Stikkord: Agatha Christie

P.D. James om detektivromanen

Jeg kommer ikke på noen nålevende krimforfatter som nyter så stor respekt som P.D. James. I skrivende stund er hun 92 år gammel, men ga imponerende nok ut sin hittil siste krimroman, Death Comes to Pemberley, så sent som i fjor høst. Jeg har i tillegg lest An Unsuitable Job for a WomanA Mind to Murder og The Black Tower. Og nå også Talking about Detective Fiction (2009), hvor James skriver om den klassiske detektivromanens utvikling.

James har avgrenset seg til å skrive om den britiske detektivromanen slik vi kjenner den fra Sir Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, Dorothy L. Sayers m.fl., men hun tar også en avstikker til USA og blant andre Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Stor plass vies den såkalte «Golden Age» på 1930-tallet, da detektivromanen var umåtelig populær og geskjeften virkelig blomstret. Men James gjør seg også tanker om hvordan en god detektivroman bør være, og hvorfor det er en sjanger folk enten liker eller ikke. Hun presiserer at hun ikke skriver om Sherlock Holmes og Miss Marple som en kritiker, men som en beundrer av sjangeren og sine forgjengere. James skriver heller ingen avhandling om temaene, noe som gjør boken både lærerik og underholdende. Og lettlest. Overraskende lettlest til James å være.

Det var mye jeg likte med James gjennomgang av klassisk krim, men best av alt likte jeg stilen hennes. Jeg syntes den var enda bedre enn hennes skjønnlitterære stil. James skriver respektfullt, klokt, reflektert og underfundig om forfatterskapene hun tar for seg, og kunnskapen hennes formelig siver ut av sidene, uanstrengt og lærd. James er rett og slett så gjennomført sofistikert og dannet som kun et medlem av det britiske aristokratiet kan være. Ja, for den offisielle tittelen hennes er Baroness James of Holland Park. Baronesse James sitter for øvrig også i the House of Lords i det britiske parlamentet som «life peer» for de konservative, i tillegg til å skrive mordmysterier. Hvor kul er det mulig å være?

«To say that one cannot produce a good novel within the discipline of a formal structure is as foolish as to say that no sonnet can be great poetry since a sonnet is restricted to fourteen lines – an octave and a sestet – and a strict rhyming sequence. And detective stories are not the only novels which conform to a recognised convention and structure. All Jane Austen’s novels have a common storyline: an attractive and virtuous young woman surmounts difficulties to achieve marriage to the man of her choice.»

Det er helt spesielt å lese argumenter i krimsjangerens favør som er basert på sonnetter og Jane Austen. Kriminallitteraturen har alltid vært og blir fortsatt definert som annenrangs skjønnlitteratur, og som vesentlig annerledes og mindreverdig enn andre romaner. At James bruker det ypperste innen diktekunsten og litteraturen for å bevise sitt poeng, kan jeg bare bøye meg i støvet for. Om hun ikke overbeviser alle, lykkes hun i det minste med å gi krimskeptikere en vrien utfordring når det kommer til å forklare hvorfor krim er dårlig litteratur per definisjon. Ikke at det er umulig, men du bør ha en temmelig bred (kriminal)litterær kompetanse for å motbevise hennes «octave and a sestet»-teori og unngå kategorien «foolish». Nevnte jeg hvor kul hun er?

Samtidig går utfordringen vel så mye i krimforfatterens retning, som verken kan eller skal slippe unna med dårlig språk og lite troverdige karakterer og plott bare fordi de skriver krim. Hvis krimbøker skal vurderes som annen skjønnlitteratur, må forfatterne også strekke seg etter de samme kvalitetskriteriene. Hva disse kriteriene går ut på, har James mye å si om både i historisk og moderne sammenheng. Det pussigste må være det redaktør Ronald Knox definerte i 1929: «No Chinamen must figure in the story.» Rule Britiannia. Selv ikke krimromanene unnslapp britisk kolonialisme i «the Golden Age».

Og da er vi inne på det som kanskje er mest spennende med boken, nemlig James’ evne til å kontekstualisere kriminallitteratur som tilsynelatende foregår i sitt eget univers, uten noen tilknytning til leserens virkelighet. For en moderne leser vil romanene til Agatha Christie og Raymond Chandler kunne virke enten herlig eller irriterende verdensfjerne. Men begge forfatterne speiler samfunnene og tiden de skrev i, selv om dette er mer tydelig hos Chandler. Mens den britiske krimlitteraturen stort sett gjenopprettet ro og orden på den idylliske engelske landsbygda for å gi leseren følelsen av at det fantes godhet og rettferdighet i en ellers problematisk verden, gjorde den hardkokte amerikanske krimhelten et fåfengt forsøk på å bekjempe sitt samfunns problemer med korrupsjon og lovløse tilstander.

Når James går tilbake til Storbritannia i Christies gullalder og minnes hvordan folk levde og tenkte på den tiden, blir hennes litterære univers imidlertid mer forståelig. Verdenskrigene, moderniseringen og kolonialiseringens etterdønninger; den britiske leseren lengtet seg inn i et St. Mary Mead hvor alt forblir som det alltid har vært. Denne konteksten handler spesielt om kvinners vilkår, og hvor hårreisende skjev fordelingen mellom kjønnene var etter at hele tre millioner «overflødige» kvinner satt igjen etter første verdenskrig, med få muligheter for både arbeid og ekteskap. Noe som gjør den fenomenale suksessen til kvinnelige forfattere som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, Josephine Tey og Ngaio Marsh ekstra spesiell. James forklarer også hvordan deres litteratur viser frem kvinners vilkår selv om det ikke er det de forsøker å gjøre. De plasserte simpelthen handlingen i verden de så rundt seg. Det er først i ettertid at man kan analysere samfunnet de levde i gjennom bøkene deres, som ifølge James er et bedre materiale enn de fleste populære sosialhistorier kan tilby.

Men det er som sagt slike ting som ettertiden ser, for der og da var kriminalromanens primære oppgave den samme som i dag: Å underholde leseren. Det er også noe av grunnen, ifølge James, til at språklige kvaliteter og psykologisk dybde ofte måtte vike til fordel for plottet. Leserne forventet et skikkelig saftig plott, og sannsynlighetsprinsippet måtte virkelig ikke komme i veien for sensasjonslysten og gleden over en snedig og intrikat gåte.

«Readers of the 1930s expected that the puzzle would be both dominant and ingenious, and that the murderer in his villainy would exhibit almost superhuman cunning and skill. It was not sufficient that the victim should be murdered; he must be ingeniously, bizarrely and horribly murdered. Those were not the days of the swift bash to the skull followed by sixty thousand words of psychological insight.»

Det tilfører James sine refleksjoner en ekstra dimensjon når man tenker på at hun ble født samme år som Agatha Christie debuterte med Styles-mysteriet i 1920. James husker «the Golden Age», og hvordan det var å lese mange av bøkene for første gang. Jeg er virkelig glad for at hun bestemte seg for å skrive om det. Og enda gladere for at jeg leste.

Talking about Detective Fiction gir en velskrevet og underholdende innføring i de mest betydningsfulle krimforfatterne fra Sir Arthur Conan Doyle og første halvdel av 1900-tallet. Hele fem av forfatterne er for øvrig godt representert på 1001-listen. I tillegg kan man få noen gode tips om krimforfattere man kanskje ikke har hørt om før. Jeg har allerede bestilt The Case of the Gilded Fly (1944) av Edmund Crispin, debuten til en forfatter som ifølge James skal være sjeldent vittig. Det får bli min sommerlektyre.

Marslesning

Det nærmer seg påske, en tid mange bruker til å gå på ski, spise appelsiner eller se seg rundt i verden. For meg er påsken ensbetydende med påskekrim. Når jeg er hjemme i nord på påskeferie blir det litt krim i bokform og mye krim på tv – helst Agatha Christie og P. D. James på dvd. Men i år blir det bypåske på meg, og da regner jeg med at det bare blir krim i bokform. Hvorfor jeg snakker om påskekrim i mars, en måned før påske? To grunner. En: Jeg rekker ikke å lese så mye de få dagene påsken varer og må derfor trekke den ut. To: Jeg liker krim så godt at jeg gjerne trekker den ut en måned eller to, og jeg tyvstarter allerede nå.

I år skal jeg prøve å organisere lesingen litt bedre, slik at jeg kan få den herlige følelsen av å lese krimroman etter krimroman og komme inn i en jevn flyt av mord og mysterier uten for mange avbrytelser av andre bøker. Etter å ha tatt en gjennomgang av det som står i hyllene, krysser jeg imidlertid fingrene for at jeg ikke vil bruke altfor mye tid på valgets kvaler, for her er det mye som frister.

Birger Baugs tredje krimroman utgis neste uke. De to første var fulltreffere, og den nye boken Død sjel er en av ytterst, ytterst få bøker jeg kommer til å begynne på i samme øyeblikk som jeg river den ut av emballasjen. Når boken er ferdiglest, kommer jeg sannsynligvis til å angre på at jeg ikke sparte på den. Agatha Christie sparer jeg derimot på, for hun er dronningen av påskekrim og skal leses i selve påsken. Å innlede med Poirot en måned for tidlig vil være omtrent like ødeleggende for høytidsstemningen som å åpne alle lukene i adventskalenderen første desember.

Men hva skal leses mellom Birger Baug og Agatha Christie? Jeg refser meg selv stadig vekk (både i blogginnlegg og på privaten) fordi jeg kjøper flere bøker enn jeg rekker å lese. I slike stunder som dette blir jeg imidlertid glad for at jeg har en svært omfangsrik boksamling. Jeg har uleste krimbøker oppstilt på rekke og rad, og kan velge og vrake ut fra hva som frister mest i øyeblikket. Og etter en kjapp inspeksjonsrunde har jeg oppdaget mye som frister. Elizabeth George, Jørn Lier Horst, Leif GW Persson, Dennis Lehane, Unni Lindell, Georges Simenon, Alistair MacLean, Kurt Aust, Emilio Calderón, Åsa Larsson og Knut Faldbakken. Bare for å nevne noen.

Innimellom krimlesingen skal jeg også gi lesesirkelboken i mars et hederlig forsøk. Det er Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame, og flere av deltakerne har så langt gitt tilbakemeldinger om at den er tunglest. I så fall er det bare én ting å gjøre: Lese et par kapitler om dagen som en avveksling til mer lettleste bøker, og håpe at den tar seg opp etter hvert. Så populær som den boken har vært i over 150 år, nekter jeg å tro at den er gjennomført kjedelig.

Utover det skal jeg fortsette å lese i bøker jeg allerede har begynt på. Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad leste jeg ferdig i går. De jeg skal fullføre denne måneden er Charles Dickens’ Store forventninger og Federico García Lorcas Sigøynerballader. Ikke en novelle, sakprosabok eller skuespill i sikte denne måneden heller. Jeg får stole på at inspirasjonen kommer med sommeren.

Dere har nå mulighet til å stemme på lesesirkelboken for mars neste år. Alle alternativene er skrevet av mannlige forfattere og er hentet fra femtitallet. Jeg oppdaget for sent at påsken er i mars neste år, ellers skulle jeg ha gitt dere tre krimalternativer å stemme på. Slik det er nå, er det kun Friedrich Dürrenmatts bok som er krim. De som ønsker krim kan derfor stemme på den. De av dere som er mindre begeistret for krim kan velge mellom Ralph Ellisons roman om raseskiller i USA og Chinua Achebes bok om kolonialismen i Nigeria. Rasespørsmål eller krim, med andre ord.

Er det flere enn meg som begynner å komme i krimmodus?

Guds kvern maler langsomt

Simeon Lee er en gammel og ondskapsfull millionær. Han bor i godset sitt sammen med eldstesønnen Alfred og hans kone Lydia. Det nærmer seg jul, og Simeon Lee har invitert barna sine hjem til julefeiring. David har ikke vært hjemme i de tjue årene som har gått siden moren døde, men kona Hilda overtaler ham til å reise slik at han kan forsones med faren. Politikeren George kommer med sin mye yngre modellkone Magdalene, utelukkende fordi de er avhengige av den gamles økonomiske underhold. Men Simeon Lee har planlagt en overraskelse. Den fjerde broren Harry, familiens sorte får og den fortapte sønn, vender hjem fra utlandet etter tjue år i unåde. Og Simeon Lee har klart å oppspore det foreldreløse barnebarnet Pilar Estravados fra Spania, hvor datteren Jennifer Lee i sin tid giftet seg med en spanjol. Samtidig dukker den mystiske Stephen Farr opp på døren, og presenterer seg som sønn av Simeon Lees avdøde forretningspartner i Sør-Afrika.

Men Simeon Lee har ikke invitert alle slektningene for å feire hyggelig familiejul. Tvert imot ønsker han å sette familiemedlemmene opp mot hverandre ved å trykke der det gjør vondt. Alle har et svakt punkt. George er grisk og gjerrig, med en kone som har både dyre vaner og stor gjeld. David hater faren intenst fordi han mener at det er farens skyld at den forgudede moren døde med et knust hjerte tjue år tidligere. Det fortærende hatet brenner like ufortrødent i ham til tross for tiden som har gått. Alfred forguder faren, men hengivenheten hans blir utelukkende møtt med hån og forakt. Simeon Lee legger demonstrativt sin elsk på nykommerne Harry og Pilar, og temperaturen i huset stiger faretruende når han annonserer at begge skal flytte hjem. Så tilkaller han hele familien til rommet sitt mens han ringer til advokaten og annonserer at han akter å gjøre drastiske endringer i testamentet sitt i romjulen.

Samme kveld høres et voldsomt spetakkel og et hyl fra Simeon Lees soveværelse i andre etasje. Hele familien kommer løpende fra hver sin kant, men døren er låst. Innenfor ligger Simeon Lee med overskåret strupe i et kaos av knuste gjenstander og møbler. Døren er låst fra innsiden, men det finnes ingen kniv. Bare en liten gummilapp og en trebit. Og sjokkerende mengder blod.

Poirot blir tilkalt for å bistå politibetjent Sugden i jakten på morderen. De kommer raskt frem til at det må være et av familiemedlemmene. Men hvem av dem? Ble Simeon Lee drept på grunn av arv eller hevn? Eller var det begge deler? Og ikke minst: Hvordan i alle dager har drapsmannen gjennomført den bisarre ugjerningen?

Jeg har hittil lest 32 Agatha Christie-romaner, og Guds kvern maler langsomt er en av de beste. Alle karakterene er mistenkelige, siden hver enkelt har sin grunn til å ville ta livet av Simeon Lee. Men det som gjør boken mer interessant enn vanlig er Poirots påstand om at svaret er å finne i den gamle mannens karakter. Som tittelen avslører, kretser alt rundt Simeon Lees personlighet og handlinger: Guds kvern maler langsomt, men den maler uhyre fint. Poirot mener at den gamle mannens tålmodige hevngjerrighet har gått i arv til barna hans. Mistankene dreier seg om arv i dobbelt forstand, både penger og personlighet. Hva har Simeon Lee gjort som førte til at han ble drept?

Det som gjør boken mye bedre enn den gjennomsnittlige Christie-romanen, er at karakterenes motiver utforskes i større grad. Denne hevngjerrigheten som dukker opp uansett hvor man snur seg, og hatet som brenner under den siviliserte overflaten. Alibiene som stort sett ikke holder mål, og tvilen på hvorvidt halvparten av karakterene virkelig er den de gir seg ut for å være.

Siden ledetrådene peker i alle retninger gjennom hele romanen, var jeg ikke i nærheten av å gjette hvem som var morderen. Selv om jeg mistenkte alle, ble jeg så blind av de ulike teoriene jeg hadde tenkt ut at jeg helt overså løsningen. Jeg burde ha lært meg å gjennomskue Agatha Christies grep til nå, men jo flere Christie-romaner jeg leser, desto flere utspekulerte alternativer klarer jeg å pønske ut mens jeg leser. Og om det var vanskelig å gjette seg til morderens identitet, var det helt umulig å gjette hvordan selve drapet var gjennomført.

Agatha Christie gjør for eksempel utstrakt bruk av det Roland Barthes kalte virkelighetseffekten for å lure leseren. Kort oppsummert er virkelighetseffekten det man får når en bok inneholder detaljer og beskrivelser som ikke har noen betydning for historien for øvrig. Detaljene er der kun for å gi inntrykk av virkelighet, for at det som beskrives skal virke realistisk for leseren. Spesielt i krimromaner brukes uvesentlige detaljer ofte for å understreke troverdigheten i boken. Vi får vite relativt mye om karakterer, åsted og omgivelser som godt kunne vært fjernet uten at det hadde hatt noen betydning for romanen. Andre krimforfattere bruker i hovedsak detaljene for å oppnå en realistisk effekt. Agatha Christie bruker detaljene for vekselvis å avsløre og tildekke morderens identitet. Karakterenes gester, klesstil, stemmer, mimikk, kommentarer og kroppsspråk beskrives her ikke for å gjøre karakterene mer levende, men for indirekte å fortelle oss hvem som er morderen. Hun avslører hvem morderen er, samtidig som hun sprer om seg med så mange detaljer at man ikke skjønner det før etterpå.

Detaljene bruker hun også til å leke seg med plottet. Hun gir inntrykk av at boken handler om for eksempel en arvestrid ved at alle karakterer kun fokuserer på penger. Med jevne mellomrom legger hun inn detaljer som forteller en helt annen historie, for eksempel sjalusi, men historien fortelles så tilforlatelig og gjennom så små detaljer at man ikke legger merke til det før den endelige avsløringen. Én historie fortelles på overflaten, for å trekke oppmerksomheten vekk fra den andre historien det egentlig handler om. Rent fortellerteknisk er det ikke mange forfattere som kan utkonkurrere Agatha Christies utspekulerte grep.

Apropos forrige innlegg jeg skrev om Poirot, hvor bartestell ble viet stor plass, kan jeg ikke unnlate å ta med de fine referansene til mustasjer i denne boken. Slik går det nemlig når Poirot møter sin overmann hva mustasjer angår:

Poirot bukket lett, samtidig som han, sin vane tro, merket seg den annens utseende. Han så at det var en høy mann, med rette skuldre og militær holdning, ørnenese, kraftig hake og en praktfull brun mustasje. Sugden stirret stivt på Hercule Poirot etter presentasjonen. Og Hercule Poirot stirret stivt på Sugdens mustasje. Dens prakt syntes fullstendig å fascinere ham.

Noen dager senere:

Poirot fortsatte, med et lite snev av misunnelse: «Det er sant, mustasjen Deres er praktfull… Si meg, bruker De en spesiell pomade

«Pomade?! Hva tar De meg for?»

«Hva bruker De da?»

«Bruker? Ingen ting. – Den – den bare vokser

Poirot sukket. «De er en naturens yndling.» Han strøk sin egen, flotte, svarte mustasje, og sukket igjen. «Det hjelper ikke hvor kostbare ingredienser man bruker,» sa han, «men dette midlet som etter sigende gjengir håret dets naturlige farge og opprinnelige glans, reduserer i noen grad hårets kvalitet.»

Sugden, som åpenbart ikke interesserte seg for hår- og skjeggproblemer, fortsatte på sin trege måte…

Vi har alle vårt å stri med.

Hevngjerrige karakterer og mistenkte i bøttevis, ondskapsfulle gamlinger, lukket rom-mysterium og uforklarlig drapsmetode, flotte mustasjer og referanser til bibelhistorier og Macbeth; Guds kvern maler langsomt inneholdt alt jeg kan ønske meg av en kriminalroman.

Veien gjennom skogen

Inspektør Morse er på en av sine sjeldne ferier i Dorset når politiet i Oxfordshire mottar et dikt fra en anonym avsender hvis innhold er relatert til en uoppklart forbrytelse. Året før forsvant den unge svenske studenten Karin Eriksson i nærheten av Woodstock, og siden har ingen sett henne. Ryggsekken hennes ble imidlertid funnet i veikanten utenfor Oxford, og politiet har derfor hele tiden mistenkt at hun er blitt drept. Diktet politiet mottar har klare referanser til «the Swedish daughter», men på grunn av ferieavvikling blir det først fortgang i sakene når politimesteren mottar enda et brev: «Hvorfor gjør De ingenting med brevet mitt? – Karin Eriksson». Kulturredaktøren i The Times kontaktes for bistand til å tolke diktet. Avisen trykker diktet i sin helhet, og i de påfølgende ukene trykkes også lesernes tolkninger av diktet jevnlig i avisen. Overkonstabel Lewis lykkes i å overtale Morse til å avbryte ferien sin for å lede etterforskningen og letingen etter Karin Erikssons lik i skogene rundt Oxford. Morse gjør i løpet av få dager større oppdagelser enn hans forgjenger, førstebetjent Johnson, har klart på et år. Men oppdagelsene bidrar bare til å øke forvirringen rundt hva som egentlig skjedde den dagen Karin Eriksson forsvant.

Dette var mitt første møte med Colin Dexter og hans inspektør Morse, og det var en fornøyelse fra begynnelse til slutt. På omslaget i min utgave av boken står det at Dexter «leste sine første krimbøker da han var på ferie i Wales med familien, og tenkte ‘dette kan jeg gjøre bedre selv'». Nå nevnes det ikke hvilke krimbøker Dexter hadde lest, men jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Veien gjennom skogen er en av få politikrimbøker hvor språket er viet like mye oppmerksomhet som i annen skjønnlitteratur, og resultatet er en velskrevet krimroman fullspekket med den tørrvittige humoren som britene er så gode på:

Alt og alle fikk skylden i tur og orden: politiet, foreldrene, lærerne, kirken, lavkonjunkturen, arbeidsledigheten, mangelen på fritidstilbud for ungdom, bilfabrikantene, været, fjernsynet, bryggeriene, venstreorienterte sosialarbeidere og høyreorienterte sosialarbeidere. Arvesynden høstet også mange stemmer, og til og med Djevelen fikk en.

Som halvparten av sine politikrimkollegaer er Morse svært glad i noe å drikke, og han hevder blant annet at «å drikke er som å puste, faktisk». Han inntar gjerne sine kalorier i flytende form, som han sier, istedenfor å spise, og anbefaler en favorittvin ved å si at «man trenger mye av den. Den er ikke så bra i små mengder». Morse ser ut til å tenke bedre så lenge promillen er jevn, og trives med det. Men Morse er ikke mindre glad i damer. Han sjarmerer de fleste damene han treffer i boken i senk, og når han i slutten av boken går til sengs med en ikke navngitt av dem, må jeg fundere litt før jeg bestemmer meg for hvem den mest sannsynlige kanditaten er.

Som etterforsker fremstår Morse som en impulsiv og intuitiv etterforsker, men han har helt klart mye til felles med Agatha Christies Poirot. Han får med seg ting som andre overser, og elsker en skikkelig gåte. Han er observant, kløktig, gretten og sær, og går løs på etterforskningen med glød og iver. Hans faste makker Lewis er derimot omgjengelig og blid, men ikke i nærheten så skarp som Morse. Ikke ulik Poirots trofaste kaptein Hastings, faktisk.

Plottet i boken sitter veldig godt, og det legges ut så mange forvirrende ledetråder underveis at det bare var en liten del av løsningen jeg klarte å gjennomskue på forhånd. Ellers var jeg stort sett like forvirret som Lewis. Det er et vanlig grep i krimromaner at leseren får vite mer enn etterforskerne, noe som for min del medfører en god del frustrasjon og kjedsomhet mens jeg venter på at etterforskerne omsider skal ta meg igjen. Her er det motsatt. Allerede litt over halvveis i boken har Morse løst mesteparten av gåten. Han forteller hva han vet til Lewis, men leseren får ikke vite noe som helst. Dette er et godt grep som pirrer nysgjerrigheten ekstra. Dexter veksler også mellom mange synsvinkler, avisinnlegg og dagboknotater, og det er mye av den tilsynelatende uskyldige informasjonen vi får som viser seg å være viktige ledetråder i gåten. Dette var en bok jeg brukte god tid på, og det var det verdt. Den var spennende, men sjelden så spennende at jeg begynte å sluke setningene.

Som kulturinteressert er det spesielt morsomt med alle referansene til litteratur, musikk og arkitektur som boken inneholder. Hvert av de 69 kapitlene innledes av sitater, som både er relevant for selve kapitlet, men også morsomme å lese i seg selv. Som for eksempel disse: «Ethvert hustak er en fryd for øyet, helt til det løftes av – da finner vi tragedier og jamrende kvinner og ektemenn med harde blikk” (Ralph Waldo Emerson). «Hva er en komité? En gruppe uvillige, utvalgt blant de udugelige, til å gjøre det unødvendige” (Richard Harkness).  Og favoritten min: «Den som leser og ikke blir klokere, ser sjelden noen mangel ved seg selv, men klager i stedet over vanskelige ord og uklare vendinger og spør hvorfor man skriver bøker som andre ikke forstår” (den alltid like fantastiske Samuel Johnson).

Veien gjennom skogen er en bok som trygt kan anbefales til både de som liker krim, og de som ikke gjør det.

Poirot løser gåten

Påsken er rett rundt hjørnet. Krim skal leses, Poirot er på tv, og jeg ligger på etterskudd i årets novelleutfordring. Hva passer da bedre enn å hente frem en av Agatha Christies mange novellesamlinger med Poirot i hovedrollen? Poirot løser gåten er nylig utgitt i en ny, feiende flott pocketutgave fra Aschehoug. Jeg ble litt skuffet over at designet er hentet fra de engelske nyutgivelsene, for jeg var forberedt på å juble over at norsk bokdesign endelig har tatt seg opp. Uansett: Boken heter egentlig Poirot’s Early Cases (1974) og består av femten noveller.

For de leserne som i likhet med meg har sett utallige Poirot-episoder på tv, vil mange av novellene i samlingen være kjent. Novellene er nemlig brukt som utgangspunkt for manus i BBCs produksjoner, blant annet “Mordet på seiersballet”, “Mysteriet i Cornwall” og “Kløverkonge”. I ondskapsfulle øyeblikk mistenker jeg at novellene ble noveller istedenfor romaner fordi Agatha Christie innså at plottet ikke var spennende nok til å tåle utbrodering. Derfor er mange av dem faktisk mer spennende å se filmatisert. Men de er likevel artig lesning, spesielt hvis man har få sammenhengende lesetimer til disposisjon og ønsker en god, gammeldags påskekrimstemning likevel.

I Agatha Christies krim blir man ofte overrasket over hvem forbryteren er, men man blir sjelden overrasket over motivet for forbrytelsen. Det dreier seg enten om arv, hevn eller simpelthen å rydde folk av veien fordi de vet for mye. Den skyldige er nesten uten unntak iskald, beregnende og slu, og går ikke av veien for å prøve å kvele Poirot foran femten vitner idet sannheten avsløres.

Det jeg merket meg med novellene i denne samlingen, var at de faste karakterene kommer mye tydeligere frem enn i romanene. Og novellene er svært gode eksempler på den fortreffelige sansen for humor Agatha Christie skriver med. Humor er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med fortidslevningene som befolker bøkene hennes, men følgende tekstutdrag kan kanskje bidra til å endre på oppfatningen av akkurat dét.

En mann for sin bart

«Er du sikker på at barten min ser ok ut, Hastings?»

I en av de første novellene får vi en god beskrivelse av Hercule Poirot, sett gjennom øynene til hans trofaste venn og side kick kaptein Hastings:

«Min lille venn, som vanlig meget pertentlig og elegant, med sitt eggformete hode bøyd litt til siden, var opptatt med å behandle barten sin med et nytt pomadeprodukt.»

Med unntak av sin evne til å oppklare de mest intrikate mysterier, er det to ting Poirot er lidenskapelig opptatt av: Pedanteri og mustasjen sin. Han klarer til og med å fylle hele dager med slike sysler:

«Min garderobe, Hastings. Om jeg ikke er på villspor, fins det en fettflekk på den nye grå dressen min – en enslig flekk, må jeg innrømme, men det er nok til å skaffe meg hodebry. Og så er det vinterfrakken min – jeg må henge den vekk i kamferpose. Og så tror jeg – ja, jeg tror virkelig det – at tiden er moden for å stusse barten min – og når det er gjort, må den pomadiseres.»

Så viktig er det for Poirot å stelle barten og garderoben sin at han bestemt erklærer at det kun er en affære hvor nasjonens sikkerhet står i fare som kan trekke oppmerksomheten hans vekk fra stussing og flekkfjerning. Poirot er i sannhet en mann som vet hvordan man skal prioritere.

De fleste av novellene og romanene om Poirot inneholder referanser til det samme. Et sted foreleser han til og med nedlatende og hoderystende om andre herremenn som ikke pleier sin mustasje på riktig vis (skandale!), for ikke å snakke om menn uten mustasje! Han blir omtrent like opprørt over manglende bartestell som han blir over kyniske drapsmenn.

Derfor er det ekstra lattervekkende når en mann han skal oppklare et mysterium sammen med er så frekk at han foreslår at Poirot bør fjerne barten for anledningen:

«Og kan du tenke deg, Hastings, denne herr Pearson fikk den mest forrykte idé! Han snakket om å iføre seg en forkledning – ja, han foreslo til og med at jeg – jeg skulle – jeg kan nesten ikke få meg til å si det – skulle rake av meg min mustasje! Jeg påpekte at det både var latterlig og meningsløst. Man tilintetgjør ikke et vakkert klenodium av ren skjødesløshet. Dessuten, hvorfor skulle ikke en belgisk herre med mustasje like så godt føle trang til å oppleve livet og røke opium som en mann uten mustasje?»

Enda morsommere enn Poirots rystede reaksjon på herr Pearsons skammelige, ubehøvlede forslag, er tanken på en opiumsrøykende Poirot. I de utallige Poirot-historiene jeg har lest, inntar Poirot sjelden mer enn et lite glass solbærtoddy. En trang til å sprenge grenser og leve livet er dessuten neppe det man assosierer med en liten pertentlig mann som gjerne bruker en hel dag på å stelle garderoben sin. Veien fra solbærtoddy til opiumsrøyking er for de fleste forholdsvis lang, bortsett fra i Poirots lille eggformete hode.

Kaptein Hastings og Frøken Lemon

Men Poirot er ikke alene om å være en figur man kan smile av. I duoen Poirot-Hastings har Agatha Christie satt sammen to vidt forskjellige typer, og man kan bare undre seg over hvordan de klarte å finne tonen. Mens Poirot er sjeldent skarp og lett klarer å se sammenhenger i selv de mest innviklede saker, er Hastings en naiv og lettlurt herremann som alltid dømmer folk etter utseendet. Og stoler fullt og fast på sine egne førsteinntrykk. Han kan bli helt sjokkert over Poirots mistanker mot en vakker kvinne, dersom Hastings synes at hun virker sympatisk. Da kan han komme med utbrudd som dette: “Gode Gud, Poirot! De kan da vel ikke mene at den vakre og sjarmerende unge damen skulle være i stand til å myrde noen?!” Og bli helt sjokkert når det viser seg at den vakre unge damen det er snakk om har myrdet opptil flere nære slektninger uten den minste antydning til anger.

Men i samlingens siste novelle – “Gror det godt i hagen din?” – får man en pekepinn på hvorfor Poirot setter så stor pris på sin gode venn. Her er Hastings av ukjent grunn fraværende, noe Poirot beklager seg over:

Poirot sukket. “Å, hvor jeg savner min venn Hastings. Han hadde en sånn livlig fantasi. Han var så romantisk! Riktignok var hans fantasifulle slutninger alltid feilaktige – men bare det var en rettesnor.”

En tvilsom kompliment. Men sjelden er noen mer på villspor enn kaptein Hastings, så det er godt oppsummert av Poirot.

Faktisk er denne siste novellen et av høydepunktene i samlingen, for Christie er ikke stort nådigere i beskrivelsen av Poirots privatsekretær frøken Lemon. I tv-serien er frøken Lemon fremstilt som en profesjonell og sympatisk kvinne som tilfredsstiller Poirots krav til pedanteri, samtidig som hun trekker på smilebåndet av hans mange luner. I denne novellen blir hun imidlertid fremstilt som hakket verre enn Poirot:

Frøken Lemon var åtteogførti år gammel med et lite vinnende utseende. Det inntrykk man fikk av henne, var en knokkelhaug som var slengt sammen på måfå. […] Hun var nærmest den fullendte maskin, fullstendig og vidunderlig uinteressert i enhver form for menneskelige problemer. Hennes store lidenskap i livet var å perfeksjonere et arkiveringssystem som ville overskygge alle andre arkiveringssystemer og få dem til å forsvinne under glemselens slør. Hun drømte om et slikt system om natten.

Agatha Christies karakterer er sjelden troverdige eller tredimensjonale. Men hun er veldig god på typer fra det britiske samfunn som er lett gjenkjennelige. Du finner som regel en selvgod lord eller lady, en fjollete tjenestepike, en vulgær kokkepike, en beskjeftig gammeljomfru, en rødmusset og brautende jovial oberst eller major, noen jålete nyrike unge damer og herrer, en velinformert butler og en drøss sladderaktige nabokjerringer. Karakterer som stort sett bare har én ting til felles: Skepsisen til pertentlige små europeere med eggformete hoder, rar aksent og velstelte mustasjer.