Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker

Det ble mye krim på meg i mars. Først ut var Dürrenmatt-krisen, som jeg allerede har dekket behørig her. Så var det Krimfestival tre dager til ende hos Cappelen Damm. Jeg trosset heroisk et dundrende migreneanfall for å få med meg hele tolv arrangementer på tre dager (pluss nachspielene, of course), og avlegger rapport om festivalen så fort den ikke lenger har et snev av aktualitet. Deretter var det påske, den store krimhøytiden, i slutten av måneden. Jeg holdt meg til krim som handlet om gamle dager, og det nærmeste jeg kom moderne tid var 1950-tallet. Det er fordi jeg liker sånt som er gammelt mye bedre enn sånt som er nytt. I tråd med denne tankegangen får du her påskekrimtipsene du trengte for en måned siden.

TårnTårn er Bernt Rougthvedts tredje krimroman, utgitt tidligere i år. Vanligvis pleier jeg å opplyse om det hvis jeg har mottatt boken fra forlaget, men denne gangen må jeg dessverre melde pass. Jeg tror at jeg fikk boken av forlaget på et av ovennevnte nachspiel, men er litt usikker. Jeg kan ha kjøpt den selv. Jeg håper i alle fall at jeg ikke har stjålet den. Men nachspielet var så bra at jeg ikke kan sverge på noe.

Handlingen i Tårn er lagt til Oslo i 1944-45. Tyskerne er slitne og drikker for meget. Nordmennene er lei av Hitler og savner kongen sin. Erik Fjeld er motstandsmann og jobber med svart propaganda for motstandsgruppen H7, ofte forkledd som tysk eller norsk nazist. Han blir valgt inn i den hemmelige ledelsen av organisasjonen når en av lederne blir avslørt og må flykte til Sverige. Før mannen flykter, ymter han frampå om at ikke alle i ledelsen er til å stole på. Som om ikke kampen mot nazister og angivere er nok å bale med for Fjeld, blir han i tillegg involvert i et komplott mot kong Haakon 7. og må prøve å fange en kvelermorder med Gestapo i hælene.

Andre verdenskrig er sannsynligvis verdens aller beste utgangspunkt for en spenningsroman, med nazister, spioner og motstandsfolk en masse som prøver å lure hverandre i feller med livet som innsats. Det skal godt gjøres ikke å få god underholdning ut av krigen, og Tårn er intet unntak. Romanen er relativt kort, og det er høyt tempo og masse action hele veien. Faktisk ble det litt i overkant høyt tempo innimellom, selv for meg, som surmuler hvis krimheltene tenker for mye og løper for lite. Men handlingen ble så mettet og dødpunktene så få at jeg aldri fikk helt grep om strukturen. Og for meg er strukturen i en krimroman omtrent like viktig som å finne ut hvem morderen er. Jeg leste imidlertid boken ganske stykkevis og delt, og tror den fungerer helt ypperlig hvis den leses i en noenlunde uavbrutt økt – som er måten den selv legger opp til å leses på. For det går i ett her, og leseren får ingen grunn til å ta pauser.

Rougtvedt har store kunnskaper om krigen, og kombinerer fakta og fiksjon så godt at jeg føler at jeg lærer noe, selv når jeg ikke vet om det jeg lærer er sant eller ikke. Sånne bøker faller alltid i smak hos meg, spesielt når de er fra krigens dager. Det jeg likte best med boken var alle detaljene fra okkupasjonstiden, og et Oslo fra gamle dager som virket spill levende – både gjenkjennelig og veldig annerledes. Mitt eget nabolag var til og med beskrevet, og klimakset foregikk i en leilighet rett over gata fra der jeg bor. Jeg skal ikke være dårligere enn å innrømme at bøker får bonuspoeng av sånt.

Jeg grøsset da jeg kikket ut av sidevinduet. Nedre del av Schweigaardsgate var som alltid et trist skue, den tette og uensartede bygningsmassen var ubeskrivelig sotete og stygg.

– Herregud, sa jeg, det er som å kjøre inn i en spøkelsesby!

Ulla smilte svakt. – Eller som en polsk getto. Da jeg var liten turde jeg ikke nærme meg østkanten for mitt bare liv. Jeg var overbevist om at det bare bodde fylliker og forbrytere her.

70 år senere bor det fremdeles bare fylliker og forbrytere her i Schweigaards gate. Heldigvis er alle bygårdene nymalte og lekre, og det ser ikke lenger ut som en polsk getto her. All elendigheten er skjult bak en plettfri og smekker fasade, akkurat som på vestkanten.

På det nachspielet under Krimfestivalen da jeg fikk (?) Tårn, diskuterte jeg den med en mannlig leser som mente at den er en guttebok. Jeg husker ikke lenger begrunnelsen hans (det var som sagt et bra nachspiel), men jeg funderte mye på det mens jeg leste boken. Kanskje det skyldes at det er masse action på våpenfronten og lite action på klinefronten? Men jeg er uansett ikke enig. I tilfelle du som leser dette er kvinne og tilfeldigvis har snakket med samme mann: Tårn er en unisex-bok. Du kan trygt lese den hvis du har lyst. Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.

Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker? Og tenker de sånn fordi det er sant? Hva mener dere? Det er et interessant tema, uten tvil. Men jeg synes at risikoen ved å tørre å ta debatten akkurat her, på min blogg, er ganske høy. Hvis jeg ikke argumenterer godt nok for jenteleserne, mister jeg kanskje retten til å være kvinne. Med Inga Marte Thorkildsen i regjering kan alt skje. Så jeg feiger ut og konkluderer med at jenter også kan elske krimbøker fra krigen, forutsatt at bøkene har de samme egenskapene som vi elsker hos menn. Og Tårn er både spennende, smart og kjapp i replikken, med et maskulint og lekkert ytre. Jeg skal ikke engang nevne alle uniformene. Take me upstairs, darling.

lang-maria-en-morder-lyver-ikke-alenePåskens største høydepunkt ble likevel En morder lyver ikke alene av Maria Lang. Hun sammenliknes ofte med Agatha Christie, og er det én ting jeg liker i krimbransjen, så er det Agatha Christie. Jeg følte meg litt sprelsk og vågal sånn rett før påske og bestemte meg for bare å kaste meg ut i en helt alternativ påskefeiring der jeg byttet ut den obligatoriske Poirot-krimmen med Maria Lang. Hvorfor ikke? Man lever bare en gang.

Jeg hørte rykter om at det kunne være lurt (men ikke tvingende nødvendig) å begynne med førsteboka, En morder lyver ikke alene, siden det er her detektivtrekanten Puck, Christer Wijk og Einar Bure introduseres for første gang, og Puck og Einar forlover seg. Puck er en kvinne, forresten, så dette er ikke noe homoerotisk kammerspill.

Jeg er uansett en tvangskronologisk leser og kontaktet derfor Silke forlag lenge før påske for å få tilsendt førsteboka tidsnok til ferien. Da den ikke kom, ble jeg nervøs. Så nervøs, faktisk, at jeg purret på forlaget, noe jeg ellers holder meg for god til. Da postmannen endelig dukket opp med boken, stod jeg og trippet som en høne ved postkassen.

Til tross for så utrolig store forventninger på forhånd, ble jeg likevel positivt overrasket. Maria Lang er en svensk Agatha Christie med litterære kvaliteter. Hun har alt jeg liker med Agatha Christie og enda mer. Mordgåten var riktignok ikke like absurd innviklet og totalt usannsynlig som hos Christie, men Lang tar det igjen ved å skrive bedre. Det er mer stemningsfylt og løssluppent, og miljøet kommer tydeligere fram. Det er sommerlig og sanselig og svensk. Og jeg får virkelig ikke sagt hvor herlig vittig det er.

Solen skinner over Sverige anno 1950, og Puck skal på ferie til en øde øy sammen med sine akademisk-litterære, smårike og tiltrekkende borgerlige venner. Det er førti grader i luften, blodet bruser enda hetere under ungdommelig glatt hud, og det brygger opp til tordenvær – både bokstavelig og metaforisk. Snuskete hemmeligheter har vært feid under teppet til gjæring over lang nok tid, og det lukkede rom er forskriftsmessig lukket. En håndfull mistenkte er oppstilt og klare til inspeksjon under påskudd av å være fredelige feriegjester. Leseren gnir seg i hendene og kjenner påskefreden senke seg. Her skal det myrdes!

«Det var allerede altfor mange vakre og erotisk tiltrekkende personer på den lille øya vår til at det kunne bli ordentlig hyggelig.»

Mindre hyggelig skal det bli når disse vakre og erotisk tiltrekkende menneskene begynner å ta hverandre av dage. Hvis Tårn hadde for lite klining til at en jenteleser som meg kunne like boken, er det så mange erotiske eventyr i En morder lyver ikke alene at jeg på vegne av mitt kjønn må si meg fornøyd og vel så det. Kärleken er både plott, drapsårsak og generell underholdning her.

Neida, det er ingen spoiler. Tro meg, det er så mange kjærleiksforviklingar på gang at min monogame hjerne ikke klarer å holde tritt med disse vellystige femtitallssvenskene der de elsker hverandre, dreper hverandre og gir hverandre falske alibier når de egentlig skulle ha ligget alene i enkeltsengene sine om natten som vanlige folk. Hvem elsker egentlig hvem? Er spørsmålet. Et spørsmål det er vanskelig å få et tydelig svar på så lenge alle kliner med alle.

Sjefsklineren er George Malm, den perfekte mann. En nordisk Adonis; blond, blåøyd, velskapt og med en meget liten hjerne. Det spiller ingen rolle hvem han kliner med, så lenge han får kline. Første kveld på øya, første gang han møter Puck, går de en liten kveldstur. Han kaster seg over henne. Det er på side 35. Allerede på side 37 har Puck stått opp om natten og tatt George på fersken mens han kliner med vertinnen Ann-Sofi, gift med Rutger. Mannen er en kosemaskin.

«Tankene tumlet rundt i det stakkars hodet mitt da jeg endelig kom meg usett inn i rommet. Hadde jeg tatt så grundig feil av den kjølige Ann-Sofi? Eller var hun blitt desperat av sjalusi? Og Rutger – lå han inne og sov mens hans kone hadde en hyrdestund med en annen, eller var han også ute på eventyr i sommernatten?»

Og det var da jeg skjønte det, nederst på side 37. Herregud, det er jo meg! Hyrdestunder og eventyr i sommernatten, det er jo akkurat sånn jeg skriver! Maria Lang skriver nøyaktig sånne krimromaner som jeg ville ha skrevet hvis jeg hadde sluttet å fjase på blogg og begynt å skrive krim! Rettere sagt: Maria Lang skriver sånn som jeg ville ha prøvd å skrive, jeg sier ikke at jeg hadde fått det til. Ikke ser jeg noen vits i å prøve heller, når Maria har gjort det for meg.

Men … Det er til og med litteraturvitere der! Folk som har tatt doktorgrader i litteraturhistorie, og/eller skrevet diktsamlinger og makabre krimromaner med mange lik! Jøye meg. Det er som hentet rett ut av min indre verden. Og ytre verden, for så vidt, for det beskriver jo minst halvparten av min omgangskrets. Karakterene diskuterer til og med hvem som får flest damer; vulgære grøssermordere med «en svak pasjon for krim» eller diktere av «sublim poesi om kjærlighet og åkerrikser»? Dette må jeg komme til bunns i før liv går tapt. Ellers blir jeg kanskje nødt til å skrive en kjedelig krimroman for å forklare hva som egentlig skjedde da min venn X bestemte seg for å myrde min venn Y. Det høres litt for lite ut som Maria Lang, og litt for mye ut som Donna Tartts makkverk Den hemmelige historien.

The adventures of Sherlock HolmesOg plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Kindle. Det skjedde akkurat så brått, fra det ene avsnittet til det andre. En veldig gavmild og omtenksom venninne fant ut at jeg trengte å forflyttes fra 1800-tallet til moderne tid, og ga meg en Kindle. Det første jeg gjorde var selvsagt å bruke Kindle til å løpe strake veien tilbake til 1800-tallet.

For fire dollar lastet jeg ned rubbel og bit av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, og førti andre britiske klassikere på under ti minutter. Førti klassikere! Til fire dollar! Jeg maler som en katt. Sherlock Holmes snur seg derimot i graven og deduserer seg  fram til at verden har gått av hengslene når en utepils koster dobbelt så mye som å anskaffe seg alle perlene i britisk litteratur utgitt før 1900. Det ser ut til at solen har gått ned for godt over dronning Victorias store imperium.

Til gjengjeld har solen stått opp og skinner smilende over våre smellfeite Kindle-oppfinnende naboer i vest. Jeg kan dessverre ikke identifisere min Kindle mer spesifikt enn at den lyder navnet Kindle og er «assembled in China». Dere elektronifiserte mennesker der ute gjenkjenner den kanskje hvis jeg sier at den veier ingenting, er liten og veldig nusselig, har knapper på begge sidene, og mangler touch-skjerm og tastatur. Den er idiot proof, selv for meg som bare så vidt aner konturene av hva instagram, blu-ray, lcd og twitter er for noe, og derfor velger å tro at det er omtrent det samme som Kindle.

Siden The Adventures of Sherlock Holmes var den første boken jeg leste på Kindle, tviler jeg på at jeg klarer å skille dem fra hverandre. Derfor skriver jeg like godt verdens aller første kombinerte anmeldelse av The Adventures of Sherlock Holmes og Kindle.

My name is Sherlock Holmes. It is my business to know what other people don’t know.

Jeg har aldri lest om Sherlock Holmes før, og jeg trodde ikke at jeg ville like ham. Jeg trodde at Arthur Conan Doyle skrev sånn gammelmodig og tørrpinnaktig liksomkrim som var altfor opptatt av å gjøre inntrykk litterært til å unne leseren å ha det skikkelig moro. Sånne inntrykk oppstår gjerne når man får krim anbefalt av en lyriker, som anbefaler Sherlock Holmes ved å si at han er en interessant karakter fordi han mest sannsynlig er bipolar og en veldig ensom og barnslig sjel, som fniser mye og pøser sin uforløste kreativitet over i vitenskapen, når han ikke spiller fele, kler seg ut eller ruser seg fra sans og samling på kokain. Eller forresten, det høres jo faktisk skikkelig moro ut.

The Adventures of Sherlock Holmes er en samling med tolv noveller skodd over samme lest. Sherlock mottar et brev eller et besøk fra noen som trenger hjelp med enten et merksnodig problem med overnaturlige undertoner, men som viser seg å ha en svært naturlig forklaring. Eller det er en sak som ser ut til å være tilforlatelig og ordinær, men viser seg å være fantastisk komplisert. Det viktigste Sherlock kan bidra med, er sin evne til å observere, samle inn data og dedusere seg fram til svaret, bruke forstørrelsesglasset sitt og drive vitenskapelige eksperimenter i pausene.

Å lese om Sherlock Holmes for første gang føltes i grunnen litt som å komme hjem. Følelsen bunner nok i at han så åpenbart har inspirert noen av krimforfatterne jeg liker aller best, spesielt Agatha Christie. Hennes Hercule Poirot og kaptein Hastings hadde selvfølgelig aldri blitt født hvis det ikke var for Sherlock Holmes og Dr. Watson. Christie har bare gjort sin egen vri ved å gjøre Poirot mye mer uptight enn Sherlock, og Hastings mye dummere enn Watson. Man samspillet er det samme. Mesterdetektiven deduserer og bruker sine små grå. Assistenten er der for å beundre hemningsløst og dokumentere de store bedrifter for leseren.

Det artigste med novellene er å høre de besøkende fortelle sine historier. Noen er troverdige fortellere, andre … not so much. Hvis man gjør som Sherlock – observerer og deduserer – er sjansene gode for at man skjønner hvordan dette henger sammen svært lenge før Dr. Watson. Det er et pluss for selvtilliten, for det føles inn til margen godt å vite at hjernen min er omtrent på høyde med Sherlock Holmes’. Men det er et minus for min Sherlock-smarte hjerne, som misliker krimgåter du må være ganske tett for ikke å løse selv.

Digresjon: Karakterene Poirot-Sherlock fikk meg til å tenke på noe med moderne krim, særlig den norske. Du vet hvordan alle krimforfattere prøver å gi hovedpersonene sine særtrekk sånn at de kan skille seg ut? De burde heller gjøre som Doyle og Christie, og gi hovedpersonene sine virkelig sære personligheter. Eksentriske karaktertrekk er så mye artigere å lese om og kan brukes til så mye mer enn ulike stadier av alkoholisme og en kronisk misfornøyd og gneldrete kjæreste/samboer/kone/ekskone. Bare et tips fra tante, altså, hvis du går med en krimroman i magen. Som det er fifty-fifty sjanse for at du gjør. I så fall, her har du også et stalltips fra Sherlock Holmes:

Crime is common. Logic is rare. Therefore it is upon the logic rather than upon the crime that you should dwell.

Nemlig. Jeg satte i gang med The Adventures of Sherlock Holmes for å teste ut om bøker faktisk virker når man leser dem på skjerm, eller om all den vidunderlige bokmagien er støpt inn i cellulosen. Men det virket! Til en viss grad, i hvert fall. Magien var ikke til å ta feil av mens jeg leste, og det var nesten akkurat som å lese en papirbok.

Bortsett fra at en av mine store styrker som papirbokleser viste seg å være et gedigent handicap med Kindle. For jeg er en sånn leser (viser det seg) som husker og vurderer tekst ut fra hvor ting lar seg plassere på en fysisk side på konkrete steder i boken. Jeg husker om ting står på høyre eller venstre side, øverst, midt på eller nederst på siden, tidlig eller sent eller midt i boken. Og hvis eselørene står tett i tett når jeg lukker boken for siste gang, vet jeg at jeg nettopp har lest glitrende litteratur.

Jeg koste meg fælt med Sherlock, det gjorde jeg. Men da jeg skulle sjekke sitatene jeg hadde lagret etterpå, var det kun elleve av dem. På tolv noveller. Det er ikke bra. Det er knapt gjennomsnittlig. Når eseløretesten ikke lar seg utføre, må jeg vurdere boken manuelt. Men det lot seg ikke gjøre, fordi Kindle er helt flat og mangler papirsider som – når jeg leser – etterlater seg millioner av spor i hjernen min. Med andre ord: Jeg husker ingenting.

Derfor måtte jeg skrive om boken i helt generelle vendinger, og slenge inn en fin og oppbyggelig digresjon til krimforfatteraspiranter. Det jeg lurer på nå, er hvor det egentlig gikk galt. Enhver anmeldelse bør inneholde en konklusjon og en presisering av hvor feilen ligger. Men det eneste jeg har klart å dedusere meg fram til, er at feilen ligger hos én av tre:

  1. The Adventures of Sherlock Holmes
  2. Kindle
  3. Meg

Det synes jeg i grunnen var en passende krimgåte å avslutte med. Jeg kan gi deg noen spor du kan jobbe videre ut fra. Jeg har aldri blitt diagnostisert med autisme. Jeg leste mesteparten av boken på dagtid. Og Kindle var fulladet. Lykke til!

Mens du forsøker å løse mysteriet for meg og avgjør om jeg trenger å anmelde Kindle for forbrytelser mot lesehesten (punchline courtesy lyrikeren), sier jeg som Sherlock Holmes:

I have a caseful of cigarettes here which need smoking.

23 thoughts on “Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker”

  1. Ska sei, Line, Kindle og greier! :-O Eg er sjokkert! Samtidig veldig glad, men du forstår at sjølv med Kindle blir det ikkje meir lesetid, det blir bare fleire bøker ein har lyst å lese, og dei er bare eit klikk unna! Min Kindle blir to år til sommaren, men eg merker at etter eg kjøpte den les eg meir papirbøker (forstå det den som kan!), samtidig er det lettare å få tak i 1001 bøker som ein ikkje nødvendigvis vil ha i bokhylla (eg er til tider veldig selektiv på det punktet). Gratulera med dingsen, og det høyres ut som om du har ein nyare modell enn eg har for min har tastatur og ingen touchskjerm. Eg tar meg ofte i å ta på skjermen på Kindle’n, sidan eg bruker både iPhone og iPad i kvardagen:-)

    Påskekrimmen din høyres bra ut. Me har jo debattert Dürrenmatt nord og ned (enkelte av oss hvertfall); eg har ikkje vore borti Maria Lang, men har god lyst til å lese Arthur Conan Doyle. Enn så lenge tar Catherine Morland all min tid;-)

    Forferdelig mykje eg hadde på hjartet i dag då! Til slutt er eg hoppande glad for at Buddenbrooks har fått bilete på bloggen din. Måtte faktisk sjekke om du har skrevet noko om denne før, men eg fant ingenting (?). Gler meg til omtale (om den kjem!). Som du kanskje har fått med deg prøver eg å pushe den på dei fleste. Eg falt veldig for den romanen då eg las den første gong for to år sidan. Det er ei bok eg godt kan lese om igjen!

    1. Det må jeg si, Elida, dette må være din lengste kommentar noensinne! Jeg føler meg beæret:-) Det stemmer at jeg aldri har skrevet noe om Buddenbrooks før. Jeg begynte på den samtidig som dere andre, men rakk bare å lese hundre sider eller noe før bloggdato og utsatte hele prosjektet. Nå er jeg kommet over halvveis, og har funnet ut at jeg liker best å lese den stykkevis og delt. Boken tåler det. Mann skriver så fantastisk at jeg nyter hver eneste setning, og bruker tid på å se hvordan han gjør ting. En nerdete litteraturvitergreie. Veldig artig at vi liker den så godt begge to!

      Maria Lang synes jeg du bør prøve, du som er fan av Agatha Christie. Jeg tror du kan like henne! Arthur Conan Doyle har også mye til felles med Christie, bortsett fra at gåtene hans er relativt lette å gjennomskue. Men han skriver godt, og det er fornøyelig. Frøken Morland, ja… Jeg rekker neppe Austen i denne omgang, men håper å ta det igjen til sommeren! Når alt skal leses som jeg ikke rekker nå.

      Så langt har jeg sansen for Kindle. Det beste er at jeg kan laste ned bøker gratis som jeg ikke bryr meg om å eie, som f.eks. Thomas Hardys romaner. Som du sier, det er ikke alle 1001-bøkene man vil ha i hylla. Det får være ille nok at man leser dem:-) Det eneste jeg savner er sidetall. Jeg liker å vite hvor mye jeg leser fra dag til dag, og med Kindle er det ikke godt å si. Og så regner jeg med at det blir helt supert å reise på ferie med den!

      1. Eg hadde aldri lest noko av Thomas Mann før Buddenbrooks, og er nesten redd for å lese noko anna enn Buddenbrooks for tenk om magien ikkje er der i dei andre bøkene. Silly I know! Eg liker forfattere som har ting til felles med Christie, og må nok prøve begge om tida strekk til;-)

        Eg har fullt av uleste bøker på min Kindle, og vil heller ha enkelte bøker der enn i mi bokhylle. Så lenge dei er gratis i tillegg er det jo ett enkelt tastetrykk å slette dei igjen for å få plass til nye bøker:-) Det er noko eget med å reise på ferie med kofferten full av bøker, men dei tjukkaste går det hvertfall an å laste ned til den. Eg leste Ken Folletts «The Pillars of the Earth» på Kindle’n, og det er sikkert det luraste eg har gjort på den.

        Eg sliter med «Northanger Abbey» må eg innrømme. Får ikkje heilt feelingen for den, og då er det like greit at eg har tjuvlånt boka av mi søster. Det er eit eller anna som ikkje stemmer med den, men kanskje det blir betre i del 2 som eg nå har komt til. Sjølv om boka er kort går det fryktelig tregt!

      2. Jeg hadde lest et par noveller av Thomas Mann før Buddenbrooks, og kan forstå hvorfor du er redd magien ikke skal være der. Novellen Tristan elsket jeg, og den var en av grunnene til at jeg ville lese mer av Mann. Døden i Venedig syntes jeg derimot bare var kjedelig og langtekkelig, og jeg fikk ingenting ut av den. Men jeg kommer nok til å lese Trolldomsfjellet og Doktor Faustus en dag, magi eller ikke. Så god er han.

        Jeg har nettopp forsøkt å stappe inn de siste nyanskaffelsene i bokhyller som ber om nåde, og ser absolutt poenget med å lese enkelte bøker på Kindle istedet. 1001-bøker, pluss en del romaner jeg ikke ser for meg at jeg kommer til å ville innlemme i min permanente samling. Når det blir trangt om plassen, må man velge med omhu. Jeg har faktisk lastet ned både «The Monk» og «The Mysteries of Udolpho» (gratis) til Kindle, fordi jeg tror det går kjappere å lese dem når man kan regulere skriftstørrelsen. Det er en stor fordel med Kindle jeg kan benytte meg ubegrenset av så lenge bøkene er gratis.

        Du får trøste deg med at selv om Northanger Abbey går tregt, er den garantert bedre enn Fanny Hill. Den går også tregt, men har så godt som ingen litterære kvaliteter. Jeg har lest ca en fjerdedel, og synes det er direkte pinlig at den regnes som en klassiker – om enn en pornografisk klassiker. Dørgende kjedelig og intetsigende lesning!

  2. «Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker?» Line: Svaret er JA!!! – og det irriterer meg så inn i #¤&%#!!! Følgende ble skrevet i Dagbladet 24.10.2011 om action/thriller boka Allah’s Tårer av Rikard Spets – ei fantastisk kul bok som jeg pløyet i to jafs (601 sider) og som jeg slukte fra første til siste side: «Denne typen bøker skrives av menn, for menn. Fellesnevneren er høyt kunnskapsnivå når det gjelder militære operasjoner, utstrakt bruk av fagterminologi og en forkjærlighet for teknologiske detaljer.» Jeg freste som en eksplosjonsklar ilder da jeg leste omtalen fra Torbjørn Ekelund. Hvorfor i svarteste skauen skal ikke jenter like bøker som gjelder militære operasjoner, har utstrakt bruk av fagterminologi og med forkjærlighet for teknologiske detaljer??? HÆH??? Kommentaren fra Spets på bloggen min var (litt forsiktig) følgende: «Men dette med kvinner og spenning var en skivebom – det kan jeg skrive under på! Tror egentlig at de fleste kvinner setter pris på testosteron – men slik skal man vel ikke si i 2013? Vel, jeg skriver det uansett, og det vil jeg fortsette med – Haha!» Spets er kul, og øyestraks kommer andreboka i serien om action helten Angus Storm (så fikk jeg sagt det også🙂
    Og når det gjelder Kindle, Line… Det kommer det kommer. Feilen ligger nok (ikke?) hos deg! hehe… Jeg slet med den samme utfordringen helt til jeg fikk Kindle Touch. For deg, uten tastatur og uten touch-skjerm (jeg vet nemlig hvilken modell du har, mohahaha) så er det nokså klønete å notere «i boka». Med touch-skjerm så kan du mye enklere både notere, lage «eselører» og finne disse fram i ettertid. Fordelen med den lille Kindle som du har er bla fram/tilbake knappene i høyre/venstre kantene og at den er liten, nett og grei. Ulempen er notatfunksjonen som blir noe vanskelig å håndtere. Konklusjon: det er IKKE hos deg feilen ligger. Ei heller hos Kindle! Her er nemlig løsningen på gåten: For dem som knotter mer enn et par ord i margen i bøkene sine (jeg antar at så er tilfelle med frøken fryd) så bør man kanskje ha en Kindle med touch-tastatur (Kindle Touch) eller fysisk tastatur (Kindle Keyboard) for hånden. Noen mennesker bare leser…. ser du…😉

    1. Hahaha! Jeg tenkte på deg da jeg skrev det, Marianne, for jeg regnet med at du ville ha gitt mannen en skikkelig omgang kjeft hvis han hadde sagt det i ditt nærvær:-) Men jeg er helt med deg der, hvorfor skal ikke jenter kunne like sånt? Jeg har ikke lest Allahs tårer, men er ustyrtelig begeistret for bøker om andre verdenskrig. Jeg foretrekker helt klart de bøkene fra krigen som ikke likner dameromaner, hvis vi kan si det sånn. Den største favoritten er Väinö Linnas Ukjent soldat, og den er en eneste lang beskrivelse av militære operasjoner. Hvis forfatteren kan skrive, blir det så bra at. Det verste er at Tårn ikke er i nærheten av å være en sånn bok – det er snerten krim og god underholdning.

      «Tror egentlig at de fleste kvinner setter pris på testosteron – men slik skal man vel ikke si i 2013? Vel, jeg skriver det uansett, og det vil jeg fortsette med». High five til Spets. SELVFØLGELIG liker kvinner testosteron. Det er jo det beste som finnes! Selv i 2013.

      Vel, altså. Jeg klarte jo å markere sitater i boka og finne fram til det etterpå. Jeg klarer bare ikke å huske konteksten det ble sagt i, eller alt det jeg valgte å IKKE highlighte. Alt er bare en grøt i hukommelsen! Og Frøken Fryd noterer faktisk ingenting i margen (!), så lenge jeg kan markere (mange) sitater, for notatene mine ligger lagret bak pannebrasken og kan hentes fram igjen på et blunk så fort jeg leser sitatet. Hehe, jeg skjønner meg bare ikke på dere mennesker som bare leser:-) Hvordan er det mulig??

      Og takk for Frøken Fryd, forresten! Jeg føler at det kler meg litt bedre enn Porno-Line, nå som jeg har oppdaget Fanny Hill er kjedelige greier. Jeg vurderer nå å starte en ny bokblogg som heter Frøken Fryds Favoritter.

      1. Nei nei – leser ikke kun! Meningen var å få fram at den enkle Kindle – uten touch og tastatur – er nok mer beregnet for dem som bare leser og ikke noterer særlig i margen. Jeg for min del noterer side opp og side ned på Kindle’n min, nemlig for å huske hvorfor jeg hightlighter deler i boka. Jeg er nemlig IKKE flink til å lagre alt i knotten. Der er det så utrolig mye annet og unødvendig som krangler om viktig lagringsplass… Man kan enkelt notere i Kindle Touch/Keyboard, nemlig..
        Og kjeft – ja det ville mannen virkelig ha fått. Du kjenner meg der, hehe… Spesielt på nachspiel! Ingenting er som en heftig diskusjon langt på natt og dypt i rødvinen:-) Jeg har imidlertid ikke lest Ukjent Soldat. Er noe mettet på 2.verdenskrig, men kanskje engang..?
        Spets bør du lese om du liker action/thrillere. Dårlig med 2.verdenskrig sålangt, heller heftig omgang med våpen i Afghanistan, men duverden som den mannen kan skrive! Enig – hvis forfatteren kan skrive, blir det BRA! Og testosteron får man da virkelig aldri nok av!
        Frøken Fryd er definitivt bedre enn Porno-Line, selv om det unektelig er en viss schwung over porno-varianten. Frøken Fryds Favoritter / Lines Bibliotek / Porno-Lines Bok-erobringer? Her er det bare å velge fra øverste hylle:D

      2. Du er ikke den eneste som har lagringsproblemer i knotten. Jeg husker så mye rart at det er en plage å få samordnet hukommelsen sånn at hodet blir noenlunde brukbart. Men gode sitater husker jeg likevel alltid hvorfor jeg lagret, og hva jeg tenkte om dem. Mistenker at det er det viktigste kriteriet mitt for at jeg regner dem som gode sitater.

        Jeg er litt motsatt på nachspiel, når hjernen er behagelig druknet i alkohol. Da er alt bare fint og hyggelig, og jeg blir ikke provosert eller hissig over lumske utsagn før jeg våkner midt på natten og tenker WTF?! Vi får se om vi ikke klarer å rote oss opp i noen heftige diskusjoner i september. Da skal vi i alle fall ikke gi oss for kvelden før du har sett bunnen av et par rødvinsflasker!

        Jeg noterer meg Spets bak øret til jeg har fått overdose av mer følsom litteratur. Jeg oppdaget etter å ha sett Victoria på kino, at jeg trengte tre skikkelige actionfilmer på rad for å komme i balanse igjen. Testosteron er sørgelig undervurdert i disse statsfeministiske dager. Hehe, jeg skal vurdere å signere med Porno-Line når jeg skriver om Fanny Hill. Men den passer neppe like godt til Northanger Abbey:-)

  3. Jeg blir så glad når jeg ser ordet tvangskronologisme i andre innlegg enn mine egne – og denne gangen, veldig, veldig stresset, en like alvorlig følelse som gullfisk daue gullfiske Doffen og den veldige skuffelsen, er det forresten samme reklame? Helt siden jeg leste Lang 3 og 4 har jeg prøvd å innbille meg selv at 1 og 2 var fullstendig irrelevant, og årets første brudd på kronologikravet en tidsbesparende nødvendighet for å nå årets harde lesekrav. Jeg visste jo hele tiden at det var selvbedrag. Jeg visste det da jeg plukket opp nr.3, da du snakket varmt om den på kafe, og nå når jeg ser det svart på hvitt på forstørret skjerm kan jeg ikke vri meg unna lenger. Jeg får ikke fred i sjela før jeg har anskaffet meg Dagmar 1 og 2.

    Den Tårnboka fra ww2 er garantert ei guttebok.
    Innlysende da at jeg som jente slipper å lese (puh)
    Sherlock derimot frister, 2 omtaler på kort tid, din og heddas, er nok til å starte en skurrende hjernevaskprosess, finner jeg en tredje er det skjebnen.

    Jeg så forresten i en annen kommentar at du ikke skal lese Northanger Abby.
    JEG NEKTER. Manuser får vente! Ta med det det nye kindlevindunderet til næremste ølbula og ikke gå hjem før den er utlest. Jeg leste tross alt Durrenmatt for din skyld, og kommer (kanskje) til å lese Northanger på nytt, selv om jeg har lest den før. Når det er sagt var dette en perfekt lesestart på tirsdagen.
    Like inspirerende som Hornby!

    1. Det må være største kompliment EVER! Jeg kommer til å gråte meg i søvn i kveld av pur lykke:-) Innlegg om Hornby kommer, det også. Men jeg ga opp å kombinere ham med Niemi. Det er bare ikke mulig å skrive to så heftige anbefalinger i ett og samme innlegg. Moralen min er litt for høy, og jeg har behov for å resirkulere adjektivene mine.

      Jeg blir til gjengjeld like glad når jeg ser andre innrømme tvangskronologi i mitt kommentarfelt. Så kan det ikke være noen tvil om at jeg ikke er verdens eneste tvangskronologiker. Men hvorfor fyller ikke Lang 1 og 2 årets lesekrav? Da har du feil krav, det vil jeg bare ha sagt. Enhver liste som ikke oppfordrer til å lese alt av Dagmar, er en dårlig liste. Jeg skal lese alle i år. Jeg sparer allerede gnient på Faldbakken jr, og gidder ikke å spare på mer enn en forfatter om gangen.

      Tårn er ingen guttebok, nå må du slutte å tulle. Du slipper å lese fordi du ikke har lyst, og det er noe annet. Det gjør gutter også, ser du. Les Sherlock istedet, men ikke stress! Har han ikke blitt umoderne til i år, kan du godt vente ti år til. Men et lettvint kryss på listen var det for så vidt. Han er ingen tungvekter. Du bør forresten stole mer på Hedda enn meg. Hun har lest noen få Christie-romaner og har gjennomskuet dem. Jeg har lest over 30 Christie-romaner, og blir lurt hver gang. Årets IQ-test.

      Jeg har ikke sagt at jeg ikke skal lese Northanger Abbey. Jeg har sagt at jeg tviler på at jeg rekker det til neste helg. Det er noe annet. Det er sånt som skjer i embets medfør. Jeg har nettopp bestilt en svindyr kjole i anledning sommeren, og tviler på at den lar seg betale i naturalia. Jeg kan godt velge Austen over manus, men man må alltid velge kjole over Austen. Ellers blir man aldri godt gift, og det er på en måte det Austen unner leseren sin så inderlig.

  4. «Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.»
    Jeg koste meg veldig med dette sitatet jeg. Og kan vel oppheve monopolet i et svakt øyeblikk hvor jeg tenderer til å sette pris på bøker som går i slow motion.
    Gode anmeldelser forøvrig. Har Tårn på vent i bokhylla.

    1. Takk for det! Jeg kan godt like bøker som går i slow motion, bare det ikke er på kunstnermåten – dvs stilen til enkelte forfattere som har forelsket seg i sin egen stemme så til de grader at de glemmer at de også burde tenke på innhold og ha noe på hjertet. Ellers innser jeg at det er mye mer sannsynlig at jeg vil like en «guttebok» enn en «dameroman». Guttebøker er som regel morsomme og entusiastiske, mens dameromaner er så klisjéfylte og banale at det er en lidelse å lese. God fornøyelse med Tårn!

      1. Ho-Ho. Registrerer at du bruker begrepene «guttebok» og «dameroman». Hva har skjedde med «manneromanen» eller «gubbeboken»?

      2. Aha! Godt sett. Jeg liker egentlig ikke å knytte kjønn til litteratur hvis jeg kan unngå det, men ok. Jeg tror at en roman må være en manneroman for å kunne regnes som kvalitativt god og allment relevant, selv i dag. Jeg tror at de fleste romanklassikerne egentlig er manneromaner, og at det er de som utgjør standarden for hvordan menn og kvinner må skrive for å regnes som gode romanforfattere. Fordi man fremdeles anerkjenner mannlige perspektiver som allmenne, mens kvinnelige perspektiver bare er relevante for kvinner. Det er en vrangforestilling, men jeg tror den fortsatt oppleves som sann. Dessverre.

        Jeg har ikke lest så mange gubbebøker ennå, men tror jeg kan få god bruk for begrepet når jeg leser min første Dag Solstad-roman. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg synes han virker som ei kjerring og tror han skriver som en gubbe.

  5. Jeg har to minutter til pcen min har bestemt seg for restarte seg selv så vil jeg bare si – jeg er såååå GLAD at du likte Lang og at du startet på begynnelsen! Yeah!

    1. Og tusen takk til deg for et helt strålende tips! Jeg hadde neppe lagt merke til Lang hvis det ikke var for dine overbevisende innlegg om bøkene. Men det var virkelig noe for meg, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

  6. Herlig med slike lange og gode innlegg! Du må ikke bekymre deg for at Kindlen din vil påføre deg varig teflonhjerne. Øvelse gjør mester. Samtidig ser jeg veldig godt utfordringen Kindle vs (skal vi kalle det) fotografisk hukommelse. Men Marianne har et godt poeng: Skaff deg Kindle Touch i stedet. Her kan du understreke og notere samtidig(!) og ikke en handlingstråd vil bli glemt. På Touchen kan man også se sidetall (de %-ene gjør en jo gal), selv om det tok meg et halvt år å finne funksjonen. Så fasit på gåten er: Du trenger ikke en oppgradering, men Kindelen din gjør nok det:)

    Jeg er helt enig i det mange sier her, Kindle er flott til sitt bruk (tykke bøker, på reise, bøker som må leses nuhhhh etc). Det høres ut som om du har hatt en veldig god bok-Påske!

    1. Sukk! Var det ikke det jeg visste. Kindle’n min har ikke rukket å bli en måned gammel før den trenger å skiftes ut med dyrere og mer moderne saker. Det er akkurat sånn folk blir rike i Amerika: De lager noe ufullkomment som overbeviser deg om at du trenger en mye bedre og avansert versjon av det billige produktet du nettopp har kjøpt. Men jeg lar meg ikke lure!! Aldri i verden. Jeg kommer til å bruke min Kindle til den dør av alderdom, mett av dage, uansett hvor upraktisk og vrien den er. Jeg er en trofast sjel, og det tror jeg min lille Kindle også er.

      Og tusen takk! Godt å vite at det er noen der ute som liker lange innlegg også:-)

  7. Jeg leser også Lang, men jeg har ikke bok en og jeg tror jeg leser de litt hulter til bulter…, altså at jeg startet med bok to og fortsatte med bok nummer 4…:) Allikevel så har ikke det ødelagt lesegleden over disse bøkene, men kanskje jeg har likt de enda bedre om jeg hadde lest de i kronologisk rekkefølge?

    1. Sikkert ikke, det er bare enkelte av oss som ikke tåler å lese vilkårlig:-) Artig å høre at du også liker bøkene, Gro! Jeg vet faktisk ikke om noen som ikke liker dem. Det er sjeldent.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s