Kategori: 1001 bøker

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

Lesesirkel 1001 bøker – februar

BelovedJeg er svært fornøyd med å ha lest ferdig lesesirkelboken min for januar, De tre musketerer, og i tillegg ha blogget om den FØR sommerferien. Men så ser jeg at jeg med unntak av i fjor pleier å ha sterk deltakelse i lesesirkelen i januar. Det er statistikken for de elleve andre månedene som ødelegger ryktet mitt som seriøs og dedikert lesesirkelgeneral.

Temaet for lesesirkelen i februar har vært å lese en 1001-bok skrevet av en forfatter som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Monika har laget en oversikt over hvilke 1001-bøker det gjelder, og den ligger under kommentar 163 på denne siden. Det burde være mange nok bøker å velge mellom til at alle er passe fornøyd.

Valget mitt falt på Elskede av Toni Morrison. Jeg leste halve boken høsten 2012, og har den foreløpig som en av mine topp tre favoritter gjennom tidene. Forklaringen på hvorfor den har blitt liggende halvlest så lenge, kom jeg for så vidt med i 2012: «Jeg gruer meg allerede til Elskede er lest ferdig. Hva i alle dager leser man etter en slik roman?»

For å svare meg selv tre år senere: «Da leser man neste bok i lesesirkelen.»

Men om den typen pragmatisme ikke var min stil for tre år siden, tok jeg det igjen med grundighet. Ifølge hukommelsen min skrev jeg noen få linjer om den halvleste Elskede i 2012, og belaget meg på at jeg deretter hadde utsatt resten av jobben til – etterpå. Men så brøt jeg bokbloggerens første bud (#1: Rot aldri rundt i eget arkiv og se hvor dårlig arbeid du har gjort tidligere), og oppdaget at «de få linjene» jeg husket, egentlig består av hele 1554 ord (ikke tegn – ORD) sammensatt på en tilfredsstillende måte i dette praktfulle innlegget.*

Så til frokost i dag leste jeg innlegget mitt om Elskede med stor interesse (for å si det rett ut: som om jeg aldri hadde lest det før) og lærte mye nytt og spennende om både romanen, oversettelsen og min egen tolkning.** Jeg har ingenting mer å tilføye, og anser meg selv som ferdigblogget om årets februarbok hele tre år på forskudd. Det er ny personlig rekord. Noen bedre?

*Bokbloggerens bud #2 er at foreldelsesfristen for beskjedenhet på egne vegne er tre år etter publiseringsdato.

**Er det bare meg, eller skrev jeg mye bedre før?

Rapport om din februarlesing kan avlegges i kommentarfeltet. Oversikten over hva de andre deltakerne har lest i februar, finner du her. En oversikt over temaene i lesesirkelen fremover, finner du her. Husk at det viktigste ikke er å delta, men å lese ferdig hele boken. HELE boken.

De tre musketerer

De tre musketererI januar skrev jeg at jeg kjedet meg overraskende mye med starten på De tre musketerer. Nå er boken gledelig overstått, og årets første 1001-mursteinsklassiker krysset av på listen. For å gjøre mest mulig ut av min sedvanlige prokrastinering når jeg skriver innlegg, sjekket jeg YouTube for å finne filmversjoner av musketerene. Blant annet den siste filmen fra 2011, med d’Artagnan i skinnbukser, snakk om en kommende apokalypse, flyvende skip og en fektende Milla Jovovich. Litt perspektiv er på sin plass: Det er mye bedre å lese de seks hundre til norsk klønete oversatte sidene, enn å sitte skrekkslagen i to minutter og se på den traileren.

Enda en formildende omstendighet ved boken: Et av kapitlene starter med «Det var en mørk, stormfull natt.» Det er så tett opp til klisjéen «Det var en mørk og stormfull aften» at det nesten må godkjennes.

En klassisk bromance

Jeg antar at de fleste kjenner, eller tror de kjenner, historien om musketerene fra ulike filmversjoner, mens det kanskje ikke er like mange som har lest hele boken. I hvert fall ikke den komplette utgaven. Jeg er overrasket over at jeg ikke kjente til plottet på forhånd, og hadde visst forvekslet De tre musketerer med Mannen med jernmasken, som er den siste boken i serien om d’Artagnan. Men historien foregår altså tidlig på 1600-tallet i Frankrike og England, i den tiden da kardinal Richelieu var ung og sprek og hadde store planer for nasjonalstaten Frankrike; planer som kong Ludvig 13. pent måtte adlyde enten han ville eller ei. Historiens helt d’Artagnan kommer fra Gascogne til Paris som ung mann og hans største ønske er å bli en del av kongens livvakter, musketerene. Han treffer Athos, Porthos og Aramis, og etter litt startproblemer ender de raskt opp i hverandres armer med det velkjente «En for alle, alle for en!» som livsmotto.

De første drøyt hundre sidene av boken var så kjedelig lesning at jeg måtte tvinge meg til å lese ti sider her og der for å komme gjennom. Mest fordi historien åpner som en klassisk bromance, hvor våre helter først ønsker å knuse hverandre med kården, og deretter har lyst til å elske hverandre lidenskapelig på den måten menn gjorde før homofili ble oppdaget. Kvinner nevnes kun i forbifarten, og våre helter kunne like gjerne hatt valgspråket «bros before hoes». Plottet dras ikke ordentlig i gang før ca side 130, og det er altfor lenge for en bok der karakterer sier: «Snu Dem, hr. fliremikkel, ellers hogger jeg Dem bakfra!»

Guttekvinner

Apropos kjedsomhet, kom jeg til å tenke på Espen Søbye og hans seksuelle strikkepinnefantasier. For disse kårdene som guttene har så lyst til å stikke i andre menn hele tiden, er de kanskje et symbol på hva musketerene egentlig har lyst til å gjøre med hverandre? I stedet for å kalle homofile menn som strikker for «guttekvinner», passer det bedre å bruke begrepet om Dumas’ stridskåte og jålete musketerer. De får i hvert fall lov til å være betraktelig mer femi og skeptisk til kvinner enn den moderne norske mannen kan, uten at gamlinger blir gretne og seksualkonspiratoriske i Morgenbladet. Les et utvalg sitater, og døm selv:

«Man bør behandle tjenere som man behandler kvinner; man må sette foten på nakken av dem hvis man vil at de skal være trofaste. Det bør De tenke over.»

«Kvinnene er skapt til vår ulykke, fra henne kommer all vår elendighet.»

«Og en må virkelig innrømme, sa Athos, at den engelskmannen er verd å elske. Jeg har aldri sett en flottere mann enn ham. For ikke å snakke om at han kler seg på en uforlignelig måte, sa Porthos.»

«Hendene, som han ikke ofret noen større omsorg, gjorde Aramis fortvilet av misunnelse, skjønt han brukte mandelpasta og velluktende olje i massevis til sine.»

«d’Artagnan kastet seg om halsen på ham og kysset ham.»

«Porthos trakk kården og ga seg til å gjøre utfall mot veggen; deretter gikk han bakover med elegante bukk og dansetrinn. Aramis, som fremdeles arbeidet på diktet sitt, stengte seg inne i Athos’ kabinett og ba om å få være uforstyrret til de skulle trekke blank.»

«Og kong Ludvig den trettende snodde mustasjene sine og vugget i hoftene.»

Kjærlighetsforviklinger

Men De tre musketerer likner litt på Bibelen; plottet og kvinnene dukker opp samtidig, og deretter går det til helvete. For med ekte kvinner inne i bildet, går guttekvinnene våre fullstendig fra vettet. d’Artagnan forelsker seg i kona til verten sin, som er et fjols. Når hun blir bortført på grunn av d’Artagnan, forelsker han seg i lady Winter aka mylady. Men for å komme seg inn på soverommet til mylady, må han først forføre kammerpiken hennes. Han har en del grunner for hvorfor han gjør dette, men dessverre er de ikke så enkle å forstå for noen andre enn ham selv. I hovedsak går det ut på at han ved å ligge med andre kvinner regner med å finne spor etter den bortførte kjæresten sin.

d’Artagnan er likevel ingenting sammenliknet med den ovennevnte flotteste og mest velkledde mannen i verden, engelske hertug Buckingham, som er vilt forelsket i fru Ludvig 13. dronningen av Frankrike. Kardinal Richelieu er sjalu, og driver Buckingham ut av landet for å holde de elskende fra hverandre. Buckingham gjør det eneste han kan komme på for å se sin kjære, og det er – ta da! – å la England erklære krig mot Frankrike. Planen hans er at engelskmennene skal sable ned så mange franskmenn at han selv må trå til som diplomat i forhandlinger med den forsmådde ektemann kongen. Mens han venter på krig og kjærlighet i palasset sitt i London, har han laget et alter foran et portrett i helfigur av dronningen, med diverse av hennes gaver som han har tenkt å begraves med. #psycho

Vokt Dem for kvinnen!

Etter så mye innledende guttefjas, gjør Dumas det eneste han kan for å vinne meg over på sin side. Han introduserer den ondeste kvinnen i verden. Hun er ondere enn kardinalen, som sender alle fiender, uvenner og andre plagsomme folk til Bastillen. Mye ondere enn Buckingham, som sender landsmenn i døden for å få seg en bit. Hun er en slags Antikrist, blodtørstig, hevngjerrig og livsfarlig. Jeg liker de kunstneriske valgene til Dumas. Han kunne ha gjort som alle andre mannlige forfattere i gamledager (og en hel del i våre), og latt kvinner bli hjemme og stelle med gardiner mens mennene dro i krig og gjorde farlige ting. Istedet fungerer krigen som et slags krisesenter for menn med en rasende kvinne i hælene: «For er vi først i hæren, er det forhåpentlig ikke annet enn mannfolk vi har å være redd for.»

De er så fine sånn, musketerene. De skammer seg ikke over å være livredd for en jente. Ellers har de den irriterende egenskapen at de aldri er redd for noe. I krigen dreper de lett et tjuetalls fiender uten å få en skramme mens de spiser frokost og drikker flaskevis med vin. Men selv om musketerene kan hamle opp med minst fem guttesoldater hver i frokostfylla, er det langt mer krevende å håndtere en vakker, ubevæpnet og genial kvinne: «Hvis du bare hadde med fire menn å gjøre, kjære venn, ville jeg trygt la deg reise alene; men siden det gjelder denne kvinnen, så la oss reise alle fire, og Gud gi at vi og tjenerne våre måtte være mange nok!»

Så ble romanens største styrke for min del at de tapre musketerer har all grunn til å være redd. Jeg trodde først at det var kardinal Richelieu som var superskurken her. Men selv han er forskrekket og skremt av den onde kvinnen i hans tjeneste. Når hun tar avskjed med hans utsendte agent, sier hun «Hils kardinalen fra meg». Til svar får hun «Hils Satan fra meg.» Og så smiler de innforstått til hverandre. Mye tyder på at begrepet girl power har tapt seg en del etter den franske renessansen.

Historien fortsetter

Litt perspektiv igjen: Selv om det etter hvert var gøy å lese om truende kardinaler, lettlurte konger, spioner, forfalskninger, giftmord og skurkestreker, når De tre musketerer ikke opp til Greven av Monte Christo, som kanskje er det aller morsomste som finnes i litteraturen. Likevel var den god nok til at jeg vurderer å lese fortsettelsen om d’Artagnan og de tre andre musketerene (som ikke gir 1001-kryss): Twenty Years After og Le Vicomte de Bragelonne: Ten Years Later/ Louise de la Vallière/ The Man in the Iron Mask.

Min siste uleste Dumas-roman på 1001-listen er La Reine Margot, på norsk Dronning Margot, som ifølge internett skal være nesten på høyde med Monte Christo, men som ifølge samme internett dessverre ikke foreligger i komplett oversettelse til verken engelsk eller norsk. Jeg har den i en tobindsutgave fra 1950, og regner med at den er så bra som jeg får det uten nitidig og helt unødvendig oppfriskning av fransken fra videregående.

Helt til slutt, en artig historie fra internettet om hvordan det gikk med Richelieus lik etter at han døde.

«Richelieu died on 4 December 1642, aged 57. His body was embalmed, and interred at the church of the Sorbonne. During the French Revolution, the corpse was removed from its tomb, and the mummified front of his head, having been removed and replaced during the original embalming process, was stolen. It ended up in the possession of Nicholas Armez of Brittany by 1796, and he occasionally exhibited the well-preserved face. His nephew, Louis-Philippe Armez, inherited it and also occasionally exhibited it and lent it out for study. In 1866, Napoleon III persuaded Armez to return the face to the government for re-interment with the rest of Richelieu’s body. An investigation of subsidence of the church floor enabled the head to be photographed in 1895.»

***

De tre musketerer ble lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker. Hva de andre deltakerne leste finner du her. En oversikt over hva vi skal lese fremover finner du her.

Lesesirkel 1001 bøker – januar

De tre musketererJanuar har vært en usedvanlig god lesemåned for meg. Seks fullførte bøker er mer enn jeg vanligvis leser på en måned, og det er ekstra godt gjort siden jobb og tillitsverv og Bokbloggerprisen har krevd langt mer tid og fokus av meg enn ellers. Jeg kunne sannsynligvis ha rukket åtte-ti bøker hvis jeg hadde hatt fritid som normalt. Eventuelt hvis jeg hadde startet på en annen bok enn Alexandre Dumas’ De tre musketerer. 

Etter ti dager har jeg lest kun 58 sider, og er i ferd med å miste håpet om at boken vil ta seg opp. Jeg leser om musketerene i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, som er gjenopplivet fra og med januar. Månedens tema er å lese en av de 1001 bøkene som du lenge har hatt lyst til å lese. Jeg valgte musketerene fordi jeg tenkte at boken ville være like festlig som Greven av Monte Christo. Forhåpentligvis var dere andre mer heldige med bokvalget.

En oversikt over bøkene som de andre deltakerne i lesesirkelen leser/har lest i januar, finner du her. Du kan lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, og så oppdaterer jeg listen over bøkene vi har skrevet om her. Temaet for lesesirkelen i februar er nobelprisvinnere i litteratur. Monika har laget en oversikt over hvilke 1001-bøker det gjelder, og den ligger under kommentar 163 på denne siden.

Lesesirkelen lever!

Det er kun få dager igjen til nyttårsaften. Før jeg tar på meg danseskoene og drikker for å glemme, må jeg ha funnet sju norske romaner som jeg med god samvittighet kan nominere til Bokbloggerprisen 2015. Det blir vanskelig, for 2015 virker som et uår for norske romaner. En hyllest til solid middelmådighet, typ terningkast fire. Innlegg om bøkene jeg har lest kommer når jeg har rukket å lese nok til å fylle nominasjonskvoten min. Men for de som lurer, er det foreløpig disse tre romanene som har pallplassering på min stemmeseddel: Erlend Loe Slutten på verden slik vi kjenner den, Bjørn Vatne Slik skal vi velge våre ofre og Synnøve Macody Lund Personar du kanskje kjenner. De er ikke engang i nærheten av fireren.

Jeg føler at jeg tjener opp mange martyrpoeng ved frivillig å melde meg til tjeneste i den lite attraktive frontlinjen av litteraturens førstesortering, i stedet for å lese kvalitetssikrede og kjente bøker som har overlevd generasjoner. Derfor ønsker jeg bunnslammet av de norske romanene jeg har lest i år en brå og ubarmhjertig død senest i løpet av våren 2016. Da er jeg allerede godt i gang med svi av alle de surt oppsparte martyrpoengene mine på uhemmet fråtsing i klassikere.

Det er kort sagt på tide å gjenopplive lesesirkelen 1001 bøker. Siden jeg i mine år som lesesirkelgeneral ofte har oppført meg som en ekte general – satt andre folk i arbeid og deretter stukket av – tenkte jeg å innføre en mer fleksibel og demokratisk struktur. I 2016 blir det derfor ingen fast bok hver måned i lesesirkelen, men en kategori hver måned som deltakerne kan velge bøker fra selv. Da blir det litt mindre tvangstrøyete, og litt enklere å tilpasse lesingen etter egne bokhyller istedenfor mine. Ikke minst løser det problemet for de som har lyst til å delta, men dessverre har lest halvparten av lesesirkelbøkene allerede. De som ønsker forslag til bøker som er verdt å lese innenfor kategoriene, kan selvfølgelig få det fra både meg og andre.

De mest naturlige kategoriene er språk, periode og tematikk, men/og jeg vil gjerne ha forslag til hvilke kategorier vi kan bruke. Selv foreslår jeg Charles Dickens. Les 1001-listen nøye. Kommentarfeltet står til din disposisjon for brainstorming i stream of consciousness. Jeg oppdaterer innlegget og lesesirkelsiden underveis.

Kategorien for januar har jeg alt tenkt ut. Da er det flere enn meg som har forlest seg på norske bøker fra 2015, og trenger å starte det nye året med lystlesing og mestringsfølelse. Temaet i januar blir derfor: Finn en bok fra 1001-listen som du lenge har hatt veldig lyst til å lese, men som du av en eller annen grunn likevel aldri har lest. Det går an å lese flere bøker, for de som ønsker å virkelig ta for seg av både lyst og kryss når året først er nytt og ambisjonene skyhøye. Selv skal jeg lese De tre musketerer av Alexandre Dumas.

Hvem er med? Og hvem skal lese hva?