Stikkord: anbefaling

Men bloggen var ikke død!

Jeg trodde det var greit å ta en lengre pause fra bloggen på grunn av sykdom og generell bloggtretthet. Men det viste seg at myten om bokblogging som et lystbetont overskuddsprosjekt bare er sånt man leser om i avisene. I virkeligheten handler det om tvang, plikt, ansvar og mest mulig ubehag. Etter å ha fått min andre purring/advarsel fra Moshonista for et par uker siden føler jeg meg presset til å komme med en forklaring på mitt lange fravær og igjen melde meg til offentlig tjeneste.

Here goes. I september leste jeg Agnes Ravatns Operasjon sjølvdisiplin; selvhjelpsboken for de som ikke liker selvhjelpsbøker. Ravatn har blant annet konkrete tips for hvordan man kan slutte å fjase så mye på internett og heller få gjort noe fornuftig med livet sitt. Operasjon sjølvdisiplin overbeviste meg umiddelbart om at jeg måtte kvitte meg med nettavhengigheten som boken påstod at jeg hadde, og bli et nytt og bedre menneske. Et par måneder senere har jeg fremdeles ikke blogget, og jeg har sluttet å svare på mail som ikke inviterer meg på fest eller eksplisitt ber om bekreftelse på at jeg lever.

Jeg kunne ha satt punktum der, og latet som om Ravatns bok er et mirakel og jeg regjerende verdensmester i selvdisiplin. Istedet innser jeg nå at jeg innerst inne hater internett, at bloggen har krevd alt jeg har av selvdisiplin de siste fire årene, og at jeg endelig har hatt tid til å gå på alle festene jeg vil. Å slutte med blogg virker derfor som den soleklart enkleste løsningen. Jeg føler meg som en martyr når jeg velger det motsatte. Bøker skal anmeldes, omtales og namedroppes regelmessig om jeg så blør ut av øynene mens jeg skriver. Her er jeg, i et perfekt synkronisert tilfelle av anagnorisis og peripeti.

Og det kom i grevens tid, for om halvannen måned sitter jeg og Gro og biter negler mens vi teller opp nominasjonene til Bokbloggerprisen 2014. Før den tid må jeg ha klart å finne til sammen fjorten norske bøker fra 2014 som jeg mener er gode nok til at de fortjener å komme på longlist, shortlist eller stikke av med hele seieren i september 2015. Aller helst bør jeg også ha klart å overbevise/overtale/manipulere/hypnotisere andre bokbloggere til å nominere de bøkene jeg, Machiavelli, mener er best.

Siden jeg er direkte motstander av å røpe alle detaljer rundt nominasjonene, kan det godt hende at jeg underslår noen av mine kandidater bare for å gjøre ting spennende. Jeg kan uten problemer nominere sju romaner allerede. Planen min er likevel å fortsette å lese 2014-romaner på spreng til jeg er så overbevist om de sju kandidatene mine som den gregorianske kalenderen tillater meg å bli. Romankategorien har hittil vært prioritert, og her er fire av mine sju romaner. Fanfare!

  • Hanne Ørstavik På terrassen i mørket
  • Kristine Næss Bare et menneske
  • Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
  • Emil B. Lund Norske edelstener

Begrunnelsen fra den tidemannske jury er språk, tenkning og særpreg. Romanene setter standard på hver sin måte. Kristine Næss’ språklige nivå burde få ca 50% av norske forfattere til å krympe seg av skam og seriøst vurdere et annet yrke. Av hensyn til alminnelig høflighet skal jeg ikke engang nevne nivået på tenkningen hennes. Les selv, og ta det derfra.

Hanne Ørstavik skriver så hudløst og treffende om kjærlighetssorg at lesingen ble en like fysisk opplevelse som en intellektuelt krevende øvelse. Jeg sitter igjen med følelsen av at mine emosjonelle traumer nå er en del av norsk litteraturhistorie, til tross for at jeg aldri har opplevd noe tilsvarende som Ørstaviks hovedperson. Sånn går det når forfatteren graver dypt nok i menneskesjelen.

Det er vanskelig å avgjøre om Marit Kaldhols roman er en roman, eller om man bare skal gjøre kort prosess og kalle det poesi. Jeg har ingen fornuftig forklaring på hvordan hun klarer å skrive så poetisk og komplekst, og samtidig ende opp med en tilgjengelig roman. Heller ikke hvordan hun kan skrive så nydelig om erfaringer som unektelig er helt forferdelige.

Emil B. Lunds roman er påtrengende og in your face annerledes enn den slitsomt store mengden selvmedlidende oppvekstromaner debutanter vanligvis debuterer med. Romanen er kritisk, intelligent og tankevekkende, og er skrevet med en overbevisende arrogant og vital selvsikkerhet som er sårt tiltrengt i norsk samtidslitteratur. Lunds upålitelige forteller er en opplevelse i seg selv; en snørrhoven narsissist fra Oslo vest det er umulig å like. Men Gud bedre, så morsom han er. Flere har etterlyst en morsom norsk 2014-roman. This is it.

Dessuten beviser romanen det alle lesere burde vite nå: De mest underholdende romanene er alltid eksepsjonelt velskrevet. Så alle burde gjøre hverandre en tjeneste og glemme den falske motsetningen mellom underholdningsverdi og litterær kvalitet. Enten det handler om forfattere som tror de ikke trenger å skrive godt for å underholde, eller forfattere som tror de ikke trenger å underholde fordi de skriver godt. Begge deler er påkrevd, og alt annet må tilskrives latskap eller mangel på talent.

Og med den doktrinen sier jeg meg klar for å anmelde bøker igjen. Ordforrådet mitt har ligget til lading på ubestemt tid etter at jeg brukte opp hele repertoaret på De usynlige i sommer. I retrospekt kunne timingen ikke ha vært verre. Tenk å slite seg ut på en av fjorårets bøker før årets bokhøst! Dermed har alle de ekstremt dårlige bøkene fra i år sluppet unna, og er for alt jeg vet i ferd med å hamstres i store mengder for å ligge under et juletre nær deg. Det er jeg slett ikke sikker på at de fortjener. Jeg hører rykter om dvaske metaforer, slapp dramaturgi og irriterte etterlysninger av hvor forlaget har vært hen i prosessen. Folk har begynt å anbefale meg høstens bøker ved å si at de er skikkelig, skikkelig dårlige, og at noen må ta ansvar.

Heldigvis er jeg ikke den eneste bokbloggeren som har gått løs på bunkene av årets norskbøker med dødsforakt for å komme gjennom flest mulig før 1. januar. Det viste seg å være smått genialt å dele ut Bokbloggerprisen midt i neste års bokhøst. Tre og en halv måned er akkurat passe for systematisk norsklesing, mens motivasjonen fremdeles er på topp etter årets prisutdeling. En del av oss har dessuten gjort seg opp tanker om hvor galt det kan gå hvis man ikke engasjerer seg i tide. Mens andre planlegger jul, bedriver vi kriseforebyggende arbeid.

Så hvordan ligger vi an?

Aller siste nytt fra ryktebørsen er at Ida Hegazi Høyers Unnskyld kan komme til å slå selveste Carl Frode Tillers Innsirkling 3. Andre hete navn er ovennevnte Ørstavik og Kaldhol, i tillegg til Brit Bildøen, Aina Basso, Vigdis Hjorth og Monika Isakstuen. Bare damer. Hvor blir det av herrene? Eivind Hofstad Evjemo, Sigbjørn Skåden og Birger Emanuelsen nevnes ikke like ofte, men desto mer innbitt og inderlig. Det sies at Carl Frode Tiller kan komme til å slite av samme grunner som Tore Renberg. Utmerkede bøker ifølge fansen, men hvem av oss lykkelig uvitende har vel tid til å lese seg opp på deres tidligere utgivelser for å komme til årets bok når Dommedag er rett rundt hjørnet?

Og det er med tilløp til panikk, utmattelse og dårlig samvittighet jeg innser at jeg fullstendig har nedprioritert Åpen kategori. Jeg er sannsynligvis den eneste som vil prøve å finne gode dikt- og novellesamlinger å nominere i år. Jeg frykter derfor at neste års shortlist i Åpen kategori kommer til å bestå av tre ungdomsromaner av bedriten litterær kvalitet som er totalt uegnet for lesere over 13 år.

I så fall er det bare å forberede seg på et blodbad uten like under neste års samlesing. Da må de bloggerne som nominerte bøkene belage seg på å forsvare dem i et iskaldt frontalangrep fra oss nådeløse litteraturstalinister. Kanskje er det langt færre av oss blant bokbloggerne. Men til gjengjeld er vi bevæpnet til tennene med knusende, nedlatende og utrivelige adjektiver.

Simon Stranger er foreslått som et mulig preventiv her. Jeg har ikke lest boken ennå, men det skal visstnok være en ungdomsroman som slipper gjennom den litteraturkritiske voksensensuren. Dokumentarbøkene (valgfri forfatter, valgfritt tema) kan også bidra til å forhindre krig. Forutsatt at bloggfolket klarer å enes om hvilken av dem som fortjener det mest.

Mine neste bøker er: Sunniva Lye Axelsen Tyrkisk frokost (noveller), Eli Fossdal Vaage Hekla myter (dikt), Lars Petter Sveen Guds barn (roman), Mikkel Bugge Tauet (noveller) og Tora Seljebø Om kvelden blir namna ropa heim (dikt). Og jeg blir nok nødt til å sjekke ut Ida Hegazi Høyers Unnskyld nå straks, for å finne ut hva det er slags roman som har begeistret både Ellikken, Silje og Moshonista. Det har såvidt jeg vet aldri skjedd før. Boken må være meget spesiell.

Siste frist for å nominere er tidlig januar en gang. Shortlisten offentliggjøres i slutten av januar. Jeg håper vi sitter igjen med seks bøker som ikke ligger øverst i stabelen i bokhandelen. Jeg håper shortlisten ikke vil bestå av alle de bøkene forlagene selv har satset på i år ved å sende ut leseeks uoppfordret i hytt og pine. Jeg håper det blir nye forfatternavn på listen i år, og at Åpen kategori ikke blir en ren reprise av fjorårets shortlistede forfattere. Jeg håper vi klarer å få til noen overraskelser, også for oss selv. Jeg gleder meg.

Men først: Bokbloggere, avlegg statusrapport!

Hvilke førsteplasser har dere foreløpig i de to kategoriene?

Hvilke diktsamlinger og/eller novellesamlinger kan anbefales?

Hvilken bok bør virkelig ikke komme på shortlist?

På en skala fra en til ti: Hvor vanskelig kommer dette til å bli?

Tilbake til Urd

untitledSamlesningen av de shortlistede bøkene til Bokbloggerprisen 2013 er kommet halvveis, og hittil har vi lest Lisa Aisatos Fugl, Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. I mai er det Ruth Lillegravens tur, og jeg har ansvar for samlesningen av Urd. Det første jeg bruker ansvaret til, er å si at du må lese denne nydelige diktsamlingen. Ja, det er en ordre. Nei, du kommer ikke til å angre.

Jeg skrev om Urd i fjor høst. Etter det har Lillegraven vunnet Brageprisen for samlingen, og nå kan hun altså vinne Bokbloggerprisen også. Jeg synes det er veldig spennende at en diktsamling kan slå an hos to så vidt forskjellige grupper lesere. Vinneren av Brageprisen velges ut av en jury bestående av ymse fagpersoner og deles ut til bøker som holder høy litterær kvalitet. Bokbloggerprisen skal deles ut av en mangfoldig gruppe lesere til de bøkene vi liker best. Kriteriene for hva vi liker best, er nok like forskjellige som bokbloggerne med stemmerett. Men Urd kan leses av alle, uansett om man vanligvis leser dikt eller ikke. Her har jeg Lom folkebibliotek på min side:

Denne boka løyste ein flaum av tårer då eg las henne første gongen, og jo fleire gongar ein spinn seg inn i denne veven jo meir glede får ein av den eksepsjonelt gode skrivekunsten Lillegraven her presterer. Ei diktsamling som med stort utbyte kan lesast også av dei som til vanleg ikkje les poesi.

Boken er utgitt av Tiden, og de beskriver den sånn:

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I fjor skrev jeg dette om det jeg mente var samlingens sterkeste del:

Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte. Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Jeg skal lese Urd på nytt nå, og regner med at samlingen utløser en flom av tårer denne gangen også. Jeg skrev ikke så mye om Cecilie forrige gang, og har funnet frem et dikt hvor hun tenker på Seselja og kjærligheten.

55

eg ser seselja

ho er eit lite barn

kledd i kroppen

til ein olding

ho sit på

huk i lyngen

kjolen hennar

ligg som ei

vifte utover

det grøne

seselja

plukkar bær

og kastar dei

etterpå

for

kjærleik

er noko

som raslar

i graset på

overskya

dagar

Såh. Har dere lest Urd? Eller har dere tenkt å gjøre det nå? Statusrapport kan avlegges i kommentarfeltet. Diktvegrende lesere kan få det dere trenger av oppmuntrende eller formanende ord, alt etter som. Dere som har lest allerede, hva syntes dere om Urd?

Du kan følge med på samlesningen via nettsiden til Bokbloggerprisen. Der skal lenke til alle innlegg som er skrevet av bokbloggere om Urd samles helt frem til den endelige avstemningen starter 1. august. Hvis du allerede har skrevet om Urd, oppfordres du herved til å lenke til innlegget ditt nå, sånn at leserne finner frem til akkurat din mening om boken.

Urd er månedens bok her på bloggen, og det kommer flere innlegg i løpet av mai. God lesning!

Genesis/Kain

KainKain var den siste romanen José Saramago skrev før han døde i 2010, og er årets første lesesirkelbok her på bloggen. Saramago vant Nobelprisen i litteratur i 1998, og er mest kjent for romanene Klosterkrønike, Jesusevangeliet og En beretning om blindhet. Jeg trengte bare å lese tredve sider av Kain før Jesusevangeliet ble bestilt, for dette var boken – og forfatteren – for en glødende overbevist ateist som meg.

Nobelprisvinnere kan få meg til å gjøre merkelige ting jeg ellers ikke ville gjort. For eksempel å lese Bibelen. Jeg er oppvokst i et gudløst hjem uten Det gamle testamente i hyllene, og vendte det døve øret til i ni år med kristendomsundervisning i grunnskolen. Men da jeg skulle lese José Saramagos Kain, fant jeg ut at det kunne være greit å forstå Saramagos referanser til alle de gamle bibelfortellingene, når han som en annen gud blåser liv i de velkjente figurene Adam og Eva, Kain og Abel, Abraham og Isak, Lot, Job, Noah og Moses. Derfor satte jeg meg ned med min King James version av Bibelen fra Oxford World’s Classics, kjøpt på salg i et svakt øyeblikk i studietiden, og begynte å lese på første side av Genesis, der Gud skaper himmelen og jorden. Deretter leste jeg Saramagos Kain som en slags kommentar til bibelhistoriene jeg hadde lest. Det var en sann fest.

Bedre sent enn aldri, svarte engelen hovmodig, som om han nettopp hadde forkynt en elementær sannhet, Der tar du feil, aldri er ikke det motsatte av sent, det motsatte av sent er for sent, svarte kain. Engelen brummet, Enda en rasjonalist,

Første observasjon: Kain er historien om Gud og Hans mennesker omtrent slik Det gamle testamente ville ha sett ut hvis det ble skrevet av noen som virkelig kunne skrive, med intellektuelle evner på et adekvat nivå. Det er min påstand. Å lese begge historiene parallelt er en leseropplevelse jeg unner alle som ikke blir snurt og fornærmet over uærbødig ateistisk klussing med de hellige skrifter. Saramagos sans for intertekstualitet er upåklagelig. Han har lest fortellingene grundig, og påpeker spydig de viktigste logiske bristene, mens han boltrer seg i harselasen over de bibelske dogmene. Han kaller fortellingen Tåpelighetens bok, og tar det derfra.

Men før jeg sier mer om Kain, må jeg nesten si noen ord om mitt førsteinntrykk av Genesis, siden det er mitt første ordentlige møte med Vidunderet. Jeg sier som testamentforfatterne må ha gjort: La oss brainstorme litt! Beware of digressions.

Piker, vin og sang. Eller øl, fitte og hornmusikk

Alle dere som har lest gamletestamentet før meg, har underkommunisert hvor artig det er å lese. Gud er lunefull, ærekjær og impulsiv. Han bare skaper og skaper og skaper uten mål og mening, og så blir han sur som ei padde når noe uforutsett skjer. Gud skaper mennesket i sitt bilde, men blir likevel rasende når menneskene viser seg å være like feilbarlige, tankeløse, urettferdige og hevngjerrige som han er selv. Konfliktnivået er høyt fra første stund. Som Saramago sier: «Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham.» Amen.

Helhetsinntrykket mitt av budskapet i Genesis er oppsummert i Guds instrukser til Noah etter at han har utryddet nesten alt liv på jord, og festet alt sitt jordiske håp til Noahs slekt:

Whoso sheddeth man’s blood, by man shall his blood be shed: for in the image of God made he man. And you, be ye fruitful, and multiply; bring forth abundantly in the earth, and multiply therein.

Gud er med andre ord opptatt av to ting: Sex og hevn. Drep den som dreper! Ha et aktivt sexliv! Mvh Gud. Din Terminator-Gud, som liker deg best aggressiv og kåt. Gud kunne selvfølgelig ha sørget for å skape og drepe de menneskene han selv ønsket, ut fra sine egne tanker om hvordan det burde gjøres. Istedet overlot han – som enhver dårlig sjef – oppgaven til mennesker med sterk kjønnsdrift og lav impulskontroll, og dukket heller opp i ettertid for å klage over det dårlige resultatet og rundhåndet dele ut straff for å kamuflere sin egen utilstrekkelighet som skaper.

Ettersom jeg leste Kain parallelt med Genesis, klarer jeg ikke å skille mellom det som sannsynligvis var ment som en dypt alvorlig og autoritær fortelling om menneskehetens tidlige historie, og Saramagos radbrekking av samme fortelling. Likevel er enkelte deler av Boka veldig komisk, uten Saramagos hjelpende hånd.

Noah er for eksempel den eneste Gud finner verdig til å overleve syndefloden. Bare Noah er rettferdig og rettskaffen nok blant alle synderne som må dø fordi de er så fæle. Men det første den selvsamme Noah gjør etter å ha overlevd syndefloden, er å drikke seg snydens full og sprade rundt naken i teltet sitt:

And Noah began to be an husbandman, and he planted a vineyard: And he drank of the wine, and was drunken; and he was uncovered within his tent.

Der har du Guds utvalgte. Noah var den eneste Gud fant verdig i hele sitt skaperverk til å være framtidige menneskers stamfar (etter at Adam dreit på draget), og det markerer han ved å bli full som en alke. Hvis denne historien stemmer like mye som enkelte vil ha det til, setter det jo en nydelig standard for hvordan vi mennesker kan oppføre oss på sydenturer og julebord, og samtidig vite at vi som Noahs etterkommere er verdige i Guds øyne og har litt av hvert å slektes på. Drap. Vold. Sex. Nakenhet. OG flatfyll. Det begynner å demre for meg hvorfor det etter hvert ble nødvendig å skrive enda et testamente, denne gangen med *litt* tydeligere moral.

En annen ting er at Bibelen er kjent for sine litterære kvaliteter. Jeg går ut fra at kvalitetene kommer inn på et senere tidspunkt i Boken, for halvveis uti Genesis er språket jevnt over knotete, utydelig og rart, i alle fall i min King James version.

And Adah bare Jabal: he was the father of such as dwell in tents, and of such as have cattle. And his brother’s name was Jubal: he was the father of all such as handle the harp and organ.

Ordene forfatteren lette forgjeves etter, var sannsynligvis beduiner, bønder og musikere. Det er nok ingen vits i å være presis når man har tusenvis av sider å skrive, ikke har et sekund å miste, og uansett har svært gode utsikter til fremtidig publisering/kanonisering. Men hva skjer egentlig med kursiveringen? Vanligvis brukes kursiv for å legge spesielt trykk på enkelte deler, men her er bruken helt vilkårlig. «I am God, and I tell thee, all is Good. Thou shalt obey me and be Quiet.» Etc.

Og vi bare må snakke om navnene. En stor del av Genesis består av å ramse opp stamtavlene til kåte og produktive folk som ga avkommet navn ut fra tanken om at navnet skjemmer ingen. Brødrene Jabal og Jubal, altså? Jeg fatter ikke at Isak og Noah kan være så populære bibelske guttenavn for tiden når jevngode alternativer er Jabal og Jubal. Eller hva med brødrene Huz og Buz? Andre heite tips er Uz, Hul, Gether og Mash. For vordende foreldre er det bare å forsyne seg med artige navn arvingen garantert vil ha enerett på.

Selv tok jeg meg i å fantasere om moderlivets gleder midt oppi oppramsingen av ymse stamtavler, og vet nå hva mine fremtidige tvillingsønner skal hete. Arphaxad og Hazarmaveth. Uten etternavn. Du trenger ikke etternavn når du heter Arphaxad eller Hazarmaveth. Alle vet hvem du er uansett, selv de sure damene i Folkeregisteret. Arphaxad og Hazarmaveth, mine to krigersønner. De kommer til å banke dritten ut av alle Noah-ene og Isak-ene i barnehagen, be fruitful and multiply allerede i ung alder og gjøre sin mor meget stolt.

Jeg blir selvfølgelig nødt til å lese hele Bibelen. Allerede halvveis uti Genesis gleder jeg meg vilt til Exodus. Det gamle testamentet er akkurat sånn jeg liker min litteratur: More is more, less is a bore. Hvorfor legge bånd på seg når man kan gå helt av skaftet? Genesis forklarer etter mitt skjønn også hvorfor tusenvis av mennesker glatt kjøpte Dan Browns konspirasjonsteorier i Da Vinci-koden. Brown sørget i det minste for å holde seg til en slags logikk, i motsetning til forfatterne av Genesis, som bare skrev ufortrødent i vei uten å sjekke om noe av det de skrev hang sammen. Hvilket er mye av poenget til Saramago i Kain.

Tåpelighetens bok. Eller ting Gud angrer på

Saramago innleder sin Tåpelighetens bok med historien om Adam og Eva og syndefallet. Han skriver seg sporenstreks inn i mitt hjerte ved å la en undersetsig og feig revisor-liknende Adam og en pompøs Gud som varsler sin ankomst slik: «Jeg er herren, ropte han, jeg er den jeg er», bryne seg på en Eva som er så snartenkt, handlekraftig, snusfornuftig og frekk i kjeften at jeg umiddelbart førte henne opp på min topp fem-liste over favorittkarakterer i litteraturhistorien. Jeg aner her et underliggende budskap fra Saramago om at Gud skapte språket til forkleinelse for all verdens menn (inkludert Gud selv), som i all evighet er dømt til et knusende semantisk tap mot kvinnens listige flisespikkeri.

Eva snakker dem trill rundt, både Adam, Gud og kjeruben som er satt til å vokte porten inn til Edens hage etter utkastelsen. «Hun var en kvinne, den eneste.» Og for en kvinne. Mennene følger hierarkiet og reglene, mens Eva er den handlekraftige pragmatikeren som skjærer gjennom for å overleve. Bare samtalen mellom Gud og Eva om slangen som overtalte henne til å spise frukten av kunnskapens tre, er verdt en Nobelpris. Kortversjonen: Det var en slange som sa at jeg kunne spise – men det finnes ingen slange i paradis – jammen jeg drømte at en slange sa det – men slanger kan ikke snakke – jammen slangen i drømmen min kunne snakke. Osv. Banaliteter og selvfølgeligheter i Evas munn blir en overraskende tøff nøtt å knekke for hennes fantasiløse mannlige motstandere.

Fortellingen om Kain er ikke tilgodesett med mange linjene i testamentet, men Kain følger opp pappa Adam og mamma Evas skikk med å gjøre Gud forbannet. Kain og Abel ofrer fruktene av sitt harde arbeid til Gud, men Gud rynker på nesen over Kains offer. Abel ler, Kain dreper Abel, og alt er i bunn og grunn Guds skyld, fordi han er kjip og kresen og behandler Kain dårlig. Ifølge Saramago og meg. Kain reagerer på den dårlige behandlingen, og dreper Abel fordi han ikke kan drepe Gud. Gud får forklaringsproblemer når han diskuterer saken med Kain, og nøyer seg med å gi Kain et merke i pannen og status som (fredløs) vandrer på jorden.

I Saramagos versjon reiser Kain rundt i verden og bibelhistorien, og får med seg mange av høydepunktene, inkludert historiene om Sodoma og Gomorra, Babels tårn og begivenhetene i Sinai-ørkenen. Kain kan bevege seg i tid og rom i beste science fiction-stil. Vi kan vel si det sånn at akkurat dét er en mindre synd mot troverdigheten enn de gammeltestamentlige historiene han rapporterer fra.

Kain er en satire over religionen – kristendom og jødedom – og det er flere grunner til at satiren fungerer så godt. Én ting er at Saramago har plukket ut verdenshistoriens kanskje aller beste utgangspunkt for en satire: Et knippe fortellinger med ubestridt kulturell og religiøs status, men med ekstremt store svakheter. Det er vanskelig å bomme for en forfatter av Saramagos kaliber. En annen ting er at det ikke finnes grenser for hvor moro man kan ha det med å gjenfortelle høytidelige historier på en ironisk måte, noe Monty Pythons «Life of Brian» er et annet godt eksempel på. Men hva er poenget hans?

Det er ikke uvanlig at mennesker gis guddommelige trekk i litteraturen, for å vise menneskets fulle potensial i guddommelig retning, og hvor store vi kan være i inspirerte øyeblikk. Saramago går i motsatt retning i Kain, og menneskeliggjør både Gud og alle velkjente hellige skikkelser. Det kunne ha vært karnevalistisk, hvis de høye og lave byttet roller. Men det gjør de ikke. Ingen av menneskene i Saramagos versjon av testamentet får guddommelige trekk. Alle er rent menneskelige, alt er dratt ned på jorda, og leseren sitter igjen uten noen guddommelig autoritet.

Jeg mener at boken er en slags kommentar til tanken om at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det er mer nærliggende å tenke at mennesket skapte Gud i sitt bilde. En selvfølgelig tanke for en ateist. En ikke like selvfølgelig tanke for de milliardene av mennesker som har slukt dette rått i et par tusen år. Men mennesker skaper selv sine guder, etter ymse behov, og gir dem autoritet. Derfor er Gud i verste fall et speilbilde av vår egen utilstrekkelighet, grådighet, tankeløshet, forfengelighet. Gud er Gud for de som skapte ham og holder ham i live, som kan tøye hans lover i den retningen det passer dem og slippe unna med det de vil. Saramagos Gud med svært menneskelige svakheter er egentlig bare en påminnelse om det de fleste av oss burde vite nå: Pass deg for tilbedelsen. Den gjør deg ukritisk og sløv. Før du vet ordet av det er du mer opptatt av å få andres usammenhengende tanker til å gå opp, enn av å tenke selv.

Moralen i Det gamle testamentet unnviker ifølge Saramago enhver logikk, og man kan vel knapt kalle det en moral overhodet. Hans implisitte forslag er å glemme guddommene, unngå forsøket på å finne mening i tilfeldige historier, og heller søke mening og moral andre steder. Saramago viser hvordan autoriteten ligger i statusen testamentet har, for det finnes ingen grunn til at innholdet i seg selv skal ha autoritet; selvmotsigende, urealistisk og fjollete som det mildt sagt er. I fortellingen om Abraham er han villig til å ofre sin sønn Isak etter Guds ordre. Det er en vanvittig ordre, etter alle målestokker. Men likevel en ordre Abraham var villig til å lystre. Hvorfor?

Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke.

Du, far, hva galt hadde jeg gjort deg siden du ville drepe meg, jeg som er din eneste sønn, Du hadde ikke gjort meg noen ting, isak, Men hvorfor ville du da skjære strupen over på meg som om jeg var et lam, spurte gutten, hvis ikke den mannen hadde kommet og tatt tak i armen din, måtte herren overøse ham med velsignelser, måtte du nå ha hatt med deg et lik hjem igjen, Det var herren som fant på det, for han ville ha et bevis, Et bevis på hva, På min tro, på min lydighet, Hva er det for slags herre som befaler en far å drepe sin egen sønn, Det er den herren vi har, det er vår forfedres herre, den herren som allerede var her da vi ble født, Og hvis denne herren hadde hatt en sønn, ville han også ha befalt at han skulle drepes, spurte isak, Det vil tiden vise, Så denne herren er i stand til alt mulig, det gode, det onde og det verre, Det stemmer

Saramago er spesielt opptatt av rettferdighet og uskyld, og Kain vender stadig tilbake til utslettelsen av Sodoma og Gomorra. Han påpeker at Gud brøt løftet sitt til Abraham da han lovet at bare synderne skulle dø, ikke de uskyldige. Likevel drepte Gud alle barna. Og, må jeg tilføye, kvinnene ingen av mennene ville ligge med.

I tilfellet Sodoma og Gomorra blir det dessuten åpenbart at de kristne homofobene har et jævlig stort forklaringsproblem. Homofili fordømmes, og menneskene i Sodoma og Gomorra må utslettes fordi menn har omgang med menn. Lot og hans døtre berges ut av Sodoma som de eneste som fortjener å overleve. MEN! historien slutter med at begge døtrene ligger med faren for å sikre slektens gang, og ingen straffes for det.

Med andre ord: Bibelsex handler kun om reproduksjon, og ingenting annet. Glem kjærlighet og samtykke. Det avgjørende er hvilken puling det blir barn av, og hvilken puling det ikke blir barn av. Hvis målet ditt er å sikre slektens gang, må du gjerne ligge med faren din for å få det til. Innavl er helt ok. Hvis du derimot er en mann som ligger med en annen mann bare fordi du har lyst, skal du brenne ihjel. Flott, da vet vi det. Jeg kommer herved til å bruke akkurat det argumentet imot enhver som påstår at Bibelen fordømmer homofile, siden den samme Bibelen i neste kapittel sier at incest er helt i orden.

Som om ikke det var nok, tilbyr Lot å ofre døtrene sine til den mannlige gemene hop som har samlet seg utenfor døren hans for å få ligge med de mannlige englene han har tatt i hus. Lot sier: Jeg har to døtre som ingen mann har rørt, dere kan få dem og gjøre hva dere vil med dem. Fin fyr, denne Lot. Akkurat hans gener kunne kanskje ha dødd ut uten at det gjorde så fryktelig mye. Men Saramago har en grei hypotese på hvorfor Gud støtter denne tankegangen:

At herren skulle ha gitt adgang til incest som noe hverdagslig som ikke fortjener noen straff i de gamle samfunnene han hadde brakt i stand, burde ikke forbause oss i betraktning av at det var en natur som ennå ikke var beheftet med moralske normer, hvor det viktigste var utbredelsen av arten, hva enten det skyldtes ren brunst eller bare lyst, eller som man senere skulle si, å gjøre vel mot sin neste, også til eget beste. Herren selv hadde jo sagt, Vær fruktbare og bli mange, og hadde ikke lagt noen begrensninger på dette påbudet, ikke et ord om med hvem og med hvem ikke. Det er mulig, selv om det foreløpig ikke er mer enn en arbeidshypotese, at herrens storsinn når det gjaldt å lage barn, hadde å gjøre med behovet for å oppveie tapene i falne og sårede som hans egne og andres armeer skulle lide, både titt og ofte, slik man har sett helt til denne dag, og slik man ganske sikkert fortsatt vil få se. Tenk bare på hva som skjedde innen synsvidde av sinai fjell, og med røyksøylen som var herren, og den erotiske gløden som samme natt, fuktet av de overlevendes tårer, i stor hast tok sikte på å avle nye stridende som kunne gripe de eierløse sverdene og skjære strupen over på barna til dem som nå hadde vært seierherrene.

Hvis menneskene skal krige like mye som Gud ønsker, må mennesker lage mange barn slik at krigerne har tilstrekkelig mange struper å skjære over. Altså: Reproduksjon = produksjon av kanonføde. Den hypotesen forklarer jo en hel del.

Men boken går ikke bare løs på de kristne. Den er like nådeløs overfor jødene, eller muligens enda hardere. Saramago synes tydeligvis at Genesis er en rekke samling mer eller mindre tullete historier man bør gjøre narr av, mens Exodus er en desto mer alvorlig historie om menneskelig stormannsgalskap og blodtørst. Og evinnelige sutrete klagesanger, når det går åt skogen med jødene på slagmarken.

Saramago fremstiller Guds pakt med jødene som en slags mafiavirksomhet, hvor det kun er pengene som gjelder. Overgangen fra Genesis til Exodus er påfallende i Saramagos versjon. I første del er han opptatt av humoren, han latterliggjør. I Exodus kommer den virkelig harde kritikken av den endeløse krigføringen og tapte menneskeliv, som rettferdiggjøres av at de er Guds utvalgte folk på jorden, som kan gjøre det de vil, som får ordre fra Gud om å utslette andre mennesker. Man skal drepe den som dreper, ifølge Gud. Men man skal også drepe en lang rekke andre folk, viser det seg, enten de har gjort noe galt eller ikke. Spesielt hvis de har eiendeler som Gud og hans utvalgte folk gjerne vil overta, enten det er gull, sauer eller jomfruer, der en viss porsjon av utbyttet skal ofres til Gud:

Det er godt mulig at pakten som ifølge noen skal finnes mellom gud og menneskene, ikke inneholder mer enn to paragrafer, nemlig, du tjener oss, dere tjener meg.

Fraværet av rettferdighet er nok Saramagos fremste kritikk mot Det gamle testamente, som visstnok ellers er kjent for sin brutale rettferdighet. Motstridende meninger der, altså.

Fest i Truseland og anti-Madonnaer

Kain er som sagt en satire, og det betyr at den er morsom. Jeg tar forbehold om at noen av de verste latterkrampene mine skyldtes språket, som er en salig blanding av arkaiske formuleringer, svulstig-ironisk poesi, moderne hverdagstale og formelt byråkratisk språk. Min favoritt: «En sober henrettelse ved hengning». Saramago eksperimenterer med den komiske effekten man får av å introdusere en helt fremmed språkbruk i hellige skrifter. Jada, jeg er fullstendig klar over at man nok bør ha en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur for å se humoren her.

Men det er også andre ting som er morsomt! Saramago bruker for eksempel frampek for å late som han er den første som forteller historien, som om leseren ikke vet hva som vil skje videre. Og så leker han seg med hva som er sant og oppdiktet, og sparker ondskapsfullt i retning godtroende og ikke fullt så kildekritiske kristne/jøder. Greit, jeg innser at en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur fremdeles er påkrevd.

Men alle ler vel av banale sexscener? Her tar Saramago testamentet på alvor, og er like opptatt av sex som skriftene beordrer gudfryktige mennesker til å være. Be fruitful and multiply, som det heter. I begynnelsen av Bibelen går menn veldig ofte og «legger seg» sammen med noen, som regel kona. Og så får de massevis av unger med rare navn. Å «legge seg» med noen høres ut som en ganske høytidelig affære, men det er bare fordi svett stønning er innpakket i arkaisk terminologi. Hos Saramago handler det mer om å ha fest i Truseland, enten det bedrives av Adam og Eva eller mannen i gata – i dette tilfellet Kain.

Sett bort fra humoren, er det en vri på seksualiteten hos Saramago som feministen i meg er svært begeistret for. Kain blir forført av Lilit, gift med Noah. Jeg aner ikke om det er snakk om selveste Noah – han drikkfeldige nakne karen med arken, vet du – eller en helt annen Noah. Jeg aner heller ikke hvor Lilit hører hjemme i testamentet, og et kjapt google-søk viser at jeg ikke er den eneste. Men Lilit er et festlig supplement til den andre kvinnen i historien, Eva.

Lilit er et kvinnemenneske som lar kjønnsdriften styre livet. Hun eier ikke respekt for mannen sin, og hun sier det til ham, uten omsvøp. Ubekymret over hva mannen hennes måtte mene, forfører hun åpenlyst den ene mannen etter den andre, på evig jakt etter neste orgasme og mannen som kan gi henne det. Lilit er en kvinne som sliter menn ut med sin kravstorhet og umettelighet. Den slags folk finner man overalt, både i litteraturen og virkeligheten. Men det de folkene har til felles er at de alltid er menn, menn som forfører kvinner mens kona sitter sjalu og fortvilet og ser på.

se bare på denne kvinnen, som riktignok er syk av begjær, for det er lett å se, men likevel har moro av å utsette stunden for hengivelsen, et ord som på den annen side er svært lite dekkende, for når lilit endelig skrever med bena for å penetreres, vil det ikke være for å gi seg hen, men for å prøve å sluke den mannen som får høre hennes, Kom inn.

Lilit er en slags anti-Madonna. Hun skremmer og fascinerer menn med sin fyrrige lidenskap og selvfølgelige autoritet, og er en sånn kvinne som egentlig ikke finnes noen steder, verken på ordentlig eller i fiksjonen. Menn kan oppføre seg sånn, det vet vi, men kvinner kan ikke det, ikke uten å stemples som horer. Men Lilit er ingen hore, Saramago er tydelig der. Lilit har både en intens og umettelig seksualitet, og en sterk og interessant personlighet (som en av få i denne satiren). I en diskusjon med Kain om samvittighetskvaler, sier hun: «Jeg er ikke av dem som lider slike kvaler, den slags overlater jeg til pyser, til sveklinger, jeg er lilit.» Faen, så kul hun er.

Saramagos to bibelske kvinner skiller seg ut blant alle de tomsete, stridslystne, underdanige mennene. I Det gamle testamentet er kvinnene statister. I verste fall får de skylden for alt som går dårlig her i verden, i beste fall reduseres de til å være kvinnen som lydig fødte Huz og Buz, eller sin far Lots barn. Saramagos kvinnerevansje er ganske knusende, vil jeg si. Etter å ha blitt forvist fra Edens hage, bestemmer Eva seg for å oppsøke kjeruben som vokter porten for å be om mat. Adam tør ikke, han er redd for straffen fra Gud. Eva går alene og tenker at Guds hevn umulig kan være verre enn å sulte i hjel i ørkenen: «det gikk faktisk så vidt at hun sa med lav stemme, så motfallen var hun, Hvis jeg var mann, ville det ha vært lettere.» Akk ja, selv kloke hoder har sine svake øyeblikk.

Du bør selvfølgelig lese Kain. Om du bør lese Bibelen, er jeg mer usikker på. I alle fall hvis du er kvinne. Jeg gikk rett fra Kain til å lese videre i M.G. Lewis’ gotiske roman The Monk, og der fant jeg følgende dom over Bibelen:

Many of the narratives can only tend to excite ideas the worst calculated for a female breast: Every thing is called plainly and roundly by its name; and the annals of a Brothel would scarcely furnish a greater choice of indecent expressions.

Du er herved advart. Les heller Kain og The Monk. Frelst blir du neppe, men underholdningen er det ingenting å utsette på. Kanskje blir du til og med klokere, hvem vet.

Boken kjøpte jeg selv. Vel anvendte penger var det, og hvis du lurer på hvordan det gikk med Kain til slutt, kan jeg opplyse om at han nå er en fredet del av min boksamling.

Hvis noen ser meg nå

Hvis-1Benedicte Meyer Kroneberg debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er, og er blant de forfatterne jeg mener fortjener mange flere lesere. I høst utga hun sin tredje roman, Hvis noen ser meg nå, en roman jeg nominerte til Bokbloggerprisen i likhet med flere andre bloggere. Jeg kan røpe allerede nå at den bare var én liten stemme fra å komme med på longlisten. Det hadde den fortjent, for Hvis noen ser meg nå er en god roman. 

I Ingen skal høre hvor stille det er ble jeg imponert over hvor godt Kroneberg behersker barneperspektivet til åtte år gamle Hanna. I Hvis noen ser meg nå er de eneggede tvillingene Vanja og Mona noen år eldre enn Hanna, og Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Noe skjer når hun er sulten. Noe som er godt. Først kan det knipe i magen. Rumle. Det kan gjøre vondt. Men etter en liten stund blir det godt, nesten som en dur i kroppen, noe som slår seg på. Den følelsen er verdt å vente på. Hun står med Mona og de andre jentene i friminuttet og er sulten. De står og tøffer seg. Snakker om gutter. Mona prater om en av guttene i niende. Sender lange blikk bort til røykehjørnet der han står. Han er dritkjekk, sier Mona og de andre jentene nikker. Det hjelper å være sulten da, hun står bare med den duren i kroppen mens de andre snakker. Hvis hun har spist begge skivene i matpakka, er det ikke på samme måten, da har hun ikke den lette, gode følelsen i kroppen. Hun kan merke brødskivene i magen, magesekken er stinn og buksa strammer på en annen måte, den er ikke akkurat for trang, hun bare merker at den er der, at magen presser mot stoffet 

Språket i romanen er ukomplisert og direkte, og fører leseren rett inn i en ung jentes svært komplekse indre liv. Romanen er fortalt i tredjeperson, men speiler Vanjas oppfatning av verden. Den tilforlatelige tonen er både uskyldig og urovekkende samtidig.

Hun lærer. Hos helsesøster får de en brosjyre om spiseforstyrrelser. Det står at noen stikker fingeren i halsen når de har spist. Det har hun ikke tenkt på. De første gangene er det ekkelt, hun hoster og harker og mamma banker på badedøra. Hva er det du holder på med, Vanja? Men etter hvert får hun det til.

Vanja blir helt satt ut av en pubertet som voksne tenker på som naturlig, men som for henne er dramatisk fordi det er så nytt. Hun har ennå ikke lært seg å skille mellom normale erfaringer som alle skal gjennom, og alvorlige problemer som noen kanskje kunne ha hjulpet henne med hvis hun lot noen slippe inn på seg. Vanja blir overveldet av interesse fra gutter og kvinnekroppen, både sin egen og venninnenes, men bagatelliserer sult, overdreven trening og dyp ensomhet. Hun mangler språk for opplevelsen av å være avkledd, sårbar og usikker. Under overflaten ligger den altoppslukende skammen som et intenst trykk.

Vanjas problemer har ingenting med slankepress eller kroppsfokus å gjøre. Det er adskillelsen fra tvillingsøsteren hun opplever som traumatisk.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. […] Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen.

De to jentene har vært ett, forholdet uanstrengt, de har vært så like og så nære. Snakket om alt, ledd av interne vitser, ligget i samme seng, opplevd en type nærhet som bare eneggede tvillinger kan føle. Adskillelsen starter den dagen de oppdager at Vanja har vokst fortere enn Mona. Hun er høyere, og alle ser og kommenterer det. Først er det kroppene som ikke utvikler seg i takt. Deretter begynner de i forskjellige klasser på ungdomsskolen og får hvert sitt soverom. Forandringen blir påtvunget Vanja, som savner både nærheten til søsteren, og likheten mellom dem.

I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. I innlegget hos Bokstavelig talt sier Elisabeth det så presist: «Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv.» Derfor føles jakten på en identitet mer akutt og klaustrofobisk her, enn jeg ellers synes at identitetstematikken gjør. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo. Eller: Vi følger egentlig bare Vanja, og utviklingen hennes fra usikker jente til en voksen kvinne som skjelver bare litt når hun håndhilser på nye mennesker, og synes at det er greit.

Den første gangen hun er naken sammen med ham, kan hun gå over gulvet og bort for å bytte cd i cd-spilleren uten å ta på seg noe, og hun tenker at hun aldri hadde trodd det skulle være så lett.

Tittelen på romanen får mange betydninger i løpet av handlingen; alt fra Vanja som skjuler at hun kaster opp og det sterke behovet for privatliv, til den pinefulle nervøsiteten hennes i sosiale sammenhenger. Den mest interessante betydningen fant jeg imidlertid i oppfatningen hennes av Mona. Vanja klarer ikke å se Mona som bare Mona. Enten er Mona lik henne selv eller så er hun annerledes. Hun definerer seg selv, gjerne negativt, i forhold til søsteren, mens Mona som individ visst blir borte bak speilet.

Først på slutten av romanen ser Vanja henne som et eget menneske, og oppdager at hun har hatt en helt annen opplevelse av forholdet deres etter at de skled fra hverandre. Akkurat den vrien mot slutten var noe av det jeg likte best ved romanen. Jeg måtte bla meg frenetisk tilbake for å lese alle samtalene deres på nytt, for å se dem fra Monas side.

Samtidig ble jeg skuffet over at hele det svært interessante klimakset var over på knappe ti sider. Slutten kom for brått. Boken rundet av helt naturlig for Vanjas del, hun hadde kommet dit hun skulle. Men da hadde nysgjerrigheten min på Mona våknet for alvor, og den nysgjerrigheten måtte jeg dessverre la renne uforløst ut i sanden. Mona forble litt utydelig for meg, selv om jeg så konturene av henne klart nok. Ca midt i boken fikk jeg gåsehud av å lese: «Tilbøyeligheten til at eneggede får den samme problematikken er stor, sa en lege til henne en gang. Han syntes det var interessant at Mona var frisk.» Jeg savnet en ekstra utforskning av tvillingidentiteten der tyngdepunktet var flyttet til Mona, som kanskje ikke var så frisk likevel.

Uansett er det et godt tegn når jeg har ti sider igjen av en roman og gladelig hadde lest hundre sider til. Det var ikke slutten om å gjøre; romanen var god hele veien og anbefales helhjertet.

Boken fikk jeg fra Cappelen Damm. Siljes skriblerier har skrevet om den her. Og jeg skal snart lese Kronebergs andre roman, En rettferdig krig. Jeg synes du snart bør lese noe av Kroneberg, du også.

Vareopptelling

vareopptellingJeg har aldri kommet spesielt godt ut av det med Erlend Loes romaner. Verken Tatt av kvinnen eller Naiv. Super var det helt store, selv om Doppler jo var morsom. Kanskje var en skamløs og drøy kvinnelig hovedperson alt som skulle til. Jeg lo i alle fall så høyt av Vareopptelling at naboen til slutt måtte skru opp lyden på tv-en. På en fredagskveld. 

Forfatterskapet til lyrikeren Nina Faber har aldri tatt helt av. Hun har alltid vært i utakt med de rådende tendensene i lyrikken, og skrevet om «myrflangre, mønsteret i øyenstikkervinger og om været i byer hun aldri hadde vært i». Andre lyrikere har skrevet politisk, eksperimentert med form eller operert med sofistikerte triple lag av metabetydning, og oppnådd mer. Nina har hatt kronisk dårlig råd, ligget med mange (veldig mange) menn, drukket tett og fått en sønn. Hun har ikke utgitt noe på mange år, og er avskrevet av alle da hun utgir diktsamlingen Bosporos. Den får hard medfart av kritikerne, spesielt av en jypling i Universitas. Akademika avlyser Ninas opplesning i siste liten og unnskylder seg med at de skal ha vareopptelling. Nina er rasende, og finner seg ikke i behandlingen. Hun legger alle hemninger igjen hjemme, og strener ut i verden for å vise at det finnes grenser for hvordan man kan oppføre seg mot lyrikere.

Anmelderen er dessuten en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig.

Sånn, da vet dere hvor dere har meg.

Det er ikke så rart at en roman som kretser rundt forholdet mellom forfatter og anmeldere, får anmeldere til å flekke opp romanen for å finne ut hva forfatteren mon har tenkt å melde om deres litteraturkritiske bedrifter. Derfor er jeg litt overrasket over at ingen av anmelderne så langt har tatt skikkelig tak i svaret som ligger i teksten. Nina har helt rett i at anmeldere lett kan komme til å posisjonere seg på bekostning av boken de anmelder, og at de risikerer å forelske seg i både sin egen stemme og relative makt. Markeringsbehovet kan fort komme i veien for teksten de skal kritisere. Men er det den endelige dommen over anmelderne? Slett ikke. Bare se på dette:

Nina syns ikke bare det er problematisk at noen velger å være anmelder, hun syns det er direkte ynkelig. Å leve av å kommentere andres verk, som det i mange tilfeller har tatt årevis å produsere, er en svært spesiell og særdeles komplisert oppgave. Spesielt når kommentatoren selv kanskje aldri har forsøkt å skape noe av ingenting. Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet.

Nina Faber er altså en lyriker som mener at det er direkte ynkelig å være anmelder. Men Nina Faber er også en lyriker som skriver dikt om å lage eplekake, og som mener at det å «tenke ut selve eplet» er en knakende god metafor på kunstnerisk virksomhet. Anmelderne kan kanskje være kruttønner og maktsyke, men deres oppgave er nå engang å gjøre lyrikere som Nina Faber oppmerksomme på at de mangler både talent og litterært gangsyn. For eksempel på grunn av elendige eplekakemetaforer.

Både litteraturkritikken og litteraturen har sine fallgruver, men Nina Faber er neppe den rette til å bedømme hvor godt kritikerne skjøtter sitt arbeid. Hun har mer enn nok med å kave seg gjennom sitt eget skakkjørte forfatterskap. Sitatene over er gode eksempler på hvor gjennomført ironisk Vareopptelling er. Nina har en klar forståelse av hvor andres tekster kommer til kort, men hun ser ikke de åpenbare svakhetene i sine egne. Men fortelleren gjør det, og utleverer Ninas tåpelige metaforbruk for å punktere kritikken hennes av kritikerne.

Ninas erkefiende i denne omgang er studentanmelderen Roger Kulpe, en folkemordentusiastisk lyrikkanmelder som ikke engang gjenkjenner strofer fra Paul Celans legendariske «Todesfuge». Han er totalt uvitende hva lyrikk angår, og burde aldri ha anmeldt Ninas diktsamling. De er litt av et radarpar, Nina Faber og Roger Kulpe; den ene mer inkompetent enn den andre. Anmelderens faglige svakheter gjør imidlertid ikke Nina til en bedre lyriker. Det er jo synd for Nina at selv en uvitende studentanmelder som Roger Kulpe sannsynligvis har rett i det han skriver i anmeldelsen sin: «Faber har kommet til et punkt i sitt allerede ujevne forfatterskap hvor hun tydeligvis må beskyttes mot seg selv.» Alt Nina Faber sier og gjør i Vareopptelling tyder på at Kulpe har truffet spikeren på hodet, selv om dommen har sprunget ut av hans «massive uforstand».

Jeg kan ha kommet til å si tidligere at det beste jeg vet i litteraturen er upålitelige fortellere. Det beklager jeg, for det aller beste jeg vet er forfattere som bruker fri indirekte diskurs sånn som Erlend Loe gjør i Vareopptelling. For de som ikke kjenner begrepet, betyr det at stemmene til fortelleren og karakter blandes sammen slik at det er uklart hvem av dem som snakker. I tilfellet Vareopptelling er det blant annet den gjennomførte bruken av fri indirekte diskurs som gjør romanen like gjennomført ironisk.

Mye hadde endret seg siden sist. Flere toneangivende kritikere, både de hun hadde ligget med og ikke, hadde gått ut av tiden og blitt erstattet av yngre hoder som uten unntak skuet fremover og som det ikke var enkelt å få ligge med. Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker, men det hadde vært en fantastisk tid hvor grensene mellom de som skrev og de som kritiserte hadde vært deilig utydelige, ja mennesker fra begge sider, alle sider, hadde så å si vært en eneste stor familie. Praktisk og koselig hadde det vært.

Det er veldig usikkert hvem det er som mener hva her, Nina eller fortelleren. «Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker». Hvem sier det? Nina, som en forsikring om sin egen hederlighet? Eller fortelleren, som en antydning om at hun er alt annet enn hederlig? Begge to snakker her; Nina i selvforsvar, fortelleren i et slags snikete angrep på henne. De snakker med samme tunge, men fortelleren vrir på det hun sier. Som om de har en fortrolig samtale med hverandre gjennom hele teksten der Nina forsøker å overbevise fortelleren, mens fortelleren utleverer henne til leseren uten at hun skjønner det selv. Nina insisterer på sitt eget blodige alvor mens fortelleren latterliggjør henne. Fortellerteknisk er dette nydelig lesning for en ironi-fan som meg. Det gir dessuten en komisk undertone til alle Ninas (selv)høytidelige store og små slag her i verden.

Fortelleren kommer inn på begrepet kognitiv dissonans i begynnelsen av romanen, da Nina har trøblete samvittighet fordi hun lenge har foret laktoseintolerante pinnsvin med kumelk og kanskje tatt livet av dem. For meg er Vareopptelling en ikke helt velvillig fremvisning av Nina Fabers grunnleggende kognitive dissonans, for øyeblikket utløst av de negative anmeldelsene. Hun tenker én ting, handler på en måte som overhodet ikke samsvarer med det hun tenker, blir stresset av ubehaget over sin egen inkonsistens, og forsøker mer eller mindre desperat å rettferdiggjøre seg selv for å glatte over. I det ene øyeblikket tenker hun klart og fornuftig, og man forstår henne godt. I det neste øyeblikket gjør hun noe fullstendig absurd, og avdekker en forbløffende mangel på selvinnsikt. Eller fortelleren kommer inn og sparker beina ondskapsfullt vekk under henne. Nina strever, blåser seg opp, snubler og tryner, gang etter gang. For inkonsistent, det vil hun ikke være.

Fra en samtale med psykologvennen Lars, om den homofile sønnen Ludvig som plutselig er blitt hetero:

«Jeg traff ham nå nettopp. På gaten her nede. Med en kvinne.»

«Med en kvinne?»

«Syns du ikke det er litt inkonsekvent av ham?»

«Jo, det syns jeg kanskje. Men la det gå, Nina, dette finner Ludvig ut av selv. Det er ikke ditt problem.»

«Jeg leste her om dagen at sirkelen ikke er sluttet, verken biologisk eller emosjonelt, før man får barnebarn. Det sitter dypt rotfestet i oss, sto det. Da jeg leste det, kjente jeg at det antakelig er sant, og samtidig foraktet jeg meg selv fordi jeg er så konvensjonell.»

«Da er det vel bare bra at Ludvig finner seg en kvinne.»

«Hun var så vampete.»

«Det var du også, Nina.»

«Men jeg var ikke vulgær og horete.»

«Jo, det var du, om enn på en tiltrekkende måte.»

«Var jeg vel ikke.»

«Jo, det var du.»

[…] «Nei, det var jeg ikke,» sier hun med ettertrykk.

Å, som hun kaver. Med alt. Morsrollen, selvbildet, identiteten, følelser og resten av verden. Nina er ikke den hun vil være, og hun vil ikke være den hun er. Paradoksalt nok hadde Nina Faber sannsynligvis vært en langt mer interessant – og vellykket – lyriker hvis hun hadde klart å kanalisere noe av ubehaget ved dissonansen inn i diktene hun skriver. I stedet forsøker hun å utslette ubehaget ved å lyve til seg selv, slik at hun kan fortsette å skrive pretensiøse og meningsløse dikt om myrflangre, eplekaker og utsikten fra en balkong i Istanbul. Hun er ikke på utkikk etter erkjennelse eller innsikt. Hun vil helst bare danse og ha det fint. Og få selvbildet, forfatterskapet og livet til å gå opp i en deilig konsekvent helhet.

Da er det jo nærliggende å spørre hvorfor Nina Faber egentlig ble lyriker? Tja. Hun liker lanseringsfestene, opplesningene, å ligge med anmelderne. Den alternative livsstilen og mangelen på konformitet. Men hvorfor ønsker hun å skrive? Sannheten er vel at hun aldri har hatt særlig lyst til å skrive, at det snarere er kunstnerlivet og -myten som har tiltrukket henne. I samtalen med Lars avslører han et par ting som Nina selv kanskje ikke er så interessert i å ta innover seg:

I mange år nå har du følt at du skriver fordi alle andre tog har gått, og at du ikke lenger aner hva du driver med. Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.

[…] du har jo egentlig aldri likt å skrive, kanskje utenom de aller første årene, etter det har det stort sett vært mas for deg, med prestasjonsangst og pengebekymringer.

Det såreste for Nina Faber er nok ikke at anmelderne slakter diktsamlingen hennes, men at slakten konfronterer henne med at hun har brukt hele livet sitt på noe hun verken likte spesielt godt eller syntes var viktig. Ninas private vareopptelling viser at hun nå er 65 år, og at alle tog definitivt har gått. Det vil si, ikke helt. Det siste som skjer er nemlig at Nina blir påkjørt av østgående trikk utenfor Litteraturhuset, overlever mirakuløst, bare for å bli truffet av vestgående trikk rett etterpå. For å sitere en Simpsons-karakter i en liknende situasjon: «I don’t know what hurts the most, the excruciating pain or the irony. Can you believe it’s the irony?»

Jeg har fått med meg at Vareopptelling visstnok ikke er en spesielt god roman fordi den verken forandrer liv eller utvider horisonter. En av innvendingene mot den har til og med vært at den er så ironisk (!). At noen ikke klarer å verdsette en tekst som fungerer så utrolig bra på premissene den selv skaper, fordi den ikke fungerer ut fra premisser man som leser kan påtvinge den utenfra, er jo bare trist. Der er vi enige, Nina Faber og jeg. Jeg kan ikke se annet enn at Vareopptelling er en vellykket roman, og at det er nettopp ironien som gjør den så vellykket. Ironien fungerer på alle plan; fortellerteknisk, på setningsnivå, tematisk, i hovedpersonens indre og i relasjonen mellom karakterene.

Da er jeg fornøyd. Så fornøyd, faktisk, at jeg nå tviler litt på hvor god vurderingen min av Naiv. Super og Tatt av kvinnen var. Jeg leste begge som tenåring, og jeg er usikker på hvor velutviklet den ironiske sansen var i min umodne tenåringshjerne. En ting er sikkert: Hvis du mangler humoristisk sans generelt og sans for ironi spesielt, trenger du ikke å lese Vareopptelling. Les heller en diktsamling om myrflangre.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.