Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

Ifølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

Fjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

Da jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.