Kategori: Noveller

Robert Musil – Grigia

I den korte innledningen til novellen «Grigia» i Karavane er Hermann Broch sitert med en beskrivelse av forfatter Robert Musil: «Han er kanskje den mest eksakte forfatter i litteraturhistorien. Han tåler ikke det vage eller uklare.» Etter å ha lest novellen ser jeg Brochs beskrivelse, og høyner med en påstand om at Musil godt kunne vært en mindre eksakt forfatter, og at han tåler det vage og uklare bare så altfor godt. Selvmotsigelse? Ikke egentlig. Det er nemlig svært vanskelig å skimte noe klart og tydelig i denne novellen, fordi den består av en lang rekke eksakte beskrivelser som ikke danner noen helhet.

Det starter med at hovedpersonen Homo (!) ikke orker å bli med sin kone og syke sønn på et kurbadopphold fordi han ikke kan få seg til å forlate sine planer og sitt liv en hel sommer. Likevel beslutter han å takke ja til en innbydelse fra Mozart Amadeo Hoffingott (!) om å gjenåpne noen nedlagte gullgruver i Nord-Italia. Ekspedisjonen blir tatt kjærlig og godt imot av den bondske lokalbefolkningen fordi pengene sitter løst og de har arbeid å tilby. Livet er ganske bra, samtidig som folk kjeder seg litt og må fordrive tiden med å krangle.

Etter dette får jeg problemer med å følge handlingen, i den grad det finnes noen handling. Musil strør om seg med nitidige beskrivelser som er så nitidige at jeg ofte ikke skjønner hva han beskriver. Det eneste jeg kan konkludere med, er at Musil alltid skriver om naturen, enten målet er å beskrive naturen eller noe helt annet, for eksempel kjærlighet. Uansett hva temaet er, tar Musil veien gjennom blomster, gress, trær, fjell og kuer. Skildringene kan ikke engang nytes for sin egen del, for Musil skriver som en vitenskapsmann med poetiske ambisjoner. Han klarer for eksempel å beskrive landskapet rundt landsbyen med samme ugjennomtrengelighet som en kvantefysiker beskriver sorte hull i verdensrommet. Da hjelper det lite å spe på med malplasserte lyriske virkemidler.

«Det bestod av mer enn en halvsirkelformet voll av høye fjell, gjennomskåret av steile heng som falt bratt ned i en senkning som løp rundt en mindre skogkledd kjegle i midten, så det hele lignet en tom sukkerbrødformet verden, hvor det på grunn av den dyptflytende bekken var skåret ut et lite stykke, slik at den gapte opp mot den høye flanken på den andre bredden, som også fulgte med nedover i dalen, der landsbyen hang.»

Det jeg får med meg er at Homo, i motsetning til hva navnet antyder, får seg en bondekone som elskerinne. Bondekonen heter Lene Maria og har en ku som heter Grigia. Homo finner det av en eller annen grunn passende å overføre kuas navn til elskerinnen. Etter å ha innledet et heftig forhold til (menneskekvinnen) Grigia, blir Homo overveldet av en form for kjærlighet som er så sublim og esoterisk at den paradoksalt nok er rettet mot den bortreiste ektefruen, som han ikke engang gidder å skrive brev til lenger.

Jeg hadde egentlig falt av lasset før det kom så langt, selv om jeg leste alle setninger minst tre ganger. Problemet med å skrive så utførlig om natur og esoteriske følelser, er nemlig at karakterene aldri tar form. Det er ikke det at de mangler troverdighet, men at jeg aldri kommer tett nok inn på dem til å kunne danne meg et inntrykk. Å si noe om Musils karakterer er som å skulle beskrive en gruppe mennesker fra hundre meters avstand i tett tåke: De er uklare og vage konturer i det fjerne. Min forståelse for tematikken i novellen blir deretter. Selv om jeg får vite ganske mye om Homos innfløkte følelsesliv og alle hans grensesprengende opplevelser, får jeg ikke vite noe om ham som setter det i sammenheng. Han er bare en instans i teksten som utforsker svevende, abstrakte sanseopplevelser. Kort oppsummert tror jeg at novellen handler om følelser, men ikke på den vanlige boy meets girl-måten. Og muligens norditaliensk flora og småfrekk navnebruk.

Slutten er derimot sjokkerende tydelig, overrumplende, og etter mitt skjønn helt umotivert. Som regel kan en virkelig god slutt heve en ellers laber novelle mange hakk, men her understreker den utvetydige og dramatiske slutten tvert imot hvor ullen resten av novellen er. Slutten henger bare ikke sammen med noe, for bortsett fra et par bortgjemte, halvhjertede hint er det ingenting i teksten som har pekt frem mot den.

Jeg begriper ikke hvordan «Grigia» kan anses som et mesterverk. Men jeg begynner å forstå hvorfor Musils roman Mannen uten egenskaper er så inn i granskogen lang.

Novellene i Karavane har i det siste utviklet seg i en dårlig retning. Med «Grigia» fryktet jeg at de resterende atten novellene kom til å fortsette i samme stil. Heldigvis leste jeg Franz Kafkas «I straffekolonien» før jeg avskrev samlingen og la den vekk for godt. Kafkas novelle er et mesterverk i ordets rette forstand; glassklar, absurd, fryktelig og komisk. Men det er en annen historie.

Johannes V. Jensen – Kirstens siste reise

Det kommer bud til Christen Sørensen om at Kirsten Smed er død. Kirsten har bodd på anstalt i mange år, og som hennes nevø er det Christen som må avgjøre hvor og hvordan hun skal begraves. Kirstens eneste vilje har vært å bli gravlagt sammen med sin familie, og Christen må reise til Aalborg for å hente liket hjem. Men det er vinter, og mens Christen er i Aalborg kommer en tredagers snøstorm uten forvarsel. Den lille bygda lever i konstant spenning i uværet mens de utålmodig venter på å høre nytt om naboen. Når han endelig kommer med Kirsten, er hele bygda samlet for å følge henne til graven.

Jensen skriver vakkert, med en melankolsk undertone som aldri blir helt forløst gjennom handlingen. Enkelte setninger rommer hele menneskeskjebner. Blant annet i novellens andre avsnitt, når dødsbudskapet er mottatt og Christen må bestemme hvor Kirsten skal begraves:

«Det kunne ikke være snakk om annet enn at Kirsten skulle hentes og begraves på kirkegården der Anders Smed og alle Kirstens barn hvilte; det hadde vært Kirstens eneste vilje mens hun ennå hadde forstanden i behold».

Jensen skriver så nøkternt at jeg måtte lese setningen tre ganger før den fulle betydningen gikk opp for meg. Kirsten Smed som har mistet hele familien og deretter forstanden, og som ikke har hatt andre ønsker igjen enn å bli begravet sammen med mann og barn. Sorgen og galskapen hennes blir bare antydet i en hverdagslig bemerkning, og leseren får ikke vite hva som har skjedd.

Hvorfor Christen Sørensen risikerer livet i snøstormen for å hente Kirsten hjem til begravelsen forblir en gåte frem til slutten. Men Jensen gir en nydelig beskrivelse av hvordan den gamle, ensomme kvinnen ikke er helt borte selv om hun er død:

«All den makeløse varmen som hadde lyst ut av Kirstens furete ansikt, den var kun et fattig gjenskinn i øynene på dem som husket henne; de skattene av ydmykhet og av prøvelser og av visdom i menneskelige anliggender som lå gjemt i Kirstens dype hjerte, de var nå matte bilder i de gjenlevendes erindring.»

Det er både vakkert og vemodig.

Til tross for svært godt språk er «Kirstens siste reise» hittil den novellen i Karavane som har gitt meg minst. I de beste avsnittene skriver Jensen nydelig om sorg og omtanke. Men mesteparten av handlingen i novellen er lagt til landsbyen hvor man venter i spenning på Christen og Kirsten, og jeg fikk aldri helt taket på hvorfor fokuset var på landsbyen istedenfor de reisende. Selv om jeg til slutt forsto hva som var så viktig med Kirstens siste reise, undrer jeg meg fortsatt over måten Jensen valgte å behandle temaet på. Det er nok meningen at leseren skal se de viktige karakterene utenfra, uten å få mer enn antydninger om deres indre liv. Grepet er for så vidt vellykket, men resultatet er likevel at halve novellen er viet skildringer jeg ikke fikk til å passe med kjernetematikken, på bekostning av de sentrale karakterene. «Kirstens siste reise» er en velskrevet novelle med enkelte glimrende partier, men helhetsinntrykket var en tanke intetsigende. Johannes V. Jensen mottok Nobelprisen i litteratur i 1944.

Luigi Pirandello – Donna Mimma

I utgangspunktet er jeg kritisk til novellesamlingen Karavane. Den skal visstnok inneholde det ypperste novellekunsten i verdenslitteraturen har å by på, men likevel består den stort sett bare av noveller skrevet av Døde Hvite Menn. Det vitner ikke akkurat om vilje til å lage en samling fra – nettopp – verdenslitteraturen. Det er snarere et tegn på at begrepet verdenslitteratur radbrekkes for å få de døde hvite mennenes prestasjoner til å virke enda større. Innen postkolonial teori finnes det mange ord man kan bruke for å beskrive en slik begrepsbruk, og alle ordene er stygge. Å samle klassiske, vestlige noveller på ett sted er en god ting. Men da kan man ikke kalle det verdenslitteratur og samtidig utelate halvparten av kontinentene. Afrika er dessuten representert gjennom to hvite forfattere. Spar meg. Den kulturelle sammensetningen i samlingen kunne til og med blitt godkjent av Hitler. De kvinnelige representantene er selvfølgelig like få som de er forutsigbare: Doris Lessing, Alice Munro og Joyce Carol Oates. Ellers er det bare gutta boys, de som hersker tryggest på tronen i den vestlige kanon. Men nok om det. Novellene har så langt vært svært gode. Ikke alle er glimrende, men de er likevel langt over gjennomsnittet. Så får jeg heller finne verdenslitteraturen et annet sted.

I «Donna Mimma» befinner vi oss i en liten siciliansk landsby tidlig på 1900-tallet. Donna Mimma er jordmor, og har tatt imot hvert eneste barn i landsbyen i 35 år. Hun er en institusjon i samfunnet, en kvinne som for barn og voksne er omgitt av en aura av eventyr og mystikk. Den dypt religiøse Donna Mimma er så bluferdig og gammeldags at hun dekker over fødselens prosaiske slit ved å fortelle ungene at hun i nattens mulm og mørke kjøper spedbarn i Palermo for pappas penger, og frakter dem hjem i en praktfull bærestol.

Men en dag får Donna Mimma en konkurrent i en ung, ugift jordmor med eksamen fra universitetet. Den unge kvinnen er ikke det minste beskjeden eller bluferdig, selv om hun ikke engang har født barn selv. Hun sprader rundt i kort skjørt og hatt og kaller en spade for en spade, til Donna Mimmas store forskrekkelse og forargelse. Dessverre for Donna Mimma melder den unge jordmoren fra til myndighetene om at Donna Mimma arbeider uten formelle kvalifikasjoner, og Donna Mimma blir pent nødt til å reise til Palermo for å ta eksamen, til tross for tårer og fortvilelse.

Det som er interessant med denne novellen, er at den kombinerer en hverdagslig overflate med en litt uhyggelig undertone. Donna Mimma takler ikke å forlate landsbyen hvor hun er en eventyrlig og viktig skikkelse. I storbyen Palermo og på universitetet er hun bare en gammel og gammeldags kone som tiden har reist fra. Hun forstår ikke vitenskapen, og klarer ikke å relatere den til sin lange erfaring. Men hun vender til slutt tilbake til landsbyen med vitnemål og nymotens hatt. Der oppdager hun at den unge jordmoren ikke bare har tatt hennes plass; hun har stjålet hennes identitet. Den unge kvinnen har erstattet hatten med gammelmodige klær, og forteller barna om da hun kjøpte dem for pappas penger i Palermo og brakte dem hjem i bærestol.

Det uhyggelige og fascinerende ved novellen ligger i tanken på at identitet faktisk lar seg stjele på et mer intrikat vis enn gjennom kun å stjele noens kredittkort og personlige opplysninger. Donna Mimma mister alt. Den unge kvinnen tvinger først Donna Mimma til å forlate konteksten som gjør henne til den hun er. Ved universitetet erstattes erfaringene hennes med vitenskapelige begreper Donna Mimma ikke skjønner noe av. Hun blir en ubrukelig jordmor. Når hun vender tilbake til landsbyen oppdager hun at den unge kvinnen har stjålet både klesdrakten og eventyrene hennes, og det er ikke lenger noen som har bruk for Donna Mimma. Det er ikke engang noen som skjønner at hun har mistet noe.

Pirandello skildrer Donna Mimmas undergang utrolig godt. Den nye jordmorens tyveri av Donna Mimmas identitet er kalkulerende og litt nifs, og Donna Mimmas avmakt er total. Men Pirandellos fortellerstil falt ikke helt i smak. Jeg er så inderlig lei av litteratur med modernistisk tilsnitt, selv om det er skrevet i modernismens gullalder aldri så mye. Jeg falt ofte ut av sammenhengen fordi jeg ikke skjønte om jeg leste dialog, monolog eller tanker. I en ellers kronologisk og tradisjonelt oppbygd novelle slet jeg også med å koble hendelsene til tid og sted. Litt sånn: Jeg skjønner hva som blir sagt, men hvem er det som sier det, og til hvem? Og hvor? Slike uklarheter gjør meg mer irritert enn nysgjerrig, Nobelpris eller ikke. For ja, Luigi Pirandello vant Nobelprisen i 1934. Mest kjent er han nok for skuespillet Seks personer søker en forfatter, et skuespill jeg skal lese i høst. Men tilbake til «Donna Mimma«. I tillegg til identitetstematikken tar novellen opp overgangen fra det religiøse til det vitenskapsbaserte samfunnet på en tankevekkende måte. Formell kunnskap vs. erfaring, åndelighet vs. pragmatikk, teori vs. praksis, idé vs. virkelighet. Pirandello viser hvordan fremskritt er et relativt begrep.  

Anton Tsjekhov – Morsmålslæreren

En knapp uke etter at jeg oppdaget en ny favorittforfatter i Alexandre Dumas, har jeg jammen funnet enda en! Anton Tsjekhov har jeg foreløpig holdt meg langt unna, for jeg har hatt et inntrykk av at novellene og skuespillene han skrev er dørgende kjedelig. Så feil kan man altså ta. Jeg har lest en av hans sju hundre (!) noveller, «Morsmålslæreren», som er oversatt fra russisk av Erling Sande og del av mestersamlingen Karavane, og den ga virkelig mersmak. Novellen må vel i rettferdighetens navn beskrives som tragikomisk, selv om jeg heller mer mot å kalle den komisk. Veldig komisk.

Nikitin er tjueseks år og underviser i russisk ved gymnaset i en liten provinsby i Russland. Han fremstår som en alminnelig mann, men det viser seg at han likevel har nokså høye tanker om seg selv og sin egen potensielle fremtid. Novellen er delt i to, og i første del er Nikitin på frierføtter. Hans utkårede, Masja/Manja/Manjusja, er datter av en velholden mann, og Nikitin prøver å overkomme sjenansen sin og endelig få somlet seg til å fri. Han er grundig forberedt:

«Hele tiden siden han hadde forelsket seg i Manjusja for alvor, hadde han hver dag forberedt seg grundig på hva han skulle si når han endelig fikk samlet mot nok til å fri til henne, ja til og med laget formfullendte taler med innledning og avslutning».

Når en filolog er i det amorøse hjørnet, overlates ingenting til tilfeldighetene. Frieriet går til slutt såre vel, selv om det blir med et inderlig kyss og både Masja og leseren blir snytt for en formfullendt tale med innledning og avslutning. I andre del gifter paret seg for fullsatt kirke og alt er vakkert som et eventyr. I nesten ett år går Nikitin rundt i salig lykkerus:

«De lykkeligste dagene var nå søndager og helligdager, når han kunne være hjemme fra morgen til kveld. Disse dagene kunne han ta del i en naiv, men behagelig livsform som mest av alt minte ham om en pastoral idyll. Han ble aldri trett av å følge med i hvordan hans fornuftige og driftige Manja innredet deres lille dukkehjem, og for å bevise at han ikke var overflødig, tok han også selv et tak i ny og ne, men som regel var det noe så komplett unyttig som å dra en vogn ut av uthuset og inspisere den omhyggelig fra alle kanter.»

Jeg er stormende begeistret for måten Tsjekhov tilsynelatende bare beskriver nøkterne fakta på, mens han benytter enhver anledning til å gjøre narr av karakterene sine. Russisklæreren som lever så lykkelig i en pastoral idyll, i et dukkehjem, og som beviser hva han duger til ved å inspisere vogner – ah, det er så herlig!

Teksten er full av finurlige formuleringer og fjollete mennesker, og Tsjekhov har et komisk talent som minner mye om Dickens’. I likhet med i Dickens’ romaner er det særlig bifigurene som er gjenstand for en latterliggjøring som er urkomisk, men aldri ondskapsfull. Et fabelaktig eksempel er Ippolit Ippolitytsj, Nikitins kollega og samboer. Han underviser i geografi og historie, og er «fåmælt av natur; enten tidde han stille eller så snakket han om ting som alle visste fra før». Når Nikitin energisk utbryter at været er herlig denne dagen, og at han ikke fatter hvorfor Ippolit likevel sitter inne hele dagen, svarer Ippolit:

«Ja, været er storartet. Nå er det mai og snart kommer selve sommeren. Sommeren er ikke lik vinteren. Om vinteren må vi fyre i ovnen, men om sommeren er det varmt nok uten fyring. Om sommeren kan du åpne vinduene og det er fremdeles varmt, men om vinteren fryser du selv med dobbelte vinduer.»

Enda morsommere enn Ippolits fjollete kommentar er det at Nikitin ikke ser humoren i det; han bare kjeder seg og irettesetter Ippolit for å være så ensporet at han ikke fortjener å høre om Nikitins ømme følelser for Manja.

I en artikkel i nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Iril Hove Ullestad om Tsjekhovs skuespill Tre søstre, og innleder med en anekdote fra prøvetiden før utfremføringen av stykket:

«Tsjekhov skrev dramaet på bestilling for Kunstnerteateret i Moskva i år 1900, og syntes selv det var et morsomt stykke. Oversetter Kjell Helgheim beskriver i sitt forord [til Solums samleutgave] hvordan Tsjekhov selv ble forvirret da enkelte skuespillere tørket tårene mens han for første gang leste stykket høyt for ensemblet ved Kunstnerteateret. Selv syntes han det var komisk, og anstrengte seg øyensynlig for at andre skulle mene det samme. Etter den første leseprøven tilføyde Tsjekhov enda flere komiske elementer til stykket, som for å understreke sin påstand om at stykket i bunnen er en komedie.»

Slik er det også med denne novellen, for det er fullt mulig å lese den som tragisk. Hva tragedien består i, avhenger derimot av leseren. Etter Nikitins første lykkerus går det som man kan forvente: Boblen brister, han ser verden og sitt eget liv på en mer virkelighetsnær måte, og sjelefreden er ifølge ham selv borte for alltid. Plutselig virker de andre menneskene i den lille provinsbyen (inkludert hans kone) trivielle og vulgære. De kan ikke tilføre ham noe og han ønsker seg bare vekk fra hjemmet og byen.

Man kan identifisere seg med Nikitin i hans sjelelige og intellektuelle krise, noe jeg mistenker at en uavbrutt rekke av litterater fra Tsjekhovs tid frem til i dag har gjort. Eller man kan kjenne seg igjen i følelsen av å være fanget i et liv som består av uendelige hverdager og kjedelige rutiner uten noe spennende i sikte. Interessant nok er dette den første novellen jeg har lest hvor en mann føler at ekteskapet hans muligens er til hinder for intellektuell stimulans, et tema som vanligvis er forbeholdt kvinner i litteraturen.

Uansett er denne åpenheten i teksten er en stor kvalitet ved en novelle som på ingen måte er gåtefull eller kryptisk. Men jeg heller fortsatt mot at både «Morsmålslæreren» og morsmålsleseren er grunnleggende komisk. Og jeg ser for meg Tsjekhov der han står foran ensemblet i Kunstnerteateret og ikke forstår hvorfor folk gråter av vitsene hans. Tragikomisk, det også.

Guy de Maupassant – Madame Telliers etablissement

Madame Tellier driver et bordell i den franske landsbyen Fécamp. De fem prostituerte som jobber for henne er svært populære damer, og byens respektable herrer finner veien til Madame Telliers etablissement stort sett hver kveld. Men en dag kommer herrene til lukkede dører. Huset er tomt og stille, lampen over døren slukket. Herrene vandrer byen rundt i sin fortvilelse, mens sjømenn på land går amok utenfor de stengte dørene. Madame Tellier har reist til hjembygden Virville, hvor hennes niese og guddatter skal til sin første nattverd. Madame Tellier tar like godt med seg de fem prostituerte for å feire guddatterens store dag. I Virville blir de fem damene mottatt med stormende jubel, og landsbygdas innbyggere er fra seg av beundring over de fargerike og flotte damene. Under nattverden blir den ene prostituerte, Rosa, så rørt over minnet av sin egen første nattverd at hun begynner å gråte. Gråten sprer seg som ild i tørt gress i den lille kirken, og plutselig er hele menigheten i hellig ekstase. Presten blir så lykkelig over dette miraklet som skjer foran hans egne øyne at han retter en spesiell takk til de sterkt troende damene som har reist langveis fra for å være et fromt forbilde for menigheten. Etter en vellykket nattverd reiser de tilfredse damer tilbake til Fécault, hvor det blir et lykkelig gjensyn med byens respektable herrer. Champagnen flommer, det danses lystig, og med jevne mellomrom må parene ut på soverommet et lite ærend. Herrene får attpåtil rabatt når kvelden er omme, med Madame Telliers begrunnelse og novellens siste ord: «Det er ikke høytid hver dag».

Novellen ble utgitt i 1881, og den norske oversettelsen av Carl Hambro er trykket i novellesamlingen Karavane. I min begrepsverden er dette mer en fortelling enn en novelle, men morsom er den uansett. Guy de Maupassant var Gustave Flauberts elev, noe det er svært enkelt å se ut fra denne novellen. Likhetstrekkene mellom «Madame Telliers etablissement» og Flauberts «En enkel sjel», som jeg skrev om her, er mange. Begge beskriver det franske bondelandet på 1800-tallet på en levende og sjarmerende måte. Religiøs fromhet er et sentralt tema, om enn på svært forskjellig vis. Men det er ikke minst den nydelige og presise språkføringen som binder dem sammen; stilen som er så karakteristisk for den franske realismen på 1800-tallet, og som jeg også gjenkjenner fra Honoré de Balzacs bøker. De skriver så vakkert at handlingen blir mindre vesentlig for leseropplevelsen.

Det historiske suset ved novellen var et av høydepunktene, i tillegg til ironien. Jeg fant egentlig ikke noe budskap jeg fant det nødvendig å tenke over, men ironien var morsom. Mennenes fortvilelse over å finne Madame Telliers bordell stengt gir inntrykk av at bordellet fungerer nærmest som en hjørnesteinsbedrift i byen. Uten bordellet går alt i oppløsning. I tillegg er det festlig å lese om innbyggerne i den lille landsbygden Virville, som forveksler damenes vulgære og fargesprakende kjoler med rikdom, status og fromhet. Og det komiske høydepunktet er selvsagt prestens takknemlighet over damenes fromme eksempel. Han kaller den falne kvinnen Rosa «et fromhetens lam», og mener det er på grunn av damene at dagen er blitt guddommelig. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvor ironien er rettet. Enten er det presten og den naive menigheten som lar seg blende av ytre omstendigheter og skuer hunden på hårene. Eller den er rettet mot samfunnet generelt, som ser på prostituerte som lite hederlige og korrumperte kvinner uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Kanskje er det en blanding, for det er ikke mye fromhet å spore i de lettlivede og lystige damene. Men de skal ha for at deres lettsindighet i det minste sprer lykke og glede blant de salige kundene deres. En glede som er sterkere og mer oppbyggelig enn noen religiøs tro?

Uansett var dette en herlig novelle. Først og fremst fordi Guy de Maupassants prosa er nydelig, men også fordi det er noe eksotisk og sjarmerende ved å lese om vanlige folks gjøren og laden i 1800-tallets Frankrike. Guy de Maupassants lengre fortellinger/romaner er godt representert på 1001-listene. Jeg gleder meg til å lese mer.