Kategori: 2012 måned for måned

Julistatistikk

Denne måneden hadde jeg store planer om å slå alle personlige leserekorder, hente meg inn igjen på opptil flere av årets lesemål og generelt lese mye og ingenting annet gjøre. Mer konkret hadde jeg tenkt å lese fem 1001-bøker, et beskjedent mål.

Det begynte skrekkelig bra. De første fire dagene av ferien leste jeg tre bøker, alle 1001-bøker. Optimismen rådde, og jeg utsatte å begynne på den lange lesesirkelboken for å lese en fjerde bok først. Hadde jeg latt Donna Tartts bok ligge i fred i skammekroken og fortsatt i det tempoet er det ikke godt å si hvor mye jeg ville ha lest i juli. 10 bøker? 20 bøker? 100 bøker? Det får vi aldri vite. Men så fort jeg begynte på den var det slutt. 80% av lesetiden i juli gikk med til å slite meg gjennom halvparten av den boken, og ennå er jeg ikke ferdig. Å si at jeg er bitter og sur på Donna Tartt er en underdrivelse. Onde kvinne! Likevel er seks fullførte bøker ++ helt akseptabelt. Dessuten ble det desto mer tid til trening når lesing var uaktuelt, så jeg har krympet litt i juli mens dere andre mest sannsynlig har blitt bælfeite av å lese noe morsommere enn Tartt. En fattig trøst.

Dette har jeg lest i juli:

  • John Steinbeck Om mus og menn
  • Heinrich Böll Katharina Blums tapte ære
  • Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen
  • Mark Haddon Den merkelige hendelsen med hunden den natten
  • Audun Mortensen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det
  • Nikolaj Gogol «Nesen»
  • Nick Hornby The Complete Polysyllabic Spree
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Donna Tartt Den hemmelige historien (påbegynt)
  • Julian Barnes Fornemmelsen for slutten (påbegynt)

Hva synes jeg?

Årets dårligste bok er lest, nemlig diktsamlingen til Audun Mortensen. Det er kanskje overmodig å si at jeg allerede har kåret en vinner når fem måneder gjenstår av 2012. Men Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det er den dårligste boken jeg har lest i Lines biblioteks historie, så jeg føler meg relativt trygg.

Donna Tartts Den hemmelige historien er ikke like dårlig, men den er derimot veldig kjedelig. En formildende omstendighet: De som liker boken ser ut til å ha lest originalen, mens de som kjemper for livet med den og gir den opp, har lest den norske oversettelsen. Jeg lar tvilen komme Tartt til gode og legger mye av skylden på oversetter IdaLou Larsen for at boken stinker. Jeg kan ikke bevise det, men har empirien på min side. Jeg har lest ferdig første del, og lagt boken i den stadig voksende bunken av lesesirkelbøker jeg ikke har fullført. Den skal leses ferdig en dag, men det blir neppe i år. En eller annen gang etter Anna Karenina, men før Moby Dick. Riktignok er Den hemmelige historien kjedelig, men den er ikke like beyond kjedelig som hvalboken.

Resten av månedens bøker likte jeg i varierende grader av godt. Verken Om mus og menn eller Den merkelige hendelsen med hunden den natten satte varige spor etter seg, men begge romanene var fine. Jeg har lest ca 50 sider Blixen siden sist. Det går treigt fremover, men det er en vakker bok og den finnes ikke kjedelig. Nikolaj Gogols novelle «Nesen» ble månedens femte 1001-kryss, en absurd og komisk novelle jeg kom over på nett og like gjerne leste når jeg var i gang.

Det er vanskelig å plukke ut månedens favoritt, for det står mellom tre bøker. Heinrich Bölls Katharina Blums tapte ære er en satire fra syttitallet over tabloidpressen og deres totale mangel på integritet. Boken var delvis provoserende, delvis hysterisk morsom. Michel Houellebecqs misantropiske debutroman Utvidelse av kampsonen var også delvis hysterisk morsom, delvis mørk og depressiv. God bok. Litt ujevn, men like fullt en god bok. Den siste favoritten – ah! endelig var det hans tur – var Nick Hornbys The Complete Polysyllabic Spree. Den ble highly recommended av Ingalill i fjor, og jeg fatter ikke hvordan jeg kunne la den ligge ulest et helt år. Nick Hornby skriver om lesing og bøker, og han gjør det på den måten jeg drømmer om å blogge. Et utvalgt sitat om hvordan det er å være leser:

I’m never going to complain about receiving free early copies of books, because quite clearly there’s nothing to complain about, but it does introduce a rogue element into one’s otherwise carefully plotted reading schedule. […] Being a reader is sort of like being president, except reading involves fewer state dinners, usually. You have this agenda you want to get through, but you get distracted by life events, e.g., books arriving in the mail/World War III, and you are temporarily deflected from your chosen path.»

Noen som kjenner seg igjen? Hvis jeg hadde brukt smileys på bloggen, ville du ha funnet et fett glis akkurat her. Det er både fint og trist at Nick Hornby ikke blogger om bøker. Trist fordi han skriver så morsomt. Fint fordi hans blogg ville gjort alle andre blogger overflødige, inkludert min egen.

Status lesemål:

Fem 1001-bøker i løpet av en måned er meget bra, og det kvalifiserer som dugnad vel gjennomført. Jeg har også lest to nye Nobelprisvinnere – John Steinbeck og Heinrich Böll – og det må jo telle for noe selv om jeg ikke har formulert noen mål ennå. En diktsamling ble lest i juli også, og dermed er jeg halvveis i årets lyrikkutfordring. Klapp på skulderen. Én novelle er bedre enn ingen, men det spøker for dette målet i år, uten at det holder meg våken om natten. Jeg vil ikke kalle Nick Hornbys bok for sakprosa, men alt som ikke er skjønnlitteratur må dekkes av denne kategorien. Dermed har jeg lest to av årets seks sakprosabøker, og det er fine greier.

Forrige måned manglet jeg fire bøker mot målet om 52 på like mange uker. Nå mangler jeg bare to. Det er jeg så fornøyd med at jeg synes det er helt ok at det ikke ble noen skuespill, Dickens eller off the shelf denne måneden heller.

Lesesirkel avstemning:

Denne måneden var det for første gang helt jevnt mellom de tre kandidatene. John Kennedy Tooles Confederacy of Dunces vant en knepen seier over Hunter S. Thompson og P. G. Wodehouse. Dermed blir det en litt morsommere sommerbok i lesesirkelen neste år. Jeg er veldig fornøyd med kandidatene for august, som legges ut straks. Selv har jeg lyst til å lese alle de tre bøkene og vet for første gang ikke hva jeg skal stemme på selv. Mer om det i morgen.

En bokshopoholikers bekjennelser:

Jeg hadde ferie i juli, inkludert ferie fra bokshopping. Det kan bli litt slitsomt i lengden, selv for en garvet bokshopoholiker som meg, å fornye biblioteket til stadighet uten å jobbe under de samme vilkårene som andre bibliotekarer. Dessuten så jeg ikke poenget med å bestille bøker når jeg ikke var hjemme for å hente dem selv. Så slapp hus- og kattepasseren å traske unødvendig mange runder til og fra postkassen. Men av og til er det salg, som dere kanskje vet, og Aschehoug hadde en billigkrok full av 1001-bøker. Så man kan vel si at jeg ofret noe av den gode feriefølelsen til fordel for den gode investeringen.

Nye bøker:

  • Tove Jansson Sommerboken (Hovedbok Bokklubben + 1001-bok)
  • Ann Radcliffe The Mysteries of Udolpho (1001-bok og lesesirkelbok i november)
  • Alessandro Baricco Silke (1001-bok + salg)
  • Paul Auster Usynlig (1001-bok + salg)
  • Michael Ondaatje Den engelske pasient (1001-bok + salg)
  • John Fowles Den franske løytnants kvinne (1001-bok + salg)
  • Agatha Christie Og dermed var det ingen (salg)
  • Nick Hornby Shakespeare Wrote for Money (fortsettelsen på Polysyllabic Spree)

Jeg må lese to 1001-bøker hver eneste måned til jeg er noenogåtti for å klare alle sammen. Da er det ikke dumt å begynne med å kjøpe dem. Det er på en måte halve jobben, ikke sant? Jeg har skrudd opp målet fra 20 til 24 for i år, og har 13 igjen. Det skal jeg klare ved hjelp av de korteste av dem, blant annet Bariccos Silke, som er så kort og liten at den bare likner vagt på en bok.

Jeg gjorde nesten ingenting boksosialt i juli, bortsett fra å ha noen abstinenspregede samtaler om litteratur iblandet kattepusrapporter over telefonen med huspasseren. Men før jeg dro på ferie, hadde jeg besøk av Gro og Silje for å gjøre Hemmelige Ting i forbindelse med bokbloggertreffet i september. Jeg kunne konstatere at de har rene hjerter og en harmonisk aura gjennom kattedetektorene mine; Scarlet falt umiddelbart for Gro, mens Silje fikk en siklende Sabeltann i fanget så fort hun hadde satt seg i sofaen. Gro og Silje kunne på sin side konstatere at jeg faktisk har ganske mange bøker, men at jeg sårt trenger enda flere. Og det visste jeg jo allerede.

Det var slutten på juli, feriemodus og lesedugnad. Jeg er glad sommeren er over, og ser frem til en travel høst.

Hvordan har sommeren din vært?

Julilesning

Endelig sommerferie! Sabeltann, katten jeg aldri har trengt å blogge om siden han sjelden går langt fra jaktmarkene i bakgården, ga meg en liten presang i dag tidlig for å markere starten på ferien: En død spurv til frokost. Vi har bodd sammen i over tre år nå, men han har ennå til gode å forstå at jeg foretrekker bøker. Mannfolk! Han lever i det minste opp til navnet sitt.

Jeg har forsøkt å lese litt på sofaen for å komme i riktig feriemodus, men det ble vanskelig med til sammen ni kilo katt på brystet. Mine store leseambisjoner for ferien får vente til i morgen. Men store er de, virkelig store. Med listene jeg har laget meg (joda, det er flere) ser det ut til at jeg har tenkt å lese ca halvannen bok pr dag. Selv om jeg går hele ferien uten å snakke med et annet menneske og sover ca fire timer hver natt, blir dette vanskelig å få til. Likevel føles det som om planene er mer oppnåelige enn å lese hele Anna Karenina på én måned, så vi får se hvordan det går.

En moderert og litt mer beskjeden versjon er: Jeg skal lese fem 1001-bøker i juli, og alle skal være korte. Hvis jeg er riktig flink jente, kommer disse bøkene i tillegg til Donna Tartts Den hemmelige historien, som er lesesirkelboken i juli, og Karen Blixens Den afrikanske farm, som jeg nå er halvveis i. Kan det bli hele sju 1001-kryss i juli? I så fall mangler jeg bare sju til for å klare årets mål om tjue. Da er jeg i mål og vel så det om jeg leser ferdig samtlige av årets lesesirkelbøker.

De heteste kandidatene er med ett unntak forfattere jeg ikke har lest noe av tidligere, og det i seg selv er motiverende.

  • John Steinbeck Om mus og menn
  • Graham Greene Brighton Rock
  • Joseph Conrad Mørkets hjerte
  • Louisa May Alcott Little Women
  • Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen
  • Guiseppe Tomasi di Lampedusa Leoparden
  • Margaret Atwood Surfacing
  • Heinrich Böll Katharina Blums tapte ære
  • Herbjørg Wassmo Huset med den blinde glassveranda
  • Kazuo Ishiguro Kunstner i den flytende verden
  • Aravind Adiga Hvit tiger
  • Mark Haddon Den merkelige hendelsen med hunden den natten

Joda, fem av disse skal jeg klare. Så får vi se om det blir tid til mer klassisk ferielektyre; krim eller lettleste og morsomme saker jeg er avhengig av hvis temperaturen blir særlig mye høyere enn 20 grader og kognisjonen begynner å svikte. Dessuten blir det nok lyrikk denne måneden også. Og jeg MÅ prøve å få lest noen av leseeksemplarene jeg har siklet på i flere måneder nå: Julian Barnes, Aina Basso, Philippe Claudel og Benedicte Meyer Kroneberg. Det er med andre ord bare å forberede seg på en sommer hvor jeg ikke snakker med noen og sover svært lite. I år lar jeg meg ikke begrense av flyselskapets smålige regler for bagasje og sender like gjerne bøkene i posten. Jeg tar minibiblioteket på ryggen og kan føle meg hjemme overalt. Smartpost er virkelig smart.

Det sier seg kanskje selv, men blogging vil neppe bli høyt prioritert i juli. Helt bloggfri blir det sannsynligvis ikke, men for tiden har jeg mer lyst til å lese enn jeg har til å skrive. I juli skal jeg fylle opp hjernen til bristepunktet og heller se hva som sitter igjen når høsten kommer og skrivetrangen melder seg.

Jeg har lagt ut nye alternativer for lesesirkelbøker dere kan stemme på. Neste sommer tenkte jeg at det burde være en morsom bok man kan ta med seg på ferie, og jeg landet på tre bøker som ifølge 1001-boken skal være kjent for sin fortreffelige humor. Det ble ingen mursteiner denne gangen heller; er det ferie, så er det ferie!

Vinneren i lesesirkelen i juni ble Elida – gratulerer så mye! Send meg ditt bokønske på mail, så bestiller jeg.

Ha en riktig god sommer alle sammen! Hva skal dere lese i ferien?

Junistatistikk

Jeg hadde bare én ting jeg skulle i gjøre i juni: Lese Anna Karenina. Har jeg lest den? Nei. Har jeg i det hele tatt prøvd å lese den? Nei. Angrer jeg? Nei. Men jeg klarte faktisk å lese over to hundre sider før jeg la den vekk. Ikke for godt, det må understrekes, bare for sommeren. Den er mer av en høstbok, fant jeg ut, som kan tas frem når høststormene setter inn og jeg ikke lenger har Greven av Monte Christo å lese i. For ikke å legge enda en stein til byrden av mine påbegynte men ikke fullførte bøker, fortsatte jeg heller der jeg slapp med Karen Blixens Den afrikanske farm i fjor. Et slags kompromiss for å beholde troverdigheten overfor meg selv når jeg sier at jeg pleier å lese ferdig det jeg begynner på. Og at jeg kommer til å lese ferdig både Anna Karenina og Buddenbrooks.

Opptil flere av dere har etterlyst innlegg om Anna Karenina etter at jeg sa jeg skulle skrive om det lille jeg hadde lest i anledning lesesirkelen, og hvorfor jeg stoppet. Men så fikk jeg årets tredje bihulebetennelse på søndag, og har tilbrakt store deler av uken med å lide tungt og urettferdig mens jeg ventet på at medisinen skulle virke. Derfor utsetter jeg heller innlegget til jeg har lest hele boken, og sier litt om hvorfor jeg avbrøt i dette innlegget. Men først, månedens gjennomgang.

Dette har jeg lest i juni:

  • Irvine Welsh Trainspotting
  • Casper André Lugg Lite rekviem
  • Marit Kaldhol søkeord: ayotzintli
  • Stefan Zweig Chess
  • Manus, mannlig forfatter (jobb)
  • Manus, kvinnelig forfatter (jobb)
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Leo Tolstoj Anna Karenina (påbegynt)

Hva synes jeg?

Jeg synes at det er en pen liten liste. Men før du rekker å formulere din rosende kommentar om hvor flink jeg har vært i løpet av Anna Karenina-skulkingen min, må jeg presisere at alt jeg har lest har vært kort. Lite rekviem er en diktsamling, og Chess en novelleroman på ca 75 sider. Kaldhols bok var vel på ca 135 sider, og manusene var på til sammen 380 sider. 230 sider Trainspotting, 200 sider Anna Karenina og 70 sider Blixen = langt fra personlig rekord. Jeg har egentlig ikke så mye å si om det jeg har lest, siden det strengt tatt bare er Zweig og Lugg jeg kan si noe om foreløpig som jeg ikke allerede har blogget om. Men det sparer jeg til innleggene om bøkene. Temaene har vært så mangt. Rusmisbruk, utroskap, korrupsjon, kjærlighetssorg, selvmord, foreldre som dør, barn som dør, elskerinner som dør, landbruk i Afrika og Russland, og sjakk. Jeg håper virkelig ikke at mine litterære preferanser speiler personligheten min i nevneverdig grad, for i så fall er jeg en morbid, destruktiv nerd.

Så var det Anna Karenina og grunnen til at jeg avbrøt. For å være helt ærlig vet jeg ikke nøyaktig hvorfor. Jeg likte det jeg leste av boken, og Tolstoj skriver som en slags skjønnlitterær guddom. Han er morsom, intelligent og dyp. Hvis jeg skal sammenlikne Anna Karenina med Dostojevskijs Forbrytelse og straff, er det Tolstoj som overlegent vinner utmerkelsen som den store psykologiske russiske forfatteren av de to; Dostojevskij er mer en idéenes mann. 1800-tallsromaner går som regel rett hjem hos meg, og Anna Karenina har alt som en glimrende roman fra realismen skal og bør ha. Noen ganger kjedet jeg meg, men det gjør jeg med 99% av bøkene jeg leser. Så hvorfor klarte jeg ikke mer?

Det siste jeg leste var fra et kapittel der Vronskij deltar i et hesteløp som ender med at hesten hans brekker ryggen og må skytes på stedet.

Vronskij kunne ikke svare på spørsmål, kunne ikke snakke med noen. Han snudde seg og gikk ut av banen uten å ta opp luen sin som var falt av ham, og uten å vite hvor han skulle. Han følte seg ulykkelig. For første gang i livet hadde han følt den tyngste av alle ulykker, den ulykke man selv er skyld i og som ikke kan rettes på.

Det er ett av mange frampek mot slutten, der Anna kaster seg foran toget – en ulykke Vronskij er skyld i og som ikke kan rettes på. Og da orket jeg ikke mer. Ifølge oversetter Erik Egebergs forord skriver Tolstoj så levende om karakterene sine at de til tider virker mer ekte enn virkelige mennesker. Jeg vet ikke om det er tilfelle fra et mer uberørt og nøkternt ståsted, men jeg opplevde det som om Tolstoj stakk en heklekrok inn i brystet mitt og var i ferd med å rive hjertet mitt ut av kroppen. Jeg aner ikke hvorfor akkurat denne romanen virket så sterkt på meg, for jeg klarer ikke å kjenne meg direkte igjen i noen av karakterene eller livene deres, og jeg leser da mye sterkere historier enn dette i løpet av et vanlig år. Boken jeg leste etterpå var Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli, hvor en ung gutt tar livet av seg. Jeg gråt i bøtter og spann, men vurderte ikke et sekund å legge den fra meg.

Kanskje er det undergangsstemningen og de mange frampekene som hele tiden minner meg på hvor historien er på vei. Eller Tolstojs evne til å skille mellom menneskets fasade og ubehagelige indre. Det knitrer i ballkjoler og glitrer i krystall, men Tolstoj oppholder seg egentlig bare lenge nok ved praktfulle overflater til at kontrasten mot karakterenes såre punkter blir desto sterkere. Det pirkes i menneskets dyp, i mitt dyp, og der ville jeg ikke være akkurat nå. Men i høst, når høststormene setter inn, er det atter en gang tid for møysommelig introspeksjon, og da ser jeg ikke bort fra at Anna Karenina hentes frem igjen.

Status lesemål:

To 1001-kryss, Trainspotting og Chess. To påbegynte 1001-kryss med Den afrikanske farm og Anna Karenina. Ifølge mine kalkyler må jeg ligge på to kryss hver eneste måned resten av mitt liv for å kunne lese alle 1001 bøker inkludert revisjoner for å rekke over alle før jeg dør, dersom jeg lever til jeg er noenogåtti. Da skal det stå på gravsteinen min: «Hun leste alle 1001 bøker hun måtte ha lest før hun døde, pluss enda flere. Måtte hun hvile i fred for listekryss og tidsnød.» Enten må jeg være ualminnelig strukturert resten av livet, eller jeg må finne opp en måte å lure døden på. Inntil videre går jeg for struktur og planlegging, just in case. Å droppe listen og heller ta ting som de kommer er selvfølgelig intet alternativ. Jeg er en ambisiøs og strukturert morbid, destruktiv nerd.

Null sakprosa, null skuespill. Ingen noveller, ingen Dickens. Én diktsamling, dette målet begynner å likne stor suksess – 5 av 12 så langt i år. Ingen off the shelf denne måneden heller, men Den afrikanske farm og Anna Karenina har jeg i det minste begynt på. Jeg leser og leser, men uansett hvor forbanna mye jeg leser, kommer jeg aldri til 52 bøker på 52 uker. Jeg ligger fire uker på etterskudd, som vanlig. Fristelsen er stor til å snakke om alt jeg skal få lest nå som jeg har sommerferie, men jeg utsetter det til morgendagens innlegg om julilesningen. Istedet kan jeg si litt om noe jeg ALLTID er flink til, nemlig å kjøpe bøker. Men først, lesesirkelen.

Lesesirkel avstemning:

Nok en overlegen vinner: Virginia Woolfs To the Lighthouse. Det passer fint, for den er off the shelf-bok for min del; kort og grei, og hvis jeg kjenner Virginia Woolf rett også veldig kjedelig. Kjedelig nok til at jeg aldri i verden kommer til å lese den hvis ikke dere andre gjør det sammen med meg. Men den er sikkert også veldig god (om enn kjedelig) for Woolf skriver meget godt (om enn kjedelig).

En bokshopoholikers bekjennelser:

Ah, mine venner! Gled dere. Jeg har mer å bekjenne enn en gjennomsnittlig katolikk. La meg begynne med en liten anekdote fra Lillehammer-festivalen, som jeg besøkte første helg i juni. Jeg hadde en slags plan om å delta på noen av arrangementene mens jeg var der, det er tross alt poenget slik jeg har skjønt det, men jeg ble litt satt ut over hvor mange som fantes og hvor mye de kostet. «Hundre kroner? Okei? Får man med seg bok, da? Ikke? Å, nei. Nei, da vet jeg ikke hvor mye det temaet opptar meg, egentlig.»

Men jeg fant mitt Mekka. Det heter Fretex Lillehammer, og jeg sverger på at de hadde alle bøker jeg noensinne har ønsket meg tilgjengelig på samme tid. Jeg kunne faktisk ha bodd på Fretex Lillehammer, sovet i sengeavdelingen deres (hvis de har en) og kalt bokhyllene deres for mine egne. Lines bibliotek kunne hatt blogghovedkvarter der. Men det trengte jeg ikke, for de hadde POSESALG!! Og jeg kjøpte, til den nette sum av 100 kroner, disse bøkene, innbundet og fine alle sammen:

  • Donna Tartt Den hemmelige historien (lesesirkelbok)
  • Colin Dexter Døden i sakristiet
  • Herbjørg Wassmo Huset med den blinde glassveranda (1001-bok)
  • Ivan Turgenjev Fedre og sønner (1001-bok)
  • Giuseppe Tomasi di Lampedusa Leoparden (1001-bok)
  • Michael Crichton Det store togrøveriet
  • John Dickson Carr Sort messe
  • Knut Faldbakken Glahn
  • Doris Lessing Den gyldne notatbok I og II (1001-bok)

Og mens jeg stod bøyd over stabel på stabel med vakre bøker, hørte jeg Ellikken. Jeg vet ikke hvordan stemmen til Ellikken høres ut med ørene, men jeg vet hvordan den høres ut som et lykkelig hvin inni hodet. «JAH, Line! Den må du ha! Og den. Og DEN! Ahhhhh!» Da jeg kom hjem til hotellet med bøkene, sa min venn oppmuntrende: «Kanskje du klarer å overgå hun andre bloggeren denne måneden? Hva var det hun het igjen? Beathe

Jeg klarte nok ikke det, men innsatsen har vært sterk. Meget sterk, faktisk. Jeg har riktignok fått litt hjelp, men mesteparten har jeg klart helt alene.

Andre nye bøker:

  • Aravind Adiga Siste mann i tårnet (leseeksemplar)
  • Anne Enright Den glemte vals (leseeksemplar)
  • John Brandon A Million Heavens (gave fra Bokelskerinnen – tusen takk!)
  • Fred Uhlmann Forsoningen (gave fra Karin leser – tusen takk!)
  • Merethe Lindstrøm Dager i stillhetens historie (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Tyvene (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Senskade (hovedbok Bokklubben)
  • Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen (1001-bok)
  • Edmund Crispin The Case of the Gilded Fly (P.D. James-tips)
  • Paul Celan Dikt
  • Margaret Atwood The Journals of Susanna Moodie
  • Janet Evanovich Smokin’ Seventeen
  • Jean Paulhan The Flowers of Tarbes. Terror in Literature (sakprosa)

Det ser mye ut, det gjør det. Men de fire første har jeg ingen skyld i overhodet, de dukket opp i mitt liv som kjære overraskelser fra omtenksomme mennesker og generøse forlag. De tre neste har jeg (nesten) ingen skyld i, bortsett fra at jeg kunne ha avbestilt eller sendt dem i retur. Skjønt, hvorfor skal man det? Det koster masse penger og er bare stress. Resten skal jeg lese i sommer, så de må bare godtas for det de er: ren, skjær nødvendighet. Dessuten har jeg en joker i ermet denne måneden. Jeg har nemlig gitt fra meg ca 40 bøker til Gro, Karin og Marianne, og kjapp hoderegning viser at summen, hehe, er i minus denne måneden! Jeg har hele 19 bøker å gå på før boksamlingen er like massiv som den var i mai. For å si det med MC Hammer: U can’t touch this.

Juni var også måneden da jeg satte ny rekord i å treffe andre bokbloggere. Ingalill og jeg er kommet et skritt lengre i å løse alle verdens problemer, inkludert de litterære, og det er alltid hyggelig og like spennende om hun kommer seg vel hjem til bygda etterpå. Vi hadde komitémøte i anledning bokbloggertreffet i september (du kommer vel?), og da traff jeg for første gang Bokelskerinnen, Knirk, Gro og Rose-Marie, pluss Silje, som jeg allerede har møtt. Vi snakket mer eller mindre i munnen på hverandre i tre timer, og etterpå var det rart å tenke på at dette var første gangen vi møttes. Det føltes ikke sånn. Det samme skjedde da jeg en uke senere skulle overlevere bøker til Karin. Det virket som om vi snakket i fem minutter, men klokken viste tredve. Tiden går veldig fort når man snakker om bøker og blogging med veldig hyggelige folk. Det står herved skrevet. Jeg gleder meg som en unge til bokbloggertreffet, til å treffe alle igjen og til å hilse på dere jeg ennå ikke har møtt. Det bør du også gjøre!

Det var min juni. Hvordan var din?

Anna Karenina

Vi er på vei inn i årets kanskje vakreste måned, og jeg skulle gjerne feiret anledningen med et litterært ambisjonsnivå på høyde med syrinblomstringen utenfor kjøkkenvinduet, hvor naturen ser ut til å være i full harmoni med NSBs ruter inn til Oslo S. Istedet gjør jeg det enkelt nok til at det kan oppsummeres på en bitteliten gul post it-lapp på kjøleskapdøra:

«Les Anna Karenina!». Det er målet for juni. Les Anna Karenina!

Det er Leo Tolstoj, det er verdenslitteratur, det gir kryss i boka, det gir kred i enhver bokrelatert sammenheng, det gir innsikt i menneskesjelens dypeste irrganger, det er det ypperste litteraturen har å tilby, det gir en dannelse som gjør oss til gode og helstøpte mennesker. Greit. Det ville ha gitt Nobelpris hvis Tolstoj hadde levd lenge nok, eller Svenska Akademien hadde latt sin underlige og i ettertid helt uforståelige fascinasjon for Bjørnstjerne Bjørnson ligge. Ok.

Anna Karenina er kanskje historiens beste kjærlighetsroman. Det er helt klart den lengste. Så lang, så lang. Så LANG! Herregud, så lang.

Hvor skal man begynne? Med begynnelsen? Nei. Man begynner med etterordet, så klart, hvor mysteriet med alle navnene til alle karakterene blir forklart. Kjært barn har mange navn. I Russland har man mange navn, enten man er kjær eller ei. Deretter begynner man på begynnelsen, lar det stå til og håper på det beste. Mens man lager tankekart over alle karakterene.

Jeg trodde at Robert Musils Mannen uten egenskaper ville bli min nemesis. Jeg trodde det så inderlig at jeg ble blind for Tolstoj der han lusket rundt i bakhold med sine mursteiner, klar til angrep. Dette er kun den første. Jeg har lovet Labben å lese Krig og fred i 2013. Og Mannen uten egenskaper i 2014. Ren SM. Jeg havner dessverre på M’en.

Jeg tenker meg tilbake til den euforiske og på grensen til uansvarlige lesesirkelavstemningen vi hadde i fjor høst, hvor fellesskapet tok helt av i jakten på årets lesesirkelkandidater. Leseåret 2012 var langt unna. Ambisjonsnivået kjente ingen grenser. Jeg skal ikke engang nevne Forsyte-sagaen på denne siden av sommeren. Jeg har oss alle mistenkt for at vi stemte på de bøkene vi helst skulle ha sett at vi hadde lest allerede, og ikke nødvendigvis de bøkene vi aller helst ville lese. Hvis dere skjønner forskjellen. Men nå er vi der, og skal lese Anna Karenina en gang for alle. Vi har drøye tre uker på oss. Kan det gå?

For min del blir dette måneden hvor vinduspussing plutselig blir fryktelig viktig. Vinduene mine skal være så skinnende rene at de blir den nye snakkisen i borettslaget, der de vender ut mot syrinbuskene og bare er synlige for NSBs flytogpassasjerer. Dessuten må deler av leiligheten (hele?) males, og lampen på kjøkkenet har såvidt jeg vet aldri vært vasket. Kattene må ha ormekur igjen, og trenger sikkert menneskehjelp til å fange skjæreunger, mus og meitemarker. Jeg kommer på at jeg har veldig mange blogginnlegg som skal skrives, og enda flere bøker som må kjøpes. Og hva med det sosiale liv? Er det ikke på tide å la bøker være bøker, for å gå ut i juninatten og blomstre om kapp med syrinene? Jeg trenger ikke å lese lappen på kjøleskapet hvis jeg spiser alle måltider ute.

Men jeg har veldig lyst til å lese Anna Karenina, det har jeg. Entusiasmen kunne ikke ha vært større. Jeg kan nesten ikke vente til jeg finner ut hvorfor Anna kaster seg foran toget etter nesten ni hundre sider. Jeg gleder meg dessuten til å oppdage logikken bak alle de russiske navnene. Det blir nesten like gøy som det var å lese til naturfagseksamen i niende. Jeg gleder meg virkelig til dette russiske bokeventyret. Det gjør sikkert du også, etter å ha lest dette motivasjonsinnlegget.

Just in case. Ikke for å være negativ eller noe. Men jeg har et mål i år om å lese mer lyrikk. Jeg har skaffet meg et par diktsamlinger, størrelse anorektiker, hvis litterære utmerkelser foreløpig ser ut til å bestå av en mangel på etterord og selvmyrdende kvinner. Worst case scenario er at jeg leser dem istedet. Noe må man jo lese.

Det er mulig jeg foregriper begivenhetene her, men jeg har lært på vegne av oss alle å sette litt andre lesemål for fremtiden enn å knekke litterære tungvektere på første forsøk. Alternativene for lesesirkelboken vi skal lese i juni om et år er derfor basert på ett felles kvalitetskriterium: Få antall sider. Alle er hentet fra den engelskspråklige verden, alle er kvinner, og bøkene er utgitt på 1920-tallet. Ingen russere, ingen etterord, et begrenset antall kjælenavn. Det er Edith Whartons The Age of Innocence, Virginia Woolfs To the Lighthouse og Nella Larsens Passing. Jeg tror de er gode, alle sammen. Gode og korte. Det er blitt mitt nye kontrollspørsmål når folk anbefaler bøker. «Jeg hører det du sier om at den er sensasjonelt velskrevet og original, og snur opp ned på menneskets syn på seg selv og verden og alt vi hittil har trodd var sant, men er den kort?»

Vel fornøyd med slik å ha revolusjonert litteraturvitenskapen i en håndvending, ønsker jeg dere en flott juni!

(Og les Anna Karenina. Jeg hører den skal være veldig god.)

Maistatistikk

Mai fikk en lovende start med ny leserekord innen rekkevidde nok en gang. Jeg lå til og med godt an med månedens lesesirkelbok for en gangs skyld. Planene gikk heidundrende i vasken på grunn av plutselig og sjokkerende sommervarme og tre Grand Prix-sendinger på en uke. Hvis hodet mitt hadde fungert sånn noenlunde i heten, ville det uansett ha vært uaktuelt å prioritere bøker foran utepils i solen. Og bøker utgår enda lettere når jeg kan tilbringe timer foran tv’en for å se hva et stadig voksende Europa har å by på av kitschy music. (Ganske mye, viste det seg.) Men noe fikk jeg da lest på de grå dagene, og alt jeg leste var meget bra.

Dette har jeg lest i mai:

  • Abo Rasul/Matias Faldbakken The Cocka Hola Company
  • Margaret Atwood Power Politics
  • Leif GW Persson Grisefesten
  • P. D. James Talking about Detective Fiction
  • Irvine Welsh Trainspotting (påbegynt)

Hva synes jeg?

Årets beste bokmåned kvalitativt sett. Jeg har bare lest bøker av intelligente forfattere med gode prosjekter, og har på følelsen av at jeg er en adskillig mer kresen og kravstor leser i dag enn jeg var for en måned siden. Perssons krim har jeg skrevet om her. Den var mer satirisk og morsom enn spennende, men Perssons individuelle vri på krimsjangeren passet meg utmerket.

Trainspotting av Irvine Welsh skrev jeg om her uten å ha lest mer enn halve boken, på grunn av lesesirkeldatoen. Nå har jeg ca 80 sider igjen, og er glad for at jeg har skrevet om boken allerede. Welsh skriver så vanvittig bra om viktige temaer at jeg får frysninger av det. Morsom er han også, skeiv og beksvart humor. Hvis jeg hadde vært nødt til å skrive et innlegg basert på hele boken, ville jeg ikke ha visst hvor jeg skulle begynne engang. Et problem jeg vil få når jeg skal skrive om Matias Faldbakkens The Cocka Hola Company, første bok i Skandinavisk misantropi-prosjektet hans. Den mest unorske norske romanen jeg har lest, og den aller morsomste. Det er et par fellesnevnere mellom Trainspotting og The Cocka Hola Company; de misantropiske karakterene og skråblikket på samfunnet de tar avstand fra. Men der Welsh slår leseren midt i ansiktet med sin tragiske realisme, kan man le høyt av det meste Faldbakkens mildt sagt eksentriske misantroper finner på – uten at det blir mindre å tenke på av den grunn. En roman mer sitatvennlig enn Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm.

Margaret Atwoods diktsamling Power Politics var så god at jeg måtte lese den to ganger. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den helt til jeg kan den utenat. Det handler om kjærlighet, og kjærlighetens maktpolitikk er Atwood på hjemmebane. Gud bedre, den dama kan skrive. Det kan også P. D. James, som har gjort seg noen betraktninger om kriminallitteraturens utvikling og særtrekk i Talking about Detective Fiction. Lettlest, interessant og lærerikt. Og det viser seg at hun har akkurat den underfundige og elegante sansen for humor som er britenes adelsmerke. Jeg gleder meg allerede til å skrive om boken, og om Agatha Christies Snikende død i lys av James’ spot on analyse av forfatterskapet hennes.

Jeg må se til å få lest noe kjedelig snart, slik at jeg kan skrive et par innlegg på autopilot. Eller nei, det må jeg ikke. Ingenting er så morsomt som å skrive om bøker man virkelig liker. Bortsett fra utepils og Grand Prix, da. Alt er relativt.

Status lesemål:

Årets første sakprosabok er unnagjort, med fornøyelse. Neste punkt på listen blir enten å lese ferdig Lisa Bjurwalds Europas skam eller den legendariske Judith Butlers Gender Trouble. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg klarte å fordype meg i feministisk teori på master uten å ha den boken på pensum. Heldigvis har jeg en velutviklet sans for å hamstre bøker enten jeg trenger dem eller ikke, så boken ble kjøpt likevel. Nå skal den til alt overmål leses i tillegg. Rart hvordan ting blir.

Sakprosamålet blir nok prioritert over skuespillmålet i år. 1 av 6 sakprosabøker er strålende; 0 av 6 skuespill elendig. Jeg går for mestringsfølelse over sjangerutjevning. Ingen av månedens bøker var hentet fra den mer nedstøvede delen av boksamlingen, altså ingen off the shelf-poeng i mai. Snart én 1001-bok er bra, femten gjenstår i år. Det får bli dugnad i sommer. Ingen noveller, jeg mangler 21. Ingen Dickens, jeg mangler 2. Jeg ligger fortsatt på etterskudd med 52 bøker på 52 uker (dugnad, sier jeg, dugnad!), men er bare én diktsamling unna å være der jeg skal. Det blir et lyrisk år.

Nytt punkt: Dere er herlige!

Lines bibliotek hadde toårsjubileum 19. mai, og i den forbindelse arrangerte jeg en konkurranse hvor jeg ville gi bort noen stabler med bøker til tre bokelskende vinnere. For å være med i trekningen om premie, måtte dere legge igjen en kommentar om hva dere liker å lese om ved å nevne det innlegget på bloggen dere har likt best. I min iherdige bobleverden av en tankeprosess om hvordan jeg skal legge opp bloggingen videre, hadde jeg helt glemt hvem jeg har med å gjøre her i Blogglandia.

Jeg forestilte meg en rekke mer eller mindre nøytrale svar av typen «jeg leser mest krim, så jeg synes det er fint med tips om krimforfattere jeg ikke har lest før», eller «det er så bra at du skriver om klassikere, sånn at jeg slipper å lese dem selv og fortsatt kan bidra med noe når familien spiller TP». I stedet fikk jeg den ene utrolig fine kommentaren etter den andre om hvorfor dere liker bloggen min og måten jeg skriver på. Det var veldig rørende og den beste bursdagsgaven jeg kunne ha fått (jeg har bursdag dagen før bloggen min). Min tro på at det fantes en fellesnevner blant det folk liker og ikke liker, forsvant etter hvert som dere trakk frem innlegg fra hele spekteret. Det er kanskje ikke så rart når jeg tenker meg litt bedre om, for norske bokbloggere er gode på variasjon.

Tusen takk, alle sammen! Dere er en fantastisk gjeng.

Vinnerne av konkurransen trekker jeg neste uke. De som ikke har vært med så langt, kan fortsatt bli med i trekningen av bokpremie ved å legge igjen en kommentar her. Det er fullt mulig å delta ved å si for eksempel: «Du leser bare gamle bøker jeg aldri har hørt om, men det er av og til en grei avveksling til de bokbloggerne som skriver om bøker jeg faktisk har lyst til å lese». For de som ikke leser bloggen min, men likevel har snublet innom og lest dette, gir jeg enda en mulighet til å delta. Den heter: Presentér deg! Hva liker du å lese? Legg igjen lenke til bloggen din hvis du har, så skal jeg lese. Ikke vær sjenert nå, slik vinner man ingen bøker.

Lesesirkel avstemning:

August Strindbergs Det røde rommet har vunnet med klar margin over Ivan Turgenjev og Émile Zola, som den boken vi skal lese i mai neste år. Strindberg har jubileum i år, det var hundre år siden han døde 14. mai. Siden vi feiret Charles Dickens i lesesirkelen i januar i år, får vi feiret enda en forfatter neste år – om enn på etterskudd. Men hva betyr vel et år fra eller til når man har gått over til himmelrikets tidsregning?

En bokshopoholikers bekjennelser:

Tja. Jeg kunne kanskje ha fremprovosert et halvhjertet anfall av dårlig samvittighet over at jeg atter en gang har kjøpt mer enn jeg har lest (med knappe marginer, det skal sies, knappe marginer!). Men så leste jeg Beathes oversikt over hennes nye bøker i mai, og måtte innse at jeg tross min kontinuerlige mangel på selvkontroll bare er en småfisk når det kommer til bokshopping. Jeg hadde ikke engang fantasi nok til å kunne forestille meg at den typen bokshopping var mulig i en verden med tyngdekraft og døgn på 24 timer.

49 nye bøker hadde hun fått i mai. 49 nye bøker er det jeg har klart å skrape sammen hittil i år. Another level. A whole ‘nother level. Ærefrykt, respekt og dyp beundring for Beathe, min nye bokshopoholikergudinne. Takk, Beathe, for å ha gitt meg helt nye perspektiver på hva det vil si å være en aktiv bokshopper!

Da jeg fortalte min kjære mor at jeg skulle bruke bursdagspengene på å kjøpe bøker, svarte hun: «Ja, for du har jo nesten ingenting å lese fra før av.» På det tidspunktet trodde jeg hun var ironisk. I lys av Beathes innlegg begynner jeg å lure på om hun mente det alvorlig. Alt er relativt.

Mine stusselige, men akk! allerede så høyt elskede og nøye utvalgte nye bøker:

  • Margaret Atwood Power Politics (lest – hah!)
  • Matias Faldbakken Macht und Rebel (perfekt bursdagsgave del 1)
  • Matias Faldbakken Unfun (perfekt bursdagsgave del 2)
  • Jonathan Safran Foer Ekstremt høyt og utrolig nært (hovedbok Bokklubbene)
  • Herman Koch Middagen (gratis! courtesy Bokklubbene)
  • Benedicte Meyer Kroneberg En rettferdig krig (leseeksemplar)

Månedens bokrelaterte aktiviteter ble faktisk behørig oppsummert allerede i innlegget Mailesning. Jeg møtte Ingalill og Silje tidlig i mai og storkoste meg på book crossing-møte. Det var månedens bokbegivenhet, hvis man ikke regner med ymse litterære samtaler spredt utover alle helligdager og solvarme maidager hvor promillen sannsynligvis var høyere enn nivået på diskusjonen. Hyggelig var det, men dokumenteres skal det ei.

I morgen kommer leseplaner for juni og nye lesesirkelalternativer. Nyt maikvelden så lenge den varer!