Et kongelig PR-stunt

Forrige uke dro Kronprinsesse Mette-Marit ut på en todagers togreise i Nordland og Trøndelag for å spre interesse for litteratur. God litteratur, viste det seg; jeg må si meg imponert over hvor mye bra Mette-Marit leser. Jeg fulgte turen via nett med et halvt øye fra hovedstaden, og merket meg hvor fint Mette-Marit snakket om Knausgårds Min kamp, og hvor viktig det var at hun knyttet det til sin egen erfaring med å ha en far som var alkoholiker. Det skal veldig mye mer til for å bygge ned tabuer enn at folk med makt og posisjon snakker om vanskelig oppvekst. Men hvis noen kan klare å bidra til det, må det være Mette-Marit.

Som om ikke det var nok, anbefalte Mette-Marit folk i Trøndelag å lese Shakespeares Richard III, midt på blanke formiddagen en helt vanlig dag i april. Jeg vet faktisk ikke hva som er mest modig. Slik det står til med samfunnet nå for tiden, er det kanskje lettere å åpne seg om vanskelig oppvekst enn i fullt alvor å utfordre folk til å lese et historisk drama av Shakespeare.

Mette-Marits opptreden gjorde sterkt inntrykk på alle litteraturinteresserte, og hun blendet både litteraturkritikere og andre bransjefolk. Det er i alle fall den eneste forklaringen jeg har på at Mette-Marit slapp unna med et drøyt PR-stunt med to forlagsfolk midt oppe i alle anbefalingene av god litteratur. Det hadde hun neppe gjort hvis hun hadde byttet ut Shakespeare med Kate Morton.

I Mosjøen hadde Mette-Marit en samtale med det hun kalte for sine «Twitter-venner». Eller «forlagsfolk», som jeg foretrekker å kalle Vidar Kvalshaug og Anette Garpestad. De hadde med seg Esther Moe i en samtale om bøker som NRK tvitret ivrig om. Kvalshaug og Garpestad satt der som forlagsansatte med relativt store økonomiske interesser i å bli presentert som bokelskere på nett med Mette-Marit. Likevel unnlot NRK å nevne til de som fulgte samtalen på Twitter at både Kvalshaug og Garpestad jobber i forlag, og Mette-Marit nevnte det såvidt i forbifarten.

Kvalshaug er ifølge Mette-Marit anmelderforfatterforleggervelkommenhitduersåflink. Ifølge VG er han dessuten en nær venn av Mette-Marits forfattersvoger Ari Behn. Garpestad har ifølge Twitter-feeden til NRK et boktips å gi til alle bare hun vet hva de liker å lese. Som en hvilken som helst kommunalt ansatt bibliotekar.

Men Anette Garpestad er sjef for nye medier i Cappelen Damm, og både bloggen og Twitter-kontoen hennes – Bokdama – er knyttet til en sjefsstilling i Norges største forlag. Vidar Kvalshaug er tidligere litteraturanmelder i Aftenposten og forfatter, men for tiden forlagssjef i Kvalshaug forlag, et imprintforlag i Juritzenforlagene. Likevel var de ikke der for å snakke om litteratur fra et forlagsperspektiv. Både Mette-Marit og NRK fremstilte dem som folk som har greie på god litteratur og kan gi deg boktips, hvis du gjør som Mette-Marit og følger dem på Twitter. Forlagsfolk på jobb, for anledningen gode litteraturformidlere, legitimert av statskanalen og Norges kommende dronning.

Men hvem er så Esther Moe? Lurte jeg på. Joda, hun skal utgi bok på Kvalshaug forlag. Det ble avslørt i en så perfekt synkronisert dialog mellom Mette-Marit, Esther Moe og forleggeren selv at jeg ikke vet om jeg skal beundre elegansen eller bli satt ut av skamløsheten. Det vil si: Jeg er ikke engang bombesikker på at Vidar Kvalshaug er forleggeren til Esther Moe, eller om han bare støtter henne som «Twitter-venn». Samtalen var beleilig utydelig på det punktet. Men måten han trådte kyndig inn på banen da Moe fikk et anfall av beskjedenhet, tyder på at han snakket som forlagsmann.

At dette ikke blir presisert for de som hører på, tjener ikke til noens fordel. Her er vi visstnok alle litteraturens venner. Da kan man ikke henge seg opp i sånne bagateller som hvem som tjener penger på litteratur og hvem som bruker penger på litteratur, når vi heller kan flyte svevende og vennskapelig hevet over roller og andre trivialiteter. Du finner samtalen på YouTube, men dette er kortversjonen:

Mette-Marit: Du skriver så fine dikt på Twitter! Når kommer boka?

Esther Moe: Når du sier det, så må jeg jo skrive bok.

Kvalshaug: Jeg kan røpe at tittelen på boka allerede er bestemt.

Mette-Marit: Den gleder jeg meg til!

*Kvalshaug leser opp to eksempler på hva Mette-Marit kan glede seg til*

Hvis ikke samtlige av Norges andre forlag satt og gremmet seg over at ikke de også er Twitter-venner med Mette-Marit, så kommer de til å gå konkurs når samfunnet tar enda et skritt over i den nye digitale verden der ansvar og roller åpenbart ikke lenger finnes. For all del, jeg synes det er flott at et så hemningsløst PR-stunt kommer en lyrikkdebutant til gode. Men begeistringen min er ikke like stor når forleggeren hennes og Norges kronprinsesse sitter ved siden av og kaller det en arbeidsdag.

Hvor samtalen beveget seg derfra, kjenner jeg bare fra NRKs sparsomme Twitter-gjengivelse. Jeg var for provosert til å orke å se hele seansen på YouTube, for jeg nekter plent å høre lydig på en samtale som starter sånn uten å ha mulighet til å hviske høylytt og misfornøyd, kaste råtne tomater eller forlate salen i protest. Men jeg vil anta at både Garpestad og Kvalshaug var smarte nok til å unngå (flere) direkte tips til bøker de selv har økonomiske interesser av å anbefale. Jeg antar at de var smarte nok til å spare tipsene til en senere anledning på Twitter, når Kronprinsessen nå med god hjelp av NRK har vist dem frem som flinke litteraturfolk som vet hvor de gode bøkene finnes. Garpestad ventet ikke så lenge, viste det seg. Jeg kommer tilbake til det.

Hvis jeg ikke hadde visst hvem Anette Garpestad og Vidar Kvalshaug er og hvem som betaler lønnen deres, ville jeg ha kjøpt hele opplegget uten å tenke over det. Det skulle bare mangle, når samtalen ble fremstilt som en trivelig prat mellom bokelskende mennesker, der det ikke spiller noen rolle om man er kongelig, debutant eller sjef i et nytt eller stort forlag. Det viktigste er tydeligvis at alle er enige om at vi elsker gode bøker. At bøker er bøker, litteratur er litteratur, lesere er lesere, leserglede er leserglede, og en bokelsker er en bokelsker.

Men det er stor forskjell på en bokelsker som jobber i et forlag, og en bokelsker som ikke gjør det. Når litteratur diskuteres er det aldri hipp som happ om bokelskere må forholde seg til kravstore direktører og aksjonærer i forlagshus, eller ikke. Akkurat denne forskjellen har åpenbart gått Mette-Marits rådgivere hus forbi. Den har tilsynelatende også gått NRK hus forbi, i deres iver etter å dekke denne koselige og fine bokbegivenheten. Men den har neppe gått direktørene som betaler lønn til Garpestad og Kvalshaug hus forbi. Jeg tipper at de fikk det med seg. Og hvem vet? Kanskje sa de også til Garpestad og Kvalshaug at de selvfølgelig ikke trengte å ta fri fra jobben for å reise nordover for å snakke med Mette-Marit. Sånt kan man selvfølgelig gjøre i arbeidstiden. Det kommer tross alt forlaget til gode.

Jeg håper for deres del at de tok fri, for syns skyld. Men rollene tok de uansett med seg på tur. Man jobber ikke i forlag på dagtid, for så å dukke opp på Twitter som en uhildet bokelsker på kvelden. Selvfølgelig satt Garpestad og Kvalshaug i samtale med Mette-Marit og representerte sine respektive forlag, deres økonomiske interesser og sin egen posisjon. Det jeg reagerer på her er at de fikk lov til å gjøre det helt uten videre. At ikke Mette-Marits rådgivere sa noe. At ikke Mette-Marit selv skjønte hva hun gjorde. Og pussig nok: At ingen kritikere har reagert på det i uken etterpå. Hele litteratursfæren gikk tilsynelatende inn i en euforisk boble over at det ble snakket vidt og bredt om ypperlig litteratur overalt, og dermed var alt greit. Eller?

Vel. De samme menneskene som har hørt Mette-Marit snakke ærlig og modig om sin far, sin vanskelige oppvekst og hva litteraturen har gitt henne i form av flukt og innsikt hele livet, får mer eller mindre samtidig presentert to forlagsfolk som pålitelige boktipsere fordi Mette-Marit følger dem på Twitter. Det er ikke greit. Det er ikke greit uansett hvilken målestokk for habilitet, redelighet eller etikk man bruker. Det er bare ikke greit.

Jeg er generelt en nokså verdensfjern humanist som er ubrukelig på å telle kapitalistisk klingende mynt, men selv jeg skjønner at det er reklamegunstig når et medlem av kongefamilien fronter forlagsfolk som sine litteraturvenner, og lar en av dem fremsnakke sin debutant i løpet av de første fem minuttene av en samtale, når publikum er mest våkent. Som kritisk tenkende menneske må man være bevisstløs for ikke å reagere på sånt.

Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at de som får betalt for å være kritisk tenkende mennesker og bedrive kritikk i aviser og sosiale medier synes det er helt greit at Mette-Marit lar Twitter-forlagsvennene sine slippe til her, så lenge de snakker om Knausgård, Shakespeare og Jon Fosse. Til helvete med andre hensyn.

Denne kritiske tausheten er gull verdt for Garpestad og Cappelen Damm. At Bokdama jobber i forlag, er forståelig nok ikke allmennkunnskap. Her blir vanlige lesere med en Twitter-konto bare overlatt til å stole på dømmekraften til Mette-Marit og NRK, og fraværet av motargumenter. Det kan Garpestad utnytte fullt ut mens hun tipser i vei fra Cappelen Damms indre gemakker.

Jeg har selv fulgt Anette Garpestad på Twitter en stund, og anbefaler det. Hun holder meg til enhver tid oppdatert på interessante utgivelser fra Cappelen Damm, hvilke arrangementer de har, og gir forholdsvis god dekning av utgivelser fra Flamme forlag (som Cappelen Damm eier) og Vagant tidsskrift (som Cappelen Damm også eier). Ved å følge Bokdama føler jeg meg alltid oppdatert på hva de driver med i Cappelen Damm. Men en forutsetning for å følge Bokdama, bør være at man er innforstått med at minst 50% av oppdateringene hennes er reklame for eget forlag.

Eksempel: Mens firkløveret Mette-Marit, Garpestad, Moe og Kvalshaug fremdeles var i den fine og lykkelige stemningen som gode samtaler om bøker med grei pressedekning gir, tvitret Garpestad om at hun gleder seg til Cappelen Damms oversettelse av Yahya Hassans diktsamling, en storsatsning fra forlaget denne våren. Hun fikk nevnt Pølser og politikk-arrangementet som forlaget arrangerer annenhver onsdag. I går klarte hun i løpet av få timer å 1) anbefale ny bok fra Cappelen Damm, 2) anbefale nytt nummer av Vagant, og 3) anbefale en bok fra Flamme.

Garpestad er flink i jobben sin som sjef for nye medier, deriblant Twitter. Jeg aner ikke hva hun tjener, men jeg mener at hun tjener for lite. Det der er virkelig godt jobbet! Og det er nettopp det: Det er en jobb. Og det er forlagsarbeid, ikke litteraturformidling. For en vanlig leser er det ikke umiddelbart mulig å si om hun driver med reklame eller formidling, og saken burde sånn sett ha vært av interesse for Forbrukerombudet.

Mette-Marit trenger derimot nye rådgivere. Samtaler som den i Mosjøen er sånt som kongelige rådgivere tjener penger på å forutse og unngå, når Kronprinsessen mister gangsynet. Som hun gjorde her. Hovedansvaret ligger hos dem og Mette-Marit, som jeg går ut fra inviterte til denne samtalen.

Samtidig blir jeg som skeptisk leser/følger/menneske unektelig nysgjerrig på hva Garpestad og Kvalshaug tenker om dette selv. Jeg får inntrykk av at Garpestad forsøker å fremstille seg selv som en oppriktig og lidenskapelig leser, på evig jakt etter de gode bøkene. Enten glemmer hun hvem som betaler lønnen hennes, eller så velger hun bare å overse det og kjøre på likevel. Kvalshaug burde på sin side vite bedre, bakgrunn som han har fra andre siden av forlagsbordet. Som kritiker i Aftenposten er han vant til å kunne anbefale bøker i vildens sky, ideelt sett fristilt fra andre interesser enn å fremme god litteratur – som en kritiker med respekt for seg selv skal gjøre. Jeg får inntrykk av at Kvalshaug forsøker å dra med seg den gamle rollen over i den nye; å fremstå som om han har befunnet seg lenge nok i litteraturkritikernes rekke til at han fremdeles kan snakke om bøker helt fritt fra jobben han har nå. Det kan han selvfølgelig ikke.

Men er det da snakk om bedrag eller selvbedrag? Jeg aner ikke. Ett av to må det nødvendigvis være, for rollene er der enten man liker dem eller ikke. Å forsøke å overse sin egen rolle på den måten er enten et forsøk på å lure de som hører på, eller å tro på en illusjon om upartiskhet som ikke finnes i virkeligheten. Det virker likevel som om flere enn Mette-Marit og hennes rådgivere er villige til å spre den illusjonen videre blant lesere. Blant annet de av kulturjournalistene som beviselig har vært på jobb den siste uken.

Kvalshaugs tidligere arbeidsgiver Aftenposten bidro med et godt eksempel på tirsdag, da Konkurransetilsynet hadde inspeksjon hos forlagene Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm og Schibsted. Aftenposten slapp Kvalshaug til med en kommentar som «forlegger og kulturdebattant (!)», en mann som «har vært blant de argeste kritikerne av forholdene i bokbransjen». Kvalshaug syntes selvfølgelig det var bare flott at Konkurransetilsynet viser interesse for bokbransjen. Det skulle bare mangle, ettersom de dukket opp på døra hos konkurrentene hans. Det er meget mulig at Kvalshaug VAR den argeste kritikeren av bokbransjen. Men for tiden ER han forlegger med et regnskap å forsvare overfor Arve Juritzen. Samme Juritzen som konkurrerer hardt mot ovennevnte forlag og har som målsetning å slå dem. Men ut fra Aftenpostens beskrivelse, er det nesten så man skulle tro at Kvalshaug bare var opptatt av ærlighetens vilkår her i verden. En sånn vinkling fra Aftenpostens side er god nok forklaring for meg på hvorfor de ikke dekker Kvalshaugs forlegger-eskapader når han er i kongelig selskap.

NRK kan man nok heller ikke forvente stort fra. Gjennom et av internettets pussige sammentreff ble både forlagsbindinger og upålitelige boktipsere diskutert i forbindelse med et kåseri fra NRKs Siss Vik, samme dag som NRK tvitret fra Litteraturtoget med Mette-Marit. Siss Vik skrev et kritisk innlegg om blurbing, der hun kritiserte forlagenes bruk av en hvilken-som-helst beleilig positiv leser sitert på omslaget av bøker for å selge dem. Hun nevnte spesielt «bokinspirator» Liv Gade, som dukker opp overalt, særlig på bøker fra Juritzen forlag, eieren av Kvalshaug forlag.

Blant de som kommenterte innlegget, var en bokblogger som via et eget innlegg tilbød leserne en liste over pålitelige boktipsere. Hans tips var Foreningen !les, Lesesenteret i Stavanger, Bokdama, enhver god bibliotekar og mange dyktige lærere. Bloggeren synes det er frekt av Liv Gade å kalle seg Norges eneste bokinspirator når det er så mange andre som jobber med å inspirere folk til å lese. Blant dem altså Bokdama Anette Garpestad. Interessant nok kommenterte Siss Vik under innlegget sitt at hun sjekker om bokbloggere jobber for forlag, for å vite om «de kan ha andre motiver for å anbefale enkelte bøker».

Jeg håper at jeg ikke er den eneste som ser den flotte ironien i at Siss Vik skrev den kommentaren nøyaktig samtidig som en av hennes kolleger i NRK pumpet ut boktips fra forlagsduoen Garpestad & Kvalshaug gjennom NRKs egen Twitter-konto, uten engang å nevne at de jobber i forlag.

Altså: En stk forlagssjef ansatt i et forlag for tiden under gransking av Konkurransetilsynet, som reklamerer uavbrutt for Cappelen Damms bøker som om hun var nøytral litteraturformidler, tatt på sitt ord av både bokbloggere og lesere, spredd videre av Hoffet og NRK. En stk forlegger med nettverk i kongefamilien og Aftenposten, som hjelper både denne «arge bransjekritikeren og kulturdebattanten» og Juritzen-forlagene med å fremstå som seriøse bransjeaktører, sånn at de kan fortsette å spre bøker blurbet av Liv Gade og tjene penger til Kvalshaugs Esther Moe-diktutgivelse, som Mette-Marit gleder seg sånn til å lese.

Og NRKs Siss Vik er nøye påpasselig med hvilke bindinger og motiver bokbloggere har?!

Herregud, for en gjeng. Jeg kan ikke annet enn å le.

Apropos bokbloggere: For halvannet år siden skrev jeg et kritisk og formanende innlegg om at bokbloggere bør passe seg for hva de driver med på blogg, ellers vil kritikerne komme å ta dem. Beklager, bokbloggere, det var naivt av meg. Det var mens jeg fremdeles trodde at det fantes spilleregler og kritikere med gangsyn. Dere kan se bort fra den advarselen. Jeg tviler ærlig talt på at den gjengen her er noe å frykte.

For min del gleder jeg meg allerede stort til neste runde av kritikk mot bokbloggeres grunnleggende upålitelighet, for det er fra disse folkene kritikken kommer. NRK og Aftenposten har hatt sine runder, Garpestad har sparket nedover mot bokbloggere når hun har hatt sjansen, og Kvalshaug toet tidligere i år sine hender på Twitter for hva som vil skje når bokbloggere tar over for kritikerne. Ut fra det jeg så forrige uke, er jeg ikke spesielt bekymret. Hvis bokbloggere skal kunne konkurrere med denne typen skamløse PR-stunt, rolleblanding, forlagsbindinger, (selv)bedrag og hul egeninteresse, blir vi nødt til å jobbe dag og natt fremover. Vi rekker ikke å lese noe som helst, enda mindre blogge om noe, hvis vi skal holde tritt med dette her.

Problemet er likevel at vi mangler det tilstrekkelige nettverket. Ingen av oss er venner med kongefamilien på Twitter (eller andre beleilige steder). Ikke jobber vi i forlag, ikke driver NRK med bred og ukritisk dekning av det vi driver med, og ikke har vi kjente navn. Kanskje er det derfor vi er så enkle å kritisere?

Det blir uansett en smal sak å hamle opp med kritikerne i neste omgang, når de først våkner fra dvalen de befinner seg i nå. Vi kan bare paralysere dem med spørsmålet om hvor de var da Mette-Marit snakket bøker med Garpestad og Kvalshaug.

61 thoughts on “Et kongelig PR-stunt”

  1. Dette har jeg ikke fått med meg, så godt du belyser det. Har reagert på at Bokdama ofte blir trukket frem og fremstilt både av seg selv og andre som en uhildet formidler, mens vi går engstelig rundt og lurer på om vi opptrer riktig fordi vi mottar noen leseeksemplarer eller om vi kan skrive om en bok noen vi kjenner kjenner har skrevet. Dette er nydelig skrevet Line og de kan bare prøve seg nå;-)

    1. Ja, og det er uheldig at Bokdama sier at hun er/har vært bokblogger, og at hun ikke korrigerer andre når de presenterer henne sånn. Forlagsblogger er vel mer presist. Så må vi slite med at andre tror vi er like rolleforvirrede som henne, og har samme forlagstilknytning. Men man kan jo håpe at kritikerne heretter kommer med noe mer konkret hvis de først skal kritisere noe.

  2. Dette er et langt og engasjert innlegg. Interessant å lese, selv om jeg synes du sparker hardt i veldig mange retninger og sliter litt med å følge med på alle du mener fortjener en fot i baken!

    Jeg vil gjerne kommentere én ting, ettersom jeg er den journalisten som dekket Litteraturtoget som en event som @nrkbok.

    Twitter-samtalen du skriver om var én av mange stopp på turen fra Bodø til Stjørdal, og tema var forskjellig på hver perrong. Jeg hadde to hovedfokus, det ene var å rapportere om det som skjedd underveis, det andre var å følge med på innspill fra publikum på some og snakke med folk om bøker underveis.

    Helt samme opplegg som når vi dekker en paneldebatt eller en konferanse eller, når sosiale medier er hovedplattform.

    Det som er interessant med det du trekker inn her for meg, som jobber med NRKbok på sosiale medier, er at du så tydelig ønsker et kritisk journalistisk blikk på dekningen. Det er spennende. Og det er et annet journalistisk grep å ta enn det jeg valgte.

    Mitt fokus var å observere og rapportere, nøytralt. Dermed blir det opp til hver enkelt å følge med og følge opp. Du har dine innspill og ønsker en mer kritisk journalistikk, andre har vært veldig opptatt av deling av lesetips. Folk som følger med på samtaler på Twitter, sjekker svært ofte andre som er med for å vite hvem de snakker med eller følger med på. Så det er rimelig greit å finne ut hvem @bokdama og @kvalshaug er #foråsidetsånn.

    Jeg tar gjerne ditt innspill med neste gang vi snakker om hvordan vi kan bruke Twitter journalistisk på flere måter. Det å dekke en event over flere dager var et eksperiement for oss, NRK har kun hatt en some-reporter ute på Finnmarksløpet før, så dette er nypløyd mark.

    Takk for innspillet!

    1. Ninaord skrev: «Mitt fokus var å observere og rapportere, nøytralt. Dermed blir det opp til hver enkelt å følge med og følge opp. Du har dine innspill og ønsker en mer kritisk journalistikk, andre har vært veldig opptatt av deling av lesetips.»

      Jeg er selv utdannet journalist, og har arbeidet som det i flere år, men gjør det ikke på heltid nå. I løpet av den tiden har jeg dekket de fleste saker. Alle saker er ulike og krever ulik tilnærming, men en ting er lik: som journalist er det ens oppgave å være kritisk og stille spørsmålstegn ved det som skjer. Det gjelder om man dekker en paneldebatt, en konferanse eller tar journalistikken ut på sosiale medier. Om man bare blindt rapporterer det som skjer, uten å bry seg eller tenke og ha et åpent sinn, så er man ikke annet enn et mikrofonstativ. Og det er vel det siste man vil? En av oppgavene til en journalist, i følge Vær Varsom Plakaten, er nettopp å avdekke kritikkverdige forhold.

    2. Presisering: Innlegget er en kritikk av NRKs dårlige håndtering av samtalen. Hvis du velger å tolke det som et konstruktivt innspill til senere anledninger, synes jeg du fraskriver deg ansvaret for måten dere opptrådte på her. Innlegget mitt er heller ikke et uttrykk for at jeg ønsket meg et kritisk journalistisk blikk på dekningen, men å påpeke at dere i NRK har et ansvar for å forholde dere kritisk til hva dere formidler videre til publikum. Det ansvaret tok dere ikke her. Hvis du mener at det er ok for NRK å fraskrive seg det ansvaret, ber jeg deg om å presisere om kommentaren din skal regnes som en offisiell uttalelse fra NRK, eller om den står for din egen regning.

      «Opp til hver enkelt å følge med og følge opp»? Nei. Som Bokelskerinnen nevner, er ikke journalisters oppgave å være et mikrofonstativ. Jeg reagerer sterkt på antydningen din om at NRK er fritatt fra å forholde seg til så åpenbare tilfeller av rolleblandinger, og la det være opp til NRKs publikum å bedrive kildekritikk på et grunnlag de ikke engang har fått presentert. Tror du at hele befolkningen går rundt og kjenner til forhold i bokbransjen, og vet nøyaktig hva det innebærer at noen jobber i forlag? Det er tydelig at Garpestad og Kvalshaug blander rollene sine, og da er det desto viktigere at journalister er våkne. Jeg synes det er veldig alvorlig at du bagatelliserer problemstillingen ved å si at det er opp til folk selv å være kritiske til Garpestad og Kvalshaug på Twitter og andre steder. Da er det jo fritt frem for dem til å fortsette å blande roller, og fremstille seg selv slik det passer dem, med støtte fra dere i NRK.

      Hvis du ønsker et innspill til hvordan dere dekker sosiale medier fremover, så skal du få et her: Twitter er et uoversiktlig sted der det er relativt lett å kamuflere maktforhold, bindinger og relasjoner. De er ikke like enkle å få øye på som du ser ut til å tro. De samme reglene gjelder der som ellers i samfunnet, men enkelte vet å utnytte mediet til egen fordel fordi de er «Twitter-venner» med alle de som kunne ha kritisert dem for noe. Mitt tips er at dere er litt mer obs på det fremover, og ikke forveksler f.eks. engasjert litteraturformidling med ren reklame.

  3. Inderlig anbefalt videre, dette var spot on så til de grader. TAKK for at du evner og orker å få alt ned på «papiret», slik at det er opp til oss resten å spre budskapet videre. Nydelig jobbet, og jammen meg på tide å få ut grumset!🙂

  4. Det er så utrolig bra at noen tar på seg de brillene der og viser meg virkeligheten fra et litt annet perspektiv. Det der er hva jeg kaller et viktig innlegg. Takk! Hilsen LiseKnirk.

  5. Eg synest kritikken du kjem med her er heilt på sin plass. Det er lett å tenke at Norge er eit lite land og at roller fort kan krysse kvarandre. Og då er det desto viktigare å vere merksam på roller, eller kven som tener pengar på litteratur og kven som betaler, som du så fint seier det.

    Eg reagerer veldig på ninanord si bagatellisering av problemstillinga i kommentaren over. Det blir for lettvint å avgrense seg frå å presentere kven intervjuobjekta er og kven som betaler lønna deira, ved å seie at ein skal «observere og rapportere, nøytralt». Ein del av det å observere og rapportere, nøytralt, er jo å gi publikum tilstrekkeleg informasjon til at dei kan ta stilling sjølv. Kjerna i problemet her, er at Garpestad og Kvalshaug ikkje blir presentert som forlagstilsette, men som nøytrale og objektive bokelskarar som lever og brenner for litteraturen. Det er dei ikkje. Og å unngå å nevne dette, er i beste fall slurvete journalistikk. Det har i alle fall ingenting med å vere «nøytral» å gjere.

    1. Jeg tenker at det å kalle seg nøytral i denne sammenhengen, i praksis blir å ta parti med Garpestad og Kvalshaug. Pressens oppgave må være å utfordre og korrigere selvfremstillingen til forlagsfolk når de kaller seg «forlagssjef og litteraturformidler» eller «forlegger og kulturdebattant». Alt annet blir, som du sier, slurvete journalistikk.

  6. Du er mitt lys i mørket!
    Det Altså: avsnittet fikk meg til å banke takten.
    (, men jeg liker Mette-Marit og altså -)
    Som nevnt over: viktig innlegg, ut med grumset!

  7. Dette er et langt innlegg, og jeg skjønner at du har behov for å diskutere.

    Samtalen i Mosjøen handlet om litteraturen i sosiale medier, og hvordan sosiale medier har endret måten vi snakker om litteratur på.
    Jeg ble invitert med fordi jeg er profilert på twitter og har mange følgere, blant dem Kronprinsessen selv. Vidar Kvalshaug og Esther Moe er også folk som både bidrar og deltar til den litterære samtalen på twitter.

    Jeg legger aldri skjul på at jeg jobber i Cappelen Damm, og dette ble nevnt flere ganger i løpet av samtalen i Mosjøen. Vi snakket også om utfordringene med å ha den rollen jeg har – noe som sikkert kunne vært interessant for deg å høre mer om.

    Jeg er ansatt i Cappelen Damm forlag, og det vil alltid være mange bøker fra forlaget i min feed, på blogg og i samtaler jeg deltar i. Naturlig nok. Det som kanskje ikke er så lett å vite er at det ikke er jobben min å være @bokdama på twitter. Jeg har helt andre arbeidsoppgaver på forlaget, knyttet til digitalt salg og markedsføring – arbeidsoppgaver som sjelden er synlige i sosiale medier.

    Folk som kjenner meg vet at min interesse for litteratur og bøker er bred, dyp og ektefølt. Min kongstanke er at jeg vil at folk skal lese mer! Jeg er superheldig som jobber med det som også er min hobby, og du har rett i at jeg ikke får nok betalt! Vi som jobber i forlag gjør som oftest det fordi vi lever og ånder for litteratur – ikke for å bli velstående.

    Jeg digger Flamme forlag og blir ellevill hver gang det kommer et nytt nummer av Vagant. Men jeg er også stor fan av Tiden forlag, Kolon og Oktober. Og blir nesten like tussete glad av et nytt nummer av Vinduet (Gyldendal). Siri Hustvedt og Haruki Murakami er to av mine favorittforfattere, og de er utgitt på hhv Aschehoug og Pax. Av bøkene jeg hadde med meg til samtalen på Litteraturtoget var to (Buene og Illies) fra eget forlag, de øvrige fire var av forfattere på Gyldendal (2) og Aschehoug (2). Det er bare å sjekke Instagram for bildebevis.

    Litteraturtoget skulle bidra til mer fokus på bøker, litteratur og lesning. Jeg deltok fordi det er nettopp dette jeg selv brenner for! Det var en stor ære å bli spurt, og jeg har enorm respekt for prosjektet som Kronprinsessen selv planla og gjennomførte. At du velger å kalle det hele for et kongelig PR-stunt tolker jeg som at du ikke forstår hva det handlet om.

    Det er supert at du syns jeg holder deg oppdatert på hva som skjer hos oss på Cappelen Damm. Jeg håper også at du får med deg det jeg melder om arrangementer på Litteraturhuset, de fleste av våre litteraturfestivaler, og noen ganger internasjonale nyheter. Håper også at du setter pris på at jeg deler det jeg liker, og at jeg kan komme med gode anbefalinger – akkurat som en hvilken som helst bibliotekar!

    1. @Bokdama: Eg tviler ikkje eit sekund på at verken di litteraturinteresse, ditt ønske om å formidle litteratur til folket og ditt ønske om å spre leselyst og leseglede er genuint og oppriktig. Og eg trur det gjeld dei aller, aller fleste forlagstilsette. Eg trur dei aller fleste som jobber i forlag brenn for bøker og lesing. Det er ikkje lesegleda som blir kritisert. Kritikken til Line går på at rollene er uklare i møte med publikum. Som tilsett på ein arbeidsplass har ein ei rekke lojalitetsbindingar og forpliktelsar til arbeidsplassen. Du skriv at du gjerne anbefaler bøker frå andre forlag «som ein hvilken som helst bibliotekar», men ville du sagt di ærlege og oppriktige meining, dersom du meinte at Tor Åge Bringsværd eller Yngvar Ambjørnsen sine siste bøker var slett arbeid og ikkje verdt å lese «som en hvilken som helst bibliotekar»? Eller ville lojaliteten til arbeidsgivaren trumfa di oppriktige anbefaling?

      1. Hei Bjorgami!
        Akkurat dette var et av temaene vi snakket om under samtalen i Mosjøen. Og svaret var dette: Selvsagt har jeg lojalitet til min arbeidsgiver og forfatterne på forlaget jeg jobber for. Men jeg er ikke en kritiker, og har heller ikke lyst til å være det. Jeg snakker ikke negativt eller kritisk om noen bøker i offentlige sammenhenger – ikke fra Cappelen Damm, men heller ikke fra andre forlag. Det eneste unntaket jeg har gjort fra denne regelen er min kronikk om 50 Shades of Grey, og begrunnelsen for det var at det var et internasjonalt buzzfenomen mer enn en enkeltutgivelse fra Gyldendal forlag.

        Det jeg har lyst til å bidra til er å sørge for entusiasme rundt litteratur og lesing. Jeg har faktisk ikke noen annen agenda enn det.

        Rollene i møte med publikum var heller ikke uklare. Vi ble alle tre presentert grundig, både med arbeidsgiver og hvorfor vi var invitert til å delta i samtalen.

    2. «Jeg er ansatt i Cappelen Damm forlag, og det vil alltid være mange bøker fra forlaget i min feed, på blogg og i samtaler jeg deltar i. Naturlig nok.»

      I Finland har vi også bokblogger som jobber i forlag på dagtid, men de har bestemt å ikke skrive om bøker fra forlaget sitt. Da kan lesere være sikker at bøker de anbefaler i bloggen sin er ikke de samme dem har jobbet med.

      1. Hei Reeta.
        Det er også en måte å gjøre det på. Men jeg blogger på forlagsbloggen til Cappelen Damm, om å jobbe i Cappelen Damm, om bøker jeg liker, om livet generelt og annet som faller meg inn. Hadde jeg blogget en annen plass, så er det muligvis slik jeg ville ha tenkt det også. Men i mitt tilfelle så er det nesten litt omvent. Det er kanskje heller spesielt at jeg blogger om bøker fra andre forlag? Men dette er noe de aller fleste av oss gjør på Forlagsliv, fordi bøker og litteratur er en interesse som ikke stopper i det vi går ut døra på forlaget.

    3. Takk for svar! Da har du i alle fall bidratt til å avklare én ting i innlegget mitt, og det er hvorvidt det er snakk om bedrag eller selvbedrag. Du ser ut til å tro at du kan få i både pose og sekk; tjene penger på å jobbe med litteratur i et forlag, og samtidig være en litteraturformidler som sprer leserglede i befolkningen. Hvis du tror at det lar seg gjøre, lurer du deg selv. Målet med min kritikk er å sørge for at du ikke klarer å lure så mange andre.

      Når de fleste andre forlag og forlagsansatte holder seg fra å anbefale bøker slik du gjør i sosiale medier, er det ikke fordi de mangler engasjement for lesing og litteratur, men fordi de er sin rolle som forlagsansatt bevisst. De bruker engasjementet for litteratur i jobben sin, og så skjønner de at muligheten til å rope daglig ut om bøker de elsker i sosiale medier, er noe de forsaker ved å jobbe i forlag.

      Du skjønner ikke dette, tydeligvis, og derfor har boktipsene dine heller ingen troverdighet hos meg, uansett hvilke bøker du anbefaler. Jeg følger som sagt med på det du skriver fordi jeg holder meg oppdatert på Cappelen Damm gjennom deg, men det betyr ikke at jeg har tillit til det du anbefaler. Du sier at jobben din i Cappelen Damm er digitalt salg og markedsføring, og så vil du ha meg og andre til å tro at du ikke drar med deg ditt arbeid med digitalt salg og markedsføring i et forlag inn i rollen din på digitale medier og bruker det til markedsføring av bøker der? Du kan ikke gjøre det en hvilken som helst bibliotekar kan gjøre, er poenget mitt. At du ikke forstår det selv, betyr ikke at ingen andre ser det og reagerer på det.

      Hvis du går tilbake og leser innlegget mitt på nytt, ser du forhåpentligvis at jeg ikke kaller Litteraturtoget for et PR-stunt. Jeg sier at Mette-Marit benyttet anledningen til å gjennomføre et PR-stunt i samtalen med dere. Men jeg synes på sitt vis at samtalen deres om litteraturen i sosiale medier er et godt bilde på hvordan Twitter kan misbrukes og utnyttes bare man er freidig nok. Da kan man late som om roller ikke finnes, at maktstrukturer ikke finnes, at målet helliger middelet bare man snakker høyt nok om engasjement. Det er i så fall et tegn på at noen svært viktige etiske prinsipper i samtalen om litteratur forringes av sosiale medier, og at skillet mellom formidling og reklame er i ferd med å kollapse. Det bekymrer meg veldig.

  8. Åh..alt jeg skrev forsvant!
    Tomell opp Line! Godt skrevet og observert. Når rollene blir uklare blir publikum lurt. Sånn er det. Nå vil jeg gå hjem fra jobb etter å ha lest meg gjennom ditt innlegg med fryd. Dette kunne du ha sendt inn som kronikk i en stor avis, feks.:)

  9. Glitrende skrevet, Line!
    Jeg må si at jeg syntes det er noe merkverdig at en journalist avfeier dette med at man skal ta det med seg videre ved neste korsvei. Hva med å skrive om saken med et annet blikk nå?
    Vår norske kongefamilie gjør en utrolig flott jobb på mange områder, og jeg har en enorm respekt for den fine måten de representerer landet vårt på. Når det er sagt er jeg helt enig i at det her burde vært en mer kritisk utvelgelse av reisefølge.

  10. Takk for et meget informativt og poengtert innlegg om noe som jeg vil tro opptar alle som sysler med litteratur, hva enten man er profesjonell eller «bare» en glad amatør! Jeg er også full av beundring over alt du får med deg, Line!

    Rolleforståelse og uhildethet er temaer som har gått som en rød tråd gjennom de fleste av de diskusjonene som har funnet sted i bokblogger-verden de siste par årene. Dette skyldes ikke minst alle de kritiske innspillene fra flere hold mot bokbloggerne, samt at vi bokbloggere har dannet et forum hvor vi jevnlig løfter frem ulike problemstillinger, som diskuteres med stort engasjement. Påstander om uheldige bindinger til forlagene har flere ganger vært nevnt i avisspaltene – i tillegg til andre forhold som skulle være egnet til å svekke tillliten til oss som bedriver bokblogging. Å motta gratis leseeksemplarer skal vi liksom ikke takle uten å føle at vi må rose bøkene opp i skyene …

    Mye har heldvigvis skjedd i forhold til omverdenens holdninger til bokbloggerbransjen, og jeg vil mene at holdningene i dag – både fra avisredaksjonene, fra de fleste kritikere og andre – er mer preget av respekt enn hva som var tilfelle tidligere. Kanskje har flere fått øynene opp for det mangfoldet som finnes, og dermed forstått at man ikke kan skjære hele bokbloggerbransjen over en kam, selv om det også her finnes dem som bryter noen grunnleggende regler for god nettetikette – for ikke å si markedsføringsloven (fordi man i realiteten driver med skjult reklame).

    I dette perspektivet er det interessant når bokbloggerbransjen selv (som Line i dette innlegget) påpeker flere overtramp fra den profesjonelle bransjen selv. For meg som betrakter det hele utenfra virker det som om de involverte snakker forbi hverandre. Kanskje vil diskusjonen bli mer interessant dersom man løfter temaet bort fra hva man har ment til hvordan det hele virker (dvs. bort fra intensjoner og over til effekten av selve handlingen). Det er på effekten av våre handlinger vi blir bedømt av omverdenen – ikke primært på intensjonene vi selv hadde (som vi – for å være helt ærlig – er helt alene om å vite den fulle og hele sannheten om).

    Er det ikke lov å engasjere seg i litteratur som privatperson når man jobber med litteratur til daglig? Selvsagt er det det! Det er heller ikke det denne diskusjonen handler om! Derimot handler den om at man hele tiden må være klar på hvilken rolle man har – i motsatt fall vil det kunne svekke tilliten til det man gjør. Det blir som at jeg som bokblogger alltid oppgir når jeg anmelder en bok på bloggen min som jeg har fått fra forlaget. For meg er det likegyldig om jeg har fått aktuelle bok, lånt den på biblioteket eller av en venn eller kjøpt den selv. Jeg er ærlig i mine anmeldelser uansett. Men når jeg likevel oppgir at jeg har fått aktuelle bok fra et forlag, gir jeg mine lesere anledning til å bedømme om de synes jeg har troverdighet eller ikke. Jeg kunne latt være å opplyse at jeg har fått boka – uten å bryte markedsføringsloven (fordi jeg verken er næringsdrivende eller driver med reklame – skjult eller direkte). Dersom det senere skulle komme frem at jeg har mottatt en haug med gratis-bøker uten å opplyse om dette, risikerer jeg at min troverdighet kan bli svekket. Slik er det også med bransjefolk som ikke er klinkende klare på hvor de jobber når de opptrer i det offentlige rom, kanskje særlig når de gjør dette som privatpersoner (det er jo i aller høyeste grad nettopp da man er i en gråsone). Ikke fordi de ikke har de beste intensjoner – men fordi det å skjule dette (bevisst eller av ren ubetenksomhet) vil kunne være egnet til å svekke tilliten til deres vurderinger og hvem sitt ærende de løper …

    1. Du har to viktige poenger her, synes jeg. Det ene er at det finnes et skille mellom hvordan man fremstår for andre, og hvilke intensjoner som ligger bak. I offentligheten kan man ikke unndra seg kritikk for hvordan man fremstår ved å forsikre andre om at alt er godt ment. Det andre er at man alltid bør være tydelig på hvilken rolle man har, nettopp for å unngå uklarheter. Sånn sett er det interessant at kritikken Bokdama nevner over her, om Fifty Shades, ble publisert med avsender «bloggeren Bokdama», ikke «forlagssjef i Cappelen Damm», med andre ord: Konkurrent til forlaget som utgir Fifty Shades, og som selv utgir liknende buzzfenomener i stor skala. En slik veksling mellom roller virker bare useriøst. Mer seriøst blir det ikke av å forsikre om at man ikke er kritiker eller ønsker å være det. Den typen kritikk er det vel nettopp kritikere som driver med, ikke forlagsansatte i konkurrerende forlag, presentert som blogger.

  11. Takk for en interessant blogg, jeg har brukt et par timer til å lese meg gjennom deler av den. Det er tydelig at du har engasjement og lidenskap for litteratur. Og derfor er jeg litt forvirret over dette innlegget hvor du kritiserer Kronprinsessen (eller hennes stab) for hvem som ble valgt som samtalepartnere til ett av arrangementene på Litteraturtoget. De tre som deltok, har gjennom flere år markert seg på Twitter som svært tydelige stemmer i å formidle litteratur, og som har fått mange følgere nettopp på grunn av det. At to av dem er forlagsansatte burde være underordnet. Du påstår at det at de er det, gagner forlaget de er ansatt i. Det bør du kanskje dokumentere litt bedre. Alle leserundersøkelser viser at markedet (leserne) bryr seg lite om forlag, det er tekstens kvaliteter, gode anmeldelser, og andre leseres anbefalinger som selger bøker (kfr. Bokhandlerforeningens toårige markedsundersøkelser). Alle forlag i Norge utgir noen svært gode bøker hvert år. At forlagsansatte skulle unnlate å snakke om dem, faller på sin egen urimelighet. Garpestad og Kvalshaug har gjennom Twitter anbefalt og snakket om bøker utfra sin egen leseropplevelse, at noen av de bøkene kommer fra eget forlag kan ikke diskvalifisere dem fra å kunne delta i et slikt arrangement.

    Jeg er egentlig nysgjerrig på hvem du mener burde deltatt på kronprinsessens Litteraturtog. Forfattere? Ja, selvsagt. Men forfattere har også en agenda. Synlighet kan føre til større boksalg. Bokanmeldere i avis? Ja, selvfølgelig. Men anmeldere er representanter for kommersielle aktører og kan føre til økt salg for oppdragsgiver. Vanlige lesere. Ja, men når de stort sett er anonyme, hvordan skal man finne fram til dem, og hvordan skal man kvalitetssikre dem for et slikt oppdrag? Bokbloggere? Ja, selvsagt, men er de uten en agenda? Du er selv en bokblogger, en god sådan. Det at du har valgt å starte en blogg, betyr at du bryr deg om å bli lest, ellers ville du ikke ha fortsatt med bloggen. Ville din deltakelse på Kronprinsessens Litteraturtog vært uten en agenda? Og kanskje viktigere, er bokbloggernes virksomhet uten påvirkning fra kommersielle aktører? Jeg vet at det nå er kommersielle byråer som tilbyr PR-opplegg til forlag hvor bokbloggere anbefaler bøker mot betaling. Ja, de er nøye med å presisere at de har fått bøkene fra forlagene, men er de uhildet?

    Jeg påstår ikke at du er en av dem. Jeg synes dine anmeldelser av bøkene du behandler på bloggen er både velbegrunnet og god. Jeg har lest gjennom den kritikken du har gitt av de nyeste bøkene som har kommet på markedet. De fleste har du gitt en god og begeistret anbefaling. Jeg velger å tro at du omtaler de bøkene som har gitt deg en god leseropplevelse som du vil formidle til leserne av din blogg, men jeg kunne også stilt deg et mer spørsmål om hvorfor du ikke er mer kritisk eller hvorfor du ikke omtaler flere bøker du synes er svake. Det vil jeg ikke gjøre, jeg tror du definerer din oppgave som å formidle god litteratur til dine lesere, akkurat som Moen, Garpestad og Kvalshaug gjør. Vi trenger gode bokmisjonærer som alle dere er, vi trenger folk som trekker fram den «smalere» litteraturen, den som ikke bare underholder, men den som bidrar til å forstå egne liv.

    Jeg foreslår at du nå ser hele intervjuet som Kronprinsessen hadde med de tre du kritiserer i ditt innlegg, slik at du ser at deres agenda ikke er å fremme den kommersielle siden av bokbransjen.

    (Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg selv er ansatt i forlaget Cappelen Damm, og var den som for noen år siden startet debatten om skjult bokreklame hos bloggerne (Fotballfrue-saken.))

    1. Jeg fikk bare lyst til å komme med en helt kjapp kommentar til ditt innlegg.

      Selvsagt har vi alle en agenda – på et eller annet nivå. Men det er når økonomiske agendaer kommer inn i bildet – eller det kan stilles spørsmål ved om man har det – at det kan bli ugreit. Bokbloggere flest driver verken med næringsvirksomhet eller reklame, tjener ikke noe på bloggingen sin – og dermed har de vel ryggen fri i forhold til mistanker om økonomiske egeninteresser, vil jeg tro. Så kan man selvsagt spekulere i om hele bloggen er et karriere-stunt egnet til å fremme langsiktige karrieremål, men da er vi over i en annen debatt, tenker jeg.

      Jeg oppfatter egentlig ikke at det alvorligste er hvem som er med eller ikke med på turneen, men at det er så uklart hvilke roller de som er med, har. Det er uklarheter rundt dette når man opptrer her og der, som er temaet i denne debatten, opplever jeg. I tillegg til at pressen er for ukritisk til det som skjer …

    2. Nå var vel ikke poenget her at Kvalshaug/Garpestad kunne ha en agenda (det kan vi alle), men at den helt åpenbare inhabilitetsårsaken ikke nødvendigvis ble kommunisert tydelig i omtalene av arrangementet. Line påpeker jo nettopp at begge er vel verdt å følge i some, fordi de formidler litteraturglede på en fremragende måte, men at det er en forutsetning at man VET at de har bransjetilknytning.

      Jeg kjenner også at jeg er litt lei argumentet: «Men hvorfor blogger du ikke mer om bøker du ikke likte?» som mistenkeliggjøring (opg i dette tilfellet: Avsporing av debatten og en form for hersketeknikk). De fleste av oss blogger også om bøker vi ikke liker (de som ikke gjør det som et bevisst valg har nesten uten unntak skrevet det i profilen sin), men siden vi stort sett er lesere som leser for egen glede og ikke får betalt leser de fleste av oss svært sjelden bøker vi ikke på forhånd tror vi vil like, noe som fjerner store deler av det potensiale materialet for «slakt» og i tillegg, og nå snakker jeg for meg selv, leser jeg nesten aldri ferdig bøker som ikke fenger meg, og skriver sjelden om bøker jeg avbryter. Så når jeg hovedsakelig SKRIVER om bøker jeg har likt er det fordi jeg nesten uten unntak bare LESER (ferdig) bøker jeg liker.

      Og utover det: Mener dere i bransjen ærlig at å skrive bare om de bøkene man har likt godt (som man har kjøpt selv, lånt på biblioteket eller en sjelden gang fått gratis av et forlag) er det samme som å snakke posisivt om bøkene fra egen arbeidsgiver?

      Selvsagt er det mulig at det finnes bokbloggere som betales for å skrive positive anmeldelser eller som har utviklet en så nær knytning til et forlag at det må ansees som problematisk, men da hadde det vært fint om slike tilfeller ble diskutert konkret i stedet for at alle bokbloggere mistenkeliggjøres fordi enkelte ANDRE bloggere (Fotballfrue er ingen bokblogger) har trådt over grenser.

    3. «Jeg vet at det nå er kommersielle byråer som tilbyr PR-opplegg til forlag hvor bokbloggere anbefaler bøker mot betaling. Ja, de er nøye med å presisere at de har fått bøkene fra forlagene, men er de uhildet?»

      Jeg har opplevd å bli kontaktet av PR-byrå med spørsmål om jeg ønsker å motta leseeksemplar. Det var selvsagt intet krav om positiv anmeldelse som motytelse. _En eneste gang_ har jeg opplevd å bli kontaktet slik utenom forfattere eller forlag. Ei har jeg hørt om andre som har fått et slikt spørsmål som du mer eller mindre fremlegger som fakta. Vi snakker sammen. Vi advarer. Vi reagerer. Slikt _blir_ avslørt.

      Så mine spørsmål til deg er:
      1) Har noen bokbloggere faktisk sagt ja til en slik avtale?
      2) Hvilke bokbloggere gjelder i så fall dette?

      Ved å fortelle dette uten å gi eksempler på noen som helst måte velger jeg å tro at dette ikke har rot i virkeligheten.

    4. Hvis noen faktisk får betalt for å skrive positivt om bøker holder det vel heller ikke (i henhold til markedsføringsloven) at de opplyser om at de har fått _boka_ gratis? Da bør de uansett anmeldes for skjult reklame, så om du vet om konkrete tilfeller synes jeg du skal ta det opp med aktuell myndighet i stedet for å slenge ut generelle anklager.

    5. Jeg har en godt lest blogg, men har aldri på de fire årene jeg har holdt på blitt kontaktet med spørsmål om å blogge om en bok mot betaling. Som andre har skrevet, skjer det så kom med konkrete eksempler og bokbloggere. Å diskutere rykter er ikke fruktbart.

      Jeg har blitt kontaktet av et PR-byrå en gang og spurte om å teste et lesebrett. Ingen betaling tilbudt da heller. Jeg avslo tilbudet. Har kun blitt kontaktet ift penger av annonsører som har ønsket å betale for å ha annonser på bloggen min. Jeg takker nei til alle slike henvendelser også.

    6. Ingunn Lindborg: Jeg skal forsøke å oppklare forvirringen din. Du skriver: «De tre som deltok, har gjennom flere år markert seg på Twitter som svært tydelige stemmer i å formidle litteratur, og som har fått mange følgere nettopp på grunn av det. At to av dem er forlagsansatte burde være underordnet.»

      Garpestad og Kvalshaug er altså opptatt av å «formidle» litteratur. Men de er ikke uhildede formidlere, til forveksling lik andre formidlere, de er forlagsfolk. Hvorfor det gagner forlagene de jobber i, og derfor ikke er underordnet, svarer du selv på i kommentaren din. Du skriver at undersøkelser viser at det er «andre leseres» anbefalinger som selger bøker. I dette tilfellet er disse «andre leserne» på Twitter i form av to forlagsfolk forkledd som lidenskapelige lesere, og opptrer som «svært tydelige stemmer i å formidle litteratur og som har fått mange følgere nettopp på grunn av det». Og som du sier, det selger bøker. Tydelige stemmer som «formidler» litteratur til mange følgere, selger bøker, fordi lesere hører på andre lesere der de ikke hører på forlag. Det har Garpestad og Kvalshaug sikkert skjønt, og derfor tar de avstand fra rollen de har på jobb når de «formidler». Sånn at «formidlingen» kan nå ut til mange flere lesere, som stoler på andre lesere. Du mener det er underordnet at de er forlagsansatte, og det forstår jeg godt at du mener, som selv er forlagssjef og kollegaen til Garpestad. Utenfor Cappelen Damms markedsavdelinger tviler jeg på at det virker like underordnet.

      Jeg mener at Mette-Marit burde ha invitert en kritiker og en bibliotekar til å snakke om sosiale medier med Esther Moe. Det finnes mange bibliotekarer og kritikere som er aktive på Twitter, og de har mye å si om både litteraturformidling og samtaler om litteratur på sosiale medier.

      Det jeg likevel henger meg mest opp i med kommentaren din, og som jeg håper du kan utdype nærmere, er din påstand om at kritikere i aviser «representerer kommersielle aktører», og underforstått har en annen agenda enn å kritisere litteratur på en så rettferdig og uhildet måte som mulig. Det er en drøy og alvorlig anklage å komme med mot norske kritikere. Mener du virkelig å si at norske kritikere har like sterke bindinger som forlagsansatte? Det er i så fall en påstand jeg vil be deg om å utdype nærmere. Og så kan vi eventuelt sjekke hva Kritikerlaget mener om saken.

      Det er hyggelig at du satte av så mye tid til å lese bloggen min. Men du burde nok ha lest den litt grundigere. Du nevner mine anmeldelser av nye bøker det siste året. Jeg har skrevet sju anmeldelser av nye bøker; av Strasseggers Stasia, Nesbøs Politi, Lillegravens Urd, Uris Rydde ut, Holmqvists Kaffe med musikk, Loes Vareopptelling og Kronebergs Hvis noen ser meg nå. Vesaas-vinneren Stasia fikk jeg ingenting ut av å lese, som jeg skriver. Jeg har store innvendinger mot slutten i Politi. Jeg mener at del to i Urd er glitrende, mens de seks andre delene ikke er like sterke. Holmqvists bok slakter jeg så hardt at flere av leserne mine ble provosert. Jeg mener at Uri er snobbete og at hun går seg vill i sitt selvbiografiske prosjekt. Jeg har en liten innvending mot slutten i Hvis noen ser meg nå, men mener ellers det er en svært god roman. Vareopptelling er den eneste romanen jeg er voldsomt begeistret for, uten forbehold. Du mener jeg burde være mer kritisk. Siden Cappelen Damm har utgitt både Hvis noen ser meg nå og Vareopptelling, går jeg ut fra at du har lest dem. Jeg tar gjerne imot innspill fra deg om hvilke svakheter det var jeg overså i de to bøkene? Hvor burde jeg ha vært mer kritisk, synes du?

      Du skriver: «Jeg tror du definerer din oppgave som å formidle god litteratur til dine lesere, akkurat som Moen, Garpestad og Kvalshaug gjør.» Da tar du feil. Jeg definerer meg selv og min rolle som noe grunnleggende annerledes enn dem og deres roller. Jeg jobber heller ikke i forlag. Mitt forhold til litteratur er kritisk, og jeg er bevisst min rolle og hvordan jeg opptrer når jeg formidler. Jeg ber i motsetning til Garpestad ingen om å tro meg på mitt ord, mitt engasjement og mine hederlige intensjoner. Hvis jeg har en kjepphest her på bloggen, som jeg vil tro at dette innlegget beviser temmelig godt, så er det at folk generelt er altfor lite kritiske. Mine lesere burde også være kritiske til meg og alt jeg skriver.

      Du spør om jeg selv har en agenda som bokblogger, men «velger å tro» at jeg ikke har andre motiver enn å anbefale bøker jeg liker. Hvorfor velger du å tro det, om jeg tør spørre? Din vurdering av min blogg er at jeg er lite kritisk. Får ikke det deg til å reagere? Hvorfor stoler du på meg og mine vurderinger av bøker, hvis du mener at de er for ukritiske? Du spekulerer i mine motiver, og antar at jeg bryr meg om å bli lest og har hederlige intensjoner. Det kan du ikke vite. Du vet formodentlig ingenting annet om meg enn det jeg påstår selv.

      Avslutningsvis er det jo interessant at du forsøker å trekke bokbloggeres integritet i tvil på den måten. Det er sprekt når det kommer fra et forlag som selv bruker bokbloggere for hva det er verdt.

      1. Jeg forstår ikke helt din litt «aggressive» debattstil. Du har skrevet et innlegg som oppfordrer til diskusjon. Da bør kanskje diskusjonen holdes på et noenlunde saklig nivå? Jeg skal kommentere noen av utfallene dine her. En kritiker er stort sett fast tilknyttet en avis, og får betalt av den. Å bygge opp sin «merkevare» som kritiker, kan føre til avisen selger mer. Man kjøper Klassekampen på lørdag fordi man vet at den inneholder grundige bokanmeldelser av dyktige kritikere, f.eks. Tror ikke dette er en sak for Kritikerlaget. De som jobber i forlag har stort sett en litterær utdannelse. Forlagsjobben kan da ikke diskvalifisere dem fra å mene noe om litteratur i offentligheten, hvorfor skulle det det? De er jo ofte de mest kompetente til si noe om kvalitet, trender, bokbevegelser. Nei, jeg synes ikke dine bokanmeldelser er spesielt kritiske, og synes heller ikke at de bør være det. Bokbloggere bør være på lesernes side, de kritiske anmeldelsene får vi andre steder. Bokbloggere bør oppdage god litteratur og skrive om det. At forlag bruker bokbloggere for hva det er verdt? Tja. All oppmerksomhet rundt bøker er bra, oppmerksomhet rundt smal litteratur helt nødvendig. De bokbloggerne som gjør noe på det feltet, vil få stjerne i margen hos alle (nesten) forlagsfolk. Underholdningslitteraturen tar den profesjonelle pressen seg av. Se for øvrig min kommentar under.

      2. Du har rett i at jeg har en aggressiv debattstil. Men siden jeg har skrevet et svært kritisk innlegg som er holdt i samme aggressive stil, ville det ha vært rart om jeg inntok en defensiv eller forsonende holdning i kommentarfeltet. Saklig er jeg derimot. Bortsett fra når jeg oppfatter at du prøver å styre diskusjonen i en retning som virkelig er usaklig, for eksempel hvordan Garpestad er som kollega. For ordens skyld: Jeg tviler ikke på at det har sine svært positive sider. Så er da kritikken min mot henne heller ikke personlig.

        Samtidig må jeg understreke at du som forlagssjef i Cappelen Damm nå er inne på en bokblogg og uttaler deg om hva bokbloggere bør og ikke bør gjøre på bloggene sine. Kjernen av kritikken mot bokbloggere har hele tiden vært at forlag legger føringer for hvordan vi blogger, noe vi hittil aldri har opplevd. Men her kommer altså du med føringer, som om forlagsfolk aldri skulle ha gjort noe annet.

        Du kommenterer min blogg direkte, påstår at jeg er lite kritisk uten å spesifisere nærmere hvor du savner kritikk, og gjør deg opp meninger om hvorfor jeg blogger. Jeg må si det er ganske rart at du sånn sett undergraver min positive kritikk av bøkene til Benedicte Meyer Kroneberg og Erlend Loe, som er utgitt av ditt eget forlag, og som er de mest positive anmeldelsene jeg har skrevet det siste året. Det er virkelig synd hvis du er så ivrig etter å arrestere meg på mine bloggmessige eller kritiske svakheter for å forsvare din kollegas rett til å være brennende engasjert i litteratur overalt, at du glemmer at forlaget ditt først og fremst har forfattere å være lojale mot.

        Du fremstiller videre bokbloggernes hensyn til leserne våre og det å skrive kritiske anmeldelser som om det er to vidt forskjellige ting, og ikke to sider av samme sak. ”Vi” får kritiske anmeldelser andre steder, sier du. Javel. Men vår oppgave som bokbloggere er ikke å tilfredsstille et behov som ”vi” har, enten du med ”vi” snakker om forlagenes eller lesernes behov. Som om bokbloggere pent skal finne sin plass i andre rekke av det kritikerne gjør. Hva som gir bokbloggere stjerner i margen hos forlagsfolk, får bli deres sak. Jeg vil nødig tolke deg dit hen at du her forsøker å informere oss om hva vi bør gjøre heretter for å få boken vår full av stjerner hos forlagene. Men det er nok sånn du fremstår. Hvordan har du da tenkt at vi skal forholde oss til utgivelsene fra Cappelen Damm fremover? Enten skriver vi positivt om dem, og blir mistenkt for å lytte til dine føringer. Eller vi kan skrive negativt om dem, og bli mistenkt for å ha et behov for å ta avstand fra føringene dine.

        Ellers er det fint at du oppklarer ditt syn på kritikerne. Jeg er enig med deg i at det ikke er en sak for Kritikerlaget at de får betalt for kritikken sin. Det er jo mye av poenget med Kritikerlaget. Jeg stusset bare over at du plasserte dem i mer eller mindre samme kategori som forlagsansatte, og det blir straks noe annet. Likevel vil jeg jo hevde at kritikere – i alle fall mange av dem – gjerne har litt større idealer for kritikken sin enn å bygge seg opp som merkevare. Noen av dem synes vel at litteraturkritikk er en viktig samfunnsfunksjon, for eksempel.

        Jeg er også enig med deg i at forlagsfolk kan mene noe om litteratur i offentligheten. Men som forlagsfolk, ikke uhildede litteraturformidlere. Jeg er derimot ikke enig med deg i at de er mer kompetente til å uttale seg om kvalitet og trender enn det kritikere er. De har ofte samme utdannelse, tross alt. Samme utdannelse som meg, for øvrig. Men så vidt jeg har forstått, har ikke Bokdama litterær utdannelse og hun jobber med medier og har ingenting med den redaksjonelle prosessen av bokutgivelser å gjøre. Eller tar jeg feil? Så jeg tenker at hun på mange måter ikke faller inn i den gruppen som kan uttale seg med faglig tyngde om kvalitet og trender, på den måten som de med hovedfag eller doktorgrad i litteratur kan gjøre, enten de jobber i forlag, er kritikere eller professorer.

  12. Det som hadde vært virkelig interessant var å se en kritiker, uten bindinger, med innspill på dette innlegget.

    Hvem skulle vært med Kronprinsessse Mette Marit på tur? Bibliotekarer for eksempel. Det var Kronprinsessen som trakk folket, det ville neppe møtt opp færre mennesker på turen om Garpestad og Kvalshaug holdt seg hjemme.

    Jeg tror disse byråene kontakter andre, større bloggere, enn bokbloggerne. Selv har jeg kun opplevd at et byrå har tatt kontakt, og da var det aldri snakk om noe godgjørelse av noe slag, så at byrået fikk betalt for å spore opp bloggere tviler jeg ikke på, men bloggerne fikk ikke tilbud om noe annet enn boken(som jeg forøvrig selv takket nei til). Hadde dette vært en utbredt praksis så ville flere av bokbloggerne som deltar i denne diskusjonen fått et slikt tilbud. De fleste er bloggere jeg har møtt, og som jeg vil si har høy integritet. Hadde noen av de største bokbloggerne fått tilbud om betaling føler jeg meg ganske sikker på at det ville vært et tema i vårt lukkede diskusjonsforum. Det kan selvsagt ikke garanteres at det ikke finnes de som ville tiet, men vi er en så stor gruppe at det garantert hadde vært noen som hadde informert om et slikt tilbud.

    Her ser vi dessuten et eksempel på et langt større problem enn hva man kunne drømme om at bokbloggere kunne representere. Det er helt greit med kritikk av bokbloggerne, men her føles det mest som om man ønsker å flytte fokus fra saken.

  13. Ingunn Lindborg, du skriv: «Jeg vet at det nå er kommersielle byråer som tilbyr PR-opplegg til forlag hvor bokbloggere anbefaler bøker mot betaling. Ja, de er nøye med å presisere at de har fått bøkene fra forlagene, men er de uhildet?»

    Eg har blogga sidan 2008 og har aldri blitt kontakta av slike kommersielle byråer som tilbyr denne typen kontakt. Eg har derimot ofte opplevd at min integritet blir trekt i tvil på grunn av at «nokon har høyrd om nokon som har høyrd om nokon» som driv med denne typen verksemd. Eg har fleire gonger stilt spørsmål ved kor desse påstandane kjem frå, men aldri fått sjå verken dokumentasjon eller svar på dette. Og eg er oppriktig interessert i å vite meir om dette, fordi eg blir konfrontert med denne typen rykter, stadig. Det er jo ikkje mogleg å forhalde seg til kritikk som er basert på rykter.

    Kan du dokumentere denne påstanden, seie litt meir om kva for nokre bloggar og kva for nokre PR-byrå dette dreier seg om?

  14. Jeg svarer alle som har kommentert innlegget mitt her. Jeg synes dere leser meg litt skjevt. Min hensikt er ikke å kaste noen mistanker mot bokbloggere. Dere har skapt en helt ny offentlighet rundt litteratur, det er fantastisk og alle bokfolk bør heie det fram. Men rundt suksesser vil det alltid være kommersielle aktører som utvikler tjenester hvor de kan tjene penger. Det er ikke ulovlig. Det er heller ikke ulovlig å si ja til å være med på opplegg utformet av slike aktører, så lenge det ikke gis føringer på hva man kan skrive og at det opplyses om at det er et oppdrag. Mitt spørsmål (og jeg vet ikke svaret) er om det om det gir bloggeren en mer positiv innstilling til lesing av boken?

    Jeg synes det er fint at dere reagerer slik dere gjør, det viser integritet og ansvar. En sier også at du ikke vil bruke tid på å lese ut eller skrive om bøker du ikke liker. Det aksepterer jeg selvfølgelig.

    Tilbake til det kongelige PR-stuntet: Både Garpestad og Kvalshaug ble innledningsvis presentert som forlagsansatte. Det burde holde. Deres oppgave var å snakke om litteratur og leseglede, ikke sine respektive forlags bøker.

    Jeg jobber sammen med Anette Garpestad. Hun leser bøker på kryss og tvers av forlag, språk og sjangrer. Heldig er den som er i nærheten når hun har oppdaget en bokperle. Anette snakker bare om bøker hun liker, og det høyt og begeistret. Anette skriver om bøker hun liker, på Twitter og på forlagsbloggen, på kryss og tvers av forlag, språk og sjangrer. At hun på grunn av sin begeistring og formidlingsevne ble invitert med på Litteraturtoget, var ingen overraskelse. Hun ble ikke invitert på grunn av at hun er ansatt i forlag.

    1. Beklager, og med all mulig respekt, men dette syns jeg rett og slett ikke holder. Du indikerer i ditt første innlegg at bokbloggere – en eller flere, noen eller alle – er med på PR-byråenes tilbud om avtaler. «Ja, de er nøye med å presisere at de har fått bøkene fra forlagene, men er de uhildet?», skriver du. Hva vi påvirkes av er en diskusjon i seg selv, og umulig å svare enkelt på. Noen påvirkes til å omtale en bok mer positivt, andre igjen reagerer med nærmest en form for trass og trang til å finne den minste negative detalj. Men tro meg, det er himmelstor forskjell mellom «uhildet» og «kjøpt og betalt».

    2. Jeg synes ikke vi leser deg skjevt. Du får svar på det du påstår, og det er: «Jeg vet at det nå er kommersielle byråer som tilbyr PR-opplegg til forlag hvor bokbloggere anbefaler bøker mot betaling. Ja, de er nøye med å presisere at de har fått bøkene fra forlagene, men er de uhildet?» Hvis ikke det er et forsøk på å kaste mistanke over bokbloggere, hva er det da? Dessuten blir du av flere spurt om å redegjøre for hvilke kommersielle byråer du snakker om, og hvilke bokbloggere de har avtaler med. I stedet for å gi oss konkrete navn slik at vi kan undersøke dette nærmere, sier du nå at bokbloggere er et fint bidrag til offentligheten. Skal vi tolke det dithen at disse PR-byråene ikke har avtaler med bokbloggere likevel, og at det bare er et ekstremt seiglivet rykte?

      Som nevnt over her, har bokbloggere et lukket diskusjonsforum på Facebook, der 111 av ca 160 norske bokbloggere er medlemmer. Jeg tror vi får med oss de fleste fremstøt mot bokbloggere, og vi diskuterer både forlag, forfattere og andre aktører som ønsker å bruke oss til sin egen fordel. Ikke minst diskuterer vi bokbloggere som muligens driver med tvilsomme ting på bloggen sin, og dermed kan skade omdømmet til oss alle. Det liker vi dårlig, og vil gjerne ha tips om hvem det gjelder. Den siste debatten vi hadde, i forrige uke (samtidig med Litteraturtoget, faktisk), kom i kjølvannet av en dialog med Forbrukerombudet, om hva som er korrekt merking av innlegg og hvordan vi skal unngå snikreklame og forsikre oss om at vi er tydelige avsendere som ikke bryter markedsføringsloven. Det er nok en viktig grunn til at bokbloggere blir veldig engasjert i denne saken; når vi selv er nøye på sånt, og ser at forlagsfolk prøver å snike seg unna akkurat det samme ansvaret. Til tross for at de vitterlig har soleklare bindinger som vi selv mangler.

      Jeg kan for øvrig være enig med deg i at det er grunn til å spørre om bokbloggere blir mer positive til bøker hvis de leser dem på oppdrag fra PR-byrå. Derfor håper jeg at dere i Cappelen Damm unngår avtaler med slike PR-byråer, for det virker som tvilsomme greier. Men jeg mener jo at bokbloggere muligens blir mer positive til bøker de får penger for å skrive om, av akkurat samme grunner som at Bokdama muligens er litt mer positiv til bøker utgitt av hennes eget forlag når hun skriver om dem i sosiale medier.

      Du mener at Garpestad og Kvalshaug blir godt og tydelig nok presentert, til tross for at NRK ikke nevnte hvor de jobber for sine Twitter-følgere. Det sier du som forlagsansatt, og det er du i din fulle rett til å mene. Men kritikeres oppgave er å si at du muligens tar feil, hvis man skal se det hele fra publikums ståsted, og ikke fra Cappelen Damms ståsted.

      Det høres for øvrig ut som dere har det kjempetrivelig på jobb i Cappelen Damm. Men jeg tror vi gir oss i akkurat den retningen før vi begynner å synge om forlagsarbeidets idealistiske sider til melodien av Sound of Music. Beklager, det var veldig frekt sagt, men ærlig talt. Dere jobber i forlag. Dere tjener penger på å utgi bøker. Dere jobber med markedsarbeid. Markedsarbeid handler om salg. Dere vil selge bøker for å tjene penger til forlaget. At dere elsker bøker, er en fordel. Men dere selger fremdeles bøker. Og jeg håper virkelig at bokbloggere har gjort en kollektiv innsats i dette kommentarfeltet – og mange andre steder de siste årene – for å vise at vi verken er så dumme eller lettlurte som ryktene vil ha det til.

      1. Ja, du er i det hele tatt ganske frekk:-). Jeg gir meg også. Fint at dere er nøye med merking og annet på bloggene deres. At dere skatter av gratisbøker dere mottar fra forlag, regner jeg som en selvfølge. Nå skal jeg lese den siste til Siri Hustvedt. Jeg skal verken twitre eller blogge om den, den er tross alt fra et konkurrerende forlag. God påske til alle!

      2. Nja. Jeg vet ikke om jeg er frekk sånn generelt. Men jeg har definitivt mine øyeblikk, det skal jeg ha. Hyggelig av deg å bekymre deg for vårt forhold til Skatteetaten, forresten! Vi fikser som regel det meste av offentlige ombud og etater, er min erfaring. Vi er ikke så mange litteraturvitere, men man kommer jammen langt med en bokbloggende jurist i rekkene. Og så er det jo sånn at vi kjøper mesteparten av bøkene våre selv, tross alt. Kos deg med Siri Hustvedt. Tvitring og blogging om boken kan du trygt overlate til oss forlagsuavhengige. Ha en riktig god påske, du også!

  15. Ingunn Lindborg: Tidligere i denne debatten skrev du: «Jeg vet at det nå er kommersielle byråer som tilbyr PR-opplegg til forlag hvor bokbloggere anbefaler bøker mot betaling.». Flere har spurt deg om å konkretisere, men du unnlater å i det hele tatt kommentere dette ytterligere. At en forlagssjef kommer med slike alvorlige beskyldninger uten å videre kunne dokumentere dette er veldig ugreit. I akkurat denne diskusjonen syntes jeg svarene du kommer med, spesielt de to siste, fremstår som lite profesjonelle og de setter dessverre forlaget i et svært dårlig lys. Det var sikkert ikke din intensjon, men det er slik det framstår når det framkommer både beskyldninger og forsøk på å legge føringer på hvordan bokbloggere skal eller ikke skal skrive om litteratur.

  16. Jeg reagerte også på denne uttalelsen «Jeg vet at det nå er kommersielle byråer som tilbyr PR-opplegg til forlag hvor bokbloggere anbefaler bøker mot betaling.» som flere andre her, og synes det er merkelig og synd at vi ikke kan få svar på dette. Jeg har aldri hørt om dette i de årene jeg har blogget (verken som bokblogger eller allroundblogger). Jeg synes også det er merkelig at Lindberg tar det som en selvfølge at vi skatter av leseeksemplarer. Hvilken markedsverdi eller samlerverdi har bøker med svarte stempel som «leseeksemplar» , «fra forlaget» , liksom, og hva med de heftede forhåndseksemplarene på billig papir. ? Slike som bokhanderne kaster på søpla etter at de har lest eller ikke lest dem? Jeg skjønner ærlig talt ikke poenget med å komme med slike utsagn.
    Jeg er også enig med Line at det ikke klinger godt når forlagsdamen belærer oss i hva vi bloggere skal være for leserne. Skal jeg ta dette på alvor, så ville jeg mene at en kritisk anmeldelse er like viktig for leserne våre, slik at de vet hva de bør styre unna, som de subjektivt gode bøkene vi formidler til dem. Heldigvis kan vi selv velge hvordan vi selv vil profilere og legge opp våre blogger. Frem for mangfold, sier nå jeg.:)

  17. Jeg har fulgt med på denne debatten fra begynnelse til slutt, og må si at det er mange spørsmål som kverner rundt i mitt hode akkurat nå. Noen av de holdningene som har kommet til uttrykk i debatten fra forlagsfolk, trodde jeg var slike som vi for lengst hadde lagt bak oss. For hvis noe av dette er et uttrykk for holdningene Cappelen Damm har til oss bloggere, så er det virkelig grunn til bekymring. Jeg regner nemlig med at de holdningene som har kommet til uttrykk er noe som ikke bare hører den privates sfære til – men er holdninger som ”man” også bærer med seg idet man går inn døra på jobben og skal forholde seg nettopp til slike som oss, bloggerne …
    Nettopp denne debatten viser hvor lite som skal til før disse rollene blandes – særlig der hvor medarbeidere i et forlag også jobber med sin store lidenskap på si´. Noen jobber gjør faktisk at man ikke kan drive med hva man vil og hvordan man vil det på fritiden – i alle fall ikke i det offentlige rom. Jeg tror man må bestemme seg – er dette noe som er jobb, eller er det noe jeg må avstå fra hvis ikke jobben min aksepterer at jeg er med på det? Da er det mye enklere for alle oss andre å drive med litteratur på fritiden. I min verden er det ikke vanskelig å skille mellom hva som er min jobbrolle og hva som er privatpersonen Rose-Marie, heldigvis … Med mindre jeg anmelder bøker om ledelse! Da trer jeg umiddelbart over i en gråsone, hvor jeg faktisk må tenke meg godt om. Heldigvis er ikke dette noe stort problem siden jeg ikke trenger å gå rundt å late som jeg har andre holdninger når jeg er på jobb enn når jeg er privat, fordi det er sammenfall mellom mine verdier uansett hvor jeg måtte befinne meg. De som leser det jeg har skrevet vil derimot antakelig tenke mer på jobbrollen min enn på den privatpersonen jeg har opptrådt som når jeg skriver om nettopp ledelse.
    Den jeg faktisk synes kommer best ut av det hele er NRKs medarbeider, som lover å ha økt fokus på akkurat det vi ønsker – den kritiske journalistikken – i fremtiden. Den kritiske journalistikken er sannelig til stede på de fleste andre arenaer, så hvorfor ikke også her? Særlig her hvor rollene er så blandede! Og for alle som ikke har fått det med seg: Twitter er elitisk og ikke noe ”hvermansen” forholder seg til. Man kan derfor ikke forvente at den gjengse leser som følger Kronprinsessen på turneen hennes, får med seg eller uten videre kan sjekke ut hvilken bakgrunn de ulike aktørene faktisk har.
    Line beskyldes for å være agressiv i sin debattstil. Selv mener jeg at hun ikke er mer agressiv enn hun må som redaktør av egen blogg, hvor hun har ønsket å spisse en problemstilling og forsøker å holde oppmerksomheten på hva som er temaet her. Underveis ser jeg en glidning over til mer (negativt) fokus på bloggerne, som har deltatt i denne debatten – blant annet gjennom at udokumenterte rykter om hvordan enkelte bloggere er (kjøpt og betalt-kortet er bl.a. dratt frem) – skal sverte oss. For hvilken agenda har nå egentlig vi, når det kommer til stykket?
    Etter å ha deltatt i et mangfold av diskusjoner i et lukket bokbloggerforum de siste par årene, vet jeg at bloggere i all hovedsak er høyt utdannede, de er stort sett både intelligente og har god selvinnsikt, de er svært opptatt av egen integritet og rolleforståelse (de bloggerne som har blitt utfordret på egen integritet, har nesten uten unntak valgt å forlate gruppen vår) og de er opptatt av å følge gode regler for skikk og bruk, god nettetikette og så videre og så videre. Å bli fremstilt nærmest som ”pusebloggere” som utelukkende skal fremme litteratur-glede, mens andre kan være kritiske – hva er nå det for noen holdninger? Tas vi ikke på alvor i forlagene? Eller tror man at vi løper forlagenes ærende for å få flest mulig stjerner i boka? Slike holdninger bringer oss tilbake til utgangspunktet hvor vi var for to år siden og følte et behov for å organisere et fellesskap på et vis. Og jeg som i min naivitet trodde at dette var tabloidpressens holdninger … og at seriøse forlagsfolk ikke hadde slike tanker om oss …
    Jeg kjenner en ubendig lyst til å finne frem noen bøker jeg kan slakte på bloggen min, for å få vist frem at visst kan jeg også den siden av ”faget” og ikke minst for å vise at jeg slett ikke er en pusekatt … ☺ Eller kanskje jeg burde skrive et langt avsnitt om at Line faktisk er en svært hyggelig dame, som både er dannet og kommer fra et møblert hjem? Synge kan hun visst også, har jeg hørt rykter om. Men så er det jo det at hun ”bare” er nordlending, og det forklarer sikkert en hel del … ☺ En intelligent, velutdannet, tenkende nordlending full av integritet på alle nivåer, må vite!
    Og helt til slutt dras skatte-kortet opp … For vi skatter jo selvsagt av alle gratisbøkene vi er så heldige å få tilgang til … Det er da jeg føler at debatten dras til et lavmål. For hva er nå dette? Mener Cappelen Damms medarbeider dette seriøst? At vi skal skatte av leseeksemplarer som sendes ut – noen ganger uten at vi har bedt om det, men i alle fall med både forlagsstempel og i mange tilfeller som pocketutgaver beregnet for anmeldelser og med tydelig merking som leseeksemplarer? Selve bærebjelken i skattepolitikken i landet vårt er at skatteplikt korresponderer med fradragsrett (for utgifter), og det forutsetter at man har blogging som inntektsgivende arbeid. Og som Line også nevner: flertallet av oss kjøper faktisk de fleste bøkene våre selv!
    Det som i alle fall er sikkert er at denne debatten har vist at det er noen holdninger ”der ute” som ikke er meget lovende … Og at det snart er på sin plass at noen høyere oppe i systemet kommer på banen for i det minste å dempe noen av de inntrykkene jeg og flere med meg sitter med akkurat nå.

    1. Se mitt svar under. Problemet med å diskutere kun skriftlig, er at man kan komme til å bruke ord og formuleringer som kan misforstås. Det begynte med en diskusjon om habilitet og bindinger, det har endt opp med noe helt annet. At diskusjonen er dratt ned på et lavt nivå, tror jeg vi får ta et felles ansvar for. Det er innlegg her som grenser til personsjikane. Det aksepterer jeg ikke som en god diskusjonsform. Det har ikke vært min hensikt å mistenkeliggjøre bokbloggere eller redusere deres betydning, det burde gå fram av innleggene mine at jeg synes dere gjør en meget verdifull jobb for litteraturen. Det er dumt at jeg har kommet på kant med en samlet bokblogg-gruppe. Det får jeg leve med. Vi har et felles mål, synliggjøre litteratur. Jeg skal gjøre min jobb, og jeg vet at dere gjør deres.

  18. Jeg skriver nå med STORE bokstaver og tar det hele om igjen slik at dette ikke blir noe tema på Twitter også. Det finnes byråer som lager opplegg med bloggere og bøker. De er nøye med å presisere at det dreier seg om oppdrag. Det er IKKE ulovlig, og derfor er det helt galt av meg å navngi noen. Dette kan dere lett finne ut av selv. Jeg har forstått nå at BOKbloggere ikke er med i slike opplegg, og jeg skylder dere en unnskyldning for at jeg rettet en «mistanke» mot dere. UNNSKYLD! Jeg gjentar at slike oppdrag IKKE er ulovlige.

    Vi er uenige om mange ting. Jeg mener at forlagsfolk bør snakke om litteratur både i tradisjonelle og i nye medier hele tiden og så mye de orker. De er kompetente litteraturfolk, de bør spre kunnskap, anbefalinger og leseropplevelser. Avisene nedskalerer, bokstoff risikerer å bli en salderingspost. Nettavisene har nesten aldri bøker på forsiden, og de fleste som leser nettaviser går aldri lenger enn til forsiden. Bøker blir usynlige. Vi trenger derfor folk som snakker om litteratur i andre kanaler.

    Det påstås her at jeg prøver å legge føringer på hva dere bokbloggere skal skrive om. Min feil. Jeg skulle ikke ha brukt ordet «BØR» på den måten jeg gjorde. Jeg skal presisere hva jeg mener. De fleste som leser bøker vil ha en anbefaling. Det kan de få i bokhandel, på bibliotek, fra venner og bekjente og på nettsider som har bøker som tema. Jeg tror at folk oppsøker bokblogger for å få anbefalinger til gode leseropplevelser. Derfor synes JEG at dere bør skrive om bøker dere liker. Det gir et verdifullt bidrag til den positive praten rundt litteratur som vi trenger.

    Jeg kopler meg av denne diskusjonen nå. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om nivået på den. Hvis formuleringer som «skjønner du ikke…», «tror du virkelig at…», «er du så dum at…» blir definert som saklige, er det utenfor min definisjonsramme. Vel, vel.

    Selv om jeg etter deres oppfatning ikke har noen troverdighet som leser fordi jeg jobber i forlag, vil jeg allikevel anbefale dere Siri Hustvedts siste roman. Den er meget god.

    Med vennlig hilsen Ingunn Lindborg, Avdelingsleder for Kommunikasjon og produktutvikling, Cappelen Damm Digital.

    1. Du har heilt rett i at det ikkje er ulovleg å blogge mot betaling, ta PR-oppdrag på blogg eller liknande. Men det er i ei etisk gråsone. Særleg viss ein ikkje opplyser om at det er det ein gjer, som bloggar. Når det kjem til motivasjonen for å blogge om bøker, er det eit enormt spekter blant bokbloggarar i Norge. Ein del bruker bloggen som ei slags «lesedagbok». Ein del blogger fordi dei synest det er gøy å drive med litteraturformidling. Ein del skriv blogg fordi dei får del i eit sosialt miljø med folk med felles interesser. Nokon del skriv blogg, med ambisjonar om å vere ei stemme som bidrar i den litterære samtalen på lik linje med andre kritikarar og ein del skriv bare om bøker dei verkeleg er begeistra for. Det finst dei som skriv om bøker for å bli synlege og for å promotere forfattarar i eige nettverk og det finst dei som av prinsipp aldri skriv om bøker skrivne av forfattarar dei kjenner. Det er eit enormt spekter blant bloggarar, både i motivasjon og i ambisjonsnivå. Men ein av dei tinga dei aller, aller fleste bloggarar har til felles, er at vi er opptatt av å bli oppfatta som seriøse og med integritet. Og det er derfor antydningar om at bloggarar skriv på oppdrag frå PR-byrå og forlag er provoserande og får så mange til å sjå raudt. Uavhengig av motivasjon og ambisjonsnivå, er dei bloggarane eg etterkvart har blitt godt kjend med veldig opptatt av å vere redelege. Og for meg er det å skrive for lesarane mine, noko som inneberer at eg langt i frå anbefaler bøker eg ikkje liker. Eg vil i alle fall ikkje gjere det i PR-samanheng eller på oppdrag frå forlag. Ikkje fordi det er ulovleg, som du påpeiker. Men fordi det er umoralsk og i ei etisk gråsone.

      Du skriv: «Jeg kopler meg av denne diskusjonen nå. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om nivået på den. Hvis formuleringer som «skjønner du ikke…», «tror du virkelig at…», «er du så dum at…» blir definert som saklige, er det utenfor min definisjonsramme. Vel, vel.»

      Når har eg tråla kommentarfeltet her og eg finn ikkje desse utsagna du referer til. Kor står desse? Det nærmaste eg finn usaklege personangrep her, er den nedlatande tonen i di vurdering av Line sitt innlegg, bloggen hennar og ikkje minst det du refererer til som ein aggressiv diskusjonsform. Dette er – i mi bok – usaklege personangrep.

      Det er fint at du ber om unnskulding for å ha meir enn antyda at bokbloggarar generelt mangler habilitet og integritet, slik du gjer i den første kommentaren din. Likevel, det blir vanskeleg å ta innspela dine seriøst, når du gjentatte gonger kjem med påstander som det ikkje er hald i. Forskyvinga av fokus frå sak til person, anten det er aggressive bloggarar eller hyggelege kollegaer, er uheldig.

      Eg er heilt einig i at den litterære samtalen i Norge treng folk som snakker om litteratur i alle kanalar. Og det er ikkje det som er problemstillinga i innlegget til Line i det heile tatt. Problemstillinga Line reiser, dreier seg om habilitet. At du jobber i forlag, gjer ikkje at eg ikkje trur deg når du seier at boka til Siri Hustvedt er verdt å lese. Men det at du jobber i forlag, gjer at eg veit at du ikkje vil komme med kritiske vurderingar av eigne utgivelsar, fordi du har ei roller som inneber lojalitet til arbeidsgivar og forfattarar. Og det er informasjon som bør vere lett tilgjengeleg, når eg lytter til dine anbefalingar.

      1. 1 Les kommentaren til Tidemann på Garpestads svar
        2 «Aggressiv» stod anført, det var smiletegn etter frekk
        3 Siri Hustvedt er ikke Cappelen Damms forfatter, det er Gyldendals

      2. 1. Eg har lese kommentaren på Garpestad sine svar og eg finn framleis ikkje det du siterer. Eg har til og med gjort søk på «dum» og får ikkje opp noko som likner. Så med mindre kommentarane er redigerte, finn eg ikkje noko av det du hevder å ha lese.

        2. Å angripe diskusjonsteknikk og å snakke om kor hyggeleg Garpestad er som kollega, er framleis om person og ikkje om sak. Å bruke «» og smilefjes gjer det ikkje betre, snarare tvert i mot. Det du skriv er det same, men du tar brodden ut av det, slik at du kan vri deg unna med å vise til smilefjes, heller enn å svare på kritikken.

        3. Eg trudde Hustvedt var utgitt av Aschehoug, eg beklager at eg tok feil der. Poenget mitt var: Du mister ikkje truverdigheita av å jobbe i forlag. Men eg vil vite kven som betaler lønna di, før eg tar i mot boktips frå deg.

      3. Hva står det her?

        «Du skjønner ikke dette, tydeligvis, og derfor har boktipsene dine heller ingen troverdighet hos meg, uansett hvilke bøker du anbefaler. Jeg følger som sagt med på det du skriver fordi jeg holder meg oppdatert på Cappelen Damm gjennom deg, men det betyr ikke at jeg har tillit til det du anbefaler. Du sier at jobben din i Cappelen Damm er digitalt salg og markedsføring, og så vil du ha meg og andre til å tro at du ikke drar med deg ditt arbeid med digitalt salg og markedsføring i et forlag inn i rollen din på digitale medier og bruker det til markedsføring av bøker der? Du kan ikke gjøre det en hvilken som helst bibliotekar kan gjøre, er poenget mitt. At du ikke forstår det selv, betyr ikke at ingen andre ser det og reagerer på det.»

        Og hvordan kan man tolke dette, i stil, valg av ord, tekstens underliggende betydning? Hvis ikke mine eksempler på formuleringer er gjengitt helt korrekt, er det slik jeg leser denne teksten. Og den er ikke saklig for meg.

        Tidemann sier selv at hun har en aggressiv debattstil.

        Min karakteristikk av Garpestad var for å understreke at hun ikke bare har preferanser bare for sitt eget forlags bøker.

        Hvilken kritikk er det nå jeg ikke har svart på?

        Og Hustvedt er utgitt på Aschehoug, ikke Gyldendal. Viktig, forlag er viktig:-). Min feil.

        Damer, skal vi gi oss nå?

      4. Eg blei så usikker at eg måtte dobbeltsjekke og det viser seg at Hustvedt er på Aschehoug. Det stadfester vel eigentleg bare at lesarar flest ikkje bryr seg om kva forlag bøker blir gitt ut på, og at ein derfor bør vere bevisst rolla si når ein reklamerer for bøker.

    2. Jeg setter også pris på din unnskyldning, og takker for den!

      Samtidig rotes det hele til gjennom din henvisning til utsagn ala «skjønner du ikke», «tror du virkelig at» og «er du så dum at» – som noen av oss andre skal ha sagt? – nærmest som bevis for at nivået på diskusjonen er «utenfor din definisjonsramme». Særlig rotete blir det fordi jeg ikke finner noen utsagn om dette i debatten. Når jeg gjør søk i teksten, finner jeg bare ditt innlegg med gjengivelsen av det du mener er sagt, og så langt en annen som har sitert deg og reagert på det samme som meg.

      Kommunikasjon er et vanskelig fag – både skriftlig og muntlig, det er sikkert. Men man bør i det minste sørge for å kvalitetssikre at påstandene om det som skal være sagt, er korrekte.😉

  19. Hva står det her?

    «Du skjønner ikke dette, tydeligvis, og derfor har boktipsene dine heller ingen troverdighet hos meg, uansett hvilke bøker du anbefaler. Jeg følger som sagt med på det du skriver fordi jeg holder meg oppdatert på Cappelen Damm gjennom deg, men det betyr ikke at jeg har tillit til det du anbefaler. Du sier at jobben din i Cappelen Damm er digitalt salg og markedsføring, og så vil du ha meg og andre til å tro at du ikke drar med deg ditt arbeid med digitalt salg og markedsføring i et forlag inn i rollen din på digitale medier og bruker det til markedsføring av bøker der? Du kan ikke gjøre det en hvilken som helst bibliotekar kan gjøre, er poenget mitt. At du ikke forstår det selv, betyr ikke at ingen andre ser det og reagerer på det.»

    Og hvordan kan man tolke det, i stil, valg av ord, i underliggende betydning? Selv om mine eksempler på uttrykk ikke er korrekt gjengitt, er det slik jeg leser teksten. Og den er ikke saklig for meg.

    Tidemann sier selv at hun har en aggressiv debattstil.

    Hvilken kritikk er det jeg nå ikke har svart på?

    Hustvedt er utgitt på Aschehoug, ikke Gyldendal. Viktig. Forlag er viktig:-)

    Damer, skal vi gi oss nå?

    1. Jeg synes det er leit å høre at du tolker det som personangrep/sjikane. Men jeg kaller ikke Garpestad for dum, hvis det var sånn du tolket meg. Det jeg sier er at jeg ikke stoler på noen av tipsene hennes, ikke har tillit til henne som litteraturformidler fordi hun jobber med salg/markedsføring i et forlag, og at jeg mener det er umulig å skille så enkelt mellom roller som hun hevder at hun gjør. Eller: Kanskje synes hun at det er enkelt, men hun kan ikke forlange at andre stoler på at hun får det til, eller lar være å stille spørsmålstegn ved det. Det er muligens min vantro til at hun sier at det er mulig og ikke finnes problematisk, som er det du tolker som usaklig eller et personangrep. Men når jeg påpeker at hun ikke ser sin egen rolle utenfra eller reflekterer over at den har sine begrensninger, er ikke det en beskyldning om at hun er dum.

      At det kan tolkes som personangrep, kommer muligens av at Garpestad som Bokdama har en rolle som er tett knyttet til hennes person, der hun tilsynelatende verken representerer et forlag eller en annen institusjon – som du også har vært inne på. Hun snakker som Bokdama, bloggende og formidlende forlagssjef, en uklar rolle som det er svært vanskelig å få grep om. Når jeg da kritiserer henne for den rollen, må kritikken min nødvendigvis gå på hvordan hun fremstiller seg selv som Bokdama. Men det er ikke et personangrep, det er en kritikk av rollen hun påtar seg. Jeg skjønner imidlertid hvorfor det kan være vanskelig å skille mellom det som er min kritikk av rollen hennes og henne som person, når verken du eller hun helt vil anerkjenne at det finnes noe som heter roller som altså kan blandes sammen.

      Jeg mener ikke bare at det jeg skriver er saklig, men at det også er mye av essensen i min kritikk. At det oppleves som hardt, forstår jeg veldig godt, for kritikken min er utilslørt og ikke pakket inn i noe som kan gjøre den mykere. Jeg mener selvsagt at kritikken min var både nødvendig og berettiget, og verken du eller Garpestad har hittil gitt meg grunn til å forandre mening. Snarere tvert imot, får jeg vel si. Dere har i mine øyne bare bekreftet hvorfor det er ekstremt viktig å være bevisst på roller, og hvor fort det blir ugreit når man ser bort fra dem.

      Jeg kan heller ikke se hvorfor min respons til Garpestad er særlig annerledes enn din respons til meg. Du skrev din første kommentar til meg før jeg svarte Garpestad. Der virket du mer opptatt av å kommentere bloggen min og anmeldelsene mine enn av å kommentere innholdet i kritikken min i akkurat dette innlegget. Du har generelt sagt lite konkret om det egentlige temaet her: Problematiske rolleblandinger, uklare bindinger og habiliteten til forlagsfolk, og har trukket inn en del andre temaer som ikke er så viktige her. Du savner et anstendig nivå på diskusjonen, men har ikke gjort så mye for å bidra til det selv. For øyeblikket virker du mer opptatt av måten jeg debatterer på, hvordan jeg formulerer/uttrykker meg og hvordan det kan tolkes, enn av å kommentere innholdet i kritikken min. Da strander diskusjonen fort i hvem som er minst saklig, du eller jeg. Det er lite fruktbart.

      Jeg har hele tiden følt meg veldig klar for å gå nærmere inn på innholdet i kritikken min, gjerne på et mer generelt grunnlag; hvordan man forholder seg til roller i bokbransjen, tydelig kommunikasjon, skillet mellom intensjon og hvordan man fremstår utad, kritisk bevissthet, osv. Men etter 55 kommentarer som har avsporet inn i diskusjoner som egentlig er uvesentlige her, skjønner jeg at det neppe vil skje. Med mindre det eventuelt kommer nye stemmer inn i diskusjonen, som har andre perspektiver. Flere innspill mottas i så fall med takk, siden du nå gir deg. Uansett hva du mener om nivået på diskusjonen, setter jeg pris på at du tok deg tid til å delta!

    2. Det er vanskeleg å svare deg på noko du trur du har lese. Som du seier er ikkje korrekt gjengitt og då blir jo ikkje kritikken du kjem med så lett å ta på alvor heller.

      Kritikken i blogginnlegget blir avfeid med diskusjonar om diskusjonsstil og det er veldig uheldig, fordi dette er ein viktig kritikk. Det er ingen som betviler at Bokdama er ein entusiastisk lesar som elsker å skrive om litteratur i sosiale medier. Det har ho gjentatte gonger bevist. Men ho jobber i forlag. Og då representerer ho forlaget.

      Eg ville ikkje letta på eit augebryn, dersom Garpestad og Kvalshaug var i studio hos Kronprinsesse Mette-Marit for å snakke om vårens bøker på sine respektive forlag. Eg hadde heller ikkje reagert om dei kom for å snakke om Cappelen Damm og Kvalshaug sine utgivelsar det siste året, eller sidan oppstarten av forlaga, for den saks skuld. Det som er problematisk, som er krtikken i blogginnlegget og som verken du eller Garpestad har svart på er at dei to blander saman rollene sine. Dei presenterer seg som litteraturformidlarar og bokelskarar som tilfeldigvis jobber i forlag på si. Og som du sjølv presiserer, bryr ikkje lesarar seg så nøye om kva forlag bøker kjem ut på. Så når Garpestad og Kvalshaug blir presentert som bokelskarar, Twitter-venner av Kronprinsessa og lidenskapelege litteraturfolk, er dette forvirrande for publikum. Særleg fordi det ikkje kjem fram kva slags eigeninteresser dei har i å formidle litteratur. Det er ingen som har sagt at forlagstilsette ikkje kan snakke om litteratur. Kritikken går på at forlagstilsette er forlagstilsette, sjølv om dei bare koseprater i sosiale medier.

      I staden for å svare på denne kritikken, begynner du å diskutere kritikarar og bokbloggarar sin habilitet og truverdigheit (avsporing nummer 1). Når du blir konfrontert med dette begynner du å diskutere debattstil og debatteknikk (avsporing nummer 2). Deretter begynner du å snakke om at du les bøker som er gitt ut på andre forlag (avsporing nummer 3). Ingen av desse tinga har nokonting med den kritikken som blir fremma i innlegget opprinneleg å gjere: Nemleg at ein som forlagstilsett ikkje kan gå rundt å late som om ein driv litteraturformidling utan eigeninteresser.

  20. Vel, bra at du i det minste har begynt å skrape litt i overflaten på det gigantiske bløffmakeriet og den hjerteløse svindelen som Norsk Litteratur A/S er blitt.

    I neste omgang synes jeg du skal ta for deg Tom Egeland, bokanmelderen som blurber bøkene til forlagskompisene sine til himmels (som «Terroristen uten ansikt» av informasjonssjef i Gyldendal, Bjarne Buset, en bok som ble refusert overalt og ble slaktet overalt), bokanmelderen som like godt bokbader kameraten sin, Jan Erik Fjell, så han skal selge litt bedre, bokanmelderen som anmelder og anbefaler Lahlum, og etterpå omfavner ham på bilder på Facebook, der de alle i Norsk Krim, Korrupsjon, Kameraderi & Co, sleiker, slikker og liker hverandre, bokanmelderen som fikk dårlig kritikk på «Katakombens hemmelighet» i Dagbladet, men som ble reddet av, ja, trenger jeg å si det, anmelderkollegene sine i VG (!), som ga ham, ja, jeg trenger vel ikke å si det heller, terningkast 6 – selvfølgelig, bokanmelderen som blurber og bløffer og samtidig sitter i DNFs styre og i juryer i krimkonkurranser, osv., osv. Forfatteren som samvittighetsløst og stolt melker og utnytter en bransje der noen ytterst få får alt, mens det store flertallet, som i mange tilfeller skriver bedre bøker enn ham, får ingenting, og mindre enn ingenting.

    Glem Kvalshaug, han er en small potato, Begynn med folk som Egeland, og du vil kunne skrive en halv roman om alle de hattene og rollene han og kompisene hans har, og måten de i praksis ødelegger norsk litteratur på, og fratar nesten alle andre forfattere muligheten til salg.

    Mer om det her:

    http://www.litteraturbloggen.no/roar/2014/05/trenger-vi-bestselgerne/

    1. Nå trenger jeg for så vidt ikke å ta for meg de ulike rollene til Tom Egeland, siden du oppsummerer dem her. Jeg vil heller ikke skrive om noe jeg ikke har god nok kjennskap til selv, og må innrømme at jeg helt mangler oversikt over hva norske krimforfattere generelt driver med. Når det er sagt, har jeg hørt og lest alt du skriver her før. Det med Bjarne Busets bok var vel en egen sak i en eller annen avis? At han ble refusert overalt, men likevel har en varmt anbefalende blurb fra Tom Egeland på forsiden av boken. Sånne ting får meg til å holde meg unna Egelands romaner. Hvis Egeland anbefaler selvpubliserte krimromaner refusert av samtlige forlag forfatteren har prøvd seg på, tviler jeg på at det er noen vits i å lese Egelands bøker.

      Men jeg er veldig delt i mitt ønske om å skrive om sånne saker. Jeg gjør det gjerne der jeg oppdager det naturlig. Men hvis det betyr at jeg må lese VGs litteratursider jevnlig, melder jeg pass. Sist jeg leste en «bokanmeldelse» i VG, var det så dårlig at jeg lurte på om de går inn for å representere lavmålet i norsk litteraturkritikk. Det er så tabloid, overfladisk og meningsløst at jeg ikke orker å forholde meg til det. Et terningkast fra VG betyr vel omtrent det samme nå som en betalt blurb fra Liv Gade. For min del må de gjerne legge ned litteraturskriveriene sine for godt, for de bidrar ikke med noe fra eller til likevel. Bortsett fra beleilige terningkast som forlagene kan klistre på vilkårlige bøker.

      Btw: Jeg kritiserer ikke egentlig Kvalshaug her. Jeg mener at han har en forpliktelse som forlegger til å stille opp på Litteraturtoget når han blir invitert. Han burde imidlertid ikke ha blitt invitert. I alle fall ikke som en nøytral bokkyndig man bør følge på Twitter som Mette-Marits venn. Aftenposten burde dessuten være langt mer forsiktig med hvordan de presenterer synspunktene hans, i hvert fall hvis de ønsker å bli oppfattet som en seriøs avis, og ikke bare en godt vedlikeholdt del av Kvalshaugs nettverk.

      1. Hm, du virker mer oppegående enn de fleste. Trodde nesten ikke det fantes ærlige og anstendige mennesker igjen i denne bransjen, folk som våger å si fra og ikke synes det er viktigere å fryse ut eller stoppe munnen på dem som våger å kritisere systemet – til tross for at de selv faktisk lider under det.

        Hvordan kan det da bli bedring og mer etiske og rettferdige forhold?

        Hvis noen ønsker å vite hvorfor jeg er så kritisk, kan de lese her. I denne bloggposten har jeg også listet opp ti punkter som kan gjøre bransjen bedre og ærligere.

        http://www.litteraturbloggen.no/roar/2014/03/etisk-plattform/

      2. Jo, takk for det. Lide under kritikken min gjør jeg neppe, det kan jeg ikke si. Men kritikken leses, av de som burde lese, det vet jeg. Støtteerklæringene renner inn under bordet fra de som ikke kan si noe offentlig. Hvordan det kan bli mer rettferdige og etiske forhold i bransjen, har jeg imidlertid ikke noe godt svar på. Jeg mener fremdeles at det er umulig for meg som vanlig leser å skille mellom Bokdamas/Cappelen Damms «formidling», og det jeg vil kalle reklame. Men det er såvidt jeg har forstått ingen andre som skjønner dette skillet, heller, så det er vel der bransjen står – midt i forvirringen over noe ingen kan legitimere eller synes er riktig, bortsett fra de som driver med det selv. Fenomenet er ingenting annet enn merkelig. Og uetisk. Veldig, veldig uetisk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s