Verdens poesidag. Jimmen, Orgelsjøen og Kvelningsminner

untitledI dag er det verdens poesidag, og jeg har feiret dagen ved å lese Øyvind Rimbereids Orgelsjøen fra 2013. Rimbereid er en ganske ny forfatter for meg, men jeg leste Jimmen i fjor og syntes den var omtrent like fantastisk som alle andre som har lest den.

I etterkant leste jeg et sted at hester er så empatiske at de kan tilpasse seg menneskers hjerterytme, selv på avstand. Det er et godt bilde på Jimmen, hvor en arbeidshest og hans eier følger hverandre trofast på livets landevei, og bytter på å være leserens linse mot verden. Delene til den aldrende stallkaren er skrevet på rogalandsdialekt, mens hesten Jimmen tenker i et slags naivt gammelnorsk språk.

I samlingen er de en utdøende rase, i ferd med å erstattes av moderne teknologi i overgangen til oljeøkonomi og generell miljøskadelig velstand. Samlingen kombinerer nostalgi, språklig oppfinnsomhet og kritisk bevissthet om hvor samfunnet er på vei, med hesten Jimmens tanker som et sjeldent elskelig midtpunkt. Jimmen både kan og bør leses av alle. I hvert fall alle som har rotet seg inn hit på mitt territorium.

Orgelsjøen var atskillig mer krevende lesning, uten at det burde skremme vekk andre enn de selverklært uhelbredelig fattige i ånden. I Orgelsjøen møter vi hele verden på en gang, fra partikler til verdenshistorie, i det jeg vil kalle et overbevisende forsøk på å viske ut grenser i tid og rom for å kunne trekke nye og uventede tråder mellom alt som finnes. Rimbereid virker svimlende kunnskapsrik om vitenskap, filosofi, fysikk, religion, historie, musikk, litteratur, natur, industri og politikk. Og selvsagt orgelet, som er diktsamlingens (om ikke verdens) røde tråd.

Selve grenseløsheten i diktene, og alt hva de åpner for av uventede sammenhenger og innsikter, fikk synapsene i hjernen min til å kollapse av overanstrengelse, forhåpentligvis for å kunne gjenoppstå som friere, mer tøyelige versjoner av seg selv. Det Rimbereid skriver om å høre Bach spilt på orgel, kan også sies om Rimbereids orgeldikt: «og verden bare vider seg ut, som om det er en nåde, er en fjerding på et vann, et blafrende lys i en svalgang».

Diktet jeg skal dele i anledning dagen er egentlig en del av det lange diktet «Orgelet som ikke finnes», som jeg likte aller best i samlingen. Jeg har bare hørt Rimbereid lese én gang, og da leste han fra dette diktet. Anledningen var Lillehammer-festivalen i 2014, da Amnesty hadde samlet åtte lyrikere i et arrangement for å hedre forfattere verden over som sitter fengslet på grunn av sitt yrke. Steinar Opstad og Ruth Lillegraven leste også, og det er det fineste lyrikkarrangementet jeg har vært på noen gang.

Dessverre var det nesten folketomt, siden Dag Solstad snakket om Ingunn Øklands utilstrekkelighet og sin egen fortreffelighet for full sal noen kvartaler bortenfor. Konflikter og sladder trekker som kjent alltid flere publikummere enn dikt, også i Litteraturland. Men de om det. Etterpå satt jeg i alle fall igjen med en følelse av at jeg som ateist endelig skjønte hvorfor folk går i kirken, og hva de går dit for å finne. Den strengen i hjertet, som stenger ute all støy og binder oss sammen med noe større. Kanskje til og med Solstad kunne ha lært noe han ikke allerede visste.

Orgelet som ikke finnes IX

Svingende, grønne mai.

Flatet ut i et EKG-apparat

på en operasjonssal

der en to år gammel gutt ligger utspent

på et kryss

med femogtyvegradersblod

en svært varm dag i mai

og alt er åpent,

brystkassen med tvingende klemmer

rundt hjertet som lyser fiolett opp i dagen

uten slag,

ingen bølge som sprer seg jevnt

fra sinusknuten øverst i hjertet

badet i kalium,

som hos den moderne henrettede i Kina,

mens ni grønnkledde

står i ring i ni timer

eller går i små sirkler.

Og i skalpellen dirrer mange ulykker

og tråden som skal sy sammen,

er så tynn at selv ikke edderkoppen

ville ha trodd på den.

Bare nålen tror

blindt!

Den syr sin søm.

Og syr alltid like godt.

Også om den skulle sy på vrangen

og tvers gjennom en trehjulssykkel som står klar

og sy den fast til mørket

og fullstendig omvendt.

En bølgende søm

gjennom to umulige kransarterier

og ut i et venterom

hvor det finnes tretten bilder

og fem slags bønner,

men bare to fremtider

hvor den ene kan høres som skrik

fra en helt annen fløy, arabisk

og som først stilner

idet et vindu slås igjen.

Og den andre?

Det er den fremtiden som skal ha alt

og som lover alt,

men som ikke kan ha alt

og love alt

uten selv å ha et skrik,

og som derfor mest er som en tone

fra orgelet som ikke finnes.

*

Det andre diktet jeg vil dele er hentet fra en diktsamling som ble utgitt nå i mars. Splitter ny og nyfødt litteratur, rett fra trykkeriet. Kvelningsminner er Eivind Hofstad Evjemos fjerde bok og første diktsamling. Jeg har ikke lest hele samlingen ennå, bare nok til å kunne si at den foreløpig har erstattet planene mine om påskekrim med en forventningsfull klump i halsen.

Forlaget skriver: «I Kvelningsminner møter vi dem som må sende sine kjære vekk fra hjemmet, til institusjoner, og følger dem i letingen etter den verdigheten som er menneskelighetens kjerne. Fra de største spørsmålene om liv og død, scener fra alderdommen, til det å formidle et multihandikappet menneskes verd til sine besøkende slektninger: Ingen forfattere formidler den store, store fortellingen i det daglige strevet på samme måte som Eivind Hofstad Evjemo.»

(første dikt)

Hun er trist i telefonen. Bare jeg kan høre det.

Jeg er alene i huset, ser tv mens pizzaen stekes.

Jeg vet at hun elsker ekstra ost, bogskinke og ketchup.

Vet at hun elsker å hente øl i kjøleskapet og komme rullende

inn i stua og gi meg.

Å påta seg enkle oppgaver for dem hun er glad i

og som er glade i henne.

Vi har mislyktes med å forklare henne at dette ikke lenger

er hennes hjem.

Når hun sier, jeg vil hjem, svarer jeg:

Men du er jo hjemme.

Pusten i telefonen.

*

Gratulerer med verdens poesidag!

Men ikke glem at alle de andre dagene i året også er fine poesidager.

4 thoughts on “Verdens poesidag. Jimmen, Orgelsjøen og Kvelningsminner”

  1. Nydelig nydelig. Jeg er virkelig glad i Jimmen av Rimbereid. Det er et langdikt om et Stavanger i endring. Fra gamle dager med sydrekjørere til oljen gjorde sitt inntog og påvirket byen til det ugjenkjennelige. Jeg må lese Jimmen på ny etter dette, ser jeg. Og Orgelsjøen gikk rett inn på bokkjøp lista! Herlig at du tok fram Rimbereid igjen!

    1. Takk takk! Og godt oppsummert. Jeg husker ditt kjempegode innlegg om Jimmen, og leste det både før og etter at jeg selv leste boken i høst. Egentlig skulle jeg bare skrive noen ord om Orgelsjøen, men måtte benytte anledningen til å anbefale Jimmen også, til de som har gått glipp av den. Orgelsjøen er mye mer krevende, som sagt, og måtte leses i flere omganger. I motsetning til Jimmen, som jeg leste in one sitting. Vi får kanskje prøve oss på Lovene etter hvert, hvis ikke du allerede har lest den?

    2. …den nye layouten kostet flesk, så det er godt å høre at den er ok og lesbar! Jeg liker å kunne linke til gamle innlegg øverst, som dere blogspottere kan gjøre nederst i innleggene deres. Men så har visst hele lenkelisten til andre bokbloggere falt ut, så her gjenstår mye flikkende vaktmesterarbeid. Sukk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s