Kategori: Ukenytt

Uke 45

Det har vært en god leseuke, og jeg begynner virkelig å komme i siget. Nadine Gordimers Bevareren ble endelig lest ut etter å ha hengt over meg i et halvt år. Boken var egentlig ganske god, men fortellerteknikken trakk kraftig ned. Jeg er glad jeg leste den ferdig, men enda gladere for å være ferdig med den. Det må nok gå noen år før jeg prøver meg på noe annet av henne. Etter å ha lest ut Bevareren fikk jeg overveldende lyst til å lese Harry Potter, sannsynligvis inspirert etter å ha sett første Harry Potter-film på tv forrige helg. I dag leste jeg ferdig bok nummer to, Harry Potter og mysteriekammeret. Jeg likte den bedre enn første bok, og satser på at serien fortsetter sånn. De fem siste bøkene er nå anskaffet – den ene tjukkere enn den andre.

Nytt i bokhyllen siden sist er dessuten tre dokumentarbøker. Et av mine lesemål for 2012 skal være å lese flere bøker om temaer som opptar meg, og jeg har tyvstartet allerede. Jeg og Ingalill skal på Litteraturhuset neste lørdag for å høre Lisa Bjurwald snakke om rasisme i Europa, og jeg forbereder meg ved å lese boken hennes Europas skam – Rasister på frammarsj. Boken ble utgitt nå nylig, og er brennaktuell med tanke på 22. juli. Forhåpentligvis rekker jeg å lese hele innen lørdag, samtidig som jeg må lese Väinö Linnas Ukjent soldat tidsnok til bloggdato i lesesirkelen på søndag.

De to andre nye dokumentarbøkene er Ann Heberleins Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve og En liten bok om ondskap. Heberlein er teolog og debattant og reflekterer i disse bøkene om livet og døden i tilknytning til hennes personlige erfaringer med selvmordstanker og sin bipolare lidelse, og hvilken likegyldighet i samfunnet som skal til for at onde handlinger som folkemord, mord, voldtekter og barnemishandling skal kunne utføres. Jeg gleder meg til å lese.

Neste uke legger jeg ut lesemålene mine for 2012, de er nesten helt klare. Nå kaller bøkene og middagen. Ha en fortsatt fin søndag!

Uke 44

Dette fortjener nesten et eget innlegg: Jeg har bare hundre sider igjen av Nadine Gordimers Bevareren! Hvis jeg fortsetter i samme tempo som nå, er jeg ferdig med den i løpet av et par dager. Man må kunne si at Bevareren er lesesirkelboken fra helvete, tunglest og vrien. Jeg liker andre halvdel bedre enn første, sannsynligvis fordi jeg nå klarer å følge Gordimers stadige og brå perspektivskifter uten å falle helt ut. Men mest av alt liker jeg den bedre fordi boken nå nærmer seg slutten. Bevareren ligger godt an til å komme med på listen over årets tre dårligste leseropplevelser, sammen med Marguerite Duras’ Elskeren og Knut Hamsuns Rosa.

Noe annet som fortjener et eget innlegg er at jeg har møtt Silje fra Siljes skriblerier! Anledningen var Bookcrossing-møte på onsdag, og det var kjempegøy å møte Silje og Ingalill samtidig. Silje er en av mine favorittbloggere, fordi hun alltid skriver så gode, grundige og spennende innlegg. Ikke overraskende var hun like koselig på ordentlig som på nett, så dette prosjektet med å treffe bokbloggere på ordentlig er så langt en dundrende suksess. Dessuten er det flust av andre hyggelige bokelskende mennesker på møtene, og etter induktiv metode konkluderer jeg nå med at bokfolk er bra folk. Jeg og Ingalill har lagt en ambisiøs plan om å bli kulturkjerringer, og første mål på listen er å få med oss noe om Kina i forbindelse med kinesisk uke på Litteraturhuset neste uke. Hva vi får med oss, er mindre viktig enn muligheten til å notere på blokk. Forvent dere mange überkulturelle innlegg i tiden fremover.

Bøker har jeg selvfølgelig også fått siden sist, men denne gangen er det ikke snakk om hvilke som helst bøker. P. D. James har skrevet mordmysterium basert på Jane Austens Pride and Prejudice, og som blodfan av Austen og nokså stor fan av James, er jeg klar til å utrope dette til tiårets bokbegivenhet. P. D. James er sannsynligvis den eneste forfatteren som kan nok om Austen, er skarp nok og dyktig nok språklig til å kunne gjenskape stemning og karakterer fra Pride and Prejudice. Åpningssetningen er umiskjennelig austensk: «It was generally agreed by the female residents of Meryton that Mr and Mrs Bennet of Longbourn had been fortunate in the disposal in marriage of four of their five daughters.» Herlig, herlig! Dette blir årets juleferiebok, hvis jeg klarer å vente så lenge før jeg begynner. Bokbloggen Har du lest? har allerede anmeldt boken her.

De to andre nye tilskuddene på leselisten er Sue Monk Kidds Bienes hemmelige liv, som jeg plukket med meg fra Bookcrossing-møtet, og Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen, som ligger an til å bli julelektyre sammen med P. D. James. Det er i det hele tatt veldig mye spennende som skal leses så snart jeg er ferdig med Gordimer.

Ellers har jeg nå fått tilbake store deler av boksamlingen min fra langvarig eksil hos ekssvigers. Jeg har begynt å reorganisere bokhyllene i stua, «gjesterommet» og «kontoret» (egentlig roterom 1 og 2). I stua skal jeg bare ha uleste bøker, som en påminnelse om at jeg har mye godt i vente og at jeg ikke trenger å gå bananas på nett annenhver uke for å ha noe å lese. På gjesterommet skal jeg ha krimbøker og annen underholdningslitteratur. På kontoret skal jeg ha fagbøker og oppslagsverk. Jeg har en idé om at ryddige, velorganiserte boksamlinger på de respektive rommene kommer til å inspirere meg til å rydde og fikse resten av rommet. Vel, vel. Det er en grunn til at jeg ikke har interiørblogg, eller husmorpornoblogg, som jeg kaller det. Jeg hadde trengt både interiørarkitekt og hushjelp, men har ikke råd til noen av delene fordi jeg har kjøpt så mange bøker. Å være lidenskapelig bokelsker er et livsstilsvalg som innebærer store forsakelser. Men som de synger i pantreklamen: Det føles jo, det føles jo så bra.

God helg!

Uke 43

De fleste av dere har nå fått med seg listen over lesesirkelbøkene vi skal lese i 2012. Men det er fortsatt to bøker igjen å lese i 2011, og det er ikke for sent å melde seg på. De to bøkene er finske Väinö Linnas Ukjent soldat (1954) og amerikanske Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri (1987). Begge bøkene var bestselgere i sin tid, og er blitt filmatiserte. Filmversjonen av Tom Wolfes roman er nok mest kjent, den kom i 1990 og hadde Tom Hanks, Bruce Willis, Melanie Griffith og Kim Cattrall i hovedrollene. Omtaler er hentet fra den norske 1001-boken.

«Linnas roman er en dyster, knudrete skildring av et finsk maskingeværkompani som er fanget i et dødsdømt forsøk på å motstå angrepet fra Stalins stridsvogner og infanteri under vinterkrigen i Finland i 1941. Blodige lik, gjennomborende kuler, opprivende skyttergravskamper, summariske henrettelser, mobbende overklasseoffiserer og korte pauser med kvinnfolk og drikk sprenger myten om ærbar krigføring til himmels. Det grove språket og arbeiderklassesoldatenes ofte feige, uforskammede og skrekkslagne oppførsel ble skydd av finske politikere, kritikere og patrioter som var mer vant til krigsskildringer som ikke stilte spørsmål. Dessuten hadde Linna den frekkhet å spørre hvorfor finnene i det hele tatt førte denne krigen sammen med nazistene.»

Bloggdato er 27. november og min norske versjon er på 421 sider. Ukjent soldat høres ikke ut som lystlesning, men jeg liker bøker fra andre verdenskrig og kan ikke huske å ha lest spesielt mye om finnenes rolle under krigen. Min erfaring er at skjønnlitteratur kan få frem nyanser ved historiske hendelser som historiebøkene gjennom en nøktern beskrivelse av fakta sjelden lykkes i å gjøre levende. Dessuten kan jeg faktisk ikke huske å ha lest finsk litteratur overhodet.

Tom Wolfes satire er sannsynligvis morsommere å lese, selv om dommen over det kapitalistiske USA nok er like knusende som den Linna feller over finsk deltakelse i krigen. 1001-omtalen lover i alle fall at Forfengelighetens fyrverkeri «er en ambisiøs murstein og en grusom kjennelse over utvekstene av Wall Street-kapitalismen i 1980-årene. Sherman McCoy er en rik, fremadstormende aksjemegler i New Yorks børsmiljø. Han havner i en bilulykke i South Bronx, da elskerinnen hans, Maria Ruskin, kjører over en ung, svart mann, Henry Lamb, som dør av skadene. Romanen følger den en gang så mektige Shermans fall og hele serien av kapitalinteresser som bidrar til hans offentlige vanære, anklagen mot ham og rettssaken. Selv om enkelte går seirende ut av hendelsene, finnes det ingen moralske vinnere. Wolfe har nådd sitt mål – å skape en 1900-talls-konkurrent til Dickens’ og Thackerays viktorianske kioskveltere.» Tittelen på boken refererer da også åpenlyst til W. M. Thackerays klassiker Forfengelighetens marked (de engelske titlene er Vanity Fair og The Bonfire of the Vanities). Thackerays roman står også på 1001-listen, og den har jeg skrevet om her.

Bloggdatoen er satt til 18. desember, men jeg vurderer å flytte den. Siden julestria er travel for alle og pocketversjonen er på 662 sider, kan det være kjekt å få noen ekstra dager på seg til å lese. Hvis noen av de påmeldte reiser bort på juleferie, kan omtalen eventuelt autopubliseres i romjulen. Mitt forslag er å flytte bloggdatoen til slutten av uke 52, rundt nyttårsaften. Noen innvendinger?

Forleden kjøpte jeg John Galsworthys Forsyte-sagaen på antikvatiat, og fikk angstfornemmelser da jeg tok de skrekkinngytende ti bindene nærmere i øyesyn. Jeg kan ikke fatte hvordan en roman som er på ca tusen sider på engelsk kan transformeres til mange tusen sider på norsk. Det skyldes nok at det norske papiret er mye tykkere, at skriften er større og at det er mer luft mellom linjene, men inntil det motsatte er bevist kommer jeg til å mistenke oversetteren for å ha tatt seg meddiktende friheter i arbeidet. Da er det enda godt at boken skal leses ferdig til oktober, for da blir det en bok å lese pr. måned. Til alle dere som stemte på boken: Jeg tror det er lurt å begynne minst et halvt år i forveien.

Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg ble gjenstand for nysgjerrighet da jeg hentet bøkene på antikvariatet. De to ansatte hadde til og med snakket om det da de i sin tid plasserte bøkene i hyllen, at de lurte på hvem i alle dager det er som leser slike bøker. De virket derfor svært fornøyde over å ha fått svar på akkurat det spørsmålet. Jeg følte for å presisere at jeg ikke er den eneste i Norges land som er sprø nok til å skulle lese sagaen, og at tiden vil vise om jeg klarer det. Men kommentaren var en sårt tiltrengt boost for selvtilliten som dempet noe av panikken jeg fikk da jeg så hvor utrolig mange bøker ti bind egentlig er.

Ble du skremt nå? Jeg håper at du ikke ble så skremt at du lar være å lese boken (bøkene), for hvis jeg er den eneste som leser boken (bøkene) blir jeg ikke enkel å ha med å gjøre. Min ekskjæreste forlagsredaktøren kunne for øvrig berolige meg med at bøker ble gitt ut i skrekkelig mange bind på 50-tallet fordi det var big business for forlagene. En liten trøst. Bitteliten. Men bøkene er feiende flotte! Med skinninnbinding og gullskrift liver de opp i stua og får eieren til å virke både ambisiøs, seriøs og sylskarp. Og endelig har jeg fått bøker i hus som kan jekke ned den prangende Mannen uten egenskaper av Robert Musil, som hittil har vært arrogant enehersker i rekkene.

Mer om Robert Musils irriterende egenskaper kommer i morgen, jeg har nemlig lest en av hans noveller. Inntil da nøyer jeg meg med å si at Musils verker er en lovende kandidat til bokbrenning, dersom jeg plutselig går tom for ved.

Ha en feiende flott lørdagskveld!

Bloggkåring, Biblioteket og nye bøker

I går kom jeg hjem fra en bedre middag til en hyggelig melding om at bloggen min er blitt rangert av Cision som tredje beste norske bokblogg. Hva skal man si til sånt? Annet enn det obligatoriske ‘hipp, hipp hurra!’? Jeg er kjempestolt over å være på listen sammen med så mange av mine favorittbokbloggere, selv om andre var dypt savnet og kriteriene som er lagt til grunn for vurderingen ikke er angitt. Listen finner du her.

Det er kjempegøy at noen utenfor Blogglandia legger merke til hva vi gjør. Forhåpentligvis blir det en inspirasjonskilde, og ikke en kilde til prestasjonsangst. Jeg måtte forresten le litt av min egen reaksjon etter at den første overraskelsen hadde gitt seg. Tanken på at noen jeg ikke kjenner leser bloggen min har hittil bare vært en vag hypotese i bakhodet. Når jeg legger ut innlegg ser jeg som regel for meg et publikum som består av de faste leserne jeg vet at jeg har, og jeg tenker aldri over at mange av leserne mine er mennesker jeg ikke aner hvem er.

Særlig kommentarfeltet tenker jeg på som et sosialt og uformelt sted hvor man kan diskutere eller fleipe, alt etter som. Samtidig er det den uformelle tonen som gjør bokblogging så gøy, og da får jeg heller bare undertrykke den nevrotiske impulsen til å redigere vekk alskens merkverdige, ironiske og useriøse innfall jeg har gitt uttrykk for i min illusjon om at Blogglandia var en mer isolert og idyllisk nettenklave. Først og fremst må jeg forsone meg med at jeg i lengre tid og i all offentlighet har utlevert meg selv som kronisk og uhelbredelig bokshopoholiker. Oh, the horror.

Men jeg har også gjort andre ting i det siste enn å vinne kåringer og glise fra øre til øre. Etter mye om og men er årets tredje nummer av Biblioteket endelig klart til distribusjon, og jeg pådrar meg snart senebetennelse og frimerkelimforgiftning for å få flest mulig tidsskrifter sendt i posten fortest mulig. Denne gangen er jeg ekstra stolt over resultatet, ikke minst fordi jeg synes designeren vår har laget et usedvanlig lekkert omslag for anledningen. Men innholdet tror jeg også er blitt spennende.

Temaet denne gangen er tragedie og komedie, og her skal det være lesestoff man både kan le og gråte av. Forfatterne Are Kalvø og Magne Hovden har skrevet om humoristisk litteratur, og Inger Størseth Haarr gir leseren et kræsjkurs i ny nynorsk humor. Silje fra Siljes skriblerier har skrevet om Marit Kaldhols billedbok Farvel, Rune, og jeg har skrevet om nyere barnebøker som tar opp alvorlige temaer som sorg, sykdom og død. Og Bokelskerinnen har intervjuet den danske forfatteren Mathilde Walter Clark under Oslo bokfestival. Andre forfattere i fokus er Carl Frode Tiller, Henrik Ibsen, Molière, Euripides og Anton Tsjekhov. For den nysgjerrige som ikke allerede abonnerer og (snart) har blad på vei i posten, har vi for tiden kampanje hvor nummeret selges for kun kr 69 (ordinær pris kr 109). Send epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com hvis du vil ha!

Jeg har fått to bokgaver siden sist, og det er få ting som er hyggeligere å få i gave enn bøker. Spesielt når man ikke engang har bursdag og begge bøker står på ønskelisten allerede. Fra verdens snilleste ekssvigermor fikk jeg DBC Pierres Vernon God Little, tidenes kanskje mest omstridte Bookerprisvinner og 1001-listerepresentant. Verdig prisvinner eller ikke, baksideteksten lover en saftig leseropplevelse:

«Sannheten svir. Det er som om alle dem som pleide å forbanne de avdøde nå stiller seg i kø for å fortelle hvilke perfekte Guds engler de var. Det jeg lærer er at verden ler med ræva hver eneste dag, og så bare lyver dobbelt når dritten glir ned. Jeg mener – hva slags fuckings liv er dette?»

Inni boken leser jeg:

«Vernon God Little er høyst sannsynlig den første romanen fra Amerikas grillsaushovedstad i hjertet av Texas. I tillegg til Vernon er byen befolket av en horde overvektige, shoppinggale, kaldblodige kvinner med Doris, Vernons mor, hjelpeløst vaklende i spissen. I et nyskapende og nesten dysfunksjonelt språk har DBC Pierre skrevet en historie om uskyld i en ond verden. Han serverer oss et sårt og hylende morsomt eventyr som gir vår samtid et satirisk nådestøt midt i hjertet.»

Det høres ut som min kopp te, og boken føk rett inn på prioriteringslisten min. Den andre boken fikk jeg av verdens snilleste mamma, som er på besøk og impulsshoppet Lucy M. Montgomerys Anne fra Bjørkely til meg på Fretex. Boken kostet latterlige 19 kroner, for en praktfull illustrert bokklubbutgave fra 1982. Jeg kommer aldri til å slutte å fryde meg over at de bøkene jeg verdsetter høyest, er de bøkene andre ser på som verdiløse nok til skjødesløst og/eller usentimentalt å donere dem til veldedighet. Anne fra Bjørkely husker jeg godt fra barne-tv, men jeg kom meg aldri så langt at jeg fikk lest bøkene. Det skal jeg snart gjøre noe med.

Boken har ingen baksidetekst, men jeg har stjålet fra wikipedia:

«Foreldreløse 11-årige Anne blir ved en feiltakelse sendt fra barnehjemmet til søsknene Marilla og Matthew Cuthbert på gården Bjørkely i den oppdiktede småbyen Avonlea i den canadiske provisen Prince Edward Island. Cuthbert-familien hadde bedt om en gutt som kunne hjelpe til med arbeidet på gården. Anne opplever mange eventyr på gården og boken følger henne fram til hun er 16 år. Romanserien følger Anne gjennom oppveksten, utdanning til lærer, ekteskap og samliv.»

Jeg gleder meg til å mimre over barndommens gode tv-opplevelser gjennom boken, og vet at den er mye morsommere enn den lunkne wikipedia-omtalen tilsier.

Men før det skal det blogges om Greven av Monte Christo, og jeg må lese på spreng denne uken for å bli ferdig i tide. Bloggdato i lesesirkelen er førstkommende søndag, og jeg er spent på å lese andres omtaler av boken. Neste uke er lesesirkelbøkene for 2012 klar, så du kan bare glede deg! Hvis du ennå ikke har stemt på hvilke bøker vi skal lese, eller du vil stemme på flere, kan du gjøre det her.

Until then… God les!

Uke 41

Den siste uken har jeg gjort en hederlig innsats for å komme i mål med leseforsettene mine i år. Jeg har lest tre diktsamlinger og to lange noveller i tillegg til en knapp tredjedel av Greven av Monte Christo. Fortsetter jeg i dette tempoet, kan jeg kanskje klare det. Nitten bøker gjenstår. Men jeg har også regnet ut at jeg i så fall må skrive ett innlegg hver dag, siden målsetningen min ikke bare er å lese, men å blogge om alt jeg leser. Det er her et normalt menneske enten mister motet eller bestemmer seg for at målet er for drøyt til at det er vits å forsøke engang. Men jeg er såpass sær at det totalt urealistiske ved målsetningen gir ekstra motivasjon. Go figure.

Denne uken planlegger jeg å lese ut første bind av Greven av Monte Christo. Da har jeg en hel uke på meg til å lese andre bind, noe som skal gå veldig bra. Etter Greven har jeg bare to bøker igjen å lese i år som er lengre enn 350 sider, de to siste lesesirkelbøkene Ukjent soldat og Forfengelighetens fyrverkeri, skrevet av henholdsvis Väinö Linna og Tom Wolfe. De andre bøkene jeg skal lese er så tynne at noen av dem bør kunne leses på en dag eller to, selv for meg. Det verste blir å velge i hvilken ende jeg skal begynne, for alle nitten bøker frister voldsomt og jeg vil helst lese dem samtidig. Men hvordan det skal gå å skrive ett innlegg pr dag fremover, det blir svært spennende å se.

Mens effektiviteten er på vei oppover, går det andre veien med selvkontrollen. Bokshopoholismen min er i ferd med å utvikle seg i nye og faretruende retninger. Opptil flere ganger de siste ukene har jeg tatt meg selv i å tenke at det jo må være helt ok å kjøpe en eller annen bok, for den står jo på 1001-listen! Heldigvis slo tanken meg før heller enn senere, at hvis jeg fortsetter å tenke sånn kan jeg ende opp med å kjøpe 1001 bøker på et år. (Hvilken bokidé det hadde vært!) Det verste er at tanken gir meg hjertebank, og jeg tror det er av lutter fryd og glede.

Men det blir ikke bra når 1001-bøker kombineres med andre kjøperegler. For eksempel at det er lov å kjøpe bøker på salg, og særlig hvis det er tidligere hovedbøker i Bokklubben til nedsatt pris. Plutselig hadde jeg kjøpt Truman Capotes Med kaldt blod, Torkil Damhaugs Se meg, Medusa og Nicholson Bakers Menneskerøyk bare fordi Bokklubbene hadde tre-for-to-salg. Nei, nei, nei. Eller: Ja, ja, JA! Jeg trenger verge.

God leseuke!