Hva må kritikken lære?

En mørk og stormfull aften i oktober var jeg på høstens første kritikersalong sammen med Moshonista. Kveldens overskrift var «Hva må kritikken lære?». Bernhard Ellefsen var ordstyrer, og panelet besto av Silje Stavrum Norevik (Bergens Tidende), Ane Farsethås (Morgenbladet) og Sissel Furuseth (professor ved NTNU). Du kan lese denne presentasjonen av debattens temaer, og vurdere sannsynligheten for at panelet klarte å snakke i 45 minutter uten å nevne bokblogging én eneste gang:

«Litteraturkritikken har aldri vært en monolittisk praksis: Den har vært utøvd i anmeldelser og essays, boklange studier og infame niddikt, karikaturtegninger og samtaler på scener så vel som i etermedier. Kritikkhistorien kan leses parallelt med pressehistorien. For å forbli en selvfølgelig journalistisk sjanger, en sentral del av offentligheten og den viktigste arenaen for litterær samtale, må kritikken åpenbart være villig til å lære, både av fortidens mest fruktbare idealer og av mediale og idémessige nyvinninger i samtiden.»

De klarte det. De nevnte ikke bokblogging én eneste gang. Og det til tross for at det i Norge i 2015 er umulig å si noe relevant og dekkende om litteraturkritikk som praksis, historie, sjanger, del av offentligheten, arena for samtale, vilje til å lytte, idealer, medium, ideer og nyvinninger – uten å nevne bokblogging.

Sånn sett var debatten et flott bilde på hva som ligger i begrepet monolittisk, slik det er definert i Store norske leksikon: «Monolittisk, som har form av en monolitt; som består av en enhetlig masse; helt igjennom ensartet, uten avvik eller varianter, f.eks. monolittisk enighet.» Panelet var i hvert fall monolittisk enige om å late som om bokblogging aldri har eksistert.

Det er blitt direkte uvanlig at bokblogging ties i hjel på den måten i diskusjoner om litteraturkritikk. Så hvorfor begynne med det nå? Vanligvis kommer fordommene mot bokblogging som perler på en snor, og på skråsikker innpust, utpust og repeat – «kjøpt og betalt, mangler kunnskap om bøker, leser bare bestselgere og bøker vi liker (som ikke er bestselgere), er for entusiastiske, osv, osv, osv». Uten belegg, uten oversikt, uten oppfølgingsspørsmål. Hersketeknikk nr 3 – damned if you do, damned if you don’t – er vanlig. Hersketeknikk nr 1 – fortielse – er lite brukt.

Så hva pønsker de på?

Arbeidshypotese: De har tenkt å stjele ideene våre og late som de fant på alt selv.

Hva de ikke sa

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Norevik snakket om at hun begynte med anmelderintervjuer i Bergens Tidende fordi hun ønsker seg en mindre monologisk kritikk. Tja. Blogg er som kjent et sosialt medium, og kjent for å være et sted for dialog. Blogg er et slags Anti-Twitter fordi det er mulig å skrive om viktige temaer i fullstendige setninger med leddsetninger, konjunksjoner og nyanser, uten å jukse med grammatikken. Og i motsetning til Facebook er det enkelt for lesere å søke opp bloggtekster via søkeord på Google. Så kan hvem som helst – inkludert forfattere – dukke opp i kommentarfeltet og hjelpe bloggeren med å drive en mindre monologisk kritikk. Jeg synes det er sært at Norevik ikke viser kjennskap til bokblogging som dialogisk kritikk, når hun har fått 200 000 kr fra Fritt Ord for sitt bidrag til å dempe monologen: Å stille forberedt til forfatterintervjuer og holde seg til saken.

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Ellefsen snakket om muligheten for fornyelse av kritikken. Kritikere virker ellers veldig opptatt av å understreke at bokblogging er noe annet enn kritikk, fordi bokblogging ikke likner på kritikken de driver med selv. Jeg er enig i at bokbloggere jevnt over skriver ganske annerledes om bøker enn kritikere, uten at det betyr at det ikke er kritikk. Nettopp derfor virker bokblogging ekstra relevant å kommentere når kritikerne nå ønsker seg vekk fra kritikkformen de hittil har forsvart så innbitt mot bokbloggernes, vel, fornyelse av kritikken. Siden Ellefsen lot være å nevne bokbloggere, synes jeg det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener med «fornyelse». Og «kritikk».

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Littkritikk ble nevnt i positive vendinger som noe nytt og nærmest revolusjonerende i norsk litteraturkritikk. Skjønt det fra et bloggperspektiv er vanskelig å se hva som er nytt og spesielt med Littkritikk. Det er enda en ny bokblogg, som mer spesifikt plasserer seg mellom Bokmerker og Debutantbloggen: Redaksjonsdrevet bokblogg med fokus på debutanter. Littkritikk var ikke engang de første som fikk støtte fra Fritt Ord for å drive bokblogg, hvis man regner med Litteraturbloggen. Det eneste nye med Littkritikk er at de i motsetning til andre bokbloggere etablerte seg med en forhåndsgodkjenning og hallelujarop fra bokbransjen før de hadde publisert noe som helst. Fordi?

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Farsethås snakket om avisenes betalingsmurer, og sa noen Pauli ord om hvorfor litteraturkritikken ligger bak muren. Jeg er ikke uenig i noen av argumentene hennes om hvorfor lesere bør betale for å lese litteraturkritikk i aviser. Men et viktig moment for lesere som vurderer å betale for å lese anmeldelser vil nok være en sammenlikning av hva de må betale for å lese, og hva de kan lese gratis. Er nivået på gratis bokblogg høyt, hva er da vitsen med å betale for kritikken?

Dessuten vil ingen vurdere å betale for å lese noe de ikke vet at finnes. Eksempel: I går googlet jeg Bjørn Vatnes debutroman Slik skal vi velge våre ofre. Jeg fant tretten bokbloggere som har skrevet om boken, pluss en liten omtale på bloggen til NRK. Hvorfor har ingen aviser anmeldt boken? Tenkte jeg, før jeg tilfeldigvis klikket meg inn hos Gyldendal. Det viser seg at boken visst er anmeldt både av Klassekampen, Sunnmørsposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. Men jeg får ikke opp noen treff eller lenker dit når jeg googler. Denne usynligheten er et like effektivt tiltak for litteraturkritikken som kollektivt selvmord i Kritikerlaget. If it’s not on the Internet, it didn’t happen. Husk det.

Moving on. Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Furuseth snakket om hvor givende hun synes det er å høre vanlige lesere diskutere bøker i forbindelse med P2-lytternes romanpris. Hun etterlyste – og jeg tuller ikke nå – at flere lesere som driver med noe helt annet enn litteraturkritikk til daglig deltar i den offentlige samtalen om litteratur, og bidrar med et friskt kritisk blikk. Da er det ikke lenger bare naturlig å nevne bokbloggere, det er latterlig å la det være.

Første spørsmål fra publikum handlet da også om bokblogging, og om ikke Furuseth mente at bokbloggere gjør det hun etterlyser? Men neida. Bokbloggere er visst for positive og hyggelige til å kunne bidra med noe kritisk. Akkurat, ja, det var sånn det var. Fra total fortielse rett over i generaliseringer og fordommer. Jeg skal ikke gjenta nøyaktig hva vi bokbloggende Sarkasmens Apostler på bakerste rad mente om Furuseth og svarene hennes, men kan tenke meg at hun har truffet hyggeligere sjeler enn oss der vi satt og freste skjellsord ned i glassene. Jeg nøyer meg med å si at jeg håper Furuseth evner å se større nyanser når hun forsker, og ikke bruker «alle utlendinger er kriminelle»-logikken sin overalt. Se der, nå klarte til og med jeg å si noe hyggelig.

For ordens skyld: Furuseth skriver om norsk litteraturkritikks historie fra 1814-2000. Jeg synes ikke det er mye å kreve at hun viser seg såpass orientert om norsk litteraturkritikk i 2015, at hun kan vise kjennskap til såkalt vanlige leseres nokså storstilte og synlige bidrag til diskusjoner om litteratur.

Hva må kritikken lære?

= kveldens overskrift. Kritikken må lære seg en hel del, virker det som. En hel del. Aller først bør de som forvalter kritikkens viktige posisjoner lære seg at det er farlig å ha en skreddersydd og selektiv oppfatning av offentligheten og hva den består av. Hvis du mener at offentligheten kun består av det du vanligvis forholder deg til, det du tilfeldigvis har oversikt over, ting skrevet eller sagt av folk du kjenner, og det du liker og finner interessant – ja, da har du farer på ferden. Spesielt hvis du er i en posisjon der du skriver norske historiebøker om emnet.

Hva mer må kritikken lære?

Jeg går snart tom for plass, og oppsummerer de ti viktigste punktene. Jeg får heller utdype dem en annen dag.

~ Bokblogging er en del av litteraturkritikken. Verken mer eller mindre.

~ Litteraturkritikken krymper ikke, den bare vokser og vokser.

~ Bokblogging er såvidt jeg vet den første formen for litteraturkritikk i Norge som ikke vokste ut fra den etablerte kritikken, men likevel kan nå lesere fra Stjørdal til Taiwan.

~ Alle problemer som kritikere så langt har funnet med bokblogging, representerer også et problem i den tradisjonelle kritikken.

~ Kritikere unngår å snakke om to ting: God bokblogg og dårlig aviskritikk. I stedet snakker de om kritikkens idealer og den dårligste teksten om bøker de fant på internett.

~ Kritikere trenger et oppfriskningskurs i hva en dikotomi er, og hvorfor det er jævla dumt å konstruere dikotomier ubedt for så å bli nødt til å dekonstruere dem igjen.

~ Hittil har bokblogging nærmet seg den tradisjonelle kritikken. Heretter kommer den tradisjonelle kritikken til å nærme seg bokbloggingen.

~ Kritikere bruker bokblogger som idébank. Det er kult å ha en inspirasjonskilde, mindre kult å hente inspirasjon fra noe man offisielt undergraver verdien av. Da foretrekker jeg å kalle det stjeling.

~ Internett er full av feller, og norsk bokblogg er intet unntak. Fordi kritikere kan så lite om bokblogging, risikerer de å stjele ideer fra bokblogg som ikke funker. Let’s call it a booby trap.

~ Den største trusselen mot Kritikken som det ved enkle grep er mulig å gjøre noe med, er kritikernes – og for så vidt også resten av bokbransjens – holdning. Stikkord: Konservativ, selvopptatt, intern.

***

Referat om hva kritikerne snakket om i sin salong mens de unngikk å snakke om bokblogging, finner du nok på nettsidene til Kritikerlaget. Hvis du er kritiker og leser dette, har du sikkert fått en utskrift av innlegget mitt tilsendt på faksmaskin. Dersom du har lyst til å lese og kommentere innlegget på internettet, kan jeg godt lære deg hvordan du finner veien hit. Du har kanskje sett Harry Potter? Så lenge du har trådløst internett i nærheten, er det veldig enkelt. Du tar tilfart og løper alt du orker med hodet først inn i veggen. Vi sees på den andre siden – lykke til!