Suite française

Storm i juniIrène Némirovsky var blant Frankrikes mest anerkjente forfattere da andre verdenskrig brøt ut. Hun hadde velstående jødiske foreldre og var oppvokst i Russland, der hun hadde fått god undervisning hele livet. Først tydde hun til bøkenes verden på grunn av morens distanse og mangel på interesse for datteren. Deretter begynte hun å skrive selv, og oppnådde stor suksess med alt hun publiserte.

Da krigen brøt ut hadde hun bodd lenge i Paris sammen med ektemannen og to døtre. Hun hadde konvertert til kristendom og søkt om fransk statsborgerskap, men med den tyske invasjonen fantes det ingen mulighet for å unnslippe sin jødiske herkomst. Under okkupasjonen forlot den lille familien Paris og bosatte seg på den franske landsbygda. Némirovsky ble nektet å publisere noe av tyskervennlige redaktører, og fikk til nød utgitt under mannlige, arisklydende pseudonymer. Hun hadde ingen illusjoner om fremtiden eller håp om at hun ville overleve krigen. Likevel arbeidet hun målrettet med et romanprosjekt inspirert av Beethovens femte symfoni, som skulle få tittelen Suite française og bestå av fem romaner om livet i Frankrike under okkupasjonen.

Hun rakk bare å fullføre de to første romanene, Storm i juni og Dolce, før hun høsten 1942 ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun døde kort tid etter. Manuskriptet ble overlatt de to små døtrene etter at også ektemannen Michel Epstein ble sendt til Auschwitz og drept ved ankomsten. De to småjentene levde på stadig flukt sammen med barnepiken, og klarte såvidt å berge livet. Kofferten som manuskriptet lå i ble ikke åpnet før 60 år senere, og de to fullførte romanene av Suite française ble endelig utgitt i 2004.

Storm i juni beskriver de kaotiske sommermånedene i 1940 da innbyggerne i Paris flyktet fra byen for å komme seg vekk fra de tyske troppene som rykket stadig nærmere. Dolce skildrer livet på den franske landsbygda under okkupasjonen. Némirovsky er ikke så opptatt av fienden, nazismen og selve invasjonen som hun er av å beskrive franskmennenes reaksjoner på krigen. Sentralt står hennes utilslørte forakt for feigheten og egoismen befolkningen la for dagen i krigens første år. Overklassen som viser større omsorg for sølvtøy, broderte lakener og smykker enn for mennesker som holder på å sulte i hjel eller ligger skadde langs veiene. Folk som stjeler og lyver og snor seg mens de beskylder alle andre for å være egoistiske. Alle er enige i at den tyske invasjonen er uhørt, men med unntak av en 17 år gammel gutt er det ingen av karakterene som er villige til å ofre noe for fedrelandet. Det får noen andre gjøre. De franske soldatene flykter fra kampområdene, og de få som blir igjen mangler våpen å forsvare seg med. Noen ytterst få forsøker å beholde verdigheten og menneskeligheten i kaoset, og straffes hardt i forsøket. Némirovskys kritikk er så bitende at hun forvandler tragiske hendelser til en pinlig og tyngende komedie.

Fra tankene til Charles Langelet, 60 år snobbete estetiker: «Han elsket ingen ting, i hvert fall ikke noe levende som ville forandre seg med tiden og bli revet bort av døden. Han hadde gjort fullstendig rett i ikke å gifte seg eller få barn … Herregud, som alle de andre lot seg lure. Han alene var klok. […] Forresten spilte ikke menneskene noen særlig stor rolle. Man måtte ta vare på kunstverkene, museene og samlingene. Det fryktelige med krigen i Spania var at man hadde latt mesterverkene bli ødelagt, men her var det viktigste blitt reddet, riktignok bortsett fra enkelte slott ved Loire. Det var utilgivelig, men vinen han hadde drukket, var så god at han likevel følte seg tilbøyelig til å være optimist. Det fantes tross alt ruiner, meget vakre ruiner.»

Bokens innhold er dramatisk nok, men den egentlige tyngden skapes av konteksten rundt boken. Hva leseren vet, som Némirovsky selv ikke visste. Hele prosjekt Storm i juni er et tilfelle av tragisk ironi som jeg aldri har sett maken til før. Det er for eksempel veldig spesielt å lese et ufullført romanprosjekt som selv beskriver de ytre hendelsene som førte til at romanen ikke kunne fullføres. Némirovskys forakt for feige og egoistiske franskmenn tilføres en sørgelig dybde når man vet at akkurat den innstillingen gjorde det uendelig mye lettere for nazistene å myrde millioner av jøder, inkludert Némirovsky selv. Holocaust-forskere har vist hvordan utallige jøder kunne ha vært reddet dersom sivilbefolkningen hadde gjort en større innsats for å hjelpe dem, istedenfor å være passive tilskuere til den storstilte deportasjonen. Hun hadde god grunn til å forakte dem, uten at hun visste hvor rett hun skulle få mens hun skrev.

Like rart er det å lese en roman fra og om andre verdenskrig som er skrevet før 1945. Jeg tror at samtlige bøker jeg har lest der forfatteren har opplevd krigen, har de også opplevd krigens slutt, og skrevet med den i bakhodet. Jeg har ofte tenkt at vissheten om at krigen faktisk tok slutt i 1945, påvirker alt i bøkene som er skrevet etterpå: Den dramatiske strukturen, hvilke hendelser som gis betydning og ikke, moralske spørsmål, omfanget av grusomhetene. At Némirovsky selv aldri fikk oppleve krigens slutt og skrive om den i fordøyd form, gjør at det hun skriver om føles mer betydningsfullt og viktig å lese om, blant annet refleksjonene rundt hvordan krigen vil oppleves og fortelles om i ettertid.

Fra tankene til Hubert, 17 år: «De som omga ham, familien og vennene hans, ga ham en følelse av skam og raseri. Han hadde sett dem på veiene, de og deres like, han husket alle bilene fulle av offiserer som flyktet med de fine, gule kistene sine og de malte konene; han husket tjenestemennene som forlot postene sine, politikerne som strødde om seg med hemmelige mapper og papirer på veiene i panikk, de unge pikene som først hadde grått slik det ansto seg da våpenhvilen ble inngått, og som nå søkte trøst hos tyskerne. ‘Tenk på at ingen kommer til å få vite om dette – rundt alt sammen vil det oppstå en sammensvergelse av løgn at man bare kommer til å gjøre det til enda en ærerik fortelling i Frankrikes historie! De kommer til å anstrenge seg forgjeves for å finne oppofrende og heltemodige handlinger.'»

Det er så pussig at disse karakterene som opplever krigen i romanen, skrevet av en kvinne som selv var der, faktisk vet så mye mindre om krigen enn det jeg som leser gjør, i den forstand at jeg har en oversikt de mangler. Men det er nettopp denne uvitenheten fra Némirovskys side som gjør romanen så spesiell å lese. Det hun beskriver oppfattes av ettertiden som ganske trivielt i krigshistorisk sammenheng: Franskmenn flykter fra Paris, de franske soldatene gir opp, tyskerne seirer, våpenhvilen undertegnes, livet vender tilsynelatende tilbake til en slags normaltilstand som okkupert land. Hva nå? Folkene klamrer seg fast til det de har, og setter alt inn på å komme seg gjennom noe de ikke aner rekkevidden av. Likevel er det den ukjente fremtiden som gjør at Némirovsky kan avsløre hva hun har sett rundt seg, en slags øyenvitneskildring som ellers kunne ha druknet i mengden av andre historier.

For min del er det imidlertid konteksten rundt boken som gjør inntrykk, mens romanen i seg selv så langt har vært ganske intetsigende og tung å lese. Men jeg har bare fullført Storm i juni og såvidt begynt på Dolce, og riktignok fått inntrykk av at andre del flyter bedre enn første. Némirovsky er utvilsomt en talentfull forfatter; hun er stilsikker, intelligent og har et utmerket blikk for miljø og karakterer. Intellektuelt og litterært er dette strålende utført. Men hun skriver med en så sterk følelsesmessig avstand til karakterene at alt virker kaldt og nærmest likegyldig. For å si det kort, klarer hun ikke å gjøre det hun skriver levende og nært nok til at jeg blir revet med og engasjert. Det er synd, for både tematisk og stilmessig hadde romanen alle forutsetninger til å skåre skyhøyt hos meg.

Jeg leste Némirovskys roman Hett blod for tre år siden, og det eneste jeg husker fra boken er en vindmølle. Dessverre tror jeg at Storm i juni kommer til å lide samme skjebne. Når jeg ikke beveges følelsesmessig av det som skjer, er det ingenting som lagres i langtidsminnet. Det jeg kommer til å huske, er de utrolig vakre og stemningsfulle miljøskildringene fra Paris og den franske landsbygda som er beskrevet med en nærmest fotografisk klarhet. Men karakterene som lever og dør i disse maleriske, pustende omgivelsene er allerede i ferd med å viskes ut av hukommelsen. Historien om manuskriptet og Némirovsky selv har derimot gjort uutslettelig inntrykk. På grunn av den føles boken likevel fryktelig viktig å lese.

32 thoughts on “Suite française”

  1. Takk for denne. En nesten ubegripelig historie som rommer det tragiske og meningsløse, samt storheten og humaniteten i det å etterlate seg et så sterkt dokument for ettertiden. Din artikkel foregriper min planlagte lesing av Némirovskys roman, så jeg turte ikke se lese mer denne gangen🙂

    1. Meningsløst er bare forbokstaven. «For en ufyselig sløsing», som en av karakterene hennes sier det. Forordet i boken avslører at Némirovsky bare gikk og ventet på å bli arrestert, men at hun likevel skrev målrettet på romanen hver dag. Hun må ha skjønt at det hun skrev ville være av stor betydning for ettertiden, skarp og forutseende som hun var. God lesning!🙂

      1. Takk. Den blir vel med meg om ikke så lenge tenker jeg. Så skal jeg lese hele artikkelen din etterpå🙂

  2. Så fint at du har med det med barndommen og foreldrenes fraværenhet! Jeg postet forøvrig et eget innlegg om Irène Némirovsky hvor jeg tok dette med, men det kommer ikke frem i omtalen av boken.
    Måten du bygger opp anmeldelsen på liker jeg, du presenterer forfatteren og gir et kronologisk oversikt over hvordan Storm i juni ble til. Bra at du har med en del av selve innholdet i romanen, jeg har et inntrykk av at mange synes boken er vanskelig og treg, men med dine beskrivelser får jeg nesten lyst til å lese den om igjen. Det skal jeg ikke – men kanskje en av de andre bøkene hennes. «Hva leseren vet, som Némirovsky selv ikke visste», så sant så sant, det gjør lesingen dramatisk i seg selv. Og det gjør boken viktig å lese. Dette får du frem på en glimrende måte!

    1. Takk for grundig og veldig hyggelig kommentar, Melusine! Det var litt uvant å skulle skrive så mye om forfatteren, for vanligvis er jeg mer interessert i boken enn i biografien. Men det er fint at det finnes unntak. Jeg syntes ikke boken var vanskelig, men treigt gikk det. I alle fall første del, andre del synes jeg er kjempefin så langt! Uansett er det rart at jeg slet såpass med første del, for Némirovsky har i grunnen alt jeg krever av en forfatter: Autoritet, intelligens, humor, dybde, interessant tematikk og et fantastisk språk. Bare for å nevne noe. Men det er altså denne distansen som skaper problemer for meg. Likevel er jeg glad for at jeg var litt streng i innlegget, for da kan jeg heller overraskes positivt i resten av romanen!

      1. Som oftest er det boken som er det interessante som du sier, men jeg synes at bakgrunnen til forfatteren gjerne viser mer av en bok. Dette er jo absolutt et slikt tilfelle, men det er sikkert fordi hennes store verk ikke ble ferdig. Hadde vi kunnet lese den i sin helhet tror jeg opplevelsen ville blitt annerledes, i alle fall hel. Muligens er det derfor du føler den distansen? Ettersom Némirovsky ellers har de egenskapene du liker ved en forfatter. Det er slike ting jeg har tenkt på i ettertid, og det skal bli interessant å lese en av hennes andre bøker. En dag🙂

      2. Jeg ville nok ha vært åpen for at distansen skyldes at boken aldri ble ferdig hvis jeg ikke hadde lest Hett blod og visst at hun gjør akkurat det samme der. Faktisk vil jeg si at Némirovsky skrev enda mer distansert/kjølig i Hett blod, og at jeg var desto mer likegyldig til den enn Storm i juni. Som jeg skrev til Silje over, savner jeg hjerte og sjel bak alle drivende gode observasjoner. For meg virker det som hun ikke egentlig føler noe om det hun skriver, hun bare tenker. Derfor er det også begrenset hvor mye bakgrunnshistorien hennes kan løfte romanen for meg. Men kanskje får du et annet inntrykk når du leser en av hennes fullførte romaner?

  3. Som alltid skriver du veldig godt om bøker (jeg blir glad hver gang du omtaler en bok jeg har lest for da kan jeg lese hele omtalen og ikke bare skumlese hvis det er en bok jeg har lyst å lese😉. Boka er veldig viktig og jeg er glad den ble lest rett før vi skal inn i 2. verdenskrig på skolen.

    1. Takk for det, Monika! Du har nok rett i at innleggene mine egner seg best for de som har lest boken allerede, selv om jeg liker å tro noe annet🙂 Storm i juni må være den perfekte oppvarming til undervisning om andre verdenskrig! Da er du helt i riktig modus.

  4. Takk for den, nå ble jeg enda mer forvirret. Hadde egentlig, etter å ha lest noen innlegg bestemt meg for et solid overhopp, men så kommer selvfølgelig du med kjeppene i hjulet. Jeg finner all denne bakgrunnsinfoen ekstremt interessant, for jeg har heller ikke, tror jeg, lest krigsbøker skrevet under krigen. Har egentlig ikke lest så mange, når jeg tenker meg om. Det jeg stusser på derimot er at manuskriptet lå i en koffert i 60år. 60år??? Hvor er nysgjerrigheten og hva annet lå i kofferten?
    Man drasser da ikke rundt på rømmen med en koffert, gjennom hele Frankrike, og en hel generasjon, og sikkert flere etterkrigsflyttelass, uten å vite hva man drar på? Visstnok gjør man – men akkurat her sliter jeg litt. Pendelen svinger med hver setning, og akkurat nå heller jeg mot det hete blodet og vindmøllene, men jeg skal legge Suite i en veske, slike at jeg kan ende opp på toget med kun den og ingenting annet.
    Det tror jeg nå er den eneste sjansen for at den blir lest – dobbeltkryss til tross.

    Her er innlegget hvor jeg skryter av hvor flink du er og hvor godt du skriver:
    Manna og honning fra ditt tastatur. Nuff said.

    1. Du, altså. Jeg synes dere er snille og leser med mye velvilje her, for jeg nekter å tro at jeg skriver optimalt dagen derpå, tidlig en søndags morgen. Eller kanskje er det da man skriver best? Jeg må se å få lest William Burroughs snart, merker jeg, han vet svaret på sånt.

      Forvirret? Husker du ikke hva jeg sa ang slakt, anbefalinger og nyansene midt i mellom? Fifty shades of grey. Du trenger ikke å frykte tåredrypping hvis du leser denne, bare så det er sagt. Og hun skriver godt. Ikke bare sånn ok-godt, men glimrende-godt. Døtrene trodde at manuset var dagboken hennes, og orket ikke lese. Det andre som lå i kofferten var bilder, brev og sånne andre personlige ting som man samlet på før Marshall-hjelpen kom og ga europeerne altfor mye skrot å fylle skap og kofferter med. Og de tok vare på kofferten under hele krigen fordi de ikke visste at moren var død. Snufs. Legg den i veska og les. Du har vel fått med deg at opptil flere falt pladask? Sånn, da håper jeg at forvirringen er komplett og ønsker deg en fortreffelig natt!

  5. Altfor kjekk vinterferie til å bringe en svett fransøse.. (det har alt å gjøre med at jeg har Storm i Juni i papirformat) Det skal sies at jeg sliter, men joda !!! – omtale kommer. Jeg må bare manne meg opp til Dolce først.. med ei perle (The Pearl) av Steinbeck. Først. Er igrunnen klar for mer av ham heller jei… Tolkes som det tolkes kan… Du har også kun plukket litt i Dolce ser jeg. Satser på at jeg får gjort resten av boka neste uke. Ferien satte bråstopp for lesesirkel-fullføring-i-tide denne måneden dessverre..😦 (Og så sliter jeg med karakterene til den godeste Iréne.. not the most engaging read, nei..)

    1. Travel dag i går og jeg har bare rukket de fire første kapitlene av Dolce, men den er lettlest! Ikke som Storm i juni. Jeg må likevel manne meg opp til stormlesing av Dolce med tillegg, sånn at jeg blir ferdig tidsnok til å innlede krimmåneden mars på fredag. Jeg har hamstret krimbøker som en galning (som om jeg ikke hadde nok fra før), og er desperat etter å komme i gang. Det er bare å få dette overstått, Marianne, sånn at det ikke går utover alt annet vi har lyst til å lese! Jeg håper du hadde en super ferie, og forsinket lesesirkeldeltakelse er aldri noe problem😀

      1. Ferien var toppers og selvfølgelig altfor kort! Jeg er imidlertid någet usikker på om Dolce blir fortært før mars – lettlest-rykter or not. Jeg leser Isaac Asimov,akkurat nå og han tar en dag til og to.. Og mars er krim. Og april er .. så lenge til, at jeg kanskje har klart å glemme hele Dolce? Man kan jo håpe..😉 Jeg trenger imidlertid ikke hamstre krim for mars, her bugner det over av uleste mysterier i utgangspunktet. Tenkte at mars må være en fin måned å få tømt litt i OTS hyllene mine? (..sa jeg, og begynte umiddelbart å tenke på å finne meg et par Agatha Christie mysterier også til krim-måneden – men jeg har jo ingen av dem uleste i hyllene..) Nytt motto: Penger gjør seg best i omløp!😀

      2. Før mars?? Jammen kjære Marianne, hvis du utsetter den så lenge, kommer du aldri i mål! Og da blir det ingen kryss og du har kjempet deg gjennom første del forgjeves. Nei, du må lære av meg og aldri lage en bunke av «skal bare» påbegynte 1001-bøker. Les ferdig Dolce umiddelbart etter Asimov og du har hele mars viet til krim og saligheten. Agatha Christie må til når det er påske, og jeg har fått så mye ny krim nå at skamrødmen brenner og forventningen kjenner ingen grenser (enda flere etter forrige kommentar, her går det fort). Penger er fine i omløp, men enda bedre er det når bøkene ingen penger koster!😀

  6. Dolve var bedre, mer spennende, fordi det var mer dybde der… Vi er enig om mye her, men du må jo lese Dolce.😉 Alt sammen, – hele boka under ett, er virkelig verdt lesinga og strevet i starten. Nå kunne jeg absolutt tenkt meg å lese videre–det som aldri ble noe av. Men kanskje en annen bok av samme forfatter?

    1. Dolce skal selvfølgelig leses, for boken kan ikke krysses av listen før siste side er lest😉 Jeg liker den godt så langt, den flyter og er fin å lese. Interessant at flere av dere har lyst til å lese videre etter siste side, for det gir meg litt blandede følelser. Jeg har ikke lyst til å tenke mer på at verket burde ha vært skrevet ferdig, og ville ha blitt det hvis forfatteren hadde fått leve. Og jeg har lest en annen Némirovsky-bok før og kommer definitivt ikke til å lese mer av henne igjen. Men kanskje du bør prøve?

  7. Selv om jeg ikke har deltatt i lesesirkelen denne måneden er dette en bok jeg sluker alle omtaler om i disse dager🙂 Bare synd at omtalelesing ikke kvalifiserer til et kryss på 1001-lista… Ut i fra det jeg har lest virker det som om boka har en del gode kvaliteter, men at den på mange måter har et uferdig preg. Jeg kommenterte i Melucines omtale at noen bøker på en måte er viktige «i kraft av seg selv». Selv om historien vanskelig engasjerer så gjør bakgrunnsteppet det. Det er kanskje dette som har kvalifisert denne boka til 1001-lista?

    1. Hadde omtalelesing kvalifisert for kryss, hadde ikke dedikert 1001-lesing vært halvparten så moro😉 Det kan godt hende at det er bakgrunnshistorien som har plassert boken på 1001-listen, men jeg er skeptisk likevel. For eksempel leste jeg nylig Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula, og kan ikke fatte hvorfor ikke den boken er med på listen. Konkurransen er hard, og Storm i juni er ikke helt der. Foreløpig har jeg ikke lagt merke til noe som virker uferdig ved teksten, og som konsulent er jeg vant til å lese skjønnlitterære tekster in the making. Min innvending til boken – at den er for distansert og kald – gjelder dessuten også for Hett blod, som ble utgitt mens Némirovsky levde.

      1. Takk for at du trekker frem Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula! Denne boka hadde absolutt fortjent en plass blant de 1001. Det er et gullkorn av en bok! Det som er så fint med denne lesesirkelen er vi nå ser 1001-listen kritisk i kortene: Er bøkene på lista så gode / viktige / representative at de fortjener plassen? Ja, hadde vi bare kunnet bli enige🙂 I noen tilfeller virker det nesten som om bøker er blitt kvotert inn på listen av nasjonale hensyn (alle land skal være representert). Slik følte jeg det sist med Daniel Kehlmans Oppmålingen av verden. Ingen tvil om at boka har vært en salgssuksess internasjonalt. Boka var grei den, men en moderne klassiker? Tror ikke det! Det blir spennende å se hva folk mener om boka for mars måned. Jeg tyvstartet på den i februar og har i alle fall gjort opp min mening!

      2. Ah, enda en Niemi-fan! Sånt gjør meg lykkelig🙂 Jeg tror ikke jeg kommer til å gi meg før alle jeg kjenner i verden har lest den boken. En tanke: Vi burde ha sendt et brev til 1001-bokens redaktør med forslag til hva som burde tas inn eller ut. Enkelt å overse hvis vi sender ett brev, vanskelig hvis vi sender hundre. Hvert brev kan innledes med «lesesirkelen har bestemt at…» Fnis. Jo, det er nok nasjonale hensyn ute og går, men finsk-svensk kultur har såvidt jeg vet ingen andre bøker på listen? Lite finsk og svensk litteratur når jeg tenker meg om, i hvert fall fra moderne tid. Og hvor er Sofi Oksanen? Jeg har lest halve Dürrenmatt nå og kan så langt ikke se at den kvalifiserer for en plass. Generelt synes jeg at mye av krimmen på lista er ganske dårlig sammenliknet med utvalget av god krim de har hatt å velge mellom.

      3. He, he! Jeg liker virkelig ideen om brev til 1001-komiteen: «På vegne av Lines Bibliotek Lesesirkel…disse bør være med (basta)…hva er kriteriene og hvorfor er ikke de beste bøkene med???…melding slutt»! Her må det teppebombes med krav om svensk/finsk samtidslitteratur + en revidering av hele listen🙂 (Men den gamle listen og kryssene må selvfølgelig også bestå – akk kjære vannvidd! Hi, hi!)Med den siste setningen om Dürrenmatt fikk du nesten lurt meg til en kommentar om boka, men jeg den gang ei! Jeg holder meg i skinnet til måneden er slutt.

      4. Nå ble jeg virkelig nysgjerrig på hva du mener om Dürrenmatt🙂 Jeg synes ideen om å skrive til 1001-redaksjonen blir bare bedre og bedre jo mer jeg tenker på det. De tror kanskje at det er ett fett hva de velger å ta inn eller ut, og bør gjøres oppmerksom på at dømmekraften deres er gjenstand for løpende diskusjoner på blogg. Problemet er bare at vi risikerer å bli hørt, og at de da velger å fjerne bøker vi allerede har krysset av på listen. Et dilemma, det der.

  8. Vurderer å være tregere med å poste neste gang, vente til du har gjort ditt og heller satse på copy-paste og skingrende, uskyldig plystring om noen ser i min retning. Er vanskelig å si noe mer enn at jeg er helt enig (men litt latere i omtaleskrivingen). Ned til detaljen om at det jeg husker fra Hett blod er en vindmølle.

    Men jeg leste Hett blod i fjor, ikke for tre år siden, så er ikke helt kloning.

    1. Herregud, nå er det virkelig tankelesing og påfølgende gåsehudfaktor på gang her. I min opprinnelige kommentar til deg hadde jeg skrevet noe sånn som: «Jeg vurderer klipp og lim fra ditt innlegg, så slipper jeg å skrive videre på mitt eget utkast.» Men så ble jeg redd for at likheten i tankegangen vår ville få deg til å tro at jeg faktisk hadde stjålet ting fra deg, derfor modererte jeg formuleringen min noe. Jeez, dette er sprøtt, spesielt Hett blod-saken. Jeg trodde ikke sånt var mulig. Vi får satse på at det blir annerledes med Dürrenmatt. Jeg liker krim, det gjør ikke du – det må da ha noe å si, eller hur? Du er forresten ikke latere enn meg, det er bare et inntrykk man får når man leser ting man ikke har skrevet selv.

      1. Kanskje det ikke er klipp og lim som er grunnen til å skrive Dürrenmattomtale etter deg, men bare muligheten til å skrive noe helt motsatt – på trass. Men nei, får stole på at varierende innstilling til krimsjangeren gjør susen. Jeg vurderte for øvrig å melde meg av akkurat denne boka, helt til jeg fant ut hvor kort den var. Kort bok er akkurat det jeg ønsker meg nå, så henger med likevel.

      2. Jeg vet, jeg er så lei av 500-siders romaner nå (spesielt i lesesirkelsammenheng), at jeg kommer til å elske å lese Dürrenmatt selv om jeg ikke liker innholdet. Vi får se hva vi kan få til ut fra ulik krimoppfatning, men det vil egentlig være like artig (og påfallende?) hvis vi ender opp med å ha stikk motsatte meninger om den. Hvis vi er enige der også, ja da blir jeg mørkredd.

  9. Kjempegod omtale, Line! Jeg tror at det jeg likte aller best med denne romanen var at forfatteren skildret mange av karakterene på en så skarp, ærlig og ironisk måte. I tillegg var hele romanen utrolig velskrevet.

    1. Takk for det, Silje! Jeg er enig med deg der, hun er virkelig flink til å skrive. Jeg hadde stor sans for måten hun gjennomskuer folk på, og ville nok ha elsket boken hvis jeg hadde klart å finne en sjel bak det hun skrev. Men for meg ble det for kaldt og hjerteløst – ren tenkning uten innlevelse.

  10. For en bra omtale. Jeg er jo Nemirovsky-fan og har vært det lenge, men tenker at du har mye rett i at hun er kald, kanskje på grensen til kynisk når hun beskriver karakterene sine. Nå er ikke Storm i juni en av mine favoritter selv om jeg likte den veldig godt, og poenget ditt blir veldig tydelig for meg når jeg tenker at jeg ei stund etter å ha lest den ikke klarer å huske karakterene. Jeg gjør det fra de andre romanene hennes, som David Golder, Sjelenes herre og den siste som jeg leste på engelsk som heter The Wolves and the Dogs. Der husker jeg godt karakterene på en helt annen måte. Også i disse romanene er hun kalde med karakterene, men vi kommer uansett mer inn på de og de blir litt mer levende.

    Uansett så har det vært veldig spennende å være med på reisen og lese hva alle mener om denne romanen!

    1. Takk:-) Jeg skjønner godt at du er fan, selv om hun ikke når helt opp hos meg. Hun er lynende intelligent og vanvittig flink til å beskrive mennesker og verden både treffende og litterært. I går leste jeg ferdig boken, og ble helt satt ut av notatene med planene hun hadde for resten av boken. Hun tenker så utrolig godt, og har et klarsyn i en vanskelig situasjon som jeg tviler på at så mange andre hadde. Så selv om boken ikke ga den store leseropplevelsen, satt jeg igjen med en følelse av dyp respekt for henne – både som forfatter og menneske.

      Jeg liker forresten godt at hun beskriver karakterene sine på en kald og kynisk måte, for det er nettopp kald og kyniske de er. Det jeg savnet var mer hennes innlevelse i teksten. Men Hedda/Boktanker hadde et godt poeng om det: At hun mest sannsynlig trengte å distansere seg følelsesmessig fra teksten fordi hun stod midt oppi det selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s