Jeg leser dikt

Den siste tiden har jeg gått inn i lyrikkmodus, og hamstret diktsamlinger som en full sjømann på land. Jeg overrasker meg selv med å lese dem også, alle som en, jeg som inntil ganske nylig tenkte at dikt var noe jeg bare unntaksvis kunne like. Men det er med lyrikk som med romaner: Man kan ikke lese en vilkårlig roman og regne med å få noe ut av den. Så også med lyrikk. Smaken trenger tid på å utvikle seg.

Etter noen famlende forsøk de siste årene, har jeg nå har en slags oversikt over hvilke diktsamlinger og lyrikere jeg liker, og hva jeg styrer unna. Lyrikk som er tungt orientert rundt språk, begreper og/eller skriving, gir meg lite. Jeg trenger bilder og metaforer, og er ikke så interessert i dikt som bare er opptatt av seg selv. Like lite som jeg interesserer meg for forfattere og romankarakterer som bare er opptatt av seg selv.

Enkle og trivielle dikt som lar seg tolke ferdig første gangen jeg leser dem, styrer jeg unna. Klisjéer fungerer enda dårligere i lyrikken enn i romaner. Tommelfingerregelen min er: Hvis et dikt kunne hengt på kjøleskapet eller vært brodert i glass og ramme, er det et visdomsord, ikke god lyrikk. God lyrikk skal gi motstand, og få ord skal romme en hel verden. Jeg skal begynne å tenke tanker jeg aldri har tenkt før, og/eller se ting med nye øyne. Hjernen skal tråkke opp nye, uvante spor.

På motsatt side av tilgjengelighetsskalaen ligger de abstrakte diktene som svever mellom et luftig ingenting og total meningsløshet. Jeg tenker likt her som med romaner: Jeg vil ha mye å tenke på, men jeg vil ikke gjøre forfatterens jobb. Litteratur i stikkordsform holder ikke, enten det er prosa eller poesi. Svært abstrakte dikt blir altfor uforpliktende for meg, og jeg får gjerne inntrykk av at abstraksjon ofte er en måte slike lyrikere kamuflerer sin egen usikkerhet og feighet på. I stedet for å vise fram hva de har tenkt, forsøker de heller å gi inntrykk av at det de har tenkt er så himla smart at det er bortimot uforståelig for vanlig dødelige. Noen ganger viser det seg riktignok å være tilfelle, som med Paul Celan. Med ham er det helt greit.

Men hva liker jeg i lyrikken? Som med annen litteratur, foretrekker jeg dikt med høy temperatur, skarpe kontraster, farger, lukt og smak. Sanselighet, bitter eller øm. Billedbruk som overrasker, disharmoniske og uventede metaforer. Dikt som er så visuelle at bildene sitter spikret på netthinnen lang tid etter. En tydelig kontekst. Patos og høytid. Sterke følelser. Ironi, i utvidet forstand. Erkjennelse og tyngde. Jeg er ingenting om ikke kravstor.

Margaret Atwood er en av mine største heltinner, både som romanforfatter og lyriker. For å omstille hjernen min fra den norske bokhøsten, via lyrikken, til oktobers lesesirkelbok The Handmaid’s Tale, får et av Atwoods dikt lov til å bevise alt som er gøy med dikt. Diktet er hentet fra den fantastiske samlingen Power Politics (1971), som den kanadiske poeten Phyllis Webb beskriver slik: «Brilliant precisionist and angry lover, Margaret Atwood performs an autopsy on a love affair that’s dead but won’t lie down.» Kjærligheten hos Atwood er altoppslukende, lidenskapelig – og destruktiv.

yes at first you

go down smooth as

pills, all of me

breathes you in and then it’s

a kick in the head, orange

and brutal, sharp jewels

hit and my

hair splinters

the adjectives

fall away from me, no

threads left holding

me, I flake apart

layer by

layer down

quietly to the bone, my skull

unfolds to an astounded flower

regrowing the body, learning

speech again takes

days and longer

each time / too much of

this is fatal

16 thoughts on “Jeg leser dikt”

  1. Kunsten er å finne disse lyriske perlene. Atwood’s dikt var nydelig! Selv var jeg hektet på Jan Erik Vold og Inger Hagerup da jeg var temmelig så mye yngre, men lyrikk har ikke stått på leseplanen på mange år. Jeg har slitt med å finne noe som fenger, og jeg tror jeg nå går noe mer i retning det abstrakte igjen. Jeg syns rett og slett lyrikk er vanskelig og vegrer meg for å prøve igjen. Kanskje jeg rett og slett er blitt noe pinglete?

    1. Jeg synes det har vært ganske lett å finne gode samlinger, jeg måtte bare begynne å lete. Hele Power Politics er fantastisk! Likte du diktet, bør du lese hele samlingen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest den nå, men det er minst ti. Det er en annen fordel med lyrikk; samlingene er så korte at de kan leses mange ganger, og for hver gang får jeg mer ut av dem enn gangen før. Trikset er å ikke være opptatt av å forstå alt, og heller lese dem mer intuitivt. De gode diktene treffer meg i magen først, deretter begynner tolkningen. Det er en fin måte å lese på, og helt annerledes enn med romaner. Men jeg har nok blitt en enda bedre romanleser etter at jeg begynte å lese dikt, fordi jeg legger bedre merke til detaljene nå.

  2. Som vanlig gode og interessante tanker fra deg Line, en imponerende poetikk du gir uttrykk for med tanke på hvor lite du sier å ha oppholdt deg i sjangeren. Ikke vanskelig å være enig i at de gode diktene krever noe av leseren også, men i en del tilfeller er det vel også slik at dikt kan synes enklere enn de viser seg å være om en går nærmere inn på dem, er du med? Ser du f.eks på Magli Elsters ‘Oktobers nyper’ som jeg presenterte som månedens dikt noen dager tilbake, så mener jeg at det nettopp er et eksempel på et dikt som tilsynelatende er svært enkelt, men som har en ekstra dimensjon, bak de synlige nypene om du vil. Kommentar?

    1. Takk for det, Torbjørn, og takk for interessante spørsmål! Selv om jeg ikke har lest så mye lyrikk frivillig før nå, leste jeg alltid mitt pensum på universitetet og har dessuten lært mye av lyrikerne jeg kjenner. Så det at jeg har lest lite lyrikk betyr vel helst at jeg har lest adskillig mindre lyrikk enn prosa.

      Jeg skjønner akkurat hva du mener om de tilsynelatende enkle diktene, og tenker at det handler om kompleksitet. Gode dikt er alltid komplekse, enten de er enkle eller abstrakte i form/språk. Ett ekstra lag av betydning bak den åpenbare betydningen, tenker jeg er et minimum for hva jeg vil kalle et dikt. Men noen lyrikere er ekstremt gode til å skrive tilsynelatende enkelt (fordi man føler at man «tar» diktet umiddelbart), men så fort man begynner å grave, finner man stadig flere lag av betydning. En slik kompleksitet mener jeg er lyrikkens adelsmerke.

      Derfor liker jeg dårlig de abstrakte diktene som egentlig ikke har slike lag av betydning fordi de er så kryptiske at ordene virker nærmest tilfeldig valgt. Eller de diktene som er så enkle at de mangler noe «bak» det åpenbare, annet enn allment vedtatte sannheter som «kjærlighet er stort, men vondt», «livet er kort, grip øyeblikket», eller «sorg er kjipe greier». Så da jeg snakket om det enkle eller klisjéfylte, mente jeg de diktene der budskapet er så enkelt at det blir uinteressant. Man har hørt det før, tenkt det før, lest det før, osv. Gir det mening?

      1. Jada, det gir veldig god mening. Helt med på at kompleksitet er et nøkkelord mht hva som kan sies å være dikt. Du lot ellers være å kommentere Magli Elsters dikt som jeg viste til. Betyr det at dette var et dikt du ikke likte, så tåler jeg selvsagt å høre det!

      2. Beklager, Torbjørn! Jeg leste ikke diktet i går fordi jeg trodde du viste til det kun som eksempel, sånn i tilfelle jeg ikke skjønte hva du mente. Og nå er jeg så sliten etter en lang arbeidsdag at hodet ikke går helt med på dyptpløyende diktlesning… Men jeg er enig i det du skriver om at det åpner seg mye allerede ved første lesning, og at billedbruken er visuell og vakker. God idé du har om månedens dikt, det skal jeg prøve å være med på! Jeg har nok av fantastiske dikt å skrive om, for å si det sånn.

  3. Jeg merker at innlegget satte i gang en liten tankeprosess, hva er det jeg liker med dikt? Jeg merker jo at jo mer man leser (og selv om det ikke er mye) så tør man å bevege seg litt mer inn i det ukjente. Jeg kan også merke at jeg blir mindre og mindre sjarmert av visdomsord, samtidig som det må være litt tilgjengelig. Det må være åpninger som gjør at man klarer å tre inn i diktet om du skjønner meg. Jeg leser en diktsamling i disse dager som utfordrer meg på metaforbruken, det er spennende!

    1. Det høres ut som vi er på omtrent samme sted med lyrikken, og foretrekker det som verken er for enkelt eller for abstrakt. Men det skulle egentlig bare mangle at man ikke utvikler seg med lyrikk som man gjør med romaner. Man kan liksom ikke lese Joyces Ulysses som første roman, og forkaste hele romansjangeren fordi man ikke får noe ut av den. Sånn er det med lyrikk også, tenker jeg. Man må begynne med det enkle, og ta det derfra. Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at man trenger åpninger, for det er helt nødvendig. Hvis ikke blir man bare sittende og stirre på teksten uten å få noe ut av den. Jeg har lært meg til at jeg finner slike åpninger intuitivt, og kjenner dem i magen. Det er ikke helt det samme som at de treffer meg emosjonelt, for det kan selv banale og sentimentale dikt gjøre. Men magefølelsen stemmer alltid, og forteller meg at jeg nettopp har lest noe veldig viktig.

  4. Atwood som lyrikar ja… for første gong er ei diktsamling av Atwood gjendikta til nynorsk og gitt ut på Cappelen Damm i år. Dette er «Susanna Moodies dagbøker» (The Journals of Susanna Moodie frå 1970) som altså er dikt og ikkje prosa. Helsing Anne K.

    1. Jeg leste The Journals of Susanna Moodie tidligere i år, men i original. Jeg ble litt overrasket over at den regnes som en større Atwood-samling enn Power Politics, for jeg fikk ikke så mye ut av den. Den kanadiske villmarkstematikken virket verken like interessant eller tilgjengelig for meg som analysen hennes av kjærlighetsforholdet i Power Politics. Der er hun makeløs.

  5. Innrømmelser: Jeg leste også dikt i min ungdom. Bukowski og Dickinson. Don’t come around here – but if you do…. på ungdommelig vis på ytterdøra, det var ihvertfall planen. Lyriske myrstrå ble for mye, da jeg som alltid trakk mot det melankolske, ikke for ingenting at myrstrå er myrstrå – Jacobsen har mye å svare for -)
    Erstattet lyrikken med rap og hiphop – det er jo samme greia – egentlig.
    – throw dirt on me – and grow a wildflower – (Lil’Wayne).

    1. Tja, Lyrikeren er jo en stor fan av hiphop, så du er nok på et riktig spor der. Anyhow, nå vet jeg hva som skal ligge under juletreet ditt fra bloggnissen i år: En skikkelig god diktsamling som ikke handler om myrstrå og melankoli, men heller om å knuse glass i veggen og rive håret ut med røttene the right way. Melankoli kan aldri konkurrere med The Great Passions. Det visste til og med melankoliens mester Dickinson.

  6. Å redusere The Journals of Susanna Moodie til «den kanadiske villmarkstematikken» synes eg er litt på kanten, ja.

    1. Baksideteksten på min utgave sier: «This cycle of poems is perhaps the most memorable evocation in modern Canadian literature of the myth of the wilderness, the immigrant experience, and the alienating and schizophrenic effects of the colonial mentality.» I etterordet sitt vektlegger Atwood det samme. Så den reduksjonen kommer i så fall ikke fra meg.

      Uansett kunne det ikke ha falt meg inn å redusere noen av Atwoods tekster. Som sagt, fikk jeg ikke så mye ut av samlingen og syntes den var mindre tilgjengelig enn Power Politics. Det er en både relativ og subjektiv dom som handler om meg som leser, ikke Atwood som forfatter. Power Politics er for øvrig den beste diktsamlingen jeg har lest hittil, så det skal godt gjøres å konkurrere med den.

  7. Det var ikkje meininga å komme inn på bloggen din for kverulere, altså. Men sidan Atwood er ein av dine favorittforfattarar, synest eg det er veldig rart og litt synd at du ikkje får meir ut av Atwoods Moodie-dikt.. Boka er jo ein nøkkel til forfattarskapen, i den forstand at alle Atwoods velkjente og moderne tema er å finne der; for eks. konflikten mellom natur og kultur, det irrasjonelle og det analytiske etc, etc. Om den ytre sett har ei forankring i kandiske erfaringar så har dagens nobelsprisvinnar i litteratur, Alice Munroe, sine noveller også det…

    Sjølv synest eg Atwoods Moodie-dikt fyller dei fleste «krava» du stiller til lyrikk i det nestsiste avsnittet i innlegget ditt.Og skriv gjerne under på desse «krava» også, sånn generelt sett!

    Og sidan underteikna har gjendikta desse Moodie-dikta til norsk, bør eg vel også ha lese dei litt grundigare enn deg! Det forklarar kanskje reaksjonen min;-)

    Beste helsing

    Anne K

    1. Jeg har ingen regler for hvordan lesere skal kommentere hos meg, og kverulering er helt ok for meg. Jeg har bare ikke så mye å si utover det jeg allerede har skrevet. Men jeg forstår ikke hvorfor forankringen i Canada skulle være noe negativt eller begrensende, enten det er hos Atwood eller Munro. Ifølge Atwoods etterord er det ikke snakk om noe «ytre sett» når hun knytter samlingen til Canada, for hun sier at hun har forsøkt å beskrive splittelsen i den kanadiske bevissthet gjennom Moodie. At hun har lykkes med det hun har prøvd på, er jo bare flott.

      Jeg tviler ikke på at samlingen fyller alle krav til en god diktsamling, selv om jeg ikke fikk noe ut av den. Men jeg synes ikke det er rart. Jeg leser stadig vekk romaner som jeg kan se er kvalitativt gode, men som gir meg lite eller ingenting. At det er sånn med lyrikk også, skulle egentlig bare mangle. Man kan aldri vite med litteratur, og det er det som gjør den spennende. Før eller senere kommer jeg sikkert også over en roman eller novelle av Atwood som ikke gjør inntrykk. Men jeg tviler på at det blir The Handmaid’s Tale, som jeg begynner på nå i kveld.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s