Bokhøsten hos Samlaget

Da Det Norske Samlaget holdt pressekonferanse på Litteraturhuset på onsdag, var det for 146. gang. Samlaget feirer i år Ivar Aasens tohundreårsjubileum, og målfolket var i påkrevd fyr og flamme (Fløgstad-pun intended). Forlagsdirektør Edmund Austigard innledet med å være strålende fornøyd over at den nynorske litteraturen står sterkere enn noensinne, både i Norge og internasjonalt, blant annet på grunn av Jon Fosse og Maria Parr. Jeg liker nynorskfolket bedre når de er underdog med kampvilje og har Nobelpris i kikkerten, enn når de er i det utrydningstruede hjørnet og surmuler over Spynorsk Mordliste.

Så det blir bonuspoeng på grunn av det gode humøret. Forlagssjef Håkon Kolmannskog var ikke mindre entusiastisk da han la fram Samlagets høstliste, og det gjorde han så godt at jeg fikk lyst til å lese alt sammen. For å unngå å presentere hele katalogen, snevrer jeg inn utvalget mitt til norsk skjønnlitteratur for voksne, men selv da er det vanskelig å velge. Så jeg gjør det jeg alltid gjør, og går for de bøkene som jeg tror enten vil få meg til å gråte mine modige tårer, eller gi meg noe skikkelig morsomt å le av.

Debutant Erica Löfström havner sannsynligvis i den første kategorien med sin roman Sex, musikk og vold, som utgis i august. Det er en skildring av en ung, sårbar kvinnes «omsynslause ferd gjennom helvete». Jeg liker sånt, selv om min umiddelbare Dante-assosiasjon neppe er særlig relevant. Beatrice studerer journalistikk i Stockholm. Hun er rotløs, ensom, seksuelt utprøvende og spiseforstyrret. Og hun hater. Mest av alt hater hun seg selv. Hun er destruktiv, men hittil har svart humor og et skarpt og avslørende blikk på seg selv og verden reddet henne fra undergang. Men grensene blir stadig mer perifere, og hun flykter inn i en verden av sex, musikk og vold der hun kan holde ut skyldfølelsen og seg selv. Erica Löfström er svensk, og jeg er svært nysgjerrig på hvorfor hun skriver på norsk, og attpåtil på nynorsk. Men det virker som en heftig debutroman.

Jeg tillater meg forresten å oversette til bokmål fra katalogen. Hvis noen blir sure av det, vil jeg bare minne om at jeg er nordlending. Verken bokmål eller nynorsk passer til mitt talemål, og der finnes intet skriftspråk som harmonerer med min sjel. (Jeg aner ikke hvor de tunge innslagene av riksmål kommer fra.) Det er ikke synd på nynorskfolket. De har Jon Fosse, Olav H. Hauge, Ivar Aasen og egen ordliste. Jeg har Halvdan Sivertsen, og han snakker ikke engang sånn som meg.

Den andre debutanten jeg velger meg, er Odd Eirik Færevåg. Hans diktsamling Dagane grå utgis også i august, og handler om å miste et barn. Tapserfaringen bringer fram minner om en søster som en gang forsvant. Diktene er ifølge forlaget personlige og gripende, underlige og underholdende. Den mørke tematikken blir båret fram av et overskudd, et lekende språk som jobber seg ut av sorgen. Samlingen er en hyllest til de som står rundt: kjæreste, foreldre, barn og venner. Det er alltid like spennende å se hvordan forfattere bruker det personlige i tekstene sine, spesielt når temaet er så stort og trist. Når det personlige er hentet fra kantina på Blindern, er det ikke like spennende. Men lyrikken er inderlighetens sjanger, og jeg gleder meg til å lese.

Jan Roar Leikvoll er en av få forfattere jeg har hørt udelt positive ting om, men fremdeles har prestert å lese ingenting av. Folk jeg snakker med om Leikvolls bøker sukker tilfreds bare de hører navnet – enten de er profesjonelle litteraturvitersnobber eller bare er gladkresne litteraturelskere i sivil. Man blir nysgjerrig av sånt. Jeg har riktignok hørt Leikvoll lese én gang, på Granta-festen til Gyldendal i vinter. Men du vet, der var fri flyt av champagne og «god stemning», så ørene var ikke i det mottakelige hjørnet. Songfuglen er Leikvolls fjerde roman, og utgis i september. Jakoba har vokst opp som en jente, sammen med mor og tante i en by der det bare bor kvinner. Nå er han i ferd med å bli en ung mann, og det blir stadig vanskeligere å skjule at han er gutt. Men kanskje kan talentet redde ham, for ingen synger så vakkert som Jakoba. Samtidig, på den andre siden av juvet, dypt inne i skogen, truer brølet fra mennene. Note to self: Songfuglen bør kanskje leses mellom lesesirkelbøkene Drep ikke en sangfugl og The Handmaid’s Tale under fellesnevneren segregering og usunne samfunn.

Erlend Flornes Skaret kommer med sin andre roman, Lucida, i september. Her skildrer Flornes Skaret kjærlighetsbruddets brutale etterdønninger. Den unge kunstneren Robert Frahm forlater Oslo og reiser til Costa de la Luz for å vinne tilbake ekskjæresten Maya. Mens han forbereder seg på det store fremstøtet, går realitetene gradvis opp for ham. Maya er nok allerede tapt. Robert har trodd at han ikke har noe å tape på gjenerobringsforsøket, men står nå på terskelen til fortapelsen selv. Akk ja, hva hadde vel litteraturen og livet vært uten kjærlighetssorgen? (Livet hadde vært så bra at vi ikke hadde lagt merke til at litteraturen ble desto dårligere.) Jeg har tilfeldigvis ekstremt god ekspertise på feltet kjærlighetssorg, og kommer ikke til å la meg lure av en halvhjertet fascinasjon for temaet. Hvis ikke boken byr på hjerteskjærende innsikter og total fortvilelse, blir jeg skuffet.

Etter all elenda jeg har tenkt å fordype meg i i høst, trenger jeg en kvikk litterær pick-me-up for å runde av det hele. Det spørs bare om ikke Jens K. Styve skal få gleden av å føre meg tilbake til livet og humoren igjen. Romanen Friedland utgis i oktober, og handler om Odd Friedland. Han er som Snåsamannen, bare uten de gode intensjonene. Friedland har ingen jobb, men har alltid mange prosjekter på gang, blant annet hjemmebrenning. Men det er først når han oppdager sine åndelige og helbredende evner at inntjeninga virkelig tar av. Til Odd Friedlands irritasjon har sønnen Kristoffer tilsynelatende ikke arvet evnen til å få ting gjort. Likevel har Kristoffer sine egne lyssky aktiviteter på gang. Familien Friedland bor i et mørkt og småkorrupt bygdeunivers, og er oppkalt etter ringeklokka – den standard svart-hvite ringeklokka som ingen gidder å fjerne «Friedland»-lappen fra. Jeg satser på at dette blir like morsomt som det høres ut. Jens K. Styve kaller seg «sofasatan» på Twitter, og det tar jeg som et godt tegn på at bokhøsten fra Samlaget får en lykkelig og passende morsom slutt, der jeg er like fornøyd som her:

Portrett av bokbloggeren på Samlagets lille hagefest. Det hadde selvfølgelig vært mye mer relevant å legge ved et bilde av noen av forfatterne som leste, men sånn er det. Fotografen er Mellom linjene. Hun jeg smiler så pent til er Bokelskerinnen. Og Samlagets høstliste finner du her.