle drapsofte for en morder de ikke klarer å stanse. Siden Nesbø har begått såpass harde narrative anstrengelser for å dekke over deler av plottet fra begynnelsen av, skal jeg ikke si så mye mer enn at blodet atter en gang flyter i Oslo og omegn. Politiblod.

Jo Nesbø har nådd det skumle punktet i serien om Harry Hole der det egentlig bare kan gå nedover. Det er alltid stygt når det skjer, og det skjer alltid. Det er ikke smart å skrive noen skikkelig gode krimromaner som hundretusenvis av mennesker elsker, for da må man prøve å overgå seg selv i neste runde. Forfatteren begynner å gå tom for gode ideer omtrent samtidig som salgstallene når det nivået der forlaget gir ut hva som helst, fordi de vet at det betyr store penger. Og så tør de ikke å si nei til en bok som er for dårlig, fordi de vet at andre forlag står klare til å sope inn pengene istedet. De smarte forfatterne lar hovedpersonene sine brenne i hjel eller få Alzheimer før det går så langt. De dumme forfatterne fortsetter å skrive. Og de enda dummere leserne fortsetter å kjøpe de dårlige bøkene, sånn at de dumme forfatterne kan skrive enda flere dårlige bøker og tjene enda mer penger. Med vennlig hilsen brent krimleser.

Derfor er det veldig fint å se at Jo Nesbø med Politi utvikler seg enda et stort skritt i retning av god forfatter, og unngår alle fellene forfattere begynner å gå i når de ikke lenger må bekymre seg for blank refusjon. Politi er Jo Nesbøs beste roman så langt, og befinner seg milevis unna debutromanen Flaggermusmannen når det gjelder litterær kvalitet. Hvis den positive utviklingen fortsetter i samme tempo, spår jeg Nobelpris for den tjuende romanen om Harry Hole.

Fra spøk til alvor: Politi er beviset på at alle som påstår at krim generelt er altfor dårlig litterært, har helt rett. Det er ikke bare det platte, enkle og uspennende språket som er problemet. Det er som regel veldig lett å se at den jevne krimforfatter har forsvinnende lite peiling på hva god litteratur er for noe, og derfor tror at de bare trenger et plott som henger sånn noenlunde sammen, og å skrive det ned omtrent som de har tenkt det. En dæsj action, en dæsj romantikk, en dæsj konflikt med kjerringa eller sjefen, en dæsj sosialpornografi, og så er man i mål. Nesbø vet bedre, og derfor var Politi en roman jeg leste med fokus på noe annet enn plottet.

Det er mulig at den store Nesbø-vekkelsen som har hjemsøkt vårt land har fått Nesbø til å skjønne at han ikke trenger å stresse for å nå slutten av romanen ved å gå all in med et stramt og målbevisst plott. Jeg tror han har skjønt at de fleste leserne vil elske å være tilbake i Harry Hole-land – et land som er til forveksling likt Oslo, Norge – og at han derfor kan bruke den plassen han vil på å skrive om akkurat det han vil. Han har forhåpentligvis skjønt at han har det lille ekstra som gjør at man blir tiltrukket av hans tankeverden, hvor dyster og brutal den enn måtte være.

Han tar seg i alle fall tid til å skrive alle kapitlene skikkelig, og viser at han vet hvordan han skal fortelle historier, der mange av dem ikke har noen betydning for hovedplottet. Kapitlene er ikke skrevet for å skumleses sånn at man kommer raskt til slutten og avsløringen; de er skrevet for sin egen del. Han er bevisst på perspektivene; hva som avsløres når. Han begynner å bli dreven på hvordan man skaper tvetydighet gjennom språket sånn at leseren lures, og er generelt mye sikrere språklig. Han benytter enhver anledning til å legge inn kunnskapsrike og intelligente refleksjoner som tangerer handlingen i forbifarten. Teksten viser mye mer personlighet enn jeg kan huske fra tidligere romaner, og har en tenksom, ironisk, mørk og autoritær fortellerstemme. Han boltrer seg i universet han har brukt ni bøker på å bygge opp, og har det ikke travelt.

Nesbø har til dels forlatt den groteske volden fra Panserhjerte, og det er relativt lite voldsfokus her tatt i betraktning at det er en Nesbø-roman på over 500 sider. I stedet for å fråtse i vold, bruker han tid og plass på å bygge opp et eskalerende og grøssende ubehag, mistenksomhet og frykt. Og det er nettopp det: Frykten for vold fungerer som regel bedre enn utført vold, fordi frykten engasjerer mens volden skaper distanse. Spesielt i en Nesbø-roman, der man aldri kan vite hvem som kommer til å leve eller dø. Han har tatt livet av samtlige hjørnesteinskarakterer i serien så langt – bortsett fra Harry selv. Når fortelleren da ber meg om å bli redd på karakterenes vegne, så blir jeg redd. Før eller siden er det noen som får hodet kappet av, som regel bokstavelig talt. En dag blir det nok Harry selv, når Jo Nesbø har gått tom for bedre ideer. Men jeg håper det blir lenge til, nå som han begynner å få finmotorikken på plass.

Det eneste aberet med at romanen var så godt egnet for nærlesning, var at jeg skjønte hvem morderen var et par hundre sider før det var meningen. Vanligvis bruker jeg det mot forfatteren, fordi det gjerne betyr at de har vært for slappe med kamuflasjen eller har altfor få potensielle mordere. Men her er jeg usikker på om det var morderen som var for åpenbar, eller om jeg bare er uhyre observant og mitt sedvanlige lynende intelligente selv. Jeg går for det siste, siden det tar seg best ut for både meg og Jo.

Løsningen finner man hvis man følger kjærligheten. Noe som er lettere sagt enn gjort, siden alt i Politi handler om kjærlighet – eller kjærlighet og seksualitet. Hvor man enn snur seg i de drøyt fem hundre sidene, støter man på det samme. Forbudt kjærlighet, hemmelig kjærlighet, besatt kjærlighet. Avvisninger, skuffelser, forelskelser, begjær, skam, makt, sjalusi, hevngjerrighet og hat. Skaphomofili, utroskap, voldtekt og tvilsomme sexleker. Harry som elsker Rakel, men får trøbbel med en ung politistudine av typen Fatal Attraction. Truls som elsker Ulla som elsker ektemann Mikael som står i med byråd Isabelle Skøyen mens han tenker forbudte homoerotiske tanker om den vakre døde skurken fra Gjenferd.

Nesbø er til og med i humør for skikkelig romantikk, noe han ellers aldri er med mindre han bygger opp til et tragisk crescendo. Men ikke denne gangen. Hvem skulle trodd at det bor en ekte romantiker i Nesbø? Jeg nyter det så lenge det varer, og tviler på at det holder i mer enn en bok eller to til. For mye lykke og harmoni, og det begynner å klø i morderfingrene til Nesbø.

Alle disse kjærlighetshistoriene henger sammen på sin måte, enten i plottmessig eller tematisk forstand. Fordi man finner så mange variasjoner over samme tema, så mange ekko av samme motiv, lykkes Nesbø med å skjule sporene til morderen i teksten selv om de er der hele tiden. Det gjør romanen god både litterært og krimteknisk. Men! Det holder ikke hele veien. Slutten er en helt merkelig kontrast til resten av romanen; en klisjéaktig nødløsning som hører mer hjemme i en banal billigkrim enn en verdig og spennende avslutning på Politi. Slutten nærmer seg «…og morderen var splitter pine gal! The End.»

Slutten burde ha rommet en større tragedie, en virkelig tragedie, en tragedie som selv et ikkemyrdende menneske som meg kan forstå. Dessuten fikk jeg ikke momentene til å henge sammen, for det virket som om motivet var basert på en slags misforståelse. Morderen hadde ikke all den informasjonen han trengte for å gjøre en god vurdering av situasjonen, og man bør ALLTID ha korrekt informasjon tilgjengelig før man begynner å myrde folk i stor skala. Sånne misforståelser er tragiske når de fører til feilbehandling i helsevesenet, men de hører ikke helt hjemme i en krimroman.

En relevant parallell: Maria Langs En morder lyver ikke alene, som jeg leste i påsken. Det er en svensk hurrakrim fra femtitallet der – i likhet med Politi – alt handler om kärleken og hvem som ligger med hvem. Merkelig nok har Langs roman et motiv som var så bra at jeg ble slått i bakken – ikke minst fordi det dukket opp nettopp i en ironisk Agatha Christie-kloning med høy sigarføring. Psykologisk dybde, troverdighet, ekte menneskelig tragedie og kjærligheten som går over styr uten patologisk galskap. Jeg ble sittende å fundere på motivet etter at boken var ferdiglest, og likte det tankevekkende og moralsk sett ubehagelige ved slutten. Motivet var sånn at det fikk plottet til å gå opp, men ikke verden, og avstanden mellom de to gjorde inntrykk. Det er sånn jeg forventer at Nesbø skal levere når han først legger listen så høyt og er så nær målet. Dessuten ser jeg av innlegget mitt om Gjenferd at han klarte det der. Neste gang, formoder jeg?

Men det er ikke slutt før jeg har sammenliknet Politi med de andre Harry Hole-bøkene. I tider der Nesbø er folkelesnad, er jo bøkene et allment samtaleemne som majoriteten av befolkningen kan delta i. Enten man liker eller ei.

Fem på topp: Litterært sett mener jeg at Politi er den beste hittil. Det skjærer meg i hjertet å si det så direkte, for min personlige favoritt er fremdeles Rødstrupe. Det føles litt som å skulle dumpe mannen i mitt liv for å gifte meg med en revisor, men sånn er det. Gjenferd var bedre motivmessig, god litterært og får plusspoeng for å ta opp relevant og viktig tematikk på en reflektert måte. Dessverre leste jeg den på én dag, og derfor husker jeg skammelig lite av den. Men jeg husker at den gjorde dypt inntrykk der og da. Marekors og Sorgenfri klarer jeg aldri å skille fra hverandre, fordi de var så spennende at jeg leste begge på en uke. Men den beste av dem var den med seriemorderen. Den andre ville ha byttet plass med Frelseren i taperbunken under, hvis jeg klarte å huske hvem som var hva.

Fem på bånn: For Frelseren var bra, det var vel omtrent da det begynte å gå skikkelig oppover for Nesbø, og skikkelig nedover for Harry. Mulig jeg undervurderer denne, for jeg mener å huske at det var mye som fungerte her. Snømannen ble jeg skuffet over, som jeg alltid blir når det er ÅPENBART hvem morderen er hele veien og jeg ikke engang får sjansen til å outsmarte forfatteren. Panserhjerte var for heslig brutal og unødvendig lang. Kakerlakkene husker jeg ingenting av, bortsett fra at Thailand er hett, snuskete og korrupt. Flaggermusmannen var spennende, men dårlig litterært.

Status quo er med andre ord at alt fremdeles er som det skal være i et godt krimforfatterskap, der de nyeste bøkene er blant de beste og de eldste bøkene ikke er fullt så gode. Harry Hole trenger derfor ikke å avlives med det første.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Og ikke minst: Takk til Moshonista for å ha introdusert meg for begrepet finmotorikk i en litterær sammenheng.

Fem indiske romaner

Moshin HamidJeg begynte på Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia til frokost i dag, og kommer til å lese den ferdig før jeg sovner i kveld. Den er kort (169 sider), lettlest og veldig fengende. Romanen ble utgitt tidligere i år under tittelen How to Get Filthy Rich in Rising Asia, og er allerede oversatt til norsk. Jeg fikk boken tilsendt uoppfordret fra Cappelen Damm; det eneste forlaget som så langt har fått med seg hvilke bøker jeg liker å lese, og sparer meg for alt rælet.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet i du-form, etter modell av de oppskriftsmessige selvhjelpsbøkene som oversvømmer alle deler av verden. Den navnløse hovedpersonen vokser opp i en fattig familie på et navnløst sted i Asia. Baksideteksten avslører at han går fra å være fattig til å bli styrtrik forretningsmann. Jeg er svært begeistret over kontrasten mellom den slentrende og optimistiske tonen i fortellingen, og den beinharde realiteten i det kyniske samfunnet hovedpersonen lever i.

Det er mye ved romanen som minner meg om Vikas Swarups Gutten som hadde svar på alt (Slumdog Millionaire), som var en av de første bøkene jeg blogget om. Den fattige hovedpersonen som via tilfeldigheter ender opp som styrtrik, og den romantiske og rørende kjærlighetshistorien til en jevngammel jente som selger kroppen sin for å overleve. Livets harde realiteter er virkelig harde, men tonen i romanene er så varm, humoren så naivt optimistisk, og samfunnskritikken så treffende, at bøkene er fine leseropplevelser likevel.

Jeg kjenner derfor at jeg vil ha mer etter at jeg har lest ferdig Hamids roman. Jeg klarer ikke å engasjere meg i bøker om vestlige menneskers luksusproblemer, og er sulteforet på bøker om mennesker som lever i en verden jeg ikke kjenner til. Jeg vil ha mer indisk litteratur, selv om jeg er usikker på om Hamids roman er lagt til India eller Pakistan. Hamid er opprinnelig fra Lahore i Pakistan, men uvitenheten min er for stor til at jeg klarer å identifisere det navnløse samfunnet i Slik blir du styrtrik i Asia. Det er muligens meningen.

Nå kommer boksamlemanien min til sin rett, for jeg har klart å finne fire romaner i bokhyllen som er lagt til det moderne India. Jeg hopper over mursteinene til Rohinton Mistry og Vikram Seth i denne omgang, og leser så mange jeg orker av de kortere romanene.

Adiga-HvitTigerAravind Adiga vant Booker-prisen i 2008 for Hvit tiger. Den handler – selvfølgelig – om en fattig ung gutt som er født på landsbygda i India, og gjør det han må for å komme seg opp og fram her i verden. Balram Halwai får kallenavnet Den hvite tigeren, som er det sjeldneste av alle dyr og bare fødes én gang i hver generasjon. Halwai setter seg ned og skriver sin historie i løpet av syv netter, om klassereisen han har tatt fra fattigdommen på landsbygda, via jobben som sjåfør for landsbygdas rikeste, til rikdom i Bangalore. Baksideteksten er mer kryptisk her enn på Hamids roman, men underteksten tyder på at Halwai er av det nokså kyniske slaget som går over lik for å skaffe seg det han mener å ha krav på. Jeg har hørt mye pent om Hvit tiger av de som har lest den. Hvit tiger er 1001-bok.

tapets barnKiran Desais Tapets barn har jeg aldri hørt noe om, og jeg husker ikke når og hvorfor jeg kjøpte den. Det blir med andre ord spennende å lese. Tapets barn vant Booker-prisen i 2006, og er også på 1001-listen. Romanen har en litt annerledes vri enn fattigguttens klassereise til rikdom, da bokens hovedperson Sai er av det mer idealistiske/politiske/nasjonalistiske slaget. Sai bor sammen med bestefaren i en avkrok i India, som klamrer seg til sin fordums storhet som en av de første indiskfødte dommerne. Det er turbulente tider med opprør i anmarsj, og de er begge utsatte som representanter for den mer privilegerte klassen. Sammenliknet med de andre indiske romanene jeg har lest og skal lese, virker denne mer kontekstualiserende – både politisk og historisk.

Guden for små ting Enda en 1001-bok, og enda en Bookerprisvinner – denne gangen fra 1997. Arundhati Roys Guden for små ting har jeg inntrykk av er selve den indiske romanen for vestlige lesere, og den som flest kjenner til. Av en eller annen grunn er det den romanen jeg har minst lyst til å lese av disse, og derfor den jeg sparer til slutt. Guden for små ting er den eneste indiske romanen i min samling som handler om karakterer fra det øvre sosiale sjiktet. Det er også den eneste som foregir å handle om familie og kjærlighet snarere enn individer og økonomi/status. Men den skal visstnok også handle om kastesystemet i India, så noen klasseperspektiver finner man vel her også. Jeg har bladd litt i boken og synes at den ser nokså vestlig ut i formen. Typisk roman, bare lagt til India. Time will show.

NarcopolisNarcopolis vant ingen Booker-pris, men kom så langt som til shortlisten i fjor. Om den kommer med på 1001-listen i neste omgang, vil tiden vise. Denne er jeg aller mest spent på av bøkene, for den virker som en slags indisk versjon av Irvine Welsh’ Trainspotting; en roman jeg leste i fjor og elsket i all sin grellhet. Romanen handler om opiumsbulene i Bombay på 1970-tallet, og rusmiljøets utvikling frem til i dag. Thayil er selv tidligere rusmisbruker. Narcopolis er Thayils debutroman, men han har tidligere utgitt lyrikk. Og det er nettopp det språklige jeg gleder meg mest til her, for de utdragene jeg har lest så langt lover et hypnotisk og særdeles stilbevisst språk. Boken fikk ifølge forfatteren tittelen Narcopolis «because Bombay seemed to me a city of intoxication, where the substances on offer were drugs and alcohol, of course, but also god, glamour, power, money and sex». Det vil si alle de nødvendige ingrediensene i en god roman.

Hvor langt jeg kommer i min indiske safari, får tiden vise. Jeg leser til jeg går lei og begynner å lengte etter Synnøve Solbakken eller damer i store kjoler. Men aller først må jeg ut og kjøpe indisk take away. Indisk litteratur blir ikke helt det samme uten.

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

The Monk

the monkMatthew Gregory Lewis’ gotiske roman The Monk (1796) var fjorårets siste lesesirkelbok, og etter å ha lest en tredjedel av boken kan jeg slå fast at det er et meget festlig litterært bekjentskap. Som Monika sa i kommentarfeltet et sted: Det er overraskende hvor mye fres det er i disse hundgamle romanene. Handlingen foregår i Madrid og kretser rundt to klostre og tre … kjærlighetshistorier? Det er så mye katolsk skyldfølelse, hett begjær og purunge jomfruer i omløp her at det ikke er så enkelt å skille kjærlighet fra kjødets lyst. Men det snakkes da noe om kjærlighet i intervallene mellom feberhete fantasier og munkehabitter som flerres av vakre kropper.

Munken Ambrosio har levd innenfor klosterets murer hele sitt tredveårige liv, og har vært forskånet fra alle nedrige fristelser som hører verden til, spesielt den fristelsen som heter Vakre Kvinner. Han anser seg selv som en meget hellig mann med plettfri samvittighet som ikke har noe usnakket med Vårherre. Derfor har han ingen medlidenhet med den unge nonnen Agnes når han oppdager at hun er blitt gravid med kjæresten sin utenfor klosterets murer og planlegger å rømme med ham. Ambrosio overlater høygravide Agnes til den sadistiske priorinnen i naboklosteret, og får slengt en slags forbannelse etter seg der Agnes garanterer at han selv skal komme til å gjøre samme feil som henne. Og ganske riktig, det går ikke mange timene før Ambrosio må begynne å svelge tungt, flakke med blikket og rette svettende bønner om styrke mot sin skaper når fristerinnen Matilda entrer banen. De andre karakterene i dette katolske kyskhetsdramaet er Agnes’ kjæreste Don Raymond, som ønsker å redde henne fra klosterets pinsler og gjøre henne til en ærbar kvinne, samt Agnes’ bror Don Lorenzo, venn av Don Raymond og nyforelsket i den skjønne unge Antonia.

Dessverre for den dydige og selvtilfredse Ambrosio er han også en kjekk og velskapt mann med talegaver av en annen verden. Han kan ikke forhindre kvinner fra å bli forelsket i ham når han taler inspirert og glødende om fromme temaer i kirken, og for enkelte unge damer blir Ambrosio en besettelse. Som Adam sikkert kunne ha fortalt Ambrosio mye om, trenger man bare én kvinne for å styrte mannen ut av Paradis og lukt ned i Helvete. Og når Ambrosio ikke kommer til Kvinnen, kommer Kvinnen til ham – forkledd som en munk.

Han kaller seg Rosario og har kjøpt seg inn i klosteret med pappas penger. Han har innyndet seg hos Ambrosio, som har blitt glad i den flinke og fromme unge gutten. Stor er forskrekkelsen når Rosario avslører at han egentlig heter Matilda, har blondt englehår og melkehvite bryster, og en fanatisk stalkermentalitet. Det blir ikke bedre når Ambrosio oppdager at Matilda i tillegg har stått modell for portrettet av den vakre Madonna han i hemmelighet har beundret på kammerset sitt. Ambrosios dilemma er at hvis han jager Matilda fra klosteret, vil hun ta livet av seg. Hvis han lar henne bli, vil hun lede ham inn i fristelse. Woe is me! tenker Ambrosio, og ber Vårherre om hjelp. Men Vårherre er nok like nysgjerrig som leseren på å se hva Ambrosio og Matilda finner på hvis de bare får nok alenetid på kammerset.

Lewis var bare 19 år da han skrev The Monk, og boken bærer tydelig preg av å ha sprunget ut av den umettelige fantasien til en vellystig tenåringsgutt med svært mye fritid. Ifølge forordet av E.A. Baker var Lewis født rik, og den største prøvelsen han måtte gjennomgå her i verden var kranglingen mellom moren og faren, der han tok morens parti og dermed fikk lommepengene sine redusert. Baker mener at et portrett av Lewis som ung mann oppsummerer det viktigste om Lewis’ liv og karriere: «It is the face of a good-natured, insignificant young man, who never made an enemy; a man who shone in private life, was kind to his slaves, and never had a brilliant idea in his life». Baker mener nemlig at leseren for all del ikke må lese The Monk og forvente seg en god bok.

Vi er ikke helt enige der, Baker og jeg. I mine øyne er The Monk en overskuddsroman av de sjeldne, og fortjener absolutt status som forfatterens (muligens eneste) briljante idé. Noen stikkord for de knappe tre hundre sidene er incest, voldtekt, tortur, eksorsisme, drap, spøkelser, den spanske inkvisisjonen og Satan. The Monk har flere forviklinger og mer action i løpet av ett kapittel enn mange andre romaner har totalt.

Spesielt begeistret er jeg over nerven i skildringen av Ambrosio og Matildas relativt korte vei fra kyskhetsløfter og jomfruelig sølibat til eksplosivt begjær og full nakenhet. Alle forfattere med ambisjoner om å beskrive dampende lidenskap og forbudt kjærlighet bør umiddelbart lese bokens første kapitler. Det er sånn det gjøres.

For det første er Matilda og Ambrosio usedvanlig vakre og tiltrekkende mennesker med fyrrig temperament, og er født noen århundrer for tidlig til å vite at naturen har programmert dem til å vektlegge sånt for å sikre at det blir barn av det. For det andre har de levd kyske liv uten begjær, og mangler derfor grunnleggende erfaring med the burning of passions, and how to resist it. For det tredje er de overbevist om at de vil havne i helvete hvis de gir etter for begjæret, og det sier seg selv at man bare hiver bensin på bålet hvis man tror at Satan kommer og banker på døren din dersom du bryter kyskhetsløftet. Tanken om at et øyeblikks tilfredsstillelse kjøpes med sjelens evige fortapelse, det kaller jeg forspill.

Men det aller beste er Lewis’ beskrivelse av hvordan Ambrosio og Matilda helt oppriktig forsøker å kjempe imot, hvordan de lyver til seg selv og lurer hverandre til å tro at de egentlig har full kontroll. For det er jo sjelen hos den andre de elsker, sant? Det er jo ikke det at de vil ligge med hverandre? Deres kjærlighet er da både hellig og ren! Eller? Som Matilda forsikrer Ambrosio om: Hvis han hadde begjært henne, ville hun ha mistet respekten for ham, ettersom hun tross alt har forelsket seg i ham fordi han er en Guds mann og frommere enn alle andre menn. Dessuten bryr hun seg ikke det spor om hans fysiske skjønnhet, hun elsker ham utelukkende for hans flotte personlighet og dydige hjerte. Haha! Stakkars mennesker.

Å følge Ambrosios fortvilende tanker er som å se på en flue som kjemper for livet i et vannglass. Man skjønner at slaget er tapt når han til slutt trøster seg med at dyden hans er trygg i Matildas nærvær fordi hun er så uskyldig: «I have nothing to fear from her presence; even should my own prove too weak to resist the temptation, I am secured from danger by the innocence of Matilda.» Godt tenkt, Ambrosio. Veldig smart. Overlat for all del ansvaret for din udødelige sjel til en seksten år gammel jente som er besatt av deg; som vil ta livet av seg hvis hun ikke får være sammen med deg, og allerede har lagt planer om at dere en dag skal ligge i samme grav.

På dette tidspunktet klasket jeg meg i pannen og ga Ambrosios dyd en levetid på maks tre sider. Men alas!, det tok faktisk hele fem sider, fordi Lewis i likhet med andre 1700-tallsforfattere ikke sier med få ord det han kan si med mange. Matilda ligger nå på dødsleiet og avslører seg som the agent of hell. Lewis skal ha for at han i en roman som ellers kun har stereotype og passive kvinneskikkelser å by på, lar Matilda være den som endelig tar til vettet og sier det som det er: «I lust for the enjoyment of your person.» (Fjorårets kuleste setning, btw.)

Det intense klimakset består av den skjønne Matildas dramatiske garanti: Enten skal hun gjøre alt hun kan for å forføre Ambrosio, eller så skal hun dø. Sex eller døden, enkelt og greit. Matilda er tross alt skapt av en tenåringsgutt. Ambrosio bør be innstendig om at hun dør, ellers blir det verst for ham.

The woman reigns in my bosom, and I am become a prey to the wildest of passions. Away with friendship! ‘Tis a cold unfeeling word: my bosom burns with love, with unutterable love, and love must be its return. Tremble then, Ambrosio, tremble to succeed in your prayers. If I live, your truth, your reputation, your reward of a life passed in sufferings – all that you value – is irretrievably lost. I shall no longer be able to combat my passions, shall seize every opportunity to excite your desires, and labour to effect your dishonour and my own. No, no, Ambrosio, I must not live; I am convinced with every moment that I have but one alternative; I feel with every heart-throb, that I must enjoy you or die.

Man kan si hva man vil om katolikkene, men de har gjort livet så vanskelig for seg selv at de ender opp med å ha det mye gøyere enn protestantene. Poenget med kyskhetsløftet her er å få karakterene til å tenke mest mulig på sex. Det man prøver hardest å unngå, er det man tenker mest på. Det er i alle fall det Lewis antyder, for dette er skrevet med det muntre glimtet i øyet bare en ung mann kan ha som selv slett ikke har tenkt å motstå de villige kvinnene som måtte komme hans vei. Som Baker sier om Lewis i forordet: «He enjoyed his life, his letters leave no doubt on that point». Jeg tror ham.

Den første tredjedelen av boken minner mest av alt om en nøye utspekulert og velskrevet erotisk fantasi, der Lewis har slengt inn alle tenkelige saftige elementer for å piske opp stemningen. Jeg tviler ikke på at han er like kreativ når han etter hvert går over til å skrive om vold, tortur og sjeler som skal sorteres mellom himmel og helvete. Lewis forholder seg helt uforpliktende til datidens sans for alminnelig bluferdighet, og det er nok mye i fortsettelsen som kan sjokkere selv en blasert moderne leser. Jeg vedder på at Ambrosio får smaken på uskyldige jomfruer og voldtar den unge Antonia, og at hun viser seg å være lillesøsteren hans. Kanskje blir jeg til og med like forskrekket som teaterpublikummet i Covent Garden ble over fremføringen av et av Lewis’ heftige skuespill:

It threw a portion of the audience – whose nerves were unable to withstand the dreadful truth of the language and the scene – into hysterics, and the whole theatre into confusion and horror… Never did Covent Garden present such a picture of agitation and dismay. Ladies bathed in tears – others fainting – and some shrieking with terror – while such of the audience as were able to avoid demonstration like these, sat aghast, with pale horror painted on their countenance. It is said that the very box-keepers took fright…