Høstbøker fra Tiden

Etter å ha lest Ingvild H. Rishøis samlede noveller med stort utbytte nå i sommer, har jeg lyst til å lese flere novellesamlinger i høst. Jeg snakket nylig med en novelleforfatter som opplever at man liksom ikke regnes som ordentlig forfatter før man har skrevet en roman. En velkjent, men pussig holdning, som om noveller er en mindreverdig form for litteratur. I hine hårde dager tok jeg et kurs i novelleteori på universitetet, som uten særlig hell forsøkte å definere hva som kjennetegner en novelle, i motsetning til romanen og kortprosa. Om jeg ikke finner løsningen på akkurat den problemstillingen i høst, skal jeg i alle fall forsøke å definere for meg selv hva som er helt spesielt med noveller.

På Tidens høstlansering forrige uke ble årets novellesamlinger trukket frem. Forlaget utgir fire samlinger i år, og de tre som allerede er utgitt virker ulike nok i stil og temavalg til at jeg skal prøve å lese alle. Gaute Heivoll og Laila Stien er kjente navn for de fleste, og deres novellesamlinger Øksa og ishavet og Over elva er allerede i salg. Tittelen på Heivolls samling – Øksa og ishavet – er hentet fra et sitat av Franz Kafka: «En bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» Rishøis noveller er definitivt en øks til det frosne ishavet, og med det er listen lagt akkurat så høyt som den burde.

HunnesBøen av Joakim Hunnes ble utgitt i vår. De ni novellene er lagt til ei lita bygd i Norge et sted, og karakterene er blant andre en tidligere lærer som har mistet alt og ikke klarer å leve lenger; en seksuelt frustrert småbarnsfar som innleder et forhold til ungdomskjæresten og en bonde som finner seg en postordrebrud og drikker seg fra gård og grunn. Da Ellikkens bokhylle skrev om novellene før sommeren var det ikke enkeltnovellene, men måten de inngår i en større helhet på som ble fremhevet som en kvalitet ved samlingen: «Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.»

Mest spent er jeg nok på Den forstenede byen av Svein Roger Nilsen, som utgis i slutten av oktober. Nilsen er utdannet sosionom og videreutdannet innen behandling av rusavhengighet. Jeg har inntrykk av at norske forfattere ofte er så opptatt av sin egen navlelo, oppvekst og nære relasjoner fordi de aldri har hatt en annen jobb enn skrivingen, og derfor lever i en begrenset liten boble. Men jeg synes sjelden at det private og nære blir særlig interessant i litteraturen hvis det ikke settes opp mot noe annet, større. Nilsens bakgrunn er beslektet med min jobb i NAV, og jeg har lenge tenkt at den overlegent mest spenstige samtidslitteraturen jeg leser, er sakspapirene på jobb. Hjelpeapparatet rundt de som trenger hjelp er en ytterligere kompliserende faktor, og byr på litterært materiale herfra til evigheten. Nilsens karakterer er blant andre en politimann, en fengselsprest, en psykolog og ansatte i en kommunal hjelpeetat. Jeg gleder meg til å lese.

Fra forlagets omtale: «Hvordan holder en gruppe mennesker seg motiverte for å hjelpe de uhjelpelige? Og er det egentlig lov å fortelle historiene vi helst vil glemme? Novellene i Den forstenede byen retter blikket mot sider av samfunnet vi sjelden ser, om konsekvenser av handlinger, om forbrytelse og straff, om institusjoner som skal holde oss oppe, men som til tross for regler og systemer er like menneskelige som oss selv.»

ArnesonBjarte Arnesons kanarigule roman Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten har allerede rukket å bli en underholdende snakkis rundt bordet når jeg møter andre bokbloggere. Ifølge forlaget er dette «historien om de fjorten mest interessante livsløpene til enten Jørn eller Torgeir Bråten, presentert i en interaktiv roman der du som leser bestemmer hvilken retning handlingen tar. Dette er en bok om liv og død, men også om high fives og Stalin og helium og en linerle som heter Skibladner Christian Radich.» Om hovedpersonen heter Jørn eller Torgeir kommer an på valg du som leser skal ta sammen med, eller på vegne av, foreldrene hans.

En roman inspirert av hypertekst er morsomt i teorien, men ifølge forfatteren svært krevende å skrive når alle de fjorten variantene av enten Jørn eller Torgeirs liv skal samkjøres med hverandre. Om romanen blir morsom eller krevende for leseren, kommer nok an på hvem leseren er. De bokbloggerne jeg har snakket med, reagerer i likhet med meg med umiddelbar entusiasme, og tre sekunder senere med vidt oppsperrede øyne, høye skuldre og stresspuls. For en historie som kan ta mange ulike retninger, er en historie som ikke. Går. Opp. Den første foreslåtte varianten for å begrense forvirringen er å lese alt fra perm til perm bare på trass. Den andre varianten er å lage et skjematisk oppsett over alle valgmulighetene, og utforske hver enkelt. (En matematiker vil fort kunne lage en beregning som viser hvor ufattelig urealistisk det er, men vi er heldigvis bedre på tro, håp og kjærlighet enn vi er på kalkulatoren.) For nevrotiske, tvangstenkende, kontrollfreakete listemennesker kan dette gå fryktelig galt, og bli den eneste boken vi leser i høst før det endelige sammenbruddet kommer. Eller det kan bli gøy. Eller noe sånt.

Simon Stranger og Ida Hegazi Høyer er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og begge kommer med ny roman i høst. Strangers Det som en gang var jord leste jeg i helgen. På lanseringen av romanen forrige mandag fortalte Stranger at han er mindre opptatt av form nå enn tidligere, og er blitt mer opptatt av karakterenes indre. Det som en gang var jord minner meg sånn sett om ungdomstrilogien hans. Men noen kapitler ut i Mnem fra 2008, som jeg leser nå og som ikke likner noe annet jeg tidligere har lest, vil jeg si at jeg absolutt foretrekker den formbevisste Stranger, som stadig overrasker med sine kreative innfall og energiske utforskning av litteraturens og verdens uendelighet. Vel å merke uten at uendeligheten gir stresspuls og høye skuldre.

Høyers roman heter Fortellingen om øde og beskrives av forlaget som en underlig og dypt fascinerende fortelling fra mellomkrigstiden om tannlegen Carlo, som trekker ut alle tennene sine og bosetter seg på en øde øy i Stillehavet. Han får snart selskap av et eventyrlystent ektepar og en eksentrisk baronesse med sitt mannlige harem. Romanen beskriver et konfliktfylt mikrosamfunn, og er visstnok inspirert av virkelige hendelser(!). Jeg hørte Høyer lese fra åpningen av romanen på en lanseringsfest på fredag. I tillegg til å høres nettopp underlig og dypt fascinerende ut, likte jeg den fortellermessige distansen til karakterene. Boken utgis i midten av september.

Birger Emanuelsen leste to forskjellige utdrag fra romanen Historien om et godt menneske på Tidens lansering på onsdag og ovennevnte fest på fredag, og teksten slo meg som annerledes enn de to foregående bøkene hans For riket er ditt og Fra jorden roper blodet. Men det er mulig ørene bedro meg. Boken utgis neste uke, og beskrives av forlaget som «en roman om å tvile på sannheten om seg selv. En intens fortelling båret frem av et rikt persongalleri, som hele tiden stiller nye spørsmål om hvem vi er for hverandre. Boken utfordrer stadig skillet mellom det gode og det onde, det ærlige og det iscenesatte, bildet vi selv ønsker å tegne av oss selv og hvordan verden virkelig ser oss.»

Jeg intervjuet Birger Emanuelsen om de to første bøkene hans i fjor, og intervjuet kan du lese her.

Bok365 har skrevet en fin sak om høstbøkene fra Tiden, som du kan lese her.

15 thoughts on “Høstbøker fra Tiden”

  1. Jeg har både Hunes, Stranger og den kanarigule liggende. Har plukket sistenenvte opp flere ganger, men denne stresspulsen du snakker om tar tak hver gang. Jeg vet du frarådet perm til perm, og jeg håper at når jeg først er igang vil jeg bli engasjert nok til å oppføre meg som en lydig slaveleser – og gjøre som jeg får beskjed om – men får den tid kommer er jeg både skeptisk og engstelig.

    Jeg skal forresten også lese flere noveller – har lånt 2 eks. Askildsen på bib. Ikke videre kryss og bokbloggpris orientert, men noen ganger må gi seg over til det ville og gale. Crazy times!

    1. Nerdepoeng for å regne Askildsen-lesing som crazy times. Men timingen kunne ikke ha vært bedre, nå som han kvalifiserer for Bokbloggerprisen 2015 og alt. Jeg regner med at dere stemmer inn ham, Knausgård og Ari Behn på kortlisten, så får vi et interessant og mandig bokbad neste år.

      Anmeldereksene strømmer på i forbindelse med lanseringene, og det knaker i bokhyllene allerede. Så jeg håper at vi kan samkjøre oss på tvangslesingen og låne av hverandre, ellers må jeg hive ut senga. Den kanarigule lar jeg klokelig ligge til jeg er ferdig med bokhøstkjøret. Jeg trenger hvilepuls før jeg starter, just in case.

  2. Din presentasjon er så fristende at jeg fikk lyst til å lese alle sammen! Selv har jeg merket med Stien og Heivoll fra før, men nå kom det flere til. Emanuelsen selvfølgelig og Svein Roger Nilsen. Føler meg progarmforpliktet til å lese Nilsen, samme utdanning;) Stranger har jeg tenkt å lese, og Høyer er vel et must, antar jeg.
    Sukk- så er bokhøsten i gang, og kampen om tiden og oppmerksomheten.

    1. Godt å høre, Anita! Jeg blir generelt så fristet av alle de nye bøkene at jeg snart må lage lister for å forsikre meg om at jeg rekker de jeg har mest lyst til. Heivoll rykket fremover i køen etter anmeldelsen i Fædrelandsvennen. Selv om jeg antar at de har lest med en smule lokal velvilje, har jeg bladd i samlingen og liker det jeg leser. Hehe, ja, vi er jo programforpliktet til å lese sosialarbeiderne, som driver med sosialarbeid selv. Jeg har faktisk funnet enda en sosialarbeiderutgivelse! Mer om det i et annet innlegg.

      1. Ja, kjenner igjend en der. Tror å lage lister over prio-bøker er lurt. Har tenkt selv en del på hvordan jeg skal greie å prioritere det jeg tror er de beste bøkene denne høsten. Aldri lett, men noen bøker må man jo bare lese. Knausern, Behn, Askildsen, Askildsen, Askildsen vil jeg helst se blant bokbloggernominerte neste år. Særlig Kjell Askildsen da. Herlighet, det er nok siste sjanse til å få ham dit ever! Vi skal leie ham inn.🙂 Han er jo nesten blind, mann..
        Heivoll, Emanuelsen, Bjørnstad,- gudbedre det er mye å ta av i år!
        Hvem er den andre sosialarbeideren? Nysgjerrig…utålmodig.

      2. Jeg kjenner at det hjelper veldig å dra på lanseringer og lese kataloger, fordøye inntrykkene noen dager, og se hva jeg sitter igjen med. Jeg leser så mye mindre enn deg, og trenger definitivt å sile. Jeg står over Askildsen, Knausgård og Behn i første omgang for å teste ut andre, litt mindre ruvende forfattere. Jeg ser liksom ikke for meg at vi klarer å få noen av dem på bokbad, men det er selvsagt verdt et forsøk:) Uansett: Hvis det blir like få påmeldte neste år som i år, blir det verken treff eller bokbad. Sosialarbeideren – jeg husker ikke navnet hennes i farten, men hun er debutant hos Cappelen Damm. Skriver mer om boken når jeg kommer til innlegget derfra. Og helt enig, jeg kunne ha satt av hele høsten bare til utgivelsene fra Tiden og/eller Kolon.

      3. Det er jo absolutt verdt et forsøk. Askildsen og Behn bor vel i Oslo. Eller kanskje Behn bor i London? Husker ikke.. Knausgård er det vel værre med.. Men man vet aldri, tilfeldigvis er han i Oslo den dagen og har litt tid til overs.;)
        Dere er heldige som kan gå på så masse pressekonferanser og lanseringer… Det er noen lanseringer her i Trondheim , men de er lokale, og høstmøter med noen få forlag, men langt fra Oslo-målestokk. Jeg har ikke rukket å lese katalogene enda, så der har jeg også en jobb å gjøre.. Får med meg litt fra avisene da, og Forlagslivsbloggen til CD. Mye som skjer om dagen og nettop begynt på jobb etter ferien. Time will come.

      4. Pst.. synd at det er lite påmelding til BBtreff… Mulig at det at Bokfestivalen la ned har påvirket noe? Neste år kommer jeg, helt sikkert!

      5. Nei, det virker som folk ikke kan fordi andre ting kom i veien akkurat den helgen. Og det skal være arrangement hos Cappelen Damm fredag og lørdag, så det blir mye å se på selv om det ikke er festival. Jeg regner med at herrene Knausgård og Behn er mobile uansett hvor de bor. Askildsen er det nok verre med. Enig i at det er kjekt å bo i hovedstaden, og jeg foretrekker pressekonferanser over forlagenes høstmøter. Der er de så salgsorientert og snakker om bøker i et markedsspråk jeg ikke kan fordra. Mens pressekonferansene er mer rettet mot et publikum som bryr seg mer om det litterære enn hva som er enkelt å selge. Det er veldig kjekt, for jeg får et mye tydeligere bilder av bøkene gjennom pressekonferanser og lanseringer enn bare ved å lese katalogene. Nå leser jeg Guddals roman, forresten. Hun skriver godt!

    2. Å herregud, Ari Behn på bokbad! Det er nesten så fristende at jeg må vurdere å kjøre kampanje:-) Nå begynner den harde prioriteringen. Skal man lese forfattere som er lest og likt fra før, eller satse mest på å finne nye, og skal man velge bort forfattere som allerede har vært nominert til prisen til fordel for andre som sikkert også fortjener å bli vurdert? Jeg ble veldig nysgjerrig på den Jørn/Torgeir-boken da jeg først leste om den, men har ikke tenkt gjennom det du sier der. Den forstenede byen er ellers notert. Noveller skal bli min ting i høst! Stien, Heivoll og Askildsen, spesielt Askildsen må jeg også prøve å få med meg. Omtrent alle norsklærere jeg har jobbet med snakker om Askildsen, og bibliotekaren har ikke lest noe av ham.

      Jeg har nesten ikke fått noen leseeksemplarer foreløpig og prøver å vente så lenge jeg kan med å be om noen. Jeg vil låne litt og kjøpe litt, og ikke la hyllene fylle seg opp med dårlig samvittighet over alt jeg ikke rekker å lese. Så får vi se hvor lenge det varer…

      1. Ari Behn må være en fest å ha på bokbad! Jeg har bare lest Trist som faen og har ikke noe forhold til forfatterskapet hans, men han er en så spesiell mann, karismatisk og flott, at et bokbad hadde gjort seg. Jeg prøver å nedprioritere de som har vært nominert til prisen før. Det vil si, jeg leser Stranger, Høyer og Kaldhol, men det skal nok mye til før jeg nominerer dem. Rett og slett fordi det er morsommere å kunne finne noen nye navn hvert år, og det er nok av forfattere å ta av. Men det er artig å se hvordan forfatterne «våre» blir lest av flere når de kommer med nye bøker. Det tyder på at prisen har en funksjon.

        Jeg er i siget, og planlegger å lese en novellesamling pr uke i tiden fremover. Først ut er Stien, som jeg ikke har lest siden skoledagene. Det virker som om Askildsen kan komme til å kapre massevis av nye lesere med den nye boken, siden alle har hørt hvor bra det er og nå blir påminnet om å lese. Men jeg har funnet så mange ukjente novelleforfattere allerede, at jeg starter med dem. Jeg har fått bøker på alle pressekonferansene, men skal være snar med å låne dem videre til andre bloggere, sånn at vi slipper å få hver våre eksemplarer som bare hoper seg opp. Vi trenger vårt eget anmeldereksbokbloggerbibliotek!

  3. Tiden har masse spennende utgivelser i år. Etter å ha lest Vinternovellene til Rishøi har jeg fått lyst til å lese flere novellesamlinger i år, så jeg kommer nok til å finne en eller to fra Tidens lister. Også gleder jeg meg til å lese Emanuelsen.

    1. Mitt inntrykk er at det er spennende utgivelser overalt i år, både noveller og andre sjangre. Jeg ble nok litt skuffet over Gyldendals høstliste i dag, men har til gjengjeld funnet mye lovende hos Kolon, Cappelen Damm og Samlaget. Nå gjenstår det å finne gode diktsamlinger.

  4. Anmeldereksbokkloggerbibliotek, det er en god ide! Vi burde jo ihvertfall være flinke til å avtale utveksling av sånne på tvangslesekafe. Og kanskje før treffet. Jeg har for eksempel fått tre forhåndeks som jeg ikke har bedt om i posten, der kun en av dem er aktuell, men det kan jo være noen andre er interessert og ikke har fått dem. De kan liksom ikke brukes til så mye. Jeg har forøvrig allerede gått på en smell og venter på tre stk i posten. Det er jo en overkommelig mengde, så får vi se om jeg klarer å motstå flere fristelser.

    1. Ikke sant? Vi har begynt med utlån så smått på komitémøtene, og jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke har tenkt på det før. Det er jo ikke bare leseeks vi kan låne av hverandre, heller. Jeg får heldigvis veldig sjelden forhåndseks av bøker med mindre jeg ber om dem selv, men pleier å ta de uoppfordrede og uinteressante med meg på jobb og dele ut. Det går fint an å ta med seg leseeks på treffet også, så lenge man merker dem med navnet sitt og kan ta dem med seg igjen hvis ingen andre vil ha dem. Eller kanskje vi får lov å kaste dem i papirsøpla hos Cappelen Damm…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s