Porno i bokhandelen

Klær skaper folk. Du er hva du spiser. Si meg hvilke bøker du leser, og jeg skal si deg hvem du er. Det har nettopp vært Mammutsalg igjen, og jeg klarte såvidt å berge meg gjennom det hele uten å pådra meg litteraturvitenskapelig posttraumatisk stressyndrom.

Mammutsalget burde egentlig ha vært grei skuring, for jeg syntes ikke utvalget i år var særlig spennende. Dessuten var bøkene altfor dyre. Når man har bokblogget en stund og vennet seg til å få årets bøker gratis tilsendt fra forlagene, virker ikke fjorårets bøker til halv pris særlig forlokkende lenger. Men så hadde jeg da også de aller fleste bokutgivelsene i verdenshistorien hjemme i stua allerede, minus to Mammut-titler fra 1001-listen over bøker man må lese før man dør: Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864) og John Clelands Fanny Hill (1748).

I retrospekt innser jeg at jeg burde ha gjort en større innsats for å kjøpe bøkene samme dag, i samme bokhandel, samlet. Dostojevskij og Cleland, to klassiske herrer. For den raffinerte litterære smak. For connaisseuren. Med Dostojevskij & Cleland under armen kunne jeg ha spasert passe distré bort til kassen med et fordypet og umiskjennelig intellektuelt uttrykk i ansiktet og gjort det klinkende klart for all verden at jeg er en kresen og uhyre velskolert leser som helst bare leser litteratur utgitt før 1800, men selvfølgelig er villig til å gjøre et unntak for Dostojevskij, den berømte russeren.

Eventuelt at jeg – tross min relativt unge alder – har pløyd meg gjennom alt av Dostojevskijs skrifter bortsett fra hans mer obskure ungdomsverker, og på fritiden også er klar til å foreta en lingvistisk analyse av den eldre erotiske litteraturens bruk av eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse. Jeg kunne ha antydet at jeg er en leser som – tross min relativt unge alder – tar anstøt av moderne litteratur fordi den er for triviell, og fordi den mangler nødvendig tyngde til – hva skal man si – å ha noen betydning for menneskehetens videre utvikling mot åndelig, språklig og moralsk perfeksjon.

I stedet for å virkeliggjøre denne fantasien om sublim selvfremstilling som universitetets hjernevaskprogram innprenter i enhver litteraturviter, ville skjebnen ha det til at jeg fikk tak i Dostojevskijs bok på salgets første dag, og måtte innom en annen bokhandel senere for å få tak i Cleland. I min indre verden var Cleland fremdeles Cleland; den andre halvdelen av de klassiske herrene Dostojevskij & Cleland; udødelige gentlemen, litteraturhistoriske klenodier og 1001-listekryss.

Inntil jeg så forsiden på Fanny Hill, der det står hvitt på svart at «pornoen ikke bare må nytes i hemmelighet under dyna», og skjønte at jeg var i ferd med å kjøpe porno. Pornografi, altså, ikke erotikk, men in your face porno. Ved personlig frammøte. Over disk. Uten Dostojevskij-alibi. Uten frakk i nøytrale beigetoner og sort hatt jeg kunne trekke ned over skamfulle solbrilledekkede øyne. Uten noe identitetskort på brystet som viste at jeg er en seriøs litteraturviter som har forpliktet meg til den vestlige kanon og 1001-listen, og ingen pervers litteraturmisbruker med dårlig smak. Jeg var i ferd med å gå bort til kassen med bok i hånd og si, indirekte og uten ord: «Jeg er veldig kåt, og ser frem til å bli tilfredsstilt av denne boken. Ja takk, jeg vil gjerne ha pose.»

Jeg har ingen tidligere erfaring med å kjøpe pornografi, og ville ikke ha visst hvordan disse tingene fungerte hvis jeg ikke nylig hadde lest Mikael Niemis helt fantastiske og på alle måter spektakulert morsomme roman Populærmusikk fra Vittula, hvor Niemis hovedperson Matti innvier leseren i pornografikundens comme-il-faut:

«En ettermiddag mot slutten av vårterminen lå jeg på senga og bladde i et nummer av Lektyr. Jeg hadde kjøpt det i smug på en tur til Luleå, hvor ingen kjente meg og ingen kunne lage ubehageligheter. Det fantes ikke noe verre enn megetsigende blikk fra middelaldrende krølltangkjerringer på Konsum, som kjente både mamma og pappa og selv hadde søte døtre i parallellklassene. Å kjøpe Lektyr var det samme som å innrømme at man var kåt. Og dermed blottstilte man seg, kom på defensiven og risikerte å rødme og begynne å hakke og stamme.»

Akkurat dette sitatet slo ned i meg da jeg stod der med boken i hånden og kjente tilløp til panikk. Jeg pleier ellers aldri å rødme, hakke eller stamme, men så kjøper jeg da som sagt heller aldri pornografi. Jeg rødmet skrekkslagent bare ved tanken på å skulle spasere bort til kassen med den enslige Fanny Hill i hånden, som om det eneste som fristet meg i en bokhandel med tusenvis av bøker var en bok med en rompe på forsiden. På grunn av Mikael Niemi visste jeg nøyaktig hva de andre i bokhandelen ville tenke om mitt valg av litteratur. «Hun kom hit ens ærend for å kjøpe en bok om prostitusjonens gleder!»

Er det så farlig da? spør du sikkert. Er ikke jeg en moderne og frigjort kvinne i min beste alder som kan kjøpe så mye porno jeg bare vil? Joda. I prinsippet er jeg det. I prinsippet er jeg i tillegg en liberal feminist som i enhver prinsipiell diskusjon vil forsvare enhver kvinnes prinsipielle rett til å søke seksuell tilfredsstillelse gjennom trykte og solid innbundne medier. Og jeg både kan og vil forsvare denne prinsipielle retten så lenge jeg ikke blir mistenkt for å være en slik vellystig kvinne selv. Så fort det skjer, begår jeg mytteri i egne rekker og overlater frivole kvinner til å tale sin egen sak. Prinsipper har man nemlig bare i fredstid, inntil det blir hett rundt ørene. Politikerens første bud.

Jeg er riktignok en moderne kvinne, men først og fremst er jeg akademiker. Som alle vet er akademikere mennesker med litt skjøre, følsomme sinn som tenker seksualitet som et rent esoterisk og potensielt transcendentalt fenomen. Vi er mennesker som blir lettere forvirret når det er snakk om forplantning og kropp, og tenker «kropp? hvilken kropp? ah, du mener det uinteressante og litt plagsomme vedhenget som hjernen min drasser rundt på?» Vi har ingenting imot kjønnsdrift, for all del. Men for oss handler kjønnsdrift primært om den harmoniske symbiosen som en sjelden gang oppstår mellom alfabetet og vellykket mental stimuli, og er derfor så uunngåelig intimt at det er pinlig å snakke om.

Men bare så det er sagt: Hvis jeg hadde kjøpt Fanny Hill for å lese den under dyna, ville jeg ha gjort det med hevet hode, uten å rødme, hakke eller stamme. Ikke minst ville jeg ha bestilt den i posten under falskt navn fra et asiatisk firma som leverer varene i umerkede brune konvolutter. Det jeg ikke kan takle, er at vilt fremmede mennesker i bokhandelen gjør seg opp skitne tanker om hvorfor, hvor og hvordan jeg vil lese Fanny Hill. Men dessverre er det nettopp det de gjør, ettersom jeg lever i en verden der folk til og med dømmer andres seksualliv ut fra bredden på sengene de kjøper, som Michel Houellebecq avslører i Utvidelse av kampsonen:

«Å kjøpe en enkeltseng er det samme som å innrømme offentlig at man ikke har noe seksualliv, og at man ikke regner med å få det i overskuelig eller endog i uoverskuelig framtid (for en seng holder lenge i våre dager, langt utover garantitiden; det er snakk om fem eller ti år, kanskje til og med tjue år; det er en alvorlig investering, som praktisk talt binder deg for resten av livet; man vet bare så altfor godt at senger i gjennomsnitt varer mye lenger enn ekteskap). Selv det å kjøpe en 1,40-seng virker litt småborgerlig og knuslete; i selgerens øyne er det egentlig kun 1,60-senger som gjelder; kjøper du en 1,60-seng har du vunnet deres respekt, deres aktelse, kanskje får du til og med et lurt lite smil på kjøpet; det får du kun for 1,60-senger.»

Hva er det da jeg innrømmer ved å kjøpe Fanny Hill? Bortsett fra at jeg er kåt, som Mikael Niemi allerede har bevist. Innrømmer jeg at jeg har et seksualliv, eller at jeg ikke har et seksualliv? At jeg skulle ønske at jeg hadde et seksualliv, eller at jeg har et seksualliv som jeg skulle ønske var bedre? Eller er pornografisk litteratur for de som allerede har et perfekt seksualliv? Nei, selvfølgelig er det ikke det, da hadde man valgt praksis over teori hver eneste gang. Jeg kan derfor ikke skjønne annet enn at det å kjøpe pornografiske bøker er å innrømme offentlig at man liker sex, men ikke får det helt til. Det er en slags offentlig tilståelse av ens egen seksuelle utilstrekkelighet. Eventuelt at man er akkurat som karakterene i boken; helt umettelig, får aldri nok. Your choice.

Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg foretrekker at folk skal tenke om meg hvis de først skal spekulere – noe jeg takket være Niemi og Houellebecq vet med sikkerhet at de gjør. Men jeg forsonet meg på et vis med tanken på den ti meter lange Canossagangen til kassen. Da jeg la boken på disken hadde imidlertid en annen gruoppvekkende tanke dukket opp, og den var enda verre: At jeg – seksuelt utilstrekkelig eller ikke – risikerte å bli oppfattet som et menneske med dårlig smak i litteratur.

Jeg kan tåle mye her i livet, så lenge krenkelsene rammer meg som menneske, og ikke som litterat. Men grensen min går ved å bli oppfattet som en tilhenger av disse «bend over, spank me»-bøkene som er så i vinden for tiden. Det er mye bedre at folk tror jeg har et utilstrekkelig seksualliv enn at de tror mitt begrep om litterær kvalitet handler om at the juicy bits i bøker må være så juicy som overhodet mulig, og at jeg skumleser alt annet. Jeg begynte nesten å grine foran kassen fordi noen kunne tro at jeg frivillig har lest Fifty Shades of Grey i tre bind og likt det så godt at jeg vil ha mer. At jeg er blant kvinnene som siteres på pornografiske bokomslag med gullkorn som: «Hvis du likte Fifty Shades, vil du elske denne!» Og virkelig mener det.

Hvordan det gikk til slutt? Tja. Før jeg hadde rukket å stamme fram at «boken er en … eh … gave til en venninne», begynte mannen i kassen å snakke om det eneste han var interessert i her i verden, nemlig været. Hva han mente om mitt seksualliv og min smak i litteratur må ha blitt borte for ham midt oppi de meteorologiske rapportene hans. Han hadde rett og slett så mye på hjertet om været at han ikke lot meg gå. Han fortalte meg at han fremdeles kunne huske sommeren 1964 i Bodø, med temperaturer, nedbør og vindretning, og lurte på om jeg også husket hvor fantastisk den sommeren var? Ettersom jeg er født i 1980, var svaret nei.

Men spørsmålet hans var en lettelse. Jeg mener, hvis en mann kan stå en halv meter unna meg og spørre oppriktig om jeg nærmer meg seksti år, lever han sannsynligvis i sin egen verden. Hvis jeg er riktig heldig, lever han i en type avseksualisert verden der Niemi & Houellebecqs kjøpslov ikke gjelder. De skriver tross alt om virkelighetens verden, og jeg fikk ikke inntrykk av at mannens grep om virkeligheten var spesielt solid. For alt jeg vet har han aldri hørt om seksualitet, verken i eller utenfor litteraturen.

Så jeg konkluderer med at jeg slapp unna med skrekken. Jeg har kjøpt pornografisk litteratur for første og siste gang i mitt liv, og fått meg en lærepenge. Du bør derfor glede deg til min lingvistiske analyse av Fanny Hills eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse, for det blir med den ene analysen. Boken skal selvfølgelig leses med begge hender godt plantet over dyna. Etter dette innlegget tør jeg ikke annet.