Et kongelig PR-stunt

Forrige uke dro Kronprinsesse Mette-Marit ut på en todagers togreise i Nordland og Trøndelag for å spre interesse for litteratur. God litteratur, viste det seg; jeg må si meg imponert over hvor mye bra Mette-Marit leser. Jeg fulgte turen via nett med et halvt øye fra hovedstaden, og merket meg hvor fint Mette-Marit snakket om Knausgårds Min kamp, og hvor viktig det var at hun knyttet det til sin egen erfaring med å ha en far som var alkoholiker. Det skal veldig mye mer til for å bygge ned tabuer enn at folk med makt og posisjon snakker om vanskelig oppvekst. Men hvis noen kan klare å bidra til det, må det være Mette-Marit.

Som om ikke det var nok, anbefalte Mette-Marit folk i Trøndelag å lese Shakespeares Richard III, midt på blanke formiddagen en helt vanlig dag i april. Jeg vet faktisk ikke hva som er mest modig. Slik det står til med samfunnet nå for tiden, er det kanskje lettere å åpne seg om vanskelig oppvekst enn i fullt alvor å utfordre folk til å lese et historisk drama av Shakespeare.

Mette-Marits opptreden gjorde sterkt inntrykk på alle litteraturinteresserte, og hun blendet både litteraturkritikere og andre bransjefolk. Det er i alle fall den eneste forklaringen jeg har på at Mette-Marit slapp unna med et drøyt PR-stunt med to forlagsfolk midt oppe i alle anbefalingene av god litteratur. Det hadde hun neppe gjort hvis hun hadde byttet ut Shakespeare med Kate Morton.

I Mosjøen hadde Mette-Marit en samtale med det hun kalte for sine «Twitter-venner». Eller «forlagsfolk», som jeg foretrekker å kalle Vidar Kvalshaug og Anette Garpestad. De hadde med seg Esther Moe i en samtale om bøker som NRK tvitret ivrig om. Kvalshaug og Garpestad satt der som forlagsansatte med relativt store økonomiske interesser i å bli presentert som bokelskere på nett med Mette-Marit. Likevel unnlot NRK å nevne til de som fulgte samtalen på Twitter at både Kvalshaug og Garpestad jobber i forlag, og Mette-Marit nevnte det såvidt i forbifarten.

Kvalshaug er ifølge Mette-Marit anmelderforfatterforleggervelkommenhitduersåflink. Ifølge VG er han dessuten en nær venn av Mette-Marits forfattersvoger Ari Behn. Garpestad har ifølge Twitter-feeden til NRK et boktips å gi til alle bare hun vet hva de liker å lese. Som en hvilken som helst kommunalt ansatt bibliotekar.

Men Anette Garpestad er sjef for nye medier i Cappelen Damm, og både bloggen og Twitter-kontoen hennes – Bokdama – er knyttet til en sjefsstilling i Norges største forlag. Vidar Kvalshaug er tidligere litteraturanmelder i Aftenposten og forfatter, men for tiden forlagssjef i Kvalshaug forlag, et imprintforlag i Juritzenforlagene. Likevel var de ikke der for å snakke om litteratur fra et forlagsperspektiv. Både Mette-Marit og NRK fremstilte dem som folk som har greie på god litteratur og kan gi deg boktips, hvis du gjør som Mette-Marit og følger dem på Twitter. Forlagsfolk på jobb, for anledningen gode litteraturformidlere, legitimert av statskanalen og Norges kommende dronning.

Men hvem er så Esther Moe? Lurte jeg på. Joda, hun skal utgi bok på Kvalshaug forlag. Det ble avslørt i en så perfekt synkronisert dialog mellom Mette-Marit, Esther Moe og forleggeren selv at jeg ikke vet om jeg skal beundre elegansen eller bli satt ut av skamløsheten. Det vil si: Jeg er ikke engang bombesikker på at Vidar Kvalshaug er forleggeren til Esther Moe, eller om han bare støtter henne som «Twitter-venn». Samtalen var beleilig utydelig på det punktet. Men måten han trådte kyndig inn på banen da Moe fikk et anfall av beskjedenhet, tyder på at han snakket som forlagsmann.

At dette ikke blir presisert for de som hører på, tjener ikke til noens fordel. Her er vi visstnok alle litteraturens venner. Da kan man ikke henge seg opp i sånne bagateller som hvem som tjener penger på litteratur og hvem som bruker penger på litteratur, når vi heller kan flyte svevende og vennskapelig hevet over roller og andre trivialiteter. Du finner samtalen på YouTube, men dette er kortversjonen:

Mette-Marit: Du skriver så fine dikt på Twitter! Når kommer boka?

Esther Moe: Når du sier det, så må jeg jo skrive bok.

Kvalshaug: Jeg kan røpe at tittelen på boka allerede er bestemt.

Mette-Marit: Den gleder jeg meg til!

*Kvalshaug leser opp to eksempler på hva Mette-Marit kan glede seg til*

Hvis ikke samtlige av Norges andre forlag satt og gremmet seg over at ikke de også er Twitter-venner med Mette-Marit, så kommer de til å gå konkurs når samfunnet tar enda et skritt over i den nye digitale verden der ansvar og roller åpenbart ikke lenger finnes. For all del, jeg synes det er flott at et så hemningsløst PR-stunt kommer en lyrikkdebutant til gode. Men begeistringen min er ikke like stor når forleggeren hennes og Norges kronprinsesse sitter ved siden av og kaller det en arbeidsdag.

Hvor samtalen beveget seg derfra, kjenner jeg bare fra NRKs sparsomme Twitter-gjengivelse. Jeg var for provosert til å orke å se hele seansen på YouTube, for jeg nekter plent å høre lydig på en samtale som starter sånn uten å ha mulighet til å hviske høylytt og misfornøyd, kaste råtne tomater eller forlate salen i protest. Men jeg vil anta at både Garpestad og Kvalshaug var smarte nok til å unngå (flere) direkte tips til bøker de selv har økonomiske interesser av å anbefale. Jeg antar at de var smarte nok til å spare tipsene til en senere anledning på Twitter, når Kronprinsessen nå med god hjelp av NRK har vist dem frem som flinke litteraturfolk som vet hvor de gode bøkene finnes. Garpestad ventet ikke så lenge, viste det seg. Jeg kommer tilbake til det.

Hvis jeg ikke hadde visst hvem Anette Garpestad og Vidar Kvalshaug er og hvem som betaler lønnen deres, ville jeg ha kjøpt hele opplegget uten å tenke over det. Det skulle bare mangle, når samtalen ble fremstilt som en trivelig prat mellom bokelskende mennesker, der det ikke spiller noen rolle om man er kongelig, debutant eller sjef i et nytt eller stort forlag. Det viktigste er tydeligvis at alle er enige om at vi elsker gode bøker. At bøker er bøker, litteratur er litteratur, lesere er lesere, leserglede er leserglede, og en bokelsker er en bokelsker.

Men det er stor forskjell på en bokelsker som jobber i et forlag, og en bokelsker som ikke gjør det. Når litteratur diskuteres er det aldri hipp som happ om bokelskere må forholde seg til kravstore direktører og aksjonærer i forlagshus, eller ikke. Akkurat denne forskjellen har åpenbart gått Mette-Marits rådgivere hus forbi. Den har tilsynelatende også gått NRK hus forbi, i deres iver etter å dekke denne koselige og fine bokbegivenheten. Men den har neppe gått direktørene som betaler lønn til Garpestad og Kvalshaug hus forbi. Jeg tipper at de fikk det med seg. Og hvem vet? Kanskje sa de også til Garpestad og Kvalshaug at de selvfølgelig ikke trengte å ta fri fra jobben for å reise nordover for å snakke med Mette-Marit. Sånt kan man selvfølgelig gjøre i arbeidstiden. Det kommer tross alt forlaget til gode.

Jeg håper for deres del at de tok fri, for syns skyld. Men rollene tok de uansett med seg på tur. Man jobber ikke i forlag på dagtid, for så å dukke opp på Twitter som en uhildet bokelsker på kvelden. Selvfølgelig satt Garpestad og Kvalshaug i samtale med Mette-Marit og representerte sine respektive forlag, deres økonomiske interesser og sin egen posisjon. Det jeg reagerer på her er at de fikk lov til å gjøre det helt uten videre. At ikke Mette-Marits rådgivere sa noe. At ikke Mette-Marit selv skjønte hva hun gjorde. Og pussig nok: At ingen kritikere har reagert på det i uken etterpå. Hele litteratursfæren gikk tilsynelatende inn i en euforisk boble over at det ble snakket vidt og bredt om ypperlig litteratur overalt, og dermed var alt greit. Eller?

Vel. De samme menneskene som har hørt Mette-Marit snakke ærlig og modig om sin far, sin vanskelige oppvekst og hva litteraturen har gitt henne i form av flukt og innsikt hele livet, får mer eller mindre samtidig presentert to forlagsfolk som pålitelige boktipsere fordi Mette-Marit følger dem på Twitter. Det er ikke greit. Det er ikke greit uansett hvilken målestokk for habilitet, redelighet eller etikk man bruker. Det er bare ikke greit.

Jeg er generelt en nokså verdensfjern humanist som er ubrukelig på å telle kapitalistisk klingende mynt, men selv jeg skjønner at det er reklamegunstig når et medlem av kongefamilien fronter forlagsfolk som sine litteraturvenner, og lar en av dem fremsnakke sin debutant i løpet av de første fem minuttene av en samtale, når publikum er mest våkent. Som kritisk tenkende menneske må man være bevisstløs for ikke å reagere på sånt.

Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at de som får betalt for å være kritisk tenkende mennesker og bedrive kritikk i aviser og sosiale medier synes det er helt greit at Mette-Marit lar Twitter-forlagsvennene sine slippe til her, så lenge de snakker om Knausgård, Shakespeare og Jon Fosse. Til helvete med andre hensyn.

Denne kritiske tausheten er gull verdt for Garpestad og Cappelen Damm. At Bokdama jobber i forlag, er forståelig nok ikke allmennkunnskap. Her blir vanlige lesere med en Twitter-konto bare overlatt til å stole på dømmekraften til Mette-Marit og NRK, og fraværet av motargumenter. Det kan Garpestad utnytte fullt ut mens hun tipser i vei fra Cappelen Damms indre gemakker.

Jeg har selv fulgt Anette Garpestad på Twitter en stund, og anbefaler det. Hun holder meg til enhver tid oppdatert på interessante utgivelser fra Cappelen Damm, hvilke arrangementer de har, og gir forholdsvis god dekning av utgivelser fra Flamme forlag (som Cappelen Damm eier) og Vagant tidsskrift (som Cappelen Damm også eier). Ved å følge Bokdama føler jeg meg alltid oppdatert på hva de driver med i Cappelen Damm. Men en forutsetning for å følge Bokdama, bør være at man er innforstått med at minst 50% av oppdateringene hennes er reklame for eget forlag.

Eksempel: Mens firkløveret Mette-Marit, Garpestad, Moe og Kvalshaug fremdeles var i den fine og lykkelige stemningen som gode samtaler om bøker med grei pressedekning gir, tvitret Garpestad om at hun gleder seg til Cappelen Damms oversettelse av Yahya Hassans diktsamling, en storsatsning fra forlaget denne våren. Hun fikk nevnt Pølser og politikk-arrangementet som forlaget arrangerer annenhver onsdag. I går klarte hun i løpet av få timer å 1) anbefale ny bok fra Cappelen Damm, 2) anbefale nytt nummer av Vagant, og 3) anbefale en bok fra Flamme.

Garpestad er flink i jobben sin som sjef for nye medier, deriblant Twitter. Jeg aner ikke hva hun tjener, men jeg mener at hun tjener for lite. Det der er virkelig godt jobbet! Og det er nettopp det: Det er en jobb. Og det er forlagsarbeid, ikke litteraturformidling. For en vanlig leser er det ikke umiddelbart mulig å si om hun driver med reklame eller formidling, og saken burde sånn sett ha vært av interesse for Forbrukerombudet.

Mette-Marit trenger derimot nye rådgivere. Samtaler som den i Mosjøen er sånt som kongelige rådgivere tjener penger på å forutse og unngå, når Kronprinsessen mister gangsynet. Som hun gjorde her. Hovedansvaret ligger hos dem og Mette-Marit, som jeg går ut fra inviterte til denne samtalen.

Samtidig blir jeg som skeptisk leser/følger/menneske unektelig nysgjerrig på hva Garpestad og Kvalshaug tenker om dette selv. Jeg får inntrykk av at Garpestad forsøker å fremstille seg selv som en oppriktig og lidenskapelig leser, på evig jakt etter de gode bøkene. Enten glemmer hun hvem som betaler lønnen hennes, eller så velger hun bare å overse det og kjøre på likevel. Kvalshaug burde på sin side vite bedre, bakgrunn som han har fra andre siden av forlagsbordet. Som kritiker i Aftenposten er han vant til å kunne anbefale bøker i vildens sky, ideelt sett fristilt fra andre interesser enn å fremme god litteratur – som en kritiker med respekt for seg selv skal gjøre. Jeg får inntrykk av at Kvalshaug forsøker å dra med seg den gamle rollen over i den nye; å fremstå som om han har befunnet seg lenge nok i litteraturkritikernes rekke til at han fremdeles kan snakke om bøker helt fritt fra jobben han har nå. Det kan han selvfølgelig ikke.

Men er det da snakk om bedrag eller selvbedrag? Jeg aner ikke. Ett av to må det nødvendigvis være, for rollene er der enten man liker dem eller ikke. Å forsøke å overse sin egen rolle på den måten er enten et forsøk på å lure de som hører på, eller å tro på en illusjon om upartiskhet som ikke finnes i virkeligheten. Det virker likevel som om flere enn Mette-Marit og hennes rådgivere er villige til å spre den illusjonen videre blant lesere. Blant annet de av kulturjournalistene som beviselig har vært på jobb den siste uken.

Kvalshaugs tidligere arbeidsgiver Aftenposten bidro med et godt eksempel på tirsdag, da Konkurransetilsynet hadde inspeksjon hos forlagene Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm og Schibsted. Aftenposten slapp Kvalshaug til med en kommentar som «forlegger og kulturdebattant (!)», en mann som «har vært blant de argeste kritikerne av forholdene i bokbransjen». Kvalshaug syntes selvfølgelig det var bare flott at Konkurransetilsynet viser interesse for bokbransjen. Det skulle bare mangle, ettersom de dukket opp på døra hos konkurrentene hans. Det er meget mulig at Kvalshaug VAR den argeste kritikeren av bokbransjen. Men for tiden ER han forlegger med et regnskap å forsvare overfor Arve Juritzen. Samme Juritzen som konkurrerer hardt mot ovennevnte forlag og har som målsetning å slå dem. Men ut fra Aftenpostens beskrivelse, er det nesten så man skulle tro at Kvalshaug bare var opptatt av ærlighetens vilkår her i verden. En sånn vinkling fra Aftenpostens side er god nok forklaring for meg på hvorfor de ikke dekker Kvalshaugs forlegger-eskapader når han er i kongelig selskap.

NRK kan man nok heller ikke forvente stort fra. Gjennom et av internettets pussige sammentreff ble både forlagsbindinger og upålitelige boktipsere diskutert i forbindelse med et kåseri fra NRKs Siss Vik, samme dag som NRK tvitret fra Litteraturtoget med Mette-Marit. Siss Vik skrev et kritisk innlegg om blurbing, der hun kritiserte forlagenes bruk av en hvilken-som-helst beleilig positiv leser sitert på omslaget av bøker for å selge dem. Hun nevnte spesielt «bokinspirator» Liv Gade, som dukker opp overalt, særlig på bøker fra Juritzen forlag, eieren av Kvalshaug forlag.

Blant de som kommenterte innlegget, var en bokblogger som via et eget innlegg tilbød leserne en liste over pålitelige boktipsere. Hans tips var Foreningen !les, Lesesenteret i Stavanger, Bokdama, enhver god bibliotekar og mange dyktige lærere. Bloggeren synes det er frekt av Liv Gade å kalle seg Norges eneste bokinspirator når det er så mange andre som jobber med å inspirere folk til å lese. Blant dem altså Bokdama Anette Garpestad. Interessant nok kommenterte Siss Vik under innlegget sitt at hun sjekker om bokbloggere jobber for forlag, for å vite om «de kan ha andre motiver for å anbefale enkelte bøker».

Jeg håper at jeg ikke er den eneste som ser den flotte ironien i at Siss Vik skrev den kommentaren nøyaktig samtidig som en av hennes kolleger i NRK pumpet ut boktips fra forlagsduoen Garpestad & Kvalshaug gjennom NRKs egen Twitter-konto, uten engang å nevne at de jobber i forlag.

Altså: En stk forlagssjef ansatt i et forlag for tiden under gransking av Konkurransetilsynet, som reklamerer uavbrutt for Cappelen Damms bøker som om hun var nøytral litteraturformidler, tatt på sitt ord av både bokbloggere og lesere, spredd videre av Hoffet og NRK. En stk forlegger med nettverk i kongefamilien og Aftenposten, som hjelper både denne «arge bransjekritikeren og kulturdebattanten» og Juritzen-forlagene med å fremstå som seriøse bransjeaktører, sånn at de kan fortsette å spre bøker blurbet av Liv Gade og tjene penger til Kvalshaugs Esther Moe-diktutgivelse, som Mette-Marit gleder seg sånn til å lese.

Og NRKs Siss Vik er nøye påpasselig med hvilke bindinger og motiver bokbloggere har?!

Herregud, for en gjeng. Jeg kan ikke annet enn å le.

Apropos bokbloggere: For halvannet år siden skrev jeg et kritisk og formanende innlegg om at bokbloggere bør passe seg for hva de driver med på blogg, ellers vil kritikerne komme å ta dem. Beklager, bokbloggere, det var naivt av meg. Det var mens jeg fremdeles trodde at det fantes spilleregler og kritikere med gangsyn. Dere kan se bort fra den advarselen. Jeg tviler ærlig talt på at den gjengen her er noe å frykte.

For min del gleder jeg meg allerede stort til neste runde av kritikk mot bokbloggeres grunnleggende upålitelighet, for det er fra disse folkene kritikken kommer. NRK og Aftenposten har hatt sine runder, Garpestad har sparket nedover mot bokbloggere når hun har hatt sjansen, og Kvalshaug toet tidligere i år sine hender på Twitter for hva som vil skje når bokbloggere tar over for kritikerne. Ut fra det jeg så forrige uke, er jeg ikke spesielt bekymret. Hvis bokbloggere skal kunne konkurrere med denne typen skamløse PR-stunt, rolleblanding, forlagsbindinger, (selv)bedrag og hul egeninteresse, blir vi nødt til å jobbe dag og natt fremover. Vi rekker ikke å lese noe som helst, enda mindre blogge om noe, hvis vi skal holde tritt med dette her.

Problemet er likevel at vi mangler det tilstrekkelige nettverket. Ingen av oss er venner med kongefamilien på Twitter (eller andre beleilige steder). Ikke jobber vi i forlag, ikke driver NRK med bred og ukritisk dekning av det vi driver med, og ikke har vi kjente navn. Kanskje er det derfor vi er så enkle å kritisere?

Det blir uansett en smal sak å hamle opp med kritikerne i neste omgang, når de først våkner fra dvalen de befinner seg i nå. Vi kan bare paralysere dem med spørsmålet om hvor de var da Mette-Marit snakket bøker med Garpestad og Kvalshaug.