Kategori: Sigrid Undset – Drøm

Drøm

“De sovende hjerner arbeider vel alltid efter samme lover – leker med inntrykk som ligger igjen som spon og fliser efter dagens arbeid”

Etter å ha lest flere av Sigrid Undsets vanvittig lange noveller, ble jeg først litt i villrede over hva jeg skulle tenke om novellen “Drøm”, som bare er knappe fem sider lang og noe kryptisk. Men lest mot de tre andre noveller i Den lykkelige alder gir den mye mening. Det handler om den uimotståelige, men destruktive erotikken som Undsets kvinneskikkelser ikke ønsker å motstå, selv om de kan.

“Drøm” handler om en ung kvinnelig jeg-persons utvikling fra barn til kvinne, sett gjennom drømmene hennes. Først er det stillestående og uberørte landskap hun drømmer om; landskap som hun senere, i våken tilstand, kan føle en slags hjemlengsel etter. Landskapene er steder hvor hun har vært, men som hun aldri igjen kommer til å nå. I tolvårsalderen har hun sin første erotiske drøm, dog erotisk i ordets absolutt videste forstand. Hun drømmer at hun lykksalig venter på noen, at mannen dukker opp bak henne. Hun kan i ettertid ikke huske ansiktet hans, bare den overveldende følelsen av at hun eksisterte. Den tredje drømmen har hun i sekstenårsalderen, og der er tonen en annen, illevarslende. Skikkelsen som dukker opp minner meg mest av alt om Heath Ledger som The Joker:

“Det lignet ansiktet på en spillemann med trekkspill vi barn kalte ‛den spedalske’. Et ansikt utav hvis huds døde hvithet alle trekk syntes fortært; kun rundt øynene var der levende, røde sårrender, og munnen var som en smal, blodig rift”.

Mens jeg-personen står og ser på, griper mannen noen redde småspurver fra en busk og klemmer dem i hjel i hånden så det knaser, mens blodet renner.

“Og hans munn kalte uten lyd på meg, og hans øyne med de blodige sår omkring befalte meg å komme tvers gjennom mur og vegg […] Han hadde løftet sitt hvite, fortærede ansikt og så opp på meg, smilte med sin smale, blodige munn og sine såre øyne, lo og kalte taus og løftet sin ene, blodige hånd. Og jeg visste jeg måtte lystre – den hånd som ville knuge meg sønder og sammen, som den hadde knuget de redde spurvene”.

Idet hun i drømmen hopper ut av vinduet til mannen, bråvåkner hun.

“Jeg undret meg på, den gang, hva den drømmen betydde. For jeg var viss på den betydde noe. Det ansiktet – jeg har kalt det dødens ansikt, og livets ansikt og kjærlighetens ansikt.”

De har et ambivalent forhold til livet og kjærligheten, disse kvinneskikkelsene til Sigrid Undset. Kanskje ikke så rart, med tanke på at de gjerne har romantiske og vakre forestillinger om seg selv og verden inntil virkeligheten innhenter dem med en solid ørefik. Den truende og skremmende mannen som kommer til å knuse henne er for så vidt et godt bilde på hvordan noen av mannsskikkelsene til Sigrid Undset virker når man kommer bakom den ofte blendende fasaden og oppdager at de er pillråtten innvendig. Men jeg-personen vet samtidig utmerket godt hva hun går til, og gjør det med – bokstavelig talt – åpne øyne. Som en uavvendelig skjebne som likevel er selvvalgt. Spørsmålet er kanskje hvem som er mest destruktiv av de to: Mannen som knuser spurver og kvinner, eller kvinnen som ikke kan motstå ham.

For moro skyld tenkte jeg at jeg skulle google på jakt etter andres synspunkter på novellen. Det jeg fant, var verdt søket. På en nettside som heter «Kjerringøy litteratur» var novellesamlingen Den lykkelige alder omtalt, og «Drøm» ble avspist med følgende karakteristikk:

I den neste novellen «Drøm» handler det kun om merkelige drømmer som personen det handler om tror må ha en mening.

Det er fantastisk, helt fantastisk. Jeg har ikke sett noen avfeie litteraturens grunnprinsipper på den måten siden ungdomsskolen. “Er det ikke nok at man må lese litteratur? Må man tolke den også? Nei, nei, dette kan virkelig ikke være av betydning, alt er jo bare rart! Ikke realistisk i det hele tatt, liksom. Alle vet jo at drømmetydning bare er fjas, det er jo ikke ekte!”.

Jeg ler og ler, men innvendig gråter jeg.

Advertisements