Bøker jeg leste i januar

  • Haruki Murakami Kafka på stranden 
  • Alessandro Baricco Silke
  • Linda Eide Oppdrag Mottro
  • Henrik Ibsen En folkefiende

Kafka på strandenInntil nylig har jeg alltid blitt nedstemt når folk snakker begeistret om Haruki Murakamis forfatterskap, fordi jeg har hatt følelsen av at alle bøkene jeg leser som er skrevet av en annen forfatter enn Murakami er å kaste bort tiden på fjas. Men etter å ha brukt hele januar på å slite meg sukkende og stønnende gjennom Kafka på stranden, innser jeg at jeg i et drøyt tiår har unngått Murakamis bøker på grunn av min blodhundaktige teft for bøker jeg ikke kan fordra. Kafka på stranden satte i alle fall ny personlig rekord for hvor lite en forfatter kan engasjere meg, og fremdeles være aktuell for Nobelprisen i litteratur. Men så har jeg ikke lest noen av Bjørnstjerne Bjørnsons romaner ennå, så jeg er åpen for at det blir mye verre enn dette.

Da jeg skrev om Kafka på stranden for et par uker siden hadde jeg knapt lest halve romanen, og den endelige dommen er nå klar til avsigelse. Det jeg likte med boken er kjapt oppsummert: Brevet fra skolelærerinnen om hva som egentlig skjedde den dagen i skogen (intenst og vakkert). Kapitlet der Oshima diskuterer kjønn med avsindig teite feminister (slagferdig og overraskende). Kapitlet der Hoshino møter Colonel Sanders og den smellvakre prostituerte gir Hoshino «en fellatio utført med superslagskipspresisjon» mens hun siterer Henri Bergson og Hegels teori om selvbevissthet (akkurat dét kapitlet fortjener faktisk Nobelprisen).

Sist, men ikke minst, likte jeg meget godt at jeg i innlegget mitt om boken påstod hardnakket at Murakami bedriver bevisst dekonstruksjon her, bare for etterpå å snuble over denne linjen et par hundre sider senere: «som om alle håndgripelige ting ble dekonstruert til sine enkelte bestanddeler, for så å bli satt sammen igjen». Som på en måte er en oppsummering av hele Kafka på stranden. Var det ikke det jeg visste? Jeg er en snedig liten djevel, og det der kaller jeg knakende godt samarbeid mellom Murakami og meg. Han dekonstruerer, jeg dekonstruerer hans dekonstruksjon, og Derrida gir oss en high five fra det stedet i det hinsidige hvor poststrukturalister drar når de dør.

Men det er likevel ikke et spesielt godt tegn når det jeg liker aller best med en bok faktisk er min egen skeptiske lesning av den. Ok, så har Kafka på stranden sine øyeblikk. Enkelte gode observasjoner, noen hundre knallgode setninger og et og annet gnistrende avsnitt. En håndfull ideer som funker utrolig bra. Men de druknes altfor ofte i tullprat og trivialiteter, og boken burde ha vært minst 150 sider slankere. Minst.

Det som til slutt kvalte enhver spire til kjærlighet jeg måtte føle for Kafka på stranden, var at den ikke hadde et fnugg av substans under alle sofistikerte filmtriks. Den eneste silver liningen jeg klarte å trekke ut av det hele, liknet så mye på billig New Age-åndelighet at jeg for å være snill med Murakami-fansen er villig til å avskrive boken som overfladisk smart. Eller jeg kan si det jeg egentlig mener, men da må jeg advare den Murakami-frelste leser om at vi kanskje blir uvenner for livet på grunn av det jeg nå skal si. Nemlig at budskapet i Kafka på stranden mest av alt minner meg om Paolo Coelho.

Livsfilosofien hos Murakami er like påtrengende finne-seg-sjæl-banal som hos Coelho, Murakami er bare utrolig mye dyktigere til å håndtere stoffet slik at det virker godt tenkt og helt nytt. I realiteten vil man finne mye av «underteksten» hos Murakami brodert inn som visdomsord i glass og ramme på veggen hos veldig gamle damer, og broderte visdomsord er som kjent Paolo Coelhos fremste inspirasjonskilde. Kafka på stranden er som en spirituelt vinklet amerikansk selvhjelpsbok med store litterære kvaliteter. Det jeg prøver å si er at jeg virkelig ikke likte Kafka på stranden, og at jeg kommer til å gråte mine modige tårer hvis Murakami vinner Nobelprisen i litteratur.

Jeg sa innledningsvis at jeg brukte hele januar på å slite meg gjennom Kafka på stranden. Det er ikke helt sant, for egentlig brukte jeg mesteparten av måneden på å unngå den. Ikke fordi den var kjedelig, må vite. Jeg er tross alt litteraturviter, og selve grunnprinsippet i litteraturvitenskapen er å kunne tvangslese litteratur man ikke kan fordra på løpende bånd uten å heve et øyenbryn. Neida, det var kattemordene som gjorde at jeg ga Murakami the silent treatment i noen uker. Universitetet lærer oss nemlig ikke hvordan vi skal håndtere vold mot dyr i bøker, og derfor begynte jeg å hyperventilere da Johnnie Walker drepte en tigerstripet kattegutt, mens jeg satt lamslått og holdt for øynene på den tigerstripete kattegutten jeg hadde på fanget. Da hadde jeg fått nok. Ærlig talt, sånne ting skriver man bare ikke om! Jeg vurderte faktisk å avbryte boken for godt, noe jeg ellers aldri gjør på grunn av god oppdragelse og alminnelig høflighet.

Men så var det dette med lesesirkelen, da. Vi skulle jo lese boken i lesesirkelen min, og jeg hadde lovet meg selv og alle deltakerne at jeg for en gangs skyld skulle ha lest lesesirkelboken selv, og ikke bare freidig nærlese de første femti sidene med godt humør og overlate grovarbeidet til alle andre. To be or not to be? Mens jeg lurte på dette, var jeg fornuftig nok til å gå løs på en annen bok istedenfor å gjøre det jeg vanligvis gjør når jeg blir uvenner med bøker, dvs sover halve døgnet mens jeg venter på at det skal gå over.

Valget falt på Alessandro Bariccos knøttlille roman Silke, som jeg aldri i livet ville ha lagt merke til eller kjøpt hvis det ikke var for at boken er med på 1001-listen, er bitteliten og superkort, og kostet nesten ingenting på et salg hos Aschehoug i fjor. Jeg tenker det kan være kjekt for all verdens forfattere å vite at deres litterære prestasjoner i praksis vurderes ut fra en brutal likning der pris, sideantall og antallet drepte dyr spiller en vesentlig rolle. Idealet mitt er en bok som koster 169 kr, er på 169 sider og sørger for at Lassie kommer hjem til slutt. Jo dårligere utslag på surmunnskalaen min, desto bedre blir kritikken.

SilkeSilke kostet femtilappen, måler 135 luftige små sider og inneholder null dyrelik. Med andre ord: Jeg elsket den! Handlingen foregår i Frankrike på Flauberts tid, det vil si midt på 1800-tallet, og handler om en helt alminnelig mann som må reise til Japan, verdens ende på den tiden, for å finne verdens beste silkeormer og bringe dem hjem til storstilt silkeproduksjon på den franske landsbygda. I Japan treffer han en vakker ung kvinne som han blir vilt forelsket i, til tross for at han er godt gift hjemme. Han snakker aldri med den unge kvinnen, men reiser tilbake år etter år for å se henne igjen.

Jeg liker vanligvis ikke så korte romaner, og jeg liker vanligvis ikke kjærlighetshistorier. Silke er både kort og kjærlig, men likevel smakte den godt. Kjærlighetshistorier blir som regel bare kleine og klisjéfylte i litteraturen, siden få forfattere klarer å gjenskape den samme intensiteten i fiksjonen som virkelighetens (dvs mine) kjærlighetsforhold har. Kanskje kan man si det så enkelt som at kjærlighet føles splitter ny hver eneste gang, mens den i litteraturen lukter enten mugg eller svette.

Men Bariccos beskrivelse av kjærlighet i Silke har faktisk en new car smell. Enten det, eller så er det bare fryktelig lenge siden jeg leste om kjærlighet og har rukket å glemme oppskriften. Boken er sanselig, poetisk og vittig på en Louis de Bernières-aktig måte (som er den aller beste måten å være vittig på) og hadde en fin vri på slutten som var veldig rørende.

Baricco har peilet seg inn mot det som gir næring til ethvert kjærlighetsforhold man kun får ta del i gjennom en tekst: Måten man ser den andre på, ikke hva som faktisk skjer. Silke er en motgift mot klamme erotiske romaner som tøyer grensene for det antatt pirrende, og går istedet inn i de bittesmå detaljene et menneske kan la seg pirre av. Når det er sagt, er det relativt mange episoder i Silke der mann og kvinne tar av seg benklærne. Blant annet i et kjærlighetsbrev som er så fint skrevet at jeg rødmer over alle kjærlighetsbrevene jeg aldri har skrevet, for de ville ha trengt betydelig mer velvilje av leseren enn dette.

…til jeg endelig kysser deg på hjertet, fordi jeg vil ha deg, jeg skal bite huden der den dirrer over hjertet ditt, fordi jeg vil ha deg, og med hjertet mellom leppene mine skal du bli min, fullt ut, med min munn i hjertet skal du bli min, for bestandig, hvis ikke du tror meg, så åpne øynene, min elskede herre og mester, og se på meg, det er meg, hvem skal noensinne slette ut dette øyeblikket som nå skjer, og denne kroppen min som ikke lenger er dekket av silke, hendene dine som rører ved den, øynene dine som ser på den…

Silke ble lest på null komma niks, og den gjorde faktisk et visst inntrykk selv om den var aldri så kort. Stilen minnet meg litt om enten Flaubert eller Balzac – jeg vet ikke hvem av dem, for jeg klarer aldri å skille. Jeg vet at de var to forskjellige mennesker som levde nesten samtidig, og at den ene av dem brukte hele formuen på å kjøpe nipsfigurer og derfor døde i fattigdom blant hundrevis av porselsensgjetere m/hund. Det holder for meg.

mottro Silke var såpass god at jeg syntes Murakami gjerne kunne ligge i fred en stund til. Istedet kastet jeg meg over Linda Eides Oppdrag Mottro. Jakta på gamle dagar. I fjor høst var jeg og den skjønne Ellikken på bokmøte hos en drøss forlag, og da var Linda Eide der for å underholde oss. Eller promotere boken, som det sikkert heter – det er ikke så lett å skille når man har med en humorist av Eides kaliber å gjøre. Uansett var Spartacus forlag generøse nok til å spandere leseeksemplarer på hele hurven, og boken ble lest i en tilstand av ekstrem fryd. Jeg sier det bare: Hvis du har lest deg lei på Paolo Coelho-aktige forfattere som er grusomme mot dyr, er dette riktig bok å lese istedet.

Jeg antar at du allerede vet at Linda Eide er Norges morsomste dame. Jeg antar at du i alle fall vet hvem Linda Eide er, ellers synes jeg virkelig synd på deg. På grunn av Oppdrag Mottro vet jeg nå at eplet ikke faller langt fra stammen. Kanskje lurer mor og datter Eide av og til på om Linda egentlig er adoptert, men humoren avslører slektskapet like sikkert som en DNA-test.

Linda Eide har i en årrekke intervjuet moren sin om gamle dager pr telefon. Eides mor, Gudrun, kan ikke fatte at noen skulle være interessert i å lese en bok som handler om hennes minner fra gamle dager, og synes ideen er det dummeste hun har hørt om i hele sitt liv. Hun stiller opp kun fordi hun synes synd på datteren, og blir fort lei av intervjuene om ting hun ikke ser noen vits i å diskutere, blant annet krigen, politikk, strømpriser, idrett, barneoppdragelse, bunad vs sari, kultur, familie og teknologi. Mottro (= muttern) svarer etter beste evne, mest for å få det overstått.

Men jeg forstår Linda Eide godt. Det kan ikke være lett å finne et morsommere, mer overraskende og klokt intervjuobjekt enn Gudrun Eide hvis man først skal lete i rekkene av mennesker som har levd et langt liv i lykkelig anonymitet. Dersom min egen mor etter 32 års uavbrutt moderlig omsorg skulle ymte frampå om at hun trenger avlastning, ville Gudrun Eide være den første personen jeg ba om å vikariere for henne.

MOTTRO: … Ho Moste budde jo på Enkjeheimen etter at han Kristian døydde, hugsar du ikkje det?

MEG: Jo, eg hugsar det. Det var der ho sat i stolen sin og såg leeenge på meg for å finna noko positivt ho kunne seia om utsjånaden min.

MOTTRO: Det hugsar eg ikkje.

MEG: Du nei, men eg var i min mest følsame alder. Og eg hugsar godt at ho endeleg lente seg mot meg og sa: «Ja ja, Linda, du har no fine tenner.»

MOTTRO: Haha, sa ho det?

MEG: Ja, eg har aldri gløymt det.

MOTTRO: Men det stemmer jo ikkje eingong.

MEG: Og takk til deg.

MOTTRO: Eg har faktisk aldri skjønt kvifor Terjen og Geiren skulle ha tannregulering og ikkje du.

MEG: Kan me halda oss til saka?

MOTTRO: Det var ikkje eg som kom inn på tennene dine fyrst.

De fleste samtaleemnene i Oppdrag Mottro er forankret i Gamlevegen i Bjørgum på Voss. Sånn sett er boken et lite stykke Norge, gjenfortalt med nøktern og bitende morsom Vosse-humor. Jeg blir rent nostalgisk på vegne av en fortid jeg aldri har opplevd mens jeg leser. Det fineste med boken er likevel forholdet mellom de to småkranglende hovedpersonene. Linda Eide var nok ikke helt som andre småjenter da hun vokste opp; hun ville heller ha trillebår enn dukkevogn, og ønsket seg en øks i julepresang da hun var seks år. Etter noen forsøk på å kjøpe kjoler og oppdra henne som en typisk jente, ga Mottro opp og lot datteren være akkurat som hun var. Det er ikke så ofte man leser om så kloke mødre, men desto mer rørende er det når man gjør det. Hvis jeg ikke hadde vært sent ute som vanlig, ville jeg ha anbefalt alle å gi boken i morsdagsgave. Jeg skulle selvfølgelig ha gitt den i morsdagsgave til min egen mor, som også alltid har latt meg være akkurat den jeg er, men hun leste boken før meg, ti ganger raskere, som vanlig.

Etter denne lengre ferien fra Murakami følte jeg meg fremdeles ikke det minste klar for å lese om kattemordene. Jeg måtte finne noe annet å lese som var kort nok til ikke å bli enda en av mine ufullførte bøker jeg skal fullføre en annen gang. Siden jeg har blogg og derfor må avlegge jevnlig og offentlig rapport om min bokrelaterte gjøren og laden, kan jeg ikke snike og skulke og improvisere og avbryte like mye som før. Jeg må fremstå som en leser med klart definerte mål, og med en sterk vilje til gjennomføring. Men hjelpen er ofte nærmere enn man tror, for helt ut av det blå fikk jeg plutselig en overveldende trang til å lese en konsis og knusende dom over borgerskapet på slutten av 1800-tallet med detaljerte interiørbeskrivelser. Og det var sånn Henrik Ibsen ble min guilty pleasure. Jeg var faktisk ikke klar over at Ibsen var noe man kunne smuglese med dårlig samvittighet over å sluntre unna moderne, hipp asiatisk litteratur. En ny erfaring for meg, og sikkert også for Henrik Ibsen.

en folkefiendeJeg gjetter blindt på at En folkefiende er Ibsens forsøk på å skrive komedie. Han har litt å gå på før han går Oscar Wilde i næringen, men det er faktisk et ganske morsomt skuespill – i alle fall dersom man forventer et blodig borgerlig alvor. Jeg vet riktignok ikke hvor mye av humoren som er tilsiktet fra Ibsens hold, og hvor mye av komedien som oppstår fordi jeg ikke klarer å ta det som skjer seriøst. Uansett var En folkefiende en fin avveksling fra de fem andre Ibsen-skuespillene jeg har lest, hvor det alltid er en karakter som dør utstudert og horribelt og legger en demper på stemningen. Unntaket er Nora i Et dukkehjem, som kun gjør seg skyldig i den (etter dagens målestokk) trivielle handlingen å forlate mann og barn.

En folkefiende er det ikke mer dramatikk enn noen vindusruter knust med småstein, et par usaklige oppsigelser, dårlig fordøyelse, baksnakking, velformulert kjefting og ondt blod mellom to brødre. Og utrolig mye krangling og flisespikkeri mellom folk som står så høyt oppe på behovspyramiden at de har altfor mange ord å flisespikke med. Siden jeg ikke i min villeste fantasi kan forestille meg at noen av leserne mine kommer til å lese En folkefiende på min anbefaling, kan jeg like gjerne spoile hele skuespillet.

Doktor Stockmann har oppdaget at vannet rundt småbyens nybygde badeanlegg er giftig, og at pasienter som lokkes dit for å bli friske risikerer å bli sykere. Byens mektige menn vil ikke at doktor Stockmann skal avsløre det han vet, for det koster altfor mange penger å rense opp i giften, og byens mektige menn vil ha pengene sine for seg selv. Derfor blir doktor Stockmann fremstilt som en folkefiende – noe han i grunnen hjelper godt til med selv. Han kunne ha overbevist folket om at de lar seg lure av pengegriske og feige øvrighetspersoner. Istedet går han til angrep på folkets intelligens og sammenlikner dem med løshunder som pisser på veggene og skadedyr som ødelegger samfunnet og derfor fortjener å utryddes som fiender av demokratiet. Det kan godt hende at han har rett, det er ikke det. Men som politisk strateg har doktor Stockmann et og annet å lære om hvordan man får folket på sin side.

Først og fremst lærte En folkefiende meg mange nye måter å banne på. Gud døde meg, død og plage, fan flytte meg, i pokkers skinn og ben, nei så fan hente meg, osv. Jeg er skuffet over at jeg aldri lærte meg disse uttrykkene da jeg vokste opp nordpå, hvor man burde kunne klare å overgå et skarve borgerlig Ibsen-drama i banning hundre år senere, med frisk amerikansk innflytelse og null sensur. Doktor Stockmann er for øvrig ikke spesielt begeistret over Nord-Norge eller imponert over nordlendingene, etter å ha bodd der betraktelig kortere tid enn meg.

Så satt jeg i mange år inne i en forskrekkelig avkrok langt der nordpå. Når jeg kom sammen med noen av de folk som lever hist og her mellom stenrøsene, så syntes jeg mangen gang det hadde vært tjenligere for de stakkars forkomne skapninger om de hadde fått en dyrlæge der oppe i stedet for en mann som jeg.

Hehe, Ibsen skal ha for den. Jeg kjenner meg igjen, fra mine år blant stenrøsene i en forskrekkelig avkrok nordpå. En folkefiende er artig, men antikvarisk lesning, og jeg klarer til syvende og sist ikke å kjøpe problemstillingen. Hvis doktor Stockmann har rett i at badevannet er giftig – som han sikkert har – vil de høye herrer ikke komme særlig langt med å feie alt under teppet. Sannheten er sannheten, uavhengig av hvordan man vrir og vender på den, og her er sannheten mulig å bevise selv med datidens vitenskapelige apparater, eventuelt med pasienter som dør i hopetall etter å ha besøkt badeanlegget. Byen vil ruineres uansett, spørsmålet er bare hvor lang tid det tar.

Hvis du ønsker å lese mer om Ibsen og bading, anbefaler jeg den illustrerte barneboken Henrik og badesvampen. Der kan man se fine tegninger av en kjempeglad Henrik Ibsen som såper inn den tjukke magen sin og hele badekaret med en badesvamp som han er veldig glad i. Tro det eller ei, men boken er ikke så vovet som den høres ut.

Etter flere ukers prokrastinering ble jeg ferdig med Kafka på stranden til slutt, selv om den var farlig lett å legge fra seg. Boken er 575 sider lang, og da jeg var på side 470 var jeg fortsatt ikke spent på slutten. Jeg kunne faktisk ha lagt vekk boken for godt uten å føle at jeg hadde gått glipp av noe. Men med en siste trassig kraftanstrengelse kom jeg gjennom, bare for å oppdage at det overhodet ikke var verdt det. Så i februar skal jeg teste ut noe helt nytt, nemlig lystlesing eller lesing etter innfallsmetoden. Jeg vet ikke helt hvordan man gjør det, for impulskontrollen min er meget sterk og jeg mangler nødvendig erfaring på området. Men det kan umulig være vanskeligere enn å kjempe seg gjennom Kafka på stranden i strak oppoverbakke.

Nye bøker:

  • Sylvia Plath Ariel
  • Toril Moi Språk og oppmerksomhet
  • George Eliot Middlemarch
  • Peter Franziskus Strassegger Stasia
  • Maria Lang Mord på kirkegården
  • A. J. Kazinski Den siste gode mann
  • Carl Frode Tiller Innsirkling 2
  • Gaute Heivoll Før jeg brenner ned
  • Toni Morrison En nåde
  • Samuel Beckett Molloy / Malone dør / Den unevnelige
  • D. H. Lawrence Regnbuen
  • Janet Evanovich Explosive Eighteen

47 thoughts on “Bøker jeg leste i januar”

  1. Phhuuuust dypt inn, senk skuldrene og phuuuust ut igjen. Du er ferdig! Aldri mer Murakami! Og jeg leser aldri mer Coelho! Er det ikke herlig at vi har tatt noen solide valg i livet🙂 Jeg driver og dytter Storm i Juni foran meg nå. Altfor mange gode bøker på salget her i uka (nærmereførtimenikkesidettilnoen) til at jeg klarer å konsentrere meg om fransøsen. Men nuh skal det brettes opp armer. En kjapp tur opp til hytta på fjellet er utsatt nok en dag og jeg har en helt uplanlagt TOM søndagskveld foran meg. Må bare få dyttet ned noe mer kake og boller så jeg forankres skikkelig i lesekroken når jeg først faller til hvile. DA skal Iréne og jeg ut på en lengre ferd mot mål.
    Oppdrag Mottro er herved hugget i stein. Den må jeg få lest. Flirte godt av smakebiten fra boka. En humor midt i min gate for sure. Jeg kjenner ikke Linda Eide. Ibsens folkefiende står jeg imidlertid over. Har Kielland’s Gift på planen om ikke så altfor lenge. Det får jammen meg holde når det gjelder norske travere. Til forskjell fra deg så overstyrer impulsene enhver kontroll jeg innbildte meg jeg hadde når det gjelder bøker. Godt jeg klarer å begrense impulsiviteten til ufarlige områder, selv om Visa-kortet nok ville hatt et ord med i akkurat den uttalelsen. Jeg forsvarer min ikke-eksisterende impulskontroll når det gjelder kjøp av bøker på salg at det som regel befinner seg ei 1001-bok i haugen, minst. Må være godt nok det??

    1. Eg har faktisk ein app som heiter 1001 bøker. Det har vore litt styr rundt den, for dei som driver med listene og dei som gir ut appen har ikkje vore heilt enige, og den er ikkje oppdatert i forhold til 2012 tilføyingane. Men anyway, den funker som oppslagsverk når du er ute på farten, og eg kjøper nesten ikkje bøker som ikkje står i 1001-lista (noko som har ført til at 1001 bøkene har fått eiga hylle). Eg har skreve litt om appen her: http://serieavhengig.blogspot.no/2012/07/1001-books-app.html, men kan ikkje garantere at den ennå er til nedlasting i app store, for det har eg ikkje sjekka.

      1. Baah.. Fjernet fra nettet fom. 27.jan 2013… Og så var det iPhone app (syns jeg å lese – har ikke iphone, dessverre) MEN, det gav meg en idé! Lager meg bare en alfabetisk liste over alle bøkene i 1001 lista og sender den som et dokument til Kindle’n min. VOILA – så har jeg også lista med meg til enhver tid, for Kindle’n bor i veska! Juuheii😀😀

    2. Hvis ikke dere damer får julegaver fra 1001-redaksjonen i år, blir jeg veldig overrasket:-) Jeg har bare lest Veronika vil dø av Coelho, og heldigvis er det den som står på listen. Full uttelling for slitet, det liker jeg! Akkurat Coelho var det lett å velge bort for livet, han skriver helt gyselig.

      Jeg har skjøvet Storm i juni foran meg en stund nå, men vurderer å begynne i dag for å få det overstått. Jeg krysser fingrene for at jeg liker boken, ellers blir det enda en runde med blodslit over fem hundre sider, og jeg har ennå ikke fått livsgleden ordentlig tilbake etter Murakami. Oppdrag Mottro tror jeg du kan like, ettersom vi begge lo godt av både Agnes i senga og Sameland. Kielland er den av de fire store jeg liker best, og jeg husker at jeg ble overrasket over hvor lettlest Gift var allerede på videregående. I år skal jeg lese Garman og Worse og Skipper Worse, og har troen på at det blir bra.

      Oi, hvilket salg har du vært på da? Ikke rart at Nemirovsky forsvinner i mengden! 1001-bøker er alltid en brukbar unnskyldning, jeg bruker den stadig vekk selv. Men det viktigste er pris, tenker jeg. Hvis man har dekning på kortet, så er det vel ikke noe mer å mase med?🙂

      1. Der sier du noe! Vi burde rett og slett blitt sponset med en valgfri 1001-bok pr. måned resten av livet med den markedsføringen vi bedriver her! (Fikk faktisk fikset hele 1001-lista inn på Kindle’n min, så nå blir det enda morsommere både å gå på salg og loppis!) Salget jeg har vært på er konkurssalget til gamle, gode Gardum Bokhandel i Stavanger som dessverre for noen år siden endte opp i Notabene-kjeden. Gardum går konkurs, ingen overtar – så der har jeg vært inne ved flere anledninger. Utrolig masse bra bøker til halv pris eller bedre. Fikk med meg ikke mindre enn 10 stk 1001-bøker som jeg hadde på planen. Det var da jeg skulle hatt 1001-lista med meg… tror jeg må ha gått glipp av enda mere snacks, men hey – det vil da komme flere salg!
        Startet på Storm i Juni igår og har kommet meg ca 150 sider uti historien. Den er grei. Punktum. Sålangt. Ikke slitsom. Ikke besnærende. Ikke engasjerende. Ei heller kjedelig. Sålangt henger jeg godt med, men håper jo på litt mer av .. noe? Vi får nuh se.
        Kielland å jei er bysbarn, så han var obligatorisk på VGS. Vi to har nemlig gått på samme skole også – gode, gamle Stavanger Kathedralskole må vite – så jeg hadde Kielland litt opp i halsen i 3 år… Han trivdes heller ikke så veldig godt på Kathedralskolen, så der hadde vi noe felles kan du si… Har lest Gift for lenge siden, og Skipper Worse, men skal ta begge opp igjen. Jeg er mer positivt innstilt denne gangen🙂

      2. Så sant, så sant. Sponsing hadde vært supert, men inntil videre får vi satse på supersalg overalt. 10 bøker på en gang er jo helt fantastisk, jeg gjorde et liknende kupp på Fretex Lillehammer i fjor under festivalen. Massevis av 1001-bøker i fine utgaver og de kostet nesten ingenting. Jeg har også klart å skaffe meg en del 1001-bøker gjennom book crossing, og da er de til og med helt gratis🙂

        Det du sier om Storm i juni er det jeg frykter at jeg også vil tenke om boken. Jeg leste Hett blod for noen år siden, og den gjorde null inntrykk på meg. Jeg har bladd litt i Storm i juni nå for å få et inntrykk av den, men synes at den bare virker tam og intetsigende. Så litt mer av «noe» håper jeg også på, ellers blir overgangen fra utrolig festlige Nick Hornby og Mikael Niemi helt brutal.

        Jeg visste faktisk ikke at Kielland var fra Rogaland, og var helt bombesikker på at han var fra Christiania – sikkert pga språket hans. Det kan være lurt å gi ungdommens hatforfattere en ny sjanse i voksen alder. Jeg gjorde det med D. H. Lawrence, og ble veldig positivt overrasket i andre runde. På den annen side elsker jeg fortsatt Sigrid Undset og får kvelningsfornemmelser av Knut Hamsun – akkurat som på videregående. Noen ting varer evig🙂

  2. Fryktelig morsomt innlegg.:) Jeg likte Kafka på stranda, men humret godt over dine kommentarer ang boka likevel.. Kattemordene var grusomme- det er jeg enig i.
    En folkefiende som flytta til en avkrok i nord, jau jau– husker ikke de sa noe om det på filmen som kom for få år siden, men mye klippes vel bort i en film.. Har vel sett den på teater en gang også, men det må være veldig lenge siden..

    1. Takk for det, Anita! De fleste likte Kafka på stranden, så derfor tillater jeg meg å spy ut min edder og galle over boken i trygg visshet for at det preller av på fansen:-) Litt artig hvor mange av oss som reagerte på kattemordene. Man kan ikke si så mye generelt om norske bokbloggere, bortsett fra at vi misliker å lese om vold mot dyr. Og det er i grunnen en fin ting å ha til felles!

      Jeg har ikke sett filmversjonen av folkefienden, men en ting er jeg sikker på: De må ha omarbeidet dialogene noe voldsomt. På teater forholder de seg gjerne lojalt til originalteksten, men en filmversjon med disse dialogene ville ha floppet totalt. Folk snakker ikke sånn lenger, hvis de i det hele tatt gjorde det på Ibsens tid…

  3. Eg klikka meg eine og aleine inn her, og oppdaga til min store glede at det var komt eit nytt innlegg:-)

    Murakami har eg hoppa elegant over (begynte så vidt på den i fjor haust), og har nå så vidt begynt på Storm i juni. For tiden les eg fryktelig mykje etter innfallsmetoden, og kvar gong ei bok ikkje fenger begynner eg på ei ny. Akkurat nå står det på Goodreads at eg les fem bøker på ei gang, og det er nesten litt for mange til å vera meg. Det blir ein travel februar!

    Silke har eg faktisk nyleg kjøpt, og viss eg nokon gong kjem gjennom dei to Dickens-bøkene som ligger og håner meg ved senga (det må vera eit eller anna galt menneske som har lurt meg til å lese to Dickens på ei gong!) så skal eg hoppa direkte inn i 1001-hylla (ja, etter intens 1001-shopping har dei nå fått eiga hylle) og velga kun dei kortaste bøkene!

    1. Så hyggelig, Elida, nå ble jeg glad:-) Det blir færre innlegg fra meg fremover, men de som kommer blir desto lengre, som dette. Jeg har funnet ut at jeg må blogge mindre hvis jeg skal ha tid til å lese mer, og så langt fungerer det bra. Fortsetter jeg slik jeg har begynt i 2013, klarer jeg faktisk målet om 52 leste bøker i år – hurra!

      Jeg tror det er lurt å gjøre som deg og avbryte bøker som ikke fenger. Man kan heller prøve på nytt en annen gang, et annet sted. Jeg skal bli mye flinkere til det, og begrense pliktlesningen til det aller mest nødvendige, som lesesirkel og jobb.

      Hehe, to Dickens-romaner høres voldsomt ut på en gang! Én Dickens-roman er overveldende nok, synes jeg. Silke er fort lest, men jeg er litt usikker på om den er noe for deg? Men det oppdager du fort. Jeg har veldig mange korte 1001-bøker som jeg skal lese innimellom andre ting i år. Bra plan, tror jeg!

      1. Silke er jo ikkje altfor lang, så finn fort ut om den passer eller ikkje. Og eit kryss er eit kryss;-)

        Ja, det var eit skikkelig sjakktrekk å lese to Dickens på ei gang, sjølv om dei er veldig ulike (henholdsvis les eg David Copperfield og Bleak House), men den tid, den sorg. Dei blir nok ferdige ein dag:-)

      2. Det har du rett i. Det er ikke akkurat den tyngste boken å komme gjennom hvis man ikke liker den. Jeg elsket den, og håper selvfølgelig at du slipper å bare tenke kryss mens du leser:-)

        Jeg er glad de årene jeg klarer én Dickens, og tanken på å lese to på en gang gjør meg svimmel. Neste Dickens jeg skal lese blir Pickwick Papers, men det spørs om det blir i år.

  4. «Han dekonstruerer, jeg dekonstruerer hans dekonstruksjon, og Derrida gir oss en high five fra det stedet i det hinsidige hvor poststrukturalister drar når de dør.» Altså.. Jeg er rett og slett litt litterært forelska i deg nå, tror jeg. Som er en ganske platonisk forelskelse altså, men likefullt ganske fin:) (Jeg har forresten TO tigerstripete katter, pluss en Tiger i egen høye person boende under samme tak som meg som kjent, så jeg skal for evig boikotte Murakami bare pga. de kattedrapene. Tenk.)

    1. Bare en lille tiger-kommentar… Utrolig hvor mange lesehester som er katteelskere! Det MÅ være en kopling et sted!? Jeg har også to puselus – den ene er en tigerstripet variant, gamlemor på 9. Men du Karen tar jo kaka, med en ekte Tiger i hus😀 (Når det gjelder Murakami og kattedrapene.. grøss! Like før jeg også kjørte full boikott! Fysj! Det er noe av det verste jeg har lest på mange år!)

    2. Karen: Å, tusen takk, kjære deg! Forelskelse er vakkert, selv om det er aldri så platonisk:-) Hehe, så fint med tre tigre i husstanden, men det må da gå hardt utover møblene? Jeg har bare én tiger, men til gjengjeld også en liten løve som har stor manke og er litt tykk over magen (hun spiser bare løvemat). Jeg støtter helhjertet din Murakami-boikott, for de kattedrapene var virkelig fæle. Det er bedre å finne noe annet å lese!

      Marianne: Jeg har lagt merke til det samme, det er veldig mange referanser til pelskledde søte små blant bokbloggerne. Vi liker bøker, katter og/eller hunder, enkelt og greit. Murakami-scenen var det verste jeg hadde lest inntil Niemi viet et helt kapittel til rottedreping i Populærmusikk fra Vittula. Det var enda verre, tro det eller ei.

  5. Haha, du skrev det jeg tenkte men aldri turte skrive i Murakami-omtalen min: Paolo Coelho. Takk for at du er modigere enn meg😉 Ellers kan jeg godt overta impulskontrollen din for en stund. Hadde vært artig å prøve hvordan livet så ut med den skrudd på.

    1. Er det sant? Herregud, så bra! Jeg har bare lest én bok av Coelho og det er lenge siden, men i mine øyne er det ingen tvil om at de har mye til felles budskapsmessig sett. Utilgivelig og pinlig platt. Sterk impulskontroll er en uting, skal jeg si deg, men hvis du finner noen Murakami-aktig stein til veien inn, bytter jeg mer enn gjerne med deg!🙂

      1. Tror alt er en uting om det er for mye av det, men hadde man kunne bytte sånn bare for en liten stund, hadde det vært greit.
        Med impulskontroll hadde jeg for eksempel ikke netthandlet seks bøker i dag. Jeg må lese en bra haug med bøker om jeg skal komme i havn med nullvekst av uleste bøker i bokhylla for å si det sånn. Men det visste jeg jo da året startet, og bugnende bokhyller gjør meg jo bare mer sjarmerende. Impulskontroll på bokhandling er dermed egentlig ikke så viktig. Hadde jeg derimot hatt impulskontroll på kjøp av sjokolade, hadde jeg kanskje blitt kvitt alle skapnissene som driver og syr inn klærne mine hele tida. Så kunne jeg shoppet bøker i stedet for klær, det er tross alt mye morsommere.

        Og ja, helt sant! Herr Coelho var med i et av de tidligere utkastene før jeg tok meg i det og tenkte det fikk holde med å tråkke på tærne til Murakami-fansen.

      2. Hehe, så fantastisk! Jeg tenkte ikke over at noen kanskje ble fornærmet hvis jeg sammenliknet de to, for det er jo Murakamis skyld og ikke min. Men da skjønner jeg hva du mente med å være modig, som jeg overhodet ikke var, bare ubetenksom. Murakami har uansett fått så mange bloggklapp på skulderen i januar at det må være lov å balansere entusiasmen en smule.

        Jeg har forresten også dårlig impulskontroll når det gjelder å kjøpe bøker, den funker dessverre bare på lesing. Nullvekst i bokhylla har jeg gitt opp for lenge siden, og nøyer meg med å kvitte meg med overskuddslageret av og til. «Bugnende bokhyller gjør meg jo bare mer sjarmerende» – nettopp! Akkurat sånn er det. Jeg er heldigvis ikke plaget med lumske skapnisser fordi jeg gudskjelov ikke er særlig glad i sjokolade. Lucky me! (Er det lov å si sånne ting høyt til andre kvinner eller blir man lynsjet da? Blir Coelho/Murakami-sammenlikning pluss sjokoladekontroll too much? Jeg frykter total boikott fremover…)

      3. Vi må alle ha våre laster, så jeg skal droppe lynsjing selv om du ikke liker sjokolade. For min egen del har jeg andre ting på lur som det kanskje er lurt og holde for meg selv (eller gjemme langt ned i et kommentarfelt i noen annens blogg), som at jeg er bokblogger uten å like katter. Tenk det.

      4. Du er ikke den eneste som ikke liker katter i bloggland, jeg vet om et par andre også! Men de liker hunder, så hvis du ikke liker hunder heller, er det mulig du er den eneste. Jeg liker forresten sjokolade, jeg bare spiser ikke så mye av det. Men jeg er fryktelig glad i dessert og kaker, så hvis jeg hadde vært av den bakende husmortypen, ville jeg nok ha veid 200 kilo.

  6. Linda Eide er jo herlig og den boken fikk jeg faktisk akkurat inn på jobben;-) Det hjelper sikkert å vite hvem hun er når du leser. Jeg er ellers glad for at etter å ha lest dine innlegg om Murakami kan hoppe over ham en stund til..

    Jeg har ikke lest, men sett Ibsen i januar og det var en stor opplevelse. Etter å ha lest Peer Gynt på videregående har jeg ikke nærmet meg mannen siden, men nå har Et dukkehjem endelig kurert meg. I motsetning til Peer Gynt var Et dukkehjem lett tilgjengelig og jeg vil tro dette fungerer mye bedre i videregående skole. Jeg foretrekker å se skuespill på teater naturlig nok, så satser på mer Ibsen på DNS i nær fremtid.

    Godt sagt det der med kjærlighetshistorier i litteraturen som lukter mugg og svette:-) Jeg har det litt på samme måte, jeg lar meg sjelden rive med av dette i bøker, men lettere på film. Det finnes et unntak og det er i enkelte ungdomsbøker der jeg faktisk kjenner suget i magen. Jeg kjøper det kanskje lettere når det er snakk om den unge og første ordentlige forelskelsen. Jeg ble dermed veldig nysgjerrig på Silke.

    1. Så kjekt! Det tenkte jeg ikke på, men jeg tror absolutt at det hjelper å vite hvem Linda Eide er, ja. Siden alt er skrevet på Vosse-dialekt, hørte jeg stemmen hennes i hodet mens jeg leste. Les heller den enn Murakami! Det kan godt hende at du har samme blodhundaktige teft som meg, og at det er derfor du har unngått Murakami:-)

      Jeg liker godt Ibsen på teater, og har sett ganske mange Ibsen-stykker opp gjennom årene. Men Peer Gynt kan jeg bare ikke fordra! Jeg prøvde å lese det da jeg studerte, men måtte kapitulere etter femti sider. En av få bøker jeg fremdeles ikke har lyst til å gi en ny sjanse. Samtidsdramaene til Ibsen er noe helt annet, de er både lettleste og tilgjengelige. Neste drama ut blir enten Rosmersholm eller John Gabriel Borkmann, da er jeg halvveis i samtidsdramaene innen jeg er 35. Må spare noen til alderdommen også;-)

      Jepp, jeg vil også ha sug i magen når jeg leser om kjærlighet! Jeg er en innbitt romantiker og grunnleggende positiv til kjærlighet i litteraturen. Det er bare så sjelden at de klarer å skrive så godt om det at jeg får hjertebank og føler det på kroppen selv, og da lar jeg heller sånne bøker ligge. Men kjærlighetshistorien i Silke syntes jeg var nydelig! Kanskje den er noe for deg?

  7. Aha, frøken Hornmann, eller kanskje jeg heller burde si Lick Tideby. Du trengte ikke gammelmannsvidd after all. Jeg bobler over at ting å si om dette innlegget, men kanskje venter jeg til imorgen, var på vei bort til sofaen med leftover morsdagskake og resteskvætt vin – fra før jeg ble syk – igjen. Det aller siste i pappkartongen. På andre tanker er det kanskje bedre jeg fortsetter på kommentaren, halvsyke ikke-joggende bør holde seg unna gooey cake og edel dråper på mandagskvelder. (Onsdagskvelder er mye bedre egnet.)

    Nærlesingens argusøyne oppdaget av du har anskaffet deg Innsirkling2. Vil det si at du er på vei til å åpne eneren. Forventninger og spenning. Det skal bli moro å se hvor du havner i Tillerland, det har jo som kjent vist seg å være en enten eller fyr.

    Mottro SKAL jeg lese. Fordi jeg fikk så mye pes da jeg tilstod min Lindaignoranse etter Elikkens innlegg. Alle skryter, men jeg skjønner det ikke. Det vil si jeg skjønner det ikke på overflaten, uten å ha lest boka. Alle sitater som legges virker særs u-morsomme, men alle humrer begeistret og elsker Linda og boka hennes. Er ikke Selma morsommere. Er det ikke litt påtatt? Det er ikke annen råd enn å bestille snarest – eventuelt satse på at noen låner/bookcrosser den bort. (tjuktpåsmurthint) Jeg må til bunns i dette Lindastyret.

    Tigerpuser nekter jeg å tenke på.
    Derfor gidder jeg ikke si et ord om Kafka. Jeg erklærer oss herved som ferdig med Murakami på en stund.
    Jeg kniper igjen øynene og kommer blindt til å overse ethvert innlegg mannens og hans skrifter hele 2013.
    Yay til Lick og Ibsen, og den Silkeboka gjorde du meg nysgjerrig på. Jeg liker nemigen kjærlighet mellom permer, bare de får hverandre til slutt. Gjerne godt overdrevet og uten klær.
    NÅ – kaller sofaen, og alt jeg glemte, for slik utsøkt skrivekunst fortjener laaaaange kommentarer
    , for jeg eventuelt ta imorgen.

    1. Var ikke dette gammelmannsvidd, altså? Hm. Da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, for dette er det nærmeste jeg kommer. Men utsøkt skrivekunst er for så vidt greit, da. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal lese eneren nå eller spare på den til treeren annonseres. Det kan være greit å lese alle på rekke og rad, og det kan være kjekt å la det gå tid i mellom. Alt avhenger av hvordan jeg liker eneren, og det vet jeg jo ikke før jeg begynner. Kanskje leser jeg Egolf først. Hva jeg vil synes om Tiller blir spennende, men jeg gruer meg til å lese enda en enten-eller fyr. Murakami holdt i massevis. Sannsynligheten er stor for at jeg ikke vil like bøkene, men vi får se.

      Hva i alle dager skal du lese Mottro for når du ikke synes det er morsomt? Vi andre kommer ikke til å synes at hun er mindre morsom bare fordi du påstår at hun ikke er det, og du er beyond rescue. NEI, Selma er DEFINITIVT ikke morsommere enn Linda. Selma er mye mer påtatt. Så det så. Du kan godt få låne boka (hvis du ikke vet ditt eget beste), men jeg nekter å besudle den med bookcrossing-ID ettersom boken skal inn i min permanent collection.

      Vi trenger ikke å nevne Murakami mer de neste to årene for min del – fra og med NÅ. Silkeboka er veldig fin, den tror jeg du kan like. Jeg kan ikke svare på om de får hverandre til slutt, for det er liksom poenget med å lese boka, men jeg kan avsløre at det i tillegg til smektende blikk også finnes tilfeller av sex via stedfortreder. Intet mindre. Teller det som godt overdrevet og uten klær?

      1. Jeg vil lese Mottro fordi alle andre sier den er bra, og morsom. Ønskemålet er jo at jeg tar feil og skal la meg vinne over av Linda, og innse at egen humor trenger en oppdatering. I dette tilfelle er jeg jo også sterkt i mindretall, faktisk i entall, siden jeg ikke har lest en eneste instans av sureminer når det gjelder Linda. Hun har tydligvis vært elsket bak min rygg i årevis, i alle de årene jeg har vært for opptatt til å tvangslese og se tv-serier på video – eh sorry dvd, til å få meg meg hva som er morsomt på nrk. Og hvis du nå sier tv2, blir jeg enda mer oppsatt på å lese.
        Så ja jeg vil låne, men har allerede bestilt på biblioteket. Så leaver jeg det opp til deg om du tar den med på onsdag, eller ikke -)

        (det er bare når man kommer til kort med egne adjektiv man trenger gammelmannsvidd.
        , helt unødvendig i dette innlegget!)

      2. Jeg hører hva du sier, men skjønner ikke hvordan du har tenkt at denne humoroppdateringen din skal foregå. Du kan oppdatere deg på fiskerinytt, rettskrivningsregler og rødvin, men manglende sans for humor og sure miner finnes det ingen kur for. Rett skal være rett: Jeg har ikke sett Linda så mye på tv eller elsket henne bak din rygg i mange år; det holdt i massevis å høre henne på bokmøtet da hun snakket om boka. Eller bokji, som hun sikkert sier. Jeg tar den med i morgen, hvis jeg husker det.

        Noen trøstens ord om din humoristiske sans (eller mangelen på sådan): Jeg snakket bøker med en kollega i dag og vi var skjønt enige om hvor sjeldent vidunderlig fantastisk morsom Populærmusikk fra Vittula er. Han hadde holdt familien våken med latterbrølene sine en hel natt fordi han verken klarte å legge den fra seg eller le hensynsfullt inni seg. Så helt ute å kjøre er du tross alt ikke!

      3. Oppdatering av humor fra en feilformulering. Det jeg selvfølgelig mente var utvidelse av humor. En ekspansjon av mitt allerede sterkt utbredte humoristfelt – der mangel på humor ikke inngår og er gresk og fremmedord. Jeg er fremdeles den morsomste jeg vet. Jeg er også småkvalm og i lettbakrus. Selvfølgelig rakk jeg ikke toget igår, jeg spurtet og så halen, men havnet deretter i 30min bolle og sjokoladerus på en benk. Det ville egentlig vært en utmerket anledning til å gjøre seg ferdig med Maria Lang og ryddet vei for nattlig lesing av Storm i Juni, men øynene gikk i kryss og jeg har fremdeles like mange ord igjen som da du entret Christiania. (som forvørig var like hyggelig som alltid og takk for sist og alt det der.

        (om nå devildog kunne forstå at det er ikke alltid det passer seg med 3t i skogen…..)

      4. Dyrene våre må være del av en hittil ukjent avholdsbevegelse som straffer utskeielser hardt, for det første jeg måtte gjøre da jeg stod opp i dag var å tørke kattespy på den nye Genevaen min. Den billige dvd-spilleren og hundgamle tv-en står 30 cm unna, men han valgte selvsagt å spy på det nyeste og dyreste han kunne finne. Ellers har jeg gjennomgått de siste samtalene våre fra i går kveld og funnet ut at jeg må slutte å drikke. Eventuelt begynne å drikke hele tiden, sånn at jeg kan leve i en konstant tilstand av ekstremt god selvtillit.

        Klart du fremdeles er den morsomste du (og jeg) vet om, ellers hadde jeg selvfølgelig aldri angrepet din uangripelige humoristiske sans. Tanken om nattlig lesing av Storm i juni i blandingsrus og sprengkulde understreker poenget. Det er nok derfor du ikke synes at noen andre er morsomme, du gjør det jo bedre selv. For de av oss som er litt mindre morsomme, finnes det heldigvis desto flere bøker å le av her i verden.

      5. Du trykket jeg bare på svarknappen og har ingen anelse om kommentaren havner der jeg vil, altså under det innlegget der katter spyr på dyre ting jeg ikke aner hva er – en geneva? Jeg håper forresten den overstadige selvtilliten nå har lagt seg for oss begge og jomfurens såkalte engstelige perfeksjonisme igjen har overtatt fjes og sjel. Det finnes jo tross alt grenser for hvor morsom man synes å være og det hadde jo vært greit med litt nøktern balanse før vi møtes igjen. Eller kanskje vi allerede har møttes igjen? Jeg er ganske sikker på at det var linske krefter med i spillet da jeg tok en titt på gårsdagens bibliotekfangst.
        4 bøker hadde jeg med hjem.
        3 var bestilte – Nore, Mottro og Storm i Juni
        , nei jeg har ennå ikke begynt, det var en logistisk inventartabbe, eller rett og slett fordi jeg er ei skitten (beklager vulgær ordbruk i høyverdig medium) sjuske som ikke gidder å rydde der boka kanskje er. Derfor blir det mest sannsynlig ikke lesesirkel på meg denne månenden. Men jeg har andre ting å glede med
        , som nesten er enda bedre enn et innlegg om Inga som strever med Irene.
        1. Nick Hornby – ja, jeg vet den skulle være premie for ferdiglest junistorm men jeg hadde jo ikke boka. Min samvittighet er ren. Hør nå her: blant andre ting, som jeg kløktig sparer til eget innlegg hevder hann i Badeboka at: Let’s face it – det finnes gode og dårlige blogger, kanskje sa han til og med bokblogger, men det husker jeg ikke i farta og er prektig nok til å ikke feilsitere.
        2. Bok nr.4 jeg tok med hjem fra biblioteket, var Silke. Den stod uskyldig og anbefalt i lydbokhylla og jeg lukter linsk divine intervention lang vei. Jeg er hjernevasket av (gode) bokblogger.
        Det var alt jeg ville si.

      6. Kommentaren havnet riktig, og en Geneva er en elektronisk liten boks som man kan bruke til både å høre på ipod og radio. Eller er De så gammel at De foretrekker å kalle det kringkastingen? Geneva er altså merket på vidunderet, og det forbauser meg at du ikke har sett reklamen på tv. Til og med JEG har sett reklamen, og jeg ser jo ikke engang på tv. Den engstelige jomfruen er på plass igjen, og foretrekker at min guddommelige innflytelse kalles TIDEMANNSK. Eventuelt tidemannesque, hvis du vil være vanskelig.

        Hah, se der ja, det var litt av en fangst. Hvorfor hørte du ikke like godt etter da jeg anbefalte Forfengelighetens fyrverkeri og Ukjent soldat? Jeg er aller mest sikker på at du kommer til å like Silke, så begynn med den når du nå likevel ikke rekker lesesirkelen. Krysskryss og heftige kyss. Men hvis du legger så stor vekt på hva gode bokbloggere mener, kommer du til å angre på Storm i juni-prioriteringen din når du leser innlegget mitt i helgen. Det kommer ikke til å gi deg lyst til å kaste deg over boken, for å si det sånn. Meeeen, så har jeg – tradisjonen tro – ikke lest mer enn halvparten ennå. Selvfølgelig vet Nick at det finnes gode og dårlige blogger; det vet vi alle by now. Jeg fikk leveringsbekreftelse på badeboken igår, så nå ligger den snart i en postkasse nær meg – hurra!

        Oppdatering misjonsprosjekt Vittula: Jeg gjør unntak fra strenge nye bloggregler og skriver eget misjonsinnlegg om boken neste uke. Jeg har oppdaget enda to lesere som mener at boken er helt vanvittig og sinnsykt kul, bra og morsom. Jeg har kjøpt et plettfritt eks på Fretex som jeg har donert til min forhenværende bedre halvdel, i klokkertro på at han vil la seg frelse. Ikke verst innsats på en drøy uke. Er det rart at jeg ikke har rukket å lese Storm i juni?

  8. Jeg overser jublekorene, og noterer meg med glede at jeg ikke trenger å tenke på Murakami lenger. Har bestandig hatt en følelse av at bøkene var veldig dypsindig og meningsfulle – uten å helt kunne forklare hvordan det hang sammen, hva meningen var – eller hvor i alt det meningsløse meningen hadde gjemt seg. Regnet blankt med at jeg var for dum til å se pointet, og fortsatte å lese i håp om å se lyset: og ble grundig irritert underveis. (Kattedrapene gikk ikke inn på meg. I det hele tatt – er nesten usikker på om jeg husker dem (eller bare innbiller meg det, siden det er så mye snakk om dem), – men jeg husker både Oshima og feministene og blowjoben klinkende klart. Kanskje jeg er psykopat).

    Oppdrag Mottro gir jeg til min mor (som ønsket seg tollekniv når hun var fire, men måtte nøye seg med stjålet smørkniv). Selv forguder jeg TV-Linda så sterkt at jeg ikke vet om jeg tør å prøve meg på bokutgaven.

    1. Murakami er ingen intelligenstest enten man får mye eller lite ut av det. Det er først når man ikke skjønner et ord av Hobbiten at det er fare på ferde. Akkurat nå er jeg bare irritert over at det er så åndssvakt mange Murakami-bøker på 1001-listen. Så mange andre gode bøker rensket vekk eller totalt oversett, og så har den New Age-fyren der fått inn halve forfatterskapet sitt? Murakami og Thomas Hardy kan jeg gjerne dø uten å ha lest noe mer av, dvs at boken LYVER! Du er neppe en psykopat dersom du husker de sinnssykt kule scenene; du får bare ikke lov til å passe kattene mine.

      Forguder Linda, ja. Sånn skal det låte! Jeg kan ikke tenke meg at bok-Linda skuffer, for hun er umiskjennelig tv-Linda også i bokform. Dessuten er det først og fremst Mottro som er i fokus her. Hvis du ikke digger henne, ja, da er du en psykopat!

  9. Nå er jeg glad jeg la Silke sammen med 17 andre i diverse digitale handlekurver i går (lønningsdag!). Jeg er veldig glad jeg leste Norwegian Wood før Kafka, jeg har lest Dance, dance, dance etter og den var også mye bedre enn Kafka. Men jeg føler at de Murakamiene som står i hylla blir stående der en stund til, er jo så mye annet som frister.

    1. Jeg har bare Trekkoppfuglen av Murakami, og den har nå fått den tvilsomme ære av å være eneste roman i bokhyllen som skal leses etter Don DeLillos Underverden. Det vil si at den skal leses når jeg ligger på dødsleiet, mett av dage og bøker. Gled deg til Silke! Og det gleder meg å høre at dine 1000 uleste bøker snart får mer selskap.

  10. Hurra for nok et flott oppsummeringsinnlegg! Jeg lukker ørene for Murakami = Cohelo, og gleder meg til å ta fatt på 1Q84 i løpet av året😉 Ellers så fikk jeg lyst til å lese boka til Linda Eide, hun er morsom!

  11. «Kanskje kan man si det så enkelt som at kjærlighet føles splitter ny hver eneste gang, mens den i litteraturen lukter enten mugg eller svette.» Det var godt sagt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s