Kategori: Glenn Cooper – De dødes bibliotek

De dødes bibliotek

“Sensasjonell krimdebut” var VG-anmelder Berit Kobros dom over Glenn Coopers De dødes bibliotek. Hun ga terningkast fem og mente at Cooper “går langt utenpå Dan Brown” – hva nå enn dét betyr. Likevel må jeg si meg enig i både terningkastet og det sensasjonelle ved en forfatter som debuterer i Dan Browns fotspor, og koker sammen et plott hvor middelaldermunker, hellige barn, hvitsnippforbrytere, arkeologer, FBI-agenter, matematikkgenier og selveste Winston Churchill og Harry Truman figurerer i en og samme historie. Man får til og med oppgitt datoen for selveste Dommedag i denne romanen. Intet mindre.

Dommedagsmorderen

Handlingen i romanen foregår på tre tidsplan. Den 7. juli år 777 blir den syvende sønn av en syvende sønn født på Isle of Wight. Mens sekstallet tilhører Djevelen, er syvtallet Vår Herres magiske tall. Omsorgen for det underlige guttebarnet overlates til klosteret på øya, i likhet med andre barn som foreldrene ikke har råd til eller ønske om å beholde. Den skjebnesvangre fødselen har ikke gått upåaktet hen for klosterets munker og nonner, og det viser seg snart at det er all grunn til å korse seg over den lille guttens evner.

I 1947 gjør arkeologer et helt hårreisende funn på Isle of Wight. Oppdagelsen er så sensasjonell at myndighetene ikke kan tillate at den blir kjent for verden. Tidligere statsminister Winston Churchill inngår en avtale med president Harry Truman om å skyve hele problemet over på amerikanerne. Truman oppretter det topphemmelige Area 51 utenfor Las Vegas, og iverksetter UFO-tiltak for å kamuflere hva som egentlig foregår ute i ørkenen.

I mai 2009 bryter New Yorks innbyggere ut i panikk når en rekke dødsfall knyttes til “Dommedagsmorderen”. Det er tilsynelatende ingen forbindelse mellom noen av ofrene, og de er drept på helt forskjellige måter. Det eneste som binder dem sammen, er at alle ofrene på forhånd har mottatt et postkort med tegningen av en likkiste, der dødsdatoen deres er fastsatt.

Nysgjerrig nå? Det har du all grunn til å være.

Will Piper

Saken havner hos FBI-agent Will Piper, en forfyllet storsjarmør og legendarisk profiler med voldelige seriemordere som spesialfelt. Han har ødelagt sin egen karriere på grunn av en kvinnehistorie, og har nå kun ett mål for øyet: Han skal pensjoneres fra FBI om fjorten måneder og gir blanke faen i alt annet frem til da. Hans plan om å komme seg fyllesyk gjennom arbeidsdagene tar brått slutt når han får hovedansvaret for Dommedagssaken. Han får den unge agenten Nancy Lipinski som partner, en kvinne som tilsynelatende er Wills rake motsetning: Pliktoppfyllende, ambisiøs og hardtarbeidende.

Will Piper er den festligste hovedpersonen jeg har funnet i en krimroman på veldig, veldig lenge. Han er så frekk og ironisk at det er en fornøyelse å lese, og Cooper lykkes godt i å etablere en karakter som man ville irritert seg over i det virkelige liv, men som egner seg perfekt i en storslagen krimroman. For den leseren som nå har Jo Nesbøs Harry Hole i tankene, er det ingen grunn til sammenlikning. Mens Harry Hole drikker seg vekk fra harde erkjennelser og en tøff hverdag, lever Will Piper simpelthen etter følgende filosofi: “I hans bok var det slik at hvis du klarte å komme deg på arbeid til tiden, aldri drakk på jobben og ikke rørte en dråpe før happy hour, så hadde du ikke noe alkoholproblem”.

Det er med andre ord heller ingen grunn til å sammenlikne Will Piper med Dan Browns Robert Langdon, som er like prektig som en tiåring speiderjente – og omtrent like spennende. For eksempel er dette Will Pipers reaksjon når han får vite at kollegaen hans har fått slag:

Will foraktet Mueller. Selvgod, hengslete drittsekk. Absolutt alt etter boka. Komplett utålelig. Kødden kom fremdeles med bitende kommentarer om utbruddet hans, serverte dem rett i ansiktet på ham, for jævelen regnet med at han var beskyttet av Wills status som utstøtt. Håper at han kommer til å gå og snakke som en åndssvak resten av livet, var den første tanken som slo ned i ham. ‛Herregud, noe så forferdelig’, sa han i stedet.

Piper er like usentimental når han forholder seg til andre politikolleger og pårørende, som når han feller en knusende dom over den snobbete kona til et av Dommedagsofrene:

Der hadde han det, en forklaring på denne manglende samarbeidsviljen. Bortsett fra den ulempen det var å miste en pålitelig ektefelle, så mislikte hun å bli assosiert med Dommedagssaken. Det var høyprofil, men lavrente. De fleste av ofrene var anonyme underklassemennesker. Mordet på David var ikke bra for hennes image, uheldig for karrieren, de hvite, rike partnerne hennes hvisket og tisket om henne mens de pisset i urinalene og puttet på greenen. På ett vis var hun antakelig sint på David fordi han hadde fått halsen skåret over.

Glenn Cooper er kort sagt en krimforfatter som behersker sarkasmens gylne kunst til fingerspissene. Dessverre går han på trynet i den klassiske amerikanske fellen, fordi han åpenbart følte at det ville ha vært for galt hvis han lot Will Piper drikke alene frem til pensjonsalder. Will må selvfølgelig finne Kjærligheten og begynne et nytt og bedre liv. Dermed forsvinner Pipers (u)sjarmerende vesen underveis i en litt søtladen “boy meets girl”-historie. Heldigvis står selve plottet fjellstøtt innen han kommer så langt, og det forhindret derfor at interessen min dalte i takt med Will Pipers promille.

Dramaturgiske finurligheter

Det er ikke bare Will Pipers personlighet som gjennomgår en drastisk forvandling underveis. Det virker nemlig som om Glenn Cooper midtveis i romanen forandrer mening om hvilken type spenningsroman han vil skrive. I begynnelsen er romanen strukturert etter klassiske Dan Brown-prinsipper, med dertil hørende cliff hangers. Man spekulerer iherdig på hvem Dommedagsmorderen kan være, hvordan i huleste han gjennomfører drapene, hva denne mystiske arkeologiske oppdagelsen kan være, og hva det er for slags magiske evner man får når hele ens eksistens er omgitt av syvtall.

Men midtveis uti romanen er det plutselig veldig enkelt å gjennomskue hvem Dommedagsmorderen er, og det er ikke bare fordi undertegnede er sylskarp og har vært ute en vinternatt før i krimmens iskalde verden. Identiteten hans avsløres for leseren, og det samme gjør guttens magiske evner. Dermed kan man ikke unngå å skjønne store deler av sammenhengen. Romanen får et mer thrilleraktig preg og tempoet skrus ned. Cooper tar en Umberto Eco og vier mye plass til handlingen i middelalderen, samtidig som han slipper oss inn i Dommedagsmorderens liv og psyke.

En slik plutselig endring er grunnen til at Jeffery Deavers Insektgutten er den desidert beste kriminalromanen jeg noen gang har lest. Men i Deavers roman skjønner man at forfatteren har ledet leseren på villspor med vilje helt fra starten av, og sannsynligvis gapskratter av fryd over å ha lurt millioner av lesere trill rundt. I De dødes bibliotek virker det derimot som om Cooper plutselig bare ombestemte seg med tanke på hvilken type spenningsroman han ønsket å skrive, og fulgte innskytelsen. Likevel fungerer det, pussig nok. Mye av årsaken ligger i at Coopers plott er så originalt at det i seg selv gjør boken spennende. I tillegg skriver han såpass bra at boken tåler tidlige avsløringer og mangelen på cliff hangers.

God krim

Et aber med boken, som dog ikke kan lastes Glenn Cooper, er at oversettelsen til tider er litt for lite smidig i forhold til originalspråket. Det skinner gjennom at boken er oversatt fra amerikansk engelsk, og det gjør at enkelte partier blir i overkant klisjéfylte. Det klassiske utbruddet “You know it, and I know it!” høres fryktelig teit ut oversatt til “Du vet det, og jeg vet det!”, og man risikerer å le litt av deler som egentlig er alvorlige.

Teit virker også oversettelsen av FBI-avsnittene Grand Theft, Violent Crime og Organized Crime til Store Tjuverier, Voldskriminalitet og Organiserte Forbrytelser – det virker Altfor Ruvende og Konstruert. Voldsavsnittet er den norske betegnelsen, og avsnittene for grove tyverier og organisert kriminalitet ville passet bedre. As if FBI ville ha kalt noe «tjuveri» istedenfor «tyveri». Herregud, så teit.

Men jeg pirker sannsynligvis mye fordi det egentlig ikke er så mange store ting å pirke på. Noen logiske brister er det her og der, men logiske brister har tross alt ikke forhindret folk i å trykke Bibelen til sitt bryst, så det tenker jeg må være lov. Dette er en god krimroman; en langt over gjennomsnittlig velutført krimroman og en sterk debut. Jeg storkoste meg med den. Det er eventyr og fantasi fra ende til annen, men det er et særdeles festlig eventyr å være med på så lenge det varer. Oppfølgeren Sjelenes bok står allerede på ønskelisten min.

Takk til Schibsted forlag for leseeksemplar.

Reklamer