Jeg snakker bøker med Birger Emanuelsen

Foto: Anette Karlsen/Scanpix
Foto: Anette Karlsen/Scanpix

Birger Emanuelsen debuterte med For riket er ditt i 2012, en samling enkeltstående fortellinger lagt til en liten øy over en periode på åtte hundre år. For et par uker siden kom andreboka og hans første roman, Fra jorden roper blodet. Boken handler om Tallak Nybuen, som skadeskyter en reinsdyrsbukk på en fjelltur. Han overnatter på stølen som faren hans har leid ut til en jeger, og neste dag drar de ut for å finne bukken. Parallelt fortelles historien om tolvårige Tallak, som vokser opp på en isolert gård sammen med faren. Hva som har skjedd med moren er uklart.

Jeg møtte Birger for å ta en grundig prat om bøkene hans og litteratur generelt. I år kommer jeg med ujevne mellomrom til å snakke med forfattere jeg liker bøkene til, og samtidig tvinge dem til å ta stilling til mine to samtidslitterære kjepphester: Den selvbiografiske tendensen, og samfunnets rolle i litteraturen. Birger var et utmerket førstevalg, for i tillegg til å si kloke ting om sitt eget forfatterskap, fikk jeg interessante perspektiver på sivilisasjonstenkning, historiefortelling og abortkamp med på kjøpet.

En av de første tingene som slo meg da jeg leste Fra jorden roper blodet, er hvor utpreget maskulin den er. I debutfortellingene veksler du mellom ulike temaer og karakterer, menn og kvinner, mens du i romanen går rett inn i klassiske maskuline motiver: Jakten og naturen. Fra jorden roper blodet fikk meg til å tenke på klassikere som Markens grøde, Moby Dick og Den gamle mannen og havet. Hvor bevisst var du på det da du skrev?

Jaktmotivet er i utgangspunktet veldig maskulint, og jeg beskriver i fortid og nåtid to forhold mellom menn: Hovedpersonen Tallak og faren hans, og Tallak og Henrik. Det er disse forholdene som driver romanen framover. Men så kan du se på hva som tas opp mellom disse mennene, og det er relasjonelle temaer: Forholdet mellom mennesker og til familien, spesielt kvinnene i disse mennenes liv; Henriks kone, Tallaks mor og lærerinnen hans på skolen.

Kombinasjonen av jakt og natur er vel et av de områdene hvor mannen i våre dager føler seg fri. Jeg ser helt klart at romanens blikk og språk tilhører mannen, men jeg vet likevel ikke om det gjør boken maskulin. Fra jorden roper blodet fremelsker riktignok noen maskuline verdier, fordi Tallaks far nærmest er som en naturkraft: han bearbeider naturen, jobber med dyr, går på jakt, dreper, slakter – og mye av dette sees på som noe mannen tradisjonelt har skulle kunnet beherske. Men hele denne verdenen danner også en kontrast til Tallaks indre liv. Tallak sliter med å fylle den rollen han føler at faren vil han skal ha, og føler seg fremmedgjort fra det som tilhører den klassiske maskuline forventingen.

Derfor er det svært interessant at du samtidig går rett inn i det som er feminismens kanskje viktigste sak, nemlig abortkamp, selv om det ikke er en direkte del av handlingen. Hvilken betydning har abortspørsmålet i romanen din?

Jeg har kalt romanen for en moderne skjebnefortelling. I de klassiske skjebnefortellingene hadde gudene beseglet den tragiske heltens skjebne, derfor måtte alle ting skje slik gudene hadde skrevet. Du kunne ikke flykte fra din egen historie. I romanen min finnes det derimot en politisk eller samfunnsmessig mulighet for at ting kunne ha vært helt annerledes. En nøkkelperson her er Henriks onkel, en bifigur i romanen. Han nevnes blant annet som abortlovens uekte far, og det går frem at han har vært med på å endre samfunnet. Motivasjonen har han funnet i sin søsters historie. Hennes uheldige skjebne rammer de tre mannlige karakterene i romanen, og påvirker også deres liv inntil det ugjendrivelige. Men så finnes det altså en historisk optimisme i teksten, for denne familiens historie ville vært annerledes om de startet sine liv tjue år senere. Tragedien til Tallaks familie er altså at alt kunne ha vært annerledes.

Romanen diskuterer den utbredte samfunnsforståelsen om at vi hele tiden stiger opp trappetrinn for trappetrinn, og at hver generasjon nærmer seg et sluttpunkt i sivilisasjonen. Vi bygger institusjoner og skriver kontrakter for å forme en sivil, politisk og kulturell vev. Denne veven binder oss sammen og regulerer oss, og biproduktet av alt dette er en fast konstruksjon under føttene våre, noe vi kan kalle en trapp. Derfor beveger vi oss hele tiden bort fra vår dyriske natur og vårt kaos, og sivilisasjonen følger progresjonen i et dataspill; og for hver generasjon blir vi stadig bedre mennesker.

Et slikt syn er utbredt, og gjenspeiler seg for eksempel i Høyre-politikeren Julie Brodtkorbs uttalelser i forbindelse med pappapermisjonen. I et forsvar for å avvikle den dedikerte pappakvoten, sier hun at «moderne fedre ønsker å være med sine barn». Derfor, mener hun, trenger vi ikke en økonomisk politikk som regulerer dette samværet. Samfunnet har bevirket en utvikling over tid, og det har ført til at mannen har forandret seg; han ha gått trappene og blitt moderne. Derfor vil han handle annerledes enn sine fedre. Hvor denne forandringen har funnet sted, om det er i hjernen, i genene våre, i vår mentalitet, i det sosiale presset, sier hun ikke noe om, men innstillingen er klar: Vi har kommet så langt at vi ikke lenger trenger loven som brakte oss hit. Det er lett å forstå hvorfor en slik tanke brer om seg. Den skaper en fortelling de fleste politikere – fra høyre til venstre – er avhengig av å tro på: den feirer den menneskelige utvikling, samfunnets seier, kulturens suverene reise. For om hver generasjon bygger nye steg, klatrer vi stadig høyere, og det vi presterer, som samfunn, som fellesskap, vil stå for alltid. Det vitner om en gigantisk misforståelse av hvordan politikk fungerer, tror jeg, for vi blir ikke moderne fordi tiden går, men fordi det blant annet finnes lover og regler som justerer adferden vår.

En alternativ samfunnsforståelse formuleres av Tallaks far, om at vi mennesker klatrer i et tau, og hvis vi slipper taket et øyeblikk, så faller vi. Da reduserer du alt du har klart å skape. Sivilisasjonen er ikke mer verdt enn at den kan bryte sammen på kort tid, og fjerner du en viktig bestanddel, kollapser den.

Hadde du noen politiske baktanker da du valgte akkurat denne bakgrunnen for romanen?

untitledDet er nesten morsomt, for etter at jeg hadde levert romanen til forlaget kom debatten om reservasjonsrett på banen igjen. Underveis da jeg skrev tenkte jeg at abort-temaet i boken nesten var utdatert. Og så dukker spørsmålet plutselig opp igjen. Jeg tenkte aldri politisk da jeg skrev det, det var aldri tenkt som en samfunnskommentar. Jeg tenkte mer på at jeg skulle komponere en troverdig menneskelig fortelling, en troverdig familiehistorie, som nettopp derfor måtte finne sted i etterkrigstidens Norge.

Derfor ble jeg skremt over reservasjonsrettdebatten. Ikke fordi jeg tror at abortloven er truet, men fordi Høyre med bakgrunn i parlamentarisk pragmatisme var villige til å vike noen grunnleggende prinsipper, prinsipper de selv har vært med på å etablere og fastholde. En slik lemfeldighet mener jeg viser at politikere tenker at samfunnet bygges trappetrinn for trappetrinn, og at vi står så støtt at vi kan slappe av. Nei, sier denne romanen. Vi faller hvis vi slipper taket i tauet.

Med debatten som kom opplevde jeg plutselig en helt annen type relevans i manuset som jeg ikke hadde sett selv. Det viser at litteraturen kan fange opp problemstillinger som er utenfor dens intensjon, nettopp ved å vise samfunnet som avtrykk i menneskene. Hvis du klarer å beskrive disse avtrykkene godt nok, klarer du også å si noe om samfunnet.

Hva ønsker du å utforske i bøkene dine?

Med For riket er ditt ville jeg finne det definerende øyeblikket i forskjellige personers liv. Jeg plasserte dem i forskjellige omgivelser, både historisk og politisk, og ville undersøke det øyeblikket der hele livet forandres. Alt fra en ung jentes seksuelle oppvåkning tidlig på 1900-tallet, til en ung gutt som hevner seg på de som mobber ham. Alle disse forandringene var noe personene jeg skrev om hadde en visse kontroll over, men jeg ble veldig nysgjerrig på å utforske hva som ligger utenfor vår kontroll, som former våre liv, og hvordan det kunne ha vært annerledes gitt andre betingelser.

I Fra jorden roper blodet har jeg derfor trukket denne undersøkelsen enda litt lenger, og det er den retningen jeg har lyst til å gå videre med i forfatterskapet mitt. Å forsøke å beskrive andre mennesker og betingelsene de lever under.

Som leser er det lett å se at du er opptatt av historiefortelling av den gode gammeldagse sorten. Hvilken type litteratur er det som har inspirert deg mest?

Faren til Tallak har en fortellerrolle. Som oppdrager er han begrenset på mange måter; geografisk er de låst inne i en trang dal, han driver en bitteliten gård uten økonomisk armslag, og relasjonelt har han støtt bort moren til Tallak uten at vi vet hvorfor. Han arbeider hardt og har lite tid til overs, og bruker derfor fortellingene til å binde sønnen til seg. Det skjer på to måter: først er det innholdet i fortellingene, om familiens og gårdens opphav, at de begge to er skåret av samme stykke. Men fortellingene har også en funksjonell side. Når Tallak begynner å gli ifra ham, skrur faren temperaturen i fortellingene til. De blir skremmende og morbide, og fører til at Tallak av frykt søker seg nærmere faren.

I store deler av min barndom vokste jeg opp med bibelfortellingene. De var veldig sentrale, og ble lest og diskutert hjemme. De bibelske karakterene oppfattet jeg som helter, og som noen jeg hadde et nært forhold til. Og så leste vi mye folkeeventyr, og jeg ble nok formet av landskapene, miljøene og intrigene der. Derfor preger nok stadig den grunnleggende dramaturgien i disse fortellingene måten jeg skriver på.

Charles Dickens er utrolig god til å se mennesker og skaper rike karakterer. En ting er at han er flink til å beskrive dem, og kan finne det ene ordet som gjør at du omtrent ser for deg hele livshistorien til et menneske. På et par setninger har han vist fram hele personligheten deres. Og det uten at han lar ett trekk ved personligheten styre alt i personenes liv. Hamsun er enda dyktigere på det siste, og skaper ofte like tydelige, men mer komplekse karakterer. Dostojevskijs moralske univers ble tidlig en korreksjon til barnetroen og de forestillingene som hersker i den.  Men inspirasjonskildene er ellers mange og svært forskjellige: jeg har nilest Bukowski, Dejan Enev, Carl Frode Tiller, Le Clézio, og jeg prøver så godt jeg kan å følge med på nye norske forfattere. Det er likevel vanskelig å komme utenom de første inngangene til litteraturen, de jeg vokste opp med.

Utdrag fra Fra jorden roper blodet:

I begynnelsen kom et veldig lys, og Gud skilte havet fra jorden. Det fantes ingenting annet, ingen busker, ingen planter, for ennå hadde det ikke regnet. Det hadde vært umulig å leke gjemsel. Men så sprang en kilde lekk, hele jorden ble vannet og alt vokste. Gud formet en mann av støvet, blåste liv inn gjennom nesen og plasserte ham i en have full av dyr og planter og frukt. Her hadde han alt han trengte, likevel var han ikke lykkelig.

Gud så det. Det var ikke godt for mennesket å være alene. Så da mannen sovnet, rev Gud et ribbein fra brystet hans, fylte det med kjøtt og skapte en kvinne.

Nå var de to.

Tallak tok seg til brystet og kjente etter. Han presset pekefingeren inn under armhulen og dro fingeren mot hoften. For hver gang fingeren slo ned i en ny ribbeinsdal, talte han. Ti daler bar han på. Han gjorde det igjen, og denne gangen kom han til elleve. Han talte enda en gang, også denne gangen kom han til elleve. Tolv ribbein hadde han, mer enn nok til å skape et nytt menneske.

Du debuterte med en samling fortellinger. Nå har du skrevet en roman. Hvordan er det å gå fra å fortelle historier i et lite format, til et stort?

Som forfatter ønsker jeg å åpne store rom i litteraturen, og fortellingene fra debuten så jeg på som romanlerret som jeg ikke utforsket i romanform. Friheten er langt større i romanen, men det er også en helt annen forpliktelse og konsentrasjon. Du må stole på at fortellerstemmen, språket og historien holder, og det er ikke rom for like mange spillopper.

For riket er dittI fortellingene hadde jeg lyst til å beskrive et samfunn over en viss tid, og det var mer praktisk å gjøre det som en samling avsluttede fortellinger heller enn i en roman. Samtidig merket jeg dragningen mot det episke mens jeg skrev fortellingene, både i persongalleriet og hva de skulle oppleve. Jeg ser nå at flere av fortellingene i For riket er ditt kunne ha vært romaner, og Fra jorden roper blodet kunne nok ha vært en kortere fortelling. Men i For riket er ditt fulgte språket de forskjellige fortellingenes tid og personer; derfor varierer samlingen mellom radikale og konservative former, dialekt og muntlig språk, osv. Ti fortellinger med ti forskjellige fortellerstemmer. De samme mulighetene ligger også i den (moderne) romanen, men i Fra jorden roper blodet er mitt selvpålagte krav til indre sammenheng og enhet mye større. Språket og fortellerstemmen utvikler seg med hovedpersonen, og vet aldri mer enn den kan vite. Jeg har altså mistet variasjonen, men fått konsentrasjon. Jeg ville bruke denne konsentrasjonen til å kunne gå dypere under overflaten under det berømmelige isfjellet, som passende nok var en del av forsideillustrasjonen på debuten.

En av de tingene jeg synes er befriende med å lese dine bøker, er at jeg slipper å lure på om du skriver selvbiografisk eller ikke, fordi det er så åpenbart for meg som leser at du skriver fiksjon. Hvor vil du plassere dine egne bøker i den norske samtidslitteraturen?

For alle forfattere i min generasjon har Knausgård vært veldig viktig, også for meg. Men Knausgård er også en slags bryggekant jeg vil støte meg fra. Den selvbiografiske trenden har nok vært frigjørende for veldig mange forfattere, fordi den har gitt dem anledning til å rive ned lettveggen som før har stått mellom forfatterjeget og jeget, og for mange har nok det å slippe den lille konstruksjonen vært en kreativ berikelse. Knausgård er et forbilde jeg lærer mye av, men det er ikke alle forfattere som er like flinke til å se andre. De ser gjerne bare andre som gjenskapt i seg selv, eller de ser seg selv så godt at de mister andre av syne.

En annen ting er at autofiksjonen skaper en illusjon om ærlighet som er skummel. Kontrakten med leseren skaper en illusjon om at det som vises frem er hele mennesket, hele sannheten. Men bak hver en tanke som finner papiret, er det hundre som ikke skrives, assosiasjonsrekker forfatteren selv ikke engang er klar over. Mange av tankene våre er så banale, perverse, forfengelige, brutale, og hadde du delt dem, ville leseren vendt seg fra deg i avsky. Men siden autofiksjonen foregir å være ekte, blir vi alle enige om at den sensurerte versjonen av oss selv er sann. Kanskje har vi bare tatt et nytt steg ned i bedraget. Han som får alle til å tro på at den redigerte versjonen av seg selv er sann, er en enda større løgner en hun som legger ut pyntebilder av seg selv på Facebook.  Jeg synes altså ikke all litteratur bør trekke innover og tettere på den allerede rådene trenden med selvfremstilling, og har derfor forsøkt å gå i en annen retning. Dessuten tilhører mitt eget liv også så mange andre, og jeg vil ikke tvinge dem med meg ut i løgnen.

Utdrag fra Fra jorden roper blodet:

Det var først i hennes hus at verden åpnet seg. Her inne kunne Tallak reise fra dalen og møte nye mennesker. Han kunne løfte seg over fjellene og se til havet, telle blinkene fra en fyrlykt som svirret gjennom tåken; han kunne kaste en lanse gjennom luften, som spjæret kongens støvel og slo av en bit av tåneglen; feste en vogn bak en mus og reise bort. Det var bare å lukke øynene og se det for seg, alt som sto og ventet. Inne i ham begynte et slags system å vokse frem, en måte å forstå verden på: på den ene siden fantes partall og riddere, lanser og våpen; en rask bevegelse som kunne knekke en nakke, et lydløst sprang, opp på siden av en fiende, og i den neste lydløse bevegelsen kom stikket fra et hardt, buet blad, inn i siden, rett under ribbeinsgitteret. Styrke. Alt dette var høyre, den armen han skrev med, kastet med, og her fantes konsonanter, stein, det enorme, salte havet. Den andre siden var ferskvann, lettere å gli gjennom, roligere; venstre var alver og kveldsdis, et gåtefullt og grønt landskap, silkebånd som ble trukket over øynene, et spill av masker og brennende veker. Skjønnhet.

Hva er hovedgrunnen til at du selv leser litteratur?

En av de mest deprimerende innsiktene jeg har hatt som menneske, er at du alltid er i ditt eget hode. Du kan aldri se eller oppleve verden utenfor ditt eget hode. Å lese litteratur, på en helt annen måte enn med andre kunstuttrykk, føler jeg at jeg deltar i noen andres erfaringer og ser noen andres blikk på livet. Det skjer jo bare når man leser virkelig god litteratur. Når det skjer, handler det ikke om eskapisme, men om å øke rekkevidden av hva du klarer å se og forstå av verden, og hvor mange mennesker du klarer å se.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

En tid for altEn tid for alt av Karl Ove Knausgård. Et ambisiøst mesterverk, i mine øyne, og passasjer i den boken inneholder den mest intense prosaen jeg noensinne har lest.

Og et lite apropos: i boken beskriver han en scene hvor en gravid kvinne og hennes ektemann sitter på med en kjerre som trekkes over en steinete og humpete vei. Kusken er uforsiktig og brå, og vi tas med inn i denne kvinnens hode: hvorfor gjør ikke mannen hennes noe, hvorfor ber ham ikke kusken ta det med ro, forstår han ikke at de kan miste barnet? Forholdet mellom dem blir ødelagt på denne kjerreturen. Mange år senere leste jeg den eksakt samme scenen igjen i Min kamp, men da var det Karl Ove Knausgård selv som satt ved siden av sin gravide kone på en båttofte utenfor Tromøya. En barndomsvenn av ham kjørte på full pinne, bølgene slo, og romanfiguren Karl Ove tenkte at han burde gjøre noe, fordi han kunne forestille seg hvordan konen opplevde det. Eller han fryktet hvordan hun opplevde det, fryktet at hun vurderte ham som svak og feig.

Erfaringen kommer forut for begge romanpassasjene, men i En tid for alt har han brukt observasjonen og erfaringen til å skape en hel litterær person, et annet menneske med en egen historie, et annet syn på verden, tanker og følelser. Det viser hvor rik litteraturen kan være – om vi bare lar den slippe til.

***

Birger Emanuelsen (31) vokste opp på Tromøya utenfor Arendal, og bor i Oslo med kone og sønn. Når han ikke skriver bøker, jobber han som redaktør for dokumentarlitteratur i Cappelen Damm. Han har studert ved Universitetet i Trondheim og Oslo, og har tidligere jobbet som journalist og i Leger uten grenser. For riket er ditt og Fra jorden roper blodet er utgitt av Tiden forlag. Hjemmesiden hans finner du her.

24 thoughts on “Jeg snakker bøker med Birger Emanuelsen”

  1. Så interessant, og så flink du er til å skrive et slikt forfatterintervju. Med dybde, og det liker jeg,- du får så godt frem refleksjonene .
    Ang. «En tid for alt»- så bifaller jeg at dette er en veldig god bok. Ja, jeg ble så glad når han fremhevet denne. Det var min første opplevelse av å lese noe av Knausgård. Jeg elsket den boka.:) Og alle englene i den..;)
    Han Emanuelsen har også rukket mye i sitt unge liv, synes jeg..
    Ha en fin dag i morgen.:)

    1. Takk, Anita! Unge Emanuelsen har rukket mye, og er en driftig kar. Flink er han også. Jeg er ikke så glad i å lese korte, overfladiske intervjuer, og prøver å få til noe som jeg selv ville ha likt å lese. Men det forutsetter at forfatteren er skarp og har skrevet interessante bøker, ellers blir det bare tull. Flere intervjuer med dybde skal det bli! Først må jeg lese meg opp på neste forfatter, og det er en jobb i seg selv.

      Jeg skal definitivt lese En tid for alt, men er usikker på om jeg bør lese Min kamp-bøkene først. Har det noe å si, tror du? Ha en fortsatt god uke!

      1. Du trenger absolutt ikke lese Min Kamp først.. heldigvis nær sagt. Det er jo et maratonløp.. En tid for alt var boka som gjorde at jeg fikk lyst å lese Min Kamp når de kom. Fordi Knausern skriver så godt, rett og slett.
        Ser frem til nye gode forfatterintervjuer.🙂

      2. Flott, da har jeg planen klar: Jeg prøver meg på Min kamp 1 først, siden den står i hylla allerede. Hvis jeg sliter med motivasjonen til å fortsette, etter første bok eller når som helst senere, plukker jeg opp engleboka. Hvis jeg kommer meg helskinnet gjennom maratonløpet uten å trenge ekstra motivasjon (eh…), får engleboka bli en slags belønning etterpå. Bra plan!🙂

      3. Godt nytt år selv Line! Godt å høre at du tenker slutten har happy ending. Jeg diskuterte litt med Gro og Tine i meldingsboksen på facebook, for vi hadde tenkt forskjellig.. Og jeg liker bedre en happy ending, enn en veldig trist, den aller tristeste som de tok som en selvfølge tok ikke jeg som en selvfølge, for å si det sånn, selv om slutten borger for flere triste tolkninger, selv om den ikke utelukker en happy mulighet også..

      4. Takk for det! Jeg har lovet Gro å lese slutten på nytt igjen, for å kunne argumentere mer presist for hvorfor jeg gikk for en happy ending. Men bare så det er sagt: Birger presiserte at han selv ikke ville legge føringer for hvordan slutten skulle tolkes, og at han syntes det var interessant å høre hvordan ulike lesere oppfattet den. Så jeg tror vi har en god sak;)

    2. Jeg er ferdig med «Fra jorden roper om blodet» nå. Sitter og googler anmeldelser, husket intervjuet ditt, tror det var det som fikk meg til å ville lese boka. Ganske annerledes roman enn mye av det jeg vanligvis leser. Det har vel med dette maskuline å gjøre; jakt-dyr-far-sønn-gård- å gjøre Kanskje er det noe Mikkjel Fønhus over dette også? Naturperspektivet mener jeg.. Synes boka var litt tung å lese, og spekulerer på slutten. Men språket er godt, fint, og han kan dette med antydningenes kunst. Skal forsøke å skrive et lite blogginnlegg om boka i kveld. Her går man for kortversjoner siden mye skal leses før nyttår.:)

      1. Godt nyttår, Anita! Enig i at boken er annerledes, og at den er veldig maskulin. Gro påpekte det også da vi diskuterte den på forrige komitémøte. Det er interessant, fordi Birger selv ble overrasket over å høre at jeg mente den var maskulin da jeg intervjuet ham. Jeg blir forøvrig barnslig glad over at det fremdeles finnes sånne nærmest nostalgiske kjønnsforskjeller i våre ellers så likestilte dager. Slutten er åpen, og er ment å være det. Selv tolker jeg det i retning happy ending. Som jeg alltid gjør, med mindre tragedien ikke er til å unngå.

    1. Flere intervjuer kommer! Jeg har noen i kikkerten som jeg vet at både du og jeg liker bøkene til … Mer sier jeg ikke foreløpig, men det er bare å glede seg! Som bokblogger får du forresten tilsendt Fra jorden roper blodet av Birger hvis du vil lese, han skrev det på Twitter i forrige uke. Bare send ham en mail. Og tusen takk for fine ord, kjære Silje.

      1. Du gjetter selvfølgelig riktig! Og så skal jeg jo intervjue hun andre også, vet du, hun jeg har et visst ansvar for snart. Jeg er i gang med forberedelsene, og gleder meg stort. Jeg sender deg mailadressen hans nå!

  2. Ja, det var intervjuet sitt det. Jeg ble jo nesten nysgjerrig på mannen og verket – og jeg kunne skrevet mange setninger om hvor godt gjort og sjeldent det er. En side-effekt er at jeg også fikk lyst til å lese engleboka til Knausgård – ei bok jeg har sverget på å aldri lese – og til og med bookcrosset ifall viljen skulle svekkes. Nå vil jeg at du intervjuer Ragde. Hun trenger en streng hånd og vanskelige spørsmål – slik at hun ikke kan breie seg rebelsk og kjedelig. Jeg liker dette Line – du har nå muligheten til å vise verden (eh meg) at forfattere og forfatterintensjoner kanskje ikke er så kjedelige likeve.

    1. Du verden, for noen saftige og uventede komplimenter som kom veltende inn fra den kanten. Jeg var sikker på at du kom til å boikotte hele intervjuet, med hjemmel i Barthes&Foucault+forfatterens død. Takk og takk! Ingenting er mer tilfredsstillende enn å omvende non-believers, om enn med forbehold.

      Jeg husker bestemt at jeg ba deg om ikke å bookcrosse Knausgård, og da tok du den med deg hjem igjen. Men du klarte altså ikke å dy deg da jeg snudde ryggen til. Hva man ikke skal tåle her i verden, gode gud. Og jeg vil jo ha den! Hallo?

      Ragde kommer ikke på tale. Hun har skrevet flere bøker enn jeg klarer å lese, og jeg klarer bare å fordøye enn viss mengde trøndersk og rebelsk folkelighet pr tiår. Siden du legger beslag på 90%, er det ingen strenghet igjen til henne. Og det er jo like greit. Jeg tror heller at jeg skal intervjue deg en dag. Ja, det må vi gjøre.

      Psst! Hvorfor kjører du ingen boikott når jeg har sluntret unna kommentarfeltet ditt i over en måned? Det er SKANDALØST!! Jeg har til og med forfattet kommentarer på opptil flere av innleggene, som jeg nå oppdaget ikke er publisert verken her eller der. Kjør streik!

      1. Forfatteren er fremdeles død, og the boycott har begynt, måtte bare time-ut pga strålende intervju – av mann med skjegg. Jeg husker forøvrig intenting av at du satte deg til motverge da jeg ga bort Knausgård til fremmede. Jeg husker derimot at du sa det var den beste boka eksen hadde lest – også ga jeg den bort likevel, fordi de utdragene knaus puttet inn i MK5 (tror det var femmern) var dørgende kjedelige, og jeg ville bare tilbake til mannens indre liv og ytre utagering.

        Jeg finnes ikke, får nevroser av direkte spørsmål, vet aldri hva jeg mener – og – finnes ikke
        , så det intervjuet må du finne på selv. Det ville også blitt en regelrett photoshop opplevelse. Du kan forfatte fornuftige, smarte og velutdannede svar til dine intetelligente og kløktigreflekterte spørsmål – og sola skinner på oss begge. Du gjør jobben – jeg basker i æren. Ja, det må vi gjøre!

        Streiken starter nå!

      2. Notert! Da passer det jo kjempebra at jeg har satt av kveldene denne uken til å lese Ripley – og bloggen din. Og alle innleggene som har vært i lesesirkelen i år, der har jeg også skulket i stor skala. No more! Nå er jeg blitt et nytt og bedre menneske som lever et nytt og bedre liv. Med struktur på lesingen og ryddig kjøleskap.

        Et intervju på de premissene utgår, for du kommer til å bli dødelig fornærmet når jeg blingser på noe du sa for tre år siden, og påstår at du elsker Hanne Ørstavik og synes Vigdis Hjorth er så där.

        Hehe, du fikk med deg skjegget ja? Jeg ble nesten litt bekymret da du ikke kommenterte det. Men du vet, akademikere, skjegg og sjarm hører sammen. Mulig det ikke stemmer med Knausgård, da. Kanskje han er unntaket? (Hvis boka kommer i retur til deg, vil jeg ha den!)

  3. «Hva er hovedgrunnen til at du selv leser litteratur?
    En av de mest deprimerende innsiktene jeg har hatt som menneske, er at du alltid er i ditt eget hode. Du kan aldri se eller oppleve verden utenfor ditt eget hode. Å lese litteratur, på en helt annen måte enn med andre kunstuttrykk, føler jeg at jeg deltar i noen andres erfaringer og ser noen andres blikk på livet. Det skjer jo bare når man leser virkelig god litteratur. Når det skjer, handler det ikke om eskapisme, men om å øke rekkevidden av hva du klarer å se og forstå av verden, og hvor mange mennesker du klarer å se.»

    Herregud. Det er så sant og så intenst godt formulert – av dere begge.🙂 Fantastisk intervju Line, gleder meg allerede til neste møte!

    1. Så hyggelig at du likte intervjuet, Karen! Det Birger sier der, er faktisk en av mine favoritter også, fordi det oppsummerer så presist og vakkert hvorfor jeg elsker litteratur og mener det er fornuftig å bruke så mye tid på å lese. Jeg finner noe der som det er vanskelig å finne andre steder, både i og utenfor kunsten.

      Når det er sagt, trives jeg stort sett godt i mitt eget hode. Der foregår det alltid mye rart og sært og underholdende morsomt. Dessuten innbiller jeg meg stadig vekk at jeg er tankeleser, og at jeg opplever ting utenfor mitt eget hode. UtadæSjæLopplevelse.

  4. Her er det bare å slutte seg til englekoret; supert! Du når nok videre enn de fleste bokbloggere, men dette hadde fortjent et avispublikum…
    Birger Emanuelsens debutbok tok jeg faktisk med meg fra ‘gavebordet’ ved det første bokbloggtreffet, og det finnes en liten omtale et sted på bloggen min…
    Knausgård er jeg mer og mer fan av, og med ‘En tid for alt’, viste han at han også skriver suverent om forhold som utvilsomt ligger utenfor hans egen erfaringsverden.

    Noe kjennskap til David Vanns bøker? Kom til å tenke på dem da du nevnte det maskuline aspektet; mener det er svært typisk for de bøkene jeg har lest av han, prøv f.eks ‘Legender om et selvmord’ . Intens, dyster og vakker!!

    1. Takk, Torbjørn! Avis er bra, men de krever ofte at man betaler for å lese sånne lengre saker, og da synes jeg det er greit at det ligger åpent på nett hvor alle kan lese. Dessuten har de redaktører og lengdebegrensninger, og sånt klarer jo ikke jeg å forholde meg til.

      Jeg husker anmeldelsen din av For riket er ditt, den skrev du en stund før jeg leste boka selv – ellers hadde jeg garantert gitt lyd fra meg i kommentarfeltet. Med så mange anbefalinger av Knausgård på løpende bånd fra folk som leser mye bra, skjønner jeg at jeg snart ikke slipper unna lenger. Jeg må lese i år. Et sommerprosjekt? Det dere sier om En tid for alt, gjør at den frister mer enn Min kamp, faktisk. Kreativitet og fantasi kler som regel intelligente og talentfulle forfattere bedre enn selvanalyse, selv om de kan kle det også, for all del.

      David Vann kjenner jeg ikke til. Men jeg pleier å like intens, dyster og vakker litteratur generelt, og om selvmord spesielt, så jeg noterer meg tipset. Takk! Og så kjekt at du fremdeles følger med på blogg og gir lyd fra deg!

  5. Hyggelig å se at Line får skryt for dette. Det er svært fortjent. Jeg må også legge til følgende: som skrivende er slike samtaler/intervjuer sjeldne og verdifulle. Line stiller gode spørsmål, hun har en klar retning og hun gir meg plass til å svare. Legger du til kommentarfeltet, har du da plutselig muligheten til å ha en meningsfull samtale om litteratur. Jeg har lenge tenkt at dette er retningen bok-bloggerne bør gå i, spesielt nå som litteraturstoffet i avisene (utover anmeldelsen) altfor sjelden handler om selve teksten, men mer om prosess, betingelser og forfatterens personlige/private forhold. Men når Vårherre lukker en dør osv.: når det offentlige rommet blir smalere, finnes det store muligheter for andre, så lenge interessen blant leserne er der. Jeg tror nemlig absolutt interessen hos forfatterne er til stede. Intervjuer som dette er én mulighet, en podcast som tar for seg én bok, eller én forfatter, er en annen. Det meste ligger åpent for den som ønsker og vil.

    Torbjørn: Anmelderen i Agderposten brukte for øvrig Vann som referanse i lesningen av Fra jorden roper blodet, så her er det flere som tenker likt: http://www.agderposten.no/kultur/en-bok-som-lever-lenge-1.628018
    Leste for øvrig omtalen din av For riket er ditt nå, og takker for gode ord. Siden du selv er inne på det, nevner jeg at alle fortellingene ble skrevet innenfor en periode på en drøy måned. Så ujevnheten du opplever må nok skyldes noe annet.

    Og igjen takk til Line. Du er god.

    1. Birger, jeg tror du er den første forfatteren som har gitt lyd fra seg i kommentarfeltet mitt etter nærmere fire år med blogging. Kult! Og velkommen.

      Jeg synes det er for lite dybdestoff om litteratur både i avisene og på blogg. I avisene fordi de ikke prioriterer det, på blogg fordi de færreste har kompetanse eller tid til å skrive det. Man finner det vel bare i tidsskrifter som ingen leser, dessverre. Selv synes jeg at selve teksten er og blir viktigst, alt annet blir fort støyende og uvesentlig i lengden. Jeg tror avisene mister mange potensielt interesserte lesere ved å undervurdere dem. De prøver for hardt å appellere til de som egentlig ikke leser litteratur, og så mister de leserne som virkelig er interessert. Samme mislykkede strategi som bokhandlerne prøver seg på.

      Men jo, alt det du nevner er definitivt grunnen til at det er gøy med blogg. Man kan gjøre akkurat hva man vil, inkludert å gå i dybden der redaktører sier nei. Hvis jeg skal dømme ut fra alle som kommer til min blogg på jakt etter analyser og tolkninger, er interessen absolutt til stede hos leserne. Gode diskusjoner kan man også få til, men det kommer som regel an på hvor lukket eller ferdig bloggteksten virker. Det er en kunst i seg selv å få til et levende kommentarfelt med gode diskusjoner der folk tør å si hva de mener uten å drukne andre i smileys eller sjikane.

      Takk til deg for super tilbakemelding! Men jobben med å si intelligente og kloke ting var det jo du som gjorde. Jeg er mer en håndverker som syr sammen teksten, og velger med det i bakhodet mine neste intervjuobjekter med største omhu, sånn at ikke jeg må inn og få dem til å virke skarpere enn de er. Det jeg synes er moro, er å gi plass til alle tankene om litteratur som smarte forfattere har. Gode forfattere er alltid gode lesere, og de har mye vettugt å si om litteratur som folk burde lese, men som de sjelden får anledning til å si noen steder. Hvis jeg kan gi plass til det på bloggen min, er jeg fornøyd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s