Politi

PolitiÅrets begivenhet i krimland er Jo Nesbøs Politi, den tiende romanen om Harry Hole. De som fryktet at Harry strøk med på slutten av Gjenferd slipper å bekymre seg mer, og kan slutte å sjekke bloggen min daglig for å finne svar på om Harry døde eller ikke da han ble skutt. Her kommer endelig svaret: Nei, han døde ikke. Og for the record: Internett er ikke ei spåkjerring, og jeg er ikke synsk. Din dott.

Harry lever, og han er til og med edru. Men politiet må klare seg uten ham når en politimorder slår til. Morderen dreper politifolk på åstedet for uoppklarte drap, og etterforskerne har lite å gå på av spor og mulig motiv. Det er den klassiske situasjonen der etterforskningen ikke rikker seg av flekken (offisielt sett, uoffisielt skjer det langt mer), og det brenner under føttene på unge politimester Bellmann. Men den like klassiske seriemorderkrimmen til Nesbø får en snedig vri når det er etterforskerne selv som er potensielle drapsofte for en morder de ikke klarer å stanse. Siden Nesbø har begått såpass harde narrative anstrengelser for å dekke over deler av plottet fra begynnelsen av, skal jeg ikke si så mye mer enn at blodet atter en gang flyter i Oslo og omegn. Politiblod.

Jo Nesbø har nådd det skumle punktet i serien om Harry Hole der det egentlig bare kan gå nedover. Det er alltid stygt når det skjer, og det skjer alltid. Det er ikke smart å skrive noen skikkelig gode krimromaner som hundretusenvis av mennesker elsker, for da må man prøve å overgå seg selv i neste runde. Forfatteren begynner å gå tom for gode ideer omtrent samtidig som salgstallene når det nivået der forlaget gir ut hva som helst, fordi de vet at det betyr store penger. Og så tør de ikke å si nei til en bok som er for dårlig, fordi de vet at andre forlag står klare til å sope inn pengene istedet. De smarte forfatterne lar hovedpersonene sine brenne i hjel eller få Alzheimer før det går så langt. De dumme forfatterne fortsetter å skrive. Og de enda dummere leserne fortsetter å kjøpe de dårlige bøkene, sånn at de dumme forfatterne kan skrive enda flere dårlige bøker og tjene enda mer penger. Med vennlig hilsen brent krimleser.

Derfor er det veldig fint å se at Jo Nesbø med Politi utvikler seg enda et stort skritt i retning av god forfatter, og unngår alle fellene forfattere begynner å gå i når de ikke lenger må bekymre seg for blank refusjon. Politi er Jo Nesbøs beste roman så langt, og befinner seg milevis unna debutromanen Flaggermusmannen når det gjelder litterær kvalitet. Hvis den positive utviklingen fortsetter i samme tempo, spår jeg Nobelpris for den tjuende romanen om Harry Hole.

Fra spøk til alvor: Politi er beviset på at alle som påstår at krim generelt er altfor dårlig litterært, har helt rett. Det er ikke bare det platte, enkle og uspennende språket som er problemet. Det er som regel veldig lett å se at den jevne krimforfatter har forsvinnende lite peiling på hva god litteratur er for noe, og derfor tror at de bare trenger et plott som henger sånn noenlunde sammen, og å skrive det ned omtrent som de har tenkt det. En dæsj action, en dæsj romantikk, en dæsj konflikt med kjerringa eller sjefen, en dæsj sosialpornografi, og så er man i mål. Nesbø vet bedre, og derfor var Politi en roman jeg leste med fokus på noe annet enn plottet.

Det er mulig at den store Nesbø-vekkelsen som har hjemsøkt vårt land har fått Nesbø til å skjønne at han ikke trenger å stresse for å nå slutten av romanen ved å gå all in med et stramt og målbevisst plott. Jeg tror han har skjønt at de fleste leserne vil elske å være tilbake i Harry Hole-land – et land som er til forveksling likt Oslo, Norge – og at han derfor kan bruke den plassen han vil på å skrive om akkurat det han vil. Han har forhåpentligvis skjønt at han har det lille ekstra som gjør at man blir tiltrukket av hans tankeverden, hvor dyster og brutal den enn måtte være.

Han tar seg i alle fall tid til å skrive alle kapitlene skikkelig, og viser at han vet hvordan han skal fortelle historier, der mange av dem ikke har noen betydning for hovedplottet. Kapitlene er ikke skrevet for å skumleses sånn at man kommer raskt til slutten og avsløringen; de er skrevet for sin egen del. Han er bevisst på perspektivene; hva som avsløres når. Han begynner å bli dreven på hvordan man skaper tvetydighet gjennom språket sånn at leseren lures, og er generelt mye sikrere språklig. Han benytter enhver anledning til å legge inn kunnskapsrike og intelligente refleksjoner som tangerer handlingen i forbifarten. Teksten viser mye mer personlighet enn jeg kan huske fra tidligere romaner, og har en tenksom, ironisk, mørk og autoritær fortellerstemme. Han boltrer seg i universet han har brukt ni bøker på å bygge opp, og har det ikke travelt.

Nesbø har til dels forlatt den groteske volden fra Panserhjerte, og det er relativt lite voldsfokus her tatt i betraktning at det er en Nesbø-roman på over 500 sider. I stedet for å fråtse i vold, bruker han tid og plass på å bygge opp et eskalerende og grøssende ubehag, mistenksomhet og frykt. Og det er nettopp det: Frykten for vold fungerer som regel bedre enn utført vold, fordi frykten engasjerer mens volden skaper distanse. Spesielt i en Nesbø-roman, der man aldri kan vite hvem som kommer til å leve eller dø. Han har tatt livet av samtlige hjørnesteinskarakterer i serien så langt – bortsett fra Harry selv. Når fortelleren da ber meg om å bli redd på karakterenes vegne, så blir jeg redd. Før eller siden er det noen som får hodet kappet av, som regel bokstavelig talt. En dag blir det nok Harry selv, når Jo Nesbø har gått tom for bedre ideer. Men jeg håper det blir lenge til, nå som han begynner å få finmotorikken på plass.

Det eneste aberet med at romanen var så godt egnet for nærlesning, var at jeg skjønte hvem morderen var et par hundre sider før det var meningen. Vanligvis bruker jeg det mot forfatteren, fordi det gjerne betyr at de har vært for slappe med kamuflasjen eller har altfor få potensielle mordere. Men her er jeg usikker på om det var morderen som var for åpenbar, eller om jeg bare er uhyre observant og mitt sedvanlige lynende intelligente selv. Jeg går for det siste, siden det tar seg best ut for både meg og Jo.

Løsningen finner man hvis man følger kjærligheten. Noe som er lettere sagt enn gjort, siden alt i Politi handler om kjærlighet – eller kjærlighet og seksualitet. Hvor man enn snur seg i de drøyt fem hundre sidene, støter man på det samme. Forbudt kjærlighet, hemmelig kjærlighet, besatt kjærlighet. Avvisninger, skuffelser, forelskelser, begjær, skam, makt, sjalusi, hevngjerrighet og hat. Skaphomofili, utroskap, voldtekt og tvilsomme sexleker. Harry som elsker Rakel, men får trøbbel med en ung politistudine av typen Fatal Attraction. Truls som elsker Ulla som elsker ektemann Mikael som står i med byråd Isabelle Skøyen mens han tenker forbudte homoerotiske tanker om den vakre døde skurken fra Gjenferd.

Nesbø er til og med i humør for skikkelig romantikk, noe han ellers aldri er med mindre han bygger opp til et tragisk crescendo. Men ikke denne gangen. Hvem skulle trodd at det bor en ekte romantiker i Nesbø? Jeg nyter det så lenge det varer, og tviler på at det holder i mer enn en bok eller to til. For mye lykke og harmoni, og det begynner å klø i morderfingrene til Nesbø.

Alle disse kjærlighetshistoriene henger sammen på sin måte, enten i plottmessig eller tematisk forstand. Fordi man finner så mange variasjoner over samme tema, så mange ekko av samme motiv, lykkes Nesbø med å skjule sporene til morderen i teksten selv om de er der hele tiden. Det gjør romanen god både litterært og krimteknisk. Men! Det holder ikke hele veien. Slutten er en helt merkelig kontrast til resten av romanen; en klisjéaktig nødløsning som hører mer hjemme i en banal billigkrim enn en verdig og spennende avslutning på Politi. Slutten nærmer seg «…og morderen var splitter pine gal! The End.»

Slutten burde ha rommet en større tragedie, en virkelig tragedie, en tragedie som selv et ikkemyrdende menneske som meg kan forstå. Dessuten fikk jeg ikke momentene til å henge sammen, for det virket som om motivet var basert på en slags misforståelse. Morderen hadde ikke all den informasjonen han trengte for å gjøre en god vurdering av situasjonen, og man bør ALLTID ha korrekt informasjon tilgjengelig før man begynner å myrde folk i stor skala. Sånne misforståelser er tragiske når de fører til feilbehandling i helsevesenet, men de hører ikke helt hjemme i en krimroman.

En relevant parallell: Maria Langs En morder lyver ikke alene, som jeg leste i påsken. Det er en svensk hurrakrim fra femtitallet der – i likhet med Politi – alt handler om kärleken og hvem som ligger med hvem. Merkelig nok har Langs roman et motiv som var så bra at jeg ble slått i bakken – ikke minst fordi det dukket opp nettopp i en ironisk Agatha Christie-kloning med høy sigarføring. Psykologisk dybde, troverdighet, ekte menneskelig tragedie og kjærligheten som går over styr uten patologisk galskap. Jeg ble sittende å fundere på motivet etter at boken var ferdiglest, og likte det tankevekkende og moralsk sett ubehagelige ved slutten. Motivet var sånn at det fikk plottet til å gå opp, men ikke verden, og avstanden mellom de to gjorde inntrykk. Det er sånn jeg forventer at Nesbø skal levere når han først legger listen så høyt og er så nær målet. Dessuten ser jeg av innlegget mitt om Gjenferd at han klarte det der. Neste gang, formoder jeg?

Men det er ikke slutt før jeg har sammenliknet Politi med de andre Harry Hole-bøkene. I tider der Nesbø er folkelesnad, er jo bøkene et allment samtaleemne som majoriteten av befolkningen kan delta i. Enten man liker eller ei.

Fem på topp: Litterært sett mener jeg at Politi er den beste hittil. Det skjærer meg i hjertet å si det så direkte, for min personlige favoritt er fremdeles Rødstrupe. Det føles litt som å skulle dumpe mannen i mitt liv for å gifte meg med en revisor, men sånn er det. Gjenferd var bedre motivmessig, god litterært og får plusspoeng for å ta opp relevant og viktig tematikk på en reflektert måte. Dessverre leste jeg den på én dag, og derfor husker jeg skammelig lite av den. Men jeg husker at den gjorde dypt inntrykk der og da. Marekors og Sorgenfri klarer jeg aldri å skille fra hverandre, fordi de var så spennende at jeg leste begge på en uke. Men den beste av dem var den med seriemorderen. Den andre ville ha byttet plass med Frelseren i taperbunken under, hvis jeg klarte å huske hvem som var hva.

Fem på bånn: For Frelseren var bra, det var vel omtrent da det begynte å gå skikkelig oppover for Nesbø, og skikkelig nedover for Harry. Mulig jeg undervurderer denne, for jeg mener å huske at det var mye som fungerte her. Snømannen ble jeg skuffet over, som jeg alltid blir når det er ÅPENBART hvem morderen er hele veien og jeg ikke engang får sjansen til å outsmarte forfatteren. Panserhjerte var for heslig brutal og unødvendig lang. Kakerlakkene husker jeg ingenting av, bortsett fra at Thailand er hett, snuskete og korrupt. Flaggermusmannen var spennende, men dårlig litterært.

Status quo er med andre ord at alt fremdeles er som det skal være i et godt krimforfatterskap, der de nyeste bøkene er blant de beste og de eldste bøkene ikke er fullt så gode. Harry Hole trenger derfor ikke å avlives med det første.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Og ikke minst: Takk til Moshonista for å ha introdusert meg for begrepet finmotorikk i en litterær sammenheng.

21 thoughts on “Politi”

  1. Enig med Rosen, og det er en ære og bli adjektivelinket i slikt glitrende arbeid. Også er jeg glad for at jeg har 8 holebøker å fortære før denne, du sammenliknet den tross alt med en revisor?

    1. Gleden var på min side, og finmotorikken må for all del spres til de store masser. Du har NI Hole-bøker å fortære før denne, og den er ikke så revisoraktig i og for seg. Det er bare jeg som er så himla forelsket i Rødstrupe fremdeles, after all these years.

  2. Ifølge mange anmeldere er «årets krimbegivenhet» Smertens aveny, en bok jeg har skrevet og nylig utgitt. Bedre anmeldelser enn Politi.

    http://roarsorensen.wordpress.com/2013/03/25/smertens-aveny-anmeldelser/

    Det er sårt at du på en måte feier alt annet av krim til side og kaller Nesbøs bok «årets krimbegivenhet», med suveren forakt for alle de andre krimbøkene som er utgitt, og ennå ikke utgitt.

    I tillegg slakter du tidvis Politi.

    Det er ikke lett for mer ukjente forfattere å nå ut under slike forhold.

    1. Slik situasjonen er nå er det ikke lett for noen ukjente forfattere å nå ut, uavhengig av sjanger. Og den gode litteraturen er vel i ferd med å drukne i middels til dårlige romaner som er til forveksling like, og derfor er enkle å selge inn. Sånn sett er jeg ikke helt overbevist om at Jo Nesbø er den verste trusselen mot andre krimforfattere. På den ene siden tar han mye plass og får mye oppmerksomhet, uten at det nødvendigvis betyr at han er den beste krimforfatteren eller at bøkene hans har fortjent det. På den andre siden rager han skyhøyt over mange andre krimforfattere (både i inn- og utland) og jeg har inntrykk av at han har bidratt til å øke interessen for og anerkjennelsen av krimsjangeren, og forhåpentligvis også kravene man stiller til krimromaner. Jeg har større problemer med å forstå hvordan f.eks. Anne Holt, Camilla Läckberg og Dan Brown har klart å bli så store.

      Men jeg tror du misforsto bruken min av «årets begivenhet». Det var ment som en nøytral konstatering av typen «alle snakker om Nesbø i år og her kommer min mening om boken», ikke som «jeg mener at Politi er årets beste krimroman». Så det med at jeg skulle ha en suveren forakt for andre krimromaner, kjenner jeg meg ikke igjen i. Som du sier, har jeg også mye å utsette på Politi. Dessuten er det bare den andre norske krimromanen jeg leser i år, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenlikne den med de andre norske krimromanene som er utgitt så langt. Derfor lar jeg det være, og sammenlikner den heller med Nesbøs andre Harry Hole-romaner, som jeg faktisk har lest.

  3. Jeg tror jeg mangler et gen, nemlig Nesbø-genet… Jeg har også mistet et tidligere eksisterende gen som trigget på Dan Brown. Kanskje jeg er i ferd med å bevege meg ut fra krimbobla jeg har levd i en stund nå? Som deg har jeg problemer med å forstå hvorfor Dan Brown sitter så godt på sin høye hest som han gjør, og jeg har også problemer med å forstå at Politi topper «alle» lister. Ja, Nesbø har skrevet seg kraftig opp fra sine første bøker. Enig. Litterært er han mye bedre enn Flaggermusmannen som var min første Nesbø-krim før jeg tok en laaaang pause. Men at det nå er mer eller mindre stående ovasjon over hans siste Politi forstår jeg ikke. Jeg sliter på sjette uka med boka og jeg klarer ikke finne gnisten. Ja, boka er godt skrevet. Men en virkelig god krim for meg er ei bok jeg IKKE ønsker å legge fra meg. En god krim er ei bok som skal spinne meg fra side til side og gjøre meg veldig nysgjerrig på hva som skjer next. Personlig syns jeg rett og slett Politi er kjedelig, nettopp fordi det finnes så mange historier i historien, røde tråder fra andre bøker (les:personer) som på død og liv skal nøstes opp og være med i en eller annen setting. Jeg syns boka sporer av ustanselig, og derfor har jeg rett og slett mistet interessen. Nesbø har det ikke travelt nei, der er jeg enig. Men det gjør også boka for slow for meg til å fungere som en spennende krim. Politi ER imidlertid en velskrevet krim. Der er jeg helt enig. Men krim er krim er spenning er tempo. Dette ble for langtrukken og kjedelig for meg, dessverre.
    Når alt dette er sagt – veldig bra bokomtale Line!! Jeg tror kanskje at jeg på «min» omtale legger direkte link hit – uten noen andre dikkedarier. Effektivt i det minste, hehe… Kos deg i sommervarmen!

    1. Det virker ikke akkurat som om du mangler et gen når du er i stand til å argumentere så tydelig for hvorfor du ikke liker boken? Jeg har for øvrig ikke fått med meg noen av anmeldelsene av Politi hittil, jeg har bevisst unngått både avisanmeldelser og andre blogger i tilfelle jeg skulle blogge om den selv. Så jeg visste ikke at den hadde fått stående ovasjoner, bare at den solgte bra – noe den ville ha gjort uansett. I likhet med deg hadde jeg ingen problemer med å ta pauser fra boka. Men sånn har jeg det alltid med gode romaner, så det er bare et godt tegn når det skjer med en krimroman også. De eneste krimromanene jeg klarer å lese kjapt, er de som kun har et drivende plott, men ingenting annet. Topp underholdning der og da, og det er alt. I stedet er det andre ting ved Politi jeg synes er spennende, blant annet alle historiene som du syntes var kjedelige. Innimellom opplevde jeg at de hadde så godt driv at jeg måtte lese videre; ikke for å komme til avsløringen på slutten, men for å få closure i historiene. Det du peker på, handler nok om at ulike lesere har ulike forventninger til hva en krim skal gjøre. Så jeg tror vi er ganske enige om romanen, men har ulik opplevelse av den. Og tusen takk! Du kan vel bare publisere kommentaren du har skrevet her på bloggen din og kalle det en arbeidsdag?🙂

      Du har for øvrig neppe mistet Dan Brown-genet heller; skylden for tapt interesse kan du trygt legge på mannen selv. Jeg har ikke lest Inferno, men vurdert ut fra Det tapte symbol er Dan Brown nå blant de krimforfatterne i verden som kan skrive så dårlig de bare vil; forlagene gir det ut og leserne kjøper. Jeg hadde i utgangspunktet lyst til å lese Inferno for å se hvordan han bruker Den guddommelige komedie, men her sitter jeg og har ennå ikke lest boken. Jeg bestilte et leseeks to ganger av Bazar. Da de ikke svarte på noen av mailene, tenkte jeg fuck dem, ikke faen om jeg bruker over tre hundre kroner på en overhypet roman jeg tviler på er god. Jeg nekter å lese boken før den ramler gratis ned i fanget på meg.

      Kos deg i varmen, du også!

      1. Jeg har undret meg litt over hvorfor jeg liker Jørn Lier Horst sine politikrim bedre enn Nesbø. Det er nemlig ikke tempoet som driver Horst sine bøker, heller tvert imot. De er nitidige, trauste og solide i sin angripen av mord og andre kroppslige uhumskheter. Horst sitter imidlertid bedre i meg – hver eneste gang. Kanskje fordi han er enklere? Har fokus på krimgåten og ikke nødvendigvis hele samfunnet rundt i tillegg? Jeg mangler vokabular og erfaring nok til å sette fingeren på akkurat hva det er, men noe med Nesbø sin krim gjør lesing vanskelig i mitt enkle hode. Det gjelder ikke bare Politi nemlig. Jeg syns imidlertid at Hole var mye mer spiselig i denne boka. Det er selvfølgelig ikke Nesbø sin «feil» at mange krimforfattere har alkoholiserte og traumatiserte politietterforskere som protagonister. Jeg begynner bare å bli lei av dem, og da dras Hole med på lasset. I Politi var den siden av Harry tonet ned, noe jeg syns gjorde seg veldig. Kanskje derfor jeg har sansen for Archie Sheridan som har et seksuelt avhengighetsforhold til seriemordersken Gretchen i Cain sin krimserie? En helt annen type kriminaletterforsker, selv om også han er kraftig traumatisert, men med en definitivt ny og annerledes politi/morder vinkling.
        Brown er ikke verd over tre hundre spenn. At all! Kanskje boka ramler gratis ned i fanget på deg? Tre nøtter til Line, en velvillig hestekusk – og vips🙂

      2. Jeg har bare lest debuten til Horst foreløpig, men likte den veldig godt. Jeg kjenner igjen det med det trauste/solide og mangelen på tempo, men han har noe som fenger likevel. Ikke minst var det en lettelse å slippe alle perspektivskiftene og hoppingen fram og tilbake i tid som andre krimforfattere elsker å bruke, det gjorde seg godt. Horst og Nesbø er så forskjellige i både temperament, stil og fokus, men jeg har ikke lest nok Horst til å kunne si om han er enklere. Han er så vidt jeg vet også opptatt av samfunnet, men skriver kanskje om det på en annen måte? Jeg kan like veldig mye forskjellig krim, så lenge forfatterne gjør det de er gode på. For meg blir det mest feil når de mislykkes med et prosjekt de selv har valgt. Men veldig enig i det var deilig å slippe den fulle Harry Hole, jeg liker ham best når han er edru og i noenlunde balanse. Ikke for det, jeg takler traumatiserte hovedpersoner så lenge de ikke er sjablonger, som så ofte er tilfellet. Hehe, jeg skal vente til filmmagien slår til og jeg får tak i Inferno via bookcrossing eller noe sånt🙂 Og noe enkelt hode har du ikke, Marianne, nå må du slutte å tøyse!

  4. For en omtale Line🙂

    Nesten så det er stas at vi har samme favoritt «Rødstrupe», selv om «Politi» er veldig bra. Jeg syntes også «Snømannen» ikke var det helt store og er overrasket over hvor mange som liker nettopp den boken.

    Ha en fin helg i varmen🙂

    1. Takk, Gro🙂 Ingen tvil om at Rødstrupe er best, og i alle fall mye bedre enn Snømannen. Jeg er også overrasket over hvor mange som liker den best, og synes det er ufortjent. Håper du har hatt det supert i solen, nå kommer endelig regnet!!😀

  5. Helt enig med deg mht manglende litterær kvalitet i krimbøker, det er imidlertid som med junkfood, iblant får jeg lyst på en burger og en cola, men da vil jeg gjerne ha bedre burger enn guffet hos de store kjedene. Så også med krimmen. Har lest en Nesbø tidligere, og det var faktisk Rødstrupe – ut fra det du skriver her kan jeg øyensynlig våge meg inn i Politi, men kanskje droppe de andre!?

    1. Akkurat sånn tenker jeg også om krim. Jeg leser ikke mye av det til vanlig, men elsker det i små doser. Siden du er opptatt av litterær kvalitet, vil jeg anbefale Gjenferd og Politi. De bør helst leses samlet, for Politi refererer mye til handlingen, slutten og karakterene i Gjenferd, så du får mer ut av Politi hvis du har lest Gjenferd først. Dessuten gir Gjenferd et meget godt innblikk i Oslos rusmiljø, og er psykologisk og politisk sett en mer interessant roman enn den jevne norske samtidsromanen. Hvis du likevel ikke har tenkt å lese kronologisk, kan du droppe Flaggermusmannen, Kakerlakkene og Panserhjerte. Resten kan anbefales!

  6. Dette var en knallbra omtale! Jeg har ikke lest noen av bøkene hans enda (Åh, jeg skammer meg over å skrive det) Men jeg skal, jeg skal. Og jeg fikk mye mer lyst til å lese de etter å ha lest dette🙂

  7. Meget god omtale.
    Har lest en ti – femten omtaler, og dette er definitivt den beste, mest detaljerte, og mest kritiske.
    Virker som andre kritikere blir starstruck av Jo Nesbø og nekter å si noe negativt, og det er dumt når det er et par ting å utsette på Politi.

    1. Takk for det! Det er ikke bra når kritikere lar seg blende av store navn, for de får så mye gratis publisitet allerede at de virkelig ikke trenger enda mer. Når forfattere har utgitt så mye som Nesbø, trenger de mer motstand enn skryt, ellers slutter de å utvikle seg. Tror jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s